Laila Dåvøy (KrF): Opplæringsloven tolkes og praktiseres ulikt når det gjelder alvorlig syke barn som ikke kan delta i opplæringen fullt ut, og som i noen tilfeller kun deltar få timer i skolen. Resultatet er ofte til barnets ulempe.
Hva kan statsråden gjøre for å rydde opp i dette, og sørge for at barnets rett til opplæring blir ivaretatt til det enkelte barnets beste?
Begrunnelse
Det dreier seg om opplæring til syke barn, f eks barn som har fått diagnosen ME, og som må få redusert skoleundervisning, eventuelt i kombinasjon med hjemmeundervisning, fordi de er for syke til å gå på skolen full tid. Opplæringsloven forstås og praktiseres ulikt. Alvorlig syke barn får ikke nødvendig hjelp til å få sin opplæringsrett ivaretatt. Det er uenighet og ulik praksis om disse barna har rett til vedtak om spesialundervisning, med de rettigheter dette innebærer. Det er uenighet og ulik praksis om det skal treffes vedtak om fritak (helt eller delvis) for opplæringsplikten. Avgjørelsen av disse spørsmål får betydning for rettigheter ved overgang til videregående skole, men det er også uenighet om hvilke konsekvenser dette får. Dermed blir det forskjeller både på de krav skolekontor og PPT stiller, og de råd som gis.
Noen opplever rigide krav om mange timers utredning via PPT, til tross for legeerklæring og fastslått diagnose. Det sås tvil om diagnosen, og om barnets tilstand. Andre opplever at det tar alt for lang tid før skolen gir tilbud om tilpasset opplæring og hjemmeundervisning, og at det er vanskelig å få den tilpasningen som de behøver ut fra helsetilstanden. Etter min mening må helsetilstanden være utgangspunktet og styrende for vurderingen av undervisningsopplegget.
Det er stort behov for å rydde opp i den uklarheten som i dag finnes knyttet til opplæringsloven og alvorlig syke barn utenfor helseinstitusjon, der det er den aktuelle sykdommen som er årsak til behovet for hjemmeundervisning og / eller redusert skoletid.