Første ledd: Valgkomiteen velges «umiddelbart» etter at presidenten har erklært Stortinget lovlig konstituert første gang i valgperioden og i samme møte som konstitueringen er sluttført etter valg av presidenter og sekretærer i Stortinget. Valget finner altså sted før den høytidelige åpning. Valgkomiteen velges for hele fireårsperioden.

Det fastsettes uttrykkelig at «partigruppene» skal være forholdsmessig representert i valgkomiteen. Se kommentarer til § 77 om begrepet «partigruppe». Det er tradisjon for at stortingspresidenten har vervet som valgkomiteens leder. Lederen for stortingssekretariatet er valgkomiteens sekretær.

Valgkomiteen bestemmer sammensetningen av fagkomiteene («de faste komiteer») og gir kun en innberetning til Stortinget om sammensetningen, jf. § 13 siste ledd.

Hvis antallet medlemmer i komiteene skal endres i løpet av valgperioden (4- årsperioden), må dette besluttes av Stortinget, jf. § 11 annet ledd. Valgkomiteen avgir i slike tilfeller innstilling til Stortinget om endringen.

Hvis endringen av komitésammensetningen skyldes «avgang blant medlemmene» eller at partigruppene ønsker å endre komitéplasseringen av én eller flere representanter – og dette ikke medfører endring av antallet medlemmer i noen komité – avgjør valgkomiteen endringen og gir innberetning om dette til Stortinget, se kommentarer til § 11.

Annet ledd: «Alle valg som Stortinget gir den i oppdrag å forberede» tar sikte på valg av medlemmer og varamedlemmer til offentlige utvalg, styrer og råd samt andre personvalg som er tillagt Stortinget, for eksempel valget av medlemmene til Riksrevisjonens kollegium eller Nobelkomiteen. Komiteen forbereder også valg til de interparlamentariske delegasjoner. Slike delegasjoner velges av Stortinget etter innstilling fra valgkomiteen for fire år av gangen det første året i stortingsperioden.

Ikke alle valg som foretas av Stortinget, forberedes av valgkomiteen. Ifølge EOS-kontrolloven velges for eksempel medlemmene av EOS-utvalget etter innstilling fra presidentskapet.⁴¹ For en nærmere gjennomgang av valg som foretas av Stortinget, vises det til Dokument 19 (2017–2018) Rapport fra utvalg nedsatt av Stortingets presidentskap for å vurdere prosessen og valgbarheten til medlemmer i de komiteer, utvalg og nemnder som Stortinget oppnevner.

Forut for valgkomiteens innstilling drøftes fordelingen av vervene som regel uformelt i det såkalte «valgutvalget», som består av lederne for de partigruppene som er representert i valgkomiteen. Ved disse drøftinger oppnår man vanligvis enighet om fordelingen av valgene på de enkelte grupper.

Tredje ledd: Det følger av bestemmelsens ordlyd at valgkomiteens sammensetning skal være den samme på alle storting i valgperioden, med mindre noen må erstattes pga. avgang. «Avgang» innebærer enten at en representant avgår ved døden, taper valgbarheten (Grl. § 62 første ledd) eller går inn i regjeringen (Grl. § 62 annet ledd). Etter at bestemmelsen i § 11 annet ledd ble myket opp, slik at partigruppene ble gitt adgang til å foreslå endret plassering av sine medlemmer i stortingsperioden, er det i praksis lagt til grunn at det også er mulig å gjøre endringer i valgkomiteens sammensetning i løpet av stortingsperioden dersom partigruppene ønsker det.

Første ledd: Se kommentarer til § 10 første ledd om fremgangsmåten ved endringer i antallet medlemmer i komiteene.

Annet ledd: Bestemmelsene om komitéplassering ble myket opp i 2009 ved at partigruppene ble gitt adgang til å foreslå endret plassering av sine medlemmer i komiteene underveis i stortingsperioden, selv om utgangspunktet fortsatt er at representantene sitter en hel periode i samme komité.

«Avgang blant medlemmene» forekommer ved dødsfall, ved endringer i regjeringens sammensetning eller når et medlem taper sin valgbarhet, f.eks. i forbindelse med tiltredelse i en stilling som etter Grunnloven § 62 ikke er forenlig med vervet som stortingsrepresentant. De endringer som følger av slik «avgang», bestemmes av valgkomiteen med hjemmel i § 10 første ledd. Valgkomiteen gir innberetning til Stortinget om slike endringer.

Sist oppdatert 01.10.2022

Allerede på Riksforsamlingen i 1814 ble det etablert komiteer som hjelpeorganer for forsamlingen. På det første møtet etter den høytidelige åpning av det første ordentlige storting i 1815 ble det opprettet permanente komiteer som stort sett fulgte departementsinndelingen i regjeringen. På samlingen i 1818 gikk man over til et system med egne komiteer for hver sak, men i 1824 gikk Stortinget tilbake til ordningen med faste komiteer.⁴²

Det er et særtrekk ved det norske komitésystem at samtlige representanter unntatt presidenten er medlemmer av en av fagkomiteene. Dette systemet, som adskiller seg fra ordningen i de fleste andre lands nasjonalforsamlinger, har vært fulgt siden midten av 1800-tallet.

Komitéstrukturen og arbeidsdelingen mellom komiteene gjennomgås jevnlig, normalt gjøres det en gjennomgang på slutten av hver fireårsperiode. Endringer i ansvarsdelingen mellom komiteene ble sist vedtatt med virkning fra 1. oktober 2021.

Bestemmelsen om at stortingspresidenten ikke skal være medlem av en av Stortingets fagkomiteer, ble tatt inn i forretningsorden i 2009. Presidentskapet viste i innstillingen til at stortingspresidenten i liten grad har mulighet for å delta aktivt i en fagkomités arbeid som følge av sine mange andre gjøremål, at slike gjøremål har økt i omfang de senere år, og at utviklingen må antas å ville fortsette som følge av de nye reglene som ble foreslått om stortingspresidentens funksjoner.⁴³ Stortingspresidenten kan fortsatt velges som medlem av andre komiteer, og det følger av § 16 at stortingspresidenten skal være medlem av den utvidete utenriks- og forsvarskomité. Stortingspresidenten ledet den særskilte komité til å behandle spesielle saker vedrørende koronakrisen, som ble opprettet våren 2020, jf. nærmere omtale under § 18.

Første ledd: I 1981 ble uttrykket «faste komiteer» erstattet med «fagkomiteer» for å tydeliggjøre bestemmelsens rekkevidde. Fagkomiteene er de 12 komiteene som beskrives i §§ 12 og 14.⁴⁴ «Faste komiteer» omfatter i tillegg fullmaktskomiteen, valgkomiteen, den utvidete utenriks- og forsvarskomité og Europautvalget.

Annet ledd: Om forståelsen av begrepet «partigruppe», se kommentarer til § 77.

Selv om alle partigrupper så langt som mulig bør være forholdsmessig representert i komiteene, vil ikke sammensetningen av komiteene nødvendigvis være sammenfallende med sammensetningen av Stortinget. Dette innebærer at det kan være et annet flertall i komiteen enn i Stortingets plenum, såkalt «omvendt flertall».

Tredje ledd: Tidligere ble det praktisert som en uskreven regel at alle partigruppene hadde et medlem i finanskomiteen. I 2009 ble det innført en bestemmelse om at alle partiene skulle ha et medlem i kontroll- og konstitusjonskomiteen.⁴⁵ Medlemmet av kontroll- og konstitusjonskomiteen kunne også være medlem av en annen fagkomité dersom gruppen ellers ikke var representert i alle komiteene. Begrunnelsen var at behovet for representasjon er særlig til stede i omfattende kontrollsaker der det kan bli aktuelt å fremme forslag om mistillit eller konstitusjonelt ansvar. Det ble videre fremhevet at alle partier burde ha muligheten til å delta i komiteens forberedelse av grunnlovssaker.

På bakgrunn av forslag fra reglementskomiteen⁴⁶ foreslo Stortingets presidentskap våren 2017 å endre bestemmelsen, slik at alle partigrupper skal ha et medlem i finanskomiteen og rett til å ha et medlem i kontroll- og konstitusjonskomiteen, men at valgkomiteen etter anmodning, og i særlige tilfeller, kan fravike dette.⁴⁷ Reglementskomiteen mente at det var en svakhet at ikke alle partiene var representert i finanskomiteen, og viste blant annet til at finanskomiteen, som den eneste fagkomité, har et ansvar for å ivareta en samlet helhet i budsjettpolitikken, noe som tilsier at alle partier bør være representert der.

Ved konstitueringen av Stortinget etter valget høsten 2017 oppsto det enkelte tolkningsspørsmål knyttet til forståelsen av den nye bestemmelsen, og presidentskapet fremmet deretter en ny innstilling for å klargjøre forståelsen.⁴⁸

Bestemmelsen åpner for at partigrupper i særlige tilfeller kan anmode om dobbelt medlemskap enten for finanskomiteens medlem eller for kontroll- og konstitusjonskomiteens medlem, men ingen kan være medlem av mer enn to fagkomiteer. Presidentskapet viser i innstillingen til at dobbelt komitémedlemskap isolert sett fører til en bredere representasjon enn det valgresultatet tilsier, og mener det er riktig å utvise tilbakeholdenhet med å utvide denne adgangen.

Det følger av bestemmelsens siste punkt at ingen kan være medlemmer av mer enn to komiteer. Det følger av sammenhengen at det her er snakk om to fagkomiteer. Bestemmelsen er således ikke til hinder for at en representant i tillegg er medlem av valgkomiteen, fullmaktskomiteen, den utvidete utenriks- og forsvarskomiteen eller en særskilt komité nedsatt i medhold av § 18.

Bestemmelsen inneholder hovedregelen for arbeidsfordelingen. Etter § 22 skal alle saker som krever komitéforberedelse, i alminnelighet fordeles etter denne bestemmelse, men hovedregelen kan etter forslag fra presidentskapet fravikes «når praktiske grunner tilsier det». Se ellers noter til §§ 13 og 22.

Sist oppdatert 01.10.2023

Generelt: Bestemmelsen gir særlige saksbehandlingsregler for kontroll- og konstitusjonskomiteen og må ses i sammenheng med § 14. nr. 8, som lister opp hvilke saker som hører inn under komiteen. Bestemmelsene som gjaldt kontroll- og konstitusjonskomiteen, var tidligere samlet i § 12, men ble splittet i forbindelse med den språklige og tekniske gjennomgangen av forretningsordenen i 2012.⁴⁹

Alle partier har rett, men ikke plikt til å ha medlem i kontroll- og konstitusjonskomiteen, se merknader til § 13.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen ble opprettet som ordinær fagkomité i 1993. Samtidig ble komiteens saksområde utvidet til blant annet å omfatte grunnlovssaker. Den nye komiteen ble, som konsekvens av dette, opprettet som «kontroll- og konstitusjonskomiteen».

Kontroll- og konstitusjonskomiteen er et ledd i en utvikling fra den ordning som gjaldt helt siden 1815 da gjennomgåelsen av statsrådsprotokollene og andre kontrolloppgaver var samlet i «protokollkomiteen», som var sammensatt kun av odelstingsmedlemmer, og som ga sine innstillinger til Odelstinget. I 1972 ble protokollkomiteen opphevet og dens gjøremål overført til fagkomiteene. Som en konsekvens av at det formelle konstitusjonelle ansvar for lengst i praksis var blitt avløst av det parlamentariske ansvar som reaksjonsform overfor regjeringen, ble innstillingene om regjeringsprotokollene, Riksrevisjonens antegnelser m.v. avgitt til Stortinget og behandlet der. For de meget sjeldne tilfeller da spørsmålet om det formelle konstitusjonelle ansvar måtte oppstå, ble det samtidig vedtatt en ny bestemmelse i forretningsordenen (§ 14 a som ga hjemmel for Odelstinget til å oppnevne en ad hoc protokollkomité til den videre behandling av saken).

Ordningen av 1972, med kontrollsakene fordelt på alle fagkomiteene, ble ikke ansett tilfredsstillende, særlig fordi man mistet den enhetlige oversikt som protokollkomiteen hadde hatt. Derfor ble «kontrollsakene» i 1981 igjen samlet i én komité – «kontrollkomiteen» – og medlemmene av denne komité var samtidig medlemmer av en av fagkomiteene. Også denne modellen møtte motforestillinger, bl.a. fordi komiteens medlemmer samtidig skulle ivareta de oppgaver de hadde som medlemmer i en av fagkomiteene.

Enkelte sider ved kontroll- og konstitusjonskomiteens ansvarsområder og arbeidsmåter, bestemmelser i Stortingets forretningsorden om mindretallsrettigheter og forholdet mellom kontroll- og konstitusjonskomiteen og fagkomiteene ble vurdert av utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon som ble oppnevnt av Stortinget i 2020. Utvalgets rapport er trykket i Dokument 21 (2020–2021).

Første ledd: Bestemmelsen gir for det første uttrykk for kontroll- og konstitusjonskomiteens adgang til å ta opp saker på eget initiativ. Ved opprettelsen i 1993 ble komiteens saksområde også utvidet gjennom en ny bestemmelse med følgende ordlyd: «Komiteen kan dessuten foreta de undersøkelser i forvaltningen som den anser nødvendig for Stortingets kontroll med forvaltningen». Bestemmelsen er etter revisjonen i 2003 formulert som rettigheter for en tredjedel av medlemmene, men det er ikke tvilsomt at bestemmelsen også fastsetter rammene for flertallets kompetanse, jf. forutsetningene ved opprettelsen av komiteen i 1993.⁵⁰

Ifølge § 22 sjuende ledd kan komiteene ikke behandle andre saker enn de som er oversendt fra Stortinget. Kontroll- og konstitusjonskomiteen kan imidlertid etter § 15 første ledd, som eneste fagkomité, både «anmode en statsråd om å fremskaffe ønskete opplysninger om forhold som omfattes av Stortingets kontroll med forvaltningen», og deretter «beslutte at komiteen skal ta en sak om slik kontroll opp til behandling», og videre «foreta ytterligere undersøkelser».

Hvilke forhold som «omfattes av Stortingets kontroll med forvaltningen», kan i enkelte saker være gjenstand for noe divergerende synspunkter.⁵¹ I Innst. S. nr. 145 (1991–92) understreker presidentskapet at formålet med undersøkelsene må være å fremskaffe opplysninger som anses nødvendige av hensyn til Stortingets kontroll med forvaltningen, dvs. nødvendige for at Stortinget skal kunne håndheve det konstitusjonelle og parlamentariske ansvar for regjeringens medlemmer. Videre ser presidentskapet det som en selvfølge at komiteen søker å skaffe seg de ønskede opplysninger fra vedkommende statsråd før den setter i verk undersøkelse av en etat underlagt statsråden, og at komiteen på forhånd underretter statsråden om de undersøkelser den vil iverksette.

Presidentskapet forutsatte ved opprettelsen «at det blir samarbeid mellom komiteen og Ombudsmannen for å unngå at de samtidig foretar undersøkelser på samme område». Likeledes fremholder presidentskapet at komiteen bør «være varsom med å ta opp saker som vedrører enkeltpersoner, fordi vedkommende person da lett vil miste retten til å bringe sin sak inn for Ombudsmannen». Dette følger av lov nr. 8 av 22. juni 1962 om Stortingets ombudsmann for forvaltningen, § 4 første ledd bokstav a, hvoretter ombudsmannens arbeidsområde ikke omfatter «forhold som Stortinget har tatt standpunkt til».

Bestemmelsen gir for det andre uttrykk for at en tredjedel av komiteens medlemmer er gitt særlige mindretallsrettigheter. Dette er et unntak fra hovedregelen etter Stortingets forretningsorden om at komiteens beslutninger treffes ved alminnelig flertall, jf. § 26 annet ledd.

Stortinget besluttet 18. mai 2000 å nedsette et utvalg til å utrede Stortingets kontrollfunksjon (Frøiland-utvalget). Utvalget avga sin rapport 30. september 2002.⁵² En enstemmig kontroll- og konstitusjonskomité sluttet seg i Innst. S. nr. 210 (2002–2003) både til utvalgets forslag om at et kvalifisert mindretall i komiteen skulle gis initiativrett, og dermed mulighet til å få en sak reist og belyst av Stortinget i plenum, og forslaget om rett for mindretallet til å iverksette kontrollhøring.

I 2013 ble mindretallsrettighetene i Stortinget utvidet ved at det ble innført en regel i forretningsordenen som gir et mindretall i samtlige fagkomiteer rett til å kreve komitéhøringer. Alle bestemmelser om høringer ble da samlet i den alminnelige bestemmelsen om komitéhøringer i § 27. For regler om gjennomføring av høringer vises det derfor til § 27 og merknadene til denne bestemmelsen.

En særregel ble likevel tilføyd for kontroll- og konstitusjonskomiteen i § 27 første ledd femte punktum, hvor det fremgår at retten et (annet) mindretall etter fjerde punktum har til å bringe beslutningen om å holde høring inn for presidentskapet til avgjørelse, ikke gjelder for kontroll- og konstitusjonskomiteen. Begrunnelsen er at det gjennom den utvidelsen av mindretallsrettighetene som fant sted i 2013, ikke var ment å gjøre begrensninger i de rettighetene som allerede var gjort gjeldende for et mindretall i kontroll- og konstitusjonskomiteen.⁵³

Det er fastsatt et eget reglement for gjennomføring av kontrollhøringer, jf. nærmere omtale under § 27 niende ledd.

Bestemmelsen i første ledd siste punktum ble tatt inn i forretningsordenen i 2017. Tidligere var det noe tvil om hvorvidt mindretallets rett til å iverksette undersøkelser også gjaldt etter at kontrollsak var besluttet åpnet. Det er derfor nå uttrykkelig presisert at denne rettigheten også skal gjelde slike beslutninger.⁵⁴

Annet ledd: Regler om kontroll- og konstitusjonskomiteens behandling av saker om konstitusjonelt ansvar ble tatt inn i forretningsordenen i forbindelse med omleggingen av riksrettsordningen i 2007. Tidligere oppnevnte Odelstinget en særskilt protokollkomité som forberedende organ i Stortinget ved behandling av saker om konstitusjonelt ansvar. Denne funksjonen ble overført til kontroll- og konstitusjonskomiteen. Komiteen kan av eget tiltak ta en eventuell sak om konstitusjonelt ansvar opp til behandling. Denne retten kan utøves av en tredjedel av komiteens medlemmer. Mens initiativretten etter § 15 første ledd er begrenset til å gjelde «forhold som omfatter Stortingets kontroll med forvaltningen», og dermed statsrådens ansvar, kan spørsmål om konstitusjonelt ansvar også være aktuelt for medlemmer av Stortinget og Høyesterett, jf. ansvarlighetsloven § 1.

I Dokument nr. 19 (2003–2004) bemerker utvalget til å utrede alternativer til riksrettsordningen at adgangen komiteen har til å ta opp en sak om konstitusjonelt ansvar av eget initiativ, ikke legger noen begrensninger på adgangen til å ta opp forslag om å gjøre konstitusjonelt ansvar gjeldende eller iverksette etterforskning i tilknytning til andre saker komiteen behandler, forutsatt at et slikt forslag ligger innenfor sakens ramme. For nærmere omtale av behandlingen av saker om konstitusjonelt ansvar vises det til kommentarer til § 44.

Tredje ledd: Behandling av eksterne henvendelser med påstand om brudd på konstitusjonelle plikter ble tidligere forberedt av presidentskapet, men overført til kontroll- og konstitusjonskomiteen i 2007. Samtidig ble det formalisert en ordning der kontroll- og konstitusjonskomiteen gis myndighet til ikke å fremlegge slike anmeldelser for Stortinget der det er åpenbart at de ikke kan føre frem, eller de gjelder forhold som ikke hører inn under riksrettsordningen. I sistnevnte tilfelle skal saken oversendes rette påtalemyndighet. Henvendelser om krav om riksrett skal legges frem for Stortinget dersom en tredjedel av komiteens medlemmer krever det. Komiteen fremmer i så fall en innstilling om saken på vanlig måte. Utvalget til å utrede alternativer til riksrettsordningen understreket i Dokument nr. 19 (2003–2004) at det er de helt kurante tilfellene man på denne måten forutsatte avsluttet i komiteen. Dersom komiteen mener det er substans i saken, eller det er tvil om saken hører inn under riksretten, skal saken legges frem for Stortinget – eventuelt med en innstilling om henleggelse. Et eksempel på at en sak ble lagt frem for Stortinget, var Innst. 235 (2007–2008) fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vedrørende henvendelse fra Tore Sandberg med begjæring om påtale for riksrett mot tre høyesterettsdommere i anledning kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg 14. oktober 2003 i Fritz Moen-saken. Et flertall i komiteen innstilte overfor Stortinget på at henvendelsen ble henlagt.

Bestemmelsen i § 15 tredje ledd, herunder hvilke forhold som hører under riksrettsordningen, er nærmere omtalt i konstitusjonell avdelings brev til kontroll- og konstitusjonskomiteen 4. september 2023.

Fjerde ledd: Den normale prosedyren for en riksrettssak vil være at saken starter i kontroll- og konstitusjonskomiteen – enten som ledd i en kontrollsak, eller som en sak komiteen tar opp av eget initiativ – eventuelt basert på en ekstern henvendelse. Det kan imidlertid ikke utelukkes at forslag om å stille noen for riksrett også oppstår i andre fagkomiteer, eller at et slikt forslag fremlegges direkte under behandlingen av en sak i plenum. Før behandlende komité i slike tilfeller avgir innstilling om saken, skal den forelegges kontroll- og konstitusjonskomiteen til uttalelse. For så vidt gjelder forslag fremsatt under behandlingen av en sak, følger dette av § 40 første ledd tredje punktum.

Femte ledd: Bestemmelsen fastsetter at komiteen skal gi innstilling til Stortinget om alle saker den tar opp til behandling. I de tilfeller hvor undersøkelser etter første ledd avsluttes fordi komiteen finner statsrådens svar tilfredsstillende, anses ikke saken «tatt opp til behandling», og det avgis ikke innstilling til Stortinget.

Ifølge andre punktum avgjør komiteen selv hvorvidt dens innstillinger skal forelegges berørte fagkomiteer til uttalelse. Bestemmelsen er ikke avgrenset til å gjelde de saker komiteen selv tar opp til behandling, jf. første punktum. Regelen om at komiteen selv avgjør hvorvidt dens innstillinger skal forelegges berørte fagkomiteer til uttalelse, sto tidligere direkte i forlengelsen av opplistingen av hvilke saker komiteen skal avgi innstilling om (tidligere § 12 nr. 9 første ledd, nå § 14 nr. 8). Ved behandlingen av Innst. 350 S (2011–2012) om språklig og teknisk revisjon av Stortingets forretningsorden ble bestemmelsen flyttet i forbindelse med at saksbehandlingsreglene i kontroll- og konstitusjonskomiteen ble skilt ut i en egen bestemmelse i § 15. Det fremgår av innstillingen at flyttingen og omstruktureringen ikke var ment å innebære en materiell endring av saksbehandlingsreglene.

I Innst. 143 S (2021–2022) fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Rapport fra utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon kapittel 2 om rammevilkår for Stortingets kontroll med regjeringen, kapittel 3 om Stortingets egen kontrollvirksomhet og kapittel 4 om anmodningsvedtak, uttaler komiteen om forholdet mellom kontroll- og konstitusjonskomiteen og fagkomiteene: «Komiteen merkar seg at det er trong til gjensidig utveksling av informasjon mellom kontroll- og konstitusjonskomiteen og fagkomiteane. Komiteen støttar utvalets vurdering av at kontroll- og konstitusjonskomiteen oftare enn i dag bør trekkje fagkomiteane inn i kontrollsakene. Føresetnaden er at ein held fast på skilnaden mellom fagkomiteane som formar ut ny politikk, og kontroll- og konstitusjonskomiteen som driv kontroll. Det kan vurderast om ein ynskjer at kontroll- og konstitusjonskomiteen skal sende fleire saker til fagkomiteane for kommentar, særleg i tilfelle der det kjem fram opplysningar som kan vere relevante for saker som ligg til handsaming i fagkomiteane.»

Bestemmelsen i siste punktum ble tatt inn i forretningsordenen i 2017 på bakgrunn av forslag fra reglementskomiteen.⁵⁵ Ved behandlingen av den årlige meldingen til Stortinget om stortingsvedtak som inneholder anmodninger til regjeringen (§ 12 nr. 8 bokstav b), fulgte komiteen en uformell praksis der komiteen, fremfor å forelegge utkast til innstilling for fagkomiteene, i stedet valgte å innhente uttalelser fra fagkomiteene som grunnlag for sine eventuelle merknader i innstillingen. Reglementskomiteen mente at en innhenting av en faglig og politisk vurdering fra ansvarlig fagkomité også formelt burde inngå som en del av komiteens behandling av den årlige meldingen, og foreslo at prosedyren ble forankret i forretningsordenen.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen påpekte for øvrig under behandlingen av Frøiland-utvalgets innstilling betydningen av at også øvrige komiteer følger opp og fører kontroll med utviklingen på sine områder.⁵⁶

Sjette ledd: Komiteen har to komitésekretærer som i likhet med øvrige komitésekretærer er fast ansatt i Stortingets administrasjon. Komiteen har så langt ikke fastsatt egne regler for sitt sekretariat.

Sist oppdatert 01.10.2022

Generelt: Mens den ordinære utenriks- og forsvarskomiteen (jf. § 14 nr. 12) behandler saker for innstilling til Stortinget på samme måte som andre fagkomiteer, er den utvidete utenriks- og forsvarskomité et konsultasjonsorgan for regjeringen i viktige spørsmål som gjelder utenrikspolitikk, handelspolitikk, sikkerhetspolitikk og beredskap, herunder terrorberedskap. I dagligtale brukes ofte forkortelsen DUUFK.

Ordningen med et eget organ for konsultasjoner i utenrikspolitikken ble først etablert i 1917 som en provisorisk ordning i forbindelse med den spente situasjonen under første verdenskrig. Den utvidete utenriks- og konstitusjonskomiteen ble opprettet som formalisert konsultasjonsorgan mellom regjeringen og Stortinget i 1923.⁵⁷

Under innledningen til den kalde krigen fra våren 1947 ble det sett på som en sikkerhetsrisiko dersom representanter fra Norges Kommunistiske Parti skulle delta i den utvidete utenrikskomités drøftinger. Det ble derfor 9. april 1948 gjort vedtak i Stortinget om å opprette en spesialkomité for å drøfte slike spørsmål med regjeringen. Etter stortingsvalget i 1949, da Norges Kommunistiske Parti falt ut av Stortinget, ble spesialkomiteen avskaffet, og den utvidete utenriks- og konstitusjonskomité gjenopprettet.

I 1965 fikk komiteen en egen paragraf i Stortingets forretningsorden (tidligere § 13).⁵⁸

Utenriks- og konstitusjonskomiteen ble i 1993 omorganisert, og konstitusjonsspørsmålene ble overtatt av kontroll- og konstitusjonskomiteen. Oppgavene som konsultasjonsorgan for regjeringen i viktige utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål ble videreført i det som fra 1993 til 2009 het den utvidete utenrikskomité.⁵⁹

I 2009 ble utenrikskomiteen og forsvarskomiteen slått sammen, og samtidig skiftet den utvidete utenrikskomité navn til den utvidete utenriks- og forsvarskomité.⁶⁰

Første ledd: Mens den utvidete utenrikskomité frem til 2005⁶¹ bestod av utenrikskomiteens ordinære medlemmer, Stortingets president og visepresident samt forsvarskomiteens leder og inntil 11 medlemmer oppnevnt av valgkomiteen med personlige varamedlemmer, består den i dag av de ordinære medlemmer av utenriks- og forsvarskomiteen, Stortingets president og lederne av partigruppene.

Ifølge bestemmelsens annet punktum kan valgkomiteen, etter anmodning fra en partigruppe, oppnevne ytterligere medlemmer dersom den finner at hensynet til gruppenes forholdsmessige representasjon tilsier det. Bestemmelsen ble innført i forbindelse med endringer i den utvidete utenrikskomités sammensetning fra 1. oktober 2005. Mens valgkomiteen tidligere kunne ivareta behovet for forholdsmessig sammensetning ved utpeking av inntil 11 medlemmer, innebar den nye modellen en risiko for at sammensetningen ikke skulle bli representativ i forhold til Stortingets sammensetning. Det ble derfor innført en bestemmelse som ga valgkomiteen adgang til å kunne supplere komiteen med enkelte faste medlemmer dersom noen av partigruppene anmodet om det og valgkomiteen fant at anmodningen burde etterkommes.

Utvalget som vurderte Stortingets komitéstruktur, uttalte følgende i Dokument nr. 22 (2004–2005) på s. 12:

«Utvalget antar at en slik supplering bare er aktuelt der det er et tydelig misforhold mellom sammensetningen i Stortinget og sammensetningen av den utvidede utenrikskomité. Ikke ethvert avvik fra forholdsmessighetsprinsippet bør m.a.o. tillegges betydning. Utvalget peker her på at det også må tas hensyn til behovet for at komiteen ikke blir for stor.»

Annet ledd: Den utvidete utenriks- og forsvarskomité har til oppgave å drøfte med regjeringen viktige spørsmål vedrørende utenrikspolitikk, handelspolitikk, sikkerhetspolitikk og beredskap, herunder terrorberedskap.

Hva som er å anse som «viktige spørsmål», er drøftet i Hemmelighold og Demokrati i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk (Per Helset 1981).

Den utvidete utenriks- og forsvarskomités ansvarsområde kan etter sin ordlyd synes noe overlappende med ansvaret til Europautvalget (se kommentarer til § 17) for så vidt gjelder spørsmål om europapolitikk og handelspolitikk.

I forbindelse med opprettelsen av EØS-utvalget (nå Europautvalget) uttalte presidentskapet i Innst. S. nr. 246 (1995–1996) følgende:

«Den utvidede utenrikskomité har ifølge FO § 13 annet ledd til oppgave ‘å drøfte med regjeringen viktige utenrikspolitiske, handelspolitiske og sikkerhetspolitiske spørsmål. Sådan drøftelse bør finne sted før viktige beslutninger fattes’. Etter Presidentskapets oppfatning vil de saker som faller innenfor EØS-utvalgets område, i alminnelighet falle utenfor området for den utvidede utenrikskomité. Spørsmål angående endring av det traktatmessige grunnlag for EØS-avtalen vil på den annen side falle utenfor saksområdet for EØS-utvalget, men kan etter forholdene falle innenfor den utvidede utenrikskomités område, eventuelt må de behandles av Stortingets plenum.

Under henvisning til ovenstående foreslår Presidentskapet at konsultasjonsorganets arbeidsområde blir presisert slik i FO § 13 a første ledd: ‘Regjeringens konsultasjoner med Stortinget om forslag om nye eller endrede rettsakter på et område som omfattes av Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS-avtalen). Det er ikke grunn til å forandre bestemmelsen om den utvidede utenrikskomités saksområde.

Presidentskapet går ut fra at det sjelden vil bli aktuelt å forelegge en sak både for den utvidede utenrikskomité og for EØS-utvalget, og har for øvrig vanskelig for å se reelle hensyn som taler for en slik fremgangsmåte. I dag har konsultasjonsorganet 15 faste medlemmer (utenrikskomiteen) og 6 tiltredende medlemmer fra EØS-delegasjonen, hvorav to er medlemmer i utenrikskomiteen.»

I forbindelse med endring av arbeidsområdet til EØS-utvalget og endring av navn til Europautvalget i 2007 uttaler presidentskapet i Innst. S. nr. 38 (2007–2008) følgende:

«Presidentskapet forutsetter at regjeringen fortsatt har drøftelser med den utvidete utenrikskomité om viktige saker vedrørende Norges forhold til EU eller EØS» og videre «Presidentskapet forutsetter at det fortsatt skal være Europautvalget som på vegne av Stortinget har konsultasjoner med regjeringen om EØS-saker, bortsett fra den utvidete utenrikskomité i spesielle saker».

Ved endring av § 17 i forretningsordenen i 2017⁶² ble det åpnet for at også Europautvalget kan benyttes til konsultasjoner om andre handelspolitiske saker og forhandlinger enn de som omfattes av EØS-avtalen. Forholdet til den utvidete utenriks- og forsvarskomité ble ikke drøftet nærmere i innstillingen fra Stortingets presidentskap. Lederen i utenriks- og forsvarskomiteen er leder både for den utvidete utenriks- og forsvarskomité og Europautvalget. Det antas at det innenfor visse rammer vil bero på en hensiktsmessighetsvurdering, hvor også regjeringens synspunkter vil bli tillagt vekt, hvorvidt det er den utvidete utenriks- og forsvarskomité eller Europautvalget som vil være best egnet til konsultasjoner om aktuelle handelspolitiske spørsmål. En viss skranke for valgfriheten må imidlertid antas å følge av § 16 annet ledd om at drøftelser om «viktige spørsmål» skal skje mellom regjeringen og den utvidete utenriks- og forsvarskomité.

«Beredskap» ble tatt inn som eget konsultasjonstema i 2009 i forbindelse med sammenslåing av utenrikskomiteen og forsvarskomiteen.⁶³ Det ble den gang lagt til grunn at fullmakten som forsvarskomiteen tidligere hadde hatt til å følge tiltak på det beredskapsmessige området, mest hensiktsmessig kunne ivaretas i den utvidete utenriks- og forsvarskomité. Den tidligere forsvarskomiteen hadde en egen fullmakt som lød: «Komiteen skal følge de tiltak som blir gjort på det beredskapsmessige område i henhold til gitte fullmakter og bevilgninger». Denne ordlyden hadde stått tilnærmet uendret siden den ble innført som en fullmakt for den daværende militærkomiteen i 1951.⁶⁴ Fullmakten var en del av en omforent løsning knyttet til spørsmålet om det burde opprettes en egen beredskapskomité, og det fremgår av innstillingen at fullmakten dreide seg om den militære beredskap.

Terrorberedskap ble tatt inn som eget konsultasjonstema i 2011.⁶⁵ I innstillingen uttaler presidentskapet:

«Presidentskapet viser til at spørsmål om terrorberedskap kan relateres til så vel sikkerhetspolitikk som militær beredskap, i tillegg til det politifaglige området. Det er av stor viktighet at Stortinget er tilstrekkelig informert om regjeringens håndtering av spørsmål i forbindelse med forebygging og bekjempelse av terrorhandlinger, herunder ressursbehovet for å kunne opprettholde en tilfredsstillende terrorberedskap. Presidentskapet mener at konsultasjoner med regjeringen om dette temaet hensiktsmessig kan ivaretas av den utvidete utenriks- og sikkerhetskomité⁶⁶, og foreslår å klargjøre dette ved en presisering av FO § 13 annet ledd.

Presidentskapet vil i denne forbindelse peke på at det kan vurderes å etablere en mer systematisk praksis for at justisministeren redegjør for spørsmål knyttet til terrorberedskap, for eksempel i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet eller revidert nasjonalbudsjett.»

Når det gjelder forholdet til justiskomiteen, peker presidentskapet i innstillingen på at justiskomiteen har ansvar for saker vedrørende politiet, også Politiets sikkerhetstjeneste (PST). Presidentskapet understreker at de drøftelser som måtte finne sted om terrorberedskap i den utvidete utenriks- og forsvarskomité, vil komme i tillegg til den ordinære saksbehandling som tilligger justiskomiteen på dette området. Presidentskapet viser også til adgangen den utvidete utenriks- og forsvarskomité har til å avholde fellesmøter med andre komiteer (se kommentarer til sjette ledd).

Det heter i annet punktum at «slike drøftelser bør finne sted før viktige beslutninger fattes», og det vil si før regjeringen treffer sine beslutninger. Selv om bestemmelsen ikke er utformet som et uttrykkelig påbud, kan det argumenteres for at regjeringen plikter å be om konsultasjoner i slike tilfeller, jf. drøftelser av Stavang («Den utvida utanriksnemnda» i Samfunn, rett, rettferdighet – Festskrift til Torstein Eckhoffs 70-årsdag (1986) s. 637 flg.) og Sejersted s. 579 flg. Andenæs/Fliflet s. 365 viser til at selv om bestemmelsen ikke er utformet som et bindende påbud, oppfattes det i praksis i alle fall som politisk forpliktende for regjeringen.⁶⁷

Et annet spørsmål er om Stortinget kan gi regjeringen rettslig bindende pålegg med hensyn til hvilke beslutninger som skal fattes. Spørsmålet er nærmest av akademisk karakter. En henstilling fra Stortinget vil under enhver omstendighet være et politisk signal som regjeringen ikke kan overse dersom den vil unngå en «parlamentarisk situasjon».

Møtene fører vanligvis ikke til noe slags vedtak. Bare med få unntak blir saker oversendt fra denne komité for innstilling til Stortinget.⁶⁸

Tredje ledd: Stortingets første visepresident er varamedlem for Stortingets president.

I utgangspunktet er nestlederne i partigruppene varamedlemmer for lederne i partigruppene. Dersom en partigruppe har to nestledere, har en av disse vært utpekt av partigruppene som varamedlem i den utvidete utenriks- og forsvarskomité. Det ble imidlertid i 2017 vedtatt en ny regel om at dersom lederen for partigruppen allerede er medlem av utenriks- og forsvarskomiteen, kan partiet i tillegg til nestleder utpeke ytterligere ett varamedlem.⁶⁹ Bakgrunnen var at det ikke er uvanlig at partilederen allerede er medlem av komiteen, og for mindre partiers vedkommende også eneste medlem. Dersom verken leder eller nestleder i partigruppen kunne stille, var vedkommende parti uten representasjon i den utvidete utenriks- og forsvarskomité. På bakgrunn av komiteens særlige oppgave mente reglementskomiteen at det er viktig å legge til rette for at samtlige politiske partier kan delta på komiteens møter. For å unngå for store variasjoner i deltakelsen ble det lagt til grunn at partiene oppnevner et fast varamedlem.

Vararepresentanters adgang til å møte i den utvidete utenriks- og forsvarskomité er særskilt regulert. Vararepresentanter som møter for de faste medlemmene i utenriks- og forsvarskomiteen, blir ikke automatisk også medlemmer av den utvidete utenriks- og forsvarskomité. Begrunnelsen er at denne komiteen, som behandler hemmelige og fortrolige opplysninger, ikke skal ha medlemmer som kanskje bare møter noen få dager som vararepresentanter. Partigruppen kan imidlertid søke presidentskapet om at vararepresentanten blir medlem av den utvidete utenriks- og forsvarskomiteen i permisjonsperioden. For at en slik søknad skal kunne innvilges, tilsier presidentskapets praksis at vedkommende søker må møte som varamedlem over en viss tid – i praksis mer enn 6 uker⁷⁰, med mindre det foreligger en særlig grunn til at partigruppen bør være fulltallig også i en kortere periode eller på et bestemt møte.

Reglementskomiteen drøftet i Dokument 22 (2020–2021) om det bør være rom for å innkalle møtende vara for parlamentarisk leder etter anmodning fra vedkommende gruppe, minimum på linje med det som er fastslått for representantene fra utenriks- og forsvarskomiteen. Problemstillingen er aktuell når vedkommende gruppe ikke er representert i utenriks- og forsvarskomiteen og det er snakk om en enkeltpersongruppe hvor det ikke er nestleder. Komiteen mente at det er et formål i seg selv å begrense omfanget av personkretsen som stiller på møter der, sett hen til at komiteen får til dels svært sensitiv informasjon. Et flertall i komiteen gikk på denne bakgrunn ikke inn for å foreslå en endring i bestemmelsen. Presidentskapet sluttet seg til dette i Innst. 651 S (2020–2021).

Fjerde ledd: Leder har selvstendig rett til å sammenkalle komiteen når vedkommende finner det nødvendig. Komiteen sammenkalles også dersom en tredjedel av medlemmene anmoder om det.

Statsministeren eller utenriksministeren kan anmode om møte på hele saksfeltet til komiteen. Forsvarsministeren kan anmode om møte i viktige beredskapsmessige spørsmål, og justis- og beredskapsministeren i spørsmål vedrørende terrorberedskap.

I de fleste tilfeller er det utenriksministeren eller forsvarsministeren som anmoder lederen om møte i komiteen.

En selvstendig adgang for forsvarsministeren til å anmode om at komiteen sammenkalles for drøftelse av viktige beredskapsmessige spørsmål, ble innført i 2009.⁷¹ Etter presidentskapets syn burde forsvarsministeren ha en slik adgang, slik at den konsultasjonsordningen man gjennom praksis hadde utviklet i den tidligere forsvarskomiteen (se kommentarer til annet ledd), best kunne videreføres i den utvidete utenriks- og forsvarskomité.

Ved at terrorberedskap ble innført som eget konsultasjonstema i 2011, fikk justisministeren tilsvarende en selvstendig adgang til å anmode om at komiteen sammenkalles for å drøfte viktige spørsmål vedrørende terrorberedskap.

Femte ledd: Bestemmelsen fastslår at forhandlingene i komiteen er underlagt taushetsplikt, med mindre noe annet uttrykkelig bestemmes. Hvis det formidles informasjon fra forhandlinger i den utvidete utenriks- og forsvarskomité, er dette å anse som et brudd på taushetsplikt, med mindre komiteen uttrykkelig har bestemt at informasjonen kan offentliggjøres. Denne taushetsplikten gjelder i tillegg til taushetsplikten etter § 75.

I 2021 ble det på bakgrunn av forslag fra reglementskomiteens flertall vedtatt en endring i forretningsordenen som presiserer at også innkallingen og dagsordenen til møtene er underlagt taushetsplikt med mindre noe annet bestemmes.⁷² Tidligere var den formelle regelen at lederen kunne bestemme at dagsordenen til møtet skulle være underlagt taushetsplikt, og dette ble også regelmessig gjort. Endringen i 2021 innebar derfor at hovedregelen i forretningsordenen ble brakt i samsvar med det som er etablert praksis i komiteen. Spørsmål som gjelder praktisering av taushetsplikt i den utvidete utenriks- og forsvarskomité, er også drøftet i Dokument 21 (2020–2021) pkt. 9.3.

Tidligere benyttet forretningsordenen betegnelsen «hemmelige» om forhandlingene i den utvidete utenriks- og forsvarskomiteen, men dette ble endret i 2019 i forbindelse med en gjennomgang av bestemmelsene om behandling av gradert informasjon i forretningsordenen.⁷³ Erfaringene tilsa at merkingen av dokumenter ustedet i Stortinget som «Hemmelig» kunne være egnet til å skape forvirring, da det kunne være vanskelig å skille mellom krav til håndtering av dokumenter gradert «Hemmelig» etter sikkerhetsloven⁷⁴ og dokumenter merket «Hemmelig» ut fra Stortingets terminologi. Det ble også lagt til grunn at formuleringen «underlagt taushetsplikt» ga en mer presis beskrivelse av det rettslige innholdet i regelen i Stortingets forretningsorden § 16 femte ledd.

Det er ikke uvanlig at informasjon som gis i den utvidete utenriks- og forsvarskomité, er gradert etter sikkerhetsloven⁷⁵ eller beskyttelsesinstruksen⁷⁶. I denne forbindelse gjelder i tillegg sikkerhetslovens og beskyttelsesinstruksens krav til beskyttelse av informasjon, som representantene og komiteene er pålagt å følge i medhold av § 75 a om behandling av gradert informasjon. § 75 annet ledd bokstav a pålegger representantene taushetsplikt om gradert informasjon. Dette innebærer at komiteen ikke kan beslutte å offentliggjøre gradert informasjon fra forhandlingene.

Frem til 1965 var forhandlingene i prinsippet åpne, men utenriksministeren kunne kreve at forhandlingene i den utvidete utenrikskomité helt eller delvis skulle holdes hemmelige, noe som i praksis ofte ble gjort. I forbindelse med at det ble tatt inn en egen paragraf om den utvidete utenrikskomité i forretningsordenen i 1965, ble dette endret slik at forhandlingene skal holdes hemmelige, med mindre noe annet uttrykkelig bestemmes. Spørsmålet om en eventuell endring av bestemmelsen i retning av mer åpenhet ble vurdert av reglementskomiteen i 2017⁷⁷, men komiteen konkluderte med at gjeldende regel om hemmelige forhandlinger burde opprettholdes.

Dagsorden for møtene inneholder informasjon om hvilke temaer som er gjenstand for konsultasjoner, og disse dokumentene anses derfor etter fast praksis som en del av forhandlingene underlagt taushetsplikt.

Det tas stenografiske referater fra møtene. Referatet er hemmelig i 30 år og arkiveres i stortingsarkivet. Nåværende medlemmer av Stortinget som er eller har vært medlem av den utvidete utenriks- og forsvarskomité, har adgang til referatene fra komiteens møter i det tidsrom de har vært medlemmer av komiteen. Det er videre lagt til grunn at komiteens leder har en generell tilgang til tidligere referater. Det er i Innst. S. nr. 285 (2000–2001) lagt til grunn at når en sak fra komiteen blir brakt inn for Stortinget, kan referat av forhandlingene ikke omdeles til stortingsrepresentantene uten at komiteen selv har bestemt det. Presidentskapet understreker i innstillingen også at komiteen bør være tilbakeholden med å treffe slik beslutning, samt at det heller ikke skulle være behov for slik omdeling når behandlingen i Stortinget innledes med en redegjørelse av et medlem i regjeringen.

Etter 30 år skal arkivmaterialet fra den utvidete utenriks- og forsvarskomité vurderes for avgradering, jf. reglement av 20. juni 2019.⁷⁸ Se nærmere omtale av reglementet for avgradering i kommentarer til § 75 a.

I flere tilfeller har regjeringen gått offentlig ut i etterkant av et møte og meddelt sin beslutning i en sak etter at «Stortingets organer er konsultert». I slike tilfeller er det alminnelig antatt at medlemmene av komiteen vil kunne gi uttrykk for sitt partis holdning til saken på generelt grunnlag, det vil si til den beslutningen regjeringen har fattet. Men man kan ikke referere til hva som ble sagt i selve møtet, verken av statsrådene, de andre medlemmene eller av en selv.

Sjette ledd: Komiteen kan holde fellesmøter med andre komiteer. I slike tilfeller gjelder de samme regler for vararepresentanters deltakelse som for utenriks- og forsvarskomiteen, dvs. at presidentskapet må samtykke for at en vararepresentant i en annen komité skal kunne delta på slike møter. Det er praksis at justiskomiteen innkalles til felles møter når justisministeren møter i den utvidete utenriks- og forsvarskomité.

Sjuende ledd: Bestemmelsen gir et mindretall rett til å kreve en sak brakt inn for Stortingets plenum på nærmere bestemte vilkår. Bestemmelsen var gjenstand for en omfattende revisjon i 2001 da det flere ganger hadde blitt reist tvil om forståelsen av tidligere ordlyd⁷⁹,. Det ble i denne forbindelse gjort en rekke presiseringer i ordlyden.

Adgangen til å bringe inn saker etter § 16 sjuende ledd brukes relativt sjelden i praksis.⁸⁰

Da plenumsbehandling må anses som en fortsettelse av komiteens behandling, kan formålet med behandlingen i plenum i utgangspunktet sies å være det samme som i komiteen, nemlig å drøfte saken med regjeringen før denne fatter sin beslutning.⁸¹

For at en sak skal bringes inn for Stortinget i plenum, er det for det første et krav om at minst seks komitémedlemmer krever det. Kravet ble økt fra fire til seks medlemmer ved revisjonen i 2001.

For det andre må kravet fremsettes i det møtet hvor saken står på dagsordenen. I et tilfelle i 1984 ble det akseptert at et krav om fremleggelse for Stortinget ble fremmet av fire medlemmer av den utvidete utenrikskomiteen i brev til Stortinget datert tre dager etter møtet i komiteen. Ved endring av forretningsordenen i 2001 ble det imidlertid uttrykkelig presisert at kravet må fremsettes i samme møte hvor saken står på dagsordenen. Det fremgår av presidentskapets innstilling⁸² at medlemmet kan vente med å fremsette kravet til saken er ferdig behandlet. Presidentskapet viser for øvrig i innstillingen til at:

«dersom det først etter at komitémøtet er slutt, blir aktuelt for noen av komitémedlemmene å reise en sak fra komitémøtet i Stortinget, kan behovet for dette et stykke på vei ivaretas ved at de som enkeltrepresentanter kan stille spørsmål/interpellasjon eller innlevere private forslag».

Vilkåret om at kravet må referere seg til en sak som «står på dagsorden», innebærer ellers at saker som tas opp under «Eventuelt», først kan kreves innbrakt når, og dersom, de blir ført opp på det ordinære møtekartet for et senere møte i komiteen.

Bestemmelsen gir ikke mindretallet rett til å fastsette tidspunktet for når Stortinget skal behandle saken. I Innst. S. nr. 145 (1991–92) uttaler presidentskapet følgende:

«Presidentskapet viser til f.o. § 24, hvoretter det er Presidentskapet som fastsetter når Stortinget og avdelingene skal møte. Når det spesielt gjelder tidsrommet om sommeren når Stortinget ikke er samlet, vises til f.o. § 33 annet ledd, hvoretter Presidentskapet kan bestemme at Stortingets forhandlinger skal gjenopptas før Stortinget ordinært trer sammen første hverdag i oktober. Presidentskapet finner det klart at fremsettelse av et krav etter f.o. § 13 siste ledd ikke medfører rett for noen annen enn Presidentskapet til å beslutte tidspunktet for behandlingen i Stortinget.

Presidentskapet viser til at når medlemmer av komiteen benytter sin rett etter f.o. § 13 siste ledd, tilsier intensjonene med bestemmelsen at saken føres opp til behandling i Stortinget så raskt som praktisk mulig, og i alle fall innen rimelig tid i forhold til sakens art, Stortingets fastlagte møteprogram, forretningsordenens regler om frist for innkalling til møte og forholdene for øvrig. Regelen gir mindretallet en ubetinget rett til Stortingsbehandling, men det er Presidentskapet som innen rammer som nevnt har myndighet til å beslutte når slik behandling skal finne sted.»

Et krav etter § 16 siste ledd innebærer ikke at komiteen må avbryte sin egen behandling av saken. Komiteen kan derfor beslutte å fortsette behandlingen av saken i samme møte eller senere møte. I Innst. S. nr. 285 (2000–2001) viser presidentskapets flertall til at en eventuell regel om at videre komitébehandling avskjæres, i visse situasjoner kunne medføre at komiteen blir ute av stand til å utøve de oppgaver den er tillagt i forretningsordenen.

Stortinget må behandle saken ved å debattere den i plenum. Det er lagt til grunn at Stortinget ikke kan ha anledning til f.eks. å sende saken til komité med henblikk på at en innstilling senere skal debatteres i plenum.⁸³

Stortinget avgjør selv ved møtestart om debatten skal holdes for åpne eller lukkede dører. Behandlingsmåten avgjøres først i møte for lukkede dører. Ved de to siste anledninger hvor saker har blitt brakt inn for Stortinget etter bestemmelsen, har Stortinget vedtatt at debatten skulle foregå for åpne dører.⁸⁴ Når det gjelder regler om gjennomføring av møter for lukkede dører, vises det til kommentarer til § 36.

Etter at Stortinget har truffet vedtak om behandlingsmåten, innledes den videre behandling med en redegjørelse fra et medlem av regjeringen. En redegjørelse som gis ved innledningen av en debatt etter § 16 siste ledd, er ikke en muntlig redegjørelse etter § 45. De særlige regler som gjelder for slike redegjørelser, herunder regler om taletid, gjelder derfor ikke. Det heter i Innst. S. nr. 285 (2000–2001) at noe av begrunnelsen for adgangen til å innbringe en sak frem for Stortingets plenum er at saken skal undergis en bredere debatt enn det som er mulig i komiteen, med deltakelse fra flere stortingsrepresentanter, og «Med dette utgangspunkt bør det etter presidentskapets oppfatning – i alminnelighet åpnes for en bredere debatt enn med en taler fra hver gruppe».

Det fremgår av bestemmelsens siste punktum at det er adgang til å fremme forslag, men at det ikke er adgang til å sende forslagene til komité. Det er imidlertid lagt til grunn at det er adgang til å utsette hele eller deler av debatten med eventuell votering til et senere møte.⁸⁵

Sist oppdatert 01.10.2022

Generelt: Bestemmelsen ble tatt inn i forretningsordenen i 1994 etter inngåelsen av avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS).

Bestemmelsen har vært endret flere ganger og var gjenstand for en omfattende i revisjon i 2007 da det ble fremmet en innstilling fra presidentskapet om endringer i forretningsordenen som oppfølging av St. meld. nr. 23 (2005–2006) Om gjennomføring av Europapolitikken og utenrikskomiteens innstilling til denne (Innst. S. nr. 115 (2006–2007)). Det som tidligere het EØS-utvalget, skiftet da navn til Europautvalget.

Regjeringens konsultasjoner i Europautvalget er forutsatt å skje før vedtak om nye regler treffes i EØS-komiteen. I utenrikskomiteens uttalelse 3. februar 1994, som er trykt som vedlegg til Innst. S. nr. 112 (1993–94), heter det blant annet at konsultasjonsorganets oppgave må være å gi råd til regjeringen om Norges posisjoner i forhandlingsfasen. Regjeringen bør skriftlig informere og be om synspunkter på alle saker som vil medføre at Stortinget må endre norsk lov. Regjeringen bør også skriftlig informere om alle andre saker som er av politisk interesse, på et så tidlig tidspunkt at konsultasjonsorganet kan påvirke Norges forhandlingsposisjoner.

Enhver endring av EØS-avtalens vedlegg gjennom beslutning i EØS-komiteen er å anse som en traktatsak i henhold til Grunnloven § 26. Det samme gjelder beslutning om å godta nytt Schengen-regelverk. Dette medfører at Stortingets formelle samtykke må innhentes når beslutningen gjelder en rettsakt hvor gjennomføringen i Norge krever lovendring, beslutningen vil medføre økonomiske forpliktelser for Norge i fremtidige år og dermed vil innebære budsjettvedtak, eller dersom beslutningen ellers anses som en sak av særlig stor viktighet, jf. Grunnloven § 26 annet ledd. Når regjeringen fremmer proposisjoner, for eksempel om ratifikasjon av en avtale eller innarbeiding av avtaleforpliktelser, forberedes sakene av de respektive fagkomiteer, som forelegger sitt utkast til innstilling for utenriks- og forsvarskomiteen til uttalelse, jf. § 22 femte ledd.

Bestemmelsen har visse paralleller til reglene som gjelder for konsultasjoner i den utvidete utenriks- og forsvarskomité, men det er også viktige forskjeller, eksempelvis kan ikke Europautvalget avgi innstillinger til Stortinget. Det gjelder også andre regler for vararepresentanters adgang til å møte og om offentlighet.

Når det gjelder forholdet mellom den utvidete utenriks- og forsvarskomités saksområder og Europautvalget, vises det til kommentarer til § 16 annet ledd.

Første ledd: Reglene om utvalgets ansvarsområde har blitt presisert ved flere anledninger.

Opprinnelig var området for konsultasjoner i utvalget beskrevet som «saker vedrørende Det europeiske samarbeidsområde (EØS)». I 1996 ble det, for å klargjøre ansvarsdelingen mellom den utvidete utenrikskomité og utvalget, presisert at de saker man har forutsatt at det skal konsulteres om, er «forslag fra EU-kommisjonen om nye eller endrede regler (rettsakter) på et område som dekkes av EØS-avtalen», jf. også noter til § 16 annet ledd.

I 2007 ble bestemmelsen omformulert for å reflektere at komiteen i praksis også behandlet enkelte saker ut over Det europeiske samarbeidsområdet. Dette gjaldt særlig redegjørelser fra regjeringsmedlemmer om status på aktuelle saksområder i EØS-avtalen, perspektiver på regelverksutviklingen fremover, dessuten i noen grad saker som angikk Schengen-avtalen og andre samarbeidsavtaler mellom Norge og EU om justis- og innenrikssaker. Formuleringen «og saker som gjelder tilgrensende avtaler med Den Europeiske union» ble derfor tilføyd. Utvalgets navn ble samtidig endret til «Europautvalget».

Stortinget vedtok i juni 2017⁸⁶ at Europautvalgets saksområde skulle utvides, slik at det også kan benyttes til konsultasjoner med Stortinget om andre handelspolitiske saker enn de saker som omfattes av EØS-avtalen. I slike tilfeller bør næringskomiteen delta på møtene i Europautvalget. Den utvidete utenriks- og forsvarskomité kan også benyttes til konsultasjoner som gjelder handelspolitikk, jf. kommentarer til § 16 annet ledd.

Vurderingen av nye rettsakter er formelt en viktig oppgave for utvalget, men det er likevel de politiske drøftelsene av aktuelle og kommende EU- og EØS-saker som oftest tar størst plass i møtene.

Europautvalget fatter ikke formelle vedtak om godkjenning av nye rettsakter som er foreslått innlemmet i EØS-avtalen, men inviteres til å vurdere og kommentere disse før regjeringen fatter sin endelige beslutning om innlemmelse. Som regel gir statsråden en orientering og får konkrete kontrollspørsmål og innspill fra medlemmene, i første rekke fra opposisjonen. Dersom et fysisk møte ikke kan holdes, sendes rettsaktene ut på e-post med en gitt frist for tilbakemelding (såkalt skriftlig prosedyre).

Annet ledd: Komiteen består av utenriks- og forsvarskomiteens medlemmer samt medlemmene av den norske delegasjonen til parlamentarikerkomiteen for EFTA og EØS. Stortingets parlamentarikerdelegasjon til EFTA og EØS har rådgivende funksjoner overfor EFTAs ministerråd (EFTAs handelsministre) og EØS-rådet (EØS/EFTA-landenes utenriks- eller europaministre) og fungerer som bindeledd til de andre EFTA-landenes nasjonalforsamlinger. Etter innstilling fra valgkomiteen velges delegasjonen for fire år av Stortinget det første året i stortingsperioden. Delegasjonen har seks medlemmer. I 2009 ble antallet varamedlemmer utvidet til ti representanter for å inkludere så mange fagkomiteer som mulig i delegasjonen.

I motsetning til den utvidete utenriks- og forsvarskomité, hvor lederne for samtlige partigrupper er medlemmer, vil ikke alle partigrupper nødvendigvis være representert i Europautvalget. Spørsmålet om representasjon ble drøftet i Innst. S. nr. 112 (1993–94).

Reglene om vararepresentasjon ble forenklet i 2013.⁸⁷ Tidligere var regelen at valgkomiteen skulle avgjøre alle spørsmål om vararepresentasjon, noe som ble ansett som svært tungvint. Det ble heller ikke ansett å være behov for like strenge regler for varamedlemmers deltakelse i Europautvalget som i den utvidete utenriks- og forsvarskomité⁸⁸ (jf. § 16 tredje ledd). Varamedlemmenes rett til å møte ved medlemmenes forfall følger nå direkte av forretningsordenen. Dette gjelder også for varamedlemmer i andre komiteer som deltar i konsultasjoner. Når det gjelder medlemmer av parlamentarikerkomiteen for EØS, er det lagt til grunn at dersom et fast medlem av komiteen ikke kan møte, kan dette medlemmet erstattes av et fast varamedlem i delegasjonen fra samme parti. Det er videre i praksis lagt til grunn at dersom et medlem i utenriks- og forsvarskomiteen fra et parti med kun ett medlem i komiteen melder forfall til et møte, kan dette medlemmet erstattes av et varamedlem i parlamentarikerkomiteen for EØS fra samme parti, slik at partigruppens deltakelse ivaretas.

Utenriks- og forsvarskomiteen eller dens leder kan bestemme at en eller flere andre komiteer «skal delta» i konsultasjoner, og det må legges til grunn at komitémedlemmene i disse tilfellene i utgangspunktet har en plikt til å møte, sml. også plikten til å delta i møter i komiteene etter § 20 fjerde ledd.

Siste punktum i annet ledd om at valgkomiteen etter anmodning fra en partigruppe kan oppnevne leder av vedkommende gruppe som medlem av Europautvalget dersom den finner at hensynet til gruppenes forholdsmessige representasjon tilsier det, ble tatt inn i forretningsordenen i 2021 på bakgrunn av forslag fra reglementskomiteen.⁸⁹ Bestemmelsen er utformet etter mønster av ordningen for den utvidete utenriks- og forsvarskomité, jf. § 16 første ledd. Ordningen er ment å være en generell ordning for parlamentariske ledere, selv om ordningen er særlig relevant for små partigrupper som ikke allerede er representert i utenriks- og forsvarskomiteen eller EØS-delegasjonen.

Tredje ledd: Saker som omfattes av EØS-avtalen eller tilgrensende avtaler med EU, kan berøre samtlige statsråders ansvarsområder, og adgangen til å anmode om møter i utvalget fra regjeringssiden er derfor ikke avgrenset til å gjelde statsministeren og utenriksministeren (og forsvarsministeren eller justisministeren for så vidt gjelder begrensede saksområder), slik tilfellet er for den utvidete utenriks- og forsvarskomité, jf. merknader til § 16 fjerde ledd.

Fjerde ledd: Bestemmelsen ble tatt inn i forretningsordenen som ledd i et ønske om å styrke de faste komiteenes involvering i behandlingen av EØS-saker i Innst. S. nr. 38 (2007–2008). Det ble blant annet innført en bestemmelse om at dokumenter Europautvalget får tilsendt fra regjeringen, oversendes fagkomiteene, en adgang for fagkomiteene til å stille skriftlige spørsmål til vedkommende regjeringsmedlem samt en adgang til å gi skriftlige uttalelser til Europautvalget om en sak som utvalget skal behandle. De to sistnevnte forhold er å anse som et unntak fra regelen i § 22 sjuende ledd om at komiteene ikke kan behandle andre saker enn de som er oversendt fra Stortinget. Komiteen avgjør med vanlig flertall om den skal avgi en uttalelse. Dersom det er uenighet i komiteen om hva en uttalelse skal gå ut på, tas de forskjellige synspunktene inn i uttalelsen. Det ble i Innst. S. nr. 38 (2007–2008) forutsatt at komiteene kan stille spørsmål til regjeringen, også når komiteen ikke har tatt stilling til om det skal avgis en uttalelse i en sak.

Bestemmelsen om at komiteen selv avgjør om saksordfører skal velges, harmoniserer med bestemmelsen i § 24 annet punktum, som fastsetter at når en komité bare skal avgi uttalelse om en innstilling eller et utkast til innstilling som er utarbeidet av en annen komité, avgjør komiteen om saksordfører skal velges.

Uttalelsen er offentlig når den er avgitt, hvis ikke komiteen bestemmer noe annet. I Innst. S. nr. 38 (2007–2008) viser presidentskapet til at en uttalelse som en komité gir til en innstilling, ikke er offentlig før innstillingen er avgitt, men at de samme hensyn ikke tilsier at en skriftlig uttalelse fra en fagkomité til Europautvalget bør være unntatt fra offentlighet til utvalget har behandlet saken.

Presidentskapet forutsatte i Innst. S. nr. 38 (2007–2008) at høringer ikke bør kunne holdes i slike saker, spesielt ikke med regjeringsmedlemmene, fordi dette vil kunne foregripe konsultasjonene.

Femte ledd: Forretningsordenen fastsatte før endringene i 2007 at forhandlingene i EØS-utvalget skulle holdes hemmelige hvis ikke annet ble vedtatt, og at referatene skulle gjøres offentlige etter ett år, med mindre noe annet ble bestemt. Regelen er nå at referater av forhandlingene blir offentlige når de foreligger, hvis ikke utvalget bestemmer noe annet.

Betegnelsen «hemmelige» ble i 2019 erstattet med «underlagt taushetsplikt», jf. Innst. 426 S (2018–2019). Se også nærmere omtale under § 16 femte ledd.

I Innst. S. nr. 38 (2007–2008) forutsatte presidentskapet at et vedtak om at referatet ikke skal være offentlig, vanligvis også forutsettes å tilkjennegi at referatet blir offentlig på et senere tidspunkt. Alternativt kan vedtak om dette gjøres i et senere møte. Det er i dag praksis for at referatene publiseres så raskt som mulig etter at møtene har funnet sted, med unntak av opplysninger som er unntatt offentlighet (underlagt taushetsplikt eller gradert informasjon).

Ny § 75 a om behandling av gradert informasjon trådte i kraft 1. oktober 2019, jf. Innst. 426 S (2018–2019) og Stortingets vedtak 20. juni 2019. Det ble samtidig vedtatt «Reglement for avgradering av dokumenter utstedt i Stortinget» (vedtak 646 og 647), jf. § 75 a annet ledd annet punktum. Det følger av dette reglementet § 1 første ledd bokstav c at dagsorden, protokoller og referater fra forhandlinger i Europautvalget som er underlagt taushetsplikt, skal vurderes for avgradering senest etter 30 år. Selv om man her bruker begrepet «avgradering», er det forutsatt at reglen kommer til anvendelse i sin alminnelighet på dokumenter i Europautvalget som er unntatt offentlighet – også der de er underlagt taushetsplikt av andre grunner enn at de omtaler opplysninger som er graderte. Reglementet sikrer at referater som ikke tidligere er besluttet offentliggjort av Europautvalget, gjennomgås systematisk med sikte på tilgjengeliggjøring. Se nærmere omtale av reglementet, herunder hvilke prosedyrer som gjelder for avgradering, under kommentarene til § 75 a.

Sjette ledd: I likhet med det som gjelder for den utvidete utenriks- og forsvarskomité, inneholder bestemmelsen en adgang til å kreve en sak fremlagt for Stortinget. Mens dette er formulert som en rettighet for mindretallet i den utvidete utenriks- og forsvarskomité (jf. § 16 sjuende ledd) kreves det etter § 17 sjette ledd en flertallsbeslutning i utenriks- og forsvarskomiteen for at en sak for Europautvalget skal bli brakt inn for Stortinget. Medlemmene av parlamentarikerkomiteen for EØS deltar ikke i denne beslutningen. Se for øvrig merknader til § 16 sjuende ledd.

Bestemmelsen tar sikte på de såkalte «spesialkomiteer» som forutsettes å avgi innstilling til Stortinget, og som ikke oppnevnes i medhold av andre bestemmelser i forretningsordenen.

Adgangen til å nedsette slike komiteer benyttes i praksis relativt sjelden.

I 2021 ble det etter muntlig innstilling fra Stortingets presidentskap oppnevnt en særskilt komité til å behandle særskilt melding fra Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget) om graderte opplysninger (Dokument 7:2 (2020–2021).⁹⁰

I 2020 ble det etter muntlig innstilling fra Stortingets presidentskap oppnevnt en særskilt komité til å behandle saker i forbindelse med koronakrisen.⁹¹ Medlemmer var lederne for partigruppene og stortingspresidenten, som også ledet komiteen. Komiteen avga to innstillinger til lovproposisjoner fra regjeringen om midlertidige lover om forskriftshjemmel for å avhjelpe konsekvensene av Covid-19 mv. (koronaloven).⁹²

I 2011 ble det oppnevnt en særskilt komité (22. juli-komiteen) til å behandle redegjørelse fra justisministeren og forsvarsministeren holdt i stortingsmøte 10. november 2011.⁹³

I 2005 ble det nedsatt en særskilt komité for avgivelse av innstilling om St. meld. nr. 17 (2004–2005) Makt og demokrati.⁹⁴

I 1993 ble det nedsatt en særskilt komité som skulle gi innstilling til Stortingets presidentskap om oppnevning av en granskingskommisjon for å granske påstander om ulovlig overvåkning.⁹⁵

Det forekommer også noen eksempler fra tiden etter andre verdenskrig.⁹⁶

Det har vært vanlig at presidentskapet med visse mellomrom har oppnevnt ad hoc reglementskomiteer til å fremme forslag overfor presidentskapetom endringer i forretningsordenen. Dette er ikke å anse som en spesialkomité etter § 18. Presidentskapet har da fremmet innstilling overfor Stortinget på grunnlag av reglementskomiteens innstilling. I tidligere tider forekom det at en reglementskomité ble oppnevnt av Stortinget og selv avga innstilling til Stortinget, jf. eksempelvis Innst. S. nr. 2 for 1950.

Tidligere ble særskilte komiteer oppnevnt av valgkomiteen. I 2017 ble det regelfestet at en beslutning om å opprette en særskilt komité skal treffes av Stortinget på bakgrunn av innstilling fra presidentskapet. Det ble videre regelfestet at innstillingen fra presidentskapet også skal inneholde forslag til vedtak om sammensetning av den særskilte komité.⁹⁷ Som begrunnelse for forslaget viser reglementskomiteen til at særskilte komiteer erfaringsmessig brukes i viktige saker hvor det gjør seg spesielt tunge politiske hensyn gjeldende, og at formålet med endringen var å legge bedre til rette for Stortingets behandling av slike saker.

Generelt: Bestemmelsen ble tatt inn i forretningsordenen i 2003 etter forslag fra utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon (Frøiland-utvalget).⁹⁸ Stortingsoppnevnte granskingskommisjoner har hittil blitt nedsatt i sju tilfeller. Disse er:

• Ryssdalkommisjonen, som gransket myndighetenes håndtering av Reksten-rederiets problemer på slutten av 1970-tallet og regjeringens informasjon til Stortinget i denne forbindelse.⁹⁹

• Lund-kommisjonen, som ble oppnevnt i 1994 for å granske påstander om ulovlig overvåkning av norske borgere.¹⁰⁰

• Smith I-kommisjonen, som ble oppnevnt i 1997 for å granske bankene og myndighetenes rolle under bankkrisen i Norge på slutten av 1980-tallet.¹⁰¹

• Smith II-kommisjonen, som ble oppnevnt i 2000 for å granske Gardermo-utbyggingen.¹⁰²

• Mehamn-kommisjonen, som ble oppnevnt i 2003 for å granske luftfartsulykken med Twin -Otter LN-BNG nær Gamvik 11. mars 1982¹⁰³.

• Scandinavian Star-kommisjonen, som ble oppnevnt i 2015 for å granske brannen på Scandinavian Star.¹⁰⁴

• Kommisjonen for å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner.¹⁰⁵

I de tilfeller hvor Stortinget har vedtatt en granskingskommisjon, har dette i flere tilfeller skjedd etter at sakene helt eller delvis har vært undersøkt av regjeringsoppnevnte utvalg eller kommisjoner, men stortingsflertallet har ment at saken, eller sider av den, ikke var tilstrekkelig opplyst.

I Innst. S. nr. 210 (2002–2003) understreker kontroll- og konstitusjonskomiteen viktigheten av tilbakeholdenhet med å velge en slik fremgangsmåte. Frøiland-utvalget peker i pkt. 5.4.3 i Dokument nr. 14 (2002–2003) på momenter som Stortinget bør legge vekt på i sin vurdering av om det skal oppnevnes en granskingskommisjon. Som hovedregel mente utvalget at Stortinget bare bør oppnevne granskingskommisjoner der dette fremstår som absolutt nødvendig ut fra tungtveiende politiske hensyn. Utvalget peker også på at Stortinget bør vurdere alternativene til å oppnevne en granskingskommisjon. Stortinget kan alternativt gi kontroll- og konstitusjonskomiteen i oppdrag å granske saken, instruere Riksrevisjonen om å granske saken eller anmode eller instruere regjeringen om å nedsette en granskingskommisjon.

Utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon som ble oppnevnt av Stortinget i 2020 (Harberg-utvalget), fikk som en del av sitt mandat i oppdrag å vurdere om det var behov for mer generelle regler og retningslinjer for virksomheten til parlamentariske granskingskommisjoner, og eventuelt utarbeide forslag til et slikt regelverk, for eksempel vedørende prosessuelle regler om vitneplikt og regler om taushetsplikt og selvinkriminering. I arbeidet skulle utvalget se hen til at parlamentariske granskingskommisjoner, i egenskap av organer for Stortinget, ikke er underlagt sentralt regelverk for offentlig saksbehandling som forvaltningsloven, offentleglova og arkivlova. På bakgrunn av utvalgets vurderinger i Dokument 21 (2020–2021) ble det i 2021 vedtatt enkelte endringer av § 19 tredje ledd samt et nytt fjerde ledd.¹⁰⁶

Første ledd: At Stortinget kan nedsette en granskingskommisjon, følger av tingets alminnelige kompetanse. Gjennom formuleringen «klarlegge eller vurdere et tidligere faktisk begivenhetsforløp» er det forsøkt trukket et skille mellom granskingskommisjoner og utredningsutvalg.¹⁰⁷

Hovedregelen er at granskingskommisjoner ikke skal vurdere ansvarsforhold. Bare der hvor Stortinget etter en nærmere vurdering finner at det har behov for bistand til å vurdere ansvarsforhold, bør mandatet åpne for dette. Frøiland-utvalget gjennomgår i pkt. 5.4.5 i Dokument nr. 14 (2002–2003) ulike hensyn som tilsier at Stortinget generelt bør utvise varsomhet med å be granskingskommisjoner om å foreta klare ansvarsvurderinger.

Annet ledd: Forslag om å nedsette en granskingskommisjon skal behandles av kontroll- og konstitusjonskomiteen. Alternativt kan Stortinget nedsette en særskilt komité (se kommentarer til § 18). Kontroll- og konstitusjonskomiteen kan fremlegge forslag om å nedsette en granskingskommisjon på eget initiativ.

Tredje ledd: Bestemmelsen er ment som en påminnelse om at Stortinget i hvert enkelt tilfelle må ta stilling til hvorvidt generelle regler og retningslinjer for offentlige granskingskommisjoner skal gjelde.

Bestemmelsen ble modernisert i 2021 på bakgrunn av forslag fra utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon (Harberg-utvalget), ettersom tidligere henvisning til generelle regler og retningslinjer for offentlige granskingskommisjoner fremsto som utdatert.¹⁰⁸ I Dokument 21 (2020–2021) kapittel 5 har utvalget beskrevet ulike typer bestemmelser som i praksis kan være aktuelle for granskingskommisjoner. Dette er tenkt som et utgangspunkt for å utarbeide spesifikke regelverk tilpasset den enkelte granskingskommisjon. Her drøftes nærmere ulike spørsmål blant annet knyttet til oppnevning, habilitet, mandatutforming, vernet mot selvinkriminering, beviskrav, varsel, innsyn og kontradiksjon, taushetsplikt, etterprøvbarhet, offentlighet og innsyn, personvern, etterlatte og pårørende, arkiv og kommisjoners informasjonstilgang. Utvalget tok i sin gjennomgang utgangspunkt i drøftelser i NOU 2009:9 Lov om offentlige undersøkelseskommisjoner. Det ble her foreslått en egen lov som skulle erstatte de generelle retningslinjene for offentlige granskingskommisjoner fastsatt i rundskriv G-48/75 fra Justisdepartementet. En eventuell særlov med rettslige rammer for granskingskommisjonens arbeid bør ideelt vedtas samtidig med mandatet, selv om det også er eksempler på at slike lover har blitt vedtatt i ettertid.

Det er av stor betydning for parlamentariske granskingskommisjoner at de får tilgang til all nødvendig informasjon for å oppfylle mandatet. Stortinget kan sikre granskingskommisjoners informasjonstilgang på ulike måter. Det er generelt antatt at Stortinget som hovedregel kan instruere regjeringen om å gi kommisjoner adgang til opplysninger underlagt taushetsplikt av hensyn til offentlige interesser. Det er også antatt at unntaket fra alminnelig taushetsplikt i forvaltningsloven § 13 b nr. 4 ved «revisjon eller annen form for kontroll med forvaltningen» kan komme til anvendelse på stortingsoppnevnte granskingskommisjoner. Forutsetningen må da være at kommisjonen selv er underlagt taushetsplikt, i den utstrekning det ikke strider med kontrollens formål.¹⁰⁹ Etter domstolloven § 43 kan en granskingskommisjon oppnevnt av Stortinget kreve bevisopptak ved domstolene.

Det har således forekommet at Stortinget ved plenarvedtak har bedt regjeringen om å bruke den kompetanse den har etter gjeldende lovgivning til å frita offentlige tjenestemenn for taushetsplikt overfor kommisjonen, samt stille alt materiale som foreligger hos offentlige myndigheter, til kommisjonens disposisjon.¹¹⁰ I bankkrisesaken og Gardermosaken ble pålegget om å gi tilgang til informasjon avgrenset i forhold til regjeringens strengt interne arbeidsdokumenter og opplysninger/materiale som må anses taushetsbelagt fordi det inneholder sensitive personopplysninger. I bankkrisesaken ble Stortingets plenarvedtak, på bakgrunn av en henvendelse fra kommisjonen, supplert med en egen særlov om unntak fra taushetsplikt, jf. opplisting av lover nedenfor.

Ved de senere oppnevninger av granskingskommisjoner (Scandinavian Star og kommisjonen som skal granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner) har Stortinget, som en del av kommisjonenes mandat, forutsatt at offentlige myndigheter stiller til rådighet for kommisjonen alt materiale som kommisjonen anser kan være av interesse.

Ved tvil om kommisjonens tilgang til taushetsbelagte opplysninger vil det enkleste være at dette reguleres ved særlov. Lovhjemmel vil være nødvendig dersom kommisjonen skal kunne kreve utlevert dokumenter fra andre enn de som er underlagt regjeringens instruksjonsmyndighet, eller dersom private skal kunne utlevere dokumenter de er pålagt taushetsplikt for. Også dersom granskingskommisjonen skal kunne kreve at personer skal avgi muntlig forklaring, vil det være nødvendig med lovhjemmel.

Egne lover om granskingskommisjoner er hittil gitt i lov 12. mai 2020 nr. 41 om informasjonstilgang mv. for Kommisjonen for å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner, lov 29. april 2016 nr. 6 om granskingskommisjon for brannen på Scandinavian Star, lov 11. april 2003 om granskingskommisjon for Mehamn-ulykken 11. mars 1982 med et Twin Otter passasjerfly, lov 25. mars 1994 nr. 6 om granskingskommisjonen for gransking av ulovlige påstander om overvåkning av norske borgere og lov 16. januar 1998 nr. 8 om Stortingets granskingskommisjon for bankkrisen.

Fjerde ledd: Bestemmelsen om rett til bistand ble tatt inn i forretningsordenen i 2021 på bakgrunn av forslag fra utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon (Harberg-utvalget).¹¹¹ Bestemmelsen bygger på forslag i NOU 2009:9.

Sjette ledd: Siden Stortinget er oppdragsgiver, rapporterer kommisjonen direkte til Stortinget. I annet punktum fastsettes det at rapporten skal være offentlig, med mindre særlige hensyn tilsier at rapporten helt eller delvis bør være taushetsbelagt. I Dokument nr. 14 (2002–2003) er det lagt til grunn at kravet om særlige hensyn må forstås strengt, slik at det bare er i ekstraordinære tilfeller Stortinget bør hemmeligholde hele eller deler av rapporten. Hensyn som eventuelt kan tilsi at hele eller deler av rapporten bør være taushetsbelagt, kan for eksempel være at rapporten inneholder sensitive personopplysninger, forretningshemmeligheter eller opplysninger om rikets sikkerhet.

Lund-kommisjonens rapport var ved overleveringen til Stortinget i 1996 gradert HEMMELIG. Ved overleveringen tilstilte imidlertid kommisjonen presidentskapet en tilråding om at rapporten i sin helhet burde avgraderes og offentligjøres. Etter forslag fra presidenten traff Stortinget samme dag følgende vedtak: «Stortinget ber Presidentskapet forberede og fremme innstilling vedrørende avgradering av Lund-kommisjonens rapport».¹¹² I Innst. S. nr. 182 (1995–96) ble det fremmet forslag om at rapporten i sin helhet kunne avgraderes.

Tredje punktum ble i 2003 innført som en nyskaping sammenlignet med det som hadde vært praksis, og fastsetter at Stortinget bør oversende rapporten til regjeringen for uttalelse før Stortinget foretar en endelig vurdering av rapporten. Regelen er begrunnet i hensynet til kontradiksjon. Regelen innebærer imidlertid ikke et påbud om at rapporten oversendes regjeringen, og praksis etter at bestemmelsen ble innført, har vært varierende. Ved behandlingen av Mehamn-kommisjonens rapport, jf. Innst. S. nr. 125 (2005–2006) fra kontroll- og konstitusjonskomiteen, ble rapporten ikke oversendt regjeringen for uttalelse. Ved behandlingen av Scandinavian Star-kommisjonens rapport oversendte kontroll- og konstitusjonskomiteen derimot rapporten til regjeringen til skriftlig uttalelse. Justis- og beredskapsministerens svar 15. desember 2017 er tatt inn som vedlegg til Innst. 184 S (2017–2018) fra kontroll- og konstitusjonskomiteen.