Til Stortinget
Tvangsbruken innenfor psykisk helsevern har vært dramatisk høy
over lengre tid, og Norge er blant landene i Europa som har høyest
andel tvangsinnlagte i institusjon. Norge fikk i 2015 refs fra Europarådet,
som mener at den utstrakte bruken av ufrivillig medisinering og
tvangsinnleggelse er urovekkende. Helsedirektoratets rapport «Bruk
av tvang i psykisk helsevern for voksne i 2014» viser at antall
tvangsinnleggelser blant voksne har økt fra 2013 til 2014, og at
det har vært en økning i antall klagesaker knyttet til bruk av tvang
og tvangsinnleggelser. Rapporten viser også store og vedvarende
geografiske forskjeller i tvangsbruk og tvangsinnleggelser.
Verdens Gang avslørte 25. april 2016 at en rekke av landets fremste
sykehusmiljøer underrapporterer hvor ofte de benytter tvang ved
beltelegging overfor psykisk syke pasienter. Mens norske sykehus
i 2014 rapporterte inn 2 802 tilfeller av denne type tvang, har
Verdens Gang for samme år kartlagt 3 768 tilfeller. Forslagsstillerne
mener avsløringen er alarmerende og understreker behovet for en
grundig utredning av hvor omfattende bruken av tvang i helse- og omsorgssektoren
er.
Forslagsstillerne er også bekymret for IKT-systemene i sykehusene
og opplæring av personale knyttet til disse. Når en stor andel tvangsvedtak
ikke er journalført digitalt og blitt registrert, skaper det mange spørsmål
om rutiner og kompetanse, samt at det gir en mangelfull og misvisende
oversikt som grunnlag for nasjonale prioriteringer. Det gis inntrykk
av å være minst tre ulike rapporteringssystemer for bruk av tvang
i sykehusene i dag. Ett for det digitale journalsystemet og nasjonalt
pasientregister, ett manuelt og papirbasert, ett til den lokale
kommisjonen og sannsynligvis i tillegg ett eller flere til både
det regionale helseforetaket og til det lokale sykehusforetaket.
Forslagsstillerne mener på denne bakgrunn at det er behov for
å etablere et mer effektivt system for registrering og innrapportering
av bruk av tvang. I forbindelse med endringen av loven for å ta
i bruk elektronisk pasientjournal var Venstres innvending at strukturering
av journal og standardisering av begreper ikke var kommet tilstrekkelig
langt. Verdens Gangs samlede gjennomgang tyder på at det fortsatt er
mye papirbasert kommunikasjon. Om det er systemer som ikke fungerer,
manglende kompetanse eller rett og slett uvilje mot å bruke systemene
framstår som uklart, og er spørsmål som også trenger å utredes.
Forslagsstillerne mener videre at det er behov for en grundig
gjennomgang av bruken av tvang i hele helse- og omsorgssektoren,
herunder psykisk helse, rusomsorg, demensomsorg og barnevern.
Det offentliges tilbud om behandling og omsorg må som den klare
hovedregel være basert på fritt og informert samtykke, og unntak
må bare oppstilles i livstruende nødstilfeller der personen åpenbart
er ute av stand til å ta en selvstendig avgjørelse.
Forslagsstillerne er særlig bekymret for bruk av tvang overfor
barn og unge, som i enda mindre grad enn voksne har anledning til
å motsette seg tvangsbruken. Barneombudet dokumenterte i sin rapport «Grenseløs
omsorg» fra 2015 at det er behov for en utredning av tvangsbruk
overfor barn innenfor både psykisk helsevern, barnevernsinstitusjoner
og fosterhjemsomsorgen.
Ifølge Barneombudets rapport er det særlig barn mellom 16 og
18 år som utsettes for tvang, og det er noen få som utsettes for
tvangsbruk i stort omfang. Det handler først og fremst om fastholding,
men også bruk av belter og belteseng. Belter kan bare benyttes på
barn over 16 år. Ifølge tall fra Norsk pasientregister var det likevel
i 2014 to tilfeller av beltelegging av barn under 16 år. I lys av
avsløringer om underrapportering av tilsvarende tvangsbruk overfor
voksne er det grunn til bekymring over situasjonen for barn som
utsettes for tvang.
Forslagsstillerne mener at man må se på om lovverket gir for
vide og skjønnsmessige fullmakter til å foreta alvorlige inngrep
i den enkeltes liv og frihet mot hans eller hennes vilje. Rettssikkerheten
til samfunnets svakeste må ivaretas, og en må våge å gå inn i de
mange etiske dilemmaene som både pasienter, pårørende og helsepersonell
opplever. Bruk av tvang er et svært inngripende tiltak, hvor man
risikerer å påføre pasienten krenkelser, skader og alvorlige traumer.
Terskelen for bruk av tvang må derfor være høy.
Handlingsplaner, strategier og mindre endringer i lovverket har
ikke vært tilstrekkelig for å redusere bruken av tvang. Forslagsstillerne
mener derfor at det er behov for en grundig og omfattende utredning
av alle former for tvangsbruk i helse- og omsorgssektoren.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber regjeringen nedsette
et bredt sammensatt offentlig utvalg som skal utrede bruken av tvang
i hele helse- og omsorgssektoren, herunder psykisk helse, rusomsorg,
demensomsorg og barnevern.
2. Stortinget ber regjeringen etablere et mer effektivt
system for registrering og innrapportering av bruk av tvang i alle
deler av helse- og omsorgssektoren.
Oslo, 28. april 2016