Statsråd Trine Skei Grande [12:01:37]: Norge er et av verdens mest likestilte land. Faktisk er vi nummer to i verden, ifølge World Economic Forum.

Forskjellen mellom kvinner og menn er enda mindre i 2018 enn den var i 2017. Vi beveger oss i riktig retning.

Aldri har andelen kvinner som jobber deltid, vært mindre enn i dag. Det er 27 000 flere kvinnelige ledere nå enn det var under det forrige flertallet. Forskjellene mellom kvinners og menns gjennomsnittslønn har minket fra 2015 til 2018.

La meg nevne noen eksempler:

• Det er fortsatt rekordlav forskjell i sysselsetting mellom kvinner og menn.

• Antall deltidsansatte kvinner har gått ned fra 2013, fra 40 pst. til 37 pst.

• Forskjellene mellom kvinners og menns gjennomsnittslønn fortsetter å minke. Kvinnenes månedslønn utgjør nå 87,1 pst. av mennenes.

• I statlig sektor er 56 pst. av lederne kvinner.

• Vi har en lik del til mor og far i foreldrepengeordningen og en del som foreldrene kan dele mellom seg.

• Av alle barn i alderen 1–5 år har 92 pst. nå plass i barnehage, noe som er en økning fra 2017.

• Kvinnene utgjør nå et flertall av de uteksaminerte kandidatene ved universitetene og høyskolene. Fordelingen av doktorgrader er omtrent 50/50.

• Sjøl om det ble en liten endring i helgen, er tre av fire av regjeringspartienes ledere kvinner. Høyesterettsjustitiarius er også en kvinne. Vi har kvinnelig statsminister, kvinnelig utenriksminister, kvinnelig finansminister. Ja, også stortingspresidenten er kvinne.

• I den lovgivende forsamlingen er kvinner godt representert – andelen kvinner på Stortinget er 40,8 pst., og andelen i kommunestyrene er 39 pst.

Norge viser vei i arbeidet med likestillingen. Likestilling lønner seg. Det viser seg at kvinners sysselsettingsvekst fra 1972 og 40 år framover har hatt avgjørende betydning for Norges økonomiske vekst.

Institutt for samfunnsforskning har undersøkt situasjonen dersom vi ikke hadde hatt sysselsettingsvekst blant kvinner siden 1972. Da ville fastlands-BNP summert over 40 år ha vært 3 300 mrd. kr lavere enn det reelt sett har vært. OECD anslo i en rapport i 2018 at økningen i kvinners yrkesdeltakelse har stått for opp mot 20 pst. av veksten i BNP per innbygger i Norge de siste 40–50 årene. Det viser hvor sentralt likestilling er for velferdssamfunnet vårt.

Å jobbe for likestilling er god politikk. Det er smart å gjøre, og det er riktig å gjøre, for enkeltmennesket og for samfunnet. Og bedre er alltid mulig.

• For vi har fortsatt et kjønnsdelt arbeidsmarked. Fortsatt tar jenter og gutter kjønnstradisjonelle utdannings- og yrkesvalg.

• Det er for få kvinner på toppen i næringslivet.

• Vi har nedslående tall som viser at LHBTIQ-personer og andre minoritetsgrupper er mer utsatt for hatefulle ytringer enn den øvrige delen av befolkningen.

• For mange kvinner utsettes for voldtekt og alvorlig vold fra sine partnere.

• Kvinner er særlig alvorlig utsatt for negativ sosial kontroll, tvang, vold og overgrep. Det begrenser muligheten deres til å delta i samfunnet gjennom utdanning, arbeid og frivillig engasjement.

Det er problemer som vi må løse.

Som kulturminister er jeg opptatt av demokrati og dannelse, fordi det handler om myndiggjøring av mennesker, slik at de kan stå opp for seg sjøl.

På samme måte er likestilling ikke bare en grunnleggende verdi i samfunnet vårt, men en bærebjelke i et demokratisk bærekraftig samfunn. Kulturpolitikk er demokratipolitikk, og likestilling handler om det mest grunnleggende i demokratiet vårt, nemlig menneskerettigheter.

Likestilling handler ikke om at alle skal bli like, men om at alle skal ha like muligheter. Likestillingspolitikk er også god næringspolitikk, og det er god sosialpolitikk, det er godt demokrati i praksis – og det bygger sterke fellesskap i samfunnet vårt.

Landet vårt skal gjennom store omstillinger. Vi skal ta vår del av ansvaret for å løse klimautfordringene og skape vekst, grønn omstilling og nye arbeidsplasser i et inkluderende arbeidsliv. Da kan vi ikke rekruttere fra halve befolkningen.

På Granavolden ble regjeringa enig om en plattform for et bærekraftig velferdssamfunn, hvor skapertrang og kreativitet skal utfolde seg. Arbeidsstyrken i Norge utgjør samfunnets viktigste ressurs. Den styrker grunnlaget for gode velferdsordninger og høy levestandard inn i framtida. Det er om lag like mange sysselsatte kvinner som menn i dag. Ser vi på aldersgruppen 20–64 år, jobbet 82 pst. av mennene og 77 pst. av kvinnene. Forskjellen var rekordlav i 2016, på 5 prosentpoeng, og er like lav i dag.

Andelen sysselsatte innvandrerkvinner i alderen 20–66 år er langt lavere, bare 62 pst. Her er det store forskjeller etter fødeland. Forklaringene på det er sammensatt. Men vi gjennomfører et integreringsløft, slik at innvandrere i større grad får delta i arbeids- og samfunnsliv. Det er viktig at de blir en del av store og små fellesskap i samfunnet vårt.

Flere kvinner og menn må delta i arbeidslivet for å opprettholde velferdssamfunnet vårt, og færre må jobbe deltid. Perspektivmeldingen slår fast at det er et potensial for økt sysselsetting for ulike grupper. Regjeringa har derfor tatt initiativ til en inkluderingsdugnad for å få flere med nedsatt funksjonsevne eller hull i CV-en inn i ordinære jobber. Inkluderingsdugnaden er et samarbeid mellom offentlige og private aktører som skal foregå på tvers av ulike sektorer. Partene i arbeidslivet spiller en viktig rolle. I 2019 er innsatsen i inkluderingsdugnaden styrket med i alt 125 mill. kr.

Allerede i 1868 skrev Camilla Collett:

«Vårt land kan ennå ikke sysselsette sine døtre. Tusen krefter benyttes ikke til noe.»

Kjønnsdelingen av det norske arbeidsmarkedet er fortsatt betydelig. Det går for sakte. Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet er en viktig årsak til kjønnsforskjeller i lønn, arbeidstid, utviklingsmuligheter og karriere.

Kvinner og menn jobber i ulike deler av arbeidsmarkedet – i ulike yrker, næringer og sektorer. De er også plassert ulikt i stillingshierarkiet. 85 pst. av arbeidstakerne i Norge jobber i et kvinne- eller mannsdominert yrke.

Tiltakene som vi setter i gang, må være kunnskapsbaserte. Jeg er glad for at regjeringa nå satser på kunnskap, f.eks. gjennom CORE, som fortsatt vil være et av de sentrale miljøene for likestillingsforskning om arbeidslivet.

Men det er verdt å merke seg at Camilla Colletts ord fortsatt lar seg høres, mer enn 150 år senere.

Flere i heltid vil bidra til å sikre bærekraften i samfunnet vårt. Institutt for samfunnsforskning har gjort beregninger som viser at hvis kvinner hadde jobbet like mye som menn i perioden 1972 og 40 år framover, ville Norge ha vært 2 300 mrd. kr rikere. Beregninger i Perspektivmeldinga viser at dersom alle sysselsatte kvinner hadde jobbet heltid, ville antallet utførte arbeidsverk ha økt med om lag 8 pst.

Det går i riktig retning. Stadig flere kvinner jobber heltid. Det er stadig flere kvinner i dag som velger høyere utdanning, og at høyere utdannet arbeidskraft i større grad jobber heltid, tilsier også en tilnærming mellom kvinner og menn.

Men fortsatt jobber imidlertid hele 37 pst. av sysselsatte kvinner deltid. Vi vet at tallet skjuler store forskjeller i deltid etter bransje, og da kan tiltakene spisses enda mer. For eksempel jobbet kun 13 pst. av kvinner i staten deltid i 2017. I finansnæringen er tallet enda lavere, der jobber bare 11 pst. av kvinner deltid, ifølge 2018-tall. I kommunesektoren derimot jobber annenhver kvinne deltid, og ser vi på kommunale helse- og omsorgstjenester, er det om lag to av tre medarbeidere som er deltidsansatte – 65 pst. – ifølge tall per 1. desember 2018.

Noen tror at deltid er et fenomen som knytter seg til småbarnsforeldre. Det er helt feil. 31 pst. av alle mødre jobber deltid, mot 37 pst. av alle kvinner samlet. Men et viktig moment er at de fleste kvinnene som jobber deltid, ønsker denne arbeidstida. Bare i underkant av 10 pst. av de deltidsansatte kvinnene jobber såkalt ufrivillig. Dette tilsvarer 45 000 kvinner.

Regjeringa vil arbeide for en heltidskultur i arbeidslivet. I Granavolden-plattformen understreker vi at vi vil arbeide for å kjempe mot ufrivillig deltid. Vi skal legge til rette for at flere som ønsker å jobbe heltid, kan gjøre det. Vi skal beholde faste ansettelser som hovedregel i arbeidsmiljøloven, og de siste årene har vi satt i gang flere prosjekter for å få til det.

Vi skal stille krav til alle de regionale helseforetakene om at arbeidet med utvikling av en heltidskultur videreføres, og at flest mulig medarbeidere tilsettes i faste stillinger. Dette har gitt resultater.

Mange familier har en hektisk hverdag med arbeid, hjem, barn, skole, fritidsaktiviteter og frivillig arbeid. Deltidsvalg kan være en mestringsstrategi for å håndtere en situasjon som kvinner ellers ikke ser noe alternativ til, framfor alt knyttet til familiesituasjon. Men for å styrke rettighetene til dem som jobber «ufrivillig deltid», og som faktisk ønsker og kan jobbe mer, er det gjort flere endringer i arbeidsmiljøloven de siste årene.

Avtalen mellom KS, Fagforbundet, Delta og Norsk Sykepleierforbund om Det store heltidsvalget 2018, for å videreføre arbeidet med å redusere deltidsarbeid og utvikle en heltidskultur, er et viktig skritt på den veien. Flere kommuner har bestemt at stillinger som lyses ut, som utgangspunkt skal lyses ut som 100-prosentstillinger.

Forskjellene mellom menns og kvinners gjennomsnittslønn fortsetter å minke. Kvinner tjente i 2018 87,1 pst. av menns lønn når vi inkluderer både heltidsansatte og deltidsansatte. Men det er fortsatt et altfor stort gap, og det kjønnsdelte arbeidsmarkedet er en viktig forklaring på det. Det handler om forskjeller i kvinners og menns yrkesdeltakelse, hvilken bransje- og sektortilknytning man har, utdanning, arbeidserfaring og kompetanse. Kvinner og menn jobber også i næringer og bransjer med ulik lønnsevne og avtaledekning, og i ulike stillinger. Det dreier seg også om ulike former for lønnsdiskriminering.

Tradisjonelle økonomiske kjennetegn som utdanning, erfaring, bransje og yrke forklarer ikke hele lønnsgapet. Også innen snevert definerte grupper har menn høyere timelønn. For eksempel tjente kvinner som jobber i samme yrke, samme bransje og sektor, som har like lang utdanning, er like gamle og jobber like mye som menn, i gjennomsnitt 93,5 pst. av en manns lønn, ifølge tall fra 2014.

Regjeringa foreslår å styrke aktivitets- og redegjørelsesplikten og har fremmet en proposisjon om det for Stortinget. Lønnsdiskriminering er forbudt ved lov i Norge. I dette forslaget får arbeidsgiverne nærmere bestemt en plikt til å gjennomføre en lønnskartlegging fordelt etter kjønn.

Lønnskartleggingen gir grunnlag for å vurdere om det er lønnsforskjeller mellom kvinner og menn når det gjelder sammenlignbare stillinger. Arbeidsgiver kan da vurdere om det er risiko for lønnsdiskriminering på grunn av kjønn, som krever forebyggende tiltak. God veiledning for arbeidsgiver er viktig, og dette gjør at alle kan drive godt likestillingsarbeid.

Vi foreslår også at arbeidsgiverne får en plikt til å kartlegge bruken av ufrivillig deltidsarbeid. Arbeidsgivere skal redegjøre for det.

Jeg har tro på at denne styrkingen vil bidra til at diskriminering i arbeidslivet kan forebygges, og at likestilling fremmes på viktige områder.

Uenigheten kan ofte være stor om hva slags tiltak som er rimelige, rettferdige og virkningsfulle for å fremme likestilling. Dette gjelder kanskje ikke minst vårens diskusjon om foreldrepengeordningen. Vi har en raus foreldrepermisjonsordning i Norge som gir begge foreldre verdifull tid med barnet de første leveårene.

Likestilling i arbeidslivet handler om å stille kvinnelige og mannlige arbeidstakere likt, og vi mener at en tredeling stiller kvinner og menn likere. Det handler ikke bare om ordninger, men også om holdninger. Pappas jobb er ikke viktigere enn mammas. Vi vet at kvinner oftere enn menn velger det de oppfatter som mer familievennlige yrker i offentlig sektor når de får barn. Vi tror at når foreldrene deler omsorgsansvaret og fraværet fra jobb mer likt, kan vi forvente endringer i mønsteret i arbeidslivet. Regjeringa vil beholde dagens ordning med tredeling av foreldrepermisjonen.

Vi har hatt et godt samarbeid med arbeidslivets parter. I Granavolden-plattformen sier regjeringa at vi skal legge til rette for et velfungerende trepartssamarbeid. Jeg har nylig hatt møte med arbeidslivets parter. De er positive og støtter alle sammen en likere fordeling av foreldrepengeordningen. Det handler om at arbeidsgivere må ha likere forventninger til kvinnelige og mannlige arbeidstakeres fravær i forbindelse med barn.

Sånn jeg oppfattet det i møtet, var det heller ikke mottatt noen klager om at ordningene med ammefri ikke fungerer. Ammefri gir mor rett til fri fra jobb den tida hun trenger for å amme barnet sitt. I barnets første leveår har mor rett til ammefri med lønn inntil én time per dag.

Det er ikke bare arbeidsgiverorganisasjonene og arbeidstakerorganisasjonene som støtter opp rundt fedrekvoten. 80 pst. av småbarnsforeldre ønsker en fedrekvote på 10 uker eller mer. Regjeringa mener at tredeling av foreldrepermisjonen er viktig for likestillingen, men det er også viktig for barnet, og det er viktig for muligheten til å være foreldre.

Kjønnstradisjonelle utdanningsvalg bidrar til å opprettholde et kjønnsdelt arbeidsmarked. To tredjedeler av yrkesdelingen i Norge i dag er en direkte konsekvens av kvinners og menns utdanningsvalg. Dette gjenspeiler seg i arbeidsmarkedet og er med på å begrense både den enkeltes valgmuligheter og arbeidsmarkedets fleksibilitet. Det er derfor en stor utfordring for norsk likestilling at mange jenter og gutter tar kjønnstradisjonelle utdannings- og yrkesvalg.

Kvinner er nå i flertall i høyere utdanning og har vært det i lang tid. De har i økende grad valgt utradisjonelle utdanninger og gått inn i tidligere mannsdominerte og kjønnsbalanserte utdanninger. Dette gjelder f.eks. medisin, jus og naturvitenskapelige og teknologiske utdanninger. I noen realfag har vi nå et flertall av kvinnelige søkere.

Dessverre kan vi ikke si at vi har sett en lignende endringsprosess når det gjelder menn. Det kan henge sammen med at endrede utdanningsvalg gir bedre uttelling i form av lønn og status for kvinner enn det det gjør for menn.

Det er under 15 pst. menn av de som er tatt opp til sykepleierutdanningen for 2018. Til barnehagelærerutdanningen utgjør menn kun to av ti. Den samme tendensen ser vi i grunnskolelærerutdanningen for 1.–7. trinn.

Dersom vi ønsker et mindre kjønnsdelt arbeidsmarked, må vi først og fremst ha flere menn inn i helse- og sosialsektoren. I Granavolden-plattformen betoner vi dette problemet. Vi viser at vi skal stimulere flere til å velge utradisjonelle utdanninger og karrierer for å bidra til et mindre kjønnsdelt arbeidsliv, og sier at vi vil styrke rekrutteringen av menn til barnehagene og til læreryrket.

Regjeringa planlegger å legge fram en strategi som vil bidra til et mer likestilt utdannings- og arbeidsmarked. Vi skal basere arbeidet på UngIDag-utvalgets utredning, som bl.a. skal foreslå gode tiltak for å få unge til å bryte med tradisjonelle kjønnsrollemønstre ved valg av utdanning og yrke.

Vi vil stimulere flere til å velge utradisjonelt gjennom å gjøre de normbrytende satsingene som vi gjør f.eks. med «Jenter og teknologi» og «Menn i helse», landsdekkende. Vi øker støtten til Jenter og teknologi med 1 mill. kr, til 3,5 mill. kr for 2019. I år var 29 pst. av søkerne til høyere utdanning innen teknologi- og realfag kvinner. Siden 2010 har 1 562 menn blitt helserekruttert gjennom Menn i helse.

I årets budsjett har vi satt av 2 mill. kr for å finne ut hvordan vi skal få flere menn til å søke grunnskole- og barnehagelærerutdanninger og helse- og omsorgsutdanninger. I samarbeid mellom Kunnskapsdepartementet og Kulturdepartementet vil vi sette inn tiltak for bedre kjønnsbalanse innen disse utdanningene. Vi er i gang med å rekruttere flere studenter til lærerutdanningen for trinn 1–7, særlig mannlige studenter og studenter med innvandrerbakgrunn. Men bedre er alltid mulig.

Forhåpentligvis vil vi få flere mannlige søkere til profesjonsstudiet i psykologi når vi nå får ett tilleggspoeng til førstegangsvitnemålskvoten. Fra før får mannlige søkere to tilleggspoeng til sykepleieutdanningene ved UiA og Lovisenberg diakonale høgskole.

For å forstå hva som bidrar til å fremme og hemme kjønnsdelte utdannings- og yrkesvalg, har Institutt for samfunnsforskning kartlagt forskningen som er publisert de siste ti årene, samt tiltak som er forsøkt for å bidra til endring. Her vil jeg peke på en viktig erfaring fra rapporten. Det er at det mangler systematiske evalueringer, samt følgeevaluering av de tiltakene som blir gjort.

I februar la Stoltenberg-utvalget fram sin rapport, Nye sjanser – bedre læring, om kjønnsforskjellene i skoleprestasjoner. Vi er i gang med å fornye alle fagene i skolen og skal legge fram en stortingsmelding om tidlig innsats høsten 2019. Stoltenberg-utvalgets rapport blir viktig i dette arbeidet. Blant annet gjelder det hvordan vi kan sikre bedre spesialpedagogisk hjelp og spørsmålet om mer fleksibel skolestart.

Sjøl om Norge er et av verdens mest likestilte land, er det fremdeles langt færre kvinner enn menn i toppen av norsk næringsliv. Et konkurransedyktig næringsliv må rekruttere gode kandidater fra hele befolkningen.

Kvinner i toppledelsen i næringslivet handler om tilgang til makt, ressurser og beslutningsposisjoner. Jevnere kjønnsfordeling og gode rollemodeller antas også å ha effekt på utdanningsvalg og karrierevalg for jenter.

I de 200 største bedriftene i Norge er det bare en av ti av de øverste lederne som er kvinner. I toppledergruppene i de samme selskapene er andelen 22 pst. Jeg ser fram til å lansere et nytt CORE Topplederbarometer til neste år. Næringslivet må sjøl ta ansvar for å rekruttere toppledere fra hele befolkningen, og det er mange aktører som løfter fram disse problemstillingene. Det er kjempebra!

#hunspanderer, SHEconomy, Fjong, ODA, SHE – dette er unge kvinner som gjør en forskjell, og som vil være med på å skape endring. For å understøtte dette har regjeringa i samarbeid med næringslivet laget en beste praksis-liste, «Hvordan få kjønnsbalanse i toppen av næringslivet». Denne er distribuert til de 500 største norske virksomhetene med råd og tips om viktige grep for å bedre kjønnsbalansen i toppen.

Regjeringa har satt av 2 mill. kr til tiltak som skal bidra til å øke andelen kvinnelige toppledere i næringslivet. I et samarbeid mellom Kulturdepartementet og Næringsdepartementet vil vi ta initiativ til mer kunnskap.

Statlig sektor kan vise til økning i andelen kvinnelige ledere. Fra 2013 til 2017 økte andelen fra 46 pst. til 53 pst. Også når vi bryter ned stillinger i departementer og direktorater, er tallene gode. For eksempel er andelen kvinner som er toppledere, 53 pst. på direktoratsnivå. Disse tallene er fra 2018. Dette viser at statens systematiske arbeid virker.

Helseministeren klarte på kort tid å øke andelen kvinnelige sykehusdirektører. Han ga sykeshusstyrene i oppdrag å ha en bevisst holdning til rekruttering av kvinnelige toppsjefer. Dette har gitt resultater. I 2016 var det 10 pst. av sykehusdirektørene som var kvinner. Nå er andelen økt til 45 pst. Jeg har stor tro på denne strategien. Vi må ta for oss sektor for sektor for å få kvinneandelen opp.

Staten har direkte eierskap i 74 selskaper, og regjeringa arbeider målrettet med å øke andelen kvinnelige styreledere. Det har gitt resultater. Gjennomsnittlig andel kvinner blant styreledere i selskapene som omtales i Statens eierberetning 2017, var 45 pst. ved utgangen av mars 2018 mot 36 pst. i mars 2014.

Men det er fortsatt en klar mannsdominans i toppledelsen i de selskapene staten eier. Ved utgangen av 2017 var kvinneandelen blant administrerende direktører 24 pst. Gjennomsnittlig kvinneandel i konsernledelser og selskapers ledergrupper var 37 pst.

Vi forventer at alle selskapene skal jobbe systematisk med mangfold i egen organisasjon.

Økt kvinnelig gründerskap er et sentralt element for å få til økt likestilling i næringslivet. Kvinner er underrepresentert i næringslivet som eiere av bedrifter og som gründere. At færre kvinner starter som gründere, betyr at samfunnet ikke lykkes godt nok med å ta hele befolkningen i bruk når vi skal innovere, skape verdier og skape ledere. Det er et stort potensial for norsk økonomi i å fremme kvinners skaperkraft og posisjon i næringslivet og som gründere.

Det er mange som har gode idéer i Norge. I 2017 ble godt over 60 000 av disse til nye bedrifter. Men i 2017 var bare tre av ti gründere kvinner. Det burde vært – og kan bli – veldig mange flere. Derfor har regjeringa satt i gang et arbeid med en handlingsplan for kvinnelig gründerskap. Handlingsplanen skal se på hvordan vi kan innrette dagens virkemidler bedre for å fremme kvinnelig gründerskap, også i helse- og sosialsektoren og i offentlig sektor.

Regjeringspartiene har nylig lansert seks punkter for bedre kvinnehelse. For det første skal forskning om kvinners helse fortsatt prioriteres. Vi vil videre satse på bedre reproduktiv helse og vil utvide ordningen med gratis prevensjon for kvinner opp til 24 år. Kreft rammer mange kvinner, og vi vil erstatte dagens celleprøve for å oppdage livmorhalskreft med en enkel HPV-test.

Vi legger fram en strategi for å kombinere omsorg med jobb, en pårørendestrategi, og vi vil løfte internasjonal kvinnehelse, bl.a. gjennom vaksinasjon. Vi lager nye pakkeforløp for sykdommer som typisk rammer kvinner, som muskel- og skjelettlidelser, smertebehandling og utmattelse. Vi må også forebygge slike lidelser gjennom å påvirke forhold som virker inn på sykdommene. Dette omfattes av folkehelsemeldinga som ble lagt fram før påske.

Vi vil bygge robusthet i ulike livsfaser. Unge jenter rapporterer om mer psykiske plager og er mindre fysisk aktive enn gutter. Eldre kvinner rammes oftere av hoftebrudd.

Vi trenger en politikk som bl.a. redegjør for og møter kjønnsulikhetene i helse. Vi peker på dette i en ny opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse, og også i en handlingsplan for fysisk aktivitet og en nullvisjon for ulykker med alvorlige skader i hjemmet. Vi planlegger også et toppmøte om kvinnehelse til høsten.

Regjeringa har hatt på høring en endring i abortloven, der fosterreduksjon nå skal reguleres i nye bestemmelser.

Norge er et av Europas beste land når det gjelder politikk og rettigheter for LHBTIQ-personer. Regjeringas mål er å skape et åpent, trygt og mangfoldig samfunn. Dette er også rammene for regjeringas plan for skeive. Det er litt over et år igjen av planarbeidet, og i alt er 70 av 81 tiltak igangsatt eller gjennomført. Vi har startet et arbeid med en omfattende levekårsundersøkelse for skeive i Norge. Den forventes å være ferdig i 2020.

Gjennom Granavolden-plattformen har regjeringa på nytt forpliktet seg til å gå foran internasjonalt for å fremme rettigheter for seksuelle minoriteter. Allerede i mai er Norge vertskap for IDAHOT+ Forum 2019. Tema for årets konferanse er kunnskapsstatus, utfordringer og veien videre. Norge har sammen med andre land fremmet LHBTIQ under FNs kvinnekommisjon i år.

Mennesker med funksjonsnedsettelser skal ha den samme muligheten som alle andre til å delta i samfunnslivet – på like vilkår og uten diskriminerende barrierer. For en funksjonsnedsettelse blir først en funksjonshemming når gapet mellom de personlige forutsetningene og samfunnets krav blir for store, og det er vår jobb å minske det gapet. Vår ambisjon er en mer helhetlig og samordnet innsats og en mer effektiv gjennomføring av regjeringas politikk.

Regjeringa lanserte i desember 2018 strategien Et samfunn for alle, for likestilling av personer med funksjonsnedsettelse. Strategien er med på å forplikte ni statsråder. Innsatsen skal ses i et tiårsperspektiv, fra 2020 til 2030. Regjeringa er nå i gang med arbeidet med en handlingsplan som skal bygge på pilarene i strategien og gi dem innhold. Handlingsplanen skal presentere konkrete tiltak som skal bidra til økt likestilling og demokratisk deltakelse. Vi arbeider også med en stortingsmelding om rettigheter til mennesker med utviklingshemning.

Negative holdninger til og fordommer mot ulike etniske og religiøse minoritetsgrupper samt diskriminering på ulike samfunnsarenaer er godt dokumentert. Den senere tid viser også tendenser til et hardere debattklima. Dette er bekymringsfullt og uakseptabelt. Rasisme og diskriminering skaper frykt og mistillit og hindrer inkludering. Regjeringa er i gang med å utarbeide og iverksette en ny nasjonal handlingsplan mot rasisme og etnisk og religiøs diskriminering. Vi tar sikte på å lansere den innen utgangen av året.

Vi arbeider også med å utvikle indikatorer for diskriminerings- og likestillingssituasjonen for etniske minoriteter i Norge.

Vi skal ha et samfunn hvor ytringsfriheten står sterkt, og hvor terskelen for å delta i den offentlige debatten er lav. I regjeringas strategi mot hatefulle ytringer prioriterer vi kunnskapsutvikling, rettssystemet, hvordan politiet fungerer, hvilke møteplasser vi har, barn og unges situasjon, mediesektoren og arbeidslivet.

Institutt for samfunnsforskning er tildelt et oppdrag som skal gi oss kunnskap om avsenderne av hatefulle ytringer. Det blir et viktig arbeid som kan gi oss informasjon om hvordan hatefulle ytringer kan motvirkes.

Det er viktig å støtte opp om unge mennesker som utsettes for hatefulle ytringer. Derfor støtter regjeringa «Stopp hatprat»-kampanjen.

I desember 2018 møtte Norge til høringsmøte med FNs rasediskrimineringskomité. Komiteen er positiv til regjeringas strategi mot hatefulle ytringer.

Vold og overgrep mot kvinner er en av våre største likestillingsutfordringer. Innsatsen er betydelig styrket de siste årene, og politiet har fått en rekke nye virkemidler for å ivareta og beskytte dem som er utsatt, samtidig som det fokuseres mye på både etterforskning og iretteføring.

Vi vet at en del kvinner og barn må leve i skjul i årevis, og at en del av disse til og med blir drept. Regjeringa satte høsten 2018 ned et utvalg som skal gjennomgå partnerdrapssaker. Utvalget skal vurdere flere partnerdrapssaker i sammenheng og skal i sin utredning gi anbefalinger om bedre og mer treffsikre forebyggende tiltak.

Regjeringa prioriterer arbeidet mot vold og overgrep høyt. Vi er i gang med oppfølgingen av ulike handlingsplaner. Satsingen i opptrappingsplanen mot vold og overgrep i inneværende år er på til sammen om lag 1 mrd. kr. I 2019 styrker vi særlig det forebyggende arbeidet mot vold og overgrep. Det er viktig å rette innsatsen mot de unge. Vi har derfor utviklet opplæringsmateriell om voldsrelaterte tema som nå er klart til bruk i barnehage og skoler. Dette skal også oversettes til samisk.

I 2019 styrker vi også behandlingstilbudet til voldsutøvere og overgripere, i regi av både helsetjenesten, familievernet og Alternativ til vold. Vi har etablert et ATV-tilbud i Finnmark med samisk kompetanse, som skal prioriteres. Å styrke behandlingstilbudene vil kunne bidra til å forebygge framtidig vold.

Krisesentertilbudet er et av de viktigste hjelpetiltakene vi har for voldsutsatte. Sjøl om mange kommuner følger opp krisesenterloven på en god måte, vet vi at kvaliteten på tilbudet varierer. Derfor vil regjeringa nå gjennomføre en evaluering, etter overføring av ansvaret for krisesentrene til kommunene, og vurdere tiltak som kan sikre et godt krisesentertilbud.

Voldtekt er et alvorlig likestillingsproblem. Kvinner er mest utsatt, og voldtekt utøves nesten utelukkende av menn. Regjeringa la den 25. mars fram en ny handlingsplan mot voldtekt. Handlingsplanen vil fokusere på målrettet forebyggende innsats, et godt hjelpetilbud etter voldtekt, god faglig oppfølging av fornærmede, god etterforskningskvalitet og mer kunnskap og kompetanse. Handlingsplanen mot voldtekt skal bidra til å sikre en helhetlig og samordnet innsats på et område hvor mange sektorer har sin del av ansvaret.

Vi har også laget en handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Å bli utsatt for negativ sosial kontroll, tvang, vold og overgrep er brudd på den enkeltes rett til å leve et fritt liv, en betydelig likestillingsutfordring, et vedvarende folkehelseproblem og et grunnleggende samfunnsproblem. De som rammes, kan få alvorlige fysiske og psykiske plager, og flere lever med langvarige belastninger som kan begrense muligheten de har til å delta i samfunnet gjennom utdanning, arbeid og frivillig engasjement. Å delta er viktig for å oppleve lokal tilhørighet og tilhørighet til storsamfunnet, og det bidrar til å bygge tillit mellom samfunnsgrupper. Her vet vi at kvinner er mest utsatt.

Regjeringa la den 8. mars 2017 fram Retten til å bestemme over eget liv, en handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Arbeidet er ytterligere styrket med nye tiltak i Integrering gjennom kunnskap, regjeringas integreringsstrategi for 2019–2022.

I en undersøkelse fra 2015 viser man at samiske kvinner er mer utsatt for vold enn ikke-samiske kvinner i samme område. Samtidig er det avdekket en omfattende overgrepskultur i Tysfjord kommune. Det er alvorlig og en situasjon som regjeringa tar på det høyeste alvor, og egne midler er bevilget via Fylkesmannen i Nordland til arbeid spesielt rettet inn mot Tysfjord-samfunnet. Men regjeringa vil også sette i gang et samarbeid med Sametinget for å vurdere ulike tiltak for å bekjempe denne volden.

Metoo har vært en vekker. Metoo har vist oss at det er behov for både tiltak og holdningsendringer. Seksuell trakassering er uakseptabelt og ulovlig. Omfanget av seksuell trakassering er rystende og urovekkende stort. Seksuell trakassering er et alvorlig arbeidsmiljøproblem – bare denne våren har vi fått tall på seksuell trakassering i Forsvaret, blant studentene ved Universitetet i Oslo og en rekke vitnesbyrd fra unge jenters skolehverdag.

Høsten 2018 gjennomførte Forsvaret en undersøkelse om mobbing og seksuell trakassering. Både forsvarssjefen, forsvarsministeren og jeg har tatt resultatene av undersøkelsen på største alvor. Undersøkelsen viser at både menn og kvinner i Forsvaret opplever mobbing og seksuell trakassering. Samtidig ser vi at kvinner er særlig utsatt. Arbeidet med å håndtere og forebygge mobbing og seksuell trakassering i Forsvaret må derfor også fokusere på holdninger til kvinner og kvinners deltakelse. Forsvaret trenger flere kvinner som kan være med på å forme kulturen og arbeidsmiljøet.

Forsvaret har en viktig jobb å gjøre for at uakseptable og ulovlige forhold blir gjort kjent, og at de blir tatt tak i. Forsvaret har iverksatt flere tiltak. Noe av det første de vil gjøre, er å gjennomgå og revidere eksisterende regelverk for å tydeliggjøre regler og samle disse i ett direktiv. Forsvaret vil også gå gjennom og forbedre sitt system for varsling. Det skal være enkelt og trygt å varsle, og de som er ledere, skal vite hvordan de skal håndtere både den som varsler, og den som får varsel mot seg. Et viktig tiltak vil derfor være kvalitetssikring av utdanning og kompetanse på alle ledernivåer i Forsvaret.

Det er viktig med gode verktøy i arbeidet mot seksuell trakassering. Regjeringa vil sikre en effektiv håndheving av saker om seksuell trakassering og etablerer derfor et lavterskeltilbud for behandling av saker om seksuell trakassering. Diskrimineringsnemnda gis nå myndighet til å håndheve saker om seksuell trakassering og til å ilegge oppreisning og erstatning. Vi vil også styrke Likestillings- og diskrimineringsombudets veilednings- og hjelpetilbud fordi vi ønsker at sakene skal løses på lavest mulig nivå. Arbeidet med seksuell trakassering har høy prioritet for denne regjeringa, og etableringen av et lavterskeltilbud er en viktig milepæl i dette arbeidet.

Forslaget om styrking av aktivitets- og redegjørelsesplikten innebærer at alle arbeidsgivere skal søke å hindre trakassering, seksuell trakassering og kjønnsbasert vold på arbeidsplassen. Arbeidsgivere skal dokumentere dette.

Kvinners rettigheter og likestilling er en prioritert del av norsk utenriks- og utviklingspolitikk, både som et eget satsingsområde med egne midler og som et tverrgående tema – som det også er i FNs bærekraftsagenda 2030. Arbeidet for kvinners rettigheter og likestilling har et bredt nedslagsfelt. Det handler på den ene siden om å løfte kvinner ut av fattigdom og undertrykking og på den andre siden om å innfri det enorme potensialet kvinner representerer når det gjelder å delta politisk og økonomisk i samfunnet på lik linje med menn.

Mer enn 40 års nordisk samarbeid på likestillingsområdet har gitt resultater. Et nytt samarbeidsprogram for likestilling trådte i kraft 1. januar i år, med en varighet på fire år. Basert på det nordiske samarbeidet vil vi også bidra til debatten i Brussel om utvikling av EUs likestillingspolitikk. Fra norsk side er det handlingsplanen Frihet, makt og muligheter, for 2016–2020, som legger rammene for utenrikstjenestens arbeid for kvinners rettigheter og likestilling.

Kvinners frihet, makt og muligheter starter med utdanning. Derfor har regjeringa de siste fire årene mer enn doblet støtten til utdanning i utviklingsarbeidet. Jenters utdanning er en hovedprioritet i denne satsingen.

Noen av de vanligste årsakene til at jenter slutter på skolen, er barneekteskap, tidlig graviditet og kjønnsbasert vold. Hver eneste dag blir rundt 33 000 jenter under 18 år giftet bort. Vi vil øke innsatsen mot sånne skadelige skikker og utarbeider nå en ny strategi for vårt internasjonale arbeid mot barne- og tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og kjønnsselektering.

Jenters og kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp og sitt eget liv er avgjørende for å oppnå likestilling. «SheDecides» er et initiativ som har dette som mål. Jeg er stolt over å ivareta rollen som Norges «SheDecides Champion».

Regjeringa har økt innsatsen for tilgang til prevensjon og for seksuell og reproduktiv helse – fra det allerede høye nivået på 1,19 mrd. kroner i 2016 – med 700 mill. kr over fire år, i 2017–2020. Samlet sett bidrar dette til bedre helsehjelp for kvinner og til at færre kvinner dør i fødsel og av utrygge aborter.

Norges fjerde handlingsplan for kvinner, fred og sikkerhet ble lansert i januar i år, med varighet fram til 2023. Norge skal jobbe for å sikre kvinners og jenters sikkerhet og rettigheter i krig og konflikt samt styrke kvinners innflytelse i konflikthåndtering og fredsprosesser.

Årets hovedtema på FNs kvinnekommisjon var sosial beskyttelse, tilgang til offentlige tjenester og bærekraftig infrastruktur for likestilling. Både utviklingsministeren og jeg prioriterte å delta på kvinnekommisjonen. Fra Norges side ble spesielt menneskerettighetsforsvarere som jobber for kvinners rettigheter og likestilling, trukket fram, sammen med seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, hvor vi opplever økt internasjonalt press.

Jeg mener at det er all grunn til å være fornøyd med innsatsen på likestillingsfeltet. Gjennomgangen viser en god utvikling for likestillingen mellom kvinner og menn. Som sagt har vi fortsatt en rekordlav forskjell i sysselsettingen. Andelen deltidsansatte kvinner går ned. Forskjellene mellom menns og kvinners gjennomsnittslønn minker. I statlig sektor er nå 56 pst. av lederne kvinner. Vi har en lik del fordeling mellom mor og far i foreldrepengeordningen og én del som foreldrene kan dele mellom seg. Vi vet at enda flere barn går i barnehage. Vi vet at et enda større flertall av de uteksaminerte kandidatene ved universiteter og høyskoler er kvinner. Vi vet at tre av de fire regjeringspartiene ledes av kvinner, og at høyesterettsjustitiarien og stortingspresidenten er kvinner.

Men dette er fortsatt et område der det gjenstår store utfordringer. Nå har vi laget noen langsiktige planer som vil sørge for at vi får trøkket på for å få til en positiv utvikling videre mot det likestilte samfunnet jeg tror alle av oss ønsker. Vi er ganske gode, men bedre er alltid mulig.