Skriftlig spørsmål fra Tuva Moflag (A) til helseministeren

Dokument nr. 15:1165 (2018-2019)
Innlevert: 07.03.2019
Sendt: 07.03.2019
Besvart: 18.03.2019 av helseminister Bent Høie

Tuva Moflag (A)

Spørsmål

Tuva Moflag (A): Både i Oslo, Bergen, Trondheim og Nord-Norge nektes døve, døvblinde og sterkt hørselshemmede å gi blod.
Hva mener statsråden om denne praksisen, og hva vil han eventuelt gjøre for å rette opp i dette?

Begrunnelse

NRK skriver 6. mars om at døve, døvblinde og sterkt hørselshemmede å gi blod. Årsaken er ikke medisinsk, men av den enkle grunn at døve trenger tolk når de skal gi blod. Når du skal gi blod blir du nemlig intervjuet om din helsetilstand av en bioingeniør, sykepleier eller lege.
I en situasjon der det er mangel på blod og blodgivere bør ikke folk nektes å gi blod grunnet sin hørselshemming.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Når døve, døvblinde og sterkt hørselshemmede ikke får gi blod er dette knyttet til pasientsikkerhet, og ikke hørselshemmingen i seg selv. Hensynet til mulig risiko for mottaker av blodet veier tungt, i tillegg til mulig risiko for givers egen helse.
Ifølge de regionale helseforetakene kan det ha medisinsk betydning både for giver og mottaker hvis informasjon går tapt under intervjuet før blodgivning. Bruk av tolk øker risikoen for at informasjon går tapt i intervjusituasjonen. Dette gjelder tegnspråkbrukere så vel som fremmedspråklige.
Blodforskriften fastsetter at blodbankene skal ha evalueringsprosedyrer for å sikre at mulige givere er egnet til å gi blod, og denne evalueringen skal gjennomføres ved hjelp av spørreskjema og personlig intervju. For å kunne avdekke eventuelle risikofaktorer berører samtalen svært sensitive forhold. Å ha med en tredjepart (tolk) i denne samtalen innebærer en økt risiko for at giver ikke vil være helt åpen om sensitive forhold eller risikoatferd. Tilbakeholdt informasjon kan i dette tilfellet gå ut over tredjeperson, altså blodmottaker, sin sikkerhet. Dette gjør at situasjonen skiller seg fra andre tilfeller der det brukes tolk
Blodgiving er frivillig, men det betyr ikke at alle har rett til å gi blod. Blodgiving har heller ikke vist å ha noen helsemessig fordel for blodgiveren. Utvelgelseskriterier for blodgivere skal bidra til at det er trygt å gi og motta blod samt hindre overføring av smitte. Blodmottakerens sikkerhet skal være det viktigste.
Helsedirektoratet påpeker at også hensynet til giver er viktig. Vedkommende må kunne motta og forstå nødvendig informasjon om blodgiving. Dersom forhold omkring egen helse ikke blir tilstrekkelig avdekket kan dette innebære risiko for givers egen helse. Blodbankene må avvise blodgivere dersom beskyttelsesnivået ikke anses tilstrekkelig høyt, uansett grunn. Den enkelte blodbank må foreta en helsefaglig vurdering av hvilken potensiell risiko bruk av tolk kan innebære i forbindelse med blodgiving.
Blodbanken har ansvar for at blodprodukter som gis til pasienter er så trygge som mulig og for at blodgivning skal være så trygt som mulig også for givere. Fordi blodbanken har ansvaret både for givers sikkerhet og for sikkerheten til mottaker av blod, og denne sikkerheten må settes foran andre hensyn, er det opp til Blodbanken å avgjøre hvem som kan gi blod.
Diskrimineringsnemnda har nylig avgitt uttalelse i en sak nettopp om hvorvidt det er diskriminerende å nekte brukere av tegnspråktolk å bli blodgivere. Nemndas konklusjon var at dette ikke er diskriminerende. Diskrimineringsnemnda uttalte følgende:

"Nemndas konklusjon er at Oslo universitetssykehus HF ikke handler i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne overfor personer som er avhengige av å bruke tegnspråktolk, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 6, når de nektes å være blodgiver."

Jeg viser til Diskrimineringsnemndas vurdering og konklusjon og det lovmessige ansvaret som ligger til den enkelte blodbank om å yte forsvarlige helsetjenester. Bruk av tolketjeneste i forbindelse med blodgivning er en vurdering som må foretas av den enkelte blodbank.