Sylvi Listhaug (FrP) [09:04:28] (ordfører for saken): La meg starte med å takke for samarbeidet mellom et bredt antall partier i Stortinget som fikk til gode løsninger i denne saken.

Oljenæringen har stått i krevende tider lenge. Kombinasjonen av en oljepriskrig mellom Russland og Saudi-Arabia, som man nå heldigvis har fått kontroll på, korona og nedstenging av samfunnet, der etterspørselen stupte, har ført til en kollaps i oljeprisen. Heldigvis har oljeprisen beveget seg oppover, men den er langt unna det nivået som er ønskelig.

Oljenæringen er den desidert viktigste næringen i Norge. Man regner med at de sysselsatte i næringen og de som har i tilknytning til næringen, er over 200 000 mennesker. Det er ingen annen næring i landet som har den type inntjening man ser her. I Stortinget de siste månedene har vi hatt gleden av å bruke oljepenger, som denne næringen har bidratt til, for å komme oss gjennom den krisen som vi står midt oppe i.

For distriktene er næringen utrolig viktig. Jeg har selv i løpet av de siste ukene hatt gleden av å besøke både Stord og Verdal, og har sett på nært hold hvor viktig oljeindustrien er. Det handler om alle arbeidsplassene som er i leverandørindustrien. Det er egentlig det som har vært målet med denne saken – å sikre at oljeselskapene har likviditet og rammebetingelser som gjør at man kan igangsette store prosjekter og etterspørre tjenester og leveranser fra leverandørindustrien.

Da jeg var på Leirvik, fikk jeg møte ansatte der. Jeg fikk se deler til Hod-plattformen. Man venter der på vedtak i Stortinget for at de kan sette i gang det prosjektet. Kværner Stord venter på at dette vedtaket skal komme, slik at de er sikret oppdrag i ordrebøkene sine i årene som kommer. Uten det vedtaket Stortinget gjør i dag, kunne Kværner Verdal blitt nedlagt neste sommer. Det var derfor det var viktig å komme fram til denne løsningen, som sikrer Norges viktigste næring og viktigste industri.

Har vi fått de resultatene vi ønsket? Ja. Det gikk ikke lang tid før Aker BP var ute og signaliserte at man skulle igangsette byggingen av Hod-plattformen. I går fikk vi den gledelige nyheten at NOAKA nå skal settes i prosess. Vi snakker her om et prosjekt på 50–60 mrd. kr. Det betyr titusenvis av arbeidsplasser rundt omkring i Norge.

I komiteen har det vært mange diskusjoner – om direkte utgiftsføring skulle omfattes av selskapsskatten, om hvor lenge denne midlertidige ordningen og tidsavgrensningen skal gjelde, om negativ terminskatt, som gjøres rett og slett for å sikre de mindre selskapene, som samarbeider med de større. For at de også skal kunne bidra og være med på disse prosjektene, er det viktig at de også har likviditet. Det handler i bunn og grunn om å sikre arbeidsplassene i Norge.

Det er også fattet vedtak og sikret merknader som peker i retning framover – om hvordan vi skal sikre grønn teknologi, og hvordan Norge skal innrette seg mot nye markeder. Da er det viktig å huske at norsk sokkel gjør verdens petroleumsindustri grønnere. Vi vet at norsk sokkel har halvparten av utslippene av det som er gjennomsnittet i verden per fat produsert olje. Når vi ser på Johan Sverdrup-plattformen, er vi nede på 0,7 kilo per fat olje.

Denne pakken gjør det mulig for oljeselskapene å fortsette dette arbeidet, og det sikrer inntekter til velferdssamfunnet. Det sikrer sysselsetting rundt om i det ganske land, og det sikrer levende distrikter, der mange nå har holdt pusten for hva Stortinget ville vedta.

Da jeg var på en konferanse på Stord, holdt hotelldirektøren et innlegg der han satte ord på hvor viktig oljeindustrien var for hotellet, for alle bedriftene, næringslivet, og at ringvirkningene for denne næringen sikret levende bedrifter.

Dette er en av de viktigste sakene Stortinget har behandlet i år. Jeg er veldig glad for resultatet og at vi nå sikrer arbeidsplasser i Norge.

Hadia Tajik (A) [09:09:44]: I dag behandlar me ei krisepakke for å redda industriarbeidsplassar i olje- og gassektoren, og det ligg an til å få eit breitt fleirtal. Det er bra for saka.

På tysdag besøkte eg Rosenberg i Stavanger og Aker i Eigersund, der det me har til behandling i dag, har betyding for arbeidsplassane framover. På Rosenberg fortalde dei at dei har kontraktar for ut 2022, mens Aker Egersund fortel at dei går ganske tøffe tider i møte – ikkje minst i 2021 – men at dei har håp om at pengane som no vert frigjorde, kan vera med på å gje dei fleire oppdrag.

Nesten 320 000 nordmenn er ledige eller permitterte, og veldig mykje av det me har gjort her på Stortinget sidan 12. mars, har handla om at så få arbeidsplassar som mogeleg skal gå tapt. No var titusenvis av arbeidsplassar trua i Noregs største og viktigaste næring, nemleg olje- og gassindustrien, som følgje av bl.a. koronakrisa og låge oljeprisar. Difor var det nødvendig at fellesskapet stilte opp for å bidra til at familiar i Stord, Verdal, Eigersund og mange andre plassar i Noreg kan vera trygge på at dei kan betala rekningane sine. Difor har Arbeidarpartiet kravd og fått gjennomslag for ei rekkje krav som styrkjer norsk leverandørindustri sine moglegheiter til å få oppdrag når desse pengane skal brukast.

Leveringssikkerheit, norsk HMS-standard og bruk av fagarbeidarar og lærlingar skal tilleggjast større vekt. Det skal inngåast ein avtale mellom partane i arbeidslivet om fleire fast tilsette i industrien, rekruttering av lærlingar og langsiktig oppbygging av kompetansemiljø som òg kan ha overføringsverdi til fornybare industriar. Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet vil få fleire midlar, og me slår endeleg fast at Veidnes skal få ein ilandføringsterminal, og at regjeringa skal leggja fram forslag om at det skal falla innanfor dei mellombelse endringane i petroleumsskatteregimet eller tilsvarande verkemiddel.

Eg høyrer stemmer som er bekymra for at me no skal gjera Noreg meir oljeavhengig. Men det er slik at vegen til fornybarsamfunnet går gjennom kompetansen til olje- og industriarbeidaren. For det fyrste har me visst lenge at olje- og gassproduksjonen framover vil gå ned, og at etterspørselen etter olje og gass vil verta redusert fordi fornybare energikjelder i større grad vil ta over. Endringane i skattereglane for oljeindustrien endrar ikkje på det. Det dette handlar om, er kor brå omstillinga vert. Det den skattepakka me no behandlar, bidreg til, er at omstillinga kan skje kontrollert, utan stor arbeidsløyse og utan fare for tapt kompetanse.

Og det er mitt neste poeng – at eit altfor bratt fall i aktiviteten i olje- og gassindustrien ville kappa beina under viktige industrimiljø som skal utvikla nye, berekraftige løysingar.

For det tredje er ikkje industrien ei verksemd som ein enkelt kan skru av og på. Industrien krev store investeringar i anlegg og utstyr. Fagarbeidarar og ingeniørar må ha oppdatert kompetanse. Vert store industribedrifter fyrst lagde ned, er vegen tilbake difor lang og investeringane store.

Den krisepakka me behandlar no, har etter krav frå Arbeidarpartiet òg fleire viktige tiltak for å setja ytterlegare fart på utviklinga av ein meir klimavenleg industri i Noreg. Fleire av prosjekta som no kan verta realiserte, er prosjekt for utvikling av flytande havvind eller for elektrifisering av norske plattformer. Det var viktig for Arbeidarpartiet òg å stilla skjerpa krav til utslepp frå norsk sokkel. Industrien skal leggja fram ein plan for korleis utsleppa frå norsk sokkel skal reduserast med 50 pst. innan 2030 samanlikna med 2005. Slik sikrar me at ein del av pengane som vert frigjorde, òg går til å framskynda klimavenlege investeringar. Me stiller òg nye krav til null- og lågutsleppsløysingar for offshorefartøy i petroleumsproduksjonen, og me har fått gjennomslag for ein full gjennomgang av skattesystemet for å sørgja for balanse mellom investeringar i fornybar energi og investeringar i olje og gass.

Denne krisepakka er ei utstrekt hand til industriarbeidarane våre midt i ei krisetid. No peikar pila på industrien sjølv. Me kjem til å følgja dei veldig tett. Det er ikkje tilfeldig at me har kravd ei evaluering av sysselsetjingseffektane i 2023. Selskapa må levera, elles har desse skatteendringane liten legitimitet. Når selskap som Equinor og Aker no får draghjelp frå fellesskapet for å redda titusenvis av industriarbeidsplassar i Noreg, må dei òg levera tilbake til fellesskapet. Dei må skapa jobbar og kutta utslepp. Dei må visa at dei sit på nøkkelen til å ta Noreg gjennom det grøne skiftet, og at dei har vilje til å få det til. No kan dei i alle fall ikkje skulda på at det ikkje er nok pengar til det.

Eg tek til slutt opp forslaga Arbeidarpartiet er ein del av.

Trond Helleland (H) [09:15:08]: Jeg er veldig glad for at vi klarte å komme fram til et bredt forlik i denne saken – et forlik som gir oljeindustrien, leverandørindustrien og de som har tro på et grønt skifte, muligheten til å realisere mange store og viktige prosjekter.

Først og fremst frigir vi likviditet for oljeselskapene. Jeg har lyst til å fortsette der representanten Tajik slapp, ved å si at nå ligger presset veldig tydelig på de store operatørene for at de skal levere gode prosjekter – og det har de begynt på. De har lansert en gjenopptakelse av Hod-feltet, og de har snakket om at NOAKA-feltet nå kommer. Dette er store prosjekter som vil ha enorme ringvirkninger i Distrikts-Norge og rundt omkring.

Jeg hører at de to foregående talerne – mine medrepresentanter – har vært rundt omkring og snakket med leverandørindustrien ute ved kysten. Jeg har tatt turen inn i skogen og snakket med Kongsberg-industrien. Der også er dette et kjempestort tema. FMC, f.eks., har veldig stor tiltro til at det som nå skjer, kan utløse ny aktivitet. Så dette gjelder hele landet. Det gjelder ikke bare kysten; det gjelder hele landet. Leverandørindustrien er plassert rundt omkring, på de mest utrolige plasser. De leverer fantastisk teknologi som også kan brukes i det grønne skiftet.

Vi tilfører nå petroleumsselskapene en likviditet i størrelsesorden 115 mrd. kr for årene 2020 og 2021. Fordi vi endte på en friinntekt på 24 pst., har staten et negativt proveny på 8 mrd. kr, men det er hvis man tenker at det ikke skjer noe. Det er basert på at verden står stille. Jeg tror at den aktiviteten som dette vil utløse, vil gi staten Norge store skatteinntekter i mange, mange år framover og trygge velferdssamfunnet på en helt annen måte enn om vi hadde endt i en situasjon der det var splittelse eller handlingslammelse i Stortinget. Da kunne vi ha stått i en situasjon der tusenvis av arbeidsplasser var utrygge, og der oljeindustrien ikke visste helt hva politikerne mente om dem. Nå sier vi klart ifra: Ja, de får tillit, men de får også tillit for å være med og bidra til at vi kan ta Norge i en mer klimavennlig og grønnere retning, fordi kompetansen som ligger i disse bedriftene, er selve grunnsteinen av den norske utviklingen av ny teknologi – innen havvind, karbonfangst osv.

Jeg har stor tiltro til at de lovnadene vi har fått i den litt spennende runden vi hadde for å få denne saken på plass, skal oppfylles. Derfor ligger det et stort press på industrien, oljeselskapene og norsk næringsliv for å bidra til å realisere det vi nå har blitt enige om.

Vi har blitt enige om mye. Det at vi øker friinntekten til 24 pst., er vel det viktigste grepet for å utløse investeringer. Men det er også andre ting, som negativ terminskatt og nedsettelse av et grønt utvalg som skal se på ny teknologi og nye investeringer. Vi har også sett på krav til utslippsreduksjon på sokkelen på 50 pst. innen 2030. Alt dette er viktige punkt som går inn i den brede enigheten vi nå har i Stortinget om denne saken.

At det er et flertall fra Fremskrittspartiet, via regjeringspartiene, til Arbeiderpartiet og Senterpartiet, viser at nesten uansett hva som skulle skje ved det kommende valget, er dette en bred enighet som vi kan basere oss på, som gir tillit til oljeselskapene, og som ikke minst gir norske arbeidstakere muligheten til å fortsette å jobbe i sterke teknologibedrifter i Norge.

Marit Arnstad (Sp) [09:20:12]: Senterpartiet er veldig glad for det brede forliket vi nå har inngått om en utsatt skatt til oljeindustrien, som gjør at en får likviditet og kan komme i gang med prosjekter som er viktige for svært mange. Vi mener det er en styrke at forliket er så bredt som det er. Det gjør også at det blir vanskeligere å bryte opp et slikt forlik senere, men at forliket står seg godt.

Dette er blitt en debatt med mange sjablonger, og jeg ser jo at i de ulike kommentarspaltene handler det veldig mye om subsidier av oljeindustrien. Jeg tror det er verdt å nevne, i alle fall, at det er knapt noen annen privat industri i Norge som indirekte og direkte sysselsetter så mye folk som det denne industrien gjør. Den er svært viktig for hele landet.

Det er også verdt å nevne at mens vi på midten av 1990-tallet ikke hadde en krone i noe oljefond, har vi i dag 10 000 milliarder i et oljefond, og det er det denne næringen som i stor grad har bidratt til. Og det er mye av den kapitalsterkheten som denne næringen har bidratt med, som også skal brukes til å investere i grønne næringer. Så litt mer anerkjennelse for den jobben som de som har jobbet i denne næringen, har gjort, kunne vært på sin plass i dag.

Det er betegnende for mange av oss, tror jeg, at vi har historier vi kan fortelle fra industrien. Det sier noe om at denne industrien finnes over hele landet. Jeg er ikke så veldig opptatt av hva vi gir videre til oljeselskapene, men jeg er utrolig opptatt av hva vi gir videre til leverandørindustrien, for den er så viktig for så mange steder rundt omkring i landet.

Min historie handler sjølsagt om Kværner Verdal, som er den største private arbeidsplassen i Trøndelag, og som sysselsetter 750 personer direkte på verftet. Men i Verdal Industripark er det 3 200 stk., og det er et helt samfunn på Innherred og i Verdal som er avhengig av de arbeidsplassene. Lettelsen deres da dette forliket ble klart, lar seg nesten ikke beskrive. Det samme ser vi på Stord, på Leirvik, på Tranby – og mange, mange andre steder rundt omkring i landet.

Så det er ikke oljeindustrien dette egentlig handler om; det er leverandørindustrien. Det er de som nå må sikres i en svært vanskelig situasjon. Det er klart at det ligger noen forventninger til oljeselskapene etter et slikt forlik. Det ligger den forventningen at Hod skulle komme. Den kom, og det var de veldig lettet over i Trøndelag, og også på Leirvik, vil jeg tro, for de får også oppdrag.

Så kommer NOAKA. Det tror jeg også er veldig viktig. Der har det vært mildt sagt uenighet mellom operatørene for å få samordnet utbyggingene, både teknisk og finansielt, men når de nå klarer det, og når de nå varsler at det vil komme, så kommer det til å være viktig. Dette er feltutbygginger – det er mange små installasjoner det er snakk om – som passer som hånd i hanske for norsk leverandørindustri. Vi kan snakke så mye vi vil om at en skal sikre kontraktstrategier, men dette er en utbygging som er som designet for norsk leverandørindustri – det er nettopp den kompetansen, den spesialiseringen, den teknologien som norsk leverandørindustri sitter på.

Det ligger også noen forventninger videre til oljeselskapene når det gjelder Sandnessjøen, at de også der bidrar til at det blir virksomhet framover, og at de også tar på stort alvor det som står i innstillingen om å bidra til ringvirkninger i Finnmark gjennom en plan for Veidnes. Det prosjektet fortjener å bli gjennomgått og at det blir et nytt driv i arbeidet for å få det realisert.

Jeg skal ikke legge skjul på at Senterpartiet i utgangspunktet ønsket en litt annen type løsning. Det er fordi vi mente at det i sum ville være rimeligere for samfunnet, såkalt provenynøytralt, og at det derfor ville vært en fordel. Vi synes allikevel at det var av stor verdi for oss å inngå et forlik som var så bredt som det forliket vi i dag skal behandle.

Så er det også verdt å nevne de grønne tiltakene som ligger i innstillingen, når det gjelder både karbonfangst og -lagring, plugging av brønner, mål for utslippskutt og ikke minst et utvalg for grønne investeringer som skal se på muligheten for hvordan en skal ordne skatteinsentiver for andre grønne verdikjeder i Norge.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [09:25:19]: De forslagene som flertallet står bak i dag, er noe av det mest uansvarlige jeg har sett i norsk politikk. I dag vedtar flertallet en støttepakke til oljeindustrien som innebærer store skattekutt – 8 mrd. kr, kanskje mer – uten noen klare forpliktelser om arbeidsplasser i Norge, uten krav til kutt i klimagassutslipp eller omstilling.

Det er verdt å ha med seg bakteppet her. Denne våren har flere ting truffet oljebransjen på én gang – globalt flommer verden over av olje, tilbudet er for stort, det presser prisene ned. Samtidig er det brems i etterspørselen, ikke bare på grunn av koronapandemien, men også fordi verden legger om energimarkedet og har en omstilling på gang. Også koronapandemien og smitteverntiltakene traff oljen og bremset aktiviteten. Det er klart at dette rammer leverandørindustrien. Når oljeprisen faller, ser vi hvor oljeavhengig Norge er.

Så sier flere partier her at omstillingen blir for brå. Men dette har vært varslet lenge. Vi har visst at denne omstillingen ville skje. Derfor er det et paradoks, mener jeg, at stortingsflertallet møter denne varslede omstillingen og investeringsfallet med en politikk som forsterker oljeavhengigheten, i stedet for en aktiv industripolitikk som gir nye oppdrag til leverandørindustrien for framtiden.

Stortingsflertallet vedtar i dag vilkårsløst skattekutt. De øker statens risiko, og vi aner ikke hva som blir de fulle konsekvensene av disse endringene. Slik gjør stortingsflertallet den samme feilen som flertallet her på huset har gjort i lang tid – de satser på én hest og knytter staten og fellesskapets skjebne enda tettere til den hesten.

Men omstillingen og investeringsfallet kommer til å komme igjen. Det vil tvinge seg fram. Det blir ikke noe lettere i 2025 eller 2027 å lykkes med den omstillingen, snarere tvert imot, for da har andre land rukket å dra ifra og iført seg ledertrøya innenfor nye industrigrener. Spørsmålet blir om stortingsflertallet i 2025 eller 2027 da vil kunne stå imot det presset som uten tvil kommer til å komme om nye skattekutt, om nye, bedre betingelser.

Når stortingsflertallet her i dag sier ja til en støttepakke til oljen, hvorfor skal de ikke gjøre det neste gang? Flere av representantene før meg har snakket om det grønne skiftet, om CCS og om havvind. Men det er dessverre sånn at det som vedtas her, ikke er en pakke for grønn industri, samme hvor mye grønnfarge man ikler seg i innleggene fra denne talerstolen. Det er en støttepakke, en subsidiepakke for oljen. Mens oljeindustrien får vesentlig bedre rammebetingelser enn annen, landbasert, industri, får de nye industrigrenene, de vi skal leve av i framtiden, hendene bundet, de holdes igjen i den utviklingen som de står på terskelen til.

Vi kunne ha valgt å føre en aktiv industripolitikk. Vi kunne ha gitt direkte oppdrag til verftene innenfor grønn skipsfart. Vi kunne ha gitt bedre skattebetingelser for havvind og satt i gang det industrieventyret. Vi kunne ha sikret raskere framdrift for karbonfangst, som både NHO og LO ber om. Vi kunne ha realisert hydrogeninfrastruktur.

De andre landene rundt oss er i gang. Tyskland la nylig fram sin hydrogenstrategi. De bygger industrien nå – de nye arbeidsplassene, det de landene skal leve av framover – mens vi taper konkurransen. Ikke minst, og aller verst: Leverandørindustrien vår taper konkurransen.

Stortingsflertallet velger her vinnere. De målretter skattesystemet for å realisere helt konkrete utbygginger på norsk sokkel, uten krav til arbeidsplasser eller ringvirkninger, som på Veidnes i Finnmark – det er ikke flertall for ilandføring i Finnmark, på Veidnes, med den pakken som ligger her i dag, til tross for at Arbeiderpartiet og Senterpartiet har feiret det i media. De burde vært ærligere, og SV mener vi burde ha brukt muligheten til å satse på grønn industri og framtiden.

Jeg tar opp forslagene som SV har alene, og forslagene vi har sammen med Miljøpartiet De Grønne og Rødt.

Ola Elvestuen (V) [09:30:53]: På mandag kom utslippstallene for Norge for 2019, og klimagassutslippene gikk ned med 2 pst., for fjerde år på rad. Norge er et lite marked, men det er noen interessante tegn ved de tallene. Blant annet gikk utslippene fra veitrafikk i 2019 ned med 7,7 pst. i Norge. Utslippene fra luftfart, sjøfart og anleggsmaskiner gikk ned med 6,5 pst. i Norge. Vi er et lite marked, men vi ligger i front når det gjelder å redusere utslipp innenfor transportsektoren.

I møte med koronaepidemien og når man nå skal komme ut av den, har Tyskland økt støtten sin til kjøp av elbiler dramatisk. Frankrike setter seg også nye, ambisiøse mål for salg av elbiler. I februar økte Norge våre ambisjoner innenfor Parisavtalen og meldte inn til FN at vi skulle kutte våre utslipp med 50 pst. innen 2030. EU skal også forsterke sine mål i september i år. Vi står midt i en klimakrise, og verden må redusere sine utslipp og sitt forbruk av olje og gass dramatisk i årene framover.

I møte med en priskrig mellom Saudi-Arabia og Russland og også et dramatisk etterspørselsfall på grunn av koronapandemien er Venstre enig i at vi må ha egne tiltak for petroleumssektoren, men vi mener at regjeringens forslag var et balansert forslag, som frigjorde likviditet til 100 mrd. kr for oljeselskapene, og som også var tidsavgrenset og med en friinntekt på 10 pst. Det ville gitt en støtte for omstilling, men også en støtte for nye investeringer, sammen med en grønn tiltakspakke på 3,6 mrd. kr, som også ligger i den fase 3-saken regjeringen har levert.

Jeg skal erkjenne at i forhandlingene med de andre partiene har Venstre i stor grad sett det som sin oppgave å holde tilbake på friinntekten. Når den nå går opp i 24 pst., er det en støtte og en skattelette for oljeselskapene på 8 mrd. kr. Om det er midler som vil komme tilbake til staten, er det kun framtiden som vil vise, men det er ingen tvil om at risikoen for staten øker i framtidens prosjekter, gjennom at den balanseprisen selskapene vil kreve for å være lønnsomme, vil være langt lavere enn den balanseprisen staten vil ha behov for for at dette skal være lønnsomt for staten.

Det er noen vedtak i denne enigheten vi er godt fornøyd med, særlig at vi sammen med bransjen skal redusere klimagassutslippene med 50 pst. innen 2030, sammenlignet med 2005. Det er et veldig ambisiøst mål. Det er nesten sånn at det er vanskelig å se at det er mulig å nå. For å nå det må vi umiddelbart sette i gang med tiltak. Vi må ha et samarbeid med næringen, man må bruke påbud, man må bruke forbud, man må bruke tilskudd, man må bruke det eierskapet staten har, bl.a. med tydelige bestillinger inn mot styret i Petoro, for at vi skal ha en mulighet til å redusere med 50 pst. fram mot 2030. Ved å gjøre det, få ned de utslippene, er vi med på våre mål om reduksjon av klimagassutslipp, men vi må gjøre det med en innovasjon og en nytenkning som gjør at dette kan få effekt også langt utover Norges grenser.

Det er et gunstig skatteregime for petroleumssektoren som Stortinget vedtar i dag. Det vil gi økt aktivitet, og det vil gi økt aktivitet i leverandørindustrien, men med de store endringene som verden står overfor – vi må nå klimamålene våre, ikke bare i Norge, men også globalt – så gjør ikke dette vedtaket at vi kan utsette behovet for den grønne omstillingen Norge og verden må gjennom. Det er egentlig den største og beste støtten vi kan gi til norsk leverandørindustri også.

Tore Storehaug (KrF) [09:35:59]: For to månader sidan stod vi i ein situasjon med låg oljepris som følgje av eit stort etterspørselsfall og stor konkurranse mellom store oljeproduserande land. Det var ein situasjon der investeringar som var viktige for den viktige norske leverandørindustrien, blei sette på vent. Vi har alle visst at investeringane på norsk sokkel kom til å gå ned, og at Noreg må gjennom ei omstilling, og slik som ting såg ut for to månader sidan, kom den kurva til å bli for bratt, og fallet kom til å bli for hardt.

I den situasjonen bad næringa om auka likviditet og om at ein skulle få moglegheit til å få gjennomført dei investeringane som ein var nøydd til å setje på vent. Eg meiner regjeringa sitt framlegg leverte på det. Ein la opp til direkte avskriving og likevel 10 pst. friinntekt. Det ville gjeve ca. 100 mrd. kr i betra likviditet fordi ein flytta skatterekninga for selskapa slik at ein hadde moglegheit til å ta dei viktige investeringane som allereie var vedtekne, men no var sette på vent. Det var ei løysing som ville gjeve staten i størrelsesorden 14–15 mrd. kr meir i skatteinntekter slik som Finansdepartementet rekna, men som ville gjeve ein tilsvarande lette inn mot dei same selskapa på grunn av at ein flytta skattebyrda til dei seinare investeringane sitt livsløp. Kristelig Folkeparti meinte det var eit godt framlegg.

Så trur eg at etter denne våren er det eit slags før og etter i debatten i norsk oljepolitikk. Fram til no har alle debattar vi har hatt i denne salen om oljeskatteregimet, vore prega av at det må vere stabile rammevilkår. Dersom rammevilkåra ligg fast, og staten sin jobb er å sørgje for at dei skal vere føreseielege, skal næringa fatte avgjerder om kva for investeringar som då gjev meining innanfor det regimet. Det er den eine tingen som eg trur er forandra etter denne våren. Den andre tingen er at det er første gong Noreg er med på store nedtrekk i vår produksjon. Det skal produserast 300 000 færre fat på norsk sokkel. Dette er ikkje ein ordinær situasjon, og spørsmålet om når vi kjem tilbake her, eller om vi nokon gang kjem tilbake, meiner eg svever.

Kristeleg Folkeparti meinte regjeringa sitt framlegg til skatteendringar var godt. Men vi sit i ei mindretalsregjering, og no har vi forhandla, og vi har fått fram ei brei einigheit. Det er ein viktig verdi i ei sak som er så viktig for store delar av norsk leverandørindustri og store delar av norsk økonomi. Den avtalen som ligg føre no, legg opp til ein lengre tidshorisont på dei midlertidige endringane, ei rausare friinntekt og at vi no går frå f. eks. at ein kunne pantsetje krava ein har til staten, til ein negativ terminskatt, som gjer at òg dei selskapa som sjølv med ei fordring på staten ikkje får pengar i banken, no kan få utbetalt sin negative terminskatt i den tida vi står inne i.

Stortinget har òg blitt einige om ei rekkje oppmodingsvedtak som eg meiner er viktige, og som er med på å ramme inn den einigheita som ligg. Noko av det viktigaste der er at det skal kome ei evaluering av sysselsetjingseffekten av desse tiltaka, som òg gjev moglegheit til å sjå om det blir levert på det som har blitt sagt her. I tillegg til det vedtek òg Stortinget å pumpe opp ambisjonen som næringa sjølv presenterte tidleg i dette året om kor store kutt og kor stor omstilling denne næringa skal gjennom. Tidleg i år sa næringa at ho skulle klare 40 pst. utsleppskutt. Så stilte ein nokre vilkår, deriblant at rammevilkåra måtte vere føreseielege. No seier vi at ein er nøydt til å klare 50 pst. Det er eit ambisiøst tal om ein skal klare det innan 2030, og det er òg her mykje av nøkkelen ligg til korleis vi skal klare den omstillinga som òg er viktig for breidda av norsk næringsliv. Selskapa får eit stort ansvar når ein no gjennomfører så store endringar basert på at ein skal få levert på dei prosjekta næringa sjølv har dratt fram og peika på.

Omstillinga av denne næringa kjem til å kome. No er det eit breitt stortingsfleirtal som seier noko om korleis vi ønskjer å leggje til rette i ein midlertidig situasjon, som har vore vanskeleg og krevjande. I debatten før meg er det mange som har vist til kvar ein har vore på tur – kvar ein har reist rundt. Eg trur at i ei omstilt næring finst det mange gode eksempel ein kan vise til i Noreg, f.eks. i Flekkefjord, med elkjelane, som no elektrifiserer plattformene som står rundt Johan Sverdrup – eller er det Johan Castberg, no vart eg litt i tvil. Dei står iallfall rundt dei plattformene og lagar grunnlaget for teknologi som blir eksportert til store delar av Tyskland, som òg går gjennom den same elektrifiseringa, men på land. Det gjev håp.

Per Espen Stoknes (MDG) [09:41:22]: Jeg er helt sikker på at ingen i denne salen blir overrasket over at Miljøpartiet De Grønne er negativ til oljesubsidiene, men jeg er usikker på om omfanget av denne saken vi behandler her i dag, har sunket helt inn blant politikere og journalister.

I dag skal vi fatte en av de viktigste klimabeslutningene i vårt land noensinne. Flertallets forslag om store skattelettelser og subsidier til oljeindustrien vil være et dramatisk tilbakeslag i norsk klimapolitikk. Når flertallet vedtar dette senere i dag, gjør Norge et retningsvalg. Vi går baklengs ut av koronakrisen – som Ludvig. Vi setter kursen rett inn i et nytt økonomisk uføre, og vi pålegger norske skattebetalere å finansiere økte klimagassutslipp og gammeldagse løsninger. Det er i grunnen nærliggende å trekke paralleller til den britiske kullindustrien, som en gang var en sentral drivkraft under den industrielle revolusjonen, men som endte opp som et ulønnsomt og utdatert subsidiesluk. Norsk petroleumsindustri er ikke der ennå, men det er dit vi er på vei hvis vi legger til grunn at klimapolitikken internasjonalt lykkes.

Enigheten mellom Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti og Høyre er ikke bare klimaskadelig, den vil gi en urettferdig forskjellsbehandling av ulike bransjer og ulike mennesker i en krisetid. Bedrifter som driver med kultur, reiseliv, opplevelser og mye annet, står på randen av stupet. Folk kjemper for å holde sine bedrifter flytende. Folk mister nattesøvnen fordi de kan tape jobben sin i morgen. Det er mange bedrifter som kunne hatt stor nytte av forutsigbare skattekutt som skal vare i årevis, men det er bare oljeindustrien som får slike fordeler. Kontantstøtte, momskutt og kompensasjoner med midlertidig varighet gir ikke samme effekt og forutsigbarhet for å ta store investeringer framover.

De skatteendringene som Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti og Høyre vedtar her i dag, er spesielt alvorlige fordi de er så investeringsvridende. Der koronatiltak rettet mot andre bransjer er nødhjelp for at bedriftene skal kunne overleve her og nå, er støtten til petroleum skreddersydd for å utløse langsiktige investeringer. Det er nettopp retningen på investeringene som former morgendagens Norge.

Denne prosessen i finanskomiteen har vist at Norge befinner seg i en ond sirkel av oljeavhengighet. Vi er så avhengig av olje at vi er villig til å gjøre nesten hva som helst for å holde investeringsnivået i gamle løsninger oppe.

I mange tiår var mottoet at oljeindustrien skulle ha stabile og forutsigbare rammebetingelser. Det var kanskje et praktisk motto fordi det var tilstrekkelig, men da prisen stupte, ble plutselig slike prinsipper bare brutt. Hva skjer neste gang oljeprisen stuper? Da er det antakelig som følge av en klimapolitikk som gir en permanent reduksjon i etterspørselen. Hva gjør Norge da? Skal man forlenge dagens skattefordeler med fem nye år? Skal vi senke skatten enda mer? Dagens vedtak skaper en presedens der Norge maler seg gradvis lenger inn i et hjørne etter hvert som oljealderen går mot slutten – der hver bølgebunn i oljeprisen møtes med nye subsidier, og der hver ny fossilinvestering binder oss og barna våre til masta for flere tiår framover.

På vegne av De Grønne vil jeg derfor komme med en tydelig advarsel til Stortinget i dag. Vi kommer til å angre dypt hvis vi ved inngangen til 2020-tallet velger å løse enhver økonomisk krise med store investeringer i olje og gass, basert på Equinors håpefulle, høye framtidige oljepriser. Vi skal jobbe hardt for å endre vedtakene som gjøres i dag.

Som de fleste i salen her vet, er EU vårt viktigste marked for gass. EU-kommisjonens leder, Ursula von der Leyen, uttalte tidligere denne våren at vi ikke må falle tilbake til gamle, forurensende vaner etter koronakrisen. Tysklands forbundskansler, Angela Merkel, sier at vi trenger en «green recovery» ut av krisen. EUs planer om en «green deal» som skal fase ut fossil energi, kan bli framskyndet fordi koronakrisen har økt handlingsrommet for politisk styring. Men i Norge brukes dette handlingsrommet til å styre landet i svart og grå retning.

2020-tallet er tiåret da vi skal omstille oss. Det er altfor sent å argumentere med at vi skal investere i fossil energi nå for å skape grønne jobber en gang i framtiden. Det argumentet var gyldig for 20 år siden. Nå er vi kommet til et punkt der vi må slutte med fossilinvesteringer. Å høre Høyre, Arbeiderpartiet og Senterpartiet beskrive enigheten som en forutsetning for et grønt skifte – det er med respekt å melde en surrealistisk opplevelse. Det er en myte at man kan hvile seg i form, det er en myte at man kan spise seg tynn, og det er en myte at masse fossilinvesteringer skaper et fornybart samfunn.

Bjørnar Moxnes (R) [09:46:42]: Rødt støtter kampene som fagforeninger står i for å sikre oppdrag, bevare arbeidsplasser og dermed bygge framtidens miljøvennlige industri. Det som har skjedd, er den markedsstyrte krasjen som Rødt lenge har advart mot, der oljepris og investeringer i fritt fall truer arbeidsplasser, uten at det er bygd opp ny industri til å ta over. Vi har tre tapte tiår bak oss der vi har visst at oljenæringen må omstilles i møte med en klimakrise, men ikke har satt i gang en aktiv næringspolitikk for å få det til. Det er uansvarlig klimapolitikk og industripolitisk latskap.

Regjeringer av ulik farge har gjemt seg bak fraser om næringsnøytralitet mens de har fraskrevet seg ansvaret for å utvikle landets industri. De har trodd at markedet rydder opp – noe som er ironisk, siden det var politikk som bygde opp norsk oljeindustri og norsk leverandørindustri, og som gjorde at Norge ikke bare ble en råvareleverandør, men også bygde opp egen industri, med kompetanse som er verdensledende i dag.

Derfor var det en strategisk feil da Arbeiderpartiet delprivatiserte Statoil og solgte en tredjedel av selskapet til forretningsbanker på Wall Street – ikke bare fordi vi har tapt 200 mrd. kr på satsingen i USA, men også fordi vi ga fra oss Statoil, som det industripolitiske lokomotivet det var, og i stedet underla selskapet aksjelovens bestemmelser. Dermed har Arbeiderpartiet, Høyre og de andre satt oss i en situasjon – en avmektig situasjon – hvor Stortinget må vedta endringer i skattesystemet i håp om at det vil få vårt eget oljeselskap til å gjøre investeringer som vi kunne ha sørget for skjedde, hvis vi hadde hatt full kontroll over selskapet, som vi hadde fram til år 2000.

Vi har glemt vår stolte industrihistorie, og med det svikter vi framtiden. Men alvoret i klimakrisen krever at statlig industribygging gjør comeback. Det går Rødt inn for, for vi vet at grønn industri ikke skapes over natta, og at veien til grønn omstilling ikke går via industridød. Morgendagens industri bygges på skuldrene til dagens industri og på kunnskapen og kompetansen hos industriarbeiderne på Stord, i Verdal, i Egersund, i Sandnessjøen, for å nevne noen få.

For Rødt er det ikke noe alternativ å la arbeidsfolk ta kostnaden for koronakrisen eller klimakrisen. Krisen vi nå er i, kan føre til at flere tusen blir arbeidsledige, at lokalsamfunn mister hjørnestensbedrifter, og at vi mister kompetanse som trengs i det grønne skiftet. Derfor har Rødt foreslått at staten stiller med milliardene som trengs for å fylle ordrebøkene de neste årene, og samtidig setter fart på de grønne industrisatsingene med risikokapital og langsiktig eierskap.

Vi har også foreslått å ta Equinor av børs, slik at selskapet kan bli det industrilokomotivet som det var, og som vi trenger her hjemme.

Vi har foreslått 50 mrd. kr i et investeringsfond for å erstatte koronatapte investeringer i oljen – krone for krone – med statlige oppdrag som er rettet mot leverandørindustrien.

Vi har også foreslått at deler av oljefondet investeres i ny industri i Norge.

Ingenting av dette har fått flertall i Stortinget. Det er synd, men det er ikke overraskende.

Rødt var også villig til å støtte endringer i oljeskatten for investeringer som gjennomføres de neste to årene. For oss var LOs krav til pakken helt avgjørende, nemlig at skatteendringer må følges av betingelser, at oppdrag skal gå til norsk leverandørindustri, og at utbytter stanses. Men dette har ikke flertallet levert på, og derfor kan ikke Rødt støtte helheten i pakken.

Nå står kampen om å sikre at krisepakken ikke blir en gavepakke til oljeselskapenes direktører, men sikrer arbeidsplasser, kompetanse og omstilling. Et lokalsamfunn som nå står i kampen, er Sandnessjøen, der Aker Solutions har vedtatt å legge ned verftet. Her kan og må Stortinget ta ansvar. Får de oppdrag, vil de overleve.

Derfor fremmer Rødt følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at beslutningen om å legge ned produksjonsanlegget på Strendene i Sandnessjøen blir omgjort.»

Med det tar jeg opp Rødts forslag.

Statsråd Jan Tore Sanner [09:51:37]: Petroleumsskatten har fungert godt over tid. Selskapene har fått utvinne våre felles naturressurser mot at de betaler høy skatt på overskuddet. Det betyr at staten dekker det meste av tapet når oljeprisen er lav, men også at vi har tatt en stor del av inntektene når oljeprisen er høy. Skattesystemet har vært investeringsvennlig, og det har bidratt til at selskapene har skapt tusenvis av arbeidsplasser over hele landet.

Vi er nå i en ekstraordinær situasjon med høy usikkerhet, og vi vet ikke hvor lenge det vil vare. Selskapene har varslet at planlagte prosjekter står i fare for å utsettes. Det ville skapt store negative ringvirkninger for leverandørindustrien, for lokalsamfunn, for arbeidsplasser og verdifull kompetanse. Akkurat nå har vi ingen arbeidsplasser å miste.

Det har lenge vært ventet at investeringene på norsk sokkel etter hvert ville gå ned. Men vi må unngå at fallet blir for bratt og for dypt, og vi må ta vare på kompetanse og arbeidsplasser, som vi også trenger for det grønne skiftet.

Dette er bakgrunnen for at regjeringen foreslår midlertidige endringer i petroleumsskatten. Endringene vil gi tidligere fradrag, slik at betalingen av skatt utsettes og selskapenes likviditet bedres. Regjeringspartiene har nå blitt enige med Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet om justeringer i forslaget. Enigheten skaper forutsigbarhet og innebærer bl.a. at selskapene umiddelbart kan få fradrag for investeringskostnader i særskattegrunnlaget, og at friinntekten settes til 24 pst. Forslaget er midlertidig og avgrenset i tid.

Samtidig står selskapsskatten fast, og det har vært avgjørende for meg. Det er et grunnleggende prinsipp at selskapsskatten skal være lik for alle næringer, også for petroleumsnæringen. Til sammen anslås det at endringene tilfører likviditet til petroleumsselskapene på om lag 115 mrd. kr for årene 2020 og 2021.

Endringene vil også bedre lønnsomheten av investeringene etter skatt. Jeg vil likevel påpeke at formålet med forslaget ikke er å motivere til ulønnsomme investeringer, men til at lønnsomme investeringer kan gjennomføres som planlagt før utbruddet av koronaviruset.

Over tid anslås det at forslaget vil gi en samlet skattelette til næringen på om lag 8 mrd. kr. Anslagene er usikre og vil avhenge av selskapenes investeringer, hvordan de utvikler seg. Endringene følges også opp med tiltak som bidrar til det grønne skiftet. Det har vært viktig for regjeringen, og jeg er glad for at det er viktig for Stortinget. Regjeringen har foreslått økte bevilgninger til Enova, forskning og utvikling, innovasjon og grønn skipsfart.

I tillegg er partiene enige om at regjeringen sammen med bransjen skal lage en plan for hvordan utslippene på norsk sokkel kan reduseres med 50 pst. innen 2030. Det skal settes ned et utvalg for grønne investeringer og legges frem forslag til nye krav til null- og lavutslippsløsninger for offshorefartøy, og plugging av brønner skal prioriteres i strategiutvikling.

Samlet sett er endringene balanserte. De kommer næringen godt i møte og vil bidra til å holde aktiviteten oppe i leverandørindustrien. Det vil skape arbeidsplasser i hele Norge, beholde kompetansen i industrien og bidra til en grønn fornyelse av bransjen.

Terje Aasland (A) [10:17:02]: Jeg er glad for at det er en bred løsning i denne saken, for etter min mening handler denne saken kanskje først og fremst om folk – om tryggheten for framtiden, om arbeidsplasser, om bedrifter og også om kompetanse. Målet med mye av det vi har gjort i Stortinget siden 12. mars, har nettopp vært at vi ønsker å sikre arbeidsplassene og grunnlaget for at helt vanlige folk skal oppleve trygghet i en krevende tid.

SVs representant Kaski sier at det vi nå gjør, er historisk uansvarlig. Representanten Stoknes mener det er surrealistisk å tro at olje- og gassindustrien og leverandørindustrien kan være med på å bidra med løsninger inn i en grønn framtid. Jeg mener at begge tar feil.

Jeg mener det er ganske ansvarlig å sørge for at vi gjør det vi kan for at de over 320 000 menneskene som i dag står helt eller delvis uten arbeid, faktisk kan ha en jobb å gå til. Jeg mener også det er feil å si at olje- og gassindustrien og leverandørindustrien, kompetansemiljøene og alt som holdes i aktivitet i tilknytning til dette, ikke har kraft og muligheter i seg til å bistå i det grønne skiftet. Jeg tror tvert om at mye av grunnlaget ligger der – at framtiden skapes av nåtiden.

Det er ingen tvil om at olje- og gassvirksomheten vår er en viktig driver i norsk økonomi og viktig for hundretusener av arbeidsplasser. Flere har nevnt tidligere i dag at de har vært rundt og besøkt både Stord, Verdal og Kongsberg. I mitt gamle fylke, Telemark, er det på Dalen, i Notodden og i Treungen viktige arbeidsplasser knyttet opp mot aktiviteten i olje- og gassindustrien. Så den er på en måte omfattet og involvert i alle kommuner – og i mange, mange menneskers liv.

Det er selvfølgelig grunn til å diskutere hvordan vi skal kunne bruke den situasjonen vi nå er i, til eventuelt å gi et nytt trykk for en mer klimavennlig framtid. Jeg tror som jeg sa, at framtiden skapes av nåtiden. Det vi gjør nå, er med på å skape et grunnlag. Et fall i aktiviteten knyttet til olje- og gassindustrien ville etter vår mening kappet bena vekk under viktige industrimiljøer og viktige kompetansemiljøer nettopp for å utvikle mye av det vi skal og må utvikle i framtiden.

Lønnsomme og bærekraftige løsninger i en verden som bruker stadig mindre olje og gass, handler om havvind, hydrogen, elektrifisering av sokkelen eller andre lavutslippsløsninger. Vi tror at en svekket olje- og gassindustri også vil svekke mulighetene for framtiden og kanskje undergrave ambisjonen vår om å bygge opp en ny grønn industriplattform i Norge.

Saksordfører nevnte innledningsvis, og det er ganske spennende, Johan Sverdrup, Utsirahøyden og de fantastisk lave utslippene knyttet til produksjonen der. Hvorfor er de historisk lave? Jo, det er fordi Stortinget stilte veldig tydelige krav om at en skulle elektrifisere det området. Det var sterk motstand mot det i olje- og gassindustrien, eller i hvert fall stor skepsis. Ikke minst var det det fra saksordførers eget parti, som advarte mot det. Men nå blir dette framstilt som en solskinnshistorie – en historie som passer veldig godt inn i klimafortellingen om utviklingen av norsk sokkel. Jeg er enig i det, men det hadde altså ikke kommet uten at vi hadde stilt krav.

Derfor blir noe av momentet i tiden framover, når dette begynner å gå seg til igjen, at vi stiller tydelige krav, at vi har forventninger, at vi pålegger dem utslippskutt – og også teknologiprosjekter som oljebransjen kanskje ikke tar fatt i selv, men som allikevel kan være riktige å gjøre. Sånn tror jeg vi kan bygge stein på stein og løse framtidens utfordringer ved å stille krav, og det vi nå i dag gjør, er å stille krav på en rekke områder – om både reduserte utslipp, ny teknologi osv. Men det handler først og fremst om å lage et fundament og grunnlag for at vi også i framtiden skal kunne klare å stille veldig tydelige krav om hva vi forventer av en av de viktigste næringene vi har i dette landet.

Mudassar Kapur (H) [10:21:56] (komiteens leder): Nå har veldig mange av kollegaene i komiteen holdt innlegg om alt det tekniske innholdet i innstillingen, så jeg skal ikke gå gjennom alle fritekstnivåer og pudder og padder på nytt. Jeg vil likevel starte med å takke partiene som har gått inn i forliket, og ikke minst for godt samarbeid. Det har vært en krevende sak, og det har vært viktig å finne en bred løsning. Det har jeg i etterkant sett at både bransjen og – ikke minst – de lokalsamfunnene hvor disse selskapene opererer, har satt stor pris på.

Krisen Norge står i nå, savner sidestykke i moderne tid. Vi har behandlet og vedtatt en rekke store krisepakker. Vi har en verktøykasse som mange land kan misunne oss, og når vi nå går igjennom den krisen, bærer den preg av at vi har hatt økonomiske muskler til å bære byrden. For å kunne gjøre det har denne næringens leveranser av både verdier og penger til storsamfunnet vært helt avgjørende. Hadde vi ikke hatt de pengene som har blitt skapt gjennom denne næringen, hadde vi heller ikke greid å levere de krisepakkene. Det er en sannhet.

Så hvem er denne næringen? Veldig ofte når vi diskuterer dette, snakker vi om olje- og gassektoren, men denne næringen er så mangt. Selvfølgelig er det de tusenvis av menneskene som jobber på sokkelen, men det er også veldig mange flere som jobber på land. Det er industriarbeidere, det er ingeniører, det er forskere, det er et helt utdanningssystem. Vi har hørt det fra mange andre representanter, alle har nevnt en bedrift de har besøkt, og jeg har etter hvert blitt kjent med at det finnes bedrifter innen dette systemet over hele landet. Det betyr at det er en verdikjede i hele Norge. Jeg kan også minne om at selv her i Oslo har vi en del oljebusiness. Til sammen utgjør dette en verdensledende kompetanse, som vil være til stor hjelp for de to store skiftene som Norge står foran. Det ene skiftet har mange snakket om i dag, det grønne skiftet. Men jeg har også lyst til å nevne den neste industrielle revolusjonen – all den teknologien og innovasjonen som finnes i dette miljøet, er det som kommer til å hjelpe oss gjennom den neste industrielle revolusjonen. Da snakker jeg særlig om automatisering og robotisering. Mange av de tingene vi skal leve av senere, vil skje på skuldrene til denne næringen.

De utfordringene vi hadde før koronakrisen, vil fortsatt være der. Det betyr også at etterspørselen etter olje vil gå ned. Nettopp derfor er det avgjørende for norsk økonomi å hjelpe næringen over i en ny tid. Det er hele grunnlaget for at vi har lagt fram den pakken og forhandlet den fram til en løsning – det er vanskelig å drive omstilling med tomme ordrebøker og røde tall.

Det er også i dag all grunn til å minne oljenæringen om den historiske støtten de får. Vi har fått gjentatte henvendelser og forsikringer om at dette måtte til for å få fart på investeringer, prosjekter og arbeidsplasser. Dette må nå næringen levere på.

Siv Jensen (FrP) [10:26:03]: Denne industrien har en enorm betydning for Norge, norsk økonomi, velferdssamfunnet vårt og sysselsetting over hele landet. Da må man ikke undre seg over at et stortingsflertall har tatt denne situasjonen på det største alvor og bidratt til å gjøre midlertidige endringer i petroleumsskattesystemet nettopp for å skape fortsatt forutsigbarhet for investeringer, sysselsetting og økonomisk utvikling for noe av det som må karakteriseres som ryggraden i norsk økonomi.

Jeg registrerer også at det har vært innlegg fra mindretallet i denne salen som vitner om en veldig merkverdig analyse av både denne næringens betydning og norsk økonomis mulighet for å gjennomføre den omstillingen som alle snakker om. Det ville ha vært nær umulig å hente ut de store økonomiske synergieffektene uten at det skjedde på skuldrene av en næring og en industri som har representert innovasjon, nyskaping og teknologiutvikling i mange, mange år.

Det er en myte at dette er en næring som ikke omstiller seg. Dette er en næring som ikke har gjort annet enn å bedrive omstilling gjennom mange tiår, som gjennom teknologiutvikling har nådd stadig dypere havdyp, som har klart å lage teknologi som er anvendbar på tvers av næringer, som har kommet til hjelp i helsevesenet og i fornybar energiproduksjon. Det er snart ingen grenser for hva denne teknologien kan anvendes til.

Husk også på at store deler av denne industrien ikke hadde kommet seg etter oljeprisfallet i 2014. Noen av selskapene og bedriftene hadde kommet seg vel gjennom det, takket være de virkemidlene man satte inn da. Men store deler av industrien hadde ikke klart å hente seg inn og ble truffet igjen av en dobbel smell som følge av både det nye oljeprisfallet og koronakonsekvensene. Så selvsagt er det nødvendig å stille opp med disse rammebetingelsene, og jeg skjønner ikke dem som analyserer seg frem til at dette ikke er god butikk for Norge. Hvis oljeprisen skulle stige fremover, er det i hvert fall én stor vinner, og det er staten, gjennom det oljeskatteregimet vi har.

Det har aldri vært noen – i hvert fall ikke som jeg har hørt – som har tatt til orde for skattelettelser i denne sammenheng. Dette har handlet om skatteutsettelser. Vi kunne ha valgt en løsning som i realiteten ikke hadde kostet staten en eneste krone, gjennom å gjøre endringene om utsatt skatt i selskapsskatten. Jeg synes det er litt forunderlig at regjeringspartiene, med Høyre i spissen, har hatt en så fast holdning til dette. Høyre er normalt et parti som er opptatt av å predike måtehold i pengebruken, men her valgte man altså 8 mrd. kr fremfor en null-løsning, fordi man har låst seg fast i et syn på skatt som jeg ikke forstår, i og med at dette er endringer som man gjør innenfor de parameterne man har å trekke på i petroleumsskattesystemet. Dette er det samme finansdepartementet som anførte gjennom leterefusjonsordningen – saken som Bellona klaget inn for ESA – at vi nettopp hadde flere håndtak å trekke i. Så velger man å snu argumentasjonen til det stikk motsatte i denne sammenhengen.

Like fullt har Fremskrittspartiet valgt å gå med på løsningen om å gjøre endringene i friinntekten, rett og slett fordi alternativet ved ikke å få et flertall for dette kunne fått dramatisk negative konsekvenser for norsk økonomi, hvis vi ikke hadde fått på plass en løsning som utløser investeringer i fremtidig verdiskaping.

Helt kort til slutt noen ord om Veidnes: Både Arbeiderpartiet og Senterpartiet har skapt et noe optimistisk bilde rundt omkring i Nord-Norge knyttet til de merknadene som står i denne innstillingen. Det vil jeg advare mot. Flertallet i innstillingen har vært veldig tydelig på å be regjeringen gå grundig igjennom både de samfunnsøkonomiske og de bedriftsøkonomiske konsekvensene av dette. Noen skal altså ta denne investeringen. Det er potensielt 3,5 mrd. kr for å sysselsette – hvor mange, president – 30 personer? Det er en høy pris per arbeidsplass. Derfor mener jeg det er fornuftig at man moderer kommentarene om dette ute i offentligheten noe, og at vi tar stilling til dette basert på den analysen som regjeringen kommer med.

Magne Rommetveit (A) [10:31:21]: Måndag kom meldinga som dei tilsette ved Leirvik AS hadde venta på, og bladet Sunnhordland kunne melda om at klubbleiar Håvard Hansen ser fram til å få i gang aktiviteten og «høyra bråk i hallane igjen». Tysdag gjekk Aker BP ut med at dei no startar opp Hod-prosjektet igjen. Dette er eit prosjekt som m.a. Leirvik så vidt hadde starta på, men som vart sett på vent grunna koronapandemien og usikkerheit rundt låg oljepris. Før denne avgjerda hadde verksemda berre ein einsleg liten konstruksjon i hjørnet av den store produksjonshallen. Etter det var det skåltomt i ordrebøkene. No er denne situasjonen snudd, og dei er i full gang med å henta tilbake mange av dei som ikkje lenger hadde arbeid. Leirvik skal no i gang med å byggja ein naudbustadmodul til Hod med helikopterdekk.

Litt lenger sør på øya Stord ligg Kværner Stord. Der var det tidlegare i vår 6 800 i arbeid, men med koronasituasjonen som oppstod, og usikre tider rundt oljemarknaden, var det også reduksjonar på gang ved det som er den desidert største hjørnesteinsverksemda i regionen. Der var horisonten på oppdrag noko lengre enn ved Leirvik, men det låg også her an til at ein kunne gå meir eller mindre tomme for oppdrag om halvanna år. Når ein veit at det tek lang tid å modna eit prosjekt fram til brenne- og sveisearbeidet kan starta opp i hallane, så såg ikkje den framtidige sysselsetjingssituasjonen lys ut her heller.

Eg vil rosa det breie stortingsfleirtalet som no gjennom intenst og krevjande arbeid har forhandla seg fram til ei mellombels endring i petroleumslova – ein skattepakke som altså ikkje berre gjev omgåande effekt ved Leirvik, Verdal og andre industristader, men som også no ser ut til å kunna gje langsiktige og store utslag for ein leverandørindustri i krise.

No på torsdag vart det kjent at Equinor og Aker BP gravlegg stridsøksa etter lang tids dragkamp og inngår ein kommersiell avtale om utvikling av NOAKA-området, som vert det neste store utbyggingsprosjektet i Nordsjøen. Det er her snakk om investeringar på mellom 50 mrd. kr og 60 mrd. kr, og det er gode nyhende for den norske leverandørindustrien, ettersom både Aker BP og Equinor i stor grad ser ut til å føretrekkja norske leverandørar. I den opphavelege skattepakka frå regjeringspartia var fristen for å senda inn utbyggingsplan sett til 2021. Dette kan ikkje gjerast for NOAKA før i 2022, og dermed vil ein også rekkja fristen i den nye oljepakka som fleirtalet her på Stortinget samla seg om no på måndag.

Eit anna storprosjekt som no kan modnast vidare, og som på sikt kan gje mykje aktivitet i leverandørindustrien, er Wisting i Barentshavet.

Oljeindustrien, og kanskje spesielt leverandørindustrien, er på god veg inn i det grøne skiftet. Dette er industri med kompetanse og kapasitet til å meistra store teknologiskifte mot låg- og nullutsleppsløysingar, og dei er òg aktive på å søkja seg inn i nye marknadssegment. Men leverandørindustrien er akkurat det som namnet tilseier: Dei lever av å levera. Og for å kunna levera må det også vera nokon som bestiller leveransar. Dei grøne oppdraga er ikkje enno mange nok og store nok til at dette kan vera tilstrekkeleg for industrien, men me må for all del halda denne industrien oppegåande til den dagen kjem.

Kværner Stord spelar ei viktig rolle i utviklinga og utbygginga av det store havvindprosjektet Hywind Tampen, men det gjev bare arbeid til 51 stk., og av 6 800 i arbeid ved verftet tidlegare i år utgjer det godt under 1 pst.

Dette er eit breitt forlik som er godt for landet. Om eg nokon gong skal helsa heim frå denne talarstolen, er det også ei sak som er god for heimstaden min Stord. Eg er heilt sikker på at eg òg skal helsa tilbake frå Stord til denne salen og seia at folk på Stord er i dag veldig godt fornøgde med nasjonalforsamlinga vår.

Vetle Wang Soleim (H) [10:36:18]: Det var et bredt flertall som sto bak at Stortinget skulle få seg forelagt en sak om hvordan vi fra statens side kan stimulere til investeringer i olje- og gassindustrien og leverandørindustrien. Nå står vi med et nesten like bredt flertall om hvilke tiltak Stortinget mener er riktig å sette i verk. Det har vært en krevende sak på grunn av dens enorme betydning for norsk økonomi og sysselsetting over hele landet, men også grunnet sin kompleksitet i skattesystemet.

Dette er en sak av stor alvorlighet, der vi som politikere må gå fram med klokskap og ansvarlighet. Jeg mener at den enigheten som nå ligger i salen, balanserer behovet for tiltak som er kraftfulle nok til at næringen igjen øker etterspørselen til sine leverandører, samtidig som statens risiko holdes på et ansvarlig nivå.

Vi gjør midlertidige endringer i petroleumsskatten for å møte de antatt midlertidige utfordringene vi nå ser av manglende etterspørsel globalt. For Høyre har det vært viktig å bidra til at vi gjør grep som virker, men som også er ansvarlige. Derfor har det vært viktig for oss å holde selskapsskatten utenfor. Særlige utfordringer for én bransje bør også løses innenfor den særlige skatten som den bransjen har. Å holde på det systemet som selskapsskatten har fungert etter siden 1992, er grunnleggende viktig, og vi må hegne om skattesystemet vårt i både gode og dårlige tider.

Jeg er derfor glad for å se at næringen allerede nå står fram med prosjekter som er klare for gjennomføring basert på Stortingets vedtak i dag. Jeg vil understreke at det påhviler bransjen et enormt ansvar for å følge opp de signalene som er sendt oss, så lenge de fikk en løsning som gikk lenger enn regjeringens forslag.

I hjembygda mi på Smøla har jeg vokst opp med helikopter som flyr rett over hustaket til og fra plattformene i Norskehavet. Verdiskapingen fra olje- og gassnæringen er enorm og preger flere regioner av landet sterkt. På min kant av landet finner vi både Tjeldbergodden i Aure, Nyhamna på Aukra og Vestbase i Kristiansund – store aktører som sysselsetter og skaper høy landaktivitet, spesielt når det går godt i oljebransjen. De siste årene vet vi at det ikke har vært tilfellet hele veien. Et fylke som Møre og Romsdal merker det hardt på kroppen når oljeprisen faller og etterspørselen til leverandørene faller bort. Det samme har vi mange eksempel på landet over.

Derfor trenger man flere bein å stå på, og det er et stort poeng i akkurat denne saken. Når vi snakker om et grønt skifte, ligger ordet «skifte» der nettopp fordi vi har gått over til noe grønt sammenlignet med tidligere. De fagfolkene og ingeniørene som jobber i oljeindustrien, er allerede i dag mange av de samme fagfolkene som nettopp skal bidra til å skifte norsk økonomi til det grønne. Både for statens verdiskaping og for det framtidige arbeidet med mer klimavennlige løsninger er det utrolig viktig at vi beholder det kompetansemiljøet og de anleggene som i dag sørver olje- og gassnæringen, fram til at etterspørselen også øker for de store, grønne løsningene.

Det er bra at enigheten om dette i salen er såpass bred som den er. Det er viktig for forutsigbarheten til Norges viktigste næring, en næring som også viser vei inn til de grønne investeringene og den grønne industrien.

Til slutt: Vi kan ikke se denne saken og skatteendringen isolert fra alt annet, slik enkelte parti i denne salen virker å gjøre. I tillegg til at denne saken i seg selv tar opp i seg kraftige grønne grep, viser også flertallet til den saken vi har til behandling her i salen neste fredag, der regjeringen har lagt fram en pakke for grønn omstilling på 3,6 mrd. kr. To av dem skal gå til Enova, der nettopp leverandørindustrien har mulighet til å søke om statlige tilskudd for å forsere det grønne skiftet.

Det er ingen annen måte å gjøre denne omstillingen på enn å ha to tanker i hodet samtidig. Jeg er sterkt uenig med de partiene som mener at vi i dag fatter et uansvarlig vedtak. To tanker i hodet samtidig er ikke for mye å be om.

Espen Barth Eide (A) [10:40:58]: For å bistå norsk oljebransje ved en krevende korsvei går et stort flertall i denne sal i dag inn for en betydelig endring av skatteregimet for Norges viktigste næring. Den beslutningen vi tar i dag, vil skrive seg inn i norsk industrihistorie.

På hvilken måte den gjør det, når kommende generasjoner skal se tilbake på det vi gjorde i dag, er imidlertid ikke gitt. Det spørsmålet avgjøres ikke alene av dagen i dag, men av hvordan vi følger opp beslutningen i månedene og årene som kommer. Og med «vi» mener jeg ikke bare stortingsflertallet, men også alle andre berørte, ikke minst alle de selskapene, organisasjonene og arbeidstakerne som med styrke og kraft har ivret for den endringen det nå er flertall for. Det store spørsmålet er om vi evner å bruke dagens beslutning som en plattform for å gripe de nye mulighetene, eller om vi tvert imot ser det som en utsettelse av en omstilling som uansett må komme.

Gjør vi det første, bidrar vi til å holde hjulene i gang i en stor og kompetent leverandørindustri, mens den aktivt posisjonerer seg i de raskt voksende markedene som fornybarrevolusjonen skaper. 2020-årene vil uansett bli det store omstillingstiåret, og vårt fremste hjemmemarked, Europa, mener alvor. Ønsket om å komme inn i en bærekraftig, fornybar og sirkulær økonomi har nå blitt en industripolitisk motor, en motor i arbeidet for innovasjon, teknologisk ledelse og økt strategisk uavhengighet av råvarer i et stadig mer krevende geopolitisk landskap. Så hvis vi evner å bruke dagens beslutning som startskuddet for en nyindustrialisering av Norge, i tråd med slike internasjonale trender, vil historien kunne se med blide øyne tilbake på det vi gjorde i salen i dag.

Om vi derimot tillater at dagens beslutning blir en sovepute, en buffer mot endring og fornyelse, har vi gjort norsk industri en bjørnetjeneste. Risikoen vil da være at vi i stedet låser norsk næringsliv inne i en fossiløkonomi som uansett ikke kan spille den samme rollen i framtiden som den har gjort fram til nå. Med all respekt for norsk skattepolitikk kan den faktisk ikke oppheve internasjonale megatrender.

Når Stortinget nå tar denne beslutningen, hviler det derfor et tungt ansvar over det store «vi» som jeg tidligere nevnte. Jeg har merket meg at nesten alle som har ivret for denne endringen, har argumentert nettopp med det grønne skiftet som et bærende argument. Nå er det tid for å levere, ikke minst fra oljenæringens side. Vi er mange som kommer til å følge med på hva som skjer etter dette.

Elin Rodum Agdestein (H) [10:44:03]: I Norges viktigste næring har den samlede effekten av lav oljepris, lavkonjunktur og lavere etterspørsel internasjonalt gjort at planlagte prosjekter og leteaktivitet har blitt satt på vent, med potensielt store negative ringvirkninger for leverandørindustrien og hele økonomien vår. Da er det ansvarlig politikk å sørge for at fallet ikke blir for brått og for dypt. Den midlertidige ordningen som nå er på plass, har en prislapp, men det er nødvendig med kraftfulle tiltak, fordi de samfunnsmessige omkostningene ved ikke å gjøre nødvendige grep, ville være veldig store. Om dette går bra, om det tar seg opp, da er oppsiden stor.

Den brede enigheten som er oppnådd i denne saken, at alle partiene har bidratt, er styrken i kompromisset. Det har vært viktig å bruke tid og at tiltakene er innenfor en ansvarlig ramme. Særlig er det viktig at selskapsskatten ikke endres, at den fortsatt er lik for alle bransjer.

Jeg vil også framheve betydningen av den tette dialogen med næringen og leverandørindustrien, ikke bare i innspurten av arbeidet med saken, men over tid. Vi har fått veldig mange gode innspill og har tatt dem med i prosessen.

Oljenæringen er hovedmotoren i norsk økonomi og vil være det i mange år fortsatt. Prioritering nummer én for Høyre og regjeringen har vært å utløse aktivitet og sysselsetting og gi en «boost» for næringen og leverandørindustrien i en krevende tid. Nå sikrer vi titusenvis av distriktsjobber, men ikke bare det: også jobber i viktige kunnskaps- og teknologimiljøer. Vi beholder kompetanse, omstillingskraft og sikre skatteinntekter, som vi er avhengig av for å lykkes med det grønne skiftet.

Enigheten på Stortinget har hatt umiddelbar effekt på investeringsbeslutninger. Den påfølgende dagen kom nyheten om at Aker BP ga Kværner kontrakten på Hod-plattformen. Den første sveisen ble gjort i verkstedet på Ørin i Verdal på tirsdag. Det sikrer 1 000 jobber i ett år ved verftet der, og de 3 000 jobbene i økosystemet rundt. I går kom også nyheten om prinsippavtalen mellom Aker BP og Equinor om utviklingen av NOAKA-området, en samlet investering på 50 mrd. kr og med en sysselsettingseffekt på 50 000 årsverk i utviklingsfasen. Det er formidable tall vi snakker om her.

Vi deler gleden og lettelsen blant de ansatte i olje- og gassnæringen og blant underleverandørene. Løsningen er av uvurderlig betydning, ikke bare for lokalsamfunn som i Verdal, på Innherred, på Stord og i hele Sunnhordland, men vil gi store ringvirkninger over hele landet og en aktivitet som norsk økonomi sårt trenger i den situasjonen vi er inne i i dag.

Jon Georg Dale (FrP) [10:47:05]: For Framstegspartiet har denne saka handla om noko så enkelt som å tryggje arbeidsplassane til folk i ei krevjande tid for landet. Når ein høyrer debatten her i dag, tyder han likevel på at vi har hatt ein vanskeleg jobb. Slik vert det også opplevd – som når Venstre seier at hovudambisjonen deira gjennom desse forhandlingane har vore å halde tilbake friinntekta, sjølv om ein veit at det har vore avgjerande for faktisk å få i gang nye investeringar, eller som når SV definerer dette som det mest uansvarlege dei har sett, eller for så vidt som no sist, då Espen Barth Eide var redd for innlåsing av arbeidskraft i olje- og gassindustrien.

Eg meiner at alle desse fråsegnene vitnar om ei form for uforstand om kva slags situasjon Noreg faktisk står i akkurat no. Det er vel og bra og viktig å vareta interessene til olje- og gassindustrien, for Framstegspartiet har det vore viktig. Men realiteten er at det finst ingen næringar, ingen bransjar som kvar for seg – eller samla – hadde vore i stand til å bidra med den etterspurnadseffekten i norsk økonomi som investeringane frå olje- og gassindustrien gjer til norsk leverandørindustri dei komande åra.

Det betyr at det som ein prøver å gjere til ein motstand mot olje- og gassindustrien, i realiteten er ein motstand mot arbeidsfolk si moglegheit til å halde seg i arbeid dei nærmaste åra. Det finst ikkje titals milliardar i investeringar på offentleg hand, klar til å verte sette i gang, uavhengig av kor mange representantforslag eller enkeltforslag som Raudt og Miljøpartiet Dei Grøne og andre fremjar her. Prosjekta finst ikkje. Alternativet til å få i gang investeringane i olje- og gassindustrien var ikkje andre grønare investeringar, som enkelte syntest å tru – det var ingen investeringar, arbeidsledigheit og tap av velferd.

Derfor har dette vore så viktig for oss å få på plass, fordi det reelt sett bidreg til at det djupet vi er på veg inn i i norsk økonomi, ikkje vert så djupt som det elles ville vore, og at private investorar og privat kapital i Noreg, som i veldig stor grad har vore samla rundt dei bransjane vi no snakkar om, faktisk kjem seg over den kneika og kan fortsetje å investere i norske arbeidsplassar. Utan det ville resultatet vore at vi hadde blitt eit fattigare land.

Derfor har dette vore eit viktig slag, eit slag om arbeidsplassar, eit slag om framtidig velferd – ikkje eit forsøk på å låse inne arbeidskraft i ein sektor som ikkje treng det, men tvert imot sørgje for at vi beheld arbeidsplassar i vår viktigaste industri i åra som kjem.

Eigil Knutsen (A) [10:50:23]: Jeg tror ikke løsningen for oljebransjen er å gjøre som foregående taler og Fremskrittspartiet – å holde bind for øynene og late som om den skal fortsette som før inn i evigheten. Det skjønner de fleste at er vanskelig.

I et bredt forlik, som vi debatterer her i dag, er det vel ingen representanter som mener at forliket er hundre prosent perfekt. Det mener heller ikke jeg. Men det var debatten her i dag og ordskiftet i forkant, særlig i hovedstadspressen, som fikk meg til å ta ordet.

Det blir hevdet at stortingsflertallet subsidierer en bransje. Det blir hevdet at særinteresser vinner fram, og det blir hevdet at stortingsflertallet gjør knefall for oljelobbyen. Vel, hvis det er subsidier at vi har en ressurs som subsidierer statsbudsjettet, er jeg enig i det. Hvis det er særinteresser at vi ivaretar levebrødet til titusenvis langs kysten, er jeg enig i det. Og hvis det er knefall for oljelobbyen å høre på dem som jobber på Kværner Stord, å høre på ordførerne langs kysten som ser lokalsamfunnene sine bygge på denne bransjen, så er det knefall for oljelobbyen. Men oljelobbyen er jo ikke dem som sitter på Majorstua eller Youngstorget. Det er de tillitsvalgte, de folkevalgte og folk rundt om i lokalsamfunnene langs kysten – de som kjenner på kroppen hvor viktig denne næringen er.

Det vi gjør her i dag, er en fortsettelse av vår nyere historie. Da Bratteli-regjeringen med Finn Lied og Arve Johnsen i spissen slo fast at denne bransjen og denne naturressursen skulle gi oss arbeidsplasser på land, er det nettopp det vi prøver å ta vare på her i dag. Det er ikke tilfeldig at vi har en sterk og levende leverandørindustri på land i Norge eller så mange ilandføringsanlegg som vi har.

Jeg tror en av grunnene til at så mange i salen i dag nevner besøkene sine ute hos leverandørindustrien, enten det er til Kongsberg, Egersund, Stord, Sandsli, Nordmøre eller Verdal, er at vi ser – når vi er der ute – at dette er en bransje som er på vei over i det grønne. Den har fortsatt en fot i olje og gass, men er på full fart over i det grønne skiftet. Det er det stortingsflertallet er med på å bidra til i dag – at Norge kan stå sterkt i den tiden da vi skal bygge ny klimateknologi som vi kan eksportere og ha arbeidsplasser basert på.

Aleksander Stokkebø (H) [10:53:20]: Når det stormer og folk opplever usikkerhet for jobb, skal vi stille opp. Det gjelder industrien på land, og det gjelder selvfølgelig de 200 000 fagfolkene i vår største næring. Høyre og regjeringen har vært tydelig fra start på at vi skal trygge aktiviteten i verfts- og leverandørindustrien. Det er også viktig for å holde farten på det grønne skiftet.

Det var nettopp derfor vi foreslo midlertidige justeringer i skatteregimet som sikrer selskapene bedre likviditet til å sette i gang prosjekter. Vi har lyttet til innspillene fra næringen, hele tiden med ett mål for øye: å finne ansvarlige løsninger som virker i praksis. Selv har jeg fått gleden av å lytte til energihovedstaden Stavangers stolthet Rosenberg Verft og til Aker i Egersund. De bygger store konstruksjoner som jeg vil si er langt mer imponerende enn Eiffeltårnet og skyskraperne i New York, og de skaper store verdier for fellesskapet.

Høyre er glad for enigheten som nå sikrer at prosjekter blir iverksatt der både små og store selskaper kan være med. Den største tabben vi som storting nå kunne gjort, hadde vært å kappe av oss det beinet vi står på mens vi er i ferd med å bygge opp nye. Ingenting er så ødeleggende for grønn omstilling som verft og leverandørindustri med brukket rygg, uten kapital og kompetanse. Ingen kan vinne fornybaroppdrag hvis de allerede er konkurs.

Under forrige oljeprisfall ga regjeringen grønt lys til Johan Sverdrup-utbyggingen. Det reddet mange verft, slik at den grønne omstillingen kunne fortsette. Et eksempel på det er Aibel i Haugesund, som nå har 40 pst. fornybaroppdrag. Det viser at det å ta vare på jobber og drive effektiv omstilling ikke er en motsetning, men det henger sammen.

Stabilitet og forutsigbarhet er et adelsmerke ved norsk petroleumsforvaltning, og det skal det fortsatt være. Endringene er derfor midlertidige og avgrenset. De kommer verken brått eller uventet, men er et etterspurt bidrag for å holde aktiviteten jevn og jobbene trygge. Norsk olje og gass vil være viktig for Norge i mange år framover. Næringen vil igjen bidra til å fylle opp fellesskapets sparekasse og være en viktig brobygger over til et mer fornybart samfunn. Selvfølgelig skal vi stille opp for de 200 000 arbeidstakerne i vår største næring.

Anne Kristine Linnestad (H) [10:56:37]: Vi kan takke olje- og gassnæringen for at vi i denne krisen har kunnet bidra til å holde hjulene i gang i et nesten helt nedstengt Norge. Det er oppsparte midler som gjør at vi i denne salen har kunnet vedta tiltakspakker i hundremilliardersklassen for å redde norsk næringsliv og titusenvis av familiers inntekt nå og framover. Bare i Viken er det over 50 000 arbeidsplasser som er direkte knyttet til olje- og gassnæringen.

Olje- og gassnæringen og leverandørindustrien er helt avhengig av den viktige kompetansen som de ansatte i selskapene og bedriftene har. De er en viktig ressurs for Norge. De skaper store verdier for fellesskapet i dag, og deres kompetanse er avgjørende for at vi skal lykkes med det grønne skiftet.

Dagens petroleumsskatt har fungert godt over tid. Det er staten som deler størstedelen av inntektsendringene når prisene svinger, og petroleumsskatten er investeringsvennlig, noe som har skapt tusenvis av arbeidsplasser.

Vi står nå i en ekstraordinær situasjon. Virusutbruddet og oljeprisfallet hadde vært vanskelig nok hver for seg, men nå kom altså to kriser samtidig. Det har ført til økt usikkerhet og behov i selskapene for å kutte utgifter. Mange planlagte prosjekter og leteaktiviteter står og sto i fare før forliket ble inngått. Dette ville ha skapt store negative ringvirkninger for leverandørindustrien.

Vi må fra denne salen bidra med det vi kan for å miste færrest mulig arbeidsplasser og minst mulig kompetanse på veien mot en normalisert verden og det grønne skiftet.

Tom-Christer Nilsen (H) [10:58:35]: Stord, Storebø, Ågotnes, Sture, Kollsnes, Mongstad, Flatøy, Hanøytangen, Askøy, Porsøy, Florvåg, Straume, Fedje, Sløvåg, Sandsli, Flesland, Sørstokken, Os og Fusa i Bjørnafjorden, Gravdal, Kvinnherad – mange er nevnt, ingen glemt. Alle disse er noen av stedene og lokalsamfunnene i mitt distrikt som er avhengig – helt eller delvis, direkte eller indirekte – av oljeindustrien. Jeg hører at mange av våre fremste her i salen har vært på besøk i disse områdene i disse tider, og det er bra. Besøk gir innsikt og kontakt og gjennom det forståelse og i denne saken gjennomslag.

Samtidig er det stor forskjell på å besøke og å leve. Den usikkerheten vi føler der vi bor, når vi ser det blir stillere på sjøen, stillere på verftet, når permitteringene kommer og regningene blir vanskeligere å betale, og når flere og flere båter blir liggende i bøyen ved land, og våre naboer og venner må gå i land, den er vanskelig å beskrive med ord i et 3-minuttersinnlegg. Den sitter i magen, den sitter i hjertet, og den påvirker oss alle. Hver oppsigelse og hver permittering er familie, en bror, en søster og en venn.

Det har til tider vært vondt å høre den lettvinthet og negativitet enkelte har vist i omtalen av denne industrien som er så viktig for min region – plan for avvikling, industrien er skitten; mye har vært sagt.

Det viktigste med dagens sak er både den aktiviteten den vil sikre på kort sikt, og at dette vil sikre investeringer som vil gi aktivitet og inntekter i lang tid. Dermed gjør vi det som har vært kongsmerket i norsk næringspolitikk: hindrer at kortsiktige kriser ødelegger for langsiktig verdiskaping. Det er det vi gjør i dag. Vi sikrer den langsiktige verdiskapingen og de langsiktige arbeidsplassene ved å håndtere den krisen vi ser, på kort sikt.

Det sender også en beskjed om at det brede flertallet gir klar beskjed om at denne industrien vil være en del av framtiden vår. Det gir trygghet der hjemme.

Karin Andersen (SV) [11:01:01]: Oljeprisfall og koronakrise setter oss på prøve, og det vi gjør nå, skal ikke bare skaffe oss trygghet i dag, men det skal også skaffe trygghet for dem som kommer etter oss. Hvordan vi kommer oss på beina nå på en måte som gjør at vi står sterkere framover og gjør oss mindre oljeavhengig, burde være målet. Vi er ekstremt sårbare, og oljeskatteforliket gjør det dessverre verre.

Prøven har ikke regjeringen og flertallet bestått, dessverre. Vi kunne funnet kloke løsninger som hadde skapt arbeidsplasser både nå og framover. I stedet har man kastet seg ut i denne overbudspolitikken med milliarder i risikoavlastning for oljeselskapene i årevis – i årevis – uten at det følger med noen forpliktelser om å skape nye, norske arbeidsplasser, eller komme i gang med grønne oppgaver.

Skatteletter utløser 115 mrd. kr til investeringer i oljenæringen, sier statsråden. Ja, det gjør oss mer oljeavhengig, og det blir tilsvarende vanskeligere for annen industri, som ikke får slike lettelser. Vi kunne gitt oljeindustrien lettelser nå, men ikke milliarder i årevis og mye, mye bedre vilkår enn absolutt alle andre som skal drive industriutvikling i dette landet. Det vil trekke investeringer og kompetanse vekk fra den helt nødvendige omstillingen både vi og verden må igjennom. Nå havner Norge i bakleksa, og andre land utvikler de næringene vi kunne levd av.

Innlandet, som jeg kommer fra, skriker etter bedre risikoavlastning for å utvikle arbeidsplasser og næring på fornybare ressurser fra skog og jord. Men med så skeiv konkurranse som man oppretter nå, er dette satt mange år tilbake.

SV har forhandlet for å få til en løsning som trygger arbeidsplasser i verftsindustrien og utløser grønne arbeidsplasser. Risikoavlastningen burde komme i verfts- og leverandørindustrien når de utvikler nye, fornybare løsninger verden og Norge trenger. Det er mulig, og det trengs. Nå kunne vi brukt sjansen til å gi grønn landbasert industri i Norge bedre rammevilkår og rigget om økonomien for framtida. Men dessverre – det er nå utsatt i mange år. I stedet tvinges vi nå til en historisk feil, og det kan ikke SV være med på.

Det kommer nå til å bli satt i gang prosjekter i oljenæringen som ikke var lønnsomme før. Oljeboring er aldri et klimatiltak – uansett hvor mange ganger Høyre, Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og Senterpartiet sier det. Uansvarlige kriseløsninger gir oss dessverre varige og farligere kriser.

Stefan Heggelund (H) [11:04:12]: Det er viktig at denne enigheten er på plass. Det er viktig for vekst, det er viktig for verdiskaping, og det er viktig for folks arbeidsplasser – at vanlige folk, over hele landet, skal kunne fortsette å gå på jobb, fortsette å forsørge seg og sin familie, fortsette å bidra til lokalsamfunnet, fortsette å drive teknologiutvikling og innovasjon i det som er en av verdens mest høykompetente næringer.

Det er riktig, som noen har vært inne på, at det skjer endringer i markedet som vi må være oppmerksomme på, og som selvfølgelig petroleumsnæring og leverandørindustri må være forberedt på. Men skal man klare å omstille seg, skal man klare å drive innovasjon, da må man ha prosjekter. Leverandørindustrien må få bestillinger.

Vi har også med denne enigheten klare forventninger til at prosjekter blir realisert, og at man fortsetter den omstillingen som har begynt på sokkelen, slik at man når de utslippsambisjonene som næringen, industrien, sammen med fagbevegelsen, har satt for sokkelen.

Jeg hører at flertallspartiene nå får kritikk fra f.eks. Sosialistisk Venstreparti. Det synes jeg er pussig, for SV pleier å kritisere høyresiden for å la arbeidsfolk i stikken. Det er en falsk kritikk. Det stemmer ikke. Men det er noe vi vanligvis hører fra den kanten. Men hvem er det som lar arbeidsfolk i stikken her? Hvem er det som ikke engang vil være med på å forhandle om en løsning som gjør at folk skal kunne fortsette å gå på jobben sin? Det er Sosialistisk Venstreparti. Så mener de at omstillingen bare skal skje av seg selv, uten at man har noen prosjekter å jobbe med. Det er ren fantasi.

Det kan virke som – av det vi hører fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet – at man i SV og i Finnmark skal feire fordi man får ilandføring. SV er mot Castberg, men for ilandføring. Men jeg tror det er viktig at vi er ganske klare i den kommunikasjonen om at det er forbehold som må tas, slik at man ikke gjentar den feilen man gjorde da champagnefesten ble avholdt og det ikke ble noen ilandføring.

Hadia Tajik (A) [11:06:29]: Viss det vert sånn, sjølv etter den breie einigheita som er etablert i denne innstillinga om ilandføring til Veidnes, at det ikkje kjem i stand likevel, står regjeringspartia og Framstegspartiet tungt ansvarleg for det.

Når eg har teikna meg til dette korte innlegget, er det for å gje ei kjapp stemmeforklaring til forslag nr. 29, frå Raudt, om å be «regjeringen sikre at beslutningen om å legge ned produksjonsanlegget på Strendene i Sandnessjøen blir omgjort.» Eg gjer merksam på at Arbeidarpartiet stemmer mot. Det er her snakk om eit privateigd selskap som ikkje kan fjernstyrast gjennom vedtak på Stortinget. Det Arbeidarpartiet har gjort i staden, er å stilla krav om effektar for arbeidsplassar i Noreg. Me har fått fleirtal for fleire av krava våre, og me forventar at oljeskatteendringane skal ha effekt, bl.a. for Sandnessjøen.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [11:08:40]: Flere har vært inne på her, og jeg har bare lyst til å ta det aller først, at det er på grunn av oljeindustrien at vi har hatt mulighet til å ha disse krisepakkene vi har hatt i norsk økonomi den siste tiden. Det er med respekt å melde feil. Rundt oss i mange land har man stilt opp med krisepakker for å møte den alvorlige økonomiske krisen i skyggen av koronapandemien. Det er fullt mulig selv om man ikke har et oljefond. Det løses på ulike måter. Oljeindustrien har vært og er betydningsfull for Norge, men det er altså ikke det som har reddet oss ut av denne krisen.

Så har det vært sagt at det er viktig at man har to tanker i hodet samtidig. Det er nettopp det som har vært SVs kritikk av den løsningen som ligger på bordet her i dag, for hvis det bygges oljeplattformer ute på verftene, bygges det altså ikke understell til havvind i det omfanget som er nødvendig. Per i dag gir det få arbeidsplasser å realisere havvind, fordi stortingsflertallet i denne salen og regjeringen vi har hatt nå i flere år, ikke har evnet å prioritere ny industri, nye arbeidsplasser, satsing på nye næringer for Norge. 3,6 mrd. kr over tre år er regjeringens grønne krisepakke. I den pakken vi vedtar her i dag, er det 8 mrd. kr i skattekutt til oljeindustrien – og det er ikke over flere år, det er med en gang – og 115 mrd. kr i likviditetslettelse. Den oljepakken vi vedtar her i dag, er bare ikke en klimapakke, uansett hvor mange ganger det blir gjentatt.

Det bør være et tankekors for særlig Senterpartiet og Arbeiderpartiet at en her så enkelt sluker argumentasjonen fra en næring om skattekutt. Selvsagt vil bedrifter ha mindre skatt, det er helt legitimt. Men vilkårsløst skattekutt har aldri vært venstresidens nærings- eller industripolitikk, og det bør det heller ikke bli. Det er ikke engang krav om å begrense utbytte eller bonusutbetalinger, og det er ikke klare forpliktelser om ringvirkninger. At Høyre tar så lett på ringvirkninger i Finnmark, fra oljebransjen, sier mye om Høyres satsing og vilje til å satse på arbeidsplasser i nord.

Oljebransjen har i mange år bedt om stabile rammebetingelser, og at de skal ligge fast. Med denne pakken og det arbeidet som vært opp mot den, er det brutt. SV kommer ved hver eneste korsvei til å ta omkamp om den pakken, den enigheten som ligger her. Vi mener det er uklok politikk for landet, og med nettopp de endringene som blir gjort nå, er det tydelig at når oljeprisen svinger, svinger også skatteregimet for oljen, og sånn kommer det til å bli.

Lars Haltbrekken (SV) [11:11:48]: Verden står foran en dyp og alvorlig klimakrise. Svaret på den krisen er ikke økt satsing på fossil energi, og iallfall ikke økt satsing på den ulønnsomme oljen og gassen.

I februar, før koronakrisen traff landet, kunne Equinor melde at Wisting-feltet langt nord i Barentshavet – mye lenger nord enn den siste utbyggingen som stortingsflertallet har vedtatt, Johan Castberg, ligger – var ulønnsomt. Det var før koronakrisen. Nå, med ytterligere fall i oljeprisen, kan stortingsflertallet ha gjort det lønnsomt å bygge ut Wisting-feltet – lønnsomt for Equinor, men kanskje ulønnsomt for den norske velferdsstaten, for det norske fellesskapet.

Det legges i dag opp til en oljebonanza som savner sidestykke, og som kan koste det norske fellesskapet dyrt i årene framover: dyrt i form av tapte penger, og dyrt i form av store økninger i utslipp av klimagasser.

Leverandørindustrien er viktig. SV vil derfor legge fram forslag på flere milliarder kroner for å sikre arbeidsplassene i verftsindustrien. Det er helt feil, det som Høyres representanter påstår. Vi vil ha en satsing på grønn skipsfart, vi vil ha en satsing på flytende havvind, karbonfangst og -lagring, på å ta i bruk og produsere hydrogen, og vi vil også satse på plugging av brønner.

Regjeringen og Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiets opplegg viser hvor sterkt de satser på olje framfor det som er framtidens næringer. Regjeringens forslag er 3,6 mrd. kr i en grønn krisepakke over tre år. Samtidig gis det nå 8 mrd. kr i skattelettelse til oljeselskapene. Regjeringens klimapolitikk står overhodet ikke til troende.

Espen Barth Eide (A) [11:15:03]: Det falt åpenbart representanten Jon Georg Dale tungt for brystet at jeg advarte mot risikoen for innlåsing i fossiløkonomien. Da vil jeg minne om at det store flertallet som står bak dette forslaget, jo nettopp legger til grunn at vi skal sikre både arbeidsplasser, kompetanse og industrimiljøer i dag, slik at vi har jobber i dag og i morgen, og hjelpe dem til å posisjonere seg slik at vi kan ha jobber i framtiden, også når markedet har endret seg helt grunnleggende. Dette er solid plassert i en lang norsk oljehistorie.

Det er et halvt århundre siden Norge gikk inn i oljealderen. Framsynte politikere sørget for at vi i mange år kunne tjene gode penger til fellesskapets beste, men de lærte oss mer enn det. De lærte oss også å forvalte dem klokt og langsiktig. De ivret for at vi skulle sikre norsk eierskap, bygge norsk kompetanse og en solid norsk leverandørindustri. De advarte videre mot monokultur og et altfor høyt tempo så vel i utbyggingen som i innfasingen av de økte inntektene.

St.meld. nr. 25 fra 1973–1974 om petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn står som en bauta for norsk styringskraft, og i den beskrives på mange måter veien fram mot det Norge vi har i dag. Der vi står nå, i 2020, har vi på mange måter fasiten. Vi kan trygt si at den aktive, retningsgivende industripolitikken som Trygve Bratteli, Finn Lied, Jens Christian Hauge og Arve Johnsen sto for den gang, har vist seg å være en formidabel suksess.

Langsiktigheten underbygges ytterligere der den samme petroleumsmeldingen, altså fra 1974, sier:

«Det er mulig at petroleumsvirksomheten vil bli en viktig faktor i norsk økonomi langt ut i neste århundre. Likevel må en allerede nå gjøre seg visse tanker om tiden etter at selve petroleumsvirksomheten er slutt.»

Videre heter det at det er viktig at det gjøres investeringer slik at de kan «bidra til å redusere de problemer som avvikling av petroleumsvirksomheten kan medføre».

Dette er altså en hilsen fra 1974, kloke ord fra folk som så langt framover, og jeg minner om at langt ut i neste århundre sett fra 1974, det er nå, og årene og tiårene foran oss. Det er vi som lever nå, som har ansvaret for å ta denne stafettpinnen videre med samme klokskap og samme evne til langsiktighet, og det er mitt håp at vi derfor klarer å kombinere ønsket om å sikre dagens arbeidsplasser, med å sørge for at det også er noen der om 10, 20 og 30 år.

Sylvi Listhaug (FrP) [11:18:05]: Det er absolutt grunn til å ta ordet når man hører på representanten Kaski, som står her og nesten undergraver den betydningen oljefondet har hatt i denne situasjonen. Alle andre bruker også penger – ja, de gjør det, men mange land må ta opp store lån. Mange land som fra før har lån til langt over pipen, kommer nå i en enda vanskeligere situasjon. Da er vi i Norge i en helt fantastisk posisjon, som nå kan bruke penger vi har på bok, for å komme oss gjennom krisen og redde arbeidsplasser.

Det å bygge plattformer blir altså gjort til et problem fordi det ikke bygges, som det ble sagt her, understell til havvind. Da er spørsmålet: Hvem er det som skal etterspørre det, da? Er det staten som skal gå inn og etterspørre bygging av disse havvindprosjektene? Og hvilke da? Meg bekjent finnes det ikke noen gryteklare prosjekter der man bare kan gå i gang. Staten har allerede gått inn med 2,5 mrd. kr i Hywind Tampen-prosjektet. Da jeg var i Stord, var det 50 mann på et verft med over 1 000 ansatte som jobbet med disse prosjektene.

Da er konklusjonen her at man ønsker å tappe oljefondet, gamble med pengene, og bruke dem for at staten skal etterspørre dette.

Aibel Haugesund er kanskje ett av de selskapene som har kommet lengst når det gjelder å utvikle havvind og ha slike prosjekter i sine ordrebøker. De var også blant dem som var helt tydelig på at dersom de skal greie denne utviklingen videre, må vi sørge for gode rammebetingelser for oljeselskapene, for at de skal greie omstillingen framover, for det tar noen år før de er der at disse prosjektene kan være store nok til at det monner.

Når det gjelder Arbeiderpartiet, har denne saken nok en gang vist hvor splittet partiet er, mellom dem som ønsker å ta vare på industriutviklingen i Norge, og dem som er veldig opptatt av å legge ned oljenæringen. Det får vi bare ta til etterretning, rett og slett.

Så er det disse ulønnsomme prosjektene som jeg har spurt mange gjentatte ganger om å vise oss. Til dags dato er det ingen som har kommet opp med forslag til det. Wisting blir bygd ut hvis det er lønnsomt. Hvis ikke blir det ikke det. Det er det som har vært utgangspunktet for oljeindustrien hele tiden, og til syvende og sist er det vi politikere, enten i regjering eller på Stortinget, som faktisk sier godkjent til disse prosjektene.

Det er ingen som kan leve av gode ønsker og fri fantasi. Det private næringslivet er nødt til å ha inntekter fra reelle prosjekter som finnes i markedet, og da må vi sørge for at de kan komme seg over kneika og satse for framtiden.

Stefan Heggelund (H) [11:21:40]: Det er riktig at en av grunnene til at petroleumsnæringen har legitimitet i Norge, i tillegg til de store verdiene den skaper, er at den bidrar med arbeidsplasser og ringvirkninger over hele landet. Jeg synes derfor det kanskje er litt rart når representanten Kaski sier at vi ikke er opptatt av ringvirkninger, at vi ikke er opptatt av industriarbeidsplasser som følger av petroleumsnæringen. Sosialistisk Venstreparti er imot Castberg. Da hjelper det ikke at man er veldig for ilandføring. Det de da vil ilandføre, er i realiteten luftsuppe og venteboller. Det blir ikke arbeidsplasser av det.

Så var representanten Lars Haltbrekken på talerstolen og sa at han er for satsing på grønn skipsfart, hydrogen, karbonfangst og -lagring. Jeg må si at jeg ikke var klar over at jeg satt på Stortinget med selveste Sherlock Holmes. Alle er for det, president. Dette er en offensiv del av regjeringens klimapolitikk.

Med den klimapakken som er kommet i forbindelse med den situasjonen vi står oppe i, er det mer penger til Klimasats til kommunene, 2 mrd. kr mer til Enova, som Sosialistisk Venstreparti prøver å få til å høres ut som en liten sum. Da kan de bare se på de bevilgningene det borgerlige flertallet gir til Enova kontra hva den rød-grønne regjeringen klarte å gjøre. Grønn skipsfart satser vi på, hydrogenstrategien har nettopp kommet, offensivt arbeid på karbonfangst og lagring osv., osv. –dette er deler av regjeringens klimapolitikk.

Det skjer med jevne mellomrom at Sosialistisk Venstreparti kommer med Dokument 8-forslag i energi- og miljøkomiteen med 40–45 forslag på klima. Det er så vanskelig for dem å finne nye forslag som regjeringen ikke allerede er i gang med. Kanskje de heller burde jobbe med å utvikle egen klimapolitikk i stedet for å late som at regjeringen ikke gjør noe den gjør?

Så har vi Klimakur, som regjeringen bestilte, som er kunnskapsgrunnlaget, slik at vi får en helhetlig, systematisk klimapolitikk for alle sektorer i Norge. Det er bare å ønske representanten Lars Haltbrekken lykke til med kritikken av den. Men la det være reell kritikk, ikke bare en kritikk som handler om å late som at regjeringen ikke gjør noe den gjør.

Aleksander Stokkebø (H) [11:24:41]: Påstandene fra SVs Kaski gjorde at jeg måtte ta ordet. Påstanden om at oljen ikke har betydning for den kapasiteten og muligheten vi nå har til å hjelpe næringslivet gjennom krisen, faller på sin egen urimelighet. Påstanden om at oljen visstnok plutselig er ulønnsom, faller på sin egen urimelighet. La oss for det første rydde all tvil av veien: Inntektene fra petroleumsnæringen og avkastningen fra den finansierer nå hele redningen av norsk næringsliv. Ja, andre land leverer også krisepakker, men de låner seg til fant i samme slengen. Den store forskjellen på oss, er at der de tar opp svære kriselån, har vi gjennom verdifulle ressurser og klok forvaltning bygd opp oljefondet. Italia og mange land i Europa sliter ennå med stor gjeld fra forrige finanskrise, og de vil nå synke enda dypere.

USA har varslet at de vil låne tilsvarende 30 billioner dollar, og amerikanerne og ungdommene i Amerika vil leve med en stor gjeldsbyrde i mange generasjoner som kommer. Jeg synes det hadde kledd SV å vise litt mer ydmykhet og takknemlighet overfor de vel 200 000 fagfolkene som står på dag og natt for å finansiere den velferden vi alle nyter godt av, og som nå redder Norge og kommende generasjoner gjeldfritt gjennom krisen.

Ola Elvestuen (V) [11:26:45]: Nå ble dette et angrep på regjeringens generelle klimapolitikk, men det er altså sånn at utslippene i Norge går ned. Det gjorde de i fjor det er fjerde året på rad og det kommer de til å gjøre også i år. Vi har en regjering som nettopp har meldt inn til FN at man skulle kutte utslippene med 50 pst. på ti år, og vi har knyttet oss opp til EU med felles gjennomføring for å sikre at vi når målene. Jeg tror ikke det hadde vært mulig å få til uten å ha et borgerlig flertall som gjennomfører et sånt samarbeid. Vi leder i verden i å redusere fossile energikilder, vi gjør det innenfor transport, innenfor skipsfart – på transport minus 7 pst. bare i fjor. Vi har også satt i gang store prosjekter som Hywind Tampen på flytende havvind – 2,3 mrd. kr i støtte i fjor. Karbonfangst og -lagring jobbes det med. Det kan ikke være sånn at 3,6 mrd. kr til en grønn omstilling ikke har betydning. Det bygger på økninger i Enova og andre støtteordninger for grønn omstilling hvert år de siste årene.

Når det gjelder den skatteendringen vi snakker om i dag, mener Venstre at regjeringens forslag var bedre. Vi øker nå risikoen for at man kan få prosjekter som gir en lønnsomhet for selskaper, men ikke for staten.

50 pst. reduksjon innenfor petroleumssektoren innen 2030 er også et viktig vedtak i denne saken. Det innebærer at en må legge vekt på elektrifisering, en må ha flytende havvind for å få til utslippsreduksjonene, en må ha forsterket innsats på utslippsfri skipsfart, det må være teknologi for reinvestering. Dette vil være en motor for å få til en grønn omstilling, en grønn omstilling som også leverandørindustrien vil dra nytte av. Jeg er enig i at for at vi i Norge hvor olje- og gassindustrien er en så stor del av økonomien skal lykkes med å få ned egne utslipp og gjøre det på en sånn måte at resten av verden drar nytte av det, og at det blir lønnsomt for norsk næringsliv, må vi ta denne næringen over i omstillingen. Her har vi en ordning som er gunstig for oljenæringen, men en har også vedtak som gjør at vi setter fart i den grønne omstillingen og drar denne næringen med oss for å få det til.

Lars Haltbrekken (SV) [11:29:39]: Nok en gang får vi høre representanter fra regjeringspartiene skryte av en liten reduksjon i norske utslipp i fjor. Men hva er bakgrunnen for den nedgangen? Jo, det er økt bruk av biodrivstoff, i all hovedsak. Hvis vi ser på tallene for biodrivstoffsalget i fjor, var det en økning i salget av palmeolje. Det var en økning i salget av det biodrivstoffet som ødelegger regnskogen. Så regjeringspartiene kutter norske utslipp ved å putte en orangutang på norske diesel- og bensintanker. Det er sannheten bak regjeringens klimapolitikk.

Så hører vi representanten Heggelund snakke om regjeringens hydrogenstrategi. Vel, selv ikke Sherlock Holmes klarer å finne en eneste krone eller et forpliktende tiltak til å satse på hydrogen i den strategien, men kanskje han kan få hjelp av sin gode venn doktor Watson til å se dette.

De siste dagene har vi sett Arbeiderpartiet og Senterpartiet nok en gang skåle i champagne i Finnmark for å feire ilandføringen av oljen fra Johan Castberg-feltet til Veidnes. Jeg frykter at de igjen kaster blår i øynene på folk i Finnmark. Da de presenterte nyheten om enigheten i det vi diskuterer i dag, unnlot de å fortelle om det som sto med liten skrift i innstillingen. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet sviktet Finnmarks befolkning da det gjaldt i denne saken. Det var i juni 2018, da Stortinget behandlet spørsmålet om Johan Castberg-feltet. Da foreslo SV, etter at vi hadde tapt saken om utbyggingen av feltet, som vi var imot, at oljen i alle fall skulle ilandføres. Det stemte alle de tre partiene imot. Da kunne man ha gjort noe med det.

Den stadige champagnedrikkingen i Finnmark til Arbeiderpartiet og Senterpartiet minner meg om regjeringspartienes bløtkakespising for elektrifisering av Trønderbanen i Trøndelag. Jeg har ikke tall på hvor mange bløtkaker som har blitt fortært for å feire at man igjen har fått satt i gang elektrifisering av Trønderbanen. Vel, fortsatt står ikke stolpene der som skal gi strøm til toget.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [11:32:56]: Representanten Heggelund snakket om venteboller. Jeg vet ikke hva venteboller er, men jeg vet hva ilandføring er, og stortingsflertallet har stemt ned ilandføring i Finnmark, og Finnmarks befolkning taper igjen.

Så har en sidedebatt her utviklet seg til en debatt om den økonomiske politikken. Det er altså sånn at vi nå selger aktiva fra oljefondet vårt for å finansiere disse krisepakkene, aktiva som vi ville hatt større avkastning på hvis de hadde blitt liggende i oljefondet og vi hadde tatt opp billige kriselån med lav rente. Det er altså ikke alltid sånn at det er lurest å bruke av penger på bok, selv om det også er lurt å unngå for høy gjeld. Akkurat i denne situasjonen er det ikke oljefondet alene som er det som hadde vært løsningen for å finansiere de krisepakkene.

Så tror jeg – når representanten Listhaug snakker om å tappe oljefondet og «gamble» med pengene fra staten for å finansiere fornybart – at representanten skulle tatt en kikk på den krisepakka som ligger her, når det gjelder det å gamble med penger.

Karin Andersen (SV) [11:34:13]: Det er krise, og vi må skape arbeidsplasser, men vi må også redde klimaet, og vi må tjene penger framover. Det er det vi må hvis framtida skal bli trygg.

Det som er kritisk nå, er jo at det forliket som er inngått i Stortinget nå, ikke gir noen garanti for de arbeidsplassene i Norge, men det binder oss mer til oljenæringen, som alle bortsett fra Fremskrittspartiet sier vi er nødt til å bli mindre avhengig av. Jeg synes det er ganske ille at flertallet ikke forholder seg til det i det hele tatt. Skulle vi brukt muligheten nå til å gi lettelser og risikoavlastning til den næringen vi kan leve av i framtida? Det er det vi utfordrer på. Vi har, som jeg sa i mitt innlegg, vært villige til å være med på å gi lettelser til oljeindustrien i en kort periode – det vet alle som har sittet og forhandlet – men ikke svære lettelser over mange år, som fører til investeringer som binder oss mer og mer til noe vi er nødt til å slutte med. For det tar kapasitet, det tar investeringer, det tar de kloke hodene – og binder det fast i en næring som skader klimaet globalt, og det er vi nødt til å slutte med.

Jeg gikk ned på kontoret mitt og slo opp i lokalavisen hjemmefra – og der er det, i Hedmark, jammen et prosjekt med minst hundre nye arbeidsplasser basert på returtre. Det kan etableres. Det er noe jeg oppfatter at alle er enige om at vi skal gjøre, men det mangler litt statlig investering, fordi risikoen er stor på disse prosjektene. Får denne industrien noen risikoavlastning? Får de noe tilskudd for å gjøre det alle sier er riktig, nemlig å ta vare på trevirket som er avfall fra f.eks. byggeindustri og gamle bygg? De reduserer masse CO₂ og skaper 100 arbeidsplasser. Det er også noe vi er nødt til å tenke på. Det er en framtidig bedrift, noe vi kan leve av, og noe vi trenger i veldig mange år framover.

Så det er mange muligheter framover, men problemet er at de avtalene som inngås nå, vrir dette i en enda verre retning. Risikoavlastningen som industrien på Innlandet og den grønne sirkulære økonomien har bedt om lenge, er ikke der, mens den er der i fullt monn – i årevis og i milliardklassen – overfor den næringen som bidrar aller mest til klimaproblemet, og som låser kompetanse og kapital fast der og ikke hjelper oss over i den framtida som jeg håper barnebarna mine skal få.