Statsråd Jan Tore Sanner []: Hva er egentlig statsbudsjettet?
Jo, det er 13,5 kilo med politiske prioriteringer fortalt gjennom
store tall og bokstavrike setninger.
Men tallene og
setningene kan også brytes ned til enkelthistorier, for statsbudsjettet
er først og fremst politikk i praksis, og politikk handler om mennesker.
Prioriteringene våre påvirker folks liv, folks hverdag og folks fremtid.
I millenniumsåret
2000 ble det født nesten 60 000 barn i Norge. Ida er ett av dem.
Hun ble født i en tid da Norge la en plan for hvordan vi skulle
ta i bruk de store oljeinntektene. Mulighetene som lå foran henne,
var større enn noen generasjon før har opplevd. Den økonomiske veksten
de siste 20 årene har vært enorm. Samtidig har sparekontoen vår
vokst til nivåer vi ikke turte å drømme om. Vi har mer enn syv statsbudsjetter
i oljefondet.
I dag står Ida
på terskelen til voksenlivet. Prioriteringene vi gjør nå, vil ha
betydning for hvordan hennes liv blir. I statsbudsjettet for 2022
bygger regjeringen videre på den retningen vi mener vil gi Ida,
og alle i Norge, muligheten til å skape et godt liv og et mest mulig
bærekraftig samfunn fremover – sosialt, økonomisk og miljømessig.
Det året Ida tok
sine første steg – i 2001 – gikk Norge til topps i FNs levekårsrangering.
Og siden har vi blitt der. Norge er verdens beste land å bo i. Som
land har vi god økonomi, vi lever stadig lenger, og vi har høy utdanning.
Vi har tillit til hverandre og til myndighetene, godt samhold og
små forskjeller.
Men også i Norge
er det noen som faller utenfor. I åtte år har vi jobbet systematisk
med å inkludere flere, gi flere muligheten til å delta, bidra og
skape det vi skal leve av, det som gjør velferdsordningene våre
mulig. Økt deltagelse styrker viktige bærebjelker i samfunnet vårt.
Vi har tatt tak i det som virker:
-
Å
gi alle barn et godt barnehagetilbud virker.
-
Å
tilby alle elever en god skole virker.
-
Å
kvalifisere og integrere folk virker.
-
Å
legge til rette for at flest mulig er i jobb, virker.
En god barndom
gir oss viktige verktøy til å håndtere utfordringer og gripe muligheter
senere i livet. Med tidlig innsats har vi sørget for at barn med
ekstra behov får bedre støtte allerede i barnehagen. Med gratis
kjernetid i barnehagen for lavinntektsfamilier og økt barnetrygd
har vi løftet økonomien til barnefamiliene betydelig, særlig til
dem som har minst. Og nå foreslår vi å øke foreldrefradraget for
dem som har mer enn ett barn.
Et barn skal ikke
falle utenfor fordi mamma og pappas lommebok ikke strekker til.
I 2022 vil vi starte en nasjonal utrulling av fritidskortet. At
Ida kunne delta på organiserte aktiviteter, har hatt stor betydning
for hennes utvikling og tilhørighet. Også skolefritidsordningen
var en viktig arena, hvor hun fikk nye venner og kjente på det å
være en del av et fellesskap. Regjeringen har de siste årene innført
flere tiltak for at flere barn fra lavinntektsfamilier kan gå på
SFO.
En god skole er
en skole hvor elevene opplever mestring og læring, men også blir
stilt krav til, hvor lærerne er kvalifisert, motivert – og mange
nok. 49 000 lærere har fått tilbud om videreutdanning siden 2013,
og antall kvalifiserte lærere i skolen er økt med 4 500 årsverk.
Det har gitt effekt.
Ida og vennene hennes lærer mer. De er mer på skolen, og flere fullfører
videregående skole – åtte av ti. Men vi er ikke fornøyd med det.
Vårt mål er at ni av ti skal fullføre innen 2030. Derfor iverksetter
vi nå fullføringsreformen for videregående opplæring. Elever skal
få mer tid og bedre tilpasning, slik at flere kan fullføre og bestå.
Vi mener også
at ungdomsskolen må bli mer praktisk, bedre tilpasset de mulighetene
elevene vil møte i fremtiden. Vi starter neste år med å gi dem en
ekstra time med naturfag.
Utdanning er den
tryggeste veien til yrkeslivet. En jobb skaper trygghet og muligheter
for den enkelte og velferd for oss alle. I tiden som kommer, trenger
vi flere arbeidsplasser. Flere må jobbe, flere må gå fra deltid
til heltid, og flere må stå lenger i jobb.
I budsjettet for
neste år foreslår vi et eget jobbfradrag som kan gi unge under 30 år
mer enn 5 000 kroner i lavere skatt. Dette er en målrettet skattelette
for å motivere slike som Ida til å jobbe, unge i etableringsfasen med
lav inntekt. Det må ses i sammenheng med andre grep for å gi bedre
og tettere oppfølging av unge. Målet er at veien inn i arbeidslivet
skal bli kortere.
Vi foreslår også
å redusere trinnskatten for dem med lavest inntekt. Det vil gjøre
det mer lønnsomt for mange å jobbe. Med regjeringens forslag til
statsbudsjett for neste år vil en vanlig familie betale nesten 16 000
kr mindre i skatt sammenlignet med om skattenivået fra 2013 ble
videreført.
Også for innvandrere
må veien til arbeid og samfunnsdeltagelse bli kortere enn den er
i dag. Vi skal verken skjønnmale eller svartmale integreringspolitikken. Sysselsettingen
er lavere blant innvandrere enn ellers i befolkningen, men mange
innvandrere gjør en imponerende sosial reise gjennom utdanningssystemet
vårt. Sosial mobilitet gjennom utdanning er sterkere blant unge med
innvandrerbakgrunn enn i resten av befolkningen.
Vi har reformert
integreringsområdet – med større vekt på utdanning, å lære norsk
og å få kompetanse som kan gi en jobb. Det fungerer. Flere innvandrere
fullfører nå videregående skole, og flere barn av innvandrere tar høyere
utdanning. Utdanning bygger grunnlag for fremtiden – for den enkelte
og for oss som samfunn.
Norsk økonomi
er ute av krisen. Halvannet år etter at vi måtte stenge samfunnet,
har vi tatt hverdagen tilbake. Med samarbeid og handlekraft har
vi håndtert det bratteste økonomiske fallet siden andre verdenskrig,
og vi lyktes bedre enn de fleste, både når det gjelder helse og
økonomi.
Sammen fikk vi
kontroll på smitten, og støtteordningene traff godt. Vi klarte å
bevare et sterkt næringsliv. Derfor kommer flere raskere tilbake
i jobb. Ledigheten har falt kraftig, mye raskere enn den gjorde
etter finanskrisen og bankkrisen. Registrert ledighet er godt under gjennomsnittet
for de siste 20 årene, og det er færre helt ledige nå enn da krisen
brøt ut.
Snart er 90 pst.
av alle voksne fullvaksinert. Så selv om pandemien fortsatt skaper
usikkerhet, er usikkerheten klart mindre enn tidligere. Med fortsatt
god beredskap i helsetjenesten og felles innsats skal vi sammen legge
pandemien bak oss.
Samtidig må vi
ikke glemme at krisen rammet skjevt. Vi satte raskt i gang tiltak
for å hjelpe dem som fikk den tyngste børa – dem som mistet jobben,
dem som har psykiske helseutfordringer, og dem som mistet viktig
læring i løpet av ukevis og månedsvis med hjemmeskole.
Pandemien – og
alt den førte med seg – har satt dype spor i mange. De vil ha behov
for ekstra hjelp også neste år. I budsjettet prioriterer vi derfor
tiltak for å bidra til å inkludere flere i arbeidslivet, tette kunnskapshull
og hjelpe dem som sliter.
Kriser fører som
regel til at folk blir stående varig utenfor arbeidslivet. Det skal
ikke skje denne gangen. Da permitteringstallene skjøt i været under
pandemien, svarte vi bl.a. med Utdanningsløftet, med flere utdanningsplasser,
fleksibilitet og kompetansetiltak på alle utdanningsnivåer.
Mange som har
droppet ut av videregående skole, har fått en ny sjanse til å fullføre.
Bransjeprogrammene, fagbrev på jobb og forsøk med modulbasert opplæring gir
kompetanseheving for voksne og muligheten til å lære hele livet.
Vi har tatt syvmilssteg mot målet om at alle skal ha den kompetansen
de selv, og bedriftene, trenger fremover. Vi har sørget for 1 600
nye studieplasser ved fagskolene og 4 000 nye studieplasser på universiteter
og høyskoler. Deler av Utdanningsløftet blir videreført i 2022.
Selv om de fleste
bransjer klarte seg godt gjennom krisen, har den hatt store konsekvenser
for dem som lever av at vi reiser, og at vi møtes. Kultur-, frivillighets-
og idrettssektoren skaper liv og samhold lokalt og nasjonalt. Når
samfunnet nå åpnes, vil regjeringen skape forutsigbarhet og rom
for aktivitet ved å opprettholde viktige tilskudd. I tillegg foreslår
vi å øke bevilgningene til en rekke museer og kulturbygg og å etablere
en tilskuddsordning for mangfolds- og inkluderingstiltak i idrett
og fysisk aktivitet.
2008 var et toppår
for sysselsettingen i Norge, men vi lyktes ikke godt nok den gang
med å løfte sysselsettingen blant dem som bor i Norge. Mye av sysselsettingsveksten
i årene før 2008 kom fra økt innvandring.
Økonomisk vekst
og utenforskap har fortsatt å leve om hverandre. Få uker etter at
vi stengte Norge ned i fjor, var det over 400 000 arbeidssøkere.
Nå, halvannet år senere, forteller mange bedrifter at de sliter
med å få tak i arbeidskraft. Vi må unngå at mangel på arbeidskraft
blir en flaskehals som demper bedriftenes mulighet til å investere
og skape nye arbeidsplasser. Nå har vi en god anledning til å øke
deltagelsen i arbeidslivet.
Selv om sysselsettingsandelen
blant bosatte i Norge er den høyeste siden 2012, er det fortsatt
for mange som ikke er i jobb. Skal vi lykkes bedre nå enn i 2008,
må derfor flere få den kompetansen som bedriftene etterspør. Klarer
vi det, kan vi i større grad bruke vekstkraften i norsk økonomi
til å inkludere flere i arbeidslivet fremfor å hente ny arbeidskraft
utenfra.
I vår regjeringsperiode
har det blitt lettere å kombinere trygd og arbeid, og det har blitt
lettere for ledige og permitterte å bruke tiden på å ta utdanning
som gjør dem bedre kvalifisert den dagen de vender tilbake til arbeidslivet.
Dette kommer i tillegg til en betydelig satsing på arbeidsmarkedstiltak
for å hjelpe flere folk tilbake i jobb. Vi gjennomfører også en
storsatsing på kompetansetiltak, slik at flere kan få kvalifikasjonene
bedriftene trenger. Den satsingen videreføres i budsjettet for neste år.
Oljealderen har
gitt oss inntekter og muligheter andre land ikke har:
-
tusenvis
av arbeidsplasser
-
et
av verdens mest avanserte teknologimiljøer – ikke bare på Vestlandet,
men i hele landet
-
et
godt utdanningssystem
-
et
godt helsevesen
-
gode
velferdstjenester
Hele landet har
fått ta del i rikdommen, men vi visste at rikdommen også ville gi
oss utfordringer – at kostnadsnivået ville stige, at inntektene
brått kunne svikte. Det er lettere å bruke mer enn å bruke mindre.
Oljeinntektene
steg og steg, helt frem til 2014. Da falt oljeprisen, og plutselig
sto vi i en ny hverdag, med omstilling, uro og usikkerhet. Familier
mistet inntekt. Staten mistet inntekt. Oljeselskapene mistet inntekt. Men
akkurat da fikk vi se Norge på sitt beste. I Norge lærer vi i kriser
og motgang. Vi er best når vi må tenke nytt.
Oljeprisfallet
ble starten på omstillingen vi visste måtte komme. Men å omstille
fra olje viste seg lettere enn vi hadde trodd. Ja, vi tapte inntekter,
men samtidig la vi grunnlaget for den kursen vi er på nå. Partene
i arbeidslivet tok ansvar, næringslivet viste en imponerende evne
til å effektivisere på kort tid, og over hele landet poppet det
opp kreative miljøer og fremoverlente gründere som skapte nye arbeidsplasser
i næringer vi skal leve av i morgen. Nesten en tredjedel av sysselsettingen i
petroleumsrettet virksomhet forsvant, men ble raskt erstattet av
nye jobber andre steder. Norsk økonomi ble brått mye mindre oljeavhengig
enn før.
Det grønne skiftet
er ikke noe som skal komme. Det grønne skiftet har startet for lengst,
men er på langt nær over. Over tid skal vi omstille oss videre bort
fra oljen. Det kan hende at Ida av og til er bekymret, både for
klimaet og for hva hennes generasjon skal leve av i fremtiden. Jeg
er sikker på at det kommer til å gå helt fint, ikke minst på grunn
av det sterke engasjementet hennes generasjon viser for disse spørsmålene.
Vi skal løse begge deler.
Både industrien
og andre bransjer er godt rustet for omstilling. Den kostnadsmessige
konkurranseevnen vår er nemlig mye bedre nå enn det den var i 2013,
og vi har aldri hatt et bedre utgangspunkt for å forene kompetansen
i oljesektoren med nye, grønne næringer.
Under koronakrisen
viste Norge seg igjen på sitt beste. Vi møtte krisen med omstilling
og innovasjon. Mulighetene som oppsto under krisen, vil gi Ida og
hennes generasjon viktige verktøy til å håndtere utfordringene de
vil møte. Vi har tatt store, viktige steg i retning av et grønnere
og mer digitalisert samfunn, og det blir skapt rekordmange nye bedrifter
i landet vårt.
Suksessoppskriften
vår handler om at norske bedrifter består av løsningsorienterte
kvinner og menn som evner å se nye muligheter når de oppstår. Og
det sterke samarbeidet vi har mellom arbeidstagere og arbeidsgivere,
skaper en felles forståelse av utfordringene og setter oss i stand
til å hjelpe hverandre i samme retning.
Med statsbudsjettet
legger vi til rette for at denne positive utviklingen kan fortsette
– for det må den. Omstilling handler om å gi folk trygghet til å
ta valgene som flytter Norge enda et steg i riktig retning.
Regjeringen har
jobbet systematisk for å bedre rammene for norsk næringsliv. Vi
har ført en ansvarlig økonomisk politikk som ivaretar konkurranseevnen
vår. Vi har forenklet rapporteringen, slik at bedriftene kan bruke
energi og ressurser til å skape verdier i stedet for å bruke dyrebar
tid på skjemavelde. Siden 2017 har vi gjennomført tiltak som reduserer
kostnadene for næringslivet med 11 mrd. kr i året. Selskapsskatten
er redusert fra 28 pst. i 2013 til 22 pst. nå, og neste år vil vi
fortsette å trappe ned formuesskatten på arbeidende kapital. Det
styrker insentivene til å investere og reinvestere i norske bedrifter
og arbeidsplasser.
Samtidig vil vi
øke formuesskatten på sekundærbolig. I 2013 fikk du lavere formuesskatt
om du investerte i en ekstra leilighet, enn om du investerte i en
norsk bedrift. Nå er det omvendt. Målet er at en større del av sparingen
skal gå til næringsvirksomhet.
Vi foreslår også
en ny og bedre opsjonsskatteordning for dem som jobber i oppstarts-
og vekstselskaper. Dette er en vinn-vinn-løsning. Den skal gjøre
det enklere for små bedrifter å rekruttere og beholde nøkkelpersonell
i konkurranse med større og mer etablerte bedrifter – samtidig som
bedriftene får gjennomført planlagte investeringer, slik at de kan
vokse og skape arbeidsplasser.
Vi har bygd ut
infrastruktur som binder landet sammen, og som er avgjørende for
et næringsliv hvor store verdier hver dag skal fraktes ut i markedet,
ut i verden. Vi har også tatt grep som gir oss mer vei og bane for hver
krone. Både Nye Veier, konkurranseutsetting av jernbanen og ny organisering
av Statens vegvesen er eksempler på dette. Med budsjettforslaget
for neste år legger vi til rette for et enda bedre togtilbud, utbygging
og vedlikehold av vei i hele landet og bedre kollektivtilbud i byområdene.
Vi har også prioritert
tiltak som gjør det tryggere og mer attraktivt å satse på nyetableringer
og gründerskap. Det gjør vi også i dette budsjettet. Støtteordningene
i Innovasjon Norge og Eksportfinansiering Norge blir videreført
på et høyt nivå, og vi øker norske bedrifters tilgang på kapitalvirkemidler
gjennom InvestEU – for å nevne noe.
Når Ida nå skal
kjøpe seg ny bil, kjøper hun elbil. Det gjør hun fordi det lønner
seg for henne – og for klimaet. Klimaavgifter og kvoter setter en
pris på utslipp og gjør det mer lønnsomt for folk og bedrifter å
velge grønt, som å utvikle og investere i klimavennlig teknologi.
Og vi ser at det virker. Utslippene har gått ned fem år på rad,
og i fjor var de på sitt laveste siden 1993, lenge før Ida ble født.
Og vi skal videre
ned. I 2030 skal utslippene være halvparten av hva de var i 1990,
og i januar la vi frem en klimaplan hvor vi signaliserte at avgiftene
på ikke-kvotepliktige utslipp av klimagasser bør trappes opp til 2 000
2020-kroner per tonn innen 2030. Dette følger vi opp med et forslag
om å øke avgiften på ikke-kvotepliktige utslipp med 167 kr. Med
en slik økning hvert år fremover når vi nivået vi har skissert i
klimaplanen for 2030.
Inntektene fra
høyere klimaavgifter bruker vi på å redusere andre avgifter, som
trafikkforsikringsavgiften og elavgiften. Vi øker også reisefradraget,
særlig for dem som bor i distriktskommuner. De vil i gjennomsnitt
få 2 700 kr lavere skatt. I tillegg øker vi kompensasjonsordningen
for fiskeriene. Slik ivaretar vi de positive virkningene av økte
klimaavgifter, uten at det gjør et stort innhugg i privatøkonomien
til folk.
Vi foreslår også
betydelige midler til Nysnø, Grønn plattform og Langskip-prosjektet.
Nå som Ida trer
inn i voksentilværelsen, går også finanspolitikken inn i en ny fase.
Oljefondet vil ikke vokse like raskt som det har gjort hittil. Vi
må venne oss til at økningen i handlingsrommet i statsbudsjettene
blir mindre. Det kommer til å kreve tøffere prioriteringer fra oss
politikere, smarte prioriteringer, som hindrer at gapet mellom utgiftene
og inntektene i statsbudsjettet blir for stort – og som hindrer
at den økonomiske risikoen blir for høy.
Handlingsregelen
for bruk av oljeinntektene har tjent oss godt. Neste år kommer 1
av 5 kroner på statsbudsjettet fra fondet. Da handlingsregelen kom
til, skulle den verne oss mot at et uventet fall i oljeprisen slo
direkte inn i velferdsstaten. Det har fungert. Risikoen for Norge
har gått ned.
Samtidig har det
oppstått nye utfordringer. Fondet har steget kraftig på kort tid
og blitt så enormt at selv en liten korreksjon i aksjemarkedet vil
bety ganske mye i kroner og øre. Vi har nå syv fete år bak oss i
aksjemarkedet. Hva om det etterfølges av syv magre år?
Noe skyldes at
de lave rentene har drevet opp prisene på det vi har investert i,
men for en stat med et stort fond er lavere renter egentlig ikke
særlig gode nyheter. Og det er dristig å satse på at fondet skal
fortsette å vokse. Vi må tvert imot ta høyde for at fondet også
kan falle. Bare i løpet av de siste ukene har fondet falt med 800 mrd. kr.
Verdier større enn et helt statsbudsjett kan fordunste før vi aner
ordet av det. Og vi har ingen – ingen – garanti for at pengene noen
gang kommer tilbake igjen.
Neste år tar vi
oljepengebruken ned. Det er riktig når det er gode tider i norsk
økonomi. Uttaket vil igjen være nede på 2,6 pst. av det vi tror
fondsstørrelsen er ved inngangen til året. Det er samme nivå som
i det opprinnelige budsjettforslaget for 2020, før krisen traff
oss. Da har vi en slags usikkerhetsbuffer i oljepengebruken. Selv om
fondsverdien skulle falle med opp mot 15 pst., er vi fortsatt nær
rettesnoren for uttak.
En slik måte å
praktisere handlingsregelen på ligner på hvordan vi på andre områder
stiller krav om risikostyring og evne til å tåle tap – boligverdier,
f.eks. Når Ida skal kjøpe sin første leilighet, vil hun ikke få
låne like mye som boligen er verdt. Hun vil måtte dekke en del av boligkjøpet
med egenkapital. Det er fordi banken må ta høyde for at boligprisene
kan falle, og at Ida i så fall skal unngå å havne i en situasjon
der hun har mer lån på boligen enn den er verdt. Slike krav til
risikostyring stiller vi også til bankene og til andre finansforetak.
Staten kan ikke
sammenlignes helt med en privat virksomhet, men også staten må ta
høyde for risiko. Å ha en usikkerhetsbuffer for nivået på oljepengebruken
er én måte å gjøre det på. Vi har egentlig gjort det slik en stund
allerede. Med unntak av i korona-årene har regjeringen de fleste
årene lagt opp til en oljepengebruk under rettesnoren. Hadde vi
fulgt rettesnoren slavisk fra 2013, ville fondet i dag ha vært 400 mrd. kr
mindre.
Helt siden fondet
og handlingsregelen ble etablert, har det vært bred konsensus om
rammene for finanspolitikken. Det vil også være en klok vei videre.
Det ser uansett
ut til at innfasingen av nye oljepenger i hovedsak ligger bak oss.
Når vi i denne sal gjør opp statsbudsjett, må spørsmålet om hvor
mye mer vi skal bruke på ulike formål, i økende grad ledsages av
spørsmålet om hvor pengene skal hentes fra. Skal vi i årene fremover
prioritere mer til ett formål, må vi gjøre mindre på et annet.
Landet vårt er
fullt av dyktige og dedikerte lærere, leger, politi, jordmødre og
andre ansatte i helsetjenesten og kommunesektoren. De går på jobb
hver morgen for å levere gode tjenester til innbyggerne. De gir
oss trygghet i hverdagen. De sørger for at samfunnet vårt fungerer. De
gir oss omsorg og tar vare på oss når vi er på vårt mest sårbare,
og de legger ned en formidabel innsats for å gi barna våre den beste
starten på livet og et godt grunnlag for det som venter dem i fremtiden.
Velferdssamfunnet
fungerer ikke hvis ikke de får gjort jobben sin. Vår jobb er å gi
dem gode forutsetninger, spille dem gode. De er på vakt for oss.
Vi har prioritert
en sterk satsing på helsetjenestene i vår regjeringstid. Helsekøene
har blitt kortere. Flere får raskere hjelp – og bedre hjelp. I dette
budsjettet legger vi til rette for å fortsette den gode utviklingen
fra tiden før pandemien.
Psykisk helse
er fortsatt på toppen av vår prioriteringsliste. Det er rundt 485
flere psykologer i kommunene nå enn i 2013. Også i 2022 vil vi styrke
tilbudet av psykiske helsetjenester der folk bor.
Med kvalitetsreformen
Leve hele livet sørger vi for at eldre får bedre helsetjenester,
mer fellesskap og sunn og god mat.
Barnevernsreformen
som trer i kraft neste år, gir kommunene økt faglig og økonomisk
ansvar for barnevernet. Det skal gi flere barn riktig hjelp til
riktig tid og et tjenestetilbud som i større grad er tilpasset lokale
behov.
Tilliten til politiet
har økt jevnt og trutt siden vi innførte politireformen i 2015,
og politiets innbyggerundersøkelse viser at 94 pst. føler seg trygge
i Norge. Internettsvindel, identitetstyveri og trafikkhendelser
er det folk er mest bekymret for. Politidekningen i Norge er nå på
sitt høyeste nivå i moderne tid, og responstiden går ned. I 2022
vil vi øke bevilgningene til politiet ytterligere.
Vi følger også
opp langtidsplanen for Forsvaret med et forslag om å bevilge 2,2 mrd. kr
til økt beredskap, reaksjonsevne og utholdenhet.
Vi er et lite
land i en stor verden. Som en rik nasjon har vi et ansvar for også
å stille opp for andre. Pandemien har rammet mange av de fattigste
landene særlig hardt. Sammen med Sør-Afrika har Norge tatt et lederansvar
internasjonalt for å få på plass finansering av koronavaksiner til
fattige land. Neste år prioriterer vi bl.a. global helse på bistandsbudsjettet
og foreslår 1,8 mrd. kr til vaksinesamarbeid.
Bistandsbudsjettet
vi legger opp til, er på 1 pst. av bruttonasjonalinntekt, i tillegg
til 750 mill. kr til et nytt klimainvesteringsfond som skal utløse
investeringer i fornybar energi i utviklingsland. Til sammen utgjør
det 41,9 mrd. kr i 2022.
Norge er ute av
krisen. Med statsbudsjettet legger regjeringen til rette for at
arrene etter koronapandemien blir så små som mulig, og for at det
Norge Ida skal etablere seg i, jobbe, kjøpe hus og bil og stifte
familie i, byr på minst like store muligheter som det samfunnet
hun har levd barne- og ungdomsårene sine i:
-
et
Norge der dagens og morgendagens bedrifter finner kompetansen og
kapitalen de trenger her hjemme, slik at de kan skape arbeidsplasser
og verdier vi skal leve av fremover
-
et
Norge hvor det er godt å vokse opp, uansett hvilken bakgrunn du
har
-
et
Norge som er trygt å leve i, uansett hvor du bor
-
et
Norge som fortsetter å trone øverst i levekårsundersøkelsene
-
et
Norge som tar sin del av ansvaret for verdenssamfunnet og for våre
medmennesker, enten det gjelder klima, forsvar, helse eller andre
utfordringer som vi må løse sammen
Så hva er egentlig
statsbudsjettet? Jo, det er 13,5 kilo med beskrivelse av fremtiden
vår, av hverdagen – som vi nå setter ekstra stor pris på.