Matproduksjon fra land og sjø basert på bærekraftig
bruk av våre nasjonale ressurser er et fundament for matsikkerheten.
Statistisk sentralbyrå (SSB) anslår at det vil bli 20 prosent flere innbyggere
i Norge de neste 20 årene. Det skal legges til rette for at den
landbaserte matproduksjonen kan øke i takt med etterspørselen til
en økende befolkning i Norge. De tre viktigste forutsetningene for
nasjonal matsikkerhet er kontinuerlig produksjon av mat, ivaretakelse
av produksjonsgrunnlaget og et velfungerende handelssystem.
Landbruket bidrar med langt mer til samfunnet enn
mat og trevirke. Viktige fellesgoder produsert av landbruket er
matsikkerhet, bosetting og næringsliv over hele landet, miljøgoder
som bevaring av biologisk mangfold, kulturlandskap og skogens og
jordas funksjon som karbonlager. Landbruket er også viktig for å
videreføre tradisjonell kunnskap og kultur. Flere av disse godene er
unike for landbruket, og produksjonen skjer samtidig med, og på
grunn av, landbruksdriften. Landbruks- og matpolitikken skal utformes
slik at næringen fortsatt skal levere fellesgoder til nytte for
hele samfunnet.
Basis for næringsutvikling i landbruket er en
solid og bærekraftig volumproduksjon av mat i hele landet. Inntektsmulighetene
i næringen er avgjørende for konkurransedyktighet, rekruttering
og nye investeringer, og må derfor videreutvikles. For å styrke
verdiskapingen må alle ressurser tas i bruk. I deler av landet vil
ny næringsutvikling være avgjørende for at den tradisjonelle produksjonen
skal bestå.
For å sikre en best mulig utnyttelse av ressursene over
hele landet skal distriktsprofilen i virkemidlene bli tydeligere.
Det skal bli større regionalt handlingsrom i virkemiddelbruken,
slik at ressurser kan settes inn i områder hvor utfordringene er
særlig store og dyrke fram mulighetene for verdiskaping der de finnes.
En forutsetning for å finne nye, bedre og mer lønnsomme løsninger
er forskning, utvikling og inno-vasjon i hele verdikjeden. Rekrutteringen
til næringen og kunnskapsutvikling vil avgjøre i hvilken grad det
store potensialet vil bli utnyttet. Det er folkene i næringen og
deres kompetanse, vilje og evne, som avgjør hvordan næringen vil
utvikle seg.
Som samfunnet ellers har landbruket og tilhørende
industri gjennomgått omfattende endringer som har pågått over mange
tiår. Utviklingen i Norge skiller seg i grunnleggende trekk lite fra
hva som kan observeres i de aller fleste utviklede industriland.
Et felles og avgjørende utviklingstrekk er at ny teknologi og nye
teknikker stadig har endret forutsetningene for hva som framstår
som fornuftig og optimal ressursbruk for den enkelte beslutningstaker.
Ny kunnskap og teknologi har lagt til rette for en omfattende reduksjon
i arbeidsforbruk, større avlinger, høyere ytelser, nye produkter
og reduserte enhetskostnader.
Den tilsvarende utviklingen i samfunnet ellers har
ledet til gjennomgående rask økonomisk vekst og et inntekts- og
velferdsnivå i Norge som langt på vei savner sidestykke historisk
og i verden. Som annet næringsliv må landbruk og tilhørende industri
håndtere et kostnadsnivå som i betydelig grad gjenspeiler et høyt
inntektsnivå. Det er også sterk konkurranse om arbeidskraft, og
landbrukseiendommens økonomiske betydning for eieren endres. Det
har blitt større og færre bruk, produksjonsmiljøer tynnes ut og
teknologien bidrar til at en del marginale arealer tas ut av drift.
Samtidig øker presset på de begrensede produktive arealene. Norsk
landbruk står foran store investeringer, og det er behov for økt
innovasjon.
Den økonomiske utviklingen i industriland har
i stor grad også sin bakgrunn i internasjonal arbeidsdeling. Dette
gjelder i økende grad også for matsektoren, og er en utvikling som
er understøttet av internasjonale handelsavtaler og harmonisert
regelverk. Importkonkurransen har derfor økt betydelig, både gjennom
ordinære kanaler og ved privat grensehandel. I verdikjeden for mat
har handelen langt større innflytelse enn tidligere, i Norge som
i andre land.
Tømmer og treprodukter omsettes i et fritt marked,
og prisen på trevirke viser en fallende trend. Konkurransesituasjonen
for trevirke har forandret seg sterkt fra slutten av 1900-tallet.
Med økt inntektsnivå endres også etterspørselen fra
forbrukere. For noen varegrupper betyr det tilbakegang, for andre
varegrupper betyr det vekst og nye muligheter. Et gjennomgående
utviklingstrekk er at forbrukere er opptatt av større mangfold,
og deler av forbrukersegmentet kan være villig til å betale mer
for varer som oppfattes å ha tilleggsverdier.
Utfordringer knyttet til miljø, klima, helse
og dyrevelferd står i dag høyt på den politiske dagsorden i alle
industriland. Oppfølging av nye forutsetninger og krav er en nødvendig forutsetning
for videre utvikling i landbruket og matindustrien, som i alt næringsliv,
men kan også være kostnadsdrivende.
Formålet med landbruks- og matpolitikken er
å oppfylle vedtatte samfunnsmessige mål. På noen områder kan politikken
ha forholdsvis stor gjennomslagskraft. På andre områder vil landbruks- og
matpolitikken være én blant flere faktorer som samlet danner mulighetene
for samfunnsmessig måloppnåelse.
For å være best mulig rustet til å møte morgendagens
utfordringer, vil landbruket og matproduksjonen fortsatt endre seg
som følge av endringer i marked, teknologi og kunnskap. Store endringer
nasjonalt og internasjonalt, blant annet siste års matkriser og
framtidige klimaendringer, kan i årene framover gi norsk landbruk og
matproduksjon nye rammebetingelser. Endringer i priser og produksjonsforhold
samt endringer i holdninger til mat som et grunnleggende gode, kan
også gi nye muligheter for norsk matproduksjon. Potensialet for
næringsutvikling som ligger i å tilby et bredt spekter av varer
og tjenester basert på landbrukets ressurser, må utnyttes. Å rekruttere
kompetent ungdom som kan utnytte dette mangfoldet av ressurser,
i et samfunn med høyt lønns- og sysselsettingsnivå, er en av de
viktigste utfordringene framover.
De fire overordnede målene for norsk landbruks- og
matpolitikk er matsikkerhet, landbruk over hele landet, økt verdiskaping
og bærekraftig landbruk.
Å produsere nok, trygg og variert mat av god kvalitet
er den viktigste oppgaven landbruket løser for samfunnet. Regjeringen
anser nasjonal matproduksjon fra land og sjø for å være et fundament
for nasjonal matsikkerhet.
Under FNs mat-toppmøte i 1996 ble matsikkerhet
i bred forstand definert som «når alle mennesker til enhver tid
har fysisk og økonomisk tilgang til nok og trygg mat, for et fullgodt
kosthold som møter deres ernæringsmessige behov og matvarepreferanser
som grunnlag for et aktivt liv med god helse». Denne definisjonen
ligger til grunn for matloven i Norge og for omtalen av matsikkerhet
i landbruks- og matmeldingen.
Norge er netto eksportør av matvarer. Norge
er den nest største eksportør av sjømat i verden, og i 2010 ble
det eksportert om lag 2,6 millioner tonn sjømat til en verdi av
54 mrd. kroner, til mer enn 150 land. Norsk sjømat bidrar til matsikkerhet
nasjonalt og globalt. Norsk matsikkerhet er avhengig av nasjonal
produksjon både på land og i sjøen. FAO anslår at fiske og havbruk
i dag dekker om lag 8 prosent av matbehovet globalt. I landbruks-
og matmeldingen er omtalen av mat i all hovedsak knyttet til landbasert
mat og matproduksjon.
Matsikkerhet har blitt et mer framtredende mål
i internasjonal landbrukspolitikk. Matsikkerhet har stått øverst
på dagsordenen i FN og OEC, og EU har gjort matsikkerhet til en
sentral premiss i reformen av sin landbrukspolitikk.
Jordbruksproduksjon skal skje på en miljømessig
bærekraftig måte. Regjeringen vil, innenfor de gitte handelspolitiske
rammer, legge til rette for økt produksjon av jordbruksvarer som
det er naturgitt grunnlag for og som markedet etterspør, slik at
selvforsyningsgraden kan opprettholdes om lag på dagens nivå. Befolkningen øker
og SSB anslår at det innen 2030 vil være 20 prosent flere mennesker
i Norge. Regjeringen vil at det skal legges til rette for en variert bruksstruktur
over hele landet. Det legges vekt på bruk av nasjonale ressurser
som grovfôr og beite.
Nasjonal kornproduksjon er av stor betydning for
norsk selvforsyning. Landbruks- og matpolitikken har bidratt vesentlig
til geografisk produksjonsfordeling og til at man får utnyttet knappe
nasjonale kornarealer. Det er derfor viktig å videreføre denne politikken.
De tre viktigste forutsetningene for norsk matsikkerhet
er kontinuerlig produksjon av mat, ivaretakelse av det nasjonale
produksjonspotensialet for mat og et velfungerende handelssystem.
Produksjonspotensialet kan bare holdes i hevd ved at en stor andel
av ressursene er i bruk og at kunnskap om produksjon holdes ved
like og videreutvikles gjennom kontinuerlig bærekraftig produksjon.
Videre er det avgjørende for matsikkerheten at det genetiske mangfoldet
opprettholdes.
Produksjon av mat har også en verdi utover det
å forsyne markedet. Vissheten om at samfunnet langt på vei kan få
dekket sitt behov for mat nasjonalt har en egenverdi og er et gode
i seg selv. Videre er landbrukets matproduksjon et viktig grunnlag
for annen vare- og tjenesteproduksjon i norsk landbruk og norsk
næringsmiddelindustri. Produksjon av matvarer er også koblet til,
og en forutsetning for, produksjon av fellesgoder som bl.a. kulturlandskap
og videreføring av kunnskap om å produsere mat. Klimatiske forhold,
spredt produksjon, høyt kostnadsnivå og små nasjonale markeder krever
en sterk landbruks- og matpolitikk for å sikre matproduksjonen.
Importvernet er en bærebjelke i norsk landbrukspolitikk.
Med vårt naturgitte utgangspunkt og kostnadsnivå er importvernet
en forutsetning for å sikre avsetning av norske jordbruksvarer og inntektsmuligheter
for landbruket. Regjeringen vil derfor arbeide internasjonalt for
å sikre et sterkt importvern som en viktig forutsetning for opprettholdelse
av landbruksproduksjonen og en innovativ og offensiv norsk næringsmiddelindustri
i hele landet.
Per i dag ligger selvforsyningsgraden i Norge
for varer produsert i jordbruket på 50 prosent målt i energi. Selvforsyningsgraden
er nær 100 prosent for viktige jordbruksproduksjoner som kjøtt,
egg og melk. Hjemmemarkedsandelen for næringsmiddelindustrien målt
i verdi på produktene ligger på 80 prosent. Ambisjonen må være at
den norske verdikjeden for mat skal beholde sine høye markedsandeler
for viktige landbruksprodukter. For at dette skal være mulig må
aktørene i verdikjeden for mat være konkurransedyktige, både i markedet
for mat og i konkurransen om kapital og arbeidskraft. Dette krever
god produktivitetsutvikling i alle ledd.
De siste årene har det, både i Norge og andre land,
vært problemer med værforholdene (flom/tørke). Flere store kornproduserende
land har i perioder innført eksportrestriksjoner. I lys av erfaringene
med de senere års matvarekriser, vil det bli satt i gang et utredningsarbeid
der det gjøres en vurdering av behovet for å gjeninnføre nasjonale
beredskapslagre av matkorn.
Under jordbruksoppgjøret i 2011 ble det bestemt å
etablere et tilskudd til beredskapslagring av såkorn. Departementet
tar sikte på at nytt regelverk for dette trer i kraft i 2012. Departementet
vil også foreta en helhetlig gjennomgang av situasjonen på såvareområdet
for å se på mulige tiltak for å sikre en stabil tilgang av såvarer i
framtiden.
Regjeringen har som sin viktigste gjenværende prioritet
i WTO-forhandlingene å sikre landbrukets framtidige rammevilkår,
slik at vi kan ha et levedyktig landbruk over hele landet. Gjennom
EØS-avtalen er det videre etablert et harmonisert regelverk for
mat og innsatsvarer. Regelverket på matområdet utgjør en betydelig andel
av alt regelverk som tas inn i EØS-avtalen hvert år.
Skogens rolle i arbeidet med å begrense klimaendringene
har avgjørende betydning og må styrkes, både ved å substituere fossile
energikilder og erstatte mindre klimavennlige materialer, og som
opptak og lager for karbon. Endringene i klima og presset på eksisterende
og nye arealressurser krever økt internasjonalt engasjement dersom
mål knyttet til klimapolitikken og bærekraftig utvikling skal nås. Regjeringen
vil derfor intensivere arbeidet med bærekraftig jord- og skogbruk
i internasjonal sammenheng, gjennom globalt arbeid i FN-systemet
og i regionalt samarbeid som Forest Europe.
Regjeringen øker norsk støtte til landbruket
i utviklingsland både i multilateral og bilateral sammenheng, særlig
til klimatilpasset landbruk. Økt støtte til landbruksutvikling er
også viktig for å styrke global matsikkerhet. Regjeringen vil støtte
opp om regionale og internasjonale prosesser for landbruksutvikling.
Samtidig vil regjeringen bidra til bedre samordning og effektivitet
i relevante internasjonale fora for matsikkerhet, og støtte opp
om reform av FAO for å styrke arbeidet med matsikkerhet.
Et sterkt internasjonalt samarbeid for å stanse
tap av genetisk variasjon er viktig for å møte utfordringene knyttet
til matsikkerhet og klimaendringer. Norge vil videreføre sin pådriverrolle. Svalbard
Globale frøhvelv er et banebrytende initiativ fra Norges side, og
oppfølgingen av dette vil også være et viktig element i den videre deltakelsen
i det internasjonale plante- og gensamarbeidet.
En framtidsrettet og helhetlig landbruks- og
matpolitikk er avhengig av støtte i befolkningen og forståelse for
de utfordringer og muligheter som sektoren står overfor. Norsk matsektor
er avhengig av at forbrukerne velger norsk mat, at produksjon og
foredling har forbrukerens og samfunnets tillit og at folk har kunnskap
om betydningen av å ha norsk matproduksjon. God dialog med forbrukere
og med andre aktører i verdikjeden er derfor viktig.
Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon (VSP
mat) er fra 2011 vedtatt videreført gjennom et nytt utviklingsprogram
for norske matspesialiteter, Lokalmatprogrammet. Hovedmålet er fortsatt
økt verdiskaping i primærproduksjonen gjennom å bidra til utvikling, produksjon,
kommersialisering og salg av norske matspesialiteter. Det vil i
økende grad bli satset på muligheter for vekstbedrifter og bedrifter
i nettverk og i geografiske bransjemessige produsentsammenslutninger.
Omdømmebygging for norsk matkultur, norske matspesialiteter og reiseliv
vil stå sentralt.
Som et ledd i å utvikle Norge som matnasjon,
vil det bli etablert et råd med representanter fra verdikjedene
for mat, forsknings- og utviklingsmiljøer og helse- og forbrukersiden. Rådet
skal se innsatsen på området i sammenheng og vurdere tiltak for
i fellesskap å videreutvikle norsk matsektor.
Landbruks- og matmeldingen bygger i all hovedsak
på at de juridiske virkemidlene i eiendomspolitikken er oppdaterte
i forhold til de behov som foreligger i dag. Utviklingen framover må
imidlertid følges nøye, og lovgivningen må tilpasses framtidige
samfunnsmessige behov.
For å stimulere til tjenlig variert bruksstruktur, økt
harmonisering mellom eiendomsstrukturen og bruksstrukturen og bidra
til målet om å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret vil
regjeringen endre praksis i forbindelse med deling av landbrukseiendom.
Hensynet til bosetting tilsier at det bør gjøres enklere enn i dag
å kunne beholde eller dele fra romslige tomter eller bolighus som
ikke ligger i tunet. Reglene skal ivareta jordvernet, og delingspraksis
skal være i tråd med målene i landbruks- og matpolitikken. Dersom
selger ønsker å beholde bygninger og tun, må det stilles vilkår
om at både jord, skog og utmark selges som tilleggsjord til nærliggende
bruk i drift.
Kun 3 prosent av norsk areal er jordbruksareal, og
under 1/3 av dette er kornareal. Også i forhold til innbyggertallet
har Norge langt mindre dyrket mark enn verdensgjennomsnittet. Andel
dyrket mark for OECD-landene er i snitt nær 40 prosent. Det følger
derfor et spesielt ansvar for å ta vare på disse begrensede ressursene,
slik at de overleveres til neste generasjoner i en enda mer livskraftig
stand.
For å sikre at arealressursene utnyttes på en
best mulig måte må den geografiske produksjonsfordelingen videreføres.
Regjeringen legger vekt på bruk av nasjonale ressurser som grovfôr
og beite. Beitebruk er en økologisk og økonomisk bærekraftig måte
å bruke norske arealressurser til å produsere mat. I tillegg til
å bidra til matproduksjon er beitebruk viktig for å nå mål om pleie
av kulturlandskap og ivaretakelse av biologisk mangfold. Beitebruk
er også en kulturbærer i norsk landbruk, gjennom lange tradisjoner
for beiting i utmark og setring.
Regjeringen vil utvikle skogbrukets infrastruktur
innenfor rammene av målrettede miljøhensyn og ivaretakelse av naturmangfoldet,
for å gi bedre adkomst til skogressursene som grunnlag for økt skogbasert
verdiskaping. Regjeringen vil styrke oppbyggingen av skogressursene
og andre tiltak som også kan ta vare på og utvikle karbonlageret
på norske landarealer videre, innen miljømessig akseptable rammer.
Landbruk over hele landet bidrar til å sikre
bosetting og sysselsetting i distriktene. I kombinasjon med naturgrunnlaget
er landets om lag 154 100 landbrukseiendommer med bolighus et viktig
grunnlag for bosetting, og utgjør et potensial for utvikling og
produksjon av varer og tjenester i tilknytning til landbruket. For
å skape bærekraftige lokalsamfunn er det viktig å se de landbrukspolitiske
virkemidler og den øvrige distrikts- og regionalpolitiske innsatsen
i sammenheng.
For å få en mer regionalt tilpasset politikk,
bidra til en variert bruksstruktur over hele landet og styrke det
grasbaserte husdyrholdet skal distriktsprofilen i virkemidlene gjøres
tydeligere. Det skal legges større vekt på innretting ut fra distriktspolitiske
hensyn, slik dette er målrettet gjennom de distriktspolitiske virkeområdene. Landbruks-
og matdepartementet (LMD) vil også vurdere soneinndelingen for ulike
støtteordninger. Produksjon av melk og grovfôrbaserte kjøttslag
er en bærebjelke i distriktslandbruket, og skal foregå i alle regioner
i landet.
33 000 landbrukseiendommer med bolighus var i
2010 uten fast bosetting. Departementet vil legge til rette for
økt omsetning av ubebodde landbrukseiendommer og utnyttelse av landbrukseiendommer
som ressurs for bosetting.
Regjeringen vil styrke det regionale handlingsrommet
gjennom å legge til rette for at næringsutviklingsmidlene i større
grad forvaltes regionalt. For å bidra til dette opprettes det Regionale
bygdeutvik-lingsprogram som skal bestå av allerede eksisterende
ordninger rettet mot næringsutvikling. De Regionale bygdeutviklingsprogrammene
skal også omfatte ordninger rettet mot miljø, skog og klimatiltak
på regionalt nivå. Ved å overføre midler og ansvar for bedriftstøtte
til RNP, etableres det en klarere ansvarsdeling mellom sentralt
og regionalt nivå i virkemiddelapparatet. Dette skal gjøre det enklere
for næringsaktørene i landbruks- og matsektoren å orientere seg
i mulighetene for støtte til bl.a. utviklings- og innovasjonstiltak.
For spesielt å imøtekomme utfordringer og potensial
i landbruksavhengige kommuner vil Landbruks- og matdepartementet
styrke satsingen i slike kommuner. Som ledd i arbeidet med utvikling
av fjellområdene og nordområdene vil Landbruks- og matdepartementet
også styrke satsingen på fjelland-bruk og arktisk landbruk. Gjennom
et løft for bygdenæringer vil man se nærmere på hvordan potensialene
i fjell- og nordområdene kan utnyttes bedre, i samspill med andre
næringer.
Forskning og forskningsbasert innovasjon er
et av de viktigste virkemidlene for å øke konkurransekraften og
verdiskapingen i verdikjedene på landbruks- og matområdet. Økt kunnskap
om alt fra grunnleggende agronomi til bruk av bioteknologi i sortsutvikling
og avlsarbeid, vil danne grunnlag for en mer ressurseffektiv, bærekraftig
og lønnsom matproduksjon. Videre vil ny kunnskap om alternativ utnyttelse av
biologisk materiale som råstoff i industrielle produkter legge til
rette for næringsutvikling og framtidig vekst i primærnæringen.
Både i Norge og internasjonalt brukes stadig oftere betegnelsen
kunnskapsbasert bioøkonomi om en slik utvikling.
Økt verdiskaping er viktig for å gjøre produksjonsenhetene
innenfor landbruksnæringene mer robuste. Dette bør skje både ved
at det utvikles en mer konkurransedyktig og lønnsom volumproduksjon
og ved at landbruket skaper et bredere inntektsgrunnlag gjennom
å satse på produksjon av varer og tjenester som baserer seg på hele
bredden av ressurser i landbruket. Et levedyktig og framtidsrettet
norsk landbruk er avhengig av at disse to retningene utvik-ler seg hånd
i hånd.
Skogsektoren konkurrerer i et internasjonalt marked
og er avhengig av rammebetingelser som gjør den i stand til å konkurrere
med tømmer og treprodukter fra utlandet. Den største utfordringen
for konkurranseevnen er høyt lønns- og kostnadsnivå.
Regjeringen har i internasjonale forhandlinger om
handel med jordbruksvarer lagt avgjørende vekt på å sikre handlingsrom
for fortsatt å kunne føre en jordbrukspolitikk som ivaretar nasjonale mål
for landbruket. Tollvernet er en viktig forutsetning for at norsk
jordbruk og store deler av norsk næringsmiddelindustri kan opprettholde produksjon
og konkurransekraft i det norske markedet.
Det å ha konkurransedyktig næringsmiddel- og skogindustri
er en forutsetning for et levende jord- og skogbruk. Industrien
sikrer avsetning for størsteparten av råvarene og dermed en stor og
viktig andel av inntektene i primærnæringene. Samtidig er volumproduksjonen
i norsk jord- og skogbruk en forutsetning for norsk næringsmiddel-
og skogindustri. På samme tid er det interessemotsetninger mellom
primærproduksjon og industri, på grunn av at råvarene som genererer
inntekt på ett ledd er kostnader på neste ledd. Landbruks- og matpolitikken
må balanseres slik at den gir forutsigbarhet og bidrar til konkurransedyktige
rammevilkår for industrien.
Nye krav og regler til produksjon og foredling virker
kostnadsdrivende. For å redusere byrden for næringslivet vil etterlevelse,
forenkling og modernisering av gjeldende regelverk bli prioritert.
Nytt regelverk skal være gjenstand for kost-nytte-vurdering før
gjennomføring.
I forbindelse med Jordbruksforhandlingene 2011–2012
orienterte regjeringen om at den ville foreslå å fjerne avgiftene
som har vært knyttet til Mattilsynets tilsyns- og kontrollvirksomhet. Inntekten
fra avgiftene i matforvaltningen er budsjettert til 613,8 mill.
kroner i 2011. Avvikling av disse avgiftene vil gi bedre rammevilkår
for norsk næringsmiddelindustri og bidra til forenkling.
Regjeringen vil sikre at reindriftsnæringens økonomiske
virkemidler støtter opp om en velordnet og bærekraftig reindrift
i henhold til reindriftsloven av 2007, og at de økonomiske og juridiske
virkemidlene forsterker næringsaspektet i reindriften, slik at reindriftsutøvere
skal kunne ha tilstrekkelig utkomme av reindriften, også i kombinasjon
med andre næringer.
Regjeringen vil at det skal legges til rette
for videreutvikling av lønnsomme bygdenæringer, gjennom økt næringsutvikling
basert på landbrukets ressurser og uten behov for støtte utover det
som gjelder generelt. En slik videreutvikling er avhengig av en
politikk som støtter etablering av ny virksomhet og et nært og godt
samarbeid mellom næring, forvaltning og kunnskapsmiljøer. Opprettelsen
av Regionale næringsprogram (RNP) vil bidra til å styrke regionenes
forutsetninger for utviklings- og innovasjonsarbeid.
God driftsledelse og god agronomi har stor betydning
for driftsresultatet i jordbruksforetakene. Det er viktig å legge
til rette for bedre drift gjennom å videreutvikle utdanningssystemet,
etterutdanning og veiledning og gjennom å legge til rette for erfaringsutveksling
næringsutøverne imellom. Det er en utfordring at mange produksjonsmiljøer
har blitt tynnet ut. Det er derfor viktig at både næring og myndigheter
jobber for at produksjonsmiljøene styrkes gjennom i større grad
å etablere gode produsentnettverk.
For å møte sektorens behov for økt rekruttering vil
regjeringen evaluere struktur og innhold i programområdet landbruk
og gartnernæring i videregående opplæring. Videre vil Landbruks-
og matdepartementet sammen med Kunnskapsdepartementet gjennomføre
en kartlegging av fagskoletilbudet og samfunnets behov for landbruks-
og matfaglig utdanning i fagskolene. Tiltak for å stimulere til
økt søking til høyere landbruksfaglig utdanning vil bli vurdert.
I en stadig mer kapitalintensiv næring med store investeringsbehov
er inntekter og kapitaltilgang avgjørende for om vi har en konkurransekraftig næring
på lengre sikt. Forventninger om framtidige inntekter definerer
investeringsmulighetene og – viljen i næringen. Inntekt i jordbruket bestemmes
av rammebetingelsene som politikken gir og en rekke forhold som
ligger utenfor landbrukspolitikkens virkeområde. Inntekt påvirker
aktivitetsnivået og er dermed viktig for måloppnåelse i landbruks-
og matsektoren.
Regjeringen vil sikre utøverne i landbruket
en inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper.
Regjeringen vil derfor videreutvikle inntekts- og velferdspolitikken
i landbruket med utgangspunkt i den landbrukspolitikken som er ført
etter 2005. Det skal legges vekt på landbrukets behov for bedre kapitaltilgang
for å kunne gjøre nødvendige investeringer. Investeringsvirkemidlene
skal, innenfor jordbruksavtalens ramme, gis økt prioritet. Investeringsvirkemidlene
skal bidra til lønnsomhet og økt produktivitet og gjennom dette
bygge opp under regjeringens mål om at det skal legges til rette
for en variert bruksstruktur over hele landet. Gode investeringsordninger er
viktige for rekrutteringen til landbruket. Det er de som har tenkt
å fortsette i landbruket som investerer. Dermed har investeringsvirkemidlene også
en klar ungdomsprofil.
Landbrukssamvirkene har et spesielt ansvar for markedsregulering
for viktige råvarer og målprisoppnåelse. Denne delen av industrien
er således tillagt viktige samfunnsoppgaver i tillegg til å drive
ordinær næringsvirksomhet. Organiseringen av industrien i samvirke
har bidratt til at primærprodusentene har oppnådd en posisjon i
markedet som har vært viktig for avsetning av varer og dermed et
sikkert inntektsgrunnlag. Samvirkeorganiseringen har videre bidratt
til utjevning av prisene til produsentene, uavhengig av driftsenhetens
produksjonsomfang og geografiske plassering. Dette har vært vesentlig
for at vi i dag har en variert bruksstruktur over hele landet. Samvirkets
rolle som markedsregulator og avtaker av norske råvarer fra hele landet
skal sikres.
For å unngå utarming av naturen og for å sikre
at både dagens befolkning og framtidige generasjoner har tilgang
på nok og trygg mat, tømmer, energi og andre varer og tjenester,
må landbruket ha et langsiktig perspektiv og drives på en miljømessig
bærekraftig måte.
Det er en viktig utfordring å ivareta naturmangfold
og andre viktige miljøverdier ved et eventuelt intensivert skogbruk.
Økt aktivitet i skogbruket skal kombineres med bedre kunnskap om
miljøverdiene i skog og styrkede miljøhensyn i skogbruket i tråd
med St.meld. nr. 39 (2008–2009), og på en slik måte at tilstanden og
utviklingen kan dokumenteres og gjøres offentlig tilgjengelig.
Økologisk landbruk kan bidra til å fremme et mer
miljøvennlig jordbruk generelt. Økologisk produksjon i Norge er
videre viktig for å sikre et produktmangfold for forbrukerne. Regjeringen har
som mål at 15 prosent av matproduksjonen og matforbruket skal være
økologisk i 2020. Målsettingen innebærer at 15 prosent av det samlede
norske jordbruksarealet og det samlede husdyrholdet skal være økologisk.
Regjeringen mener at det med landets begrensede
areal for matproduksjon er viktig med et sterkt jordvern og en politikk
som utnytter jordbruksarealene. Regjeringen vil ta i bruk virkemidler
i plan- og bygningsloven for å sikre dyrka mark for framtidige generasjoner.
Målet om å begrense omdisponeringen av jordbruksjord til under 6 000
dekar dyrka mark per år videreføres.
Lønnsom grasbasert matproduksjon og beiting skal
fortsatt være hovedvirkemidlet for å bruke grasarealene og hindre
gjengroing. For å kunne ivareta utsatte arealer bør imidlertid dagens produksjonskrav
i kulturlandskapstilskuddet avvikles. Det betyr at area-lene må
holdes i hevd og enten høstes, beites eller slås minst én gang per vekstsesong.
Departementet vil også vurdere andre tiltak for å beskytte og sikre
bærekraftig bruk av jordressursene.
Stortingsforliket om rovviltpolitikken i juni 2011
viderefører den todelte målsettingen om å ivareta beitenæringenes
interesser samtidig som man skal sikre en bærekraftig forvaltning
av rovviltet. Rovviltforliket øker handlingsrommet for måloppnåelse
for vern av rovvilt og mulighet for næringsmessig beitebruk.
Regjeringen vil fremme en økologisk, økonomisk
og kulturelt bærekraftig reindrift. Herunder er tilgjengelige beitearealer,
et reintall tilpasset beitegrunnlaget og reduserte tap de viktigste
forutsetningene for god økonomi og utviklingsmuligheter for reindriftsbefolkningen.
I områder med for høyt reintall må reintallet reduseres. Regjeringen
vil forenkle og effektivisere forvaltningen av reindriften, og koble
den tydeligere til annen forvaltning. Det tas sikte på å forenkle
forvaltningsstrukturen ved å av-vikle områdestyrene. I tillegg skal
det gjennomføres en administrativ overføring av områdekontorene
til fylkesmannen. Samisk medvirkning i forvaltningen sikres ved
at Reindriftsstyret med dagens system for oppnevning videreføres.
Landbruket har en viktig rolle som produsent
av miljøgoder og -tjenester for samfunnet. Spesielt viktig er skogens
og jordas rolle som karbonlager i klimasammenheng, bevaring av biologisk mangfold
og pleie av kulturlandskap. Bevaring av biologisk mangfold i jordbrukets
kulturlandskap er betinget av arealbruk og skjøtselsformer. Dette
krever løpende jordbruksdrift, men også spesielle skjøtselstiltak.
Regjeringen vil bygge videre på dagens modell hvor
de økonomiske miljøvirkemidlene forvaltes på tre forvaltningsnivå.
Klimaeffekter skal i større grad synliggjøres i formålet med miljøordningene.
I Norge legger allemannsretten til rette for
at hele samfunnet kan ta del i landbrukets fellesgoder i skogen
og i kulturlandskapet. Regjeringen vil styrke samarbeidet mellom
landbruket, kommunene og frivillige organisasjoner, for å videreutvikle
friluftslivstilbud i kulturlandskap, skog og utmark.
Naturmangfoldloven har betydning der natur berøres,
både for landbruksforvaltningen og utøverne i næringen. Loven inneholder
blant annet en rekke bestemmelser om bærekraftig bruk, som landbruksforvaltningen
skal ta i bruk når det treffes beslutninger som berører naturmangfoldet.
Loven skal bidra til å samordne innsatsen for å ta vare på naturens
mangfold gjennom at de sektorer som påvirker eller utnytter naturressurser
må vektlegge felles mål og prinsipper. I kapittel 9.1.2. i meldingen
er det redegjort for landbrukets sektoransvar for naturmangfold
i lys av naturmangfoldlovens alminnelige bestemmelser om bærekraftig
bruk i naturmangfoldlovens kapittel II.
Landbruket er både påvirket av klimaendringer og
selv en kilde for utslipp av klimagasser. Samtidig er landbruket
en del av løsningen på klimautfordringene gjennom produksjon av fornybar
energi og ved at sektoren bidrar til lagring av karbon. Befolkningsvekst
og økt etterspørsel etter mat gjør at behovet for reduksjon av klimagassutslipp
fra matsektoren vil komme i konflikt med behovet for økt matproduksjon. Sektorens
klimagassreduksjoner må derfor primært skje ved reduserte utslipp
per produsert enhet og ved endret sammensetning av forbruk. Sammenhengen
mellom landbruk og klima er grundig utredet i St.meld. nr. 39 (2008–2009).
Regjeringens mål er å øke utbyggingen av bioenergi
med inntil 14 TWh innen 2020. Landbruket har gode forutsetninger
for både økt energieffektivisering og produksjon av fornybar energi
til eget bruk eller salg, og skal være en viktig bidragsyter til
å nå 14 TWh-målet. Regjeringen vil fortsette å legge til rette for
økt bruk av skogsråstoff til bioenergi og arbeide for å utvikle
storskala pilotprosjekter for biovarme nær viktige befolkningskonsentrasjoner.
Innenfor småskala vannkraftproduksjon er det estimert
et teoretisk restpotensial på 15,6 TWh. Regjeringen vil fortsette
å legge til rette for økt småkraftproduksjon innenfor landbruket
slik at sektoren får ta del i framtidig vekst i denne næringen.
Det samme gjelder innenfor vindkraft der det er avdekket betydelige
muligheter.
Næringen har et selvstendig ansvar for å gjennomføre
tiltak og legge til rette for at forbruket av fossil energi i næringen
kan gå ned.
Norsk landbruk er selv en kilde til forurensning, både
til luft, jord og vann. Derfor må det, samtidig som det videreføres
sterke virkemidler for et levende landbruk over hele landet og en
økt matproduksjon, legges miljøbegrunnede begrensninger på sektoren.
Miljømessig gir den geografiske produksjonsfordelingen utfordringer.
Slike utfordringer må håndteres gjennom bruk av juridiske og økonomiske
virkemidler rettet mot disse utfordringene spesielt.
Med utgangspunkt i meldingen, og Stortingets behandling
av denne, vil departementet arbeide videre med å systematisere og
operasjonalisere målene på sitt område. Som en oppfølging av Riksrevisjonens
undersøkelse av måloppnåelse og styring i jordbruket, jf. Dokument
3:12 (2009–2010), vil departementet videreutvikle mål- og resultatstyring
som utgangspunkt for en forbedret framstilling av måloppnåelse og
resultatrapportering på det landbruks- og matpolitiske området.
Måloppnåelsen vil bli vurdert ut fra et sett med resultatindikatorer.
Resultatindikatorer er nødvendig for å etterprøve måloppnåelse og styrke
koblingen mellom resultatinformasjon og mål. Det finnes et betydelig
statistikk- og informasjonsgrunnlag for jordbruket, der mye blir
innhentet i forbindelse med jordbruksoppgjøret. Det er imidlertid
et forbedringspotensial i hvordan resultater presenteres og kobles
mot de overordnede målene i landbruks- og matpolitikken. Videreutvikling
og forbedring av resultatindikatorene vil derfor i betydelig grad
bygge på en systematisering og strukturering av den informasjon
som innhentes allerede i dag. Departementet vil også vurdere ytterligere
behov for resultatindikatorer.
Mål- og resultatstyring skal videre danne utgangspunkt
for den kontinuerlige utviklingen av det samlede virkemiddelapparatet
og gjennom dette være med på å innrette ressursinnsatsen slik at
gjennomføring av politikken skjer på en mest mulig effektiv måte.
Mål- og resultatstyring vil også være et viktig verktøy i departementets
videre arbeid med forenkling og videreutvikling av landbruks- og
matforvaltningen, jf. kapittel 12 i meldingen.
Arbeidet med meldingen ble startet opp første halvår
2010. Det ble da gjennomført seks regionale samråd for å få råd
og innspill fra alle deler av landet. Over 900 personer deltok på
disse møtene. I tillegg til regionale samråd ble det avholdt møter
med en rekke organisasjoner, bedrifter og enkeltpersoner, og det
kom inn et stort antall skriftlige innspill.
I det innledende arbeidet med meldingen ble
Sametinget og Norske reindriftssamers landsforbund (NRL) invitert
til orienteringsmøter om meldingen og til å komme med skriftlige
innspill til arbeidet. I det videre arbeidet med meldingen ble Sametinget
konsultert på temaene reindriftspolitikk, jordbrukspolitikk og bygdenæringer. Videre
ble Sametinget og NRL invitert til særskilte konsultasjoner om endringer
i jordskifterettens kompetanse og om endringer i reindriftsforvaltningen.
Verken Sametinget eller NRL ønsket å konsultere om endringer i forvaltningen
av reindrift, da de ikke var fornøyd med prosessene i forkant. Det
ble derfor avholdt et orienteringsmøte om saken i mai 2011. Departementet
inviterte i august 2011 til konsultasjoner på politisk nivå om endringene.
Sametinget ønsket fortsatt ikke å konsultere. Departementet la høsten
2011 fram høringsforslag om endringer i Lov om reindrift av 1. juli
2007 som innebærer en avvikling av områdestyrene. Departementet vil
på nytt invitere til konsultasjoner i etterkant av høringen.
Målene for landbruks- og matpolitikken skal kunne
oppnås innenfor LMDs til enhver tid gjeldende budsjettrammer. Meldingen
vil bli fulgt opp gjennom de årlige jordbruks- og budsjettproposisjonene.
Regjeringen vil gjennomføre en vesentlig forenkling
og samordning av forvaltningsstrukturen på reindriftsområdet ved
å avvikle områdestyrene og overføre områdekontorene til Fylkesmannen.
Samisk medforvaltning sikres ved at Reindriftsstyret, med dagens
system for oppnevning, videreføres og blir klageorgan for vedtak
fattet av Fylkesmannen. De vedtak som områdestyrene i dag fatter,
vil etter en virksomhetsoverføring og avvikling av områdestyrene
bli foretatt av fylkesmennene. Når områdestyrene avvikles, er det
Fylkesmannen som vil få delegert innsigelseskompetanse etter plan-
og bygningsloven på reindriftsområdet. I tillegg har Sametinget
innsigelsesadgang på reindriftsområdet. En overføring av områdekontorene
innebærer en administrativ virksomhetsoverføring fra LMD til FAD
ved fylkesmannsavdelingen. Etter at overføringen er iverksatt, skal
det gjennomføres fylkesvise prosesser med sikte på samordning, effektivisering og
sikring av ansattes medbestemmelse. I denne prosessen skal også
dialog med og medbestemmelse for Sametinget og NRL ivaretas og utvikles
på en hensiktsmessig måte. På kort sikt antas ikke endringene å
ha vesentlige økonomiske konsekvenser.
Som ledd i en områderettet satsing i eksempelvis fjellområdene
og nordområdene, vil departementet legge til rette for bruk av lokal
forvaltning av BU-midler. Nærmere retningslinjer for dette vil bli
fastsatt i forskrift for BU-midlene.
For øvrig fordrer ikke tiltakene i meldingen
vesentlige systemendringer eller administrative tiltak.