Til Stortinget
Verden står overfor den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig.
Nærmere 60 millioner mennesker er på flukt. Borgerkrigen i Syria,
som har vart siden 2011, er en humanitær katastrofe. Tall fra FNs høykommisær
for flyktninger (UNHCR) og Flyktninghjelpen viser at mer enn 4 millioner
mennesker har flyktet fra Syria, og 7,6 millioner er drevet på flukt
inne i Syria. Behovet for hjelp er enormt. Et økende antall flyktninger
og asylsøkere kommer nå til Norge. Dette gjør at behovet for en
ny bosettingsordning som fungerer bedre, raskere og fremmer integrering,
er svært viktig.
Per i dag sitter over 5 000 personer som har fått innvilget oppholdstillatelse
på norske mottak og venter på å bli bosatt i en kommune. Per 31. juli
2015 var det 5 364 personer med innvilget oppholdstillatelse som
ventet på bosetting. Av disse er om lag 1 050 barn. Mange har ventet
svært lenge i mottak.
Norge har hatt samme bosettingsordning i mange år, uten at den
løser behovet. Fremdeles blir tusenvis sittende svært lenge på mottak.
Det er ødeleggende for rask og god integrering. Da må en tenke nytt
og finne andre måter å løse oppgaven på.
Livet på mottak passiviserer, gjør folk sjuke og gir et fullstendig
feil inntrykk av hva samfunnet her forventer av en. Det ville være
langt bedre for både flyktningene og samfunnet om bosettingen gikk raskt,
og den enkelte kom raskt i gang med språktrening og opplæring.
Forslagsstillerne mener dagens ordning for bosetting av flyktninger
ikke er egnet for å nå målet om rask bosetting, og foreslår derfor
en ny ordning for bosetting i kommunene.
Ved en ny bosettingsordning mener forslagsstillerne at staten
må ta kostnadene og kommunene må ta hver sin del av det antallet
som skal bosettes, slik det er i Danmark. Forslagsstillerne viser
til at et slikt forslag til en ny bosettingsordning ble sendt på
høring av den rød-grønne regjeringen 11. mars 2011.
Slik verden ser ut, vil det ikke bli slutt på at folk må flykte
i overskuelig framtid. Behovet for å bosette vil være der i mange
år framover.
Staten bestemmer hvem som får opphold i Norge. Alle som får opphold
skal bo i en kommune. Men systemet i dag innebærer at kommunene
kan nekte personer med lovlig opphold et bosted.
Bosetting er ikke dugnad og kan ikke baseres på skippertak. Det
er en permanent oppgave kommunene har, og kompetanse må bygges opp
i alle kommuner. Bosettings- og integreringsarbeidet må innlemmes
i kommunenes langsiktige planer.
Forslagsstillerne mener adgang til egenbosetting og statlige
pålegg til fylkene om å ta imot et konkret antall personer er gode
tiltak for å sikre raskere bosetting.
Danmark innførte i 1999 et system der staten hvert år pålegger
hvert enkelt fylke å bosette et konkret antall personer. Fordelingen
mellom kommunene i det aktuelle fylket avgjøres gjennom forhandlinger
mellom kommunene. Fylkesmannen har ansvaret for å sørge for fremdriften.
Kommer kommunene ikke til enighet, kan Fylkesmannen fastsette antallet flyktninger
som hver enkelt kommune skal ta imot.
Forslagsstillerne mener denne modellen bør være utgangspunkt
for endringer som bør innføres i Norge. Regjeringen må i samarbeid
med kommunene utarbeide en fordelingsnøkkel med kriterier for fordeling av
bosetting. Disse kriteriene må ligge til grunn for det årlige eller
halvårige bosettingsansvaret den enkelte kommune får. Før Fylkesmannen
bruker sin rett til å avgjøre antallet, gjerne omtalt som tilvisningsrett,
bør Fylkesmannen undersøke med det ansvarlige direktoratet om behovet
for bosetting for inneværende år er det samme som tidligere. Fylkesmannen
bør unngå å bruke tilvisningsretten overfor kommuner som har tungtveiende
grunner for å reservere seg mot å ta imot flyktninger.
Forslagsstillerne understreker at retten til introduksjonsprogram,
og rett til tjenester etter sosialtjenesteloven og etter lov om
sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen, for den enkelte
må være lik uavhengig av om bosettingen skjer som følge av enighet
mellom kommunene eller som følge av tilvisning fra Fylkesmannen.
I dag kan personer som har fått oppholdstillatelse som flyktning
eller på humanitært grunnlag, skaffe bosted selv. Men i slike tilfeller
mister den enkelte retten til introduksjonsprogram. I Sverige har
man siden 1994 hatt adgang til egenbosetting uten å miste retten
til introduksjonsprogram. Erfaringene viser at de som velger dette
alternativet, integreres noe raskere og lærer svensk fortere. Det
medfører også mindre press på boligdelen av det statlige mottaksapparatet.
Det er derfor grunn til å åpne opp for en slik ordning også i
Norge.
Andre endringer som bør vurderes gjennomført er
at staten belønner kommuner som inngår
langvarige avtaler om bosetting
å legge om integreringstilskuddet slik at raskere bosetting
belønnes
vurdere om flyktninger som bosetter seg i distriktskommuner
kan få økt støtte, samtidig som kommuner som bosetter mange, altså
pressområder, kan unntas muligheten for selvbosetting
at det innføres et mål om at bosetting i en kommune skjer
innen hundre dager fra asylsøknaden tas til behandling, dersom oppholdstillatelse
gis
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber regjeringen fremme
forslag om ny ordning for bosetting av flyktninger etter mønster fra
den danske modellen, slik det ble foreslått i høringsbrev fra Barne-,
likestillings- og inkluderingsdepartementet 11. mars 2011.
2. Stortinget ber regjeringen sørge for at en ny ordning
for bosetting av flyktninger forutsetter statlig fullfinansiering.
3. Stortinget ber regjeringen etablere en ordning der den
enkelte som har fått lovlig opphold, selv kan skaffe bosted, uten
at retten til introduksjonsprogram med det faller bort. Det forutsettes
at pengene følger hver enkelt, slik at den kommunen som den enkelte
velger å bosette seg i, får introduksjonsstøtte etter regulære satser.
4. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å øke bevilgningene
til Husbanken slik at kommunene får det nødvendige rom til økning
i antallet rimelige utleieboliger.
5. oktober 2015