Massemønstring på Youngstorget 17. september 1933, i forkant av stortingsvalget. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Massemønstring på Youngstorget 17. september 1933, i forkant av stortingsvalget. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

«Tilbake til stjerner i manntallet»

Mellom 1898 og 1919 var en stjerne eller et kryss i manntallet synonymt med at en person hadde fått stemmeretten suspendert etter å ha mottatt fattigstøtte. Han eller hun fikk dermed ikke avgi sin stemme ved valget. I 1919 vedtok et enstemmig Storting at stemmeretten skulle være for alle, uavhengig av sosial og økonomisk status. Men på 1930-tallet blusset debatten opp igjen.

Krisetid hjemme og ute

Mellomkrigsårene var for en stor del av befolkningen preget av arbeidsledighet og sosial nød. For mange av dem som mistet sitt arbeide, og ikke kunne få hjelp av slekten eller nødsarbeid i kommunen, ble løsningen å oppsøke Fattigvesenet.

I overkant av 50 000 var understøttet i 1920, og frem mot 1935 ble dette tallet nesten tredoblet. Det var naturligvis krevende å måtte ty til fattighjelp for å kunne forsørge familien sin. Ved siden av den personlige tragedien, førte ledighetstallene også til at kommunenes utgifter vokste. Dette resulterte i en debatt om hvem som var egnet til å ha tillitsverv i kommunen.

Peder Kolstads regjering (Bondepartiet) ble utnevnt 12. mai 1931 og sto bak lovforslaget som ble fremmet i 1932. Foto: Nasjonalbiblioteket

Tilliten verdig

På begynnelsen av 1930-tallet etterlyste Bondepartiet og Høyre habilitetsregler for enhver som skulle sitte i kommunestyre, bystyre, fattigstyre eller andre utvalg i kommunen. De to partiene mente at personer som hadde mottatt fattigunderstøttelse, burde være forhindret fra å delta.  

Arbeiderpartiet tok til motmæle, og mente det var urimelig å vedta slike regler nå som man befant seg midt oppi en langvarig krise der mange helt uforskyldt mistet sitt arbeide og måtte søke om fattighjelp.I 1931 kom saken opp i Odelstinget.

Arbeiderpartiets Knut Nordanger minnet om bestemmelsen i Grunnloven som i sin tid hadde ført til at fattigunderstøttede ble fratatt stemmeretten: «Jeg skal ikke referere noget fra den gamle kamp om det, de fleste her i denne forsamling tror jeg kjenner den; de fleste her vet også at dette med stjerne i manntallet, det virket uhyggelig ikke bare for dem som hadde denne stjerne ved sitt navn, men også for enhver socialt tenkende mann og kvinne.»

Bondepartiets Jens Hundseid mente ethvert sosialt hensyn måtte vike. Nå gjaldt det å redde kommunene fra økonomisk kaos. Han rettet kritikk mot de arbeidsskye, de likegyldige, de som etter hans mening var inhabile. «Jeg synes det må være humant nok når fattigunderstøttede folk får beholde stemmeretten», uttalte Hundseid.

Arbeiderpartiets Arne Magnussen undret seg over om Odelstinget var klar over hva man var i ferd med å foreta seg. Å frarøve en del av befolkningen deres rettigheter ville skape et klasseskille. «Og når man først har talt om lediggjengere, vil jeg spørre forslagsstillerne: Er man ikke oppmerksom på at man også har rike lediggjengere?», bemerket Magnussen.

Bondepartiets initiativ

I 1932 fremmet Bondepartiregjeringen et lovforslag som gikk ut på at stemmeberettigede som i løpet av de siste 3 år før valget hadde mottatt understøttelse for seg selv, sin ektefelle eller barn under 15 år, skulle være utelukket fra valg. Proposisjonen inneholdt også forslag om skjerpelse av betingelsene for kommunal stemmerett.

Det ble hevdet at valgbarhet ikke hadde vært noe tema i 1919 fordi det var helt utenkelig at en person som mottok fattigstøtte, ville finne på å stille til valg. Nå var dette i ferd med å skli ut ifølge regjeringen: «I de senere år har det imidlertid inntruffet ikke sjelden at fattigunderstøttede er valgt inn i kommunestyret. Dette er efter departementets mening et meget uheldig forhold, vel skikket til å vekke mistro til og uvilje mot det kommunale styre.»

Jens Hundseid (Bondepartiet) overtok som statsminister etter Peder Kolstad i 1932. Han var en svoren tilhenger av ugildhetsbestemmelsene. Foto: Stortinget

Dersom man endret reglene for kommunevalg, ville det oppstå en uoverensstemmelse med reglene om valgbarhet ved stortingsvalg. Regjeringen mente likevel at det ikke var nødvendig med en grunnlovsendring fordi: «det må vel ansees fullstendig utelukket at noe parti ved stortingsvalg skulle ville oppstille en fattigunderstøttet som kandidat til en av valgdistriktets få representantplasser».

Det var heller ingen intensjon om å finne ut hvorfor folk måtte be om fattigstøtte. Det spilte liten rolle om det var selvforskyldt eller uforskyldt. Ifølge Regjeringen ville det være vanskelig å oppstille noen kriterier, så understøttelse skulle være grunn til utelukkelse på generelt grunnlag.

«Dette inngrep i de statsborgerlige rettigheter»

Imens Bondepartiet fikk støtte fra Høyre, gikk Arbeiderpartiet imot alle forsøk på å innskrenke stemmerett og valgbarhet for fattigunderstøttede. Partiet mente forslaget kun var egnet til å stemple de understøttede som mindreverdige. Dessuten var det bare de som mottok støtte fra Fattigvesenet som ble rammet. Hvis man mottok støtte på annet vis, for eksempel i form av fri sykepleie, skolebespisning eller gjeldslettelse, så fikk man beholde sine borgerlige rettigheter. Dette forslaget ble derfor regnet som ren sjikane mot de arbeidsløse. «Endelig for ca. 15 år siden var vi nådd frem til en fullkommen, en alminnelig og rettferdig stemmerett for alle. Det er trist at vi nå, få år etter at målet var nådd, er vitner til det første angrep på stemmeretten.»

Det var Venstre som bidro til å sikre flertall for de såkalte ugildhetsbestemmelsene. Personer som i løpet av de siste 12 måneder før valget hadde mottatt fattigstøtte for seg selv eller sin familie, skulle ikke kunne velges til herredsstyre eller andre utvalg eller komiteer. Venstre beklaget at spørsmålet kom opp i en tid preget av økonomiske vanskeligheter, men viste til alminnelig rettsoppfatning. De mente at mange ville reagere på at personer som mottok fattigstøtte skulle ha med kommunens styre og stell å gjøre. Og ville det ikke dypest sett være en lettelse for de fattigunderstøttede å bli fritatt fra slike plikter?

Arbeiderpartiet var kritisk til regjeringens forslag sett i lys av den økende arbeidsledigheten. Valgplakat for Arbeiderpartiet, 1933. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Arbeiderpartiet hadde liten forståelse for Venstres posisjon: «At Bondepartiet og Høyre ville stå fanevakt omkring en slik erkereaksjonær reform, det kan jeg forstå, men at Venstre ville være fanebærer her, det er helt uforståelig.»

«Protester mot de i 1932 vedtagne lover …»

Odelstinget hadde allerede vedtatt, mot Arbeiderpartiets stemmer, en innstilling om forandring av fattigloven. Person som mottok fattigunderstøttelse var utelukket fra å være medlem av fattigstyre eller tilsynsutvalg. Nå ble også endringer i landskommuneloven og bykommuneloven vedtatt mot Arbeiderpartiets stemmer. Proposisjonens forslag om skjerpelse av betingelsene for stemmerett ble derimot ikke opptatt av stortingskomiteen.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Mange henstillinger og protestskrivelser ble innsendt til Stortinget fra kommunestyrer, bystyrer, organisasjoner og massemøter fra Vardø i nord til Kragerø i sør. Felles for dem alle var kravet om at ugildhetsbestemmelsene i fattigloven og kommuneloven snarest måtte bli revidert. Skrivelsene ble i tur og orden oversendt regjeringen, i likhet med private lovforslag fra stortingsrepresentanter.

I april 1934 rettet Johan Nygaardsvold (AP) spørsmål til regjeringen fra Stortingets talerstol. Venstre hadde overtatt regjeringsmakten etter Bondepartiet. Hvorfor hadde det ikke kommet noe forslag til lovendring?  Svaret fra daværende justisminister Sunde (V) var at departementet ønsket uttalelser fra kommunene om hvordan lovbestemmelsene virket i praksis. Han avviste ellers kritikken mot sittende regjering ettersom ugildhetsbestemmelsene kom etter initiativ fra Bondepartiet.

I en brosjyre som Arbeiderpartiet ga ut i anledning kommunevalget i 1934 ble oppmerksomheten blant annet rettet mot Bondepartiets forslag om suspensjon av stemmeretten fra 1932. Foto: Stortinget

Ugildhetsbestemmelsene oppheves

I 1935 overtok Arbeiderpartiet og Nygaardsvold regjeringsmakten. Etter kort tid la den nye regjeringen frem et forslag om opphevelse av ugildhetsbestemmelsene. Det var ingenting som tydet på at det hadde vært nødvendig å innskrenke valgbarheten for de som mottok fattigstøtte. Det eneste man hadde oppnådd var at medlemmer av kommunestyrer og bystyrer ble utelukket, selv om de hadde sine velgeres fulle tillit.

Ifølge tallene som departementet hadde tilgang på, hadde i alt 147 kommunestyremedlemmer og 119 medlemmer av utvalg mv. i kortere eller lengre tid måttet gå ut av tjenesten på grunn av de nevnte bestemmelsene.

Økonomisk krise, høy arbeidsledighet eller feilslått fiske; det var flere årsaker til at folk måtte be om hjelp fra Fattigvesenet. Men ugildhetsbestemmelsene rammet ulikt. Den som mottok fattighjelp måtte tre ut av kommunestyret, mens den som ble tildelt kommunalt nødsarbeid kunne fortsette i sitt verv. En bonde kunne få støtte til såkorn og settepoteter. Heller ikke han ville bli rammet av bestemmelsene om ugildhet.

I 1919 hadde et enstemmig Storting vedtatt at stemmeretten skulle gjelde alle borgere over en viss alder, uavhengig av sosial og økonomisk status. I innstillingen fra Konstitusjonskomiteen sto det blant annet at det var «helt stemmende med den moderne humane samfunnsoppfatning at det fra lovgivningens side ikke legges sten til den tunge byrde som fattigdommen under alle forhold er.» Debatten om ugildhetsbestemmelsene på 1930-tallet viser at de fattigunderstøttedes borgerlige rettigheter stadig var under press.


Sist oppdatert: 04.04.2019 12:26