3.1 Sammendrag

Den foreslåtte nye uføretrygden vil i større grad reflektere den inntekten som falt bort på grunn av uførheten.

Uføre som kan arbeide noe skal ha gode insentiver til å utnytte sin arbeidsevne. Det er viktig at regelverket sikrer at det lønner seg å arbeide. Dette gjelder også før uførhet. Mange som mottar uføretrygd vil i perioder kunne arbeide noe ved siden av uføretrygden. Det er derfor viktig å ha regler som stimulerer til å utnytte arbeidsevnen. Samtidig er uføretrygd en erstatning for tapt arbeidsinntekt ved hel eller delvis uførhet. Grunnprinsippet er at uføretrygden skal kompensere for den reduserte inntektsevnen, som igjen vil reflekteres i uføregraden. Eventuell arbeidsinntekt må dermed få betydning for nivået på utbetalt uføretrygd.

Når det har gått ett år etter at uførepensjon er innvilget eller uføregraden forhøyet kan man i dagens regelverk ha en arbeidsinntekt ved siden av uførepensjonen opptil folketrygdens grunnbeløp (75 641 kroner fra 1. mai 2010) uten at uførepensjonen reduseres (friinntekt). Det samme gjelder for personer med gradert uførepensjon. Friinntekten blir ikke gradert etter uføregrad. Når arbeidsinntekten overstiger friinntekten skal uføregraden settes ned og uførepensjonen reduseres. Ved fastsettelse av ny uføregrad medregnes hele inntekten, også den delen som i utgangspunktet var en friinntekt.

Dagens friinntekt stimulerer uførepensjonister til å ha en arbeidsinntekt opp til denne friinntektsgrensen fordi de da får beholde hele pensjonen. Det at uføregraden skal settes ned (revurderes) når arbeidsinntekten overskrider friinntektsgrensen, kan imidlertid føre til at mange ikke utnytter den arbeidsevnen de faktisk har. Samlet inntekt kan derfor falle dersom arbeidsinntekten øker ut over friinntekten. Dagens regler stimulerer dermed ikke til å ha arbeidsinntekt ut over friinntektsgrensen. Friinntekten gjør videre at to personer med lik inntektsevne, får forskjellig samlet inntekt dersom de utnytter sin inntektsevne, avhengig av hvilken uføregrad de har fått fastsatt.

Det foreslås å videreføre dagens hovedprinsipper for fastsetting av uføregraden. Uføregraden fastsettes ved å sammenlikne de inntektsmuligheter man hadde før uførheten inntraff med de inntektsmuligheter man har etter uførheten. Inntektsmulighetene før uførhet foreslås fortsatt å settes til den inntekten man hadde rett før uføretidspunktet, justert til en årsinntekt i full stilling. Denne inntekten er dermed ikke beregningsgrunnlaget for uføretrygden beskrevet i proposisjonens kapittel 7, men et inntektsmål som i tid ligger nærmere tidspunktet da uførheten inntrådte.

Tidspunktet for når uførheten anses å ha inntrådt (uføretidspunktet) er i dag den kalendermåneden inntektsevnen/arbeidsevnen blir nedsatt med minst halvparten. Forslaget til ny uføretrygd fører ikke til behov for endringer i reglene om fastsetting av uføretidspunktet. Det legges derfor til grunn at dagens regler videreføres, med enkelte tekniske tilpasninger. Det foreslås å videreføre bestemmelsen om at det skal fastsettes et nytt uføretidspunkt hvis inntektsevnen blir ytterligere nedsatt hvis det er til fordel for pensjonisten. Som en følge av forslag om at uføretrygden skal reduseres ved økt arbeidsinntekt uten at uføregraden endres, vil det imidlertid sjeldnere bli fastsatt nytt uføretidspunkt etter et kortvarig arbeidsforsøk.

Det foreslås at det ved innvilgelse av uføretrygden fortsatt skal fastsettes en grense for hvor høy pensjonsgivende inntekt man kan ha ved siden av uføretrygd, før uføretrygden skal reduseres.

Det er rimelig at erstatning for inntektstap faller bort når man har arbeidsinntekt. Det foreslås at uføretrygden reduseres med utgangspunkt i den andelen en hel uføretrygd utgjør av mottakerens inntekt rett før uførheten inntraff (kompensasjonsgraden).

Det er en stor fordel for den enkelte at løpende ytelse er riktig fastsatt. Det bør derfor bygges opp automatiserte løsninger som legger til rette for at den enkelte skal kunne melde fra om endringer i arbeidsinntekt og som sikrer at det blir utbetalt riktig uføretrygd. Det vises her til at Finansdepartementet har sendt på høring et forslag om ny felles kommunikasjonsordning for arbeidsgiveres rapportering om ansettelser, lønn og trekk – Elektronisk dialog med arbeidsgivere (EDAG). Dette vil legge til rette for at utbetalt uføretrygd enkelt skal kunne justeres ved endring i arbeidsinntekt.

Av administrative hensyn bør det være en beløpsgrense, slik at arbeidsinntekt lavere enn beløpsgrensen ikke fører til at uføretrygden reduseres. For å unngå en terskeleffekt når arbeidsinntekten er høyere enn beløpsgrensen, foreslås det at arbeidsinntekt under beløpsgrensen holdes utenfor reduksjonen.

Med et slikt system vil det lønne seg å øke arbeidsinnsatsen, også ut over beløpsgrensen. Det vil være svært gode insentiver til å arbeide opp til beløpsgrensen, noe som kan stimulere den enkelte til å prøve seg i arbeid. En høy beløpsgrense betyr imidlertid at samlet inntekt kan bli høy sammenliknet med inntekten før uførheten. En beløpsgrense på 0,4 G (30 256 kroner) vil balansere hensynet til at samlet inntekt ikke skal kunne bli for høy i forhold til tidligere inntekt med hensynet til at reglene skal motivere til å prøve seg i arbeid.

Personer som mottar dagens uførepensjon og har arbeidsinntekt opp til friinntekten når det nye regelverket trer i kraft, kan komme dårligere ut ved overgang til de nye reglene. Det legges vekt på at overgangen fra dagens regler til nye regler blir forutsigbar, og at den enkelte får rimelig tid til å tilpasse seg nytt regelverk. Det foreslås derfor overgangsbestemmelser for personer som har rett til friinntekt når det nye regelverket trer i kraft. Disse får etter forslaget en beløpsgrense på 60 000 kroner til og med 2018.

Med dagens regler må det gå ett år etter innvilgelsen (ventetid) før man kan ha en inntekt tilsvarende friinntekten uten at trygden reduseres. Ventetiden kan motvirke at noen prøver å komme seg tilbake i arbeid, noe som er uheldig. Det foreslås derfor at det ikke skal være ventetid for å holde arbeidsinntekt under beløpsgrensen utenfor reduksjonen av ytelsen.

Deltakere i varig tilrettelagt arbeid (VTA) mottar uførepensjon. De fleste av disse får i tillegg en bonuslønn. Denne er som oftest veldig lav i forhold til den faktiske arbeidstiden. Det foreslås at inntekter fra VTA ikke skal føre til reduksjon av uføretrygden.

Uførepensjonen kan i dag graderes ned til 20 pst. etter innvilgelsen dersom man har meldt fra om at en forventer å få en inntektsøkning utover det som ble fastsatt ved innvilgelsen av ytelsen og derfor har fått en hvilende pensjonsrett. Det foreslås å opprettholde dagens nedre grense for utbetaling av uføreytelse. Ettersom det ikke lenger skal fastsettes ny uføregrad når trygden reduseres på grunn av arbeidsinntekt, foreslås det at utbetalingen av uføretrygden skal opphøre når inntekten utgjør over 80 pst. av inntektsnivået før uførhet.

I dag reduseres friinntekten dersom summen av uførepensjon og pensjonsgivende inntekt overstiger inntekten mottakeren hadde før vedkommende ble ufør (inntektstak). Forslaget om en beløpsgrense på et lavere nivå enn dagens friinntekt gjør at denne bestemmelsen vil få liten praktisk betydning. Det foreslås nå at den ikke videreføres.

For at uføre skal motiveres til å prøve seg i arbeid, er det viktig at det ikke er en risiko for å miste retten til uføretrygd dersom arbeidsforsøket ikke lykkes. Forslaget om at utbetalt uføretrygd skal reduseres dersom man har arbeidsinntekt over inntektsgrensen, innebærer at det ikke lenger er nødvendig å redusere uføregraden ved arbeidsforsøk. Når uføregraden ligger fast selv om arbeidsinnsatsen øker ut over det som ble lagt til grunn når uføregraden ble fastsatt, betyr det at den enkelte beholder retten til å falle tilbake på den uføretrygden som er innvilget. Dette vil stimulere flere til økt arbeidsinnsats.

Når uføretrygden ikke lenger utbetales fordi arbeidsinntekten er for høy, foreslås det at man fortsatt må be om å beholde retten til tidligere uføregrad (hvilende rett). Det foreslås å videreføre dagens regler om at denne hvilende retten kan beholdes i inntil fem år ved å melde fra til Arbeids- og velferdsetaten. Retten til ytelsen kan etter søknad beholdes i ytterligere fem år.

3.2 Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til videreføringen av dagens hovedprinsipp som er at uføregraden skal gjenspeile den inntektsevnen man hadde før uførheten inntraff sammenlignet med inntektsevnen man har etter at uførheten inntrådte. Videreføring av prinsippet om at det er opptjening før uføretidspunktet, det vil si det tidspunktet man først ble sykmeldt for skaden, lyten eller sykdommen som skal ligge til grunn for beregningen, skal sikre at perioder med redusert arbeidsinntekt som følge av uførhet ikke skal være en del av inntektsgrunnlaget for fastsetting av uføretrygd.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at dette prinsippet sammen med at inntektsgrunnlaget beregnes ut fra de tre beste av de siste fem årene, skal forhindre at tilfeldige svingninger eller redusert inntekt på grunn av sykdom, skade eller lyte skal gi for svakt inntektsgrunnlag. Unntaksreglene som gjelder omsorg for barn og ved militærtjeneste, videreføres.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, slutter seg til regjeringens forslag om beløpsgrense. Den foreslåtte beløpsgrensen er lavere enn i det gamle systemet. Den gamle friinntekten gav full avkorting når man oversteg grensen. Den nye beløpsgrensen sikrer at man ikke får terskler som gir tapt nettoinntekt ved økt arbeidsinnsats.

Komiteen vil understreke at det har vært viktig å få fjernet terskeleffektene, venteåret og automatisk revurdering av uføretrygden hvis man oversteg grensen for friinntekten. Dette har vært punkter i den gamle ordningen som har motvirket arbeidslinjen. Komiteen merker seg at ordningen med å kunne fryse uføretrygden for 5 + 5 år videreføres og støtter dette.

Komiteen er tilfreds med regjeringens forslag om å holde bonusinntekt fra VTA utenfor avkortingen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at den gamle friinntekten på 1 G gav full avkorting når man oversteg grensen. Den nye beløpsgrensen sikrer at man ikke får terskler som gir tapt nettoinntekt ved økt arbeidsinnsats.

Disse medlemmer viser til at Uførepensjonsutvalget var delt i synet på hvordan reglene for avkorting av uførestønaden mot arbeidsinntekt skal være. Flertallet mente det burde innføres en gradvis avkorting av uførestønaden over et lite toleransebeløp (15 000 kroner). Ett mindretall gikk inn for et høyere toleranse-/fribeløp, og et annet mindretall mener dagens avkortingsregler og friinntekt på 1 G bør videreføres.

Disse medlemmer viser videre til at regjeringen foreslår å redusere dagens friinntektsgrense til 0,4 G (31 686 kroner pr. 1. mai 2011).

Disse medlemmer har videre merket seg at regjeringen foreslår overgangsbestemmelser for personer som har rett til friinntekt når det nye regelverket trer i kraft. Disse får, etter forslaget, en beløpsgrense på 60 000 kroner til og med 2018.

Disse medlemmer mener det er viktig at man ivaretar hensynet til at reglene skal motivere til å prøve seg i arbeid.

Disse medlemmer vil derfor gå inn for at friinntektsgrensen settes til 0,75 G, og at uføretrygden avkortes med 66 pst. av inntekt som overstiger fribeløpet.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige lovendringer slik at friinntektsgrensen settes til 0,75 G.»

Disse medlemmer viser til at regjeringen har understreket at målet med ny uføretrygd er at det skal lønne seg å arbeide.

Disse medlemmer viser til tidsskriftet Kapital nr. 12 2011, hvor de har gjort beregninger som viser at det for enkelte tilfeller vil være mer lønnsomt å forbli på trygd fremfor å utnytte arbeidsevnen fullt og helt. Regjeringen foreslår at for å kompensere for at kontrollen av uføregrad bortfaller, vil utbetaling av uføretrygd opphøre dersom arbeidsinntekten når 80 pst. av inntektsnivået før uførhetstidspunktet.

Disse medlemmer antar at uføretrygdede vil ønske å arbeide opp til inntekten på et slikt nivå, men vegrer seg for å bli «helt friske» dersom de kommer dårligere ut økonomisk.

Disse medlemmer viser til at statssekretær Jan-Erik Støstad i Arbeidsdepartementet uttaler følgende i nevnte utgave av Kapital:

«.. effekten av 80-prosentgrensen vil derfor bli den motsatte av intensjonen om å få uføre tilbake til arbeid.»

Og videre:

«Ideelt sett burde vi ikke hatt den terskeleffekten du peker på, men vi har altså gjort en avveining av ulike hensyn».

Disse medlemmer mener regjeringen bør komme tilbake til Stortinget med justerte regler for å hindre at enkelte vil få svært høy samlet inntekt sammenlignet med det de tidligere har hatt. Dette er også i tråd med den vurdering regjeringen selv omtaler i proposisjonen.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige lovendringer slik at enkelte ikke får høyere inntekt sammenliknet med det de tidligere har hatt, uten at uføregraden revurderes, og slik at effekten av 80-prosentgrensen fjernes.»

Disse medlemmer viser til at inntektsevnen etter dagens regelverk må være varig nedsatt med mer enn 50 pst., og som følge av sykdom, skade eller lyte. I tillegg graderes uførepensjonen basert på sivilstand, altså på samme måte som alderspensjon.

Disse medlemmer har merket seg at Uførepensjonsutvalgets flertall mente at med en kompensasjonsgrad i uføreordningen på 66 pst., vil den enkelte som har en uføregrad på minst 50 pst. måtte bære 1/3 av inntektstapet selv. I samsvar med dette mente flertallet at det bør vurderes om den nedre grensen for å komme inn i uføreordningen skal reduseres til 1/3 (33,3 pst.).

Disse medlemmer har også merket seg at et mindretall i utvalget frarådet at man reduserte grensen for å komme inn i uføreordningen til 33,33 pst., mot dagens 50 pst. På den annen side kan dagen grense på 50 pst. også føre til et press på uføretrygden. En person som i dag reelt sett er 20 pst. varig arbeidsufør, og ikke omfattet av en offentlig tjenestepensjonsordning, kan fort bidra til å øke presset på uføreordningen ved å få innvilget 50 pst. varig uførhet.

Disse medlemmer viser til at regjeringen foreslår å opprettholde dagens krav om 50 pst. uføregrad for å komme inn i uføreordningen, men at kravet reduseres fra dagens 50 til 40 pst. for de som kommer fra arbeidsavklaringspenger.

Disse medlemmer mener at man bør legge samme hovedregel til grunn som man har gjort for tankegangen knyttet til gradert sykefravær. Det er sjelden man har enten ingen eller full arbeidsevne.

Disse medlemmer viser til at det i dag er et medisinsk inngangsvilkår til uføreytelsen. Vilkåret innebærer at en skal ha omfattende helseproblemer for å få en uføreytelse, og at helseproblemene skal være hovedårsaken til den reduserte arbeidsevnen.

Disse medlemmer mener at det å oppfylle de medisinske vilkårene fortsatt bør være en nødvendighet, men ikke en tilstrekkelig betingelse for å få uførestønad.

Disse medlemmer mener videre at det er flere fordeler med å flytte oppmerksomheten fra begrensninger på grunn av sykdom til de muligheter som finnes til tross for sykdommen. Man er helt avhengig av å få et kompetanseløft inn i både Nav og til leger, for å sikre at de blir gode til å vurdere arbeidsevnen til den enkelte. Fokus må flyttes fra hvor syk du er til hvor frisk du er – ikke hva du ikke kan, men hva du faktisk er i stand til.

Disse medlemmer har merket seg at regjeringen foreslår at inntekten i de tre beste av de fem siste årene før uførheten oppsto skal danne beregningsgrunnlaget for ny uføretrygd.

Disse medlemmer vil påpeke at for personer med varierende inntekt over tid kan en slik beregningsmodell gi tilfeldige utslag.

Disse medlemmer mener derfor det vil være fornuftig å endre beregningsreglene slik at man hindrer urimelige utslag. Dette kan best gjøres ved at man innfører en lengre beregningsperiode, noe som også vil ivareta de som har arbeidet over tid, men så har gått ned i stilling av helsemessige årsaker.

Disse medlemmer foreslår derfor at inntekten i de tre av de beste ti årene før uførheten oppsto skal danne beregningsgrunnlaget for ny uførestønad.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen endre beregnings-reglene slik at de tre beste av de siste ti årene før uførheten oppsto danner beregningsgrunnlaget for ny uførestønad.»

Disse medlemmer viser til at det fremlagte forslaget til ny uføretrygd kan oppfattes som noe uklart for de med høy inntekt. Det kan virke som at en person som har en inntekt på 12 G, og som i realiteten har 50 pst. restarbeidsevne, ikke vil ha de nødvendige intensiver for å komme tilbake til arbeid.

Disse medlemmer mener at ny uføretrygd også må innrettes slik at det skal lønne seg for denne gruppen å utnytte sin restarbeidsevne.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med en vurdering over hvordan dagens avkortingsregler slår ut for de med høy inntekt.»

Disse medlemmer er kjent med at regjeringen foreslår å opprettholde dagens hovedregel om at vilkåret for å få rett til uføretrygd er at inntektsevnen/arbeidsevnen er nedsatt med minst halvparten.

Disse medlemmer har videre merket seg at regjeringen foreslår en gradering ned til 40 pst. for personer som har mottatt arbeidsavklaringspenger. Begrunnelsen for at denne bestemmelsen innføres er at det kan fremstå som urimelig at personer som har kommet inn på arbeidsavklaringspenger med 50 pst. redusert arbeidsevne og som har klart å øke arbeidsinnsatsen til 60 pst., ikke kan få uføretrygd for den delen av inntektsevnen som er varig nedsatt.

Disse medlemmer har merket seg at regjeringen foreslår at uføregraden ikke skal revurderes etter at uføretrygd er innvilget.

Disse medlemmer viser til at private pensjonsleverandører har basert sine produkter på graderingen i folketrygden, og mener et system der man ikke foretar en revurdering av uføregraden, men at man kun har avkorting av uføretrygden mot inntekt, vil kunne oppfattes som uoversiktlig for de som har private løsninger i tillegg til folketrygden.

Disse medlemmer mener dette er forhold som regjeringen bør utrede nærmere, slik at man får vurdert konsekvensene av at man ikke skal foreta revurdering av uføregraden.

Disse medlemmer viser til det faktum at mange som mottar uføretrygd i perioder vil kunne arbeide ved siden av uføretrygden.

Disse medlemmer mener derfor det er viktig å ha fleksible regler for gradering av uføretrygd som stimulerer alle til å utnytte sin reelle arbeidsevne, samtidig som uføretrygd er en erstatning for tapt arbeidsinntekt ved hel eller delvis uførhet.

Disse medlemmer viser videre til at regjeringen foreslår å videreføre dagens særregler, men at de tilpasses ny uføretrygd. Dette innebærer at inntekten på skadetidspunktet kan legges til grunn dersom dette gir et høyere beregningsgrunnlag, at uføretrygden er uavhengig av trygdetid, og at det kan ytes uføretrygd gradet ned til 30 pst.

Disse medlemmer mener derfor at man bør innføre en langt mer fleksibel gradering av grensen for å komme inn i uføreordingen, og vil derfor ta til orde for en ordning med følgende gradering: 20 – 30 – 40 – 50 – 60, 80 og 100 pst. varig redusert arbeidsevne.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige lovendringer slik at følgende gradering av grensen for å komme inn i uføreordningen blir ivaretatt: 20 – 30 – 40 – 50 – 60, 80 og 100 prosent varig redusert arbeidsevne.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener en ny uføretrygd med mer fleksible overganger mellom trygd og arbeid innebærer en ny måte å se uføretrygden på. Tidligere har systemet bygget på en tanke om at de som er 100 pst. uføretrygdede også er 100 pst. ute av stand til å arbeide hele tiden. For en person med plager som i varierende grad hindrer arbeidsdeltakelse, og som i kortere eller lengre perioder er helt ute av stand til å arbeide, har systemet i praksis måttet innvilge 100 pst. uføretrygd. Det er også grunn til å merke seg at om lag åtte av ti har en uføregrad på 100 pst., og av disse hadde 24,4 pst. en arbeidsinntekt ved siden av i 2007, ifølge Arbeidsdepartementet. Disse medlemmer mener den nye uføretrygden tar høyde for at mange kan ha varierende helsetilstand. Uføretrygden må derfor sees på som en grunnleggende inntektstrygghet som skal være der i de perioder man ikke er i stand til å arbeide. Med andre ord er en sentral del av den nye uføretrygden at det ikke bare er mulig, men ønskelig at flest mulig av de som har uføretrygd også skal arbeide ved siden av. Det er et viktig steg i riktig retning. Det innebærer også at det i mindre grad enn tidligere kan anses som et problem dersom kombinasjonen av trygd og arbeidsinntekt nærmer seg inntekten man tidligere hadde i arbeidsmarkedet. Så lenge denne økningen kommer som følge av økt arbeidsinnsats er det snarere et tegn på at fleksibiliteten i systemet er vellykket.

Komiteen mener at den avkortingen som regjeringen legger opp til er for høy for enkelte grupper. Dette gjelder spesielt de som på grunn av lav inntekt før uførhet vil motta minsteytelsen i den nye uføretrygden. Det vises i denne sammenheng til at enkelte med lav inntekt før uførheten vil kun sitte igjen med 11 kroner av en lønnsinntekt på 100 kroner etter skatt og avkorting av trygd. Komiteen mener denne avkortningen er for sterk, og at insentivene til å ta i bruk inntektsevnen dermed vil bli for svak.

Komiteen viser til at forslagene i Prop. 130 L (2010–2011) sikrer at uføre ikke kan tape penger på å øke arbeidsinntekten, slik det faktisk er i dagens system. Forslagene sikrer at to uføre med lik arbeidsinntekt og likt beregningsgrunnlag får om lag lik samlet inntekt, uavhengig av innvilget uføregrad, og forslagene gjør at det blir en nær sammenheng mellom hvor stor andel av inntekten som har falt bort og hvor stor andel av full uføretrygd som blir utbetalt. Det vil være en stor fordel å beholde disse gunstige effektene av regjeringens forslag.

Komiteen peker på at regjeringen har foreslått at inntekt før uførhet ikke skal settes lavere enn 3 ganger grunnbeløpet i folketrygden. Ved å øke denne grensen vil avkortingen reduseres for uføre med minsteytelse og lav inntekt før uførhet. Dette vil kunne føre til at flere uføre som også har arbeidsinntekt får en samlet inntekt som er høyere enn den inntekten de har hatt tidligere. Dette må imidlertid vurderes opp mot at uføre med minsteytelsen har en relativt lav inntekt.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at de maksimale avkortingssatsene for uføre med minsteytelsen bør reduseres ved å øke den nedre grensen for inntekt før uførhet fra 3 til 3,3 grunnbeløp for gifte og samboende pensjonister og til 3,5 grunnbeløp for enslige. Dette vil redusere de maksimale avkortingssatsene til om lag 70 pst. for begge gruppene.

Flertallet foreslår derfor å endre andre ledd i § 12-8 Fastsetting av inntekt før og etter uførhet fra lovforslaget, som sier at inntekt før uførhet ikke kan settes lavere enn 3 ganger grunnbeløpet. Flertallet foreslår at inntekt før uførhet ikke settes lavere enn 3,3 ganger grunnbeløpet for gifte og samboere. For enslige skal inntekt før uførhet ikke settes lavere enn og 3,5 ganger grunnbeløpet for gifte.

Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

Ǥ 12-8 andre ledd skal lyde:

Inntekt før uførhet skal ikke settes lavere enn

• a) 3,3 ganger grunnbeløpet for personer som lever sammen med en ektefelle (se § 1-5) eller med en samboer i et samboerforhold som har vart minst 12 av de siste 18 månedene,

• b) 3,5 ganger grunnbeløpet for enslige,

• c) 4,5 ganger grunnbeløpet for medlemmer som fyller vilkårene for rett til minsteytelse som ung ufør.»

Flertallet viser ellers til regjeringens forslag til øvrige bestemmelser i § 12-8 og slutter seg til dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer at komiteens flertall går inn for å differensiere den nedre grense for inntekt før uførhet i forhold til sivilstand.

Disse medlemmer har videre merket seg at det i regjeringens lovforslag ikke er foreslått en differensiering hva gjelder fastsetting av inntekt før og etter uførhet, jf. § 12-8, andre ledd.

Disse medlemmer viser til sine merknader i denne innstilling hvor Fremskrittspartiet går imot at gifte og samboende skal ha en avkorting i ytelsen i forhold til enslige, og vil derfor også gå imot at man differensierer på bakgrunn av sivilstand den nedre grense for inntekt før uførheten.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

Ǥ 12-8 andre ledd skal lyde:

Inntekt før uførhet skal ikke settes lavere enn 3,5 ganger grunnbeløpet. For medlemmer som fyller vilkårene for rett til minsteytelse som ung ufør, skal inntekten før uførhet ikke settes lavere enn 4,5 ganger grunnbeløpet.»

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti slutter seg til hovedtrekkene i den nye uføreordningen. Dette medlem mener imidlertid ikke ordningen er fleksibel nok med hensyn til uføregrad. Forslaget innebærer en videreføring av dagens regelverk som for de aller fleste innebærer at en må være minst 50 pst. ufør for å komme inn i andre ordninger når sykepenger opphører. Dette gir lite stimulans til personer i sykepengeordningen til å bli mer arbeidsfør enn 50 pst.

Dette medlem vil understreke at det er et viktig mål at sykmeldte skal komme tilbake i så stor stillingsstørrelse som mulig ut fra egen helse. Dette skal arbeidsgiver legge til rette for, men det er viktig at også trygdeordningene gir bedre mulighet for det. En lavere uføregrad enn 50 pst. som inngangsbillett vil bidra til at flere bruker sin arbeidsevne fullt ut. Selv om en slik ordning kan føre til at flere kommer inn i uføreordningen, vil samtidig flere kunne få en lavere uføregrad enn de ellers ville fått.

Dette medlem mener derfor regelverket på dette området må bli langt mer fleksibelt og vil foreslå at uføretrygden kan graderes fra 20 til 100 pst. i intervaller på 10 pst.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

Ǥ 12-7 skal lyde:

Det er et vilkår for rett til uføretrygd at evnen til å utføre inntektsgivende arbeid (inntektsevnen) er varig nedsatt med minst 20 pst.

Uføretidspunktet er tidspunktet da inntektsevnen er varig nedsatt med minst 20 prosent.

Ved vurderingen av hvor mye inntektsevnen er nedsatt, legges det vekt på alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn, arbeidsmuligheter på hjemstedet eller andre steder der det er rimelig at vedkommende tar arbeid. Inntektsmulighetene i ethvert arbeid som vedkommende nå kan utføre (inntekt etter uførhet) sammenlignes med inntektsmulighetene som vedkommende hadde før uføretidspunktet (inntekt før uførhet). Dersom sykdommen, skaden eller lytet har redusert inntektsevnen gradvis over flere år, kan det tas utgangspunkt i inntektsevnen før sykdommen, skaden eller lytet oppstod.

§ 12-10 første og andre ledd skal lyde:

Det er et vilkår for at en hjemmearbeidende ektefelle skal få rett til uføretrygd, at evnen til å utføre arbeid i hjemmet (arbeidsevnen) er varig nedsatt med minst 20 prosent.

Uføretidspunktet er tidspunktet da arbeidsevnen er varig nedsatt med minst 20 prosent.»