Svar
Ola Elvestuen: Norsk klimapolitikk bygger på anerkjente og etablerte prinsipper og kriterier. Generelt legges tilrådninger fra FNs klimapanel (IPCC) til grunn for utforming av nasjonal klimapolitikk.
Kunnskapsgrunnlaget fra IPCC ligger også til grunn for Parisavtalen, som Norge var en aktiv pådriver for å forhandle frem. Formålet med Klimakonvensjonen er å unngå farlige menneskeskapte forstyrrelser i klimasystemet, og i Parisavtalen ble dette formulert som å holde økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen godt under 2°C sammenlignet med førindustrielt nivå og tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5 °C. Det er også en del av avtalen at målet skal nås innenfor rammene av andre bærekraftsmål.
FNs klimapanel (IPPC) har utarbeidet en spesialrapport om 1,5 °C global oppvarming på bestilling fra Klimakonvensjonen. Rapporten ser blant annet på hva som skal til for å begrense oppvarmingen til 1,5 °C, og er, sammen med 5. hovedrapport, et viktig kunnskapsgrunnlag for regjeringens klimapolitikk. Det går klart frem av spesialrapporten at det er stor forskjell på 1,5 og 2 °C, både skadevirkninger av klimaendringene og hvilken risiko disse utgjør for mennesker og økosystemer, og hvor mye utslippene må kuttes for å begrense oppvarmingen til disse nivåene. Spesialrapporten viser ulike utslippsbaner som kan være forenelige med 1,5 °C . For etterspørselen etter olje og gass varierer resultatene avhengig av om det benyttes karbonfangst og lagring og i hvor stor grad "negative utslipp" er med i modellen. Rapporten gir viktig og ny kunnskap når landene skal sende inn nye eller oppdaterte utslippsmål til Parisavtalen i 2020. Den diskuterer også forbindelsen mellom klimaendringer og bærekraftig utvikling.
I mange framstillinger oversettes et gitt temperaturmål til karbonbudsjetter, som sier noe om samlet mengde klimagasser som kan slippes ut i atmosfæren for å nå et gitt temperaturmål. Dette er til hjelp i utformingen av strategier og politikk for å begrense klimaendringene.
For å kunne gå fra et temperaturmål til karbonbudsjett og klimascenarier må man gjøre en rekke antakelser, blant annet utslippsutviklingen av ulike klimagasser og i ulike sektorer, og hvor stor rolle klimanegative teknologier som bio-CCS kan ha. Sannsynligheten en legger til grunn for å nå et gitt temperaturmål er også viktig. Det har stor effekt på karbonbudsjettet om sannsynligheten til å holde oppvarmingen under 1,5 grader er 50 pst. eller 66 pst. Ved sistnevnte får vi et betydelig strammere budsjett. En rekke andre forhold spiller også inn. Forutsetningene som man må gjøre for å framstille et gitt karbonbudsjett og utslippsbaner, er derfor av stor betydning. Det pågår en kontinuerlig kunnskapsutvikling på dette området. Derfor legger regjeringen ikke til grunn ett bestemt CO2-budsjett for verden, men bruker et størst mulig kunnskapsgrunnlag i utformingen av klimapolitikken.
IEA sitt Sustainable Development Scenario (SDS) er ett av mange utslippsscenarier som belyser en mulig utvikling framover som kan holde global oppvarming under 2 °C. SDS går bare til 2040, men utslippsbanen til SDS kan fram til 2040 sammenlignes med utslippsbaner som har 50 pst sannsynlighet for å holde oppvarmingen under 1,7-1,8 °C. Scenariet ser også på andre bærekraftsmål som er koblet til energi. Å gå fra SDS-scenariet i 2040 til 1,5 °C forutsetter betydelige mengder negative utslipp i andre halvdel av århundret.
IEA sitt Sustainable Development Scenario er ett av flere scenarier som belyser utfordringene vi står overfor i klimapolitikken, men det må ikke forstås som en fasit. Det er en lang rekke scenarioer som kan være konsistente med Parisavtalen, og disse kan være svært forskjellige avhengig av både hvordan man tolker målet i avtalen, og av hvilke forutsetninger man legger til grunn. Utslippsbanene er sensitive for mange elementer, bl.a. framtidig befolkningsvekst, økonomisk vekst, teknologiutvikling, urbanisering og arealbruk, internasjonal politikk og samhandling, framtidige forbrukerpreferanser og muligheter for å fjerne CO2 fra atmosfæren igjen etter at den er sluppet ut. Alle disse utviklingstrekkene er usikre.
Klimatoppmøtet i Katowice nå i desember er den første, store milepælen etter Parisavtalen. Møtet blir avgjørende for hvordan Parisavtalen følges opp i årene framover. Norge skal være aktiv og konstruktiv i forhandlingene og samarbeide både med utviklingsland og andre industriland. I Katowice blir diskusjonen om hvordan ambisjonene kan økes svært viktig. FNs klimapanel understreker i 1,5-gradersrapporten at alle må gjøre mer, og det raskt, dersom den globale oppvarmingen skal begrenses til 1,5 °C. Rapporten viser at de globale utslippene tilnærmet må halveres innen 2030. Fram mot 2020 skal regjeringen vurdere en økning av Norges klimaambisjon. Det må alle land gjøre i tråd med Parisavtalen.
Jeg vil for øvrig vise til at Norge ønsker å inngå en avtale med EU om felles oppfyllelse av klimamålene. En avtale vil gi Norge et fastsatt klimagassbudsjett for årene 2021-2030. Norge har også lovfestet at vi skal være et lavutslippssamfunn innen 2050 og karbonnøytrale innen 2030.