Bakgrunn
Det er på tide å
sette kommunene i stand til å håndtere masseturisme. Mange steder
i landet har turiststrømmene økt så mye at det har blitt et problem.
Infrastruktur og hygieniske forhold utfordres kraftig i høysesongen.
Natur ødelegges av store påkjenninger og manglende tilpasning. Kommunene
er rett og slett ikke i økonomisk stand til å møte den økte turismen.
Det går ut over både lokalbefolkningen og turistene, og det danner
en kime til konflikt mellom fastboende og besøkende.
Mange land har allerede
innført forskjellige varianter av turistskatt for å møte denne utfordringen.
Hos nordmenns favorittdestinasjoner er en form for skatt på besøket
svært vanlig. I land som Nederland, Italia, Frankrike, Tyskland,
Spania, Østerrike, Belgia, Hellas, Ungarn, Portugal, Romania, Slovenia,
Bulgaria, Kroatia og Sveits er dette allerede innført. I Amsterdam
startet de med turistskatt allerede i 1973, uten at det har avskrekket
turister fra å reise dit. Snarere tvert imot, turismen øker hvert
eneste år.
I Meld. St. 19 (2016–2017)
Opplev Norge – unikt og eventyrlig, ble det argumentert mot turistskatt
med at det vil være konkurransevridende i negativ forstand, og i
Innst. 324 S (2016–2017) ønsket flertallet i næringskomiteen ikke
å åpne for innføring av en lokal turistskatt. Det har gjort at utfordringene
med turismen har vedblitt, og mange reiselivsmål i Norge ønsker
å kunne kreve inn turistskatt. Kronekursen er mer utslagsgivende enn
en turistskatt for konkurranseevnen til norsk reiseliv, og erfaringer
fra andre land viser at turistskatt ikke virker avskrekkende på
de reisende.
Det er flere måter en turistskatt
kan implementeres på. Den kan være fastsatt rent kommunalt eller
innføres som en nasjonal sats med handlingsrom for kommunal variasjon.
Den nasjonale satsen kan for eksempel gjelde cruiseoperatører, som
betaler per passasjer per døgn. Den kommunale satsen kan ilegges
overnattingsturister (hoteller, Airbnb, campingplasser). Den kommunale satsen
kan være et fast beløp som gjelder for alle, eller det kan være
en prosentandel av overnattingsprisen. Det siste kan skjerme lavbudsjett-turister,
og vil ha mindre etterspørselsvirkninger siden skattesatsen følger
betalingsviljen. Skatten kan også differensieres etter sesong og
reisemål. En nasjonalt fastlagt turistskatt, med lokale variasjoner,
vil også kunne forhindre konkurransevridende effekter mellom ulike
reiselivsmål i Norge.
Turistskatt er ofte
øremerket reiselivsformål, men det må vurderes om en slik øremerking
er forvaltningsmessig og økonomisk fordelaktig.