Skriftlig spørsmål fra Marit Arnstad (Sp) til klima- og miljøministeren

Dokument nr. 15:2202 (2018-2019)
Innlevert: 29.08.2019
Sendt: 29.08.2019
Besvart: 05.09.2019 av klima- og miljøminister Ola Elvestuen

Marit Arnstad (Sp)

Spørsmål

Marit Arnstad (Sp): En del sauebønder i Nord-Trøndelag har fra Fylkesmannen fått avslag på klage om avkorting av erstatning for tap av husdyr til fredet rovvilt beitesesongen 2018. Fylkesmannen har i vedtakene lagt til grunn at § 7 i forskrift om erstatning når husdyr blir drept eller skadet av rovvilt ikke er oppfylt, og at erstatningssøknadene derfor må vurderes etter § 8. Dette bygger på feil rettsanvendelse og dessuten feil faktum.
Vil statsråden ta initiativ for å rydde opp i fylkesmannsembetets misforståelser?

Begrunnelse

En forutsetning for å få erstatning etter § 7, er at «beiteområdet har fast bestand av rovvilt», jf. bokstav a. Fylkesmannen legger til grunn at det må være en fast bestand av alle aktuelle skadevoldere i beiteområdet før bokstav a er oppfylt. Dette er ikke riktig.
For det første legger ikke bestemmelsens ordlyd opp til en slik tolkning. Det er nok at det foreligger en «fast bestand av rovvilt», ikke en fast bestand av samtlige aktuelle rovdyrarter i området.
For det andre støttes ikke en slik fortolkning av retningslinjene til forskriften. Av retningslinjene fremgår det følgende: «For å oppfylle kravet etter § 7 bokstav a må det dokumenteres fast bestand av rovvilt i beiteområdet. Med fast bestand menes at det foreligger verifisert kunnskap om at arten reproduserer jevnlig i området. Områder med stabil reproduksjon har også i større grad forutsigbar arealbruk for den aktuelle bestand. Slike områder vil kunne dekke ett eller flere beiteområder. Beiteområdet må helt eller delvis være omfattet av aktuell rovviltart sin normale arealbruk.»
Det skal likevel heller ikke automatisk kan være slik at det skal gis erstatning etter § 7 når det er en fast bestand av rovdyr i et beiteområde. En vurdering av tapsbildet, og om sannsynlig skadevolder er en rovviltart som reproduseres jevnlig i området, er imidlertid noe som skal foretas etter § 7 bokstav b og c, og ikke etter bokstav a. Bondelaga mener derfor at bokstav a er oppfylt i de tilfeller hvor det foreligger fast bestand av enten jerv, gaupe, bjørn eller ulv.
Fylkesmannen bygger videre på feil faktum når embetet for sine vedtak har lagt til grunn at det ikke er fast bestand av bjørn i beiteområdene.
Som det fremgår av de nevnte retningslinjene til § 7 må det foreligge verifisert kunnskap om at arten reproduseres jevnlig i området for at det skal være en fast bestand av rovviltarten. Bondelaga mener at alle dyr som er nødvendig for reproduksjon blir medtatt i regnestykket for arealanvisning av fast bestand.
I følge bjørneforskningsprosjektet i Nordland utført av John Odden i NINA kreves det 7 binner og 7 hannbjørner for å få en yngling. Videre i dette forskningsprosjektet beskriver Odden ar revirområde for hver voksen binne er rundt 530 kvadrat kilometer, for hannbjørner 3 til 5 ganger dette arealet. I Rovdata sin populasjonsoversikt for brunbjørn 2018 ble det gjennom innsamling av biologiske prøver registrert 32 bjørn i region 6, 20 hannbjørn og 12 binner. Imidlertid er både prosenten positive prøver svært lav (50 %) og antall gjenfangst lav. Dette indikerer ifølge Rovdata at det er større usikkerhet om hvor mange individ som finnes i tillegg til minimumstall som er registrert.
Antallet bjørn registrert i området, og spesielt antall hannbjørn som har store forflytningsområder, tilsier i henhold til bjørneforskningsprosjektet i Nordland at bestand av hannbjørn dekker «gamle» Nord-Trøndelag øst for E6. Dette underbygges gjennom registreringer av bjørn i rovbasen for Trøndelag 2018. Derfor er det rimelig å konkludere de med at kravet til anvendelse av § 7 a i erstatningsforskriften er oppfylt.

Ola Elvestuen (V)

Svar

Ola Elvestuen: Representanten viser til klager på vedtak om avkortet rovvilterstatning for sauebønder i Nord-Trøndelag. Ut fra spørsmålsstilling og begrunnelse forstår jeg det slik at spørsmålet ikke gjelder avkortning som angitt i forskrift om rovvilterstatning for husdyr § 10, men at representanten mener det er benyttet feil hjemmelsgrunnlag for vurdering av erstatning.
Det er ikke opplyst hvilke konkrete vedtak fattet av Fylkesmannen i Trøndelag spørsmålet gjelder. Vedtak om erstatning for sau som er drept eller skadet av fredet rovvilt fattes av fylkesmannen, og klager på fylkesmannens vedtak behandles av Miljødirektoratet. Klagene på Fylkesmannen i Trøndelags vedtak om erstatning for fjorårets beitesesong er til behandling hos direktoratet. Jeg er kjent med at flere av disse klagene gjelder bruken av forskriften § 7. Jeg ønsker ikke å kommentere saker som fortsatt er under behandling i et underordnet organ, og vil derfor ikke gå nærmere inn i vurderingene i disse sakene nå.
På generelt grunnlag vil jeg bemerke at det er et grunnleggende prinsipp i rovviltforvaltningen at dyreeier har rett til full erstatning for tap og følgekostnader når husdyr blir drept eller skadet av jerv, gaupe, bjørn, ulv eller kongeørn. For sau er denne regelen gjennomført i forskrift om rovvilterstatning for husdyr. I tilfeller hvor sau ikke gjenfinnes og tapet ikke kan erstattes etter forskriften § 6, må forvaltningen foreta en skjønnsmessig vurdering av om det er sannsynliggjort at rovvilt er tapsårsaken. Denne skjønnsmessige vurderingen foretas enten i henhold til forskriften §§ 7 eller 8. For å få erstatning etter § 7 må alle vilkårene i bokstav a til d være oppfylt. I forskriften § 7 bokstav a er det et vilkår at beiteområdet "har fast bestand av rovvilt". I retningslinjene til forskriften er det presisert nærmere hvordan dette vilkåret skal forstås. Jeg forutsetter at fylkesmannen og Miljødirektoratet behandler saker om erstatning i tråd med gjeldende forskrift om rovvilterstatning for husdyr.
Jeg mener vi i dag har gode ordninger for erstatning for tap av husdyr og tamrein til rovvilt, og for følgekostnader knyttet til tap av beitedyr til rovvilt. Det bevilges årlig ca. 140 millioner kroner til erstatning. I tillegg har vi gode ordninger for å forebygge slike tap og skader. Dette er avgjørende både for en bærekraftig beitenæring og for en velfungerende rovviltforvaltning.