Stortinget - Møte tirsdag den 9. mars 2021

Dato: 09.03.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Søk

Innhold

Sak nr. 15 [20:49:09]

Interpellasjon fra representanten Nicholas Wilkinson til helse- og omsorgsministeren: «Antibiotikaresistens kalles helsesektorens klimakrise. Hvert år dør 750 000 personer som følge av antibiotikaresistens. Fremskrivinger viser at på verdensbasis vil 10 millioner mennesker årlig dø av antibiotikaresistente bakterier fra 2050. Uten antibiotika som virker, vil mye av helsesektoren forsvinne. Antibiotikaresistens er et globalt problem, og Norge må ta sin del av ansvaret. Vi må fortsette å holde antibiotikaresistensen lav i Norge av hensyn til global utvikling og egen befolkning, jobbe for nye antibiotika og forskning om bakteriofager, og arbeide for mindre import av antibiotikaresistens. Vil regjeringen lage finansieringsmodeller og styringssystemer som stimulerer til økt forskning på og utvikling av nye antibiotika og bakteriofager samt diagnosesystemer, og hvilke planer har regjeringen for å redusere import av antibiotikaresistens og bruken av antibiotika på sykehus, i primærhelsetjenesten og i landbruket»?

Talere

Nicholas Wilkinson (SV) []: Denne krisen bør overskygge alt vi gjør i helsepolitikken. Koronapandemien er småplukk i forhold til antibiotikaresistens. Antibiotikaresistens kalles helsesektorens klimakrise. Hvert år dør 750 000 personer som følge av antibiotikaresistens. Framskrivinger viser at på verdensbasis vil 10 millioner mennesker årlig dø av antibiotikaresistente bakterier fra 2050. Antibiotika er grunnplanken for hele helsevesenet. Uten antibiotika som virker, vil mye av helsesektoren forsvinne. Det er avgjørende for nesten alle operasjoner, fra kreftbehandling til keisersnitt.

Denne saken bør være viktig for alle, men for meg er det personlig. Jeg fikk to typer bredspektret antibiotika da jeg hadde sepsis. En av dem virket ikke. Hvis den andre heller ikke hadde virket, ville jeg ikke stått her i dag. Hvis vi ikke tar tak i dette nå, vil våre barn og barnebarn spørre oss om hvorfor vi ikke handlet når vi hadde tid.

Det viktigste tiltaket Norge kan gjøre, er å bruke mindre antibiotika, og spesielt bredspektret antibiotika. Norske leger er tilbakeholdne med antibiotika, men vi er ikke flinkest i klassen. Før koronapandemien delte norske leger ut betydelig mer antibiotika enn sine svenske kolleger, og opp mot 30 pst. mer enn sine kolleger i Nederland.

Målet var å redusere forbruket av såkalt bredspektret antibiotika i befolkningen med 30 pst. innen utgangen av 2020. I mai 2020 spurte jeg statsråden om hvordan vi lå an, og det var tydelig at Norge ikke ville nå målet. Nå ser det ut som om vi kan nå målet. Nedstengningen for å motvirke koronasmitten, bedre håndhygiene og mindre fysisk kontakt har ført til redusert smitte fra andre virus og bakterier. Jeg er likevel bekymret over at mindre bruk bare vil være et blaff, og at det vil bli brukt mer når samfunnet åpner igjen. Hva vil statsråden gjøre for at bruken av antibiotika ikke skal øke igjen når pandemien er over?

I budsjettet foreslo SV øremerkede midler til antibiotikaresistens og bedre diagnosesystemer. Det fikk vi ikke flertall for. I Storbritannia jobber de mye for å få raskere og bedre diagnosesystemer. Da kan de raskt finne riktig antibiotika, eller finne ut at personen ikke bør få antibiotika. Det vil redusere bruken av antibiotika betraktelig. Har regjeringen arbeid på gang for å få bedre og raskere diagnosesystemer?

Når pasienter trenger antibiotika, er det mye bedre å bruke smalspektret antibiotika. Vi har hatt problemer med å få noen av de smalspektrede på markedet. Private selskaper tjener mindre penger når de selger generiske medisiner, som penicillin er. SV har fremmet forslag om statlig produksjon av legemidler, StatMed. Det har vi ikke fått flertall for. Vi fikk flertall for å utrede norsk produksjon av antibiotika, men regjeringspartiene stemte imot. Når vil Stortinget få saken vi ber om, og har regjeringen konkrete løsninger og avtaler for å produsere smalspektret antibiotika i Norge?

Nye antibiotika vil koste dyrt, og hele planen er å legge dem på hylla og ikke bruke dem. Hvis vi bruker nye antibiotika, vil resistensen øke, og da er vi på startstreken igjen. Derfor kan ikke private selskaper få lov til å tjene på å selge nye bredspektrede antibiotika. Det viser tydelig at kapitalistiske tenkemåter ikke virker. Uten fellesskapet, staten, kan vi ikke få nye antibiotika og samtidig ha mindre antibiotikaresistens.

Vi har to finansieringsordninger som vi kaller «push-mekanismer» og «pull-mekanismer» –en for å finansiere forskning og en for produksjon og sikkerhet for dem som vil prøve å produsere nye antibiotika. Det britiske helsevesenet starter i disse dager opp en pilot for en slik «pull-mekanisme», der de skal betale for samfunnets verdi av nye antibiotika. Er Norge med i en samtale med Storbritannia og andre om både «pull-» og «push-mekanismer», og har regjeringen noen løsninger for disse?

Antibiotika er nesten som å teppebombe kroppen. Den dreper «de slemme» bakteriene, men også «de snille». Vi vet at det er en bedre medisin som bare tar «de slemme», og det er bakteriofager. Kunnskapen om bakteriofager har fått en ny vår, og ny forskning viser at bakterier som blir immune mot antibiotika, blir mer åpne for bakteriofager. Et angrep på to fronter kan bli redningen vi trenger.

Problemet er at én type bakteriofager bare angriper én type bakterie. Siden det er så mange bakterier, trenger vi mange bakteriofager på lager for å behandle sykdommene. I Paris og i Stockholm er det mye forskning på bakteriofager. Hva gjør regjeringen når det gjelder både forskning og samarbeid med andre land, for å bruke bakteriofager i behandlingen mot bakterier?

Vi hadde flertall på Stortinget for å redusere import av antibiotikaresistens. Tre viktige vedtak var:

  1. å advare pasienter som planlegger å benytte utenlandske helsetjenestetilbydere utenom Norden, siden vi vet at mange av disse personene vil reise hjem med bakterier som er immune mot antibiotika

  2. å stille krav om forhåndsgodkjenning for refusjon av utgifter til sykehusbehandling i utlandet

  3. å redusere økt bruk av pasientbehandling i land med høy risiko for antibiotikaresistens

Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre annullerte vedtaket.

Mye av årsaken til økningen av antibiotiaresistens er bruken av antibiotika i landbruket – ikke i Norge, men i andre land. På verdensbasis bruker vi mer antibiotika til kjøttavl enn til syke mennesker som trenger det. Når vi importerer kjøtt fra gårder som mater dyrene med antibiotika, blir våre penger brukt til å øke forekomsten av antibiotikaresistens. Jeg har spurt landbruksministeren om å redusere importen, men det er umulig med dagens EØS-regler. Derfor har vi lansert en plan b, nemlig merking av kjøttproduktene, for at konsumentene kan velge produkter som ikke bidrar til antibiotikaresistens. Men høyrepartiene stemte imot forslaget.

Jeg mener vi trenger en radikal regjering som jobber imot import av bakterier som er immune mot antibiotika. Jeg håper likevel at helseministeren vil svare tydelig med konkrete tiltak i Norge for å redusere forekomsten av antibiotikaresistens.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Bent Høie []: Jeg deler representantens engasjement mot antibiotikaresistens. Akkurat i kveld ser det ut som det bare er oss to som er engasjert, men jeg vet at også mange andre i Stortinget er engasjert i dette spørsmålet.

Antibiotikaresistens er et raskt voksende problem i verden og utgjør en alvorlig trussel mot vår globale helse. Kampen mot resistente mikrober er en global utfordring, og internasjonalt samarbeid er en forutsetning for å redusere resistens og antall dødsfall knyttet til antibiotikaresistens.

Resistente mikrober er et problem for pasientene, for helsetjenesten, for folkehelsen, for landbruket og miljøet. Uten effektive antibiotika vil vi i framtiden se økt dødelighet av sykdommer som i dag er enkle å behandle.

Regjeringens arbeid mot antibiotikaresistens har gitt resultater. I 2015 satte vi et svært ambisiøst mål for antibiotikabruken. Både i helsetjenesten og i landbruket er det gjort en betydelig innsats for å redusere og beholde et lavt antibiotikaforbruk, og vi har klart å redusere antibiotikabruken ytterligere de siste årene. Bruken i befolkningen skulle reduseres med 30 pst. innen utgangen av 2020. Foreløpige tall tyder på at vi har klart dette målet og de fleste andre målene vi satte oss i 2015.

Målet om 20 pst. reduksjon i antibiotikabruk ved luftveisinfeksjoner har vi allerede nådd, og forbruket av antibiotika for norske tenåringer er nå under en tredel av det det var i 2019. Vi har også oppnådd å holde andelen av resistente gule stafylokokker både på sykehus og i primærhelsetjenesten svært lav. For å måle antibiotikabruken i sykehjem har vi innført årlige målinger som også viser en jevn nedgang i registrerte infeksjoner. Spesielt har antall urinveisinfeksjoner gått ned. Dette er viktig for å få ned antibiotikabruken.

Regjeringens ambisjon om å redusere antibiotikaforbruket i landbruket har også vært en suksess. Narasin brukt i kyllingproduksjon ble faset ut i 2016, og målet om å redusere antibiotikaforbruket til kjæledyr og matproduserende landdyr ble oppnådd allerede i 2017.

Regjeringens strategi har vært vellykket, og Norge er fortsatt blant de ledende land i verden med et lavt forbruk av antibiotika.

I 2020 besluttet regjeringen at Helse- og omsorgsdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet, Klima- og miljødepartementet, Landbruks- og matdepartementet og Utenriksdepartementet skal samarbeide om å videreutvikle den nasjonale strategien fra 2021. Folkehelseinstituttet har fått i oppgave å lede en tverrsektoriell ekspertgruppe som oppdaterer det faglige grunnlaget for strategien. Forskning og utvikling på nye antibiotika og internasjonalt samarbeid er en sentral del av regjeringens strategi for å bekjempe resistensproblematikken.

Norge har bidratt i arbeidet med utvikling av nye antibiotika, først og fremst gjennom deltakelse i EU-samarbeid for antimikrobiell resistens og helsetjenesteassosierte infeksjoner, hvor Norge har ledet en arbeidspakke om forskning og innovasjon. Insentivene som er utviklet, skal stimulere ny antibiotikainnovasjon og samtidig gi oss forutsigbar tilgang på antibiotika. For når stadig færre land slutter å bruke smalspektret antibiotika, blir det færre produsenter og en mer sårbar forsyningskjede. Regjeringen har derfor vært opptatt av å sikre forsyningen, slik at den norske befolkningen har tilgang til disse helt sentrale medikamentene.

Interpellanten Wilkinson er spesielt opptatt av utvikling av nye antibiotika. Nye antibiotika og bakteriofager kan gi oss nyttige verktøy som vi kan bruke ved enkelte typer infeksjoner eller resistensformer. Men det gir oss dessverre ingen kvikkfiks på resistensproblemet. Det forutsetter langsiktig, målrettet innsats for også å ta vare på de typene antibiotika som vi allerede har.

For å ivareta tilgangen til eldre antibiotika anbefalte Helsedirektoratet i februar 2020 å se nærmere på muligheten for å produsere smalspektret antibiotika i Norge. Vi har gitt direktoratet i oppdrag å gjennomføre en mulighetsstudie innen utgangen av 2021. Studien skal bl.a. kartlegge nasjonale og internasjonale markedsforhold og vurdere hvordan produksjon av antibiotika kan etableres, finansieres og organiseres for å styrke legemiddelberedskapen. Det skal videre vurderes vilkår for bærekraftig produksjon samt muligheter for samarbeid med andre nordiske og europeiske land og med relevante internasjonale organisasjoner.

Vi vil fortsette overvåkingen av resistente mikrober for å kunne målrette tiltak og forske på effekten av tiltakene. Denne overvåkingen krever fortsatt tverrsektorielt samarbeid med flere sektorer. Teknologi og overvåkingssystemer som er blitt videreutviklet under koronapandemien, som f.eks. kapasiteten til sekvensering, kan frambringe ny kunnskap om spredning og forekomst av resistente mikrober. Dette vil også fange opp resistente mikrober som kommer som følge av importsmitte.

Regjeringens ambisjon er at Norge skal fortsette å være en viktig aktør i internasjonalt samarbeid om grunnforskning, anvendt forskning og innovasjon. Vi fortsetter å støtte internasjonale initiativer i kampen mot antibiotikaresistens, som f.eks. Joint Programming Initiative on

AMR, hvor Norge deltar og bidrar med midler. Vi gir også midler til flere program i Forskningsrådet som kan finansiere forskning knyttet til antibiotikaresistens. Regjeringen styrker helseberedskapen gjennom utvikling av nye diagnostiske hjelpemidler, nye antibiotika og alternative behandlingsstrategier, i tillegg til å bedre forsyningssikkerheten for kritiske legemidler. Vi lever lenger. Det blir flere med kroniske sykdommer og flere med svekket immunforsvar, flere som gjennomgår operasjoner, og dermed flere som kan få infeksjoner som krever antibiotikabehandling. Disse må fortsatt sikres gode behandlingsmuligheter.

Norge er i en særstilling internasjonalt, og vi har klart å holde et lavt nivå av resistente mikrober. Regjeringens ambisjon er at vi fortsatt skal opprettholde denne gunstige posisjonen.

Koronapandemien har vist oss at beredskap mot nye, smittsomme sykdommer må stå høyt på dagsordenen også i framtiden. Reiseaktiviteten vil ta seg opp igjen etter koronapandemien og føre til økt risiko for import av resistente mikrober.

Regjeringens systematiske arbeid mot antibiotikaresistens har gitt gode resultater i helsesektoren, i landbruket og i oppdrettsnæringen og til sammen et viktig løft for klimaet og for folkehelsen. Jeg er glad for at det er bred politisk tilslutning til den tverrsektorielle satsingen for å nå målene på dette viktige området, både nasjonalt og internasjonalt.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Jeg er redd. Jeg er veldig redd. Vi vet at det kommer. Statsråden sa at vi er enige om målet, men SV har fremmet mange forslag og blitt stemt ned.

Jeg spurte litt om hva statsråden vil gjøre for at vi skal bruke mindre antibiotika også når pandemien er over. Statsråden sa at nå skal vi nå målet. Men vi vet at det er på grunn av koronapandemien. Det er viktig at det ikke skal være et blaff at vi bruker mindre antibiotika. Jeg håper at statsråden kan være litt mer tydelig på dette også.

Statsråden viste til samarbeid med andre land. Det var ikke veldig konkret. Da vil jeg bare spørre veldig konkret:

Den danske regjeringen bevilget i 2020 34 mill. danske kroner til oppstart av ICARS, som er et internasjonalt senter for arbeidet mot antibiotikaresistens. De samarbeider med Verdensbanken, og målet er ca. 300 akademiske medarbeidere som kan rykke ut til forskjellige land og hjelpe med å skreddersy løsninger mot resistens. Det er svært viktig, siden vi vet at mange land ikke har ressurser til å skreddersy antibiotika og må bruke bredspekret antibiotika i stedet. Jeg håper statsråden vil bli med på dugnaden som Danmark har invitert oss til. Det er veldig puslete, det vi har gjort i Norge.

Men det lønner seg også økonomisk. Avkastningen for å redusere antibiotikaresistens er nå ifølge Verdensbanken 30–75 pst.

Storbritannia har også invitert Norge til internasjonalt samarbeid, så jeg håper også at statsråden kan svare på det.

Kampen mot antibiotikaresistens er den viktigste kampen i helsesektoren. Jeg har stilt mange spørsmål, siden denne saken aldri har bare én løsning. Det er svært viktig at vi jobber sammen med andre land, siden dette problemet er globalt. Men vi må også handle lokalt. Derfor håper jeg at regjeringen vil jobbe med løsninger som kan brukes i Norge, på norsk jord, for at vi, det rikeste landet i verden, tar ansvar og kjemper imot antibiotikaresistens.

Statsråd Bent Høie []: Det er ikke på grunn av koronapandemien at vi når målsettinger om redusert bruk av antibiotika. Det er på grunn av at det er foretatt et systematisk arbeid i helsetjenesten over lengre tid, før pandemien rammet, som er et resultat av de planene som regjeringen har iverksatt på dette området. Det er viktig å understreke dette fordi det nettopp er noe av det som andre land kan lære av Norge, f.eks. at vi har jobbet systematisk mot fastlegene og sammen med fastlegene, sånn at de har fått konkret veiledning fra andre kollegaer om hvordan de skal redusere antibiotikabruken i møte med pasienter. Vi har drevet befolkningsrettede kampanjer, sånn at når folk kommer på fastlegekontoret og fastlegen f.eks. sier at i denne situasjonen vil jeg ikke bruke antibiotika, aksepterer man faktisk det svaret. Ikke bare aksepterer man det, vi har også fått historier om at folk nå selv stiller spørsmål ved om det er riktig å bruke antibiotika når legen anbefaler det, fordi befolkningen er engasjert i dette arbeidet. Det samme gjelder det systematiske arbeidet som er gjort på sykehusene og på sykehjemmene. Det er det som har redusert antibiotikabruken.

Det samme ser vi i landbruket. Det er et systematisk arbeid. Det at vi i Norge har vært villig til å si at veterinærene i landbruket ikke får lov til å selge medisiner, har enormt stor betydning for at vi har hatt lavere antibiotikabruk enn mange sammenlignbare land der veterinærene som jobber i landbruket, har en økonomisk interesse av å selge antibiotika. Det er modeller vi prøver å få andre land til å ta i bruk.

Vårt internasjonale engasjement i dette arbeidet er langt fra puslete. Vi er et av de landene som nettopp, sammen med Storbritannia og den konservative regjeringen der, som har prioritert dette området, har stått sammen internasjonalt for å løfte kampen mot antibiotikaresistens. Det var vi, helseministre fra noen få land, som tok initiativet til å løfte trusselen om antibiotikaresistens opp som et eget tema på høynivåmøtet i FN for å få statslederne til å engasjere seg i dette spørsmålet. Det var et viktig arbeid, som har bidratt til at Verdens helseorganisasjon sammen med Verdens dyrehelseorganisasjon, verdens matorganisasjoner og verdens miljøorganisasjoner nå står sammen i dette arbeidet.

Norge bidrar betydelig økonomisk til det koordinerte arbeidet, som nettopp bygger på den samme tenkningen som vi har hatt i Norge, og som jeg også oppfatter at representanten er enig i, nemlig at dette må være et tverrsektorielt arbeid. Derfor bidrar vi f.eks. til å redusere utslipp av antibiotika i naturen i India, for å ta ett eksempel.

Presidenten: Interpellasjonsdebatten er då avslutta.

Dermed er sakene på dagens kart behandla ferdig. Ber nokon om ordet før møtet vert heva? – Det er ikkje sett, og møtet er heva.