"Under statsbesøket til den kinesiske President Jiang Zemin i Norge, kom det til flere konfrontasjoner mellom norsk politi og demonstranter. I ettertid har politiets handlemåte blitt sterkt kritisert, og politiet ble anmeldt for brudd på Grunnlovens paragraf 100. Norge vil i april motta nok et høytstående besøk fra Kina, ved at 12 medlemmer av Den Kinesiske Nasjonale folkekongress besøker landet som Stortingets gjester. Kan Justisministeren gjøre greie for hvordan hun vurderer politiets opptreden i forbindelse med Jiang Zemins besøk, og hva hun eventuelt vil gjøre for at slike hendelser ikke vil gjenta seg?"

"En asylsøker med bror i Norge ble i oktober bortvist fra Norge til Tyskland som bortviste han videre til Hellas uten at asylsøknaden ble behandla i noen av landa. Han står nå i akutt fare for å bli returnert til heimlandet uten å ha fått fremma sin asylsøknad. Mener statsråden at Norge her har oppfylt sine forpliktelser til å sikre at asylsøker ikke blir returnert til et land der han kan frykte forfølgelse etter §15 i utlendingsloven, og ser statsråden det som rimelig at Norge burde behandle asylsøknaden pga. søkerens familiære tilknytning til landet?" KVedlegg til spørsmål: Denne saka berører så sentrale prinsipielle spørsmål at jeg vil anmode justisministeren å vurdere den og eventuelt gripe inn. Det gjelder syrisk borger Mustafa Hagi Jaman f.knr. 95016247. Mustafa Hagi Jaman som har en bror i Stavanger sitter etter de siste opplysninger jeg har fått fra hans advokat i varetekt i Athen. Gjennom intervensjon fra NOAS har UNHCR kobla inn det greske flyktningerådet for å bistå han i Hellas. Han står i fare for å bli returnert til Bulgaria og derfra har han ingen sikkerhet for ikke å bli sendt videre til Syria. Hans norsk advokat har fremma omgjøringsbegjæring på bortvisningsvedtaket 25.10.96. Når jeg tar opp saka på denne måten er det fordi saka reiser sentrale prinsipielle spørsmål som bør avklares på ansvarlig politisk nivå i departementet. Spørsmålene gjelder: Hvor langt skal et opphold i et land under ei reise være for at det bør betraktes som et 1. asylland? Praktisering av denne regelen varierer fra land til land. Dersom regelen praktiseres så strengt som det er gjort i dette tilfelle vil det i praksis bety at det knapt er mulig å fremme en asylsøknad i andre land enn land som har direkte grense eller direkte flyforbindelse med det landet en flykter fra. Et sentralt spørsmål knytta til 1. asyllandprinsippet er også forholdet til den overordna regelen om vern mot å bli returnert til et land der vedkommende "kan frykte forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning eller ikke vil være trygg for å bli sendt tilbake til slikt område ...." jfr. §15 i Utlendingsloven. I den ovennevnte saka ser den faktiske situasjon ut til å være at Norge har returnert asylsøkeren til Tyskland uten noen sikkerhet for at han ikke kunne bli sendt videre til et land der han kunne frykte forfølgelse i henhold til loven og flyktningkonvensjonens. Et annet sentralt spørsmål gjelder forholdet til §17 i loven. Det står i §17 at adgangen til å returnere flyktning til annen stat bl.a. i henhold til 1.asyllandsprinsippet ikke skal nyttes dersom "flyktningen har en tilknytning til riket som gjør at Norge er nærmest til å gi flyktningen beskyttelse". Når den aktuelle asylsøkeren har sin bror med familie bosatt i Norge, bør ikke da Norge være nærmest til å behandle hans asylsøknad i tråd med dette?