Nødvendige
endringer i naturmangfoldloven
De siste årene har
man sett et betydelig og økende konfliktnivå mellom ulike interesser.
Dette har spesielt gjort seg gjeldende i ulveforvaltningen. Til
tross for at det er gitt et betydelig antall fellingstillatelser
på ulv i beiteprioriterte områder, har det vært en høyere ulvepopulasjon
enn det Stortinget la til grunn i 2016. Der bestandsmålet i 2016
var fastsatt til fire til seks ynglinger hvorav tre skal være helnorske,
viser tallene at det for årene etter ulveforliket har vært et gjennomsnitt
per år på 8,6 valpekull.
Forslagsstillerne
viser i den sammenheng til Innst. 330 S (2015–2016), jf. Meld. St.
21 (2015–2016), der det fremgår følgende:
«Flertallet vil peke
på at et nytt bestandsmål er nødvendig fordi man ikke har kommet
til enighet med Sverige om en felles forvaltning av den svensknorske
ulvestammen. Flertallet mener at bestandsmålet bør baseres på det
faktiske antallet ynglinger hvert år og at grenserevirene skal telle
med i en faktor på 0,5. Flertallet mener på denne bakgrunn at et
nytt bestandsmål, inkludert grenserevir, bør være på 4–6 ynglinger,
hvorav 3 skal være helnorske ynglinger. Flertallet har merket seg
at det har vært diskusjoner om ynglinger helt eller delvis utenfor
ulvesonen skal telles med i bestandsmålet. Flertallet legger derfor
til grunn at også ynglinger utenfor ulvesonen telles med. Flertallet
har merket seg at bestandstallet har vært innenfor dette intervallet siden
2009. Flertallet foreslår: «Bestandsmålet for ulv i Norge skal være
4–6 ynglinger per år, hvorav 3 skal være helnorske ynglinger, også
ynglinger utenfor ulvesonen teller med. Ynglinger i grenserevir
skal telle med på en faktor på 0,5.»
Det er med andre
ord nødvendig med en forvaltning som faktisk bidrar til å innfri
intervallet Stortinget har forutsatt at ulvebestanden skal holdes
innenfor. Dette forsterkes ytterligere ved at flertallet i energi-
og miljøkomiteen i samme innstilling også skrev følgende:
«Flertallet mener
at jakt er et konfliktdempende tiltak og viser til at dagens regelverk
åpner for lisensfelling også innenfor ulvesonen. Flertallet mener
at en inkludering av ynglinger i grenserevirene i praksis vil innebære
større muligheter for lisensjakt. Flertallet vil i den sammenheng
peke på Bernkonvensjonens artikkel 9 nr. 1 som åpner for uttak for
å avverge alvorlig skade på avling, husdyr etc. Flertallet foreslår:
'Stortinget ber regjeringen vurdere å tillate lik jakttid i og utenfor
ulvesonen.'»
De siste månedene
har en sett to ytterligere utfordringer ved forvaltningen av ulvebestanden
i Norge.
Den første utfordringen
er at det ikke ble gitt medhold til vedtaket fattet i rovviltnemndene
i region 4 og 5 om uttak av ulveflokkene i Mangenreviret og Rømskogreviret
med utgangspunkt i at vedtakene var for svakt begrunnet, og fordi
hjemmelsgrunnlaget etter naturmangfoldloven § 18 var usikkert.
Den andre utfordringen
er at Borgarting lagmannsrett 29. januar 2020 skrev i sin domsslutning
at regjeringen ikke hadde tilstrekkelig grunnlag for fellingene
av ulv i Julussareviret og Osdalsreviret i 2018. Selv om denne dommen
er avsagt med dissens, samt at regjeringen har valgt å anke kjennelsen,
mener forslagsstillerne at dette viser at hjemmelsgrunnlaget i naturmangfoldloven
er utilstrekkelig. Videre viser både departementets vurderinger
når det gjelder felling av ulvene i Mangenreviret og Rømskogreviret,
at det i fremtiden må gjøres grundigere begrunnelser i rovviltnemndene
i hvert enkelt tilfelle når fellingsvedtak fattes.
På denne bakgrunn
mener forslagsstillerne det er nødvendig med endringer i naturmangfoldloven.
Slike endringer vil kreve juridiske avveininger og et godt forarbeid
for at endringen skal kunne tillegges tilstrekkelig vekt ved en
eventuell prøving for domstolene. Forslagsstillerne mener endringene
bør uttømme det nasjonale handlingsrommet som Bernkonvensjonen gir.
For å kunne gjøre seg nytte av ny lovanvendelse forut for beitesesongen
2020/2021 er det nødvendig med rask fremdrift på lovarbeidet, slik
at Stortinget kan fastsette ny lov før sommeren 2020.
Forslagsstillerne
fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen snarest, og senest innen utgangen av april 2020,
komme tilbake til Stortinget med et konkret forslag til endringer
i naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav c, som uttømmer handlingsrommet
etter Bernkonvensjonen for å ta hensyn til andre offentlige interesser
av vesentlig betydning, herunder en klar forståelse av at å føre
en forvaltning av ulv i tråd med Stortingets fastsatte bestandsmål
er en slik offentlig interesse.»
Forslagsstillerne
viser til at de fleste fellingstillatelser som er gitt de senere
årene, er gitt med utgangspunkt i naturmangfoldloven § 18 første
ledd bokstav c. Årsaken til dette har vært at man ikke har ment
at det er grunnlag for å argumentere med at ulv fra ulvesonen har
tilstrekkelig skadepotensial etter naturmangfoldloven § 18 første
ledd bokstav b. Forslagsstillerne bestrider en slik fortolkning
av skadepotensialet.
Det vises i den sammenheng
til rapporten: «Rovviltbestandenes betydning for landbruk og matproduksjon»
utarbeidet av Norsk institutt for bioøkonomi for Landbruks- og matdepartementet
i 2016.
Denne rapporten viser
i kapittel 5 en grundig oversikt over tap av beitedyr over flere
tiår. Forslagsstillerne viser i den sammenheng til figurene 5.8–5.10
i rapporten, som enkelt skildrer tap av beitedyr til rovdyr i randsonen
til forvaltningsområdet. I rapporten fremkommer det blant annet:
«Alle tre figurer
viser et mønster hvor en betydelig del av kadaverfunnene gjøres
i nærområdet utenfor forvaltningsområdet for den rovdyrarten som
volder skade. Særlig tydelig er mønsteret for ulv, der tyngden av kadaverfunn
ligger langs vestsiden av forvaltningssonen.»
Videre fremgår det
av rapporten:
«Ett av resultatene
av den geografiske differensieringen med egne rovdyrprioriterte
områder ser dermed ut til å være en økt belastning i nærområdene
(randsonen) utenfor forvaltningsområdene. Dette gjelder for alle
de fire rovdyrartene som inngår i områdeforvaltningen.»
Forslagsstillerne
mener dette er tillagt for lite vekt ved forvaltningen av rovdyr,
og mener på den bakgrunn at kunnskapsgrunnlaget i forvaltningen
må gjennomgås og styrkes på dette området. Det er også etter forslagsstillernes
syn behov for en større forståelse av skadepotensialet for beitenæringene
i hele miljøforvaltningen.
På denne bakgrunn
mener forslagsstillerne at det er behov for et omforent kunnskapsgrunnlag
om potensialet for skade på beitedyr begått av ulv i ulvesonen,
og fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen senest i august 2020 legge frem en gjennomgang av
potensialet for skade på beitedyr begått av ulv fra ulvesonen, herunder
betydningen dette kan ha for å fatte fellingsvedtak etter naturmangfoldloven
§ 18 første ledd bokstav b. Landbruksdirektoratet og Norsk institutt
for bioøkonomi involveres i arbeidet.»