Bakgrunn
En tredel av dem
som lever i samliv i Norge, er samboere. Av dem har bare 15 pst.
samboerkontrakt, og det er ikke kjent hvor mange som sikrer samboer gjennom
testament. Samlivsbrudd og dødsfall kan ende med at den ene parten
havner i en fattigdomsfelle.
Rettshjelpsorganisasjoner
peker på at manglende lovverk særlig går ut over kvinner. Kvinner
har oftere mindre eller ingen eierandel i felles bolig og lavere
inntekt enn menn. Ved samlivsbrudd etter langvarig samboerskap er
det ikke uvanlig at par som har samlet økonomi, får problemer med
fordelingen. En samboerlov og endringer i arveloven vil kunne sikre
både trygghet for de etterlatte etter dødsfall og rettigheter for
den dårligere stilte part i ettertid av et samlivsbrudd.
Ulike rettshjelptiltak
erfarer at flertallet av deres klienter ikke har oversikt over sin
rettsstilling og tror at de har bedre rettigheter enn det de egentlig
har etter endt samboerskap eller dødsfall. Det er lite som tyder
på at kunnskapen om rettsstillingen er blitt høyere, eller at konfliktnivået
er blitt lavere siden siste offentlige utredning i 1999. På bakgrunn
av dette mener forslagsstillerne at det er på tide med en fravikelig
samboerlov som gir et sikkerhetsnett for ugifte par, samt at arveloven
må endres slik at også samboere uten barn sikres gjennom lovverket.
Mange kvier seg for
å ta opp temaet med samboer eller sliter med å navigere i et uoversiktlig
regelverk. Dette gjelder både for samboerkontrakt og testament. Samboere
anerkjennes som et økonomisk fellesskap i en rekke lover, herunder
rettshjelploven, husstandsfellesskapsloven og trygdelovgivningen.
Likevel mangler det regulering av formuesforholdet mellom samboere ved
samlivsbrudd.
Hovedfunksjonen til
dagens ekteskapslov er en form for standardkontrakt mellom ektefeller.
Sverige har siden 1970-tallet hatt en samboerlov, som er en mildere
variant av ekteskapsloven, der det som anses som samboerskap, er
tydelig avgrenset. I norsk rett er også samboerskap med ekteskapslignende
forhold et veletablert juridisk begrep.
En samboerlov bør
være fravikelig. Folk bør ha frihet til å avtale seg vekk fra hele
eller deler av en samboerlov. Men ved en slik lov vil aktivitetsbehovet
snus, og rettighetene ligge til grunn.
Etter dagens arvelov
har samboere som ikke har ventet barn sammen, ikke rett på minstearv,
med mindre samboerskapet har vart i fem år og førstavdøde har sikret
lengstlevende gjennom testament. Samboere uten felles barn har heller
ikke rett til å sitte i uskifte i felles bolig. Det medfører at
etterlatte kan bli tvunget til å flytte, og kan skape andre økonomiske
problemer. Samboeres rettigheter i arveloven bør derfor styrkes.
Nåtidens samlivsformer
gjør dette til vanlige problemstillinger for et økende antall familier.
Det er viktig å forholde seg til realiteten av den store andelen
og veksten i samboende par, og de ytterst få som har samboerkontrakt.
En fravikelig samboerlov og styrking av rettighetene i arveloven
kan bety mye og gi et sikkerhetsnett for alle som en gang i løpet
av livet lever i samboerskap.