Kjære medlemmer av presselosjen,
Kjære alle som har kommet til utstillingsåpning.

Stortingets presselosje fyller 100 år. På vegne av Stortinget gratulerer jeg hjerteligst!

Det er en av og til slitsomt vital 100-åring vi har med å gjøre, det må det være lov å si. Men også en 100-åring som er minst like nødvendig i år som i 1920.

Og Eidsvolls plass er det perfekte stedet for en utstilling og markering av Presselosjen i samarbeid med Stortinget.

Eidsvolls plass er et møtested mellom Stortinget og publikum. Herfra ser man inn i salen. Mange som skal besøke stortingsbygningen passerer her.

Aller viktigst er det at her på denne plassen er det nesten daglige demonstrasjoner og markeringer, noen store og noen små. Alle ytrer de seg og er deltagere i et demokrati der meningsdannelse, informasjonsutveksling og kunnskap om hva som foregår i samfunnet og politikken hviler på frie og aktive medier.

Presselosjens medlemmer stopper vel bare her når dere mener demonstrantene gir noe å skrive hjem om. Men oftest kommer dere inn og går blant oss i Stortingets kontorer, korridorer og kantiner.

Ikke som ubudne inntrengere, men som gjester som vises stor tillit, og gis betydelig frihet.

Dere er riktig nok gjester som gjengjelder friheten og tilliten ved å granske våre minste bevegelser, vurdere og kommentere vår innsats og – minst like skummelt – vår fremtid. Og som forteller om det. Hele tiden.

Men det lever vi med. Ja, vi er glade for det. Uten deres tilstedeværelse, kunne ikke vi utført vårt oppdrag. Vi er avhengige av at befolkningen er velinformert.

Og vi er avhengige av at befolkningen føler seg trygg på at vi som politikere viser oss folkets tillit verdig. Da må de også vite at mediene har både vilje og frihet til å kikke oss i kortene. Det viser dere daglig at dere har.  

Men presselosjen har vært mer enn en vokter i disse 100 årene. I praksis er dere også vår historieforteller. Det ser vi tydelig når vi ser på de fotografiene og tegningene som er valgt ut til utstillingen.

Flere av dem er selve det kollektive minnet om viktige historiske begivenheter. Som bildene fra behandlingen av Kings Bay-saken, eller EF-avstemningen.

Andre er talende uttrykk for endring. For eksempel flokken av presselosjens utelukkende mannlige medlemmer på 1920-tallet, eller mengden som har stimlet sammen utenfor Morgenbladets lokaler 9. april for å få nyheter.

Noen av disse bildene minner også om at balansepunktet i forholdet mellom politikk og journalistikk over tid har flyttet på seg. Det vil neppe legge seg helt til ro noen gang. Spenningen mellom nærhet og distanse mellom de to må vi, og kanskje særlig mediene, håndtere.

Pressens oppgave, ja selve deres identitet, er å følge oss kritisk. Og adelsmerket er å bruke så mye trykksverte, så mange pixler eller så dramatisk voiceover som nødvendig, hver gang vi trår feil. Og det skjer jo. La det ikke være tvil.

Det er den umistelige verdien i ytringsfriheten som gjør at vi likevel driver hvert vårt virke i gjensidig tillit til hverandre. I tillit til at den andre parten gjør sin del av jobben for demokratiet i beste hensikt og etter beste evne. Og så er ingen av oss ufeilbarlige. For å si det sånn.

Vi har gitt presselosjen nøklene til huset vårt. Stort større tillit er det vanskelig å vise noen.

Tillit mellom politikere og mediene er ikke det som preger alle land for tiden, det vet vi alle.

Vi vet også at i alt for mange land er myndighetene en fare for journalisters liv, ikke et vern. Og problemet blir verre år for år.

Desto større grunn er det til at vi sammen feirer Stortingets Presselosjes første 100 år i fellesskap og glede over det vi deler.

Nå deler vi jo også denne utstillingen som vi har samarbeidet om. Takk til alle som har bidratt i det arbeidet!

Jeg håper og tror utstillingen vil vekke interesse og opplyse de mange som skal hygge seg med den her på Eidsvolls plass i månedene som kommer.

Gratulerer med dagen!