Begrunnelse

Politibetjenters rolle som håndhevere av mindre alvorlige straffbare handlinger er i liten grad lovregulert i Norge. Det er likevel anerkjent av jurister, dommere og politiet selv at politibetjentene har anledning til å gjøre opp mindre straffbare handlinger på stedet. Politiet har stor grad av frihet når det gjelder å bestemme om mindre straffbare forhold skal straffeforfølges, og en forventer at politiet opererer etter oppgjort på stedet – kompetanse, som vil si å løse straffesaken på stedet. Dette innebærer at politiet har stor grad av frihet til å utøve skjønn. Politibetjentene omtaler dette selv som «oppførsel tilpasset situasjonen», og betjentene har da mulighet til selv å vurdere om det skal iverksettes formell forfølgning av mindre alvorlige straffbare handlinger. Ifølge politiet finnes det få eller ingen formelle regler om hvordan dette skjønnet skal utøves. Dette kan medføre at personlighet, erfaring og dagsform spiller inn på betjenter som utøver skjønn, og det samme gjør hensynet til knappe ressurser, føringer fra overordnede og prosjekter som gjennomføres i det enkelte politidistrikt.
Lovbrudd som blir oppgjort på stedet, blir verken rettsforfulgt eller statistikkført. Ved mindre alvorlige lovbrudd av bagatellmessig art kan dette helt klart være formålstjenlig. Det som imidlertid vil være en åpenbar fare ved denne formen å agere på overfor lovbrudd, er dersom stadig flere og mer alvorlige lovbrudd skulle bli løst og avgjort på denne måten. Som politiet altså selv påpeker, så ligger det, til tross for profesjonsmoralske normer, svært få eller ingen regler til grunn for politiets frie skjønn i denne typen situasjoner. En eskalering i antall og type lovbrudd som blir oppgjort på stedet kan være svært uheldig både i et rettssikkerhetsperspektiv og samfunnssikkerhetsperspektiv, all den tid dette vil kunne resultere i at mer alvorlige lovbrudd verken rettsforfølges eller statistikkføres.