Til Stortinget
Under den økonomiske konjunkturoppgangen frem til 2007 opplevde
Norge en gledelig vekst i etablering av næringsvirksomhet. Veksten
kan i stor grad relateres til konjunktursituasjonen, men også regjeringen
Bondevik IIs målrettede arbeid for å legge forholdene til rette
for norsk næringsliv generelt, og gründere spesielt, må tilskrives
noe av æren for den veksten man så. Vilkårene for næringsdrivende
er imidlertid gradvis forverret under den sittende regjering. Særlig
er enkeltpersonsforetak (EPF) blitt de store taperne både etter
skattereformen i 2005 og pensjonsreformen i 2007, og har i dag svært
ugunstige vilkår sammenlignet med vanlige skatteytere og andre eierformer.
Forslagsstillerne, som både stilte seg bak skattereformen og pensjonsreformen,
mener at dette er utilsiktede virkninger som man ikke var tilstrekkelig
klar over, og som man derfor må rette opp. Dette kan, etter forslagsstillernes
syn, gjøres med enkle grep.
Mens forslagsstillerne ønsker et nyskapende Norge der det er
et selvstendig mål at flere starter egen bedrift og tar makten over
egen arbeidsdag, synes regjeringen å være svært lite opptatt av
problemstillingen. I regjeringens nye politiske plattform «Soria Moria
2» er ordet «gründer» ikke nevnt en eneste gang. De siste årenes
statsbudsjett har vært blottet for en politikk for og tiltak rettet
mot gründere og de som skal skape morgendagens arbeidsplasser. I
stedet er det masse generelle vendinger og mer av en lite framtidsrettet
politikk hvor det meste skal skje i regi av det statlige virkemiddelapparat
med langtekkelige administrasjons- og søkeprosesser i stedet for
direkte stimuli, for eksempel gjennom skattesystemet eller gjennom
regelendringer slik forslagsstillerne tar til orde for i dette representantforslaget.
Rett nok skriver regjeringen i «Soria Moria 2» at det i forbindelse
med evalueringen av skattereformen skal vurderes de skattemessige
rammevilkårene for enkeltpersonsforetak sammenliknet med aksjeselskap,
men vel så relevant er det, etter forslagsstillernes syn, å se på
de skattemessige rammevilkårene for enkeltpersonsforetak sammenliknet
med personlige skatteytere/lønnsmottakere.
EPF-erne skaper sin egen arbeidsplass, bærer personlig den økonomiske
risikoen for virksomheten og har hverken rett til sykepenger eller
arbeidsledighetstrygd. Likevel betaler EPF-erne vesentlig mer skatt enn
«vanlige» arbeidstakere med samme inntekt.
En beregning utført av Skattebetalerforeningen viser at en inntekt
på 300 000 kroner gir 38 prosent høyere skatt i et EPF enn den samme
inntekten som mottatt lønn. Denne forskjellen oppleves av mange som
grovt urettferdig og svært diskriminerende. EPF-erne kommer dårlig
ut blant annet fordi de ikke har fått den samme økningen i fradrag
som lønnsmottakerne, de får formuesskatt på aktiva, blir belønnet med
høyere trygdeavgift og har ikke mulighet for regnskapsmessig fondsavsetning
av overskudd. EPF-erne omfatter rundt 200 000 norske arbeidsplasser
og utgjør rundt 50 prosent av alle norske foretak.
EPF er ofte en startfase for nye fremtidsrettede bedrifter, som
forslagsstillerne vil ha flere av. Derfor vil diskriminering av
EPF-erne bremse opp fremtidsrettet innovasjon som er nødvendig for
å sikre en bærekraftig utvikling. Det vil kvele industrigründere som
ellers ville ha vært sentrale pionerer i teknologisk nyvinningsarbeid
mot et karbonnøytralt samfunn. Forfordeling av skattebyrden og dårlige
sosiale rettigheter motvirker blant annet støttetiltak for å få kvinnelige
gründere i gang med egen virksomhet. Ordningen er også til hinder
for de i landbrukssektoren som ønsker å starte opp med annen virksomhet for
gradvis å bli uavhengig av subsidier og overføringer.
I en tid da oljeinntekter trygger velstand og velferd, er det
et paradoks at nettopp denne tilstanden synes å ha blitt gründernes
og innovatørenes største fiende. Alle tar verdiskapningen for gitt,
og realpolitikken fokuserer i all hovedsak på fordeling og bevilgninger.
Forståelsen av at langsiktig sysselsetting og velferd er uadskillelig
knyttet til verdiskapning og innovasjon, synes å ha liten gjennomslagskraft.
Etablering av fremtidsrettet virksomhet kommer til å spille en
helt avgjørende rolle for verdiskapning når oljen tar slutt. Dessverre
er dette et område der Norge rangeres på et absolutt bunnivå i verdensmålestokk.
De fleste andre land har gjort nødvendige justeringer av skattesystemet
for å skape skattemessig likhet mellom ulike eierformer. Mens EPF-ere
synes å være «tapere» i Norge etter skattereformen av 2005, er situasjonen
en helt annen i våre naboland. Disse landene har da også i lengre
tid rangert i en helt annen divisjon hva fremtidsrettede etableringer
angår. Eksempelvis har enkeltpersonsforetak i Sverige hatt muligheten
til regnskapsmessig fondsavsetning av overskudd i 15 år allerede,
og ordningen synes å fungere godt. Sverige har også innført ordningene
med såkalte «rot-» og «rut-avdrag» som nettopp er målrettet mot
typiske enkeltpersonsforetak og selvstendig næringsdrivende. Regjeringen
viser liten interesse for problemstillingen og oppfordrer kategorisk
til endring av eierforholdet til aksjeselskap. Imidlertid vil en
slik skattetilpasning være i strid med konsesjonsloven for mange
foretaks vedkommende og representere et administrativt ressurssluk
for små bedrifter, uten at dette synes å affisere myndighetene.
Forslagsstillerne viser også til et meget omfattende arbeid for
å legge forholdene bedre til rette for småbedrifter og EPF-er som
er gjennomført i Europa-kommisjonen. Blant annet gjennom rapporten: «Obstacles
to growth – Recruiting the first employee» fra en ekspertgruppe
april 2005 og senere: «Small Business Act for Europe (SBA)» fra
2008. I implementeringsdokumentet av SBA (COM(2009) 680) slår Kommisjonen
fast at suksesskriteriet for å lykkes er å legge «tenk smått først-prinsippet»
til grunn for all politikkutforming og alle politiske beslutninger
på alle nivåer i EU («As a key element, the SBA aims at making the
”Think Small First” principle a reality in policies and decision
making at all levels in the EU»).
Det er forslagsstillernes ønske at dette prinsippet også blir
lagt til grunn for all politikkutforming og alle politiske beslutninger
når det gjelder norsk nærings- og skattepolitikk. Politikk som er
bra for de små bedriftene er nesten uten unntak bra for de store, men
ikke nødvendigvis motsatt. Derfor er forslagsstillerne særlig opptatt
av gode rammevilkår for de minste bedriftene og for selvstendig
næringsdrivende.
Forslagsstillerne viser til at både Venstre og andre opposisjonspartier
har fremmet en rekke forslag knyttet til vilkårene for småbedrifter
generelt og enkeltpersonsforetak spesielt de siste fire årene. Felles for
alle disse forslagene er at de er nedstemt av regjeringspartiene,
oftest under henvisning til et eller annet arbeid eller en eller
annen vurdering som skulle være på trappene fra regjeringen. Erfaringsmessig
er dette arbeid eller vurderinger som aldri har kommet lenger enn
i den interne regjeringsdiskusjonen. Et eksempel på denne type «vurdering»
er at regjeringen og regjeringspartiene både i eierskapsmeldingen (St.meld.
nr. 13 (2006–2007) og i «Soria Moria 1» varslet en gjennomgang av
gründerfinansieringen, herunder eventuell opprettelse av en gründerbank.
I «Soria Moria 2» er dette helt fjernet, og Stortinget har fortsatt
til gode å få seg presentert en gjennomgang av gründerfinansieringen
eller argumenter mot opprettelsen av en gründerbank.
For å unngå en slik unødvendig «skyggeboksing», men heller fremme
konkrete, varige forbedringer og økt likebehandling for EPF, mener
forslagsstillerne det er behov for en samlet gjennomgang av vilkårene
for enkeltpersonsforetak med sikte på forbedring på alle områder.
Forslagsstillerne vil spesielt peke på følgende områder:
skattemessig likebehandling,
bedre sosiale rettigheter,
forenklinger i regelverk og reduksjon av skjemaveldet,
et målrettet statlig virkemiddelapparat/gode offentlige
støtteordninger,
tilgang på kapital
Forslagsstillerne viser til skattereformens mål om et enklere
og flatere skattesystem, med tilnærming av skattesatser mellom arbeid
og kapital, og færre fradrag. Forslagsstillerne støtter helhjertet
opp om disse hovedretningslinjer. Antall fradrag bør generelt begrenses,
og fradrag som bare er knyttet til enkeltgrupper uten saklig begrunnelse,
må reduseres og etter hvert avskaffes. De mest målrettede fradragene
vil være store bunn- eller minstefradrag som tar høyde for at det
av ulike årsaker finnes utgifter som kan betraktes som utgifter
til inntekts ervervelse, og som dermed ikke skal skattlegges. Mens
det for vanlige lønnsmottakere til dels er tatt høyde for dette,
må selvstendig næringsdrivende/enkeltpersonsforetak dokumentere
alle utgifter som går til fradrag på skattbar inntekt. For svært
mange dreier dette seg om mange småutgifter som må dokumenteres,
med den merbelastning det har i form av tid som går med til denne
type unødvendig papirarbeid. Forslagsstillerne mener derfor enkeltpersonsforetak
må få mulighet til å velge et bunnfradrag på linje med, og i samme
omfang som, vanlige arbeidstakeres rett til minstefradrag. Forslagsstillerne
viser videre til Dokument nr. 8:52 (2007–2008) om å innføre rett
til et næringsfradrag for selvstendig næringsdrivende for nærmere beskrivelse
og argumentasjon for forslaget. Forslagsstillerne viser videre til
at Finansdepartementet i svar på spørsmål nr. 113 fra Venstre og
nr. 23 fra Høyre i forbindelse med statsbudsjettet for 2010 hevdet
at det må gjøres en rekke utredninger og avgrensninger før et slikt
forslag kan iverksettes og provenyeffekten av dette kan beregnes.
Dette understreker forslagsstillernes ønske om en helhetlig gjennomgang
av vilkårene for EPF-ene.
Forslagsstillerne ønsker videre en økt skattemessig likebehandling
av enkeltpersonsforetak og aksjeselskap gjennom å innføre en fondsordning
etter svensk mønster. Den svenske ordningen innebærer at det gis
fradrag i næringsinntekten for avsetninger til et såkalt ekspansjonsfond.
Samtidig betales en «expansionsmedelskatt» på 28 prosent av det
avsatte beløpet, tilsvarende den skatten aksjeselskaper ville ha betalt
på overskudd som senere brukes til investeringer. Tilbakeføring
fra fondet skattlegges som næringsinntekt, korrigert for den tidligere
betalte skatten på 28 prosent. Det er ingen tidsbegrensning for når
et avsatt beløp senest skal tilbakeføres, men det gjelder en grense
på årlig avsatt beløp på 138 prosent av kapitalen i selskapet. Begrunnelsen
for den svenske ordningen er å sikre økt likebehandling av tilbakeholdt
overskudd hos personlig næringsdrivende og i aksjeselskaper.
I svar på spørsmål nr. 127 fra Venstre i forbindelse med statsbudsjettet
for 2010 skriver departementet at:
«Provenytapet ved en slik ordning ville avhenge av utforming
og omfang, men bokført provenytap i innføringsåret ville trolig
være i milliardklassen. Det reelle provenytapet ville imidlertid
være lavere siden dette først og fremst er en skattekredittordning
og staten ville få skatten innbetalt på et senere tidspunkt. Departementet
kan imidlertid ikke gi anslag på provenyvirkningene uten en nærmere
utredning og konkretisering av forslaget. Utforming og omfang ved tilpasning
av en ordning etter mønster av de svenske reglene om ekspansjonsfond/expensionsmedel
til norske skatteregler, vil kreve en nærmere utredning.»
Dette svaret understreker, etter forslagsstillernes syn, behovet
for en helhetlig gjennomgang av både de skattemessige og andre sider
av EPF-enes vilkår. Forslagsstillerne viser for øvrig til Representantforslag
67 S (2009–2010) fra representanter fra Høyre om investeringsfond
for enkeltpersonsforetak etter samme modell som Venstre foreslo
i forbindelse med statsbudsjettet for 2010 (Innst. 3 S (2009–2010)).
Forslagsstillerne viser videre til ordningene med skattefri etter-
og videreutdanning, hvor arbeidsgiver i for eksempel aksjeselskap
kan dekke skolerelaterte utgifter for sine ansatte, uten at den
ansatte blir skattlagt for fordelen, mens selvstendig næringsdrivende ikke
kan dra nytte av den samme ordningen. Forslagsstillerne viser også
til Skattefunnordningen, hvor næringsdrivendes egeninnsats ikke
regnes med i kostnadene som danner grunnlag for skattefradrag gjennom
Skattefunnordningen. Til sammenligning innrømmes samme person skattefradrag
dersom vedkommende organiserer driften som aksjeselskap og betaler
seg selv lønn. Forslagsstillerne viser videre til at ESA har godkjent
ordningen med tilskudd til ulønnet arbeidsinnsats i Skattefunn og
at det således kun står på politisk vilje for å gjeninnføre ordningen.
Forslagsstillerne viser også til at næringsdrivende må betale
formuesskatt på alle aktiva knyttet til næringsvirksomheten, og
overskudd må beskattes fullt ut det året overskuddet oppstår. Investeringer
må gjøres med beskattede midler.
Forslagsstillerne ønsker en fremtidsrettet næringspolitikk som
virker. Skal man lykkes med en slik overordnet strategi, er det
nødvendig å sikre at selvstendig næringsdrivende gis like rettigheter
til sosiale ordninger som andre arbeidstakere. En likestilling av
disse rettighetene vil også legge bedre til rette for at flere kvinner
vil våge og evne å starte egen arbeidsplass for seg selv og andre.
Rett nok har selvstendig næringsdrivende fra og med 1. juli 2008
fått rett til svangerskapspenger og foreldrepenger fra folketrygden
med 100 prosent dekning (inntil 6 G), men dette er overfinansiert
av de selvstendig næringsdrivende selv ved økt trygdeavgift for
den samme gruppen.
Dekningsgraden for selvstendig næringsdrivendes trygderettigheter
er imidlertid fortsatt 65 prosent ved omsorg for egne små barn når
det gjelder rett til sykepenger og pleie og omsorgspenger ved sykdom under
svangerskap. Det samme gjelder for sykepenger knyttet til egen sykdom.
Enkeltpersonsforetak har kun krav på sykepenger med 65 prosent av
sykepengegrunnlaget f.o.m. den 17. dagen (ventetid). De har ingen
rettigheter når det gjelder reglene om yrkesskade og yrkessykdom,
men kan tegne frivillig yrkesskadetrygd. Næringsdrivende har heller
ikke krav på at oppdragsgiver eller andre tegner yrkesskadeforsikring,
men må i tilfelle tegne egen forsikring.
Forslagsstillerne viser til at likestilling knyttet til fulle
rettigheter ved omsorg for små barn og ved sykdom under svangerskap
kun koster 11 mill. kroner og er en liten kostnad for å legge til
rette for at flere, spesielt kvinner, etablerer nye enkeltpersonsforetak. Dessverre
har stortingsflertallet, bestående av regjeringspartiene, stemt
ned forslag om dette ved hver eneste budsjettbehandling de siste
fire årene. Dette på tross av at statsminister Jens Stoltenberg
senest i Stortinget 17. februar 2010, på spørsmål fra Trine Skei
Grande om hva statsministeren hadde lært etter besøk hos gründerbedriften
Opera Software, sa følgende:
«Flere nevnte også en del velferdsordninger, bl.a. foreldrepermisjon,
sykepenger og den type ordninger – og at disse skulle være mer tilpasset
selvstendig næringsdrivende. Vel, vi har gjort noen forbedringer, vi
ser på om vi skal gjøre ytterligere forbedringer.»
Forslagsstillerne viser videre til at man i de siste månedene
har hatt en omfattende diskusjon knyttet til sykefraværet, hvor
regjeringens utgangspunkt har vært at arbeidstakernes rettigheter
med 100 prosent dekningsgrad fra første dag under sykdom skal ligge fast,
mens en diskusjon om selvstendig næringsdrivendes rettigheter og
dekningsgrad knyttet til sykdom har vært helt fraværende. Denne
gruppen har kun krav på sykepenger med 65 prosent av sykepengegrunnlaget
f.o.m. den 17. dagen, og betaler samtidig en langt høyere trygdeavgift
enn vanlige arbeidstakere (næringsdrivende må betale 11 prosent
av brutto inntekt i folketrygdavgift, mens vanlige lønnsmottagere
betaler 7,8 prosent).
Forslagsstillerne viser også til en rekke andre områder hvor
de sosiale rettighetene til selvstendig næringsdrivende/enkeltpersonsforetak
er langt dårligere enn for «vanlige» arbeidstakere:
Arbeidsledighetstrygd. Næringsdrivende
har som hovedregel ikke krav på dagpenger ved arbeidsledighet. For
næringsdrivende over 64 år er det gjort unntak, men da må visse
vilkår oppfylles.
Lønnsgarantiordningen. Ved konkurs har selvstendig næringsdrivende
ingen garanti fra Lønnsgarantifondet. «Lov om statsgaranti for lønnskrav»
gjelder for ansatte i bedrifter, blant annet aksjeselskap og/eller
NUF.
Pensjon. Næringsdrivende i enkeltpersonsforetak har adgang
til en innskuddspensjonsordning tilsvarende obligatorisk tjenestepensjon
for «vanlige lønnsmottakere», men begrenset oppad til minimumsgrensen.
Det betyr at innskuddet for enkeltpersonsforetak/selvstendig næringsdrivende ikke
kan utgjøre mer enn 4 prosent av lønn mellom 1 og 12 G, mens andre
foretak kan sette av inntil 8 prosent av lønn mellom 6 og 12 G (og
5 prosent av lønn mellom 1 og 6 G) med fullt skattefradrag for sine
ansatte.
Forslagsstillerne vil at det skal være enkelt å starte, drive
og eie næringsvirksomhet i Norge. Målet må være å minske de administrative
kostnadene, som har oppstått på grunn av regler og skjemavelde,
med minst 25 prosent innen 2012. Målet må også være å skape en merkbar
og målbar forandring til det bedre i bedriftenes hverdag. Bedrifter
med færre enn fem ansatte belastes hvert år med nesten 20 mrd. kroner
i kostnader til rapportering av offentlige skjemaer og oppfølging
av regelverk. Kompliserte lover og regler og et omfattende skjemavelde
er i sum et stort problem, spesielt for små bedrifter og enkeltpersonsforetak.
På de fleste områder må de forholde seg til de samme lover og regler
og svare på de samme oppgavene som større bedrifter og bruker forholdsvis
mer av sin tid på dette arbeidet enn store virksomheter. Det fjerner
fokus og ressurser fra verdiskapingen i bedriftene. Forslagsstillerne
tar derfor til orde for en storstilt forenkling og samordning av
lover, regler, rapportering og kontroll, tilpasset hverdagen til gründere
og små og mellomstore bedrifter, blant annet ved at nye eller endrede
pålegg underlegges en kostnads-/nyttevurdering for forvaltning og
næringsliv, at regelverket ikke endres unødig ofte og at bedriftene
får tilstrekkelig tid til å tilpasse seg nytt eller endret regelverk,
at all innrapportering fra næringslivet til det offentlige foregår
gjennom samme kanal og at samme opplysning innrapporteres bare én
gang, at det utvikles én portal for elektronisk informasjon fra
det offentlige til bedriftene og at systemet med importmerverdiavgift
på varer legges om.
En av utfordringene er også at oppstartskostnadene for nye selskaper
bør være så lave som mulig. I EU har det vært et systematisk arbeid
for å gjøre nettopp dette, og gjennom en villet politikk har de
gjennomsnittlige oppstartskostnadene for nye bedrifter i EU-landene
blitt halvert i perioden 2002 til 2009. Mens oppstartskostnadene
i 2002 var omtrent identiske mellom bedrifter i EU-land og i Norge,
er oppstartskostnadene i 2010 nær tre ganger høyere i Norge enn i
EU-landene.
Forslagsstillerne viser i denne forbindelse til en rekke forslag
fra Venstre om å redusere gebyrene til Brønnøysundregistrene, som
et ledd i å redusere oppstartskostnadene, framsatt ved ulike budsjettbehandlinger
i Stortinget.
Forslagsstillerne viser videre til Representantforslag 15 S (2009–2010)
fra representanter fra Fremskrittspartiet, hvor det er fremmet en
rekke konkrete oppryddings- og forenklingstiltak, mange målrettet mot
de minste bedriftene og enkeltpersonsforetak. Det framgår imidlertid
av finansminister Sigbjørn Johnsens omfattende brev til Stortinget,
datert 26. november 2009, at mange av forslagene trenger en tydeligere
avgrensing og/eller en mer omfattende vurdering. Dette underbygger,
etter forslagsstillernes syn, behovet for en samlet gjennomgang
av alle sider av vilkårene for enkeltpersonsforetak. Forslagsstillerne
viser også til Representantforslag 61 S (2009–2010) om et eget norsk
regelråd for å redusere kostnadene knyttet til regelverk og rapportering
for næringslivet.
Forslagsstillerne er bekymret for den økende kompleksiteten i
det offentlige virkemiddelapparatet mot næringslivet. Ulike virkemidler
og offentlige støtteordninger, med til dels liten innbyrdes sammenheng
og uoversiktlige koblinger, bidrar til å hemme verdifull nyskaping.
Det er en fare for at kompleksiteten i virkemiddelapparatet bidrar
til å skape uhensiktsmessig sterke bindinger mellom virkemiddelapparatet
og den enkelte gründer, og belønne de som er flinkest til å orientere
seg i støtteapparatet snarere enn de som har de beste ideene. Dessuten
mangler det et dedikert organ som kan komme med innspill til myndigheter
om nødvendige endringer og forslag til forbedringer og forenklinger.
Forslagsstillerne mener det er behov for en full gjennomgang
av Innovasjon Norge og andre deler av det offentlige virkeapparatet,
med sikte på betydelige forenklinger og forbedringer. Offentlige
virkemidler skal være tydelige på om de er målrettet mot nyskaping
for gründere og bedrifter over hele landet, eller om virkemidlene
har som hovedhensikt å sikre bosetting.
Forslagsstillerne mener at et viktig tiltak for å oppnå dette
er å dele Innovasjon Norge i to ulike enheter. Den ene delen skal
være en målrettet nyskapingsdel for gründere og bedrifter i hele
landet.
Generelt bør Innovasjon Norge, etter forslagsstillernes syn,
få mye mer av en ombudsrolle overfor gründere og bedrifter etter
modell fra EUs «SME Envoy» og etter hovedprinsippene i det svenske
Tilväxtverket (basert på gamle NUTEK). Forslagsstillerne vil derfor
omorganisere, fornye og fristille Innovasjon Norge (IN) slik at
IN kan bli en samlende aktør innenfor dette området slik hensikten
en gang var. Skal dette lykkes, må Innovasjon Norge få en langt friere
rolle i forhold til politiske myndigheter. Innovasjon Norge må også
i langt større grad være en premissleverandør mot myndigheter og
det politiske miljø når det gjelder å foreslå og formidle tiltak
for økt entreprenørskap, innovasjon og forenkling.
For mange gründere og enkeltpersonsforetak er det også viktig
at det skapes gode møteplasser og sosiale nettverk. Stat, kommuner
og fylke må derfor skape møteplasser mellom forskningsmiljøer, gründermiljøer
og kapitalmiljøer. En av de største utfordringene i dag er at gode
ideer forblir nettopp det. Dessuten må det skapes møteplasser og
nettverk for gründere som for eksempel British Business Angels Association,
gründerteam, gründerkafeer mv., gjerne innenfor ulike segment som
for eksempel egne møteplasser for kulturbasert næring.
Forslagsstillerne vil sikre bedre tilgang til risikovillig kapital
for gründere gjennom det offentlige virkemiddelapparatet og gjennom
skattestimulans for private investorer. Erfaringene fra USA og England med
såkalte «Business Angels» er svært positive. Forslagsstillerne vil
at det innføres en tilsvarende ordning i Norge kalt «KapitalFUNN»
hvor det gis mulighet til 20 prosent skattefradrag for investeringer
i selskap, gitt at investeringen holdes i minimum 3 år, og at man
ikke er tilknyttet selskapet.
Mindre private investorer, såkalte «Business Angels», blir stadig
viktigere støttespillere når det gjelder å skaffe risikovillig kapital
til mindre, nystartede bedrifter. Etter at bedriften har brukt opp
tilgjengelig kapital, i form av egne midler og støtte fra virkemiddelapparatet,
oppstår det ofte et finansieringsgap som er vanskelig å fylle. Bedriften
er ennå ikke i en posisjon der de er av interesse for venturekapitalistene, samtidig
som kapitalbehovet er prekært, for å få ført forretningsideen ut
i livet. Dette forholdet har blitt ytterligere forsterket gjennom
finanskrisen, der kapitaltilgangen fra for eksempel banker og venturefond har
tilnærmet tørket helt inn.
I Storbritannia har nesten 80 prosent av alle Business Angels
benyttet seg av landets skatteincentiver for å få en skattereduksjon
i forbindelse med investeringen. Undersøkelser viser at 24 prosent
av det totale investerte beløpet årlig ikke hadde funnet sted hvis det
ikke var for skatteincentivene. Dette viser at premiering i form
av skatteincentiver har en betydelig effekt når det kommer til private
investorers vilje og motivasjon for å engasjere seg i risikoprosjekter.
Forslagsstillerne viser til at også på dette punkt mener regjeringen
at det vil kreve en omfattende utredning (svar på spørsmål fra Venstre
i forbindelse med statsbudsjettet for 2009) for å gjennomføre en ordning
med «KapitalFUNN», noe som igjen underbygger behovet for en helhetlig
gjennomgang av alle forhold knyttet til enkeltpersonsforetak.
Også det offentlige virkemiddelapparatet bør i langt større grad
rettes inn mot å bistå gründere i en kritisk tidlig fase. Regjeringen
har som tidligere nevnt lovet en gjennomgang av gründerfinansieringen,
herunder eventuell opprettelse av en gründerbank. I Innovasjonsmeldingen
(St.meld. nr. 7 (2008–2009)) uttaler regjeringen blant annet følgende:
«En bedrift i tidlig fase kjennetegnes ved at den ennå ikke
har et salgbart produkt. Utfordringen for disse bedriftene er å
ha tilstrekkelig likviditet til å dekke de løpende utgiftene, som
ofte er stigende. Det offentlige virkemiddelapparatet bistår bedrifter
i utviklingsfasen med ulike risikoavlastende virkemidler. Regjeringen
er opptatt av å finne gode løsninger på bedrifters utfordringer
i tidlig fase, og vil legge til rette for bedre informasjon og tilgjengelighet
til de virkemidlene som i dag finnes. Regjeringen vil følge dagens
situasjon med tiltakende knapphet på kapital nøye, og løpende vurdere
behov for særskilte tiltak, også innenfor det offentlige virkemiddelapparatets portefølje.»
Problemet er altså ikke regjeringens uttrykte målsettinger i
ulike dokumenter som har kommet til Stortinget, men den praktiske
oppfølgingen av disse. Det er også påfallende at mens det i regjeringens
dokumenter fra perioden 2005–2009 var mange og konkrete lovnader,
er de fleste av disse strøket i den nye regjeringserklæringen. Det
er dårlig nytt, ikke minst for de mange som står og vipper mellom
å våge å gjøre et forsøk på å realisere en god idé eller velge den trygghet
det er å arbeide hos en arbeidsgiver.
Forslagsstillerne understreker til slutt at hensikten med forslaget
selvfølgelig ikke er å foreslå lovløse tilstander, eller at det
skal være «fritt fram» for useriøse aktører. Det kan derfor også
være grunn til å se på om regelverket på enkelte områder skal strammes inn
når det gjelder enkeltpersonsforetak. Dette kan for eksempel gjelde
kreditorvern og økt kontrollvirksomhet fra skattemyndighetenes side.
Framtidens velferdssamfunn avhenger av et nyskapende næringsliv.
Framtidens arbeidsplasser er ennå ikke skapt, og forslagsstillerne
ønsker en politikk som støtter nyskapere og gründere. Forskning, utdanning
og skattesystem er viktige forutsetninger for framtidens arbeidsplasser
og velferd. Samfunnet må gi rom for menneskets skapende evner i
skoleverk, forskning, kultur og næringsliv. Vi må slippe fram de
som tør å satse, og som tør å tro på en idé. For forslagsstillerne
er det minst like naturlig å skape sin egen arbeidsplass som det
å finne sin plass innenfor det etablerte arbeidslivet. Og det er
ærefult å tjene penger på å starte sin egen bedrift.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen snarest foreta en helhetlig gjennomgang
av vilkårene for enkeltpersonsforetak spesielt knyttet til skattemessig
likebehandling, bedre sosiale rettigheter, forenklingstiltak, tilgang
på kapital og det offentlige virkemiddelapparatets innsats, for
å få ny vekst i antall nyetableringer.
9. mars 2010