Bakgrunn
Havbruksnæringen
i Norge har hatt en utrolig vekst og utvikling siden den spede start
på moderne oppdrett på slutten av 60-tallet. Norge eksporterer fisk
til utlandet tilsvarende 36 millioner måltider hver eneste dag.
Som en historisk parallell til petroleumsnæringens utvikling har
næringen utviklet seg uten den samme offentlige oppmerksomheten
og statlige kontrollen. Oppdrettsnæringen bidrar i dag til verdiskaping
over hele landet. Mange distrikts- og kystkommuner har fått verdifulle
arbeidsplasser på grunn av næringen, og man ser at disse gir positive
ringvirkninger for mange lokalsamfunn.
Norge står i dag
for over 50 prosent av den globale lakseoppdretten. Det gir oss
et stort ansvar for å produsere trygg mat. Folks tillit til matproduksjon
er tett knyttet til om det er åpenhet rundt hvordan maten produseres,
om produksjonen har skjedd med god dyrevelferd, og om matproduksjonen
gir minst mulig miljøavtrykk.
Mange vil si at utviklingen
har vært eventyrlig. Men næringen har også store utfordringer, og
ikke minst potensial, som ikke løses eller utløses av seg selv.
Det er et faktum
at oppdrettsnæringen i dag ikke er bærekraftig. Problemer som sykdom,
lus, rømming, avlusningsmetoder som går på akkord med fiskevelferd
og øvrig marint liv og næring, og oppdrettsfôr som hentes ut av
åkrer og hav langt borte, er verken bærekraftig eller solidarisk
med folk og bønder i andre land – de er alle negative effekter som
må tas på største alvor.
I motsetning til
petroleumsnæringen kan havbruk bli bærekraftig. Det krever innsats,
man må være villig til å både regulere og å investere for å oppnå
det. Man må derfor begynne med erkjennelsen av at næringen har kommet
langt, men skal mye lenger. Og utviklingen må gå langt raskere enn
i dag.
Potensialet er enormt.
Dersom Norge løser problemene med lus, rømming, dyrevelferd og sørger
for at fôr er bærekraftig og kortreist – har man ikke bare skapt
en mindre konfliktfylt næring, man bidrar også til å gi verden metoder
og teknologier til håndtere noen av våre største utfordringer.
Og så må man erkjenne
at man har dårlig tid. Galopperende klimaendringer, lokale miljøproblemer, svekket
global matproduksjon og de sosiale konsekvensene av at rike land
sikrer fattige lands matproduksjon gjennom kjøp og utprising, er
alle ting denne næringen er i nærkontakt med. En bærekraftig oppdrettsnæring vil
dessuten være konkurransefordel. Alt peker derfor i retning av større
politiske grep i denne næringen, og dette representantforslaget
er ment å være nettopp dette.
Forslagsstillerne
er klar over at forslagene vil fordre betydelige investeringer fra
oppdrettsnæringen. Deler av denne ulempen vil kunne reduseres av
forslaget til endringer av Havbruksfondet, hvor prisen på tillatelse reduseres
kraftig samtidig som miljøkravene strammes inn.