Gjennom flere år har det blitt ropt varsku om situasjonen for
pollinerende insekter, med særlig bekymring for tilbakegang i bestanden
av humler og andre villbiearter. Forskning viser at mange villbier
sliter på grunn av tap av kulturlandskap, især mangel på tilgang
til riktige blomstervekster gjennom hele sommerhalvåret. God balanse
mellom arter er viktig, både fordi økosystemene leverer viktige
tjenester og fordi mangfoldet er en verdi i seg selv. For å få til
dette er man avhengig av et mangfoldig landskap med mange ulike
kvaliteter. I dag lever imidlertid hver femte rødlisteart i kulturlandskapet.
I Norge er det over 200 arter av villbier, hvori de ca. 35 humleartene
inngår. Mange av disse pollinerer bare noen spesielle planter. En
del nyttevekster og ville vekster er avhengige av visse arter av
villbiene for å formere seg. Kløver, for eksempel, er avhengig av
langtungede humler på grunn av blomstens beskaffenhet (rørene).
Fra Østfold rapporteres det om at en kløverfrøprodusent har store
problemer på grunn av for få humler til pollinering.
Det er positivt at man har fått nye og forbedrede driftsformer
i landbruket. Rundballeteknologien er til stor nytte for husdyrprodusenter.
Godt arrondert åkerland likeså. Men man må snakke sant og ærlig om
alle konsekvenser. Bortfall av næringsfattige, men svært artsrike
beiter og slåttemarker gjennom gjødsling og annen intensivert drift
har rammet artsmangfoldet av vekster – og det rammer igjen de pollinerende
insektene. De siste ti årene er det i EU dokumentert en nedgang
på 5 pst. i pollinering, det er dramatisk! Mange arter er borte
eller sterkt redusert i antall. Om villbier er det noe begrenset
forskningsmateriale, men tap av mangfold synes også på sommerfugler,
som lever i samme naturtyper som biene, der mange arter er truet.
I Danmark er 12 sommerfuglarter blitt borte de siste årene, og også
i Norge er flere sommerfuglarter borte eller nå bare å finne på noen
ganske få steder. Nesten hver femte dagsommerfugl i Norge står på
rødlista.
Gjengroing av kulturlandskap gir tilsvarende negative effekter.
Områder som tidligere ble benyttet til beite og slått, er ikke lenger
«lønnsomme» med dagens krav til inntjening og rasjonell drift. Manglende bruk
og skjøtsel gjør at områdene gror igjen.
Mye av årsaken til nedgangen i pollinerende insekter er altså
endrede driftsformer i landbruket. Dette er nok utilsiktede virkninger
av overgangen til moderne, rasjonelt landbruk, men det er like fullt
en utvikling det må gripes systematisk fatt i for å få snudd. Insektene
er avhengig av landbruket, like mye som landbruket er avhengig av
insektene.
Det har blitt gjennomført ulike positive tiltak rundt om i landet,
men det er behov for en nasjonal og systematisk dugnad for villbiene.
Økt tilgang på blomster for villbiene vil selvsagt også være til
nytte for «tambier» og honningprodusenter. Forslagsstillerne velger
imidlertid her å vektlegge villbieartenes behov ettersom de er en
del av det naturlige mangfoldet, er langt flere i antall og er helt
avgjørende for pollinering både i landbruk og i utmark.
Det finnes flere gode eksempler på allerede iverksatte tiltak.
I Buskerud har bønder sådd store areal med blomsterenger for humler
og bier mellom kornåkrene. Ensidig korndyrking har de siste tiårene
ført til vanskelige levekår for humler og bier. I 2013 viste en
telling i samme område at bare to åkerlapper i området var dyrket
med pollen- og nektarproduserende vekster. Bare tre–fire av de vanligste
humleartene var å finne. I 2014 ble det sådd med en blanding av
humlevennlige blomster langs jordekanter, vegkanter og bekkefar.
I slutten av juli det året undersøkte en blomsterområdene for humler
igjen, og resultatet var oppløftende: så mange som 13 humlearter
ble registrert i Norge. Slottet har også gått foran og latt deler av
Slottsparkens tidligere plener gro til med blomsterrikdom der det
slås en gang i året, noe som også er bievennlig. Hageselskapet har
mobilisert hageeiere over hele landet til dugnaden «Summende hager».
Slike tiltak er svært positive, men det er viktig at det er tilgang
på bievennlige blomster overalt, i og med at individene har begrenset
radius for sin aktivitet, og gjennom hele sesongen. Det er også
svært viktig at man ikke sprer fremmede arter eller planter fra
frøblandinger som ikke er av lokal opprinnelse, og derfor vil det
beste være å fremelske de seminaturlige, mangfoldige slåtte- og
beitemarker. Disse naturtypene inneholder også et stort mangfold
av planter og sopp, noe som har stor verdi i seg selv og som Norge
har et særlig ansvar for.
Det er derfor behov for en nasjonal strategi og dugnad for villbiene.
Dette er et globalt problem, men hvert land må ta sin del av ansvaret.
Dersom Norge ikke tar omfattende grep for å stanse svekkingen i
bestanden av pollinerende insekter, vil dette gå sterkt ut over
landets artsmangfold og matproduksjon. Omkring 1/3 av matproduksjonen
og 70 pst. av landbruksvekster er avhengig av pollinerende insekter,
og derfor vil det få svært alvorlige konsekvenser dersom man ikke
klarer å stanse nedgangen i bestanden av slike insekter.
Det er gjennom tiltak i landbrukssektoren at man virkelig kan
gjøre noe med dette problemet. Store monokulturer og mengdeproduksjon
fører til at blomsterrike enger og slåttemarker gror igjen eller drives
på en helt annen måte, noe som går ut over det biologiske mangfoldet.
Landbruket er helt avhengig av insektpollinering for å drive landbruk,
så å legge til rette for pollinering er med på å sørge for et levedyktig
landbruk i et langt perspektiv. Man er nødt til å ha mange med på
laget, altså en nasjonal dugnad, og Norge kan bli et mønster for
andre land. Norge har ennå mer artsrikt kulturlandskap enn mange
andre europeiske land. Både privatpersoner med sine hager, kommunene
med sine parker og grøntarealer og ikke minst bøndene med sine arealer
kan være med på dugnaden. Storsamfunnet må inn og stimulere til dugnad
og gjøre den mulig.
Aktuelle tiltak:
Situasjonen for pollinerende insekter
må vies stor oppmerksomhet i den ventede stortingsmeldingen med
handlingsplan for naturmangfold. Bienes problemer er tverrsektorielle,
og det er derfor man må ha mange tiltak på mange sektorer.
Det må avsettes en tilstrekkelig andel dyrket/dyrkbart areal
som forvaltes slik at det fremmer seminaturlige blomsterenger. Det
vil si ugjødslet, slått og tørket på stedet. Det må vurderes om
et slikt krav skal stilles til det enkelte gårdsbruk, eller om kommunene
pålegges å sikre dette gjennom sine landbruksplaner. Krav om blomsterenger
på ugjødslet jordbruksmark vil medføre redusert avling på kort sikt,
eller at mer tungdrevne arealer brukes til dette. Det må vurderes
å styrke og utvide målrettede tilskuddsordninger som fremmer forvaltning
av artsrikt kulturlandskap.
Vegkanter/vegskjæringer og trafikkøyer: De samlede vegkantene
både langs riks-, fylkes- og kommunale veger utgjør til sammen enormt mange
dekar. En forvaltning av disse som fremmer de ønskede blomsterplantene,
vil være positivt både for pollinerende insekter og for å skape et
vakkert landskap. Dette er arealer som uansett skal såes til og
vedlikeholdes av trafikksikkerhetshensyn, og bruk av seminaturlig
blomstervegetasjon på fattig jordsmonn vil også kunne være økonomisk
fordelaktig.
Droppe bruk av sprøytemiddel langs vegene. Statens vegvesen
har nå, etter påtrykk, besluttet at de skal slutte å bruke sprøytemidler
langs norske veger. I stedet skal det klippes der det før ble sprøytet.
Dette er positivt og må etableres som fast praksis også for andre
typer veger som ikke sorterer under Statens vegvesen.
Kommunale parker og grøntarealer bør ha krav om en andel
vekster som er viktige for pollinerende insekter.
Dagens ordning med utvalgte kulturlandskap må utvides fra
22 til 100 områder.
Det må bli forbudt å importere fremmede humlearter som utkonkurrerer
og/eller på andre måter skader de norske humlene.
Tilpasning av landbrukspolitikken: En variert bruksstruktur
og mulighet til også å drive mindre landbrukseiendommer, med mangfoldig
drift, er viktig også i denne sammenhengen.