Bakgrunn

På 1980-tallet var årlig totalfangst av reker i Barentshavet oppe i ca. 120 000 tonn. Det internasjonale rådet for havforskning (ICES) sine kvoteanbefalinger for reker i Barentshavet har ligget på 70 000 tonn de siste årene, men fangstinnsatsen og dermed fangstkvantumet har vært sterkt nedadgående. Det ble i 2016 landet totalt ca. 24 000 tonn, hvorav vel 11 000 tonn av norske fartøy. I 2017 ble det landet totalt bare 16 000 tonn, hvorav norske fartøy fisket 7 000 tonn. Redusert aktivitet i dette fiskeriet har medført at antall fabrikker for industriell bearbeiding av reker i Troms og Finnmark er redusert fra 26 fabrikker på 1980-tallet til pr. i dag kun 2 fabrikker, som begge ligger i Troms fylke.

Den reduserte fangstinnsatsen i rekefisket i Barentshavet er et resultat av den sterke strukturering over mange år innenfor norsk torsketrålerflåte. Det er 48 norske havfiskefartøy med konsesjon for rekefiske, og samtlige av disse er kombinasjonstrålere med rettigheter for fiske med både reketrål og torsketrål. Stor kvotekonsentrasjon i torsketrålgruppen og svært gunstig kvitfiske har ført til et ensidig fokus på disse fiskeriene. Fartøyene er strukturert i slik grad at de ikke rekker å delta i rekefisket. Selv med enkelte perioder med gunstig markedssituasjon er trenden over tid svært tydelig, rekefisket nedprioriteres systematisk.

Konsekvensen er at den en gang så sterke norske rekenæringen bare er en skygge av seg selv. Uten nye tiltak vil man stå i fare for at rekenæringen forsvinner helt og flytter til andre land. Forslagsstiller mener derfor tiden er moden for nye grep for å øke beskatningen, ta ressursene i bruk og samtidig styrke norsk landindustri.