3. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre, fra Høyre, Svein Harberg og lederen Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet, Siv Jensen, fra Senterpartiet, Marit Arnstad, fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken, fra Venstre, Terje Breivik, fra Kristelig Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan, fra Miljøpartiet De Grønne, Hulda Holtvedt, og fra Rødt, Bjørnar Moxnes, vil understreke at Norge er i en svært krevende situasjon som følge av utbruddet av Covid-19. Krisen setter liv og helse i fare og den rammer mange sektorer. Den utvikler seg raskt, og den gjør det nødvendig for regjering og storting å fortløpende sette i verk tiltak som er inngripende. Krisen krever derfor et tett og tillitsfullt samarbeid mellom storting og regjering. Den krever også at de politiske myndigheter finner den rette balansen mellom effektiv gjennomføring av tiltak for å møte krisen og begrensninger på utøvelse av regjeringens makt, som også må gjelde i en krisesituasjon.

Komiteen erkjenner behovet for at regjeringen må handle raskt. Komiteen støtter derfor, for en avgrenset periode og under gitte forutsetninger, at regjeringen får videre rammer for effektivt å kunne håndtere krisen som følge av utbruddet av Covid-19. Men komiteen vil understreke betydningen av at Stortinget har og tar sitt konstitusjonelle ansvar. Stortinget er landets øverste statsmakt, også i en krise. Særlig i en krise er det avgjørende at viktige prinsipper i en rettsstat fortsatt gjelder. Det er viktig for å hindre misbruk av makt og for å sikre at befolkningen har tillit til regjering og storting i en svært krevende tid. Maktfordelingen mellom storting og regjering er et grunnleggende demokratisk prinsipp. Komiteen legger til grunn at koronaloven anvendes slik at Grunnloven ikke utfordres, slik at menneskerettighetslovgivningen respekteres, og slik at prinsippet om domstolenes og påtalemyndighetens uavhengighet ivaretas.

Komiteen erkjenner at innføringen av en midlertidig koronalov reiser dilemmaer og vanskelige avveininger. Komiteen mener disse i for liten grad er reflektert i den fremlagte midlertidig lov om forskriftshjemmel for å avhjelpe konsekvenser av utbrudd av Covid-19 (koronaloven). Forslaget setter normale lovprosedyrer til side og utvider regjeringens makt på bekostning av Stortinget uten at dette er tilstrekkelig rammet inn og begrunnet. Komiteen har derfor, på en rekke områder, sett det nødvendig å begrense lovens anvendelse og styrke de rettighetene som Stortinget og et mindretall i Stortinget har i de tilfeller hvor en slik unntakslov anvendes.

Komiteen viser til at det også i Danmark og Finland er gitt betydelige fullmakter til regjeringene knyttet til koronakrisen. Komiteen merker seg at det har vært diskusjoner om forholdet mellom regjering og parlament og om hvor langt fullmaktene skal gå, særlig fullmaktsbestemmelsene opp mot grunnlovsbestemmelser.

Komiteen vil innledningsvis understreke betydningen av tillit mellom storting og regjering i alle spørsmål knyttet til koronaloven. Tilliten må gjelde begge veier, men det er særlig viktig at regjeringen, som nå i en kort periode får videre fullmakter, opptrer på en måte som styrker, ikke svekker, den tilliten.

Komiteen understreker at koronaloven kun skal anvendes dersom det er nøye vurdert og konkludert med at det er nødvendig å bruke denne loven som hjemmel for en ny forskrift. Loven skal ikke komme til anvendelse dersom formålet kan ivaretas gjennom normal lovbehandling i Stortinget. Dette skal sikre at fullmaktsloven ikke går ut over demokratiske hensyn mer enn nødvendig, og betyr at der det er tid til å gjennomføre en ordinær lovgivningsprosess, skal dette alternativet velges. I denne vurderingen må det imidlertid også sees hen til volumet av saker som skal behandles i Stortinget.

Det er kun nødvendig å benytte denne loven dersom andre gjeldende lover ikke kan fungere som hjemmel for en ny forskrift eller det haster så mye at den alminnelige lovgivningsprosessen ikke er forsvarlig.

Komiteen understreker at koronaloven ikke skal gjelde lenger enn det som er strengt nødvendig. Dersom behovet for en slik lov, som skyldes den aktuelle krisesituasjonen, blir vesentlig redusert, vil komiteen umiddelbart ta initiativ til å oppheve loven. Komiteen mener loven skal gjelde i én måned fra ikrafttredelse. Komiteen er åpen for at Stortinget kan forlenge lovens varighet dersom behovet for loven etter én måned ikke er redusert, og dersom erfaringene med loven gjør en forlengelse forsvarlig.

I forhold til regjeringens forslag finner komiteen grunn til å heve terskelen for når loven kan anvendes. Det presiseres at tiltak som hjemles i denne loven, må være forholdsmessige og må avhjelpe negative konsekvenser.

I § 2 om forskriftshjemmelen er det tatt inn en opplisting av de lovene som, så langt det er nødvendig for å ivareta lovens formål, kan utfylles, suppleres eller fravikes i midlertidig forskrift.

Det er også tatt inn en tilføyelse i § 2 andre ledd om at innskrenkningen av rettigheter må være forenlig med Norges folkerettslige forpliktelser. Der forskrifter hjemlet i koronaloven kan bryte med Norges folkerettslige forpliktelser, forventer komiteen at regjeringen tar saken opp med Den utvidede utenriks- og forsvarskomité (DUUFK). Komiteen mener at det helt unntaksvis vil kunne åpnes for å fravike gjeldende EØS-rett når hastevedtak er nødvendig i den pågående krisesituasjonen.

Det foreslås videre at forskrifter hjemlet i loven skal vedtas av Kongen i statsråd.

I § 4 er det tatt inn en presisering av at de fastsatte forskriftene skal tre i kraft én dag etter at Stortinget er skriftlig meddelt den nye forskriften, med mindre Stortinget opphever den. Det fremgår videre at forskriften skal falle bort når loven opphører å gjelde.

Komiteen viser til at meddelelsen til Stortinget skal skje skriftlig umiddelbart etter kunngjøring. Formkravene for mindretallsrettigheten er nærmere beskrevet i § 5 andre ledd.

Komiteen foreslår en ny § 6 i loven. Bestemmelsen omhandler domstolskontroll med regjeringens forskrifter.

Komiteen understreker betydningen av at regjeringen informerer Stortinget. Alle forskrifter hjemlet i loven, skal etter kunngjøring meddeles Stortinget skriftlig umiddelbart, og forskrifter hjemlet i loven faller bort når den ekstraordinære loven ikke lenger gjelder. I begrunnelsen som gis for vedtak gjort i medhold av denne lov, skal det utdypes hvorfor det ikke var anledning til å gjøre dette vedtaket gjennom en ordinær behandling i Stortinget. Tidspress og konsekvenser av dette presset vil være viktig å få frem i en slik begrunnelse. Slike begrunnelser må i tillegg være så fyllestgjørende at de står seg i ettertid. I alle spørsmål som berører arbeidslivets regler, understreker komiteen at regjeringen plikter å involvere partene i arbeidslivet og legge stor vekt på å komme til enighet med disse. Komiteen vil videre peke på at det kan være aktuelt å gjøre inngripende tiltak som berører kommuner og fylkeskommuner. Komiteen vil i denne sammenhengen understreke betydningen av å respektere kommunenes og fylkenes integritet og rolle i det lokale og regionale folkestyret og dessuten ha et tett og godt samarbeide med KS, kommunesektorens organisasjon.

Videre gis et mindretall i Stortinget ekstraordinære rettigheter til å hindre forskrifter hjemlet i loven. Komiteen mener dette er avgjørende for å sikre bred støtte i Stortinget til hvordan regjeringen anvender de ekstraordinære fullmaktene. Dersom en tredjedel av Stortingets representanter finner ikke å kunne støtte innholdet i en forskrift hjemlet i denne loven, skal forskriften oppheves helt eller delvis. Denne sikkerhetsmekanismen må være reell, og må kunne benyttes også når det ikke er anledning til å samle Stortinget etter ordinære regler, jf. § 5.

Komiteen viser til at som Stortingets tillitsmann skal Sivilombudsmannen søke å sikre at forvaltningen ikke øver urett mot innbyggerne, og bidra til at forvaltningen respekterer og sikrer menneskerettighetene. Enhver innbygger som mener å ha vært utsatt for urett eller feil fra den offentlige forvaltningen, kan klage til Ombudsmannen. Komiteen vil påpeke at Ombudsmannens kompetanse også vil omfatte avgjørelser som fattes i medhold av forskrifter fastsatt med hjemmel i den foreslåtte loven. Ombudsmannen vil, enten av eget tiltak eller ved klage, kunne ta til behandling saker der det er grunn til tvil om avgjørelsen har nødvendig hjemmel eller er i samsvar med Grunnloven eller menneskerettsloven.

Komiteen peker på den enstemmige oppslutning denne loven har i Stortinget, og vil oppfordre regjeringen til å vektlegge dette i valget av saker hvor den tas i bruk. Forslag som kan være politisk omstridt, bør behandles i Stortinget på ordinært vis. På denne bakgrunn avstår komiteens medlemmer fra særmerknader og viser til sine respektive innlegg i plenum.