Skriftlig spørsmål fra Terje Halleland (FrP) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:956 (2009-2010)
Innlevert: 26.03.2010
Sendt: 26.03.2010
Besvart: 12.04.2010 av kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete

Terje Halleland (FrP)

Spørsmål

Terje Halleland (FrP): Kommunene merker en sterk vekst i statens styringsambisjoner.
Stiller statsråden seg bak overstyringen som fylkesmannsembete gjennomfører ovenfor kommunene?

Begrunnelse

Når fylkesmannen omgjør vedtak fattet av lokale folkevalgte oppfattes dette som en overstyring av det lokale selvstyre.
Uavhengig av politisk tilhørighet opplever lokalpolitikeren at lokaldemokratiet blir lite verdsatt av fylkesmannsembetet. Politiske saker behandlet i kommunene blir svært ofte overprøvd av fylkesmannen i de respektive fylkene, og enstemmige vedtak blir tilsidesatt. Det er også en tydelig forskjell i håndhevelsen av lovverket fra fylke til fylke og mellom fylkesmenn. Fylkesmannen legger i liten grad vekt på likebehandling mellom kommuner og mellom fylkeskommuner. Lokale politikere opplever fylkesmannen som et hinder til lokal utvikling og liten forståelse for kommunens behov og utfordringer.
Kommunene merker en sterk vekst i statens styringsambisjoner, noe som også medfører store utfordringer for rekruttering av personer i lokalpolitikken.

Liv Signe Navarsete (Sp)

Svar

Liv Signe Navarsete: Grunnlaget for fylkesmannsembetets rolle og oppgaver er gitt i fylkesmannsinstruksen:

”Fylkesmannen er Kongens og regjeringens representant i fylket og skal arbeide for at Stortingets og Regjerings vedtak, mål og retningslinjer kan bli fulgt opp.”

Som sentralmyndighetenes representant i fylkene skal fylkesmannen følge opp nasjonal politikk på en rekke områder og være et mellomledd og formidlingsorgan mellom sentralmakten på den ene side og kommunesektoren og befolkningen på den annen. Ivaretakelse av sektoroppgaver for flere fagdepartement og direktorater er det viktigste arbeidsområdet for fylkesmannen. Oppgavene er knyttet til iverksetting av regjeringens sektorpolitikk på ulike områder, særlig i forhold til kommunene. Fylkesmannen skal videre føre tilsyn med at regjeringens politikk blir gjennomført innenfor fastsatte rammer. På en del områder utøver fylkesmannen også forvaltningsmyndighet i forhold til privatpersoner.
Fylkesmannen er etter mange særlover klageinstans for enkeltindivid som er uenig i de vedtak som blir fattet i kommunen. På den måten utgjør fylkesmennene en viktig rettsikkerhetsfunksjon for enkeltindivid som mener at de vedtak som blir fattet i egen sak ikke er innenfor lovens rammer. Fylkesmannen har både rett og plikt til å vurdere alle sider av saken, også det kommunale skjønnet. Jeg vil likevel minne om at fylkesmannens overprøvingskompetanse i de fleste tilfeller er underlagt begrensning etter forvaltningsloven § 34 annet ledd. Der kommer det fram at når vedtak er fattet i en kommune eller en fylkeskommune, skal fylkesmannen legge vekt på hensynet til det lokale selvstyret ved prøving av det frie skjønn.
Etter kommuneloven § 59 kan avgjørelser fattet av et folkevalgt organ eller den kommunale administrasjonen være gjenstand for lovlighetskontroll. Myndighet til å avgjøre lovlighetsklage er lagt til det enkelte fagdepartementet. Myndigheten er i all hovedsak delegert til fylkesmannen når det gjelder kommunale avgjørelser. Departementene behandler begjæringer om lovlighetskontroll fra fylkeskommunene i henhold til det til enhver tid gjeldende forvaltningsansvaret for den enkelte lov.
Lovlighetskontroll er ikke klage i forvaltningslovens forstand. Fylkesmannen har derfor ikke kompetanse til å fatte ny avgjørelse, men kan oppheve den foreliggende avgjørelsen dersom den er ugyldig. Lovlighetskontroll er ment som et middel til å få avklart rettslig tvil uten å måtte gå til domstolene.
Lovlighetskontroll er et sterkt statlig styringsvirkemiddel overfor kommunene. Lovlighetskontroll gir mulighet, i konkrete saker, til å ivareta hensynet til rettssikkerhet, den juridiske kvaliteten på forvaltningens avgjørelser, forvaltningens omdømme samt grunnleggende nasjonale mål. En lovlighetskontroll har tre sider: For det første innebærer lovlighetskontrollen kontroll av om avgjørelsen er innholdsmessig lovlig. Dette innebærer at fylkesmannen kontrollerer at vedtaket har nødvendig hjemmel i lov eller ikke strider mot lov, altså at kommunen ikke har gått utenfor sin materielle kompetanse. For det andre innebærer det en kontroll med at vedtaket er fattet av noen med formell kompetanse, og for det tredje at saksbehandlingsreglene er fulgt. Instituttet er således ikke ment å overprøve kommunenes frie skjønn eller innskrenke dette på noen måte, men kun en prøving av om vedtak som blir fattet er lovlige eller blitt til på lovlig måte.
Fylkesmannen er også en av flere statlige instanser som har rett til å fremme innsigelse til kommunale arealplaner. Miljøverndepartementet avgjør planer der det er reist innsigelse, med mindre kommunen har endret planen eller det er kommet til enighet gjennom megling. Jeg har fått opplyst at Miljøverndepartementet i 2009 mottok til sammen 69 arealplaner til behandling på grunnlag av innsigelser fra statsetater, fylkeskommuner eller nabokommuner. Det treffes årlig et betydelig antall planvedtak i kommunene og det er kun en liten andel av planene som avgjøres på sentralt hold. Medvirkning fra statsetater i planprosesser og mulighet til å reise innsigelse der en ikke oppnår enighet med kommunen, er et system som skal være med å sikre at nasjonale hensyn blir ivaretatt.