Utfordringer og muligheter for de nasjonale parlamentene

Finanskrisen, og andre kriser i EU de siste ti årene, har ført til økt direkte samarbeid mellom EU-landenes regjeringer. Dette skaper utfordringer for de nasjonale parlamentenes rolle i EU. Dette er utgangspunktet for en ny rapport skrevet på oppdrag fra Europaparlamentets konstitusjonskomite (AFCO). I rapporten foreslås det en rekke tiltak for å møte utfordringene, blant annet økt involvering før møtene i Det europeiske råd, mulighet for å komme med innspill også på senere stadier i EUs beslutningsprosess («late card»), og at fagkomiteene og de politiske partiene får en større rolle i det interparlamentariske samarbeidet. Også en ny rapport fra svenske Sieps ser på hvordan de nasjonale parlamentene er påvirket av at noen beslutninger i EU tas gjennom mellomstatlige forhandlinger.

Rapporten The Parliaments of Europe: full part actors or powerless spectators? – A state of play 2010–2020 ble publisert 30. september. Den er skrevet av Nathalie Brack, Cevipol-Institute for European Studies, Université libre de Bruxelles, på oppdrag fra Europaparlamentet.

Da Lisboatraktaten trådte i kraft 1. desember 2009, ble de nasjonale parlamentene koplet nærmere til EU-samarbeidet gjennom det såkalte Early Warning System, som voktere av nærhetsprinsippet. Traktatendringen har hatt en positiv effekt, ifølge rapporten. Den har ført til ytterligere europeisering, tilført ekstra ressurser og ført til en tilpasning av prosedyrer og engasjement i EU-saker.

Parallelt med gjennomføringen av Lisboatraktaten har EU vært gjennom det forfatteren omtaler som «a decade of crises». Det er særlig finanskrisen som førte til økt mellomstatlig samarbeid. Det europeiske råd, hvor EUs statsledere møtes, har fått økt innflytelse, det er åpnet for alternative prosedyrer og vedtak utenfor den vanlige lovgivningsprosessen. «There has not been any massive transfer of competences as such, but the supranational surveillance of national budgets and economic policies has greatly increased the constraints on national governments and has undermined parliamentary scrutiny», står det i rapporten.

Rapporten viser at de nasjonale parlamentene har tilpasset seg utviklingen de siste ti årene på ulike måter (se kapittel 5). De tre nordiske parlamentene er blant de landene med en mest aktiv rolle, blant annet gir de mandat til sine regjeringer i forkant av forhandlinger i Rådet. Disse tre landene har også tilsvarende prosedyrer for å overvåke regjeringens posisjoner i Det europeiske råd. I de fleste andre parlamentene er det prosedyrer for å bli informert om møtene i Det europeiske råd.

I rapportens konklusjoner (kapittel 6) legges det vekt på tre utfordringer for de nasjonale parlamentene, og forslag til hvordan disse kan møtes:

Overvåking av Det europeiske råd
Nasjonale parlament bør involveres mer, spesielt i spørsmål knyttet til budsjettet. Arbeidet i forkant av nasjonale reform- og stabilitetsprogrammer framheves, og det foreslås også at lederen av utenriks- eller europakomiteen i parlamentet kan delta i forberedende møter og som en del av delegasjonen til møter. Nasjonale parlamenter og Europaparlamentet bør samarbeide om å overvåke Det europeiske semester (innført etter finanskrisen for å koordinere EU-landenes økonomiske politikk).

The early warning system (EWS): økt fleksibilitet
EWS framheves i rapporten som en stor suksess, men ordningen kan bli mer fleksibilitet. Ideen om et «grønt kort» er lovende. Dette er opprinnelig et forslag fra Folketinget, hvor nasjonale parlament kan gå sammen om å oppfordre Kommisjonen om å legge fram et forslag til ny eller endret lovgivning. Et annet forslag er knyttet til beslutningsprosessen i EU. Det kan gå flere år mellom forslag og vedtak for viktige saker, og det opprinnelige forslaget blir ofte betydelig endret. Det er behov for en mer fleksibel tilnærming, mener forfatteren, for eksempel et «late card», som gir nasjonale parlamenter en mulighet til å gi innspill også senere i beslutningsprosessen.

Et mer politisert og differensiert interparlamentarisk samarbeid
Det interparlamentariske samarbeidet er preget av store arrangementer med forberedte taler. I stedet bør det være hyppigere møter om spesifikke spørsmål, mener forfatteren. Det vil gi mer diskusjon, mer nettverksbygging blant parlamentarikere og involvering av fagkomiteene. Studier viser at motivasjon er en viktig brikke for vellykket interparlamentarisk samarbeid. De politiske partiene bør få en større plass: «a greater involvement of MPs and MEPs along political rather than national lines would politicize more interparliamentary cooperation and could trigger more public and political interest. It could also trigger transnational alliances and patterns of contestation instead of national or inter-institutional ones».

I en ny rapport fra Svenska institutet för europepolitiske studier (Sieps) understrekes det at Det europeiske råd har blitt den dominerende institusjonen for økonomisk styring, og rapporten ser på hvordan innflytelsen fra nasjonale parlamenter i EU er påvirket av det faktum at noen beslutninger tas gjennom mellomstatlige forhandlinger. Verken Europaparlamentet eller nasjonale parlamenter spiller en vesentlig rolle i disse forhandlingene, noe som begrenser deres evne til å holde beslutningstakerne ansvarlig, står det i rapporten. Ut over dette ser også rapporten på «hur EU:s system för politisk kontroll påverkas av att EU:s beslutsfattande förändras – genom bland annat ett utökat användande av ”triloger”, inrättandet av nya myndighetsliknande organ såsom Europeiska stabilitetsmekanismen (ESM) samt tillkomsten av nya styrsätt som exempelvis den europeiska planeringsterminen».

Kontaktinfo

Stortingsbiblioteket: bibl@stortinget.no
Ansvarlig: Jeannette Berseth


Sist oppdatert: 13.10.2021 11:58