Institutt for energiteknikk (IFE)

Høringsinnspill Meld. St. 8 (2020-2021) trygg nedbygging av norske atomanlegg og håndtering av atomavfall

Institutt for energiteknikk (IFE) takker for muligheten til å delta i høringen og komme med innspill til Stortingsmelding St.8 (2020-2021) trygg nedbygging av norske atomanlegg og håndtering av atomavfall. Regjeringens stortingsmelding synliggjør de store verdiene som er skapt gjennom 70 år med nukleær forskning i Norge, samtidig som den tydeliggjør de enorme utfordringene vi nå står overfor når de nukleære anleggene skal avvikles med god planlegging og sikkerhet.

IFE er en uavhengig stiftelse, og et internasjonalt ledende forskningsmiljø innen energi, miljø og digitalisering. Sentralt for IFE står to viktige samfunnsoppdrag: Forsking for en bedre fremtid og verdiskaping i Norge, samt sikre trygg håndtering og opprydning etter 70 år med atomvirksomhet i Norge.

I 2018 opprettet staten Norsk nukleær dekommisjonering (NND), som et statlig organ for å ha full kontroll på opprydningen og avviklingen av de norske atomanleggene. Mandatet NND har fått, er å håndtere alt menneskeskapt radioaktivt avfall for dagens og fremtidige generasjoner. Det krever kompetanse og systemer å overta atomanleggene, og ta ansvar for dekommisjoneringen. Det er i dag ikke sikkert når det vil være mulig for NND å overta anleggene fra IFE, og komme i gang med nedbyggingen av anleggene.

IFE og NND har sammen foreslått 1. januar 2024 som tidspunkt for overføring av atomvirksomheten fra IFE til NND. Det er viktig at det fastsettes en dato for overføringen av ansvaret, fordi en slik dato gir rammen for den tid man har til å gjennomføre nødvendig avklaringer og tiltak som må på plass før overføringen kan skje. NND må blant annet få konsesjon for å kunne overta anleggene, og få overført nødvendig kompetanse fra IFE så snart som mulig. Nødvendige konsesjoner vil være avhengig av tilgjengelig kompetanse.

IFE mener at NND bør kunne gis konsesjon på basis av å overta IFEs organisasjon og kompetanse.

Stortingsmeldingen rammer inn arbeidet med dekommisjonering, men den avklarer ikke fremdrift, roller og ansvar. Det understreker behovet for en nasjonal strategi for overføringen, for å sikre styring av prosessen, håndtering av risiko for forsinkelse og forening av ulike hensyn. IFE har i dag ansvar for å ivareta sikkerhet og drift, og forberede overføringen til NND. En nasjonal strategi vil styrke planleggingsarbeidet, bidra til å redusere risiko, skape større forutsigbarhet for alle involverte og gjøre overføringen til NND mer robust. IFE vil minne om at de årlige kostnadene i denne «venteperioden» er estimert til 400 millioner kroner årlig. Prosjektet samlet sett er som kjent estimert til ca. 21 milliarder kroner. Den kostnaden øker for hvert år som går i venteperioden. En nasjonal strategi er avgjørende for å sikre god, kostnadseffektiv og trygg fremdrift av overføringen. Den vil bety mye for å ivareta nødvendig kompetanse.

Bakgrunn – opprydning etter 70 år med atomvirksomhet                                                                    

Den nukleære virksomheten ble etablert av staten i 1948, og staten tok initiativ til å etablere IFE for det formål å utvikle  denne virksomheten på oppdrag fra staten Norge. Dette var et nasjonalt, strategisk viktig prosjekt. IFEs nukleære virksomhet springer ut av et samarbeid mellom Forsvarsdepartementet og Norges teknisknaturvitenskapelige forskningsråd i etterkrigstiden. Utnyttelse av nukleær teknologi var vurdert som en attraktiv energikilde og en vesentlig teknologisektor, både i Norge og i resten av verden. Oppbygningen, finansieringen og opprettholdelsen av IFEs nukleære virksomhet var motivert av statens interesse for å sikre nasjonal forankring for utvikling og tilgjengeliggjøring av slik energiteknologi. Det var også en sikkerhets- og utenrikspolitisk dimensjon ved at den nukleære virksomheten fordi den gjorde Norge mer relevant for viktige allierte.

Prinsipielle utfordringer ved stortingsmeldingen

Stiftelsen IFE har forestått driften av virksomheten ved de norske atomanleggene, og har innehatt konsesjoner til slik drift i perioden frem til i dag. Videre er IFE juridisk eier av atomanleggene og avfallet. I utgangspunktet vil derfor IFE etter prinsippet om at den som forurenser betaler formelt ansees som ansvarlig for den nukleære virksomheten som skal overføres til staten.

Dette kan imidlertid ikke være bestemmende for vurderingen av hvem som bør bære det økonomiske ansvaret for dekommisjoneringen. Dette må baseres på hvem som er den reelle forurenseren. Siden virksomheten fra starten av har vært utøvet på statens initiativ, på statens vegne og i statens interesse, er det ikke tvilsomt at det er staten som er som den reelle forurenser. Det er derfor riktig at staten bærer ansvaret for dekommisjoneringen.

Det er verken riktig eller hensiktsmessig at stiftelsen IFE, i praksis ved sin resterende virksomhet, skal bære et finansielt medansvar for dekommisjoneringen av den nukleære virksomheten, fordi IFE ikke med rimelighet kan anses som den reelle forurenseren i relasjon til slik virksomhet.   Overføringen representerer i praksis en tilbakeføring av den virksomheten som staten etablerte som del av en nasjonal energipolitikk og som nå går over i en ny og avsluttende fase etter at IFE har forvaltet statens eierinteresse og aktiviteter.

Det er viktig å understreke at summen IFE kan bidra med uansett er symbolsk i denne sammenhengen, men at den likevel vil legge en stor byrde på hele virksomheten og det andre viktige forskningsarbeidet ved instituttet.

Det er sannsynlig at det under dekommisjoneringen vil kunne avdekkes forhold med kostnadskonsekvenser. Det er derfor problematisk om IFE skal garantere for at det foreligger eller ikke foreligger visse egenskaper ved anleggene. Overføringen er ikke er en ordinær transaksjon hvor en «selger» skal innestå for en rekke garantier knyttet til virksomheten som overføres.  I kraft av å være den reelle interessent er det staten som til syvende og sist bør ha ansvaret for dekommisjoneringen. Hvis det avdekkes nye forhold på et senere tidspunkt vil dette være en konsekvens av den opprinnelige beslutning og den historiske risikoen staten tok ved opprettelsen av IFEs nukleære virksomhet på 1950-tallet, og den langvarige driften av nukleær virksomhet på vegne av staten.

Til slutt vil IFE vise til at i forbindelse med overføringen og dekommisjoneringen, vil fasiliteter og anlegg som IFE bruker som sine laboratorier for ikke-nukleær virksomhet overføres til NND for dekommisjonering. Herunder nasjonal forskningsinfrastruktur hvor IFE er vertskap og har forpliktelser overfor tredjeparter.

Dette er viktig og verdiskapende forskning, som bidrar til grønn omstilling, digitalisering og knoppskyting rundt IFE. For å sikre videreføringen av denne kritiske forskningsinfrastrukturen, som også er samfunnsøkonomisk lønnsom, er det riktig at staten bidrar med finansiering av nye laboratorier til erstatning for det som overføres til NND.