Stortinget - Møte mandag den 7. desember 2020

Dato: 07.12.2020
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument: (Dokument 8:71 L (2020–2021))

Innhald

Sak nr. 3 [10:05:16]

Representantforslag fra stortingsrepresentantene Trond Helleland, Siv Jensen, Terje Breivik og Hans Fredrik Grøvan om å heve botidskravet for permanent oppholdstillatelse i Norge (Dokument 8:71 L (2020–2021))

Talarar

Presidenten: Presidenten vil ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Masud Gharahkhani (A) []: La oss reflektere over følgende: I en tid der landet er i krise, rammet av en pandemi som påvirker oss alle, i en tid der helsearbeidere jobber døgnet rundt for å redde liv og helse, der kommuner over hele landet gjør alt de kan for å holde smitten under kontroll, i en tid der lokalsamfunn etter lokalsamfunn ikke kan gjøre noe annet enn å se arbeidsplasser som alltid har vært der, forsvinne, der stadig flere blir arbeidsledige og permitterte, i en tid der det faktisk er rekordlavt antall asylankomster til Norge fordi alle har stengt grensene, er den saken Erna Solberg og hennes regjering mener må hastebehandles i nasjonalforsamlingen, dette forslaget. I en tid der landet er i krise, mener Erna Solberg og hennes regjering at det er dette forslaget som krever hastebehandling.

Om ikke dette viser hvor dypt maktbegjæret til Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre går, vet ikke jeg hva som gjør det. Ikke engang en verdensomfattende pandemi trumfer maktbegjæret til Erna Solberg og hennes regjering. For meg er det tydeligere enn noen gang før: Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre gjør alt for å holde på makten, for maktens skyld.

Hvorfor ikke hastebehandle en garanti for de 200 000 menneskene som er arbeidsledige eller permitterte i Norge, som Even, som har vært permittert fra jobben sin på Quality Hotel i ti måneder, som lever med usikkerhet rundt om han har en jobb å gå til etter 1. mars, hvis ikke Stortinget vedtar å endre permitteringsreglene? Hvorfor ikke hastebehandle en garanti for de ansatte i Kongsberg-industrien, som nå opplever masseoppsigelser til tross for at de lenge har etterlyst statens hjelp for å beholde industrimiljøer i Norge, en stat som ikke stiller opp? Hvorfor ikke hastebehandle en løsning for Thomas og Jan Ole og de mange andre ildsjelene i utelivsbransjen som er redde for å miste livsverket sitt, når regjeringen ikke klarer å stille opp for bedrifter som må stenge helt ned på grunn av lokale smitteverntiltak? Dette er noen få av mange eksempler, men for Erna Solberg og hennes regjering er ikke disse sakene viktige nok.

Det er maktbegjæret, maktbegjæret, maktbegjæret som gjør at det blir 1 krone og 48 øre billigere øl, og at dette forslaget er det som skal hastebehandles i nasjonalforsamlingen, i stedet for forslag som faktisk utgjør en forskjell for folk som har fått livet snudd opp ned på grunn av pandemien.

Når regjeringen har besluttet at det er denne saken som skal hastebehandles, legger vi fram våre egne forslag. Arbeiderpartiets flyktningpolitikk er klar, og våre løsninger er kjent. Den viktigste innsatsen vi gjør for å kunne stille opp for flest mulig flyktninger, for å gi mange istedenfor noen få et verdig liv og håp for framtiden, er en forpliktende innsats i nærområdene, en solidaritetspott. Dagens asylpolitikk er inhuman, urettferdig og ikke bærekraftig. Vi må stoppe dødsveien over Middelhavet styrt av menneskesmuglere. Vi må prioritere FNs kvoteflyktninger, barnefamilier som er forfulgt, uavhengig av tro, og vi kan ikke ta imot flere enn vi faktisk klarer å integrere. Vi må lykkes bedre med integrering enn det dagens regjering har klart. Kvoteflyktninger skal i gang med å lære om det norske demokratiet, likestilling, arbeidslivet og det norske språket før de kommer til Norge.

Derfor fremmer vi en rekke forslag for en rettferdig og forutsigbar flyktningpolitikk: en lovendring som gir et klarere skille mellom konvensjonstatus (asyl) og subsidiær beskyttelse gjennom å begrense retten til familiegjenforening samt utvide bruken av midlertidige tillatelser ved subsidiær beskyttelse, en plan for hvordan Norge kan bekjempe irregulær migrasjon, herunder å sørge for at dagens hjemmel for å henvise asylsøkere til trygge tredjeland utenfor EU brukes aktivt. Det forutsetter samarbeidsavtaler med tredjeland.

Vi foreslår å skjerpe kravet til dokumentasjon for permanent opphold og familieetablering, skjerpe kravet til å kunne forsørge seg selv gjennom en skjerping av underholdskravet samt tilknytningskravet i familieetableringssaker, opprette en solidaritetspott for flyktninger over utviklingsbudsjettet, fastsette det totale antallet flyktninger Norge skal integrere over tid. Antall asylankomster, kvoteflyktninger og familiegjenforening med flyktninger skal ses i sammenheng, og familiegjenforening med kvoteflyktninger skal være avklart før de kommer til Norge. Kvoteflyktninger skal gjennomføre intensivkurs i demokrati, likestilling, det norske arbeidslivet og norskopplæring før de ankommer Norge.

Herved tar jeg opp Arbeiderpartiets forslag.

Presidenten: Representanten Masud Gharahkhani har tatt opp de forslagene han refererte til.

Ove Trellevik (H) []: Det var ein kraftig tirade frå førre talar. Dette er ei fornuftig utvikling av kravet til butid. Me har diskutert dette også tidlegare i denne salen, så det er såleis ikkje noko nytt i denne saka. Det som er nytt, er at me har fått ei einigheit med regjeringspartia, Venstre og Kristeleg Folkeparti i budsjettavtala. Det sette Høgre veldig stor pris på, fordi me har meint dette lenge, og endeleg kan me gjennomføra dette. Det finst òg mange svært positive ringverkingar av å auka kravet til butid, så for meg er det ei glede å få lov til ta opp dette forslaget.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Når vi hører innlegget fra Arbeiderpartiet, er det helt tydelig at politisk handlekraft og effektivt arbeid sitter langt inne der. Her er de fryktelig snurt, kan det virke som, fordi regjeringspartiene og Fremskrittspartiet har kommet fram til et forslag som er fornuftig, og som blir gjennomført raskt. Dette er et godt utredet forslag som har vært diskutert tidligere i denne salen. Dessverre var det slik at Venstre og Kristelig Folkeparti valgte å bryte en inngått avtale og stemte imot et forslag som var forhandlet fram tidligere.

Det er slik at en beskyttelse skal være midlertidig. Man skal få beskyttelse i en begrenset periode når man har behov for det. Det er et prinsipp som de aller fleste er enige om, men dessverre har Norge og en rekke andre europeiske land innført politikk som gir rettigheter langt utover det flyktningkonvensjonen tilsier. Det har ført til en situasjon som har gitt en lite bærekraftig asyl- og innvandringspolitikk. Vi må innse at omfanget av juks i disse sakene er stort. Tre år for å avdekke, kontrollere og handle mot det man senere finner ut har vært opphold på uriktige grunnlag, er for kort, og det er bra at Fremskrittspartiet i denne saken også klarer å dra flertallet i en mer fornuftig retning. I altfor lang tid har det vært en altfor naiv tilnærming til disse spørsmålene.

Når vi skal ha innstramminger på dette området, er det viktig at det gjøres på riktig måte. Vi kan f.eks. se til Danmark som har gått foran i disse spørsmålene og innført en strengere politikk, også på antall år med midlertidig opphold før man får permanent opphold. Der har man gått i retning av å ha netto utvandring av flyktninger, og det er en situasjon som bør ønskes velkommen. Det er bra for Norge fordi presset på samfunnet tas bort, det er bra for flyktningene å komme hjem, og det er også bra for flyktningenes hjemland å få tilbake ressurser som kan være med på å bygge opp landet.

Jeg synes det er rart at det i veldig mange slike saker som vi diskuterer i denne sal, blir sett på som noe negativt at flyktninger skal få vende hjem. Det er positivt at flyktninger får vende hjem, og det har en rekke bieffekter som også er positive. Når vi har ordninger som gjør det attraktivt å sette livet på spill for å nå asyl i Europa og Norge, er det en situasjon alle taper på. Vi har sett den situasjonen i Middelhavet i altfor mange år, og vi må innse at vår politikk i Europa og Norge har bidratt til å lokke mennesker ut i lidelse og nød. Det må vi ta på alvor, og det kan vi få slutt på hvis det er politisk vilje, men da trengs det mer handlekraft enn vi har sett så langt.

Det er også rart når Arbeiderpartiet mener det er så problematisk å behandle slike forslag raskt, forslag som allerede er utredet, og de fremmer jo en rekke forslag selv i denne saken, så de mener åpenbart at det er viktig nok. Flere av de forslagene er bra. Fremskrittspartiet kommer til å støtte forslagene nr.1–4, fordi det er gode forslag som fortjener et flertall. Men de har også fremmet forslag som ikke er realistiske, og som heller ikke er gode. De resterende forslagene kommer vi til å stemme imot, fordi det ikke er gode forslag.

Karin Andersen (SV) []: Det er grunn til noe av den kritikken som Arbeiderpartiet kom med her i stad, av håndteringen av koronasituasjonen, for det er mange veldig akutte ting som denne regjeringen overhodet ikke håndterer. Men jeg blir jo litt forundret over Arbeiderpartiet, når de i samme sak fremmer en hel rekke forslag som ligner forbausende på det som Fremskrittspartiet og regjeringen har blitt enige om, og som er veldig dårlig integreringspolitikk og veldig dårlig familiepolitikk.

Jeg har hørt flere fra regjeringspartiene som snakker om at de vil ha en god familiepolitikk. Ja, da må jo det handle om at folk skal få lov til å være sammen når de er familie, at de ikke skal måtte vente i årevis på å få lov til å være familie, eller på å få lov til å få trygghet for oppholdet. Jeg skjønner at det er noen som tror at det kanskje ikke blir bedre integrering, men at det ikke skader om folk må leve i utrygghet lenger.

SV mener at det beste for å få til god integrering i Norge er at folk får trygghet for oppholdet sitt raskere enn i dag, at det ikke blir stilt så høye krav, f.eks. til inntekt, som gjør at man ikke får lov til å være sammen med familien sin, alle disse tingene gjør at det blir vanskeligere å integreres. Vi i SV mener at når folk kommer hit, skal vi si velkommen hit, slå rot, men vær trygg – hos oss er det slik – og være veldig tydelig på de reglene som gjelder i dette landet, på likestilling, på demokrati, på alle tingene som regjeringen og Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet liker å snakke om. Men da må folk få lov til å være trygge og kunne slå rot.

Hvis man skal leve med denne utryggheten år etter år – ja, jeg har truffet en del kvinner som har levd med vold i sine ekteskap, men ikke turt å gjøre noe med det før de har fått varig opphold. Det er ganske alvorlig, og man kan godt si at man kan gå til politiet og få hjelp. Alle vi som har vært i nærheten av krisesenterbevegelsen, vet at sånn er ikke livet til folk. Livet til folk er sånn at en må vite at en er trygg før en kan si fra, og det gjelder ikke minst disse kvinnene.

Hvordan blir situasjonen for dem nå? To år til? Det er det ikke verdt. Dette er bare ren symbolpolitikk for å «please» Fremskrittspartiet, og jeg er veldig overrasket over at Venstre og Kristelig Folkeparti kan være med på dette. At Høyre mener det, ja, det har de vel gjort lenge.

Det er grunn til, og SV er med på, at vi skal stille klare krav til dem som skal være her, og de skal ha grunnlag for opphold, men det er ingen grunn til at de skal vente lenger. Dette er også en av grunnene til at SV har fremmet et representantforslag om opphør i norsk flyktningpolitikk, der regjeringen og flertallet praktiserer det i strid med det FN sier er riktig. Her er altså Norge på en sklie som gjør at vi skader integreringen, og at vi skader arbeidet for flyktninger i verden, og det er vanskelig. Når Fremskrittspartiet snakker, høres det ut som om ingen krig og forfølgelse eller vanstyre eller politisk tortur eller noe som helst, finnes i verden. Den eneste grunnen til at det finnes, er at det er mulig å flykte og søke asyl. Det er så opprørende å høre. Det er ikke fordi det er mulig å få asyl folk flykter. Det er fordi de er forfulgt, redde for livet sitt, redde for alt. Og når de har mistet alt og kommet hit, skal vi behandle dem dårligere og dårligere.

Vi mener at god integreringspolitikk handler om at folk får lov til å slå rot, at de får lov til å bli norske og ikke blir behandlet som om de aldri kan bli norske, og at de får lov til å være sammen med familien sin. Det er den beste integreringspolitikken, og det vil være et pluss for Norge, ikke et tap.

SV kommer til å stemme imot representantforslaget, og vi kommer til å stemme imot alle forslagene som Arbeiderpartiet har fremmet, bortsett fra nr. 7.

Torhild Bransdal (KrF) []: Botidskravet for permanent opphold foreslås i dag, etter en budsjettenighet mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, hevet fra tre til fem år. Dette har konsekvenser for flyktninger, for personer med oppholdstillatelse på humanitært grunnlag og for personer som har fått familiegjenforening med disse. Med denne endringen vil en person med opphold på dette grunnlaget måtte være i Norge i fem år før oppholdstillatelsen blir permanent, mot tre år i dag. Det er viktig for meg i denne saken å presisere at dette ikke er en endring i beskyttelsesbehovet. Har man behov for beskyttelse, har man krav på det, selv om botidskravet heves fra tre til fem år.

For Kristelig Folkeparti har barnets beste alltid vært vektet tungt i innvandringsspørsmål. Dette har vi kjempet for og fått flere gjennomslag for. Blant annet grep Stortinget i 2014 inn i behandlingen av lengeværende barn og i 2017 i sakene til enslige mindreårige asylsøkere. Forvaltningens praksis var den gang strengere enn hva stortingsflertallet ønsket. Etter å ha blitt kjent med konsekvensene av manglende vekting av barns beste i disse sakene, mente Stortinget det var nødvendig å justere forvaltningens praksis. Stortingsflertallet mente altså at barna det gjaldt den gangen, skulle bli værende i Norge. Når vi i dag skal behandle denne saken, mener jeg det er viktig at vi ser til Stortingets intensjon for disse sakene. Selv om botidskravet øker fra tre til fem år, skal det fortsatt gjøres individuelle vurderinger. Barnets beste og barn med sterk tilknytning til riket skal fortsatt hensyntas, og regjeringen har varslet at det våren 2021 skal legges fram en lovproposisjon for Stortinget om barns beste i utlendingsforvaltningen.

Det er ikke overraskende framsynt av meg å spå at flere vil trekke fram de enorme konsekvensene knyttet til denne lovendringen, og de har rett. Kristelig Folkeparti ville aldri foreslått økning i botidskravet. Det har vi for mye kunnskap om konsekvensene for enkeltmennesket til å gjøre. Det er helt riktig at dette ikke er endringer Kristelig Folkeparti ønsket. Dette var Fremskrittspartiets ønske i forhandlingene, og det er som kjent stor avstand mellom Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet i innvandringspolitikken. Kristelig Folkeparti har også tidligere stemt mot lignende endringer fordi vi mener at en slik endring vil være integreringshemmende. Så nå blir jobben for å sikre en god integrering med en god balanse av tillit og krav mellom partene enda viktigere enn før.

Statsbudsjettet handler ikke bare om enkeltsaker, heldigvis. Det er det som gjør at jeg kan stå med rak rygg og minne om at Kristelig Folkeparti er det partiet som sørger for at hovedlinjene i det internasjonale bidraget og i innvandringspolitikken fortsatt ligger fast. Det har vært uaktuelt for Kristelig Folkeparti å kutte i antall kvoteflyktninger. Dette dreier seg om sårbare mennesker på flukt. Fremskrittspartiet ville ha null kvoteflyktninger, men Kristelig Folkeparti har sørget for at Norge i 2021 nok et år skal ta imot 3 000 kvoteflyktninger. Det ligger fortsatt fast. Fremskrittspartiet ville kutte bistanden kraftig. Kristelig Folkeparti sørget for at 1 pst. av Norges BNI fortsatt går til bistand. Dette vil bety alt for dem det gjelder, og hadde aldri skjedd uten Kristelig Folkeparti. Kristelig Folkeparti har alltid jobbet for å være tydelig og aktiv i det viktige arbeidet Norge gjør, ved å holde fast på et høyt antall kvoteflyktninger og på bistandsprosenten. Med dette budsjettet holder vi hva vi lover.

Under trontaledebatten her i Stortinget 5. oktober sa Kristelig Folkepartis parlamentariske leder at vi skulle ha blikket festet på de politiske sakene vi er valgt på. Det løftet har vi holdt. Nå får vi flertall for et budsjett med mange gode Kristelig Folkeparti-gjennomslag. Det er jeg glad for, og det må jeg minne meg selv om i en sak som dette.

Vi sørger for trygg og god styring av landet. Kristelig Folkeparti tar ansvar. Det gjør vi sammen med resten av regjeringen og hele det norske folk. Vi står i en krise som vi skal komme oss gjennom. Nå har vi et statsbudsjett som er offensivt, trygt og godt tilpasset den krisen landet vårt nå står i.

Statsråd Monica Mæland []: Det å få en permanent oppholdstillatelse i Norge innebærer i utgangspunktet en varig rett til opphold, uten behov for fornyelse. Da er det både rimelig og nødvendig å stille krav om tilknytning til Norge før en slik varig tillatelse gis. Fremskrittspartiet og regjeringspartiene er derfor blitt enige om å heve dagens botidskrav for permanent oppholdstillatelse fra tre til fem år for flyktninger, for utlendinger med oppholdstillatelse på humanitært grunnlag og for utlendinger som har fått familieinnvandring med disse.

Vi mener at tre års oppholdstid gir en begrenset tilknytning til Norge. Dersom forholdene i hjemlandet bedres i løpet av denne perioden, er grunnlaget for en varig oppholdstillatelse ikke til stede. Da er det opprinnelige grunnlaget endret, og en har ikke samme krav på beskyttelse dersom behovet faller bort og flyktningen kan returnere til sitt hjemland og leve trygt der uten fare for forfølgelse eller andre former for overgrep.

Det er viktig for meg å understreke at det i alle saker skal gjøres en individuell vurdering av og om det er andre hensyn som tilsier at personen eller familien bør få bli, f.eks. hensynet til barnets beste og den tilknytningen barnet har til Norge.

Det er også viktig å sørge for at de som har familieinnvandret til Norge, og som opplever vold i hjemmet, skal kunne føle seg trygge og ikke bli i et voldelig forhold kun for å beholde oppholdstillatelsen. Det er derfor viktig å understreke at de som har fått oppholdstillatelse som ektefelle eller samboer, etter søknad har rett til fortsatt opphold etter et samlivsbrudd dersom de har opplevd mishandling i samlivet. Det stilles ikke noe krav om dokumentasjon på mishandlingen, og hovedregelen er at vedkommendes forklaring skal legges til grunn. I 2018 ble den såkalte mishandlingsbestemmelsen utvidet til å omfatte mishandling også av andre enn samlivspartneren, dvs. andre personer i husstanden eller svigerfamilien. Det sikrer et vern for voldsutsatte i storfamilien, og det er viktig.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Masud Gharahkhani (A) []: Siden vi har innvandringsministeren, justisministeren og beredskapsministeren her i salen, vil jeg be Norges beredskapsminister forklare for nasjonalforsamlingen: I en tid der kommunene over hele landet jobber døgnet rundt for å redde liv og helse og holde smitten under kontroll, der lokalsamfunn opplever konkurser, masseoppsigelser, folk som blir arbeidsledige og permitterte, og der regjeringens tiltakspakker ikke er treffsikre, mener virkelig beredskapsministeren fra Høyre at den saken som haster for nasjonen og nasjonalforsamlingen, er akkurat dette forslaget vi skal behandle i dag?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg mener at det mest avgjørende både i krisetid og i normale tider er at landet får et godt budsjett. Det høres litt kjedelig ut, men det er faktisk det viktigste verktøyet vi har i nasjonen for å kunne gjøre prioriteringer, for nettopp å kunne håndtere den kritiske situasjonen vi er i. Det at Stortinget forhandler fram et budsjett, er viktig, og det er det viktigste verktøyet vi kan tilby våre innbyggere i en tid som dette, fordi det handler om å prioritere.

Masud Gharahkhani (A) []: Jeg bare prøver å forstå hva slags ledelse beredskapsministeren og Høyre i regjering legger opp til under pandemien, som har rammet hele Norge. For meg og Arbeiderpartiet er det ikke noe vanskelig å håndtere denne saken, vi har forslagene klare, men når en regjering mener at noe må hastebehandles, må det vel handle om nasjonens interesser, at denne saken er mye viktigere enn alle andre saker. Derfor stiller jeg spørsmålet igjen: Hvorfor er denne saken mye viktigere enn alle andre saker for Høyre og de andre regjeringspartiene? Er det maktbegjæret?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg har hørt om dette maktbegjæret noen ganger i dag fra representanten, men jeg tror nok jeg må korrigere. Det er ikke regjeringen som hastebehandler saken, det er det Stortinget som gjør, og er det noe regjeringen ikke gjør, er det å blande seg inn i hvordan Stortinget velger å behandle sine saker. Så er det jo heller ingen grunn til ikke å behandle denne saken, når man er enige om konklusjonen. Det er en lovutredning som har vært på høring, som har vært behandlet før, så dette er både utredet og hørt, og når denne enigheten ligger klar og skal behandles i forbindelse med budsjettet, er det jo ingen grunn til ikke å behandle den. Men det er det altså opp til Stortinget å beslutte.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Når en hører forrige replikant, kan det jo høres ut som om representanten ikke har fått med seg at Stortinget har behandlet en rekke saker i et raskt tempo – hastebehandlet – i forbindelse med krisen som pågår. Det har selvfølgelig vært veldig viktig og riktig, men det har altså representanten fra Arbeiderpartiet ikke fått med seg.

Men over til denne saken, som er en veldig god sak. Jeg er veldig glad for at den kommer på plass nå, etter mange års kamp for å få til en fornuftig politikk. Dette burde vært innført for flere år siden for å avhjelpe situasjonen da så mange kom i 2015, bl.a., men det er også viktig å ha en slik ordning for framtiden for å avhjelpe at det ikke kommer for mange til Norge. Jeg har et spørsmål til statsråden – om hun kan si noe om hvor mange som vil bli rammet av denne nye ordningen fra i dag.

Statsråd Monica Mæland []: Bare når det gjelder hastebehandling: Jeg vil gjerne bekrefte at jeg har levert rekordmange hastesaker til Stortinget etter 12. mars, og det har vært helt nødvendig, selvsagt.

Det er vanskelig for meg å tallfeste hvor mange dette angår. Vi har tall på hvor mange som søker som har vært her i under tre år; det var i år rundt 4 310. Så var det 14 336 som søkte som har vært her i over tre år, men hvor mye over tre år vet vi ikke, for det registrerer vi ikke. Men det er selvfølgelig et betydelig antall mennesker. Så er tallet mye lavere i år enn det er i normalår. Det skyldes jo den situasjonen vi er i.

Karin Andersen (SV) []: Statsråden er ikke integreringsminister, men jeg regner allikevel med at hun har lest en del av de forskningsrapportene som konkluderer helt entydig med at å heve botidskravet er dårlig for integreringen. Justisministeren har ansvaret for hele justissektoren, bl.a. de kvinnene som lever med vold. Det kan ikke bare gjelde de kvinnene som har fått familiegjenforening; det må jo gjelde også noen av dem som har kommet hit som flyktninger eller asylsøkere. Statsråden viser til den avgrensingen som er gjort når det gjelder familiekrets og hvem som kan utsette noen for vold. Det vi vet, er at man kan bli utsatt for vold av andre enn dem som bor i ens egen husstand. Svigerforeldre kan være en del av dette.

Hvis statsråden skal kunne love at noen er trygge, hvordan kan man da begrense den personkretsen så mye som man har gjort?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg er faktisk veldig opptatt av vold i nære relasjoner. Jeg er veldig opptatt av at vi bekjemper det uansett hvem dette handler om. Men jeg mener at representanten virkelig tar feil når hun mener at vi har begrenset dette veldig mye. Det gjelder alle i en husstand, og det å skulle innbefatte alle utenfor en husstand – hvilken måte man da skulle avgrenset det på, vet ikke jeg. Vi må ha lovregler som er håndterlige, og som kan praktiseres. Da mener jeg at husstanden er en veldig fornuftig avgrensing. Det vil innbefatte dem som bor sammen til daglig, og dem som til daglig eller veldig ofte opplever fysisk og psykisk vold.

Karin Andersen (SV) []: Vi har behandlet ganske mange saker i Stortinget om negativ sosial kontroll. Vi behandler flere nå også. Kan det virkelig være tilfelle at justisministeren ikke vet at den negative sosiale kontrollen, som av og til også omfatter vold, går langt utover dem som bor i samme husstand? Det betyr at mange kan være livredde selv om det ikke er de som bor i samme husstand, som utøver volden. Så den begrensingen er overhodet ikke tilfredsstillende hvis man skal være opptatt av at disse kvinnene skal ha oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag, og at det er det som sikrer trygghet for å kunne bryte ut. Ser ikke justisministeren det?

Statsråd Monica Mæland []: Det var ikke det jeg sa. Jeg sa at disse reglene må være praktikable. Hvis man har fått opphold på grunnlag av f.eks. familiegjenforening, skal man ikke måtte bli i et ekteskap eller et samliv eller en husstand hvis man opplever dette. Det skal ikke være botidskravet som gjør at man ikke tør å bryte ut. Det representanten Andersen snakker om, er noe helt annet. Det er hvordan vi bekjemper negativ sosial kontroll generelt. Da er det mange virkemidler man kan tenke seg. Men det å tenke seg at naboen eller tremenningen – ja, jeg vet ikke hvordan kretsen skulle avgrenses, men det har kanskje SV et forslag om. Jeg mener at vi har gjort en utvidelse som er veldig godt begrunnet, og så sier vi at det er husstanden som setter rammen for denne regelen.

Karin Andersen (SV) []: Det går jo an å sette grensen ved at man faktisk blir truet med disse tingene, med det riset bak speilet at man bare har en midlertidig oppholdstillatelse: Hvis du ikke gjør som vi sier, kaster vi deg ut. Det er det som er problemet, og som det ser ut til at statsråden ikke har fått med seg. Det er en veldig alvorlig trussel for mange, for å bli returnert etter den typen brudd kan være svært farlig for dem det gjelder. Det er grunnen til at man bør utvide dette. Det klareste rådet er kanskje å ikke utvide oppholdstidskravet, for det er allerede veldig langt i dag.

Jeg har et tilleggsspørsmål, og det gjelder representanten Engen-Helgheim. Han spurte: Hvor mange er det som blir rammet? Ønsker statsråden og flertallet å ramme mennesker med dette vedtaket?

Statsråd Monica Mæland []: Nå mener jeg virkelig – med all respekt – at representanten Andersen leter etter argumenter for noe man er imot, og det er helt greit. Man kan være imot det, men det å begynne å lete fram helt andre begrunnelser, mener jeg er feil. Vi skal ikke ramme noen, men det angår noen, og det angår mennesker, og det er mennesker i en vanskelig situasjon. Men man kastes ikke ut. Hver sak skal behandles individuelt. Det er veldig bra, for da er forhold som representanten Andersen er opptatt av, en del av den saksbehandlingen.

Hvis situasjonen i hjemlandet til en flyktning er blitt bra og fredelig, vil jeg tro at de aller fleste vil ønske å reise hjem igjen. Man har jo flyktet fordi man er truet eller forfulgt – fordi man har måttet, ikke fordi man har villet. Så her handler det om å se hen til tilstanden i det hjemlandet man er fra, og den konkrete situasjonen man er i her i Norge.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Sylvi Listhaug (FrP) []: Det er alltid interessant å høre representanten Gharahkhani, som er helt uten troverdighet i disse spørsmålene han snakker om, rett og slett fordi han mangler støtte i eget parti for den politikken han forfekter. Og det er jo slik at selv om han høres ut som en mitraljøse fra talerstolen, skjuler man ikke den spagaten Arbeiderpartiet står i. Jeg skjønner at det er vanskelig når slike forslag kommer opp, for det man da avslører, er at man snakker veldig riktig, men stemmer mot de forslagene som er riktige å gjennomføre for å stramme inn innvandringspolitikken ytterligere.

Jeg er veldig glad for at Fremskrittspartiet kan innkassere nok en seier i innvandringspolitikken. Endelig får vi gjennomslag for å heve botidskravet fra tre til fem år. Dette har vi kjempet for i veldig mange år. Mens Fremskrittspartiet styrte asyl- og innvandringspolitikken, fikk vi til over 100 innstramminger, men dette forslaget fikk vi ikke til. Derfor er jeg veldig glad for at Venstre og Kristelig Folkeparti – som strittet imot i 2016, som strittet imot på Jeløya og på Granavollen – nå er med på å stemme igjennom dette forslaget.

Hvorfor er det viktig? Jo, for det første gir dette utlendingsmyndighetene og politiet bedre tid til å kunne avdekke juks, avdekke falsk ID. For det er nok dessverre ikke slik som representanten Karin Andersen prøver å gi uttrykk for, at alle som kommer til Norge er reelle flyktninger. En del er det, de flytter fra krig og konflikt, men det er også mange som kommer som ikke har beskyttelsesbehov, men som prøver å lure oss til opphold. Så er det også slik at man har bedre tid til å kunne trekke tilbake oppholdstillatelsen, slik at i den perioden det da kanskje blir trygt for noen å reise hjem igjen, kan de være med på å bygge opp landet sitt igjen. Og det bør være et mål, både for oss og for dem og for hjemlandet. Alle vil tjene på det.

Jeg er også veldig glad for at dette blir rammet strengt inn. Det gjelder da altså familiegjenforening med dem som har flyktningbakgrunn, og det gjelder alle dem som ikke har vært her i tre år per 1. desember. Det vil si at er man i den kategorien, får man ikke permanent opphold i Norge før tidligst etter fem år. Så har vi også en kort overgangsperiode som varer fram til 1. februar 2021, for dem som ikke har søkt ennå, men som har vært her i tre år per 1. desember.

Uansett er dette en stor seier. Minst 3 000 kvoteflyktninger ville det blitt uansett. Arbeiderpartiet vil ha 3 500, SV vil ha 6 000. Her driver alle partiene overbudspolitikk. Fremskrittspartiet skulle gjerne sett at det ble langt færre, men vi er i hvert fall glad for at vi nå strammer ytterligere inn på innvandringspolitikken og gjør det mindre attraktivt å komme til Norge.

Eirik Sivertsen (A) []: Jeg var fristet til å kalle dette et politisk sirkus. Det skal jeg ikke gjøre, men jeg kan vel si at det er en ganske uortodoks politisk debatt vi har her i dag. Det startet altså med representanten Trellevik, som kommer opp og har ordet, men overhodet ikke er interessert i å gå inn i en argumentasjon for det som ligger på bordet til behandling, som er en lovendring.

Så kommer representanten Engen-Helgheim opp og forteller at dette er en viktig politisk seier, og beskylder Arbeiderpartiet for manglende handlekraft, mens Listhaug kommer senere og sier at vi har jobbet i mange år for å få det til, men ikke fått det igjennom. Ja, hvem var det som ikke klarte å få igjennom dette da man satt i regjering?

Regjeringspartiet Venstre stiller ikke engang opp i debatten, partiet som har vært så opptatt av å profilere seg på flyktninger. Jeg har stor respekt for representanten Bransdal. Hun stiller i hvert fall opp i debatten, men jeg må få lov til å si at argumentasjonen for det som et flertall kommer til å vedta her i dag, er syltynn. Jeg forstår at representanten Bransdal har behov for å redegjøre for alle de andre gode tingene man mener man oppnår i regjeringssamarbeidet og i denne budsjettavtalen, men det gis ingen argumentasjon for hvorfor Kristelig Folkeparti kommer til å stemme for dette forslaget, i representantens innlegg her i dag.

Vi har de senere årene sett ganske merkelige oppgjør på kammerset når vi skulle ha disse budsjettforlikene til regjeringen Solberg, med vekslende konstellasjoner. Det er nok å nevne ting som poseavgift og flypassasjeravgift, som begge er eksempler på vedtak som ble fattet på bakgrunn av avtaler som er blitt inngått i en presset situasjon der man måtte få en avtale på plass. Ingen av de to vedtakene syntes å være noen større suksess. Flypassasjeravgiften er f.eks. nå en direkte trussel mot mulighetene for å ha et fornuftig kollektivtilbud i lufta i distriktene.

Nå har vi også kommet dit at vi ikke lenger bare behandler statsbudsjettsakene, men som en del av budsjettoppgjøret innfører man lovvedtak, lovvedtak som flere av Fremskrittspartiets representanter nå har vært oppe og sagt at er veldig viktige saker som de har kjempet for lenge, men som de ikke har fått igjennom. Ja, mon tro hvorfor de ikke har gått igjennom med et flertall? Mon tro det. Jeg håper virkelig at de som har tenkt å stemme for denne lovendringen, som ble vedtatt som en del av en budsjettavtale, har tenkt nøye over hva konsekvensene er, og hvorvidt dette er en klok politikk eller ikke.

Så hører jeg at representanten Listhaug er opptatt av hvorvidt Gharahkhani har støtte i eget parti. Vel, jeg kan forsikre om at alle Arbeiderpartiets representanter står bak det forslaget som er lagt fram her i dag, og vi kommer til å stemme for de forslagene som Arbeiderpartiet har fremmet. Og det er ikke forslag til lovtekster; det er forslag til endringer i politikk, men som skal utredes på en ordentlig måte før de innføres.

Karin Andersen (SV) []: Denne debatten minner meg litt om den debatten vi også har hatt den siste uka, om forslaget om at man skal prioritere kristne kvoteflyktninger. Da sier Fremskrittspartiet at nå skal vi prioritere kristne kvoteflyktninger, og så sier Kristelig Folkeparti og de andre at nei, de skal prioriteres på linje med de andre, og at når man prioriterer, er det ingen som kommer bakerst.

Det forslaget gjaldt også jesidier, og jeg har et spørsmål på min pult som jeg stilte til Sylvi Listhaug da hun var justisminister. Da avviste hun å gi opphold til jesidier og mente at de var trygge, så dem returnerte Norge – dem returnerte vi til Syria. Så dette høres verken veldig samlende eller fornuftig ut.

Forskningsrapport på forskningsrapport viser at lang usikkerhet om oppholdstillatelse gir dårlig integrering, men det betyr visst ingenting lenger at den som lever med en slik trussel over seg i mange år, får ødelagt helsa og mulighetene sine til å slå rot, til å bli en del av samfunnet – fordi man aldri er trygg.

Så sier statsråden at hun tenker at flyktninger gjerne vil vende tilbake til hjemlandet sitt hvis det blir trygt der. Ja, det tror jeg også. Dette forslaget har ingenting med det å gjøre – vi har aldri nektet noen å vende hjem igjen hvis de har et ønske om det. Tvert imot kjenner jeg mange som har vendt hjem igjen fordi de har hatt en oppholdstillatelse i Norge, og da er de trygge – da tør de ta sjansen, og mange av dem blir. For selvfølgelig: Hvis man ikke har vært i Norge i veldig mange år, vil man gjerne tilbake igjen – hvis man er trygg.

Men det regjeringen og flertallet gjør, er at de påstår at det er trygt der det ikke er trygt. Da lar de ikke folk ta disse ansvarlige, opplyste valgene i eget liv, men setter tvert imot integreringen på spill, og den er vanskelig nok som den er, om vi ikke skal gjøre det verre.

Så dette er et dårlig forslag for alle oss som er opptatt av god integrering i Norge. Vi mener at når folk skal etablere seg her, er det en ganske tung og stor jobb for de aller fleste, og vi ønsker at folk skal satse 100 pst. på det. Men da kan det ikke være sånn at de må vente i mange, mange år før de kan være trygge på at de kan etablere en framtid her og bli en del av dette samfunnet.

Torhild Bransdal (KrF) []: Hvorfor står vi her og debatterer denne saken i dag med forskjellige utgangspunkt? Jo, fordi det har vært inngått en avtale mellom fire partier i forbindelse med et budsjett. Mitt retoriske spørsmål blir da: Har aldri Arbeiderpartiet inngått noen avtale i forbindelse med et budsjett, som de er uenig i?

Jeg forsøkte så godt jeg kunne å redegjøre for Kristelig Folkepartis syn i denne saken og være ærlig på det, slik at det ikke skal være noen tvil. Men vi har inngått en budsjettavtale, og en budsjettavtale står vi ved – så enkelt er det.

Så hører jeg Arbeiderpartiet prate om alt annet enn det som saken egentlig gjelder. Er det for å tåkelegge, eller er det fordi Arbeiderpartiet i denne saken ligger så tett opp til Fremskrittspartiet at de ikke vil avsløre sitt synspunkt?

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Det som slår meg i en sånn debatt, er: Hvorfor er egentlig så mange av de partiene som ikke kommer til å stemme for, imot? Det er det veldig få som har gått inn på. Den eneste representanten som har gått inn på en form for begrunnelse, er representanten Karin Andersen. Hovedargumentet for å stemme imot, har vært folk som blir utsatt for vold og trusler, men der har Stortinget tidligere skjerpet regelverket sånn at de har utvidede rettigheter og kan få opphold på selvstendig grunnlag. Så de blir ikke rammet av dette forslaget.

Så har det kommet mange påstander her om at vi ønsker å ramme noen, at vi ønsker å gjøre livet vanskelig, at vi ikke tror på at folk flykter. Fremskrittspartiet har et veldig realistisk bilde av dagens situasjon. Hvis man ser på hvem som reiser den farligste ruta i Middelhavet, er det helt tydelig at flesteparten av dem som reiser den farligste ruta, kommer fra helt trygge og fredelige land. Det er noe vi må ta inn over oss. Da er det i stor grad ordningene og i stor grad oppholdet som frister mer enn nøden jager. Det setter mennesker i fare. Derfor må vi gjøre innstramminger sånn at det ikke blir så attraktivt. Og dette er en sånn innstramming.

Så er det også rart å høre representanten Sivertsen som går opp og synes at debatten er rar. Han diskuterer ikke engang, han var ikke engang innom temaet for debatten. Han snakket om flyseteavgift og poseavgift og syntes at de andre partiene burde skjerpe seg og diskutere sak. Det synes jeg er merkelig, at man ikke engang går inn for å forsvare egne forslag – fordi man sannsynligvis ikke er så begeistret for dem – eller at man ikke argumenterer godt imot, for det har ikke Arbeiderpartiet klart.

Det som er poenget i denne saken, er at dersom man fortsatt har behov for beskyttelse i Norge, blir man ikke rammet. Da får man fortsatt være i Norge. Og dersom det heller ikke etter tre år har kommet fram opplysninger om at man jukset seg til opphold eller har kommet med uriktige opplysninger, så får man fortsatt opphold i Norge. Denne saken og denne endringen har bare oppsider, ved at man tar bort oppholdet i Norge dersom det ikke lenger er behov. Og hvem kan egentlig være imot det? Det synes jeg har kommet veldig dårlig fram i denne debatten. Jeg savner at man ikke bare stemmer imot fornuftige forslag for å markere det, man bør argumentere godt for det på en ordentlig måte, når denne saken så tydelig tar bort oppholdet fra dem som ikke trenger det, og fortsatt gir opphold for dem som trenger det – vanskeligere er det ikke.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

Votering, sjå voteringskapittel