(Det vil bli foreslått debatt umiddelbart etter
redegjørelsen.)
Statsminister Erna Solberg [09:10:18 ] : La meg starte med
å takke for anledningen til å komme til Stortinget for å redegjøre
for status for og håndtering av utbruddet av koronaviruset.
Norge har opplevd den alvorligste krisen siden
annen verdenskrig. Regjeringen har iverksatt svært inngripende tiltak
som har hatt store konsekvenser for alle deler av samfunnet. Før
Stortinget går fra hverandre for sommeren, ønsker jeg å orientere
Stortinget om regjeringens vurdering av veien videre. Jeg vil også
benytte denne anledningen til å takke for et godt samarbeid gjennom
det jeg tror vi alle kan si har vært en intensiv vår.
Aller først vil jeg gjerne få si litt om hvor
vi står i dag.
Slå ned-strategien som regjeringen valgte i
den tidlige fasen av utbruddet, har langt på vei lyktes. Tiltakene har
hatt god virkning. Det norske folk har stilt opp på vår tids største
dugnad.
Innsatsen har gitt resultater. Vi har kunnet
ta hverdagen tilbake, men det er likevel en annerledes hverdag vi
beveger oss mot. Fortsatt er det fare for oppblussing av smitte
og smittespredning. Vi må derfor være forberedt på å slå ned nye
utbrudd, både nasjonalt og lokalt. Regjeringen har derfor gått over
til en kontrollstrategi. Testing, isolering og sporing vil fremover
være viktig for å beholde kontrollen.
Da helse- og omsorgsministeren redegjorde for Stortinget
den 10. mars, var alle rapporterte smittetilfeller blitt sporet
til utlandet, eller man var blitt smittet av noen som hadde vært
i utlandet.
Etter 10. mars utviklet situasjonen seg svært
raskt. Antall smittede økte. Samtidig kom det meldinger om at det
ikke var mulig å spore hvor flere var blitt smittet. Viruset spredte
seg ukontrollert i Norge. Det var liten kunnskap om viruset, hvordan
det spredte seg, og hvor mange som kom til å trenge sykehusinnleggelse
og intensivbehandling.
Med situasjonen i andre land, bl.a. Italia,
som bakteppe var det vesentlig å unngå at smittetoppen ble så høy
at den overskred helsetjenestens kapasitet. Derfor besluttet helsemyndighetene
den 12. mars, med støtte fra helse- og omsorgsministeren og meg,
å iverksette inngripende tiltak for å bekjempe smittespredningen.
Det var klart at tiltakene ville få store konsekvenser for
norsk økonomi og samfunnsliv. Men vår vurdering var at alternativet
fremsto som dårligere, for både liv og helse, samfunnsliv og økonomi.
Beslutningen ville gi oss tid – tid til å bygge beredskap og få
mer kunnskap om behandling og bedre måter å hindre spredning på.
Tiltakene som ble innført, var uten sidestykke
i moderne tid. De inngripende tiltakene medførte at krisen gikk
over fra å være en helsekrise til å bli en krise med konsekvenser
for alle deler av samfunnet. Den 13. mars overtok derfor Justis-
og beredskapsdepartementet som lederdepartement med nasjonalt koordineringsansvar for
krisehåndteringen.
Internasjonalt ledet pandemien til det sterkeste økonomiske
tilbakeslaget siden 1930-tallet. Millioner av mennesker ble arbeidsledige.
Også i Norge falt verdiskapingen kraftig. Mens
mange bedrifter har måttet stanse eller legge om driften som følge
av smitteverntiltakene, har andre opplevd lavere etterspørsel eller
begrensninger på produksjonssiden på grunn av manglende arbeidskraft
eller forsinkede leveranser.
For å begrense skadevirkningene av virusutbruddet for
norsk økonomi, bedrifter og arbeidsplasser er det satt inn svært
omfattende økonomiske tiltak. Regjeringen har fremmet en rekke saker
for Stortinget, med forslag om både generelle ordninger og målrettede
tiltak for grupper og enkeltnæringer. Stortinget sikret rask behandling
av sakene, men har også bidratt med nye tiltak og forsterking av
regjeringens tiltak.
Vi har lagt vekt på at ellers sunne og levedyktige
bedrifter ikke skal bukke under som følge av virusbekjempelsen,
og på å unngå unødvendige oppsigelser. Det trygger lønnsomme arbeidsplasser
og verdiskaping og reduserer faren for at høy arbeidsledighet får
varig feste.
Krisens art, de inngripende tiltakene og at
alle sektorer er berørt, har gjort det naturlig at beslutninger
om endringer i smitteverntiltak fattes på regjeringsnivå. Helsedirektoratets
og Folkehelseinstituttets faglige råd har vært sentrale i nær sagt
alle beslutninger. Det er likevel regjeringens ansvar å fatte beslutninger
etter en helhetlig avveining av hensyn.
En rekke beslutninger måtte tas på kort varsel
og med stor usikkerhet. Noen måtte justeres underveis, og med dagens
kunnskap kunne ulike beslutninger blitt annerledes. Regjeringens
vurdering i dag er likevel at valget av overordnet strategi var
riktig.
Vi har også hatt planer og regelverk som var
nyttig da krisen kom. Blant annet har Nasjonal helseberedskapsplan,
som er det nasjonale rammeverket for alle typer helsekriser, og
Nasjonal beredskapsplan mot utbrudd av alvorlige smittsomme sykdommer
vært viktige.
Det er også et viktig prinsipp at alle store
hendelser skal evalueres. Regjeringen har derfor, etter dialog med partiene
på Stortinget, nedsatt en uavhengig kommisjon for å få en grundig
og helhetlig gjennomgang og evaluering av vår håndtering av covid-19-pandemien. Kommisjonen
skal både se på beredskapen vi hadde i forkant av pandemien, og
på hvordan krisen er håndtert.
Det ble etter hvert klart at smitteverntiltakene
virket. Smittespredningen avtok, og vi kunne starte en forsiktig
nedtrapping av tiltakene. Regjeringen bestemte at det skulle skje
over tid, sammen og kontrollert. Den tilnærmingen gjelder fremdeles.
I gjenåpningsfasen har regjeringen valgt å
prioritere barn og unge først, deretter arbeidsliv og andre områder etter
det. Det bygger på en erkjennelse av at smitteverntiltakene rammet
barn og unge, og særlig dem som hadde det vanskelig fra før. Helt
siden koronapandemien kom, har regjeringen derfor jobbet med å få
på plass tiltak som skal komme disse barna til gode. Fremover vil også
regjeringen prioritere å hjelpe elever som har tapt progresjon som
følge av pandemien.
Den 7. mai la regjeringen frem en plan for
videre håndtering og en tidsplan for gradvis nedtrapping av de mest
inngripende tiltakene. Smittespredningen var da så lav at regjeringen
kunne endre strategi fra å slå ned viruset til å opprettholde kontroll
på smittespredningen. Vi har holdt oss til planen. Aktiviteter og
virksomheter som har vært stengt, har gradvis åpnet. Noe gjenstår, bl.a.
er arrangementer begrenset til 200 personer og reglene om å holde
avstand beholdt.
Pandemien har også gjort det nødvendig å begrense trafikken
over landegrensene, med karanteneregler, innreiserestriksjoner og
reiseråd. Det har hatt store konsekvenser for arbeidspendlere, turisme,
handel og folk-til-folk-kontakt.
I takt med at smitten spredte seg internasjonalt,
ga UD for første gang i historien et reiseråd hvor alle reiser til
utlandet ble frarådet. Da det globale reiserådet ble innført, var
situasjonen svært uoversiktlig. Pandemien spredte seg raskt. De
fleste land i verden innførte drastiske tiltak. Stengte luftrom,
stengte grenser, portforbud og karantenekrav ble innført raskt og
ofte uten forvarsel.
Norske borgere på reise ble derfor oppfordret
til å reise hjem. Fra midten av mars og til i dag har UD mottatt
rundt 40 000 henvendelser fra mennesker som har ønsket råd og veiledning
om hjemreise. De aller fleste har heldigvis kommet seg hjem selv.
Men fra noen få steder er det dessverre fortsatt ikke mulig å reise.
Enkelte er derfor fortsatt i en vanskelig situasjon. Utenriksdepartementet
og Samferdselsdepartementet bisto flere tusen nordmenn med hjemreise,
og Norge hadde også et vellykket samarbeid med de nordiske landene
og EU om å hjelpe nordmenn hjem.
Når vi nå igjen kan reise i Norden, er det
kriterier for smittesituasjonen i den enkelte region som ligger
til grunn. I tillegg vil hvert nordiske land ha sine restriksjoner.
Disse må vi alle respektere og rette oss etter.
På grunnlag av vurderinger fra helsemyndighetene vil
regjeringen komme med mer informasjon om reiser til og fra nærliggende
europeiske land innen 20. juli. Objektive kriterier for smitte vil
gjelde også her.
Smitteimport fra utlandet utgjør kanskje den
største risikoen for at utbruddet skal blusse opp. Hvordan smitte
kan tas med fra andre land, så vi tydelig i vinter da nordmenn vendte
hjem fra ferie i Italia og Østerrike.
Ved å gå skrittvis frem er det lettere for
oss å opprettholde kontrollen. Når vi valgte å åpne grensen, var
det derfor naturlig å begynne med våre nordiske naboer og ha en
gradvis tilnærming til videre grenseåpning. Går dette bra, kan vi
ta nye skritt senere.
Det har vært nødvendig med en nasjonal dugnad
for å få kontroll på smittespredningen. Mange har bidratt med mye,
og konsekvensene har vært store. Flere hundre tusen arbeidstakere
har blitt permittert. I samfunnskritiske funksjoner, som transport,
dagligvare og politi, har det vært nødvendig å holde hjulene i gang,
på tross av en smittsom sykdom i samfunnet. Deres innsats har vært
viktig i en kritisk situasjon for Norge.
Også alle de andre som raskt har omstilt seg,
fortjener en takk, f.eks. lærere og universitetsansatte, som snudde
seg rundt og laget nye, digitale undervisningsopplegg, bedrifter
som har lagt til rette for hjemmekontor, og bedrifter som har lagt
om driften for å ivareta smittevernhensyn.
Personalet på sykehusene har omstilt virksomheten,
tatt på seg nye oppgaver og stilt opp på en fantastisk måte for
å pleie dem som har blitt syke. Det samme har skjedd i eldreomsorgen.
Det aller viktigste tiltaket for å få ned smitten
har vært at vi har holdt avstand til hverandre og begrenset sosial
kontakt med venner, kolleger og familie. For mange har nettopp dette
vært tungt.
Så jeg vil benytte anledningen til å rette
en stor takk til alle dem som har bidratt i dugnaden.
Tilgjengelighet og krisekommunikasjon har vært viktig
for regjeringen. Vi har holdt jevnlige pressekonferanser og deltatt
i nyhetssendinger, debatter og intervjuer. Våre helsemyndigheter
og helsetjenesten har dyktige fagpersoner som har vært tilgjengelige
for media og kommunisert åpent om håndteringen, delt sin kunnskap
og svart på motforestillinger. Vi har lagt vekt på å skape realistiske
forventninger til krisens varighet og omfang, kommunisere tydelig
den usikkerheten som har vært, og hvilke omkostninger krisen vil
kunne gi for samfunnet og den enkelte.
Det har vært viktig for regjeringen å sikre
tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag for å kunne vedta de smitteverntiltakene
som er nødvendige for å bekjempe pandemien, og samtidig ivareta
rettssikkerheten til den enkelte. I tillegg har det vært nødvendig
med ulike tilpasninger for å holde samfunnet vårt i gang.
De mest inngripende tiltakene har vært fastsatt
med hjemmel i smittevernloven. Dette er hjemler som allerede lå
der, og som gjorde det mulig å respondere raskt på situasjonen som
oppsto. Med hjemmel i smittevernloven har helsemyndighetene og regjeringen
bl.a. fastsatt forskrifter om karantene og isolasjon, stenging av
skoler, forbud mot spesielle arrangementer og virksomheter, bortvisning
av utlendinger uten oppholdstillatelse og forbud mot opphold på
fritidseiendom utenfor egen kommune.
På mange områder var det mulig å gjøre tilpasninger
gjennom å ta i bruk eksisterende forskriftshjemler. Til sammen 60
forskrifter har blitt fastsatt med slike eksisterende hjemler. En
rekke lover manglet imidlertid nødvendige forskriftshjemler. Koronaloven
ga da regjeringen mulighet til å fastsette nødvendige tiltak. Regjeringen
var bl.a. tidlig ute med en midlertidig forskrift som utvidet domstolenes
adgang til å bruke fjernmøteteknologi. Lignende løsninger har blitt
innført innen barnevernet og for fylkesnemndene.
Koronaloven opphørte 27. mai, og forskriftene
er i all hovedsak erstattet med midlertidig lovregulering.
Vi har vært i en situasjon der det var nødvendig
å handle raskt. Det har derfor ikke vært mulig å gjennomføre normale
høringsprosesser. Regjeringen har likevel tilstrebet å gjennomføre
hurtighøringer der det har vært mulig. Når forskrifter må fastsettes
i høyt tempo, sier det seg selv at de ikke nødvendigvis får den
samme klarhet og kvalitet som ellers. En viktig del av evalueringen
blir å se på hvordan vi bør utvikle og forbedre beredskapsregelverket
vårt.
I arbeidet med å vedta nødvendige lovendringer
har Stortinget handlet raskt, noe som igjen har gjort det mulig
å iverksette nødvendige tiltak. Jeg har lyst til å takke Stortinget
for godt samarbeid i denne perioden.
Det er grunn til å være imponert over hvordan
helsetjenesten i landet har jobbet gjennom denne krisen. Blant annet
er det gode resultater av den intensivbehandlingen som er blitt
gitt. Det har bidratt til at Norge har relativt få dødsfall.
Det er også blitt lagt ned et formidabelt arbeid
med å planlegge for en nødsituasjon med behov for svært høy intensivkapasitet.
Hurtig opplæring, kompetanseutvikling og rekruttering av nytt personell
har vært nødvendig.
Vi håper selvfølgelig at vi ikke kommer dit
at vi trenger å bruke denne forsterkede beredskapen, men erfaringene
fra andre land viser at det er nødvendig å ha gode planer for tilstrekkelig
intensivkapasitet i en eventuell nødsituasjon.
Smittevernhensyn og forberedelser til å kunne
motta et høyt antall covid-19-pasienter i sykehusene har gjort det
nødvendig å utsette mye annen aktivitet. I tillegg ble aktivitetsnedgangen
forsterket på grunn av sykdom og karantene hos de ansatte, og fordi
pasienter selv avlyste timene sine.
Etter hvert som vi fikk kontroll på smittespredningen,
ble de regionale helseforetakene den 17. april bedt om gradvis å
trappe opp igjen til mer normal drift. Selv om alle sykehusavdelinger
på grunn av smittevernhensyn ennå ikke har full kapasitet, arbeider
de både med å gi pasientene et godt behandlingstilbud og med gradvis å
redusere etterslepet som har utviklet seg. I dette arbeidet skal
det også brukes ledig kapasitet hos private samarbeidspartnere for
å redusere ventetidene. I forbindelse med RNB styrkes sykehusenes
budsjetter med over 6,6 mrd. kr.
Regjeringen vil fremover prioritere å få ned
helsekøene, men vi må likevel være forberedt på at det kan ta tid før
ventetidene er nede på det nivået de var før krisen. Det skyldes
bl.a. at sykehusene må opprettholde beredskap for en ny bølge.
Det er særlig eldre mennesker over 80 år som
har blitt alvorlig syke av covid-19, og over halvparten av dødsfallene
har skjedd på sykehjem. Det har vært en stor utfordring for kommunene
å beskytte sine eldre og samtidig yte god helse- og omsorgstjeneste.
Det har vært en belastning både for barn, unge og eldre som mottar
omsorgstjenester, og ikke minst for de pårørende, at det har vært
veldig begrensede muligheter for besøk og kontakt. Når vi nå har
fått epidemien under kontroll, legger vi til rette for at beboere
i institusjoner, både sykehjem og barneboliger, kan få besøk så
langt det er mulig og forsvarlig.
Flere land, også Norge, har hatt utfordringer
med å skalere opp kapasiteten til å teste mistenkte tilfeller av smitte.
På tross av dette klarte Norge på kort tid etter det nasjonale utbruddet
av smitten raskt å komme helt i verdenstoppen i andelen av befolkningen
som ble testet. Siden skapte den globale mangelen på kjemikalier til
laboratorieanalyse nye utfordringer. Vi har nå likevel klart å utvide
kapasiteten betydelig, bl.a. ved en NTNU-utviklet analysemetode.
Norge har nå en analysekapasitet som kan dekke behovet
ved en situasjon med mye mer smitte enn det vi ser i dag. Vi bygger
en beredskap for å kunne teste inntil 5 pst. av befolkningen, tilsvarende
om lag 300 000 personer, hver uke. Men frem til over sommeren har
Folkehelseinstituttet anslått at en testkapasitet på om lag 1,5 pst.
av befolkningen ukentlig trolig vil dekke behovet i de fleste kommuner.
Kommunene har gjort en god jobb med prøvetaking
og smittesporing. Dersom smittesituasjonen utvikler seg i negativ
retning utover året, kan smittesporingen settes under press. Vi
arbeider med å finne tiltak som kan adressere dette, bl.a. elektronisk
deling av prøvesvar til innbyggere og helsepersonell, enklere testmetoder
og bruk av appen Smittestopp.
Regjeringen har under hele koronakrisen vært
opptatt av at alle som jobber i helse- og omsorgstjenesten, skal
kunne gå trygt på jobb og ha det smittevernutstyret de trenger.
Vi har etablert en nasjonal ordning for innkjøp og distribusjon
av smittevernutstyr til hele helsetjenesten, også kommunene. Denne
ordningen har på en effektiv måte sikret gode leveranser i en svært
utfordrende global situasjon. Det er inngått avtaler med flere norske
produsenter som har omstilt sin virksomhet til produksjon av smittevernutstyr.
Vi fortsetter å bygge opp lagrene og har nå bedre lagre enn tidligere.
Med de bestillingene vi nå har gjort fra utenlandske og norske produsenter,
kan vi dekke behovet for det meste av smittevernutstyr de nærmeste
tolv månedene. Det gjelder for en situasjon med utbredt smittespredning.
Tilgang til legemidler er en utfordring i Norge
og Europa. Det var det også før utbruddet av covid-19. Regjeringen
har derfor over lang tid jobbet systematisk med å styrke legemiddelberedskapen.
Etterspørselen etter legemidler under covid-19
har økt fordi mange land har igangsatt beredskapslagring nasjonalt,
og det er utfordringer i produksjonen av legemidler og i de globale
forsyningskjedene.
Regjeringen har ivaretatt befolkningens tilgang
til legemidler under covid-19 ved å vedta omsetningsrestriksjoner
på eksport, rasjonering og prioritering. I tillegg er det inngått
avtaler med legemiddelgrossistene som øker beredskapslagrene våre
av legemidler utover de ordinære lagrene.
Regjeringen vurderer nå, som en del av arbeidet med
å styrke legemiddelberedskapen, mulighetene for produksjon av enkelte
kritiske legemidler i Norge.
Fordi legemiddelmarkedet og forsyningskjedene
er globale, er det også nødvendig med et godt internasjonalt samarbeid.
Vi jobber særlig tett med de andre nordiske landene og EU for å
trygge tilgangen til legemidler.
Situasjonen og beredskapen i Norge gjorde det
mulig for oss å bistå vårt naboland Sverige da de opplevde akutt
mangel på et kritisk legemiddel for behandling av covid-19-pasienter.
I dag er det ingen vaksine mot covid-19. Et
stort antall vaksinekandidater er under utvikling. Vi vet ikke i dag
hvilke av disse som eventuelt vil kunne vise seg å være sikre og
effektive.
Basert på lærdommer fra ebolaepidemien lanserte regjeringen
i 2017 etableringen av CEPI sammen med flere andre land. CEPI er
et partnerskap av offentlige, private og humanitære organisasjoner.
Koalisjonen skal finansiere og stimulere til utvikling av vaksiner
mot utvalgte sykdommer. Sekretariatet er lokalisert i Oslo. Norge
har økt sine bidrag til CEPI etter utbruddet av covid-19, og en
rekke andre land har gjort det samme.
Inntil det foreligger storskalaproduksjon av
vaksine mot covid-19, vil etterspørselen langt overgå tilbudet. Som
et lite land er Norge helt avhengig av å samarbeide med andre land
i samme situasjon. Norge skal nå delta i to nye internasjonale initiativ
om vaksiner mot covid-19. Vi er invitert til å bli med i Inclusive
Vaccines Alliance. Frankrike, Tyskland, Italia og Nederland, støttet
av Europakommisjonen, står bak alliansen, hvor formålet er å støtte
utvikling og produksjon av covid-19-vaksiner for både europeiske
land og lavinntektsland. Alliansen er derfor viktig både for å sørge
for vaksiner for innbyggerne i Norge, og for å bidra til en rettferdig
fordeling globalt. I tillegg vil Norge delta i Covax, som er et
globalt initiativ som skal bidra til å sikre tilgang til vaksine
mot covid-19 i alle land, uavhengig av betalingsevne.
Regjeringen vil arbeide for en god samordning
og samarbeid mellom de to ulike sporene for å styrke arbeidet for
rettferdig global fordeling og tilgang til vaksiner. Rettferdig
fordeling er et tema regjeringen har vært opptatt av lenge. Norge
var med på å grunnlegge både CEPI og vaksinealliansen Gavi og har
siden covid-19-utbruddet jobbet aktivt internasjonalt for å skaffe
økt finansiering til CEPIs arbeid med en koronavaksine.
En global krise krever global ledelse og internasjonalt
samarbeid. Det er nødvendig at Verdens helseorganisasjon leder arbeidet
med å utvikle kunnskap om viruset og tiltakene som trengs for å
bekjempe sykdommen. Regjeringen har vært tydelig på sin støtte til
Verdens helseorganisasjon, og vi har aktivt søkt internasjonale
løsninger i krisehåndteringen både regionalt og globalt.
Covid-19-pandemien har vist hvor avhengig Norge er
av samarbeidet med EU. Blant annet gjennom EUs felles innkjøpsmekanismer
og EUs instrument for krisestøtte er EU en viktig samarbeidspartner.
Regjeringen har deltatt aktivt i EUs helse- og justisministermøter
om koronasituasjonen. I tillegg har norsk deltakelse i EUs helsesikkerhetskomité,
HSC, og Det europeiske smittevernbyrået, ECDC, vært viktig i vår
nasjonale krisehåndtering.
Det nordiske samarbeidet har også vært viktig
i denne krisen. Gjennom tett kontakt mellom nordiske utenriks-,
helse- og justisministre har vi utvekslet nyttige erfaringer og
bistått hverandre med råd, til tross for at vi har valgt litt forskjellige
strategier.
Internasjonalt samarbeid handler også om solidaritet.
Derfor la regjeringen vekt på å kunne svare ut EUs tidlige appell
om å bistå de hardest rammede landene. I tre uker i vår arbeidet
et norsk helseteam side om side med italienske kolleger på intensivavdelinger
i Bergamo i Nord-Italia, som da var et av de hardest rammede områdene
i verden. Av samme grunn har jeg takket ja til å være med på å lede
den internasjonale kriseresponsen gjennom EU-kommisjonens arbeid
med å skaffe nok finansiering til utvikling av en vaksine.
Koronapandemien har tydeliggjort at vi trenger mer
internasjonal solidaritet og multilateralt samarbeid, ikke mindre.
Ingen land kan løse denne krisen alene. Derfor har det vært viktig
for Norge aktivt å støtte opp om FNs kriserespons. Norge har tatt
initiativ til å opprette et nytt FN-flerpartnerfond for å bremse
konsekvensene av krisen. Fondet kommer i tillegg til støtten til
FNs globale humanitære responsplan. Norge har utbetalt et første
bidrag på 150 mill. kr og tar politisk lederskap for å mobilisere
internasjonal støtte til fondet.
Den første bølgen av pandemien er så å si over
i Norge. Det antas nå å være bare noen hundre smittede i landet.
Bortsett fra en begrenset økning av antall påviste tilfeller enkelte
steder er det så langt ingen tegn til noen ny nasjonal oppblussing.
Men viruset er like smittsomt og sykdomsskapende som før, og befolkningen
er i praksis like lite immun som før. Det anslås at bare rundt 1 pst.
av befolkningen i Norge har vært smittet. I mange kommuner er det
ingen bekreftede tilfeller. Vårt mål er derfor å holde smittespredningen
nede frem til en vaksine eller effektiv behandling er på plass.
Smitte i store forsamlinger ser ut til å være
en viktig drivkraft for covid-19-pandemien og kan forklare hvorfor
epidemien skyter fart enkelte steder. Vi er derfor særlig bekymret
for smitte på steder der mange møtes. Det er derfor fortsatt viktig
å begrense størrelsen på arrangementer, og regelen om én meters
avstand må opprettholdes.
Siden det nå er få mulige smittekilder i landet,
venter vi ikke noen rask, generell økning i antall smittede. Men
det er en utfordring at sykdommen kan spres nokså skjult – mellom
personer med få eller bare milde symptomer – og det kan skje i flere
uker før det dukker opp noen tilfeller med alvorlig sykdomsforløp.
Vi påvirkes også av utviklingen i våre naboland.
Europa er i ferd med å åpne opp. Vi vet ennå ikke hvordan det vil
påvirke spredningen av viruset.
Det blir viktig å oppdage lokale utbrudd og
større trender så tidlig som mulig. Gode overvåkingssystemer for
å kunne følge utviklingen tett er nødvendig. Både kommunene og de
nasjonale helsemyndighetene spiller her en viktig rolle.
Regjeringen vil opprettholde beredskapen på
sykehusene for å kunne håndtere en ny bølge av smittede.
Systemet for testing og sporing av smittede
er skalert opp og skal forbedres ytterligere. Dersom vi opplever
ny spredning, vil dette bli enda viktigere for å kunne beholde kontroll
uten å måtte innføre de mest inngripende tiltakene på nytt.
Folkehelseinstituttet har stanset innsamlingen
av data gjennom appen Smittestopp etter varsel fra Datatilsynet
om midlertidig forbud mot å behandle personopplysninger. FHI jobber
videre med sikte på at appen igjen kan tas i bruk, i tråd med vedtak
i Stortinget. Appen kan gi god kunnskap om spredningen av viruset
i befolkningen og bidra vesentlig til smittesporingen. Dette er
derfor viktig for vår beredskap og muligheten til å klare oss uten
de mest inngripende tiltakene ved et mulig nytt utbrudd.
For å være best mulig forberedt har regjeringen
utarbeidet en beredskapsplan med smitteverntiltak som kan iverksettes,
lokalt eller nasjonalt, ved økt smittespredning. Målet er å være
forberedt på å iverksette tilstrekkelige smitteverntiltak, men også
å unngå tiltak der vi nå har bedre kunnskap om at kostnadene er
store og smitteverneffekten liten.
Målrettede lokale tiltak vil i større grad
enn nasjonale tiltak kunne bidra til at virksomheter kan opprettholde
sin aktivitet. Dersom det oppstår en lokal smittesituasjon som kun
har konsekvenser i én kommune, er det kommunen som, etter smittevernloven,
treffer vedtak og iverksetter smitteverntiltak. Hver enkelt kommune
har ansvar for at vedtak er forankret i den nasjonale håndteringen.
Dersom lokal smitte rammer flere kommuner i
en region, anbefales det at kommunene samordner beredskapsplaner
for å sikre at smitteverntiltakene utgjør en samlet respons. Ved
særlig inngripende tiltak skal tiltakene koordineres nasjonalt.
Vi mener vi er godt forberedt på ulike scenarioer,
og vi har planlagt for situasjoner med mye smitte i samfunnet.
Parallelt med de gradvise lettelsene i smitteverntiltakene
har aktiviteten i norsk økonomi tatt seg en del opp. Selv om ledigheten
fortsatt er høy, har det allerede blitt 130 000 færre ledige siden
toppen i april.
Regjeringen mener den viktigste oppgaven for
den økonomiske politikken nå er å legge til rette for at den positive
utviklingen skal fortsette. Den 29. mai la regjeringen frem en strategi
for de økonomiske tiltakene for fase 3 – Norges vei ut av krisen.
I denne fasen må vi få hjulene i norsk økonomi godt i gang igjen,
samtidig som smitten ikke må komme ut av kontroll.
I arbeidet med strategien har vi støttet oss
på råd fra eksperter og på innspill fra organisasjoner og næringsliv.
Regjeringen har i proposisjonen til Stortinget
fremmet forslag om økonomiske tiltak for å
Tiltakene har vært godt tilpasset behovene,
og det aller meste er midlertidige tiltak som skal reverseres etter
hvert som den økonomiske situasjonen bedres.
Jeg viser for øvrig til debatten om disse spørsmålene senere
i dag. Den blir sikkert omfattende og god.
Det har vært riktig og nødvendig å bruke mye
penger for å unngå en enda større krise med flere konkurser, flere
arbeidsledige og større tap for bedrifter og enkeltpersoner.
Usikkerheten om den videre utviklingen er stor, særlig
i år og til neste år. Vi vet fortsatt lite om virusutviklingen fremover
og om vi får nye smittebølger. Det avhenger ikke bare av oss selv,
men også av utviklingen i andre land. Og vi vet ennå ikke hvor hardt
fallet i oljeprisen og en svekket verdensøkonomi vil ramme oss på sikt.
Reduksjonen i arbeidsledigheten har vært svært rask
den siste tiden. Vi må være forberedt på at nedgangen fremover kan
gå saktere. Antall konkurser har så langt vært moderat, men de kan
øke.
Vi vet heller ikke om vi skal tilbake til den
gamle normalen, eller om pandemien vil sette langsiktige spor som
endrer hva vi oppfatter som normalt. Mye avhenger av om vi finner
en vaksine, og hvor lenge strenge smitteverntiltak må opprettholdes,
ikke bare i Norge, men også internasjonalt. Men vi følger godt med
og vil tilpasse den økonomiske politikken – også med nye tiltak
hvis det blir behov.
Flere ordninger, herunder kompensasjonsordningen
for bedrifter med stort omsetningsfall og den nye støtteordningen
for å ta permitterte tilbake i jobb, har planlagt varighet ut august.
Regjeringen vil i dialog med arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner
frem til august vurdere behovet for eventuelle nye ordninger utover
høsten. Et godt samarbeid med partene i arbeidslivet vil være viktig
fremover.
Jeg vil takke for Stortingets evne og vilje
til rask behandling av sakene i tiden vi har lagt bak oss. Selv
om det selvfølgelig har vært uenigheter, har jeg opplevd at vårt
felles ønske har vært å gjøre det beste for alle som bor i Norge,
og at det har preget samarbeidet. Jeg håper på et fortsatt godt
samarbeid fremover.
Regjeringen har lagt en plan for sommeren når
det gjelder håndtering av smitte. Vi ønsker å beholde kontrollen
og kommer fortsatt til å gå gradvis frem. Testing, isolering og
sporing vil fremover være viktig for å beholde kontrollen. Vi legger
til grunn en stegvis åpning av grensen og er forberedt på raskt
å kunne slå ned nye utbrudd lokalt.
Samtidig er situasjonen uforutsigbar. Det kan
oppstå akutte situasjoner på andre samfunnsområder som må løses
raskt. Regjeringen vil derfor ha høy beredskap gjennom sommeren.
Jeg ber om at Stortinget også har en slik beredskap dersom det oppstår
saker som trenger rask behandling.
Vi har hatt og vil fortsatt ha en svært krevende
situasjon på grunn av covid-19. Situasjonen i verden er ikke avklart.
Vi må åpne opp så mye vi kan, men uten å miste kontrollen, og snu
i tide hvis situasjonen forverrer seg. Vi må fortsette den dugnaden
som vi har startet på, og få næringslivet og økonomien i gang igjen.
Da helse- og omsorgsministeren orienterte Stortinget
den 10. mars, var det 100 000 bekreftet smittede i verden. I dag
er over 8 millioner bekreftet smittet, og nærmere 450 000 er registrert
døde. Det er store mørketall, og smittespredningen i verden er fortsatt
økende.
I Norge er det 244 mennesker som har gått bort
som følge av covid-19. Sammenlignet med mange andre land er det
et lavt tall. Vi skal vise ydmykhet i møtet med land som er langt
hardere rammet. Også de 244 nordmennene som har gått bort, er dypt
savnet. Flere av dem døde uten sine nærmeste rundt seg, på en måte
som vi ikke forbinder med en verdig avslutning på livet.
Det understreker alvoret. Pandemien fortsetter
å forårsake alvorlig sykdom og å ta liv. Det er vårt felles ansvar
å bidra til å forhindre det, i solidaritet med dem som rammes hardest
av sykdommen, våre eldre og de som har andre sykdommer som gjør
dem utsatt.
Vi har forberedt oss så godt vi kan på sommeren
og høsten. Vi er beredt til å handle raskt igjen dersom det blir
behov for det.
Min siste oppfordring i dag er at vi alle husker
på alvoret, også når vi skal nyte sol og sommer og ha ferie.
Presidenten: Presidenten vil nå, i
henhold til Stortingets forretningsorden § 45, åpne opp for en kort kommentarrunde,
begrenset til ett innlegg på inntil 5 minutter fra hver partigruppe
og et avsluttende innlegg fra statsministeren.
Jonas Gahr Støre (A) [09:49:05 ] : Norge har bestått testen.
Vi kom sent i gang. Det var mangler i beredskapen. Dette skal evalueres,
men jeg vil anerkjenne statsministeren og regjeringens innsats fra
midten av mars. Jeg vil takke for det samarbeidet som har vært.
Jeg mener at norsk politikk har vist seg fram fra sin sterke side i
håndteringen av koronakrisen. Aller viktigst er det i dag, tror
jeg, å takke de der ute i vårt arbeidsliv – hverdagsheltene, som
vi kaller dem – som har stått i frontlinjen mot smitten i en uoversiktlig
situasjon med fare for eget liv og egen helse: helsearbeidere, renholdsarbeidere,
lærere, butikkansatte, de som transporterer oss, en lang rekke mennesker.
Men regjering og storting har arbeidet bra sammen, og jeg takker
statsministeren for denne grundige redegjørelsen. Vi får debatt
om de økonomiske sidene senere i dag, så jeg skal forholde meg mest
til det helsemessige.
Først vil jeg, som statsministeren, si at vi
er ikke ferdig med covid-19. Covid-19 er neppe ferdig med oss. Det er
verdt å minne om nå, når stemningen i folket er at vi er på vei
ut av noe. I disse varme sommerkveldene kan vi gå rundt og observere
at det er en endring på gang. Det er glede knyttet til det, men
det kan også være en uro med tanke på hva som kan skje om det smitter.
Mitt første punkt, samtidig som jeg gratulerer
med at Norge har fått en plass i Sikkerhetsrådet, er å si til statsministeren:
Dette bør være en sak Norge tar opp i FNs sikkerhetsråd, for verden
trenger mye bedre beredskap for å hindre utbrudd, kontroll ved utbrudd
og styrket beredskap. Det er et sikkerhetsanliggende. Aids kom på
Sikkerhetsrådets dagsorden til slutt, under Kofi Annans ledelse.
Nå må vi være med og sette dette spørsmålet på dagsordenen, for
det kan skje igjen. Når dette skjer, er det mer alvorlig enn om
en finansgigant på Wall Street går over ende. Det har vi nå sett.
Mitt andre punkt er: I lys av denne redegjørelsen,
og jeg ønsker at statsministeren bekrefter det, legger jeg til grunn
at hun er trygg på at vi nå har det nødvendige smittevernutstyret
for dem som er i frontlinjen – på sykehjemmene, i sykehusene, i
kommunene. Jeg legger til grunn at hun er trygg på at vi har nok
testkapasitet – jeg merker meg at vi nå skal teste mindre enn det
var annonsert da det var snakk om 100 000 i uken – og at vi har nok
kapasitet til sporing. Dette er hovedstrategien ved kontroll, og
det vil være betryggende for Stortinget å høre at statsministeren
bekrefter at det er slik.
Jeg er urolig, og jeg opplever at statsministeren
deler det engasjementet, for dem som har mistet behandling fordi
helsevesenet vårt har vært fokusert på korona. 320 000 har mistet
behandling de hadde ventet på. 30 pst. færre kreftpasienter har
fått behandling. Det er 1 600 færre døgnopphold innen psykisk helse.
Det er avgjørende at disse nå får oppfølging og hjelp.
Det er en lang rekke sårbare grupper som har
mistet inntekt som følge av det som har skjedd. Manglende utbetaling
fra Nav – dagpenger, kompensasjon osv. – er det helt avgjørende
å komme på nivå med.
Men la meg ta en konkret problemstilling og
utfordre statsministeren på den. Flere som har fått utsatt behandling
på sykehus, vil nå gå ut av den perioden de har rett på sykepenger,
52 uker, uten at de har fått behandling, selv om det var planen.
Da går de over til arbeidsavklaringspenger, som gir langt lavere
kompensasjon enn sykepenger, og de venter på å få den behandlingen.
Med over 300 000 som har utsatt behandling, vil det gå lang tid
før den køen er borte. Spørsmålet er da: Er det rett at de som skulle
få behandling da korona stengte ned, nå skal oppleve å få redusert
inntekten sin, slik de her opplever? Det er en rekke slike sårbare
grupper. Jeg mener det er viktig at regjeringen og myndighetene
følger med på det og vurderer mulighetene for kompensasjon.
Til slutt: Regjeringen har valgt en modell
hvor de lytter til rådene fra Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet,
men står selv i front i kommunikasjonen og håndteringen. Jeg tror
det er et riktig valg. Det er viktig at politikken er i front. Jeg
tror Norge gjør klokt i å gjøre mer som man har gjort i Danmark
– at det er en politisk kommunikasjon. Samtidig har vi lite involvering
av dette hus når det gjelder de enkelte beslutningene som tas. Jeg
vil oppfordre regjeringen til å ha nær kontakt med Stortinget i
fortsettelsen. Jeg har også lyst til å si at når det stilles spørsmål
fra Stortinget og fra politisk opposisjon rundt valg som er tatt,
lytt til det! Vi er ombudsmenn og -kvinner for folk som stiller
spørsmål, og noen ganger får man inntrykk av at det nærmest er å
banne i kirken om man utfordrer de avgjørelsene som er tatt.
Nå må vi håndtere denne krisen med vekt på
sosial rettferdighet, slik at ingen blir stående alene og blir sårbare,
og slik at vi får folk i arbeid og aktivitet. Fra Arbeiderpartiets
side vil vi gjøre alt vi kan for å bidra til at vi fortsatt kommer
vellykket ut av krisen, og at vi har beredskap til å kunne håndtere
den om den slår tilbake.
Trond Helleland (H) [09:54:31 ] : Takk til statsministeren
for en god redegjørelse med en bred gjennomgang av det som har skjedd
i forbindelse med koronapandemien siden forrige redegjørelse 10. mars.
Dette er den alvorligste krisen Norge har opplevd siden annen verdenskrig,
og regjering og storting har måttet fatte store og inngripende beslutninger
på løpende bånd, uten normal saksbehandling. Jeg synes regjeringen
har bestått prøven, og jeg synes også vi i Stortinget har bestått
prøven.
I løpet av noen hektiske dager i mars ble alt
snudd på hodet. Samfunnet ble stengt ned, flere hundre tusen mennesker
ble permittert, smitten bredte seg i befolkningen, og usikkerheten
økte.
Ikke minst har den norske befolkningen bestått prøven.
Naboer har stilt opp for hverandre, besteforeldre har kommunisert
med barnebarn over Teams og telefon, folk har vasket hender og holdt
avstand. Norge har vist at vi klarer å dra i samme retning i krevende
tider. Det er en stor styrke for landet at samholdet er så stort,
selv om vi skal holde avstand.
En slik krise reiser mange spørsmål som trenger
raske svar. De mest inngripende tiltakene har vært fastsatt med
hjemmel i smittevernloven. Dette var hjemler som allerede lå der,
og gjorde det mulig å reagere raskt. Med hjemmel i smittevernloven
har helsemyndighetene og regjeringen bl.a. fastsatt forskrifter
om karantene og isolasjon, stenging av skoler, forbud mot spesielle
arrangementer og virksomheter, bortvisning av utlendinger uten oppholdstillatelse
og forbud mot opphold på fritidseiendom utenfor egen kommune.
En rekke lover manglet imidlertid nødvendige
forskriftshjemler, og da Stortinget kunne vedta koronaloven, fikk
regjeringen mulighet til også å fastsette forskrifter. Til sammen
er 60 forskrifter blitt fastsatt med hjemmel i den type lovverk.
Den 27. mai fjernet vi koronaloven, og forskriftene er nå stort
sett erstattet med midlertidig lovregulering.
Helsevesenet i Norge har blitt stilt på store
prøver, og det er all grunn til å rette en hjertelig takk til de
mange tusen ansatte som har stått på dag og natt for å håndtere
krisen. Norge har heldigvis få dødsfall, og helsearbeiderne våre
har mye av æren for det. De fleste av oss kjenner noen som har blitt
syke, og de fleste av oss kjenner noen som er permittert. Derfor
har arbeidet i Stortinget også foregått med det største alvor. Hvordan
kan vi best hjelpe? Hvordan kan vi trygge arbeidsplassene samtidig
som vi trygger folks helse? Jeg synes regjeringen har klart denne
balansegangen godt, og opplever bred tilslutning til de tiltak som
er iverksatt, både i folket og her på Stortinget.
Den 29. mai la regjeringen fram en strategi
for de økonomiske tiltakene for fase 3 – Norges vei ut av krisen. Den
skal vi behandle senere i dag. Nå må vi få hjulene i gang igjen
i norsk økonomi, samtidig som smitten ikke kommer ut av kontroll.
Det er fem hovedstrategier for å komme ut av krisen:
Disse strategiene skal vi drøfte senere i dag,
men det er grunn til å tro at en vil få bred tilslutning også til
det.
Takk til statsminister og regjering, og takk
til det norske folk, som stiller opp. Krisen er ikke over, vi må fortsatt
følge smittevernrådene. Vi håper på en fin sommer uten økning i
smitten, vi håper på en vaksine, og vi håper på en mer normal tilværelse
etter hvert.
Siv Jensen (FrP) [09:58:50 ] : La meg først få lov til å takke
statsministeren for en redegjørelse som i og for seg oppsummerer
alle de steg som har vært tatt siden dette utbruddet traff Norge.
La meg også få lov til å takke regjeringen for den jobben de har
lagt ned gjennom disse ukene og månedene. Det er ingen tvil om at
dette har vært ekstraordinært krevende for regjeringen, og jeg tror
både Stortinget og det norske folk anerkjenner den jobben som regjeringen
har lagt ned.
Men det er også riktig i forbindelse med denne
runden i Stortinget å takke alle dem som har stått på ekstra ute
i det norske samfunnet. For det er mange som har lagt ned en betydelig
innsats for at vi skal komme best mulig og raskest mulig ut av denne
situasjonen.
Det norske folk har vist betydelig selvdisiplin
og dugnadsånd gjennom disse månedene. Mange har betalt en høy pris.
Mange har mistet jobben. Mange er redde for at livsverket, familiebedriften,
skal gå over ende som følge av de inngripende tiltakene. Mange av
våre eldre har vært isolert i flere måneder og har ikke hatt nærkontakt
med pårørende. Mange har sågar opplevd ikke å få tatt farvel når
livet ebbet ut. Og mange tusen har fått utsatt nødvendige behandlinger
i landets sykehus. Derfor er jeg veldig glad for at vi i forbindelse
med behandlingen av både tiltakspakke 3 og revidert budsjett har fått
på plass en kraftig styrking av innsatsen for landets eldre, men
ikke minst også en kraftig styrking av kapasiteten til å behandle
syke i Norge.
Ja, det har vært behov for omfattende krisetiltak. Mange
av dem har blitt kraftig forsterket gjennom det arbeidet som har
vært lagt ned her i Stortinget.
Men regjeringens smittevernråd og -tiltak ser
nå ut til å bli, i hvert fall opplevd som, mer inkonsekvente og delvis
forvirrende. Og vi ser at disiplinen og dugnadsånden er i ferd med
å avta kraftig. Jeg tror at utslaget kom i kjølvannet av den store
demonstrasjonen som vi så i Oslo for kort tid siden, hvor også en
statssekretær i regjeringen var til stede. Vi er nå i en situasjon
der vi ser at strender og spisesteder fylles opp, mens Dyreparken nektes
å avholde Kaptein Sabeltann-forestillinger til tross for at de har
rigget et svært godt opplegg for å kunne håndtere dette i tråd med
smittevernreglene. Reisepolitikken oppleves av mange som vanskelig
å forstå. Eksempelvis kan både tyskere og nordmenn reise til Danmark,
men tyskere får ikke lov til å reise til Norge, til tross for at
det er svært lave smittetall og dødelighet på linje med Finland,
som er åpent for nordmenn. Boligmesser fikk først beskjed om at
de kunne åpne, og forberedte seg på det. Så strammet regjeringen
inn. Men Ikea og Maxbo kan ha åpent. Det er for mange vanskelig
å få øye på den store forskjellen på disse.
Jeg tror at regjeringen gjør klokt i å tenke
igjennom smitteverntiltakene og de rådene de faktisk gir, en gang til,
rett og slett fordi hvis vi nå fortsetter å se en situasjon der
respekten for tiltakene avtar, der folks selvdisiplin og dugnadsånd
avtar ytterligere, vil det kunne være utfordrende i forhold til
den overordnede strategien, som jeg er helt enig i, nemlig å holde
smitten nede.
Avslutningsvis vil jeg benytte anledningen
til å ønske både statsministeren og resten av regjeringen en god sommer.
Jeg håper at arbeidspresset vil avta noe. Jeg tror også regjeringens
medlemmer har behov for å hvile litt etter de ukene og månedene
som ligger bak oss.
Marit Arnstad (Sp) [10:03:25 ] : Jeg vil gjerne få takke statsministeren
for redegjørelsen. Det har vært utfordrende måneder for veldig mange.
Jeg tror mange har kjent på sorg, ensomhet og usikkerhet. Og det
er på sin plass å takke alle dem som har tatt de tyngste takene. Det
er de som er ansatt i helsevesenet, de som har vært, eller er, permittert,
alle de som har vært nødt til å leve livet sitt på en annen måte
enn den kjente og vante.
De politiske partiene i denne sal har stått
sammen om mange av vegvalgene, både når det gjelder rammene rundt
det som har skjedd, endring av lovverk og andre beslutninger som
har krevd samarbeid.
Det er også en anerkjennelse til presidenten
at Stortinget gjennom hele denne tida har vist at man har vært kapabel
til å møtes og ta raske avgjørelser når det trengs. Jeg tror vi
trygt kan si at Stortinget er forberedt på å kunne møte på kort
varsel når som helst gjennom hele sommeren.
Stortingets styrke viste seg ikke minst ved
behandlingen av den første økonomiske krisepakken. Det var et svakt
forslag fra regjeringen, men et samlet storting gjorde en kraftig
satsing mulig. Det er stortingspartienes fortjeneste at krisepakken
kom såpass bra ut som den gjorde.
Etter to måneder med et bredt samarbeid om
økonomiske krisepakker i Stortinget sa imidlertid regjeringen takk
og farvel til den typen samarbeid. Da var Høyre og Fremskrittspartiet
tilbake i partipolitikken og forberedelse til valgkamp. Både revidert
nasjonalbudsjett og den tredje krisepakken bærer preg av det. Det
vi behandler senere i dag, får regjeringspartienes og støttepartienes
stempel. Nå er det de store, ikke de små, som prioriteres. Nå blir
offentlig sektor nedprioritert.
Vi er i den heldige situasjon i Norge at vi
sakte, men sikkert kan gjenåpne samfunnet. Måten det skjer på, vil være
viktig for oss alle. Senterpartiet mener det er tegn til bekymring.
Regjeringen har i enkelte tilfeller vist seg lite smidig når reglene
skal fastsettes. Samtidig aksepteres det en situasjon der store
folkemengder etter hvert nå samles på utesteder og i demonstrasjoner
i områder av landet med mye smitte. Det er bekymringsverdig.
Senterpartiet har tidligere pekt på muligheten
for en geografisk differensiering når det gjelder skoler og barnehager,
for vi må erkjenne at vi har en veldig ulik smittesituasjon i ulike
deler av landet. Nå ser vi et skille som er vanskelig å forstå når
det gjelder kultur og idrett. Toppfotball og treningssentre får
lov til å åpne, mens breddefotball, barnefotball, paraidrett og
annen breddeidrett må vente til 1. september. Det framstår unektelig
som litt stivbent og merkelig. At et fotballag på Røros, der det
ikke har vært eller er noen smitte i det hele tatt, ikke kan få
lov til å spille kamp, mens treningssentrene i Oslo fylles opp av
folk, er helt uforståelig. I en situasjon der vi kan risikere lokale
utbrudd heller enn en ny smittebølge, må det mer smidighet og differensiering
til.
Den typen differensiering som regjeringen velger ikke
å gjøre i Norge, har regjeringen gjennomført når det gjelder forholdet
vårt til andre land. Det mener jeg er en klok strategi. Jeg mener
også det er en klok strategi at man nå framover vil ha en skrittvis
åpning overfor andre land, basert på objektive kriterier. Det tror
jeg er nødvendig fordi smitteimport fortsatt kanskje vil være en
av de største risikoene for oppblussing av epidemien.
La meg også få lov til å nevne at Senterpartiet
ser veldig positivt på det Norge og regjeringen gjør når det gjelder
vaksinearbeidet. Det er lenge igjen til alt vil føles normalt i
Norge. I realiteten kommer vi ikke tilbake til noen normalsituasjon
før vi har en vaksine. Derfor vil jeg gjerne være meget anerkjennende
til det arbeidet som gjøres både i den internasjonale vaksinealliansen og
gjennom Covax. Jeg tror det er svært viktig at Norge, som en kapitalsterk
stat, bidrar aktivt på de områdene.
Situasjonen framover er uviss. Vi må være forberedt på
nye utbrudd. Samtidig må vi klare å håndtere situasjonen innad i
Norge på en måte som er forståelig for alle.
Når det gjelder den økonomiske situasjonen,
er Senterpartiet dypt bekymret, men det kommer vi tilbake til i
debatten om revidert nasjonalbudsjett.
Audun Lysbakken (SV) [10:08:39 ] : Jeg vil også takke for redegjørelsen.
Det er en anledning for å se tilbake og for å se fram.
Det vil være behov for, når Stortinget samles
igjen til høsten, både å se på hvordan Stortinget kan ta en aktiv rolle
i den videre bekjempelsen av pandemien, og å gå igjennom, evaluere
og diskutere måten Norge var forberedt på, og måten krisen er håndtert
på. Det gjelder diskusjonen om lukking og gjenåpning, selvfølgelig,
men også spørsmålet om hvorfor vi ikke var bedre forberedt på områder
som smittevernutstyr og medisiner, og hvorfor det på en del områder
har vist seg vanskelig å få satt opp et godt nok sosialt sikkerhetsnett
raskt nok – som i spørsmålet om lønnskompensasjonen mange har ventet
fryktelig lenge på, og der det var stor kontrast mellom regjeringens
handlekraft og kreativitet når det gjaldt å få på plass midlertidige
ordninger for bedriftene, og mangelen på en rask nødløsning for
de permitterte. Jeg vil varsle at vi ser et klart behov for at Stortinget
til høsten kommer i gang med diskusjoner og behandling av disse
spørsmålene. Det vil da være naturlig også å ta denne redegjørelsen
med som et grunnlag for det.
Det er grunn til å takke regjeringen for innsatsen. Det
er mange i hele Norge som skal takkes for at vi har kommet igjennom
den første fasen på en tross alt bedre måte enn mange fryktet, ikke
minst de som har stått i førstelinjen i helsevesenet, og mange av
de yrkesgruppene som kanskje flere har fått øynene opp for har en
helt avgjørende funksjon i vårt samfunn og burde settes langt større
pris på: renholderne, transportarbeiderne, butikkmedarbeiderne osv.
Det er også grunn til, når vi skal oppsummere
våren, å minne om at Stortinget måtte ta kontroll på avgjørende
tidspunkter for å få til en kraftfull og sosial krisepakke i de
første rundene av forhandlingene om hvordan vi skulle møte den økonomiske
krisen, og for å sørge for at vi gjennom et bredt samarbeid mellom
alle partier her i Stortinget fikk en koronalov som var akseptabel
og tilpasset både behovet for å handle raskt og – samtidig – behovet
for demokratisk og god kontroll.
Vi skal senere i dag diskutere den økonomiske
krisen og våre svar på det, så det lar jeg ligge i denne omgang,
men en av de tingene statsministeren var inne på, og som det nå
er behov for å se veldig nøye på, er hvordan vi skal ta igjen etterslepet
i helsevesenet. Helsevesenet er ikke i normal drift ennå. Det må
få midler til å håndtere etterslepet. Det vi vet, er at det kan
ta svært lang tid, og derfor er en av de tingene vi ønsker svar
på, og som vi ikke har fått svar på ennå, om de pengene som til
nå er bevilget til sykehusene, også av regjeringen antas å være
nok til den første fasen av å ta igjen etterslepet, eller ikke.
Det er avgjørende at sykehusene får de midlene som må til.
Avslutningsvis: Vi ser fram til å diskutere
smittevernloven til høsten. Jeg mener at denne våren har vist oss
at vi har en smittevernlov som setter oss i stand til å handle raskt
og er godt tilpasset akutte kriser, men som er dårligere tilpasset
en langvarig krise som den vi står oppe i nå. Regjeringen har svært
vide fullmakter, men å håndtere en langsiktig krise av denne typen
krever også åpenhet, debatt og bred politisk forankring på en måte som
disse fullmaktene ikke er tilpasset. Derfor har vi fremmet forslag
for Stortinget om å endre smittevernloven på den måten at regjeringen
vil beholde fullmakten til å handle raskt hvis det f.eks. skulle
være nødvendig å stenge noen deler av samfunnet igjen, men at disse
tiltakene umiddelbart må sendes Stortinget til behandling. Det vil
gi en annen form for åpenhet og bred forankring, som vil gjøre oss
bedre rustet til å møte det som eventuelt måtte komme av nye faser
i koronakrisen. Jeg vil benytte anledningen til å oppfordre de ulike
partiene til å bruke sommerferien til å vurdere det forslaget grundig.
Terje Breivik (V) [10:13:58 ] : Takk til statsministeren for
ei grundig, open og audmjuk orientering. Ingen kan på dette tidspunktet
i pandemien vera skråsikre på kva som har vore rett å gjera, og
kva som vil vera rett framover. Omsynet til helse og liv må vega tyngst.
Med etter måten få smitta i Noreg, få med alvorleg utgang, og at
me har klart å unngå at sjukehusa fekk kapasitetsproblem, tyder
mykje på at regjeringa og helsestyresmaktene i stort har gjort kloke
vedtak – og det i ein situasjon der det ikkje finst nokon endeleg
fasit på kva tiltak som er best å setja inn når.
Statsministeren var òg inne på den økonomiske sida
av krisa. Sjølv om me framleis må vera ærlege nok til å vedgå at
me neppe har treft alle som har vorte råka økonomisk, godt nok,
er det liten tvil om at me i stort skal prisa oss lukkelege for
at me bur i eit av verdas rikaste land, der fellesskapet, staten,
har høve til å stilla opp med tunge, målretta tiltak for å kompensera
for inntektsbortfall. Heldigvis har Stortinget og regjeringa i fellesskap
òg sett i verk ein kombinasjon av klimakrav og økonomiske tiltak
som ikkje berre sikrar at alt det spennande som skjer i næringslivet
når det gjeld grøn vekst og grøn teknologiutvikling, ikkje stoppar
opp, men òg at det vert forsterka. Det er heller ikkje sjølvsagt i
ein krisesituasjon.
Eg er sjølvsagt heilt samd med statsministeren:
På same vis som regjeringa no er i full beredskap med tanke på smitteutviklinga,
må Stortinget og regjeringa vera kontinuerlig mottakelege gjennom
sommaren for innspel frå bedrifter, organisasjonar og andre som
framleis fell mellom ulike ordningar, med tanke på å forbetra eller
utvida kompensasjonstiltaka.
Det er mange der ute som fortener stor takk
når Stortinget i dag har ei mellombels oppsummering av krisehandteringa:
fyrstelinjetilsette, dei som har teke og tek vare på dei som har
vore smitta og sjuke, dei som jobbar i kritiske yrke, i helsevesenet,
i Nav, butikktilsette, sjåførar, barnehagetilsette, lærarar, alle
næringsdrivande, bedriftseigarar, frilansarar, kunstnarar, som bokstaveleg
tala fekk inntektsgrunnlaget rive vekk, og alle dei som no lir under
kapasitetsproblema til Nav, for å nemna nokre. Av dei som fortener
takk, er det lett å gløyma dei personane som kanskje har dei mest
ansvarsfulle, eksponerte rollene og funksjonane i krisehandteringa:
statsministeren og særleg dei statsrådane me ser nærast dagleg på
koronapressekonferansen – helseministeren, justisministeren, finansministeren,
næringsministeren – og sjølvsagt alle i Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet.
Eg starta innlegget mitt med å gje statsministeren velfortent
skryt for den audmjuke tilnærminga ho og regjeringa har til krisehandteringa.
På eitt felt er det likevel eit unntak som stadfestar regelen: smitteappen.
Då han vart innført, var det ikkje like lett å spora den same audmjuke
haldninga når det gjaldt omsynet til personvernet. Når Datatilsynet
til slutt fann det nødvendig å gripa inn og Stortinget no har lagt
tydelege føringar for appen når han vert relansert, reknar eg med
at det unntaket òg er historie.
I krisetider får me verkeleg testa demokratiet,
og eg tillèt meg frå ståstaden min som parlamentarisk leiar i eit
regjeringsparti med tett kontakt med regjeringa, som medlem i den
særskilde koronakomiteen saman med stortingspresidenten og dei andre
parlamentariske leiarane, og ut frå den måten finanskomiteen og
resten av Stortinget har samhandla denne våren, å slå fast at det norske
demokratiet har bestått testen. Den kanskje viktigaste kvaliteten
demokratiet vårt har, er den grunnleggjande, uvurderlege tilliten
mellom institusjonane og partia – ein tillit som verkeleg kjem til
sin rett når det røyner på, ein kvalitet me aldri må ta som ei sjølvfylgje, og
som me alle må gjera det me kan for å hegna om og foredla.
Hans Fredrik Grøvan (KrF) [10:19:03 ] : Jeg vil også starte
med å takke statsministeren for en grundig og god redegjørelse.
Denne våren har vi blitt utfordret som samfunn,
og vi har blitt utfordret som enkeltpersoner. Ja, vi har opplevd
de mest inngripende tiltakene i Norge i fredstid. Tiltakene ble
iverksatt for å slå ned spredningen av koronaviruset og for å få
tid til å bygge opp tilstrekkelig kapasitet i helse- og omsorgstjenesten.
I denne krisen har folk stilt opp for hverandre. Menneskeverdet
har stått i sentrum denne våren. Liv og helse har vært viktigst.
Liv og helse har hatt prioritet. Enkeltmennesker har vist omtanke
for hverandre. Ja, vi har stått i en stor felles nasjonal dugnad.
Det er et tillitssamfunn verdig.
Norge er et tillitssamfunn. Vi har tillit til
institusjoner, vi har tillit til organisasjoner, og vi har tillit
til hverandre. Ja, vi er et samfunn med høy sosial kapital. Sivilsamfunnet
i Norge har stor evne til å utvikle tillitsfulle relasjoner mellom
borgerne og dermed til å styrke fellesskapets evne til å løse felles
problemer og utfordringer. Som politikere har vi et stort ansvar
for å forvalte den tilliten velgerne har gitt oss. Vi må ta ansvar
i krevende tider. Det ansvaret har regjeringen tatt, og Stortinget
har sørget for nødvendig god parlamentarisk kontroll.
Regjeringens omfattende tiltak har vært nødvendige.
De har hatt god effekt på smittespredningen. Antall syke har gått
ned, smittespredningen er betydelig redusert, og vi har fått til
omstilling i helsetjenesten. Jeg vil gi honnør til regjeringen og
ikke minst til regjeringens leder, statsminister Erna Solberg, for
måten dette er gjort på. Jeg tror ettertiden vil vise at denne regjeringen
ledet landet trygt gjennom denne fasen, og at de tiltakene som ble
iverksatt, bidro til å redde liv og styrket grunnlaget for å ha
et robust og inkluderende velferdssamfunn i tiden etter krisen.
Nå handler det om å få hjulene i gang igjen.
Vi skal sikre arbeidsplasser, vi skal løfte verdiskapingen, og vi må
sikre at arbeidsledigheten ikke biter seg fast på et høyt nivå.
Kamp mot arbeidsledighet handler bl.a. om at unge mennesker ikke
må få satt livet sitt på vent. Unge kan risikere å bli stående utenfor,
enten det er lærlinger som ikke får gjennomført det de har begynt
på, eller sårbare grupper som blir stående bakerst i køen. Derfor
er verdiskaping og utvikling av arbeidsplasser helt sentralt nå
framover.
Hvor dyp nedgangen vil bli, og hvor lenge den
vil vare, vet vi ikke i dag. Den store uroen internasjonalt har også
stor betydning for utviklingen i norsk økonomi. Men Norge er i en
heldig posisjon. Vi har ressurser og politisk vilje til å iverksette
tiltak.
Onsdag 18. mars snakket statsministeren om
tillitssamfunnet i sin tale til det norske folk. Hun sa:
«Dette har gitt landet vårt et fortrinn
som er kraftigere enn noe våpen, og mer verdifullt enn noe oljefond:
Nemlig at vi stoler på hverandre.»
Det var godt sagt. Tilliten til hverandre,
dugnaden for sårbare grupper, krafttak for verdiskaping og utvikling
av arbeidsplasser, liv og helse først, inkludering i alle livets
faser, unge og gamle, mennesker med nedsatt funksjonsevne, folk
med psykiske utfordringer eller de mange som sliter med ensomhet
– i krisetider er det ekstra viktig å føre en politikk som setter
enkeltmennesket i sentrum, som setter menneskeverdet i sentrum.
Tillitssamfunnet bygger nettopp på dette, nemlig
at vi alle stiller opp for hverandre når det trengs – sivilsamfunnet,
med alle sine organisasjoner, lag og foreninger som betyr så mye
for oss alle, de små fellesskapene som gir helse, glede og trivsel.
Markedskreftene løser ikke problemene, heller ikke staten alene.
Det er mennesker som løser problemene, fordi vi stoler på hverandre.
Er det noe vi har sett denne våren, er det
hvor viktig det er å sette menneskeverdet i sentrum. Vi har ingen
liv å miste. Alle skal føle seg verdsatt, også når det er krise
– ja, særlig da. Når liv og helse settes først, når sårbare grupper
blir ivaretatt, når barn og unge får en egen krisepakke, når regjeringen
setter mennesket først og liv teller mer enn kroner og øre, ja,
da tar vi vare på menneskeverdet.
Une Bastholm (MDG) [10:24:07 ] : Først takk til statsministeren
for en klok redegjørelse og en anledning for oss alle til å reflektere
over våren og oppsummere litt før vi går inn i sommeren. Jeg vil
også takke for samarbeidet i vår.
Jeg mener også, som flere her har vært inne
på, at demokratiet vårt, tjenestene våre og tilliten vår er blitt
satt på prøve. Vi trodde at Norge var et samfunn med høy tillit,
og det viste seg også å være et samfunn med høy tillit. Det har
gjort at myndighetene med regjeringen i spissen har kunnet sette
inn store, inngripende tiltak på kort tid mens vi har klart å bevare
en ro. Vi har klart å bevare en ro her i huset, på Stortinget, men
også ute blant folk flest, og det er kanskje det mest grunnleggende,
som vi skal være opptatt av å ta vare på. Uansett hva slags utfordringer
vi står i, er det å bevare en slik tillit noe av det viktigste vi
skal ta med videre. I det ligger alt fra det å ha en god offentlig
debatt, med respekt, et godt organisert arbeidsliv, som gjør at
man har tillit på arbeidsplassen og føler en trygghet, til det å
ha en tillit mellom lærer og elev, og at man også der kan gjøre
endringer på kort tid, uten at barn blir nervøse.
Når det gjelder oss og meg som enkeltkvinnegruppe,
har også jeg blitt satt på prøve, og det har vært hektisk og vanskelig
å henge i stroppene i vår. Men jeg vil bare si at Miljøpartiet De
Grønne opplever at som et lite parti på Stortinget har vi blitt
lyttet til. Jeg vil særlig framheve samarbeidet vi har hatt i koronakomiteen
i forbindelse med arbeidet med koronalovene, unntakslovene, og i
det mer uformelle koronautvalget, hvor vi har hatt en jevn dialog
med regjeringen. Jeg har opplevd det som min rolle både i det utvalget,
i komiteen og også i finanskomiteen å stille spørsmål som andre
ikke stiller, og jeg har opplevd å ha blitt lyttet til og å kunne ha
en innflytelse selv som én representant av 169. Det vil jeg takke
for.
Jeg mener våren også har vist oss at krisen
er uoversiktlig – det er noe av hovedutfordringene ved kriser, uansett
hva slags form de har – og at det er viktig å vite at vi er selvforsynt
med det aller viktigste for liv og helse. Det handler om medisiner
og medisinsk utstyr, men også om mat, om mattryggheten vår. Å sørge
for at vi har en matproduksjon på norske ressurser, at vi tar vare
på matjorda vår – den tryggheten må vi ha i bunnen, slik at vi kan
håndtere situasjonen uansett hva slags krise det er, og vite at
vi er selvforsynt med det aller, aller viktigste.
I det ligger også at vi har lært i vår at kriser
kan komme samtidig. Norge er en økonomi som er veldig avhengig av
oljeprisen, og i vår fikk vi egentlig to kriser samtidig – koronakrisen
og et voldsomt fall i oljeprisen. Det gjør oss sårbare som økonomi,
men det er en påminnelse om at det også vil kunne skje neste gang.
Jeg tror at med de økende klimaendringene må vi være forberedt på
at samarbeidet mellom land vil kunne bli satt enda mer på prøve,
dersom man har sterke klimaendringer med økt migrasjon og kanskje
mer ustabile demokratier flere steder i en situasjon hvor man samtidig
får en krise, som kan være en pandemi neste gang også, eller noe
helt annet. Det er noe jeg håper at regjeringen tar med seg fra våren
– at når vi lærer fra vår håndtering av en pandemisk krise, også
prøver å tenke på om vi har det lovverket vi trenger, de institusjonene
vi trenger, og om dette gjelder også for andre typer kriser. Så
det er krisehåndtering i bredt, og jeg vil selvfølgelig oppfordre
til at vi ser nøye på om vi er godt forberedt også på økende klimaendringer
og det ekstremværet som vi ser kommer hyppigere og hyppigere.
Vi er heldige, det har jeg tatt med meg fra
våren. Det visste vi også fra før, men det har vært en påminnelse.
Vi er en sterk økonomi, vi er godt organisert, vi har høy tillit,
men vi har også et oljefond. Det tror jeg ikke noen andre har nevnt
fra denne talerstolen, men det vil jeg gjøre. Det gir oss som myndigheter
og også innbyggerne en utrolig, unik ryggdekning og sosial sikkerhet.
Derfor må vi lære av det at det er viktig hvordan vi forvalter oljefondet,
men også sørger for at vi fortsetter å bruke det økonomiske handlingsrommet
på en måte som er bærekraftig.
Så til slutt: Jeg vil bare takke for at statsministeren også
tok opp dette med internasjonalt samarbeid. Det gjelder smittevern
og tilgang til vaksiner, men også hvordan vi skal gi råd til økonomier
med mye mindre muskler til å sette inn inngripende tiltak om hvordan
de skal håndtere så alvorlige smittevernsituasjoner.
Bjørnar Moxnes (R) [10:29:39 ] : La det ikke være noen tvil:
Erna Solberg og hennes regjering vil sette alle tilløp til en rettferdig
krisepolitikk i revers. Nå er over 300 000 mennesker arbeidsledige
– helt eller delvis. Det er bakgrunnen for at Rødt la fram et kriseprogram
for å sikre inntekt, arbeid og velferd til alle – veien ut av koronakrisen
må gå til et mer rettferdig og kortreist samfunn, der vi ruster
opp samfunnsberedskapen.
Regjeringen Solberg står for det motsatte.
De kutter i formuesskatten for dem på toppen og sender regningen
for krisen til vanlige folk, og de har en naiv tro på at krisen
vil løses av frihandel og markedskrefter.
I mars fikk stortingsflertallet økt dagpengene
for alle som ble ledige, spesielt de lavtlønnede og lærlingene.
Men regjeringen vil altså fra i høst av, med skyhøy ledighet og
lenge før krisen er over, reversere alle forbedringene og ta bort
ti dager med full lønn fra alle som blir permittert. Dette vil de
banke igjennom i dag, noe et flertall i denne privilegerte forsamlingen
stiller seg lydig bak. Etter dagens møte tar Stortinget sommerferie.
Blant dem som har vært arbeidsledige og dem
som er det, går mange sommeren i møte uten pengene de har krav på,
på konto. Alle risikerer de å få enda mindre penger neste sommer,
for ferietillegget på dagpengene ble fjernet av Erna Solbergs regjering
i 2015. Men det er fortsatt mulig å gjøre noe med dette.
For det første behandler Stortinget i dag et
forslag fra Rødt om en hasteutbetaling til arbeidsledige som ennå
ikke har fått pengene de har krav på. Arbeiderpartiet gikk imot
forslaget i komiteen, men har nå snudd og støtter en forskuddsordning.
Jeg håper at Senterpartiet og Fremskrittspartiet følger opp det
de sa til media tidligere i uken, sånn at flertallet her i salen
sikrer at arbeidsledige slipper å gå sommeren i møte med null kroner
på konto.
For det andre fremmer Rødt forslag om å sikre
framtidige feriepenger for dem som nå er arbeidsledige. Dermed kan
Stortinget ta grep. Det står bare på politisk vilje.
Jeg vil gjerne spørre statsministeren: Hva
vil hun si til alle arbeidsløse som nå går sommeren i møte og ikke har
fått pengene de har krav på, eller som ikke har opparbeidet feriepenger
denne våren fordi Erna Solbergs regjering har fjernet ferietillegget
på dagpengene? Jeg tror folk forventer et klart svar på det.
Arbeidsledige mister mye av inntekten sin,
men alle som sitter her, tjener fortsatt rundt millionen i året.
Skal vi ta på alvor alt som sies om å bidra i dugnaden, vil det være
riktig at ikke bare de arbeidsløse tar støyten. Derfor foreslår
Rødt at vi kutter i politikerlønningene for oss på Stortinget og
for statsrådene med 20 pst. Når arbeidsløse tåler kutt, tåler alle
i denne salen det samme, mener vi.
Koronakrisen er en systemkrise utløst av en
global helsekrise, en pandemi. Da krisen traff oss, var det fare for
mangel på både medisiner og smittevernsutstyr. Manglende utstyr
satte både pleietrengende og ansatte i fare. Mange har vært redde,
noen har ofret mye, noen har også mistet sine kjære. Krisen har
vist oss at velferdstjenestene våre er samfunnskritiske, men også
sårbare. De har ikke vært rigget for å takle en pandemi.
For regjeringen har såkalt effektivisering
vært viktigst, ikke å sikre beredskapen. Det må vi nå ta et oppgjør
med. Det politiske svaret på dette kan ikke bare være små justeringer
– å styrke velferden vil gjøre samfunnet vårt mer robust i møte
med framtidige kriser. De som jobber deltid og som ønsker å jobbe
heltid, må få tilbud om det – fast ansatte er også godt smittevern.
Den første bølgen av pandemien i Norge er nesten over,
og risikoen for spredning er moderat, men det må forberedes til
en ny bølge, skriver FHI i sin siste risikorapport. En sånn forberedelse
må bety mer selvberging og et bemanningsløft i velferden. Vi må
styrke fellesskapet for å styrke beredskapen.
Nils T. Bjørke hadde
her teke over presidentplassen.
Statsminister Erna Solberg [10:34:48 ] : La meg begynne med
å takke for kommentarene og i og for seg de hyggelige meldingene
til regjeringen for mye av det vi har gjort.
Det var en del spørsmål som kom opp om ulike
temaer.
La meg begynne med spørsmålet knyttet til testkapasitet,
som representanten Jonas Gahr Støre mente vi hadde nedjustert. Nei,
1,5 pst. beredskap er altså 100 000 i uken. Sånn vil det være over
sommeren. Vi har en ambisjon om opptil 5 pst. Det er 300 000 i uken,
altså det vi må ha som kapasitet hvis det virkelig blir et stort smitteutbrudd.
Det at det er 100 000 i uken over sommeren, følger av en vurdering
av smittesituasjonen og det faktum at det er mye mindre luftveisinfeksjoner
om sommeren, altså færre med symptomer og som må testes. Det er
den sesongmessige variasjonen. Derfor må vi ha enda større kapasitet
når vi nærmer oss influensaperioden igjen, når hostingen og harkingen
tar til utover høsten.
Når det gjelder de sårbare gruppene som ikke
har fått behandling: Nå følger vi ganske tett hele utviklingen av
helsekøer. De prioriteringene som har vært gjort i denne situasjonen,
er at man hele tiden har tatt hensyn til dem med alvorlige sykdommer,
gitt behandling for alvorlige sykdommer. Mye av det som er utsatt,
er jo kontroller og oppfølging i ettertid. Det må være et relativt
lite antall som på grunn av mangel på behandling fortsatt er sykmeldt,
for det er stort sett kontroller og oppfølging som er utsatt. Men
vi skal følge med på dette og se på om det er behov for ekstraordinære
tiltak knyttet til den gruppen som har fått utsatt behandlingen,
og som kanskje får den utsatt enda lenger, å få gjort ferdig behandlingen
sin.
Det er mange som har kommentert de endringene vi
nå står oppe i i oppmykningen. La meg starte med å si, som jeg sa
i min redegjørelse, at de kunnskapene vi nå sitter med, er at store
forsamlinger er en av de største smitteutfordringene. Det gjør at
fagmyndighetene har gått fra å være mer tilbøyelige til å tilrå
mer oppmykning tidligere til å gå tilbake til å tilrå lavere tempo
i den typen oppmykning, for det er her vi ser at det er store smitterunder.
Dette må vi også ta med oss når vi tenker på hvordan vi har organisert
det.
Vi stengte aldri kjøpesentrene i Norge. De
fleste andre land som satte inn sterke tiltak, stengte jo dem. Vi gjorde
ikke det. Folk gikk ikke så mye på kjøpesentre, for de forsto alvoret
i saken. Men disse varehusene har vært åpne hele tiden, og det har
vært aktivitet knyttet til dem. Men det er forskjell på det og store
messer og byggmesser hvor mange kommer fra forskjellige steder.
Da blir det mer folk, og det blir vanskeligere å ivareta smittevernhensyn.
Det er ikke slik at alle smitteverntiltakene
er helt logiske, for det er en prioritet når vi åpner. Skulle vi
fulgt alt helt logisk, hadde barnefotballen ikke fått lov til å spille
kamper. Vi gjorde et unntak fra enmetersregelen fordi vi så at det
var mindre smittespredning blant barn, og fordi vi så hvor viktig
dette var for barn. Men det i seg selv legitimerer ikke at vi, fordi
vi gjør det for en prioritert gruppe som barn og unge, må gå neste
skritt og også gjøre det for breddefotballen. For det er summen
av disse tiltakspunktene, det er summen av hvor mye vi bryter med
enmetersregelen, som er viktig. Vi er strenge på enmetersregelen
i alle sammenhenger. Alle som driver næringsvirksomhet i Norge,
må drive etter enmetersregelen, også treningssentre som åpner, må
sørge for å håndheve den. I det øyeblikket vi åpner for breddeidretten
og gir unntak fra enmetersregelen, ja, så begynner vi å gi større
unntak fra det som kanskje er grunnpilaren vår nå, at vi ikke skal
være for tett på hverandre. For meg kan det ikke være en unnskyldning
at folk ikke gjør det på stranden, eller at de sitter for tett sammen
på privaten, for jeg mener det er grenser for hvor mye politikere skal
regulere. Men vi kan altså ikke tillate oss å bryte med grunnleggende
ting for så å legitimere neste. Da må jeg bare si at vår vurdering
er at det nesten er enklere å stenge ned enn å åpne, nettopp fordi
en da får alle disse dilemmaene en må ha svar på.
Det er det samme når det gjelder å åpne grensene: Summen
av hvor mange som kommer, har selvfølgelig en betydning for potensialet
for å få smitte. Derfor går vi gradvis frem. Derfor sa vi 7. mai
at vi skulle gå stegvis frem, kontrollert, og at vi skulle vurdere
etter hvert. Og derfor er vi opptatt av at vi også nå når vi tror
vi er kommet så langt, fortsetter med det. Det tror jeg er ganske avgjørende
for at vi har kontroll, og jeg mener at det er en måte å honorere
alle de menneskene som har vært med på dugnaden så langt, på at
vi ikke nå senker skuldrene for lett og sier at nå skal vi gi unntak,
men at vi klarer å stå opp for disse skrittene vi gjør, og at vi
ikke fordi vi gir unntak for én gruppe, må gi unntak for alle andre grupper.
Vi må foreta en prioritering.
Presidenten: Debatten om utgreiinga
frå statsministeren er dermed avslutta.
Presidenten vil føreslå at utgreiinga frå statsministeren
om status og vidare løp for myndigheitene si handtering av covid-19
vert lagd ved protokollen.
– Det er vedteke.
Etter ønske frå finanskomiteen vil sakene nr. 2–4 verta
behandla under eitt.