Tale under middagen for storting og regjering på Slottet

Stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøens tale 25. oktober 2018.

Deres Majesteter, Deres Kongelige Høyheter, prinsesse Astrid, kjære kollegaer, mine damer og herrer,

Det er noe med våre konger og kollektivtrafikk. Jeg mistenker at offentlige kommunikasjonsmidler er innhyllet i mystikk for de aller fleste monarker. Men ikke for våre statsoverhoder.

I Aftenposten kunne vi nylig se Hans Majestet avbildet. Bildene var tatt med mobilkamera på Nationaltheatret stasjon en fredag ettermiddag i august. Om de ikke er stor fotokunst, viser de samfunnsbygging i praksis.

Bildene viser Hans Majestet stående midt blant ventende passasjerer på vei hjem til helg. Som dem venter han på toget på sin lokale stasjon. De ganske få som faktisk oppdaget hvem de stod sammen med fikk en hyggelig og minneverdig prat med Kongen.

Som så mange før dem.

Det fantes jo en tid også her til lands, Deres Majestet, da avstanden mellom fyrste og folk var en helt annen. En tid da Kongen var fjern og utilnærmelig, men likevel følbar. Vi minnes om det hver gang vi ser ut av vinduene i stortingssalen opp mot Det kongelige slott, som hviler vennlig på neste bakketopp.

Helt konkret tenker jeg på det når jeg ser rytterstatuen av kong Carl Johan, som besteg den norske tronen for nøyaktig 200 år siden i høst, med hans misbilligende og vaktsomme blikk mot Stortinget. Det er som han fortsatt angrer litt på de frihetens krefter han slapp løs her i landet, og til sin overraskelse aldri helt klarte å temme igjen.

Siden den gang har vi gjennom generasjoner funnet frem til vår særegne arbeidsdeling når samfunnets oppgaver skal løses – vårt vertskap her og vi litt lenger ned i Karl Johans gate.

Noen av oss slår av og til i hjel tiden på tannlegens venteværelse med å lese noe helt annet enn jobbdokumenter. Vi har lagt merke til noen forskjeller mellom de europeiske monarkiene. Noen kongefamilier synes for eksempel å gå til store anstrengelser for å dekke sitt folks behov for skandaler helt på egenhånd.

Slik er det ikke her til lands. I et tidsmessig demokrati som vårt er også den oppgaven mer og mer overlatt til oss folkevalgte. Og, i all beskjedenhet, Deres Majestet: vi har lagt bak oss et svært produktivt år på det området.

Det har rammet våre politiske institusjoner hardt. Dessverre har dette likevel vel så mye en menneskelig side. Dette gjelder og rammer enkeltmennesker. Vi har kjent på det alle sammen, enten vi har vært direkte berørt eller har sett mennesker rundt oss ha det vanskelig. Uansett er vi alle enige om at vi håper året som ligger foran oss er mer fredelig enn det vi har bak oss.

Det er ikke dette vi ønsker å bruke tid og energi på, men når vanskelige situasjoner oppstår eller uholdbare ting skjer må vi ta det på alvor og gjøre hva vi kan for å ta tak i det og rydde opp. Vi har viktige oppgaver å utføre, og som krever vår oppmerksomhet. Hardt politisk arbeid for å løse de oppgavene vi er betrodd er veien vi må gå for å bevare tilliten til det systemet og de institusjonene vi representerer. Hverken vi som tror eller dere som tviler, får nok mindre å baske med i ukene og månedene som kommer.

Det er ikke fritt for at det har vært øyeblikk det siste året da vi har tittet litt lengselsfullt mot det andre store gule huset her i Oslo sentrum, der Deres Majesteter med stoisk ro og ryddighet har løst deres oppgaver i et beundringsverdig tempo siden sist vi var her.

Ikke minst har dere samlet familien rundt dere til fredelig gullbryllupsfeiring.

Vi på Stortinget håper og tror at de nye benkene til Slottsplassen blir til glede for både Kongehuset og for publikum. De skal inngå i en helhet sammen med alt det andre som gjøres fra Kongehusets side for å fornye og åpne Slottets områder og gjøre dem enda mer attraktive for publikum. Mye av det appellerer veldig til barn som besøker parken. Tenk bare hvor spennende det er å løpe rundt i selveste Slottsparken og se etter statuer, besøke Prinsesse Ingrid Alexandras Skulpturpark og kanskje snuble over noen overraskelser.

Noen får større overraskelser enn andre. Barnehagebarna fra Sørenga, som traff og fikk snakke med Dronningen da de var på tur i Slottsparken sist måned, fikk helt uventet en ettermiddag de kommer til å huske så lenge de lever.

Vi skal være glade for at det er her hos oss slike eventyr fortsatt er mulige.

Og når vi snakker om overraskelser: Det er ikke på noen måte bare forbeholdt barnehagebarn eller døsige pendlere å oppleve det. Hvis Deres Majestet unnskylder at jeg blir personlig et øyeblikk, kan jeg røpe at det føles uvirkelig plutselig å bli introdusert som «nummer to etter Kongen» på alt fra skolebesøk i Børselv til mottagelser under Arendalsuka.

Jeg kan ikke benekte at det også har sine fordeler. For eksempel når Hans Majestet er forhindret fra å møte opp på Ullevål Stadion for å se hva 20 år har gjort med ballmottaket, steget og overstegsfintene til Carlos, Flo, Rekdal og Rivaldo – Ja, hvem er det da som overtar den beste plassen midt på langsiden? Nettopp.

Selve omkampen gikk jo ikke helt som vi kunne håpet, men slik er det ofte med omkamper. Og med livet selv. Noen skuffelser må vi svelge.

Og mens vi snakker om skuffelser: Deres Majestet må tilgi at en av de første beslutningene på Stortinget i min presidentperiode var at Kongens person ikke lenger er hellig her i landet. Det måtte en kvinne til, som de sier.

Om Deres Majestets person ikke lenger er hellig, er Kongen og Dronningen fortsatt og i høyeste grad nær folket.

Jeg er ikke i tvil om at den nærheten Kongehuset opprettholder til mennesker landet rundt er et avgjørende bidrag til å bevare og styrke den tillitsbaserte politiske kulturen vi har.

Dere Majesteter synliggjør gjennom deres reiser også vårt lands mangfoldighet. Ikke bare kulturelt og sosialt, men også geografisk.

På ettersommeren kunne vi for eksempel se nyhetsinnslag fra Deres Majesteters reise til Svalbard med hele familien. Gleden over, og omtanken for, naturen og miljøet der var smittende.

Det gir oss fremtidstro når Deres Majestet kunne avsløre til NRK at det var barna i familien som taklet en uke uten mobildekning best. Vi kan uansett alle sammen leve oss inn i påkjenningen ved at den nordlige geografi la mobiltelefonene døde i en hel uke.

Som vi vet var det også andre som var på reise på ettersommeren, og tydelig erfarte at mobildekning ikke nødvendigvis er noe problem under fjernere og varmere himmelstrøk.

Året som har gått har vært et år der vi på Stortinget har fått kjenne på både den gode følelsen av vel utført arbeid, og den mye vondere følelsen av å stå i konflikter, ytre press og kritikk.

Politikk kan være tøffe tak, det vet vi alle. Likevel er det mye ved det siste året som har føltes uvant for Stortinget. Derfor er det godt å komme tilbake til et fast holdepunkt i stortingsåret; å samles til et svært høytidelig, men også meget hyggelig måltid - som så mange ganger før, Deres Majestet.

Det er et bilde på at vi står sammen både i lettere og tyngre stunder. Da håper jeg også det kan være en trøst for Deres Majestet å tenke på at Stortinget er bare en t-banestopp unna.

Jeg utbringer en skål for Kongen og fedrelandet.


Sist oppdatert: 26.10.2018 09:18