Stortinget - Møte mandag den 7. desember 2020

Dato: 07.12.2020
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument: (Innst. 115 S (2020–2021), jf. Dokument 8:5 S (2020–2021) og Dokument 8:35 S (2020–2021))

Søk

Innhald

Sak nr. 12 [14:42:54]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes om evakuering av flyktninger fra Hellas, med bakgrunn i den kritiske Moria-situasjonen, i det omfang norske kommuner har kapasitet til og Representantforslag fra stortingsrepresentantene Karin Andersen, Kristoffer Robin Haug og Lars Haltbrekken om å lage en plan for hvor mange flere asylsøkere Norge skal evakuere fra Hellas i 2021 og at økningen i antall evakuerte asylsøkere innen Europa ikke skal føre til at Norge tar imot færre kvoteflyktninger via FN (Innst. 115 S (2020–2021), jf. Dokument 8:5 S (2020–2021) og Dokument 8:35 S (2020–2021))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Willfred Nordlund (Sp) [] (ordfører for saken): Komiteen har behandlet disse to representantforslagene under ett.

Det er en samlet komité som deler en bekymring for situasjonen i mottaksleirer flere steder i verden, inkludert i de greske leirene.

Smittesituasjonen i forbindelse med covid-19-pandemien har forverret en allerede krevende situasjon i leirer som huser langt flere asylsøkere enn det er reell kapasitet til. Dette er leirer med mangelfulle sanitærforhold og lang saksbehandlingstid på søknader om beskyttelse.

Komiteen mener at det er behov for bedre langsiktige løsninger i det europeiske asylsystemet, og registrerer at det nylig er igangsatt et arbeid om det europeiske migrasjons- og asylsystemet i EU.

En samlet komité er også tydelig på at ansvaret for å finne løsninger i samarbeid med andre europeiske land påhviler regjeringen. Dette inkluderer også en håndtering av eventuelle anmodninger om å bidra til relokalisering av asylsøkere fra greske leirer.

Videre forutsetter jeg at de andre partiene redegjør for sitt syn i saken.

Senterpartiet mener at kvotesystemet gjennom FN bør prioriteres foran andre relokaliseringsløsninger. Ansvaret for håndteringen av situasjonen i greske leirer er først og fremst greske myndigheters oppgave. Men med den prekære situasjonen knyttet til covid-19-utbruddet og den overfylte kapasiteten i leirene er det i denne situasjonen nødvendig at en bredde av europeiske land tar et medansvar. Norge bør bidra til dette.

Dagens lave ankomsttall for asylsøkere til Norge tilsier at det bør være tilstrekkelig kapasitet i mottakssystemet, samtidig som smittevernhensyn skal ivaretas. Nødvendige smittevernhensyn må sikres ved ankomst, både for å ivareta asylsøkerne og den norske befolkningen for øvrig.

Situasjonen i greske leirer er i likhet med i andre leirer svært alvorlig. Trengsel og elendige sanitærforhold gjør det svært vanskelig å ivareta godt smittevern i møte med et covid-19-utbrudd. Situasjonen med overfylte leirer vanskeliggjør oppgaven med å ivareta sikkerheten, særlig til sårbare barn.

De barna som er i leirene uten omsorgspersoner, er mest sårbare, og situasjonen er verre desto yngre de er. Senterpartiet mener derfor at Norge bør bidra til å ta imot noen av de enslige mindreårige barna under 15 år uten omsorgspersoner. Jenter er ekstra sårbare for seksuelle overgrep og menneskehandel, og derfor bør de prioriteres.

Den spesielle situasjonen knyttet til covid-19-pandemien i 2020 innebærer at Norge ikke vil ta imot de 3 000 kvoteflyktningene som er planlagt for i år. Innenfor dette antallet bør derfor Norge sørge for at deler av kvoten for kvoteflyktninger avses til relokalisering av asylsøkere fra Hellas.

Norge bør prioritere de mest sårbare personene som mest sannsynlig vil fylle kravene til beskyttelse i Norge, herunder yngre barn og sårbare familier med mindreårige. Opplysningene må avklares i samarbeid med UNHCR, slik at de som hentes ut, mest sannsynlig vil kvalifisere til beskyttelse i Norge.

Senterpartiet fremmer i dag derfor forslag om å ta imot noen av de mest sårbare barna og sårbare familier med mindreårige barn, innenfor årets kvote på 3 000 flyktninger. For å få dette til trengs det en bredde av europeiske land som enes om en avtale for mottak, og at Norge i dialog med FN vurderer hvem som er de mest sårbare individene innenfor de nevnte gruppene.

Med det tar jeg opp Senterpartiets forslag.

Presidenten: Representanten Willfred Nordlund har tatt opp det forslaget han refererte til.

Masud Gharahkhani (A) []: Arbeiderpartiet mener Norges hovedprioritet i flyktning- og asylpolitikken bør være overføringsflyktninger gjennom FN-systemet – kvoteflyktninger. Slik sikrer vi best at det er de mest sårbare flyktningene med et reelt beskyttelsesbehov som får komme til Norge. Vi støtter opp under et rettferdig og velorganisert regime som ikke forutsetter at mennesker må legge livet i hendene på menneskesmuglere for å søke om beskyttelse. Derfor fremmer vi forslag om å øke antallet kvoteflyktninger i 2021 med 500 og raskt utarbeide en plan for hvordan dette kan omfatte relokalisering av sårbare asylsøkere med beskyttelsesbehov fra Hellas, samt legge fram en konkret plan for hvor mange asylsøkere Norge skal ta imot fra Hellas i 2021.

Arbeiderpartiet har i vårt alternative statsbudsjett lagt inn en økning på 500 kvoteflyktninger. Når det er lave asylankomster, er det rom for det i 2021.

Situasjonen på de greske øyene har vært prekær lenge, og etter at Moria brant ned, har situasjonen forsterket seg – sterke bilder og historier som har gjort inntrykk på oss alle. Vi må stille opp.

Norge er en del av Europa, og vi er avhengig av felles innsats og solidaritet. Kollaps i transittland eller mottakerland vil bety katastrofe for alle de menneskene – barn, kvinner, familier – som havner i hendene på menneskesmuglere, men det betyr også en ukontrollert asylstrøm, som ikke er rettferdig eller bærekraftig. Derfor har vi felles interesse av å stille opp for mennesker på flukt og for en rettferdig og forutsigbar flyktningpolitikk.

For Arbeiderpartiet er FN-sporet avgjørende. FNs høykommissær for flyktninger har bedt Europa om å stille opp for Hellas og de greske øyene. FN og andre aktører har også påpekt at de kan være med og bistå på bakken for å sikre at det er de med beskyttelsesbehov som får hjelp. Derfor mener vi at regjeringen med en økning i antall kvoteflyktninger i 2021 i dialog med FN og andre relevante aktører må gjøre en konkret vurdering av hvor stor andel av denne økningen som skal benyttes for relokaliserte asylsøkere med beskyttelsesbehov fra Hellas. Ved å øke antallet med 500 gis regjeringen et betydelig handlingsrom for at dette ikke går ut over de 3 000 kvoteflyktningene som allerede er planlagt for 2021.

Denne saken har dratt ut. Det er tydelig at det mangler politisk vilje i regjeringen. Fortsatt er det uavklart når de 50 menneskene Norge skal hente, kommer. Alle vet at forslaget kom motvillig på plass i tolvte time fra regjeringen. Regjeringen har låst seg til at antallet er 50, og Kristelig Folkeparti-leder Ropstad har påpekt at 50 er det det er flertall for. Det er uriktig. Det er et tall dagens regjering låste seg til før Moria brant ned.

Arbeiderpartiets vurdering er at regjeringen nå må levere. Det er feil og usolidarisk av regjeringen å låse seg til 50. Norge klarer flere, men det ansvaret ligger hos regjeringen, som må foreta samtaler med FN og andre land i Europa som er villige til å stille opp.

I en tid da pandemien treffer alle land, og de land som huser millioner av flyktninger kanskje enda hardere fordi de ikke har det velferdssamfunnet vi har i Norge, er det trist at de man velger å relokalisere fra Hellas, tas fra antall kvoteflyktninger. Derfor vil Arbeiderpartiets forslag bidra til at vi både stiller opp for Hellas, holder FN-sporet som vår hovedprioritet, og at dette ikke går ut over kvoteflyktninger man allerede har planlagt å hente ut.

Jeg fremmer til slutt Arbeiderpartiets forslag.

Presidenten: Da har representanten Masud Gharahkhani tatt opp de forslagene han refererte til.

Stortinget tar en pause i debatten for å gå til votering.

Det vart teke ein pause i debatten for å votere. Debatten heldt fram etter voteringa.

Ove Trellevik (H) []: Det er lett å verta kjenslemessig engasjert og prega av bileta og historiene me både ser og høyrer frå leirane i Hellas – og andre delar av verda, for den del. Frå både media og enkelte organisasjonar og enkeltmenneske kan ein få inntrykk av at regjeringa ikkje gjer nok for at me skal kunna ta imot dei 50 migrantane som me har vedteke at me skal ta imot frå Hellas. Det vert framstilt som at det nærmast er berre å reisa ned og henta dei. Slik er det naturlegvis ikkje.

Likevel: Dei siste åra har Noreg teke imot fleire tusen overføringsflyktningar. Det er ingen land i Europa som har teke imot like mange som Noreg dersom me samanliknar med folketalet, og det er berre fire land som har teke imot fleire i absolutte tal.

For Høgre er det viktig at me prioriterer dei med vernebehov. Noreg har avlasta Hellas og EU mange gonger. Tida er overmoden for at EU og Hellas set seg i førarsetet og får på plass eit asylbehandlingssystem som står seg over tid. Dei prosessane som no føregår i EU for revidering av det felles asylregelverket «Common European Asylum System», er i så måte oppløftande. Arbeidet som no føregår, er på mange måtar ei erkjenning av at mellombelse løysingar ikkje hjelper. Dei utfordringane me har sett i Hellas, Malta og Kypros som følgjer med migrantstraumane, kan ikkje løysast av desse landa åleine.

I den debatten som me i dag har, om me skal prioritera å avhjelpa Hellas ytterlegare, er det viktig å hugsa på at Noreg deltok frivillig i EUs relokaliseringsprogram i 2015/2016, der me relokaliserte 1 509 asylsøkjarar frå Italia og Hellas til Noreg. Ifølgje Europakommisjonen var det berre EU-landa Irland og Malta som relokaliserte like mange asylsøkjarar som dei var forplikta til under den mellombelse relokaliseringsordninga i 2015/2016. EØS-landa Noreg, Sveits og Liechtenstein deltok frivillig. Noreg tilbaud frivillig 1 500 relokaliseringsplassar, og me relokaliserte til saman 1 509 asylsøkjarar. Noreg bidrog også i ei ad hoc-relokalisering frå Malta sommaren 2018. Noreg har sidan 2017 også teke imot 970 personar der asylsøknadene skulle vore behandla i Hellas, men har vorte behandla her i Noreg. Me har i denne perioden også teke imot 24 einslege mindreårige asylsøkjarar frå Hellas. Så Noreg har definitivt bidrege fleire gonger med solid innsats.

I tillegg skal me i finansieringsperioden 2012–2024 gjennom EØS-midlane stilla til rådigheit om lag 650 mill. kr for å bidra til effektiv asylhandtering, rettstryggleik og meir verdige mottaksforhold for asylsøkjarar i Hellas. Hovuddelen av denne innsatsen er retta mot sårbare migrantar. Dei siste åra har regjeringa gjennom EUs støttetenester bidrege med både materiell og ressursar til greske mottak i tillegg til det medisinske teamet som vart sendt til øyane i Hellas frå Noreg for å hjelpa etter brannen i mottaksleiren Moria på Lésvos. Relokaliseringa av asylsøkjarar som me bidreg med frå Hellas, supplerer annan norsk bistand til Hellas. Noregs innsats i Hellas og for migrantane der må sjåast i ein samla samanheng.

Det finst dessverre inga eingongsløysing på eit kontinuerleg migrasjonspress. Det me treng, er felles europeiske løysingar som ikkje sender signal om at dei som kjem utan å ha eit grunnlag for opphald og vern, kan rekna med å få verta verande. Noreg treng løysingar som også inneber at dei som får avslag på opphald, returnerer til heimlandet sitt eller til trygge transittland. Skal flyktningkonvensjonen og asylinstituttet fungera i framtida, avheng det av at asylsystemet fungerer slik at det gjev vern til menneske som treng det, og ikkje vert utnytta til andre føremål. Me må prioritera hjelp til menneske som har eit reelt behov for vern. I mellomtida må me avhjelpa Hellas med det humanitære problemet og utfordringane dei har.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Det har vært hjerteskjærende scener å se i Middelhavet og i flyktningleirene, spesielt i Hellas, og det er stor forståelse for at folk lar seg engasjere og ønsker å hjelpe. Men det er også i slike vanskelige saker at man må se en helhet og vurdere nøye hva tiltakene vil føre til. Det er ikke alltid slik at det som er mest nærliggende å tro, er det som vil hjelpe best. Det som skjer i Europa, og som har skjedd gjennom flere år nå, tyder på en asylordning som har spilt fallitt. Asylordningen favoriserer dem som kan betale, og ikke dem som trenger mest beskyttelse. Den styres av kriminelle bander, den lokker mennesker ut på en livsfarlig reise, og den setter også ordningene og samfunnene i Europa under utilbørlig press.

Og det er slik at Norge har bidratt sterkt på veldig mange måter. Mye av det vi har gjort, hjelper. En del av det vi har gjort, har ikke hjulpet. I 2016–2017 bestemte Norge seg for å relokalisere rundt 1 500 asylsøkere fra Italia og Hellas. Den gangen var det rundt 3 000 asylsøkere i Moria-leiren. Etter hentingen doblet nærmest ankomsttallene seg. De økte med 70 pst. det første året, og i 2020, før brannen, hadde antallet asylsøkere i Moria-leiren steget fra rundt 3 000 til rundt 13 000. Det er ingenting som tyder på at å hente asylsøkere fra overfylte leirer i Europa, hjelper. Snarere tvert imot: Det fører til at flere legger ut på en livsfarlig reise, flere vil ende opp i lidelse og nød, og flere vil dø på veien. Det er de harde, brutale fakta, og jeg synes det er merkelig at vi har en nasjonalforsamling som ikke evner å se disse åpenbare forholdene.

Det er nå slik at regjeringen har bestemt seg for å hente 50 asylsøkere fra Moria-leiren, og disse skal tas fra kvoten på 3 000 kvoteflyktninger. Totalantallet kommer ikke til å bli høyere. Det eneste man gjør, er å sende ut et signal om at man nå velger å prioritere bort noen av dem som trenger det aller mest, altså kvoteflyktninger, til fordel for asylsøkere med et mer tvilsomt beskyttelsesbehov. Det er ikke noe godt signal å gi til verdens trengende. Det signaliserer kun én ting, og det er at hvis du er i en leir som har tv-kameraer i nærheten, da får du Norges oppmerksomhet. Er du i en av de andre leirene, som ikke har tv-kameraer og journalister i nærheten, da får du ingen oppmerksomhet og heller ingen hjelp.

En annen effekt man får av en slik prioritering, er at selv om ikke antallet som kommer til Norge, blir høyere, så vil det signalet føre til at flere vil lokkes ut på en farlig reise. Det er nettopp det som er den store nedsiden ved at politikere i Norge ikke klarer å prioritere. Jeg synes også det er rart at en rekke ordførere fra Senterpartiet og Arbeiderpartiet har kappes om hvem som kan ta imot flest asylsøkere fra Moria-leiren, mens de samme ordførerne står og sier nei til å bosette personer med spesielle behov som i opptil sju år har ventet i Norge på å bli bosatt. Det vitner om at det ikke først og fremst er et ønske om å hjelpe, men det er først og fremst et ønske om å framstille seg selv som en god person, men å si nei når forespørselen kommer.

Det finnes løsninger på dette problemet. Australia var i samme situasjon i 2013 som Europa er i nå. De sa nei til å behandle alle asylsøknader fra båtmigranter, og på nærmest ett døgn klarte de å få dødstallene ned til null. Og når vi ser at det fungerte så godt – og det viktigste bør være å spare menneskeliv – da burde også Europa og Norge fulgt etter, for å spare menneskeliv.

Karin Andersen (SV) []: (komiteens leder): Hvis man skal spare menneskeliv, er man nødt til å beskytte flyktninger. For krig og forfølgelse finnes, og det kommer ikke til å slutte sjøl om vi snur ryggen til og stenger grensene.

Hellas ber om hjelp, FN ber Norge stille opp, men noen i Norge synes de vet bedre enn dem som er til stede fra Flyktninghjelpen, fra Dråpen i Havet, fra Redd Barna, fra Leger Uten Grenser – alle dem som er til stede på bakken og sier at her er det krise. Den norske regjeringen gjorde alt de kunne for ikke å gjøre noen ting, mens denne katastrofale situasjonen bl.a. i Moria oppsto. Alle visste det. Så ble det etter hvert gjort et vedtak om at Norge skulle ta imot hvis flere andre gjorde det.

Torsdag denne uka lettet det første av åtte fly som etter planen skal hente sårbare asylsøkere ut av Hellas i desember. Det flyet går til Tyskland. Det neste flyet går også til Tyskland. Det går ikke et eneste ett til Norge, fordi Norge somlet. Regjeringen og flertallet viste uvilje til å gjøre noe, og man fastsatte så strenge kriterier at Norges anmodning ikke ble prioritert i systemet, fordi man rett og slett må velge de landene som er mer åpne.

Det er ni europeiske land som nå har tatt imot 1 643 flyktninger. Situasjonen på bakken i Hellas er forferdelig, og i den nye leiren som nå bygges på Lésvos, setter man opp høye piggtrådgjerder i stedet for å gi dem som bor der, tilgang på vann, tilgang på do, tilgang på varme når vinteren kommer. Jeg var der i fjor, og det var iskaldt, jeg bare lover dere.

Jeg er glad for at folk engasjerer seg. De fortjener takk, alle sammen. Regjeringens håndtering har vært forferdelig dårlig. Derfor fremmer SV, sammen med Miljøpartiet De Grønne, forslag om at vi må ta imot flere. Nå ser det ut til at vi ikke kommer til å ta imot en eneste en i år, og regjeringen peker hele tida på og skylder på andre. Men det er altså deres egen somling som har gjort at det er blitt sånn, sammen med de kriteriene som er fastsatt.

Jeg hører flere snakker om at vi bare må ta imot disse barnefamiliene som er syriske og som må være samlet, og at det bare er dem som har beskyttelsesbehov. Nei, det er ikke det – det er mange andre som bor i disse leirene, som har beskyttelsesbehov. Også flere av de enslige mindreårige har det. I fjor fikk 57 av 60 mindreårige asylsøkere fra Afghanistan opphold i Norge. 73 pst. av søkerne fra Afghanistan fikk det. Det har som kjent ikke akkurat blitt fred der.

Flere nevner også denne relokaliseringen som Norge var med på, og at Norge liksom var de aller beste den gangen også. Ja, ifølge faktisk.no sier EU-kommisjonen at relokaliseringsprogrammet var en suksess. 96 pst. av asylsøkerne som oppfylte vilkåret den gangen, ble flyttet til et annet land. Så det funker. Men regjeringen sier nei, dette vil de ikke være med på, fordi de andre ikke gjør nok. Vel, nå er det de andre som gjør noe, og Norge gjør ingenting.

Regjeringen har også forsøkt å returnere nesten 1 000 asylsøkere til Hellas, midt i den situasjonen vi er i nå. De har selvfølgelig ikke tatt imot – bare noen få av dem, så vidt jeg vet. Men dette burde Norge selvfølgelig ikke gjøre i den situasjonen som også representanten Trellevik beskriver – de er ved grensa, og de får hele trøkken. Da skal vel ikke Norge drive og returnere asylsøkere dit nå? Da må vi jo kunne behandle de søknadene her. Og har de ikke krav på asyl, nei vel, så skal de returneres.

Det er også hele tida denne diskusjonen om at dette skal tas av kvoteflyktningene. SV mener at vi skal følge FN når det gjelder kvoteflyktningsystemet, for det er det alle sier at vi skal støtte oss på, men da må vi jo høre på FN. Når FN ber oss om å ta imot 5 000, tar Norge imot 5 000 og tuller ikke med det. Da skal man ikke trekke fra disse på den kvoteflyktningordningen, og derfor kan ikke vi stemme for det forslaget som Senterpartiet fremmer i dag, der de mener at dette skal gå av kvoteflyktningordningen. Men vi kan stemme subsidiært for Arbeiderpartiets forslag.

Jeg tar opp forslagene fra SV.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Jon Gunnes (V) []: Det er uheldig om debatter som dette utvikler seg til å bli en kamp om hvem som vil mest for verdens flyktninger. Derfor er jeg opptatt av å understreke at jeg tror vi alle i denne sal vil det beste for mennesker som tvinges på flukt. Vi blir alle rystet av bilder fra ulike flyktningleirer rundt om i verden, også bilder fra Moria-leiren, ikke minst da den ble rammet av brann i september. Vi ønsker å hjelpe på best mulig måte.

Derfor er det viktig å ha med seg at Norge har bidratt med 650 mill. kr til asylhåndtering, rettssikkerhet og verdige mottaksforhold i Hellas. Dette er penger som bidrar til en bedre situasjon for flyktningene. Norge har også bidratt med personell og kompetanse til asylsaksbehandling og grensekontroll. I etterkant av brannen i Moria sendte vi medisinsk personell for å bistå greske myndigheter.

Vi har også sagt at vi skal ta imot 50 asylsøkere fra Hellas. Det har vi informert greske myndigheter om for en god stund siden, og på lørdag kunne vi lese i Vårt Land at Norge har gjort alle nødvendige forberedelser. Det er ikke Norge det står på, og vår ambassadør i Hellas har bedt myndighetene der om å skynde seg. Noen har mistenkt regjeringen for å trenere sakene og ikke følge opp forpliktelsene. Jeg hadde helst sett at man ikke tilla sine politiske motstandere uriktige motiver. Debatten om mennesker i livsnød er krevende nok som den er.

Etter at regjeringen landet på antallet 50, fikk vi debatten om antallet og om Norge kunne ta imot flere. I Venstre skal vi ikke legge skjul på at vi – som ofte ellers – utgjør det mindretallet i Stortinget som hadde sett at Norge la seg på en mer liberal og human innvandringspolitikk. I det ligger også at vi ønsker å ta imot flere flyktninger til Norge. Vi klarer likevel å glede oss over at vi sitter i en regjering som tar imot 50 asylsøkere fra Hellas.

Samtidig gleder jeg meg over at mange kommuner har sagt seg villig til å ta imot disse og mange flere asylsøkere fra Hellas om norske myndigheter hadde tillatt det. Mottaksvilligheten i norske kommuner synes stor. I dag sitter det flere som har fått oppholdstillatelse i Norge, og venter på å bli bosatt. Med den bosettingsvilligheten vi har sett den siste tiden, har jeg stor tro på at vi klarer å bosette dem som allerede har fått opphold i Norge, i tillegg til asylsøkerne vi forhåpentligvis kan ta imot fra Hellas om ikke så altfor lenge.

Torhild Bransdal (KrF) []: I mai feiret Kristelig Folkeparti et stort gjennomslag i regjeringen. Vi fikk på plass en løsning som betyr at Norge henter sårbare barn og familier fra leirene i Hellas. Vi fikk gjennomslag for at Norge skulle bidra til en felleseuropeisk løsning gjennom relokaliseringsinitiativet som da forelå.

Kristelig Folkeparti satte mye på spill og kjempet så hardt vi kunne natt og dag helt fram til bare noen timer før voteringen i mai. Dette gjorde vi fordi vi mente at å hjelpe var det eneste rette å gjøre i den situasjonen vi så utspille seg på de greske øyene. Det mener vi fortsatt.

Hjelp er noe vi alle kan trenge fra tid til annen, både som enkeltmenneske og som nasjon. Det har denne pandemien lært oss. Derfor er jeg glad for at kampen vi sto i for å få Norge til å være en del av relokaliseringsinitiativet, også har resultert i ytterligere hjelp til Hellas fra regjeringens side. Arbeidet og engasjementet er intensivert. Regjeringen bistår greske myndigheter i utviklingen av langsiktige løsninger på de utfordringer landet står overfor. Regjeringen er i dialog med EU om den nye migrasjonspakten og om hvordan en kan tilrettelegge for en mer bærekraftig ansvarsfordeling.

Gjennom EØS-midlene har vi med om lag 600 mill. kr bidratt til bedring av mottaksforhold, fri rettshjelp og en mer effektiv asylbehandling. Her har regjeringen ansvaret for å finne løsninger i samarbeid med andre europeiske land, som også inkluderer håndtering av eventuell anmodning om å bidra til relokalisering fra Hellas. Regjeringen har også hastesendt et norsk medisinsk team for å styrke helsetilbudet til migrantene. De har behandlet mer enn 2 000 pasienter siden midten av september.

Jeg har alltid vært glad i de sakene som skaper så stort engasjement som vi ser den såkalte Moria-saken gjør, der kommuner, enkeltmennesker og interesseorganisasjoner bidrar til demokrati i praksis. Dette er et godt trekk ved Norge, og dette er jeg opptatt av at vi ivaretar. Nettopp derfor synes jeg det er så viktig at forslagsstillerne ivaretar dette engasjementet gjennom å fremme representantforslag som forteller oss at dette fortsatt er aktuelt, og at situasjonen fortsatt er prekær.

Kristelig Folkeparti ser fortsatt med bekymring på situasjonen i mottaksleirene, i både Hellas og andre steder i verden. Smittesituasjonen i forbindelse med covid 19-pandemien har vært med på å forverre situasjonen i leirer og mottak rundt om i verden. Jeg er derfor veldig stolt av å kunne stå her på talerstolen med et gjennomslag i en budsjettenighet med Fremskrittspartiet om fortsatt å ta imot 3 000 kvoteflyktninger. Men når vi skal hjelpe så mange, må vi hjelpe både på et stort, internasjonalt nivå med kvoteflyktninger, vi må hjelpe på et europeisk nivå med gode felleseuropeiske løsninger, og vi må hjelpe når nøden banker på døren – slik vi gjorde da Kristelig Folkeparti fikk gjennomslag for å relokalisere 50 sårbare migranter fra leirene i Hellas.

Jeg mener det er viktig at vi følger situasjonen tett og er villige til å handle og tilpasse oss når det er nødvendig. Denne regjeringen har valgt å realitetsbehandle om lag 900 av 1 028 asylsøknader siden 2017, da Dublin-instruksen trådte i kraft. Dette betyr at vi er villige til tilpasning. Og vi er villige til å handle ut fra den situasjonen som utspiller seg.

Misforstå meg rett: Jeg har høye forventninger til denne regjeringen på dette feltet, og vi i Kristelig Folkeparti, som en del av regjeringen, vil bidra til å påvirke til at Norge fortsatt vil hjelpe – både på et større, internasjonalt nivå med kvoteflyktninger, på et europeisk nivå med gode felleseuropeiske løsninger og på et nasjonalt nivå når nøden banker på døren.

På bakgrunn av dette stemmer vi derfor i dag ikke for representantforslaget om «evakuering av flyktninger fra Hellas, med bakgrunn i den kritiske Moria-situasjonen, i det omfang norske kommuner har kapasitet til», eller for representantforslaget om «å lage en plan for hvor mange flere asylsøkere Norge skal evakuere fra Hellas i 2021 og at økningen i antall evakuerte asylsøkere innen Europa ikke skal føre til at Norge tar imot færre kvoteflyktninger via FN». Vi stemmer for komiteens innstilling.

Une Bastholm (MDG) []: Etter at Moria-leiren brant, ble det bygget en ny provisorisk leir på Lésvos, på et forblåst sted rett ved havet. Der lever nå 7 800 mennesker – rundt 2 600 av dem er barn. De bor bak piggtråd i tynne telt som er satt opp på pukkstein, med elendige sanitære forhold. Høststormene har allerede skapt oversvømmelser, og nå er vinteren her.

De fleste som bor der, har risikert livet i en farlig reise med båt for å søke hjelp, men Europa vil ikke slippe dem inn i sine land for å bruke asylretten sin. Vi kan godt ønske at disse menneskene ikke fantes, at vi kunne hjulpet dem i hjemlandet de flyktet fra, men de er i vårt Europa nå. De har de samme grunnleggende rettighetene som du og jeg.

Det er det denne saken handler om: retten til å søke asyl – ikke veldedighet, ikke godhetstyranni, ikke symboler og signaler vi sender eller ikke sender. Dette handler om menneskerettigheter og den kanskje alle mest grunnleggende retten som ble født etter den andre verdenskrigen, nemlig retten til å søke beskyttelse i et annet land dersom man blir forfulgt eller flykter fra krig, overgrep eller terror, og retten til en individuell behandling av sin søknad. Sivile rettigheter og solidaritet var selve fundamentet for dannelsen av et felles Europa, som Norge nyter godt av at er stabilt og fredelig.

De fleste i den nye Moria-leiren mistet alt de hadde i brannen i september: leker, klær, medisiner, pass og dokumenter og minner. Nå er de helt avhengig av frivillig helsehjelp og nødhjelp – frivillige som jevnlig blir trakassert av politiet. Norge har bidratt med et helseteam – for øvrig mange færre enn det som til enhver tid er der av frivillige fra ideelle organisasjoner – og med penger, ja, men vi svikter når det gjelder det som Hellas trenger mest: at Europa deler på ansvaret for å gi mennesker trygghet og behandle deres asylsøknad.

Det siste nå er at mange familier som har vært på Lésvos, har reist videre til Bosnia. De prøver å komme seg via Kroatia til Italia. Men på grensen til Kroatia blir de stanset og møtt med aggressive og voldelige forsøk fra myndighetene på å holde flyktningene unna. Her sover nå barn i vinterkulden ute i skogen. Flyktninger må gjemme seg for vakter som sparker, slår og skyter mot dem, fordi Europa svikter dem i Hellas.

I denne saken er skuffelsen i befolkningen og blant norske kommuner enorm. Først bruker Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti mange måneder på å bli enige om et fullstendig uforståelig kompromiss – at Norge først skal vente til åtte–ti andre land har evakuert, før vi gjør det. Så, da Moria-leiren brant i september og barn begynte å sove rett på asfalten, sa regjeringen at de kunne ta ansvar for 50 mennesker – 50! – i en leir med mange tusen. Så, når de først har bestemt seg, setter regjeringen så mange kriterier for dem vi skal hente ut, at Hellas bare får mer jobb enn avlastning og ikke kan prioritere Norges bidrag. Derfor kommer det ingen – ikke 500, ikke 2, ikke 50.

Imens, gjennom hele dette året, står ledig kapasitet ubrukt til saksbehandling, mottak, språkopplæring og integrering i Norge. Norske kommuner er tydelige på at de har masse kapasitet. Det kommer knapt asylsøkere fordi de blir stanset i Tyrkia og i Hellas. Mens i Hellas er asylsystemet i knestående, og flyktninger tvinges til å bo på gaten. Slik har det forresten vært i Hellas i veldig mange år, i hvert fall siden jeg jobbet på et asylmottak, for 12–13 år siden.

Det kan godt hende at statsråden har helt rett i at det også er praktiske og administrative vanskeligheter på gresk side som gjør at Norge ikke tar imot noen i år, men det er nå planlagt fly for nye evakueringer til Tyskland, Nederland, Luxembourg, Portugal og Sveits – ingen til Norge. Da er det liten tvil om at kombinasjonen av det lave antallet vi skal hente ut, og mange kompliserte kriterier for hvilke asylsøkere vi tar imot – som at familier skal være samlet – gjør at det blir bare mer arbeid for et asylsystem i Hellas som allerede mangler kapasitet. Det var nettopp det byråkratiet vi skulle avlaste greske myndigheter med.

Mange av de sårbare familiene i Hellas er afghanere. Regjeringen krever likevel at asylsøkerne skal være syriske statsborgere, selv om Norge knapt returnerer mennesker til Afghanistan lenger, heldigvis. I fjor fikk 57 av 60 enslige mindreårige asylsøkere fra Afghanistan permanent opphold, fordi landet ikke er trygt. Derfor har vi sammen med SV i dag fremmet et løst forslag om å be regjeringen sørge for at minst 50 asylsøkere hentes fra Hellas innen året, og om nødvendig utvide de norske kriteriene til å gjelde alle enslige mindreårige asylsøkere og syke barn og deres kjernefamilier, uten andre begrensninger. Beklageligvis ble fremleggelsen av forslaget forsinket, men det er opp til Stortinget å vurdere om forslaget likevel skal opp til votering. Forslaget voteres over hvis det er flertall for det. Det håper jeg jo det er, ved at Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre stemmer for det.

Bjørnar Moxnes (R) []: Når det gjelder behandling av mennesker som flykter, og situasjonen i og rundt Middelhavet, ser vi både en smålighet og en kynisme fra regjeringen og flere av partiene i Stortinget. Med vedtaket i vår, om at vi skal sitte på gjerdet og vente til åtte–ti andre land gjør noe, før vi selv tar ansvar, var vi ved et bunnpunkt ved det.

Så fikk vi et nytt bunnpunkt da regjeringen i september, mens Moria-leiren fortsatt brant, sa at regjeringen maks ville ta imot 50. Et av verdens rikeste land skulle ta ansvar for bare 50 av de titalls tusen menneskene som flykter fra kriger, konflikter og stater som er blitt ødelagt gjennom krigføring som Norge selv har bidratt til.

Nå ser vi at kriteriene som ble satt opp i september, har ført til at ingen av flyktningene fra Moria-leiren per dags dato har kommet til Norge – på grunn av kriteriene. Det virker som om regjeringen er fornøyd med strategien de har lagt opp, for den gjør at de kan tale med to tunger og si at på den ene siden står det ikke på den norske regjeringen å få flyktningene hit, og samtidig har de laget så strenge kriterier og krav at det i praksis blir umulig å få noen av flyktningene til landet. Dermed kan de selvfornøyd toe sine hender.

En lignende strategi har de også innført når det gjelder mottak av kvoteflyktninger – de skal være kristne, for da blir de visst lettere å integrere. Denne måten å dele inn mennesker i verdige og uverdige kategorier på basert på religion, og å lage hierarkier av mennesker, hører ikke hjemme i et demokrati. Det er ikke forenlig med de verdiene vårt samfunn er bygd på. Det er ikke, etter vårt syn, det som er gode, norske verdier.

Vi vil advare mot den ferden regjeringen har lagt ut på, og vi vil oppfordre alle som deler Rødts bekymring, om å gjøre det de kan for å vise at vi står for noe annet og bedre enn den rådende politikken. Det har folk også gjort. Helt siden starten har folk landet rundt protestert mot denne politikken. Det har vært et svært engasjement over hele landet. Byer som Bodø, Bergen, Oslo, Moss, Stavanger, Trondheim og Tromsø har sagt at de kan ta imot minst like mange hver for seg som regjeringen vil ta imot til sammen. Mer enn 100 kommuner sier at de er klare for å ta imot minst 800 flyktninger.

Det var derfor Rødt i høst foreslo at Stortinget skulle pålegge regjeringen som et umiddelbart hastetiltak å ta imot så mange flyktninger som kommunene melder at de har kapasitet til og ønske om å ta imot. Når det forslaget stemmes ned i Stortinget i dag, er det trist å slå fast at flertallet er såpass i utakt med den norske befolkning i dette spørsmålet.

Rødt har hele veien stått for en mer solidarisk politikk. Vi har gang på gang fremmet forslag i Stortinget om en håndsrekning til Hellas for å ta imot flere som nå lider i leirene på greske øyer. I vårt alternative budsjett går vi også inn for at Norge skal ta imot 5 000 kvoteflyktninger og i tillegg – utenom kvoteordningen – ta imot 1 500 flyktninger fra leirene i Italia og Hellas, uten at det går utover bistandsbudsjettet, noe regjeringen lar det gjøre i sitt budsjett.

En sånn innsats vil ikke regjeringen i verdens rikeste land være med på, heller ikke stortingsflertallet. Det er grunn til å være opprørt over det. Men det er også grunn til å være håpefull, for vi har sett et stort engasjement for flyktningene fra Moria over hele landet vårt gjennom hele året som har vært. Det gir håp om at vi på lengre sikt, kanskje etter valget neste høst, får en politikk som er mer i tråd med de verdiene flertallet står opp for når de ber regjeringen om å stille opp mer.

Norge er et både rausere og mer inkluderende samfunn enn det regjeringspartiene og stortingsflertallet nå både tror og baserer politikken sin på. Det skal vi sørge for at de får merke. Vi skal bygge videre på en folkebevegelse for solidaritet og gjøre det vi kan for mennesker på flukt.

Statsråd Monica Mæland []: Brannen i den greske mottaksleiren Moria opprørte oss alle. Bilder av barn som sover på åpen gate, gjør vondt. Jeg skjønner at relokalisering av 50 asylsøkere virker som en liten respons på dette, men Norges respons er langt mer omfattende og kommer mange flere til gode.

Svakhetene i det greske asylsystemet skyldes strukturelle utfordringer. Verken mottakssystemet eller asylsaksbehandlingen i Hellas blir bedre av relokalisering til andre europeiske land. Relokalisering er et kortsiktig tiltak som når et mindretall av asylsøkerne. For flertallet, som blir igjen, og for dem som i framtiden søker beskyttelse i Hellas, må vi sette landet i stand til å ivareta sitt ansvar på en forsvarlig måte. Det krever langsiktig innsats, og det krever tiltak.

Her er Norge i fremste rekke. Norge har i lang tid gitt omfattende bistand til å utvikle gresk migrasjonsforvaltning. Jeg redegjorde for denne innsatsen i Stortinget under debatten 26. mai om Innst. 298 S for 2019–2020. Jeg vil ikke bruke mer tid her nå på å utdype dette.

Norge stiller også opp når det er akutte hjelpebehov. Derfor besluttet vi å relokalisere asylsøkere fra Hellas. Vi hastesendte også et medisinsk team etter brannen i Moria. Det er bare en del av den samlede og løpende bistanden som Norge gir Hellas.

Hellas har i dag et vesentlig bedre asylsystem enn for ti år siden. Basert på Europakommisjonens råd gjenopptok derfor Norge Dublin-overføringen til Hellas i 2017. Situasjonen i Hellas tilsier ikke at det er behov for å stanse dette nå.

Regjeringens mål er at vi skal nå flest mulig med den hjelpen vi gir, både nå og framover. Dette mener vi at vi oppnår med den politikken vi fører i dag. Regjeringens beslutning om å relokalisere 50 asylsøkere fra Hellas ligger derfor fast. Det samme gjelder beslutningen om at disse vil bli regnet mot antallet overføringsflyktninger som vi tar imot.

At flere kommuner har ledig bosettingskapasitet, påvirker ikke antallet vi relokaliserer. Norge tar imot et stort antall overføringsflyktninger, både i år og neste år. Vi har også fortsatt personer i mottak som venter på bosetting. Det er derfor viktig at vi har ledig bosettingskapasitet. Regjeringen prioriterer å ta imot overføringsflyktninger. Disse befinner seg ennå ikke i trygge land, slik asylsøkere i Hellas gjør.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Masud Gharahkhani (A) []: Da komiteen skulle behandle Norges innsats for Hellas før sommeren, ba statsråden om litt mer tid for å komme fram til et forslag som vi kunne enes om. Det vi så, var at man ikke klarte å legge fram noe for komiteen. Det kom et forslag i tolvte time, rett før vi skulle behandle saken, og på samme morgen som forslaget kom som et løst forslag i salen, var ikke Høyres innvandringspolitiske talsperson egentlig kjent med forslaget.

Jeg har nå anerkjent at det ikke er vilje til å ta imot flere enn 50 asylsøkere fra Hellas. Fra Arbeiderpartiets side mener vi at man kunne ha tatt imot flere med beskyttelsesbehov, men jeg registrerer at det ikke er politisk vilje hos regjeringen. Men i det minste mener jeg at regjeringen må kunne gi Stortinget en klar tilbakemelding på når uttaket av disse 50 menneskene skal starte.

Statsråd Monica Mæland []: Jeg er nødvendigvis uenig i premissene i spørsmålet til representanten, og jeg har heller aldri forstått hva som er Arbeiderpartiets politikk i denne saken. Vi greier ikke å motta 3 000 kvoteflyktninger i år, så da øker Arbeiderpartiet tallet til 3 500 kvoteflyktninger. Forstå det, den som kan.

Jeg må også understreke at når det har vært påstått at vi har vært vonde og vanskelige når det gjelder vårt forhold til Hellas, stemmer det ikke. Vi har vært svært aktive, vi har gjort mye for å hjelpe dem med asylbehandling, og vi gjør mye på teknisk utstyr, på helsepersonell osv. Vi har også vært aktive overfor myndighetene med tanke på å hente de 50. Så det har ikke stått på oss.

Jeg har også lyst til å si at til ambassadøren vår i forrige uke – siden noen lever i den villfarelsen at Norge har vært så veldig vanskelige med hvem vi har pekt på – beklaget greske myndigheter at de på grunn av en vanskelig situasjon selvfølgelig henger etter i å bistå oss. Men vi håper at vi skal få de 50 så raskt som bare mulig. Det står ikke på oss.

Masud Gharahkhani (A) []: Som sikkert innvandringsministeren vet, er det sånn at antallet kvoteflyktninger Norge tar imot, går over en treårsperiode, for noen år klarer man å nå antallet, noen år må man kanskje ta igjen. Slik er det å ta imot kvoteflyktninger. Arbeiderpartiet har sett at det er rekordlave asylankomster. Da ligger det i vår politikk at det er rom for å øke antall kvoteflyktninger med 500.

Men det som det er lagt opp til med regjeringens politikk, er at de 50 man skal relokalisere fra Hellas, skal tas av antallet kvoteflyktninger, altså de 3 000 regjeringen har bestemt. Mener ikke statsråden at det er urettferdig i den tiden vi er i, og at man faktisk bør øke innsatsen for å ta imot flere kvoteflyktninger? Og det andre er: Kan statsråden forsikre Stortinget om at det antallet kvoteflyktninger man ikke har klart å ta imot i år, blir videreført i de kommende årene?

Statsråd Monica Mæland []: Vår hovedprioritering er kvoteflyktninger. Det er ikke kvoteflyktninger i Hellas, selv om Arbeiderpartiet stadig bruker det begrepet. Men vi håper at de 50 vi henter, er mennesker med beskyttelsesbehov som vi kan integrere på en god måte, og at vi ikke må snu folk på grensen.

Når det gjelder kvoteflyktninger og vår prioritering, er jeg veldig glad for at denne regjeringen kraftig har økt satsingen på dette feltet de siste årene. Norge er det landet i verden som mottar flest kvoteflyktninger per innbygger. Det er veldig bra.

Når vi ikke greier å nå opp i år, er det naturlig å regne relokalisering – som altså er noe annet – inn i dette antallet, fordi vi greier å hente mange færre enn det vi hadde håpet på. Men nå har dette løst seg mye den siste måneden. Vi greier å intervjue flere, og vi greier å innvilge flere søknader, og det er veldig bra.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Dessverre tror jeg at det samme som har skjedd tidligere, kommer til å skje nå igjen. Europa går inn på forhastede løsninger, noen land tar initiativ og henter mange, og resultatet blir at signaleffekten sender enda flere ut på en farlig reise. Nå har vi hørt at det har vært vanskelig å komme videre i prosessen med de 50. 50 er ikke mange, og totalantallet kommer ikke til å påvirkes i Norge. Da må man egentlig konkludere med at dette er symbolsk, at man bare vrir det fra kvoteflyktninger til noen asylsøkere som man ikke vet helt om trenger det. Det er problematisk i seg selv at man velger helt symbolsk å gå med på å ta hjelpen fra noen som trenger det, og gi det til noen man ikke vet om trenger det. Jeg lurer oppriktig på om statsråden kan fortelle hvorfor det ikke bare hadde vært like greit å gi den hjelpen til kvoteflyktninger, som vi vet trenger det, all den tid antallet ikke skal påvirkes?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg er enig i at relokalisering ikke er noen god løsning. Derfor er jeg veldig forundret over den politiske debatten i Norge, som er så veldig opptatt av relokalisering. Det er ikke bærekraftig. Det er ikke langsiktig. Det er ikke en god løsning politisk sett, mener jeg. Jeg mener også det sender feil signaler, særlig når man er så veldig opptatt av å fortelle barnefamilier at de skal sende barna sine alene på en voldsom ferd. Det er jeg veldig urolig for. Men det er slik at vi i dag ikke greier å hente det antallet som vi hadde bestemt oss for når det gjelder kvoteflyktninger. Vi har funnet ut at vi kan hjelpe noen, og det hjelper jo dem vi hjelper, men vi hjelper flere der de er, og derfor er vår hovedprioritering at vi henter kvoteflyktninger, at vi hjelper Hellas, først og fremst med et migrasjonssystem, med penger, med materiell og med hjelp til å håndtere en veldig krevende situasjon.

Karin Andersen (SV) []: Det er nesten sjokkerende å høre statsrådens svar nå. Det høres ut som også hun tror at den eneste grunnen til at folk legger ut på flukt, er at de kan bli relokalisert etter flere års opphold i en forferdelig leir i Hellas. Hellas er et yttergrenseland. De andre landene har stengt grensene, og derfor sitter Hellas med den enorme oppgaven de nå har, og som de ikke klarer å løse, der FN, Hellas og alle frivillige organisasjoner har bedt Norge om hjelp. Allikevel står statsråden og sier at dette er helt feil, da vil mange flere legge ut på flukt. Betyr det at statsråden underkjenner FNs kunnskap og kompetanse på dette området og mener at de anmodningene FN kommer med på dette området, ikke er seriøse og bidrar til å løse situasjonen på bakken i en katastrofe, som det er på bakken i Hellas?

Statsråd Monica Mæland []: Relokalisering er ikke bærekraftig. Man kan ikke drive adhoc-politikk med mennesker, man må finne gode løsninger. Derfor er jeg, i motsetning til representantens parti, opptatt av felles europeiske løsninger. Vi jobber aktivt i EU-systemet for å finne bedre løsninger.

Vår hovedprioritering – og der skjønner jeg at vi er uenige – er kvoteflyktninger, som FNs høykommissær prioriterer, og som vi henter, og som vi vet har beskyttelsesbehov. Jeg skjønner at tv-kameraet står på Moria, men det er mange mennesker som lever under fryktelige forhold, som vi henter, og som vi relokaliserer. Det mener jeg vi skal gjøre fortsatt.

Så er jeg litt forbauset over at noen gjør et poeng av at vi nå prioriterer barnefamilier. Det gjør vi jo, men det gjorde vi også da SV satt i regjering. Vi har en klar prioritering i kvotepolitikken: barnefamilier med barn under 18 år, som vi er veldig gode på å bosette her hjemme. Det er sårbare familier.

Une Bastholm (MDG) []: Dette var forstyrrende å høre på, synes jeg. Det var mye mer alvorlig, det som kom fra statsråden nå i replikkrunden, enn det vi har pleid å høre før, også fra innlegget.

Relokalisering er ikke bærekraftig – selvfølgelig ikke, og det er ingen som mener at vi bare skal bidra med det. Men det er noen mennesker som er i en leir akkurat nå, og som har status som asylsøkere, og gresk byråkrati er nå i knestående. Det har det vært i veldig mange år, og norsk innsats, som statsråden hevder, for å behjelpe det har ikke lyktes. Det problemet er der her og nå. Vi gjør ikke dette fordi det på sikt forbedrer det greske byråkratiet og evnen til å håndtere asylsøkere og søknadene, men det er fordi det her og nå er mennesker som trenger hjelp. Det er barn som trenger å ha en framtid, det er foreldre som trenger å sove på natta, og det er ungdommer som trenger traumebehandling og trenger å starte et nytt liv et annet sted. Det jeg savner fra statsråden, er i det hele tatt prinsippet om menneskerettigheter og asylretten som står på spill her. Mitt spørsmål er om vi kan forvente en annen holdning til denne tematikken neste år – kommer vi til å hente flere enn 50?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg er litt usikker på om jeg har vært uklar. Jeg har grundig forklart hvordan Hellas sliter med sin asylbehandling. Vi er enig i at dette er mennesker som fremmer asylsøknader, de greier ikke Hellas å behandle. Så har vi bidratt, det har vi gjort de siste ti årene, til å bedre den behandlingen ved både penger, personell og kompetanse. Det skal vi fortsette med. Det er det som er langsiktighet; å få avklart på et tidlig tidspunkt hvorvidt det er mennesker som har beskyttelsesbehov eller ikke. Det antar jeg vi er enige om. Jeg antar at vi også er enige om at de vi skal hente til Norge, er mennesker med beskyttelsesbehov. Det er ikke en generell åpning for migranter. Derfor er vår hovedprioritet FNs høykommissær, det er internasjonale leirer. Det er nemlig ikke bare i Moria at folk har det fryktelig vanskelig. Det har de i store deler av verden, og derfor er det slik at vi mottar flest kvoteflyktninger per innbygger i verden. Det synes jeg er bra. Det synes jeg vi skal fortsette med.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Lars Haltbrekken (SV) []: I vår tok SV initiativ til at Trondheim skulle åpne dørene for flyktninger fra Moria. Over 130 kommuner har fulgt etter.

Mitt kanskje aller viktigste møte som stortingsrepresentant de siste tre årene er møtet med Trondheims-jenta Taibeh Abbasi. Abbasi-familien har lenge hatt utkastingsspøkelset hengende over seg. Jeg husker så veldig godt den telefonen jeg fikk en lørdag morgen i juni i fjor sommer fra domprosten i Nidarosdomen, som ringte for å fortelle at familien var kjørt bort fra leiligheten sin på Møllenberg i Trondheim. Hun ringte for å høre om det var noe jeg som stortingsrepresentant kunne gjøre. Akkurat da følte jeg meg maktesløs, og jeg tenkte: Nå er det for sent. Heldigvis var det ikke for sent. Det var noe både jeg og andre kunne gjøre. Noen dager etter at familien ble kastet ut, var de tilbake i Norge. Utkastelsen ble avlyst. I sommer ble det feiret at ungdommene i familien endelig får lov til å bli i Norge.

Hva vil jeg med å fortelle denne historien? Jo, jeg vil si at det aldri er for sent. Det er aldri for sent å vise solidaritet. Det er aldri for sent å vise medmenneskelighet. Det er aldri for sent å prøve å rette opp den urett som er begått. Så lenge det fins medmenneskelighet, fins det håp og muligheter.

Sånn er det i kampen for flyktningene fra Moria-leiren. I dag tidlig var jeg i kontakt med Katrin Gladz Brubakk. Katrin er på Lésvos for Leger Uten Grenser. Hun skrev:

Det er ganske forstemmende at både Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti alle har sagt at de vil bidra til evakuering, men de har alle sine varianter av hvordan dette skal gjøres. Det hindrer at noe skjer. Ikke bare drøyer det uendelig lenge, og deres forslag stemmes ned, men jeg ser barn, sa hun, som har blitt betydelig dårligere etter brannen i høst. Hadde Norge hentet tidligere i år, ville disse ungene vært spart for disse lidelsene.

Det var beskjeden fra Katrin Gladz Brubakk, som er på Lésvos akkurat nå.

Vi har sett et voldsomt engasjement i år for flyktningene fra Moria. Derfor vil vi rette en innstendig bønn til Kristelig Folkeparti, Venstre, Arbeiderpartiet og Senterpartiet: Vær med på å sørge for at vi raskt får evakuert minst de 50 som regjeringen har lovet skal evakueres før jul. Husk: Det er aldri for sent å vise solidaritet og medmenneskelighet.

Karin Andersen (SV) []: Statsrådens svar i disse sakene gjør meg virkelig urolig. SV er for kvoteflyktninger. Vi foreslår å ta imot 5 000 kvoteflyktninger, som FN ber oss om. Det er fordi mange ikke har trygghet i leirene, men det er ikke fordi det ikke er trygge land. Veldig mange av disse flyktningleirene ligger i trygge land, så det er ikke det det kommer an på, men de har behov for å bli bosatt, og de er ikke trygge i flyktningleirene. FN ber oss også innstendig om å avlaste Hellas, for Hellas er på knærne. De har ikke orden på asylsystemet. De er i økonomisk ruin. De har måttet kutte sosiale goder til befolkningen sin, og det er i ferd med å bli et forferdelig politisk klima i Hellas, der de høyreekstreme kreftene vinner fram. Det er mulig det er det regjeringen ønsker seg, men det som skjer, er farlig – det er farlig.

SV ønsker felleseuropeiske løsninger. Statsråden later som om det er regjeringen som ønsker det. Vi har foreslått det i Stortinget flere ganger, og det har blitt nedstemt av regjeringspartiene. Vi har bedt regjeringen helt eksplisitt om å ta initiativ til å finne felleseuropeiske løsninger, til å reforhandle Dublinkonvensjonen.

Ingen har sagt at relokalisering av flyktninger fra Hellas kommer til å løse flyktning- og asylproblemet. Det handler om å avlaste et europeisk land i en helt akutt krisesituasjon og unngå en humanitær krise på bakken i Europa. Det er det det handler om. Og det handler om å vise vilje til at vi skal løse disse problemene sammen framover, ikke sette oss på sidelinjen og telle – er det kanskje åtte, er det ti som gjør det foran oss, kanskje vi skal gjøre litt?

Flere andre land har klart å evakuere, det er ikke umulig. Regjeringen har ventet altfor lenge. Regjeringen har somlet. Regjeringen har stilt slike kriterier at de vet de ikke blir prioritert. Denne saken er virkelig en skam, ikke fordi det hadde løst alt om vi hadde fått flertall for det forslaget som Miljøpartiet De Grønne og SV fremmer i dag. Nei, det er det ingen som har påstått. Men det hadde vist at Norge hadde stått på riktig side i disse sakene. Det hadde vist Norge som et foregangsland for humanitært samarbeid i Europa – rekt ut en hånd til den greske befolkningen også, som er slitne og sinte nå. De orker ikke mer.

Jeg er veldig skuffet over flertallet i denne salen. Norge kan bedre enn dette.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Jeg synes vi fikk gode oppklaringer fra statsråden, som kan feltet godt og viser at man har et godt gangsyn når det gjelder hvordan disse tingene henger sammen. Det er helt på det rene for dem som kan dette feltet, at den type relokalisering gir feil signaler, og det er ikke bærekraftig. Jeg tror man skal lete lenge etter noen som kan dette feltet, som synes dette er gode løsninger – fordi man har erfaring.

Det gjør meg litt opprørt at vi har representanter her som prøver å gjøre dette til en kamp mellom det gode og det onde, eller at dette handler om hvem som er solidariske og ikke solidariske. Vi har ikke hørt én representant eller ett parti i denne sal som ikke ønsker å avhjelpe situasjonen, som ikke ønsker å gjøre det aller beste for de menneskene som trenger det mest, men vi har forskjellige løsninger og innganger på de forskjellig problemene.

Så er det ganske på det rene at enkelte partier her har løsninger som kunne avhjulpet situasjonen på en langt bedre måte, spart flere menneskeliv og gitt effektiv hjelp til langt flere mennesker. Men fordi noen i denne salen har bestemt seg for at det ikke er solidarisk, begynner man å tegne opp bilder av at kanskje enkelte ønsker høyreekstreme krefter på frammarsj i Hellas. Det er å gå langt over alle rimelige grenser. Jeg synes kanskje at de partiene som inntar sånne holdninger, burde se seg litt i speilet og se hva de selv er med og bidrar til, for hvis det er sånn som erfaringen tilsier, ble situasjonen verre de foregående gangene vi har prøvd å hjelpe på denne måten.

Den hjelpen som blir framstilt som den eneste solidariske, har vist seg å virke mot sin hensikt og gjøre vondt verre. Det er bra for de menneskene som eventuelt får komme til Norge, men det er ikke bra hvis enda flere lokkes ut på en farlig reise og ender opp i lidelse, drukning eller umenneskelige forhold enten i leirene rundt omkring eller i kriminelle banders klør. Det er det som skjer. Da vi hentet i 2016 og 2017, sammen med mange andre land, økte tilstrømningen til Hellas med 70 pst. umiddelbart etterpå. Da synes jeg man skal ha lite grann respekt for andres innfallsvinkler og andre ståsteder i en så vanskelig sak, og ikke male opp et skremmebilde av høyreekstreme eller folk som ikke er solidariske eller tenker på andre mennesker – når man fremmer løsninger som faktisk kunne ha hjulpet, framfor symbolpolitikk bare for å framstille seg selv som god.

Une Bastholm (MDG) []: Det er mulig noen av oss er litt mindre svart-hvitt i måten vi klarer å håndtere både debatt og vanskelige etiske situasjoner. Jeg har ikke noe problem med å forstå at alle i denne salen ønsker det gode, men jeg tror at norsk politikk har begynt å vike fra noen veldig grunnleggende prinsipper: lojalitet til rettigheter som lenge har stått veldig sentralt i Europa. Jeg tror ikke det bare gjelder Norge, jeg tror det gjelder flere land. Akkurat nå står det ganske dårlig til i Norge i denne saken fordi vi har valgt å se på oss selv som et foregangsland som denne gangen ikke skulle bidra før mange andre land hadde gjort det først. Det gjorde at vi kom sent ut. Det gjør at man på en måte har flyttet tyngdepunktet for hvor man blir enig i politikken om så alvorlige saker.

Jeg klarer ikke å henge med når statsråden sier at hun egentlig er imot relokalisering, fordi det ikke er bærekraftig. Vel, for det første er det ingen av oss som har ment at det er et bærekraftig system Europa har nå. Jeg er den første til å kunne ha stilt opp foran Stortinget og aksjonert mot den måten Europa nå håndterer flyktningkrisen i verden på, med Tyrkia–EU-avtalen som gjør at flyktningene og andre migranter stoppes i Hellas eller i Tyrkia. Det gjør at det er ved relokalisering, som er måten Norge kan bidra til at disse søknadene faktisk blir behandlet, at Europa kan være med og felles ta ansvar for flyktningene og migrantene som kommer til Europa, fordi vi kan sende penger, vi kan sende råd til Hellas. Men det er et system som er såpass i knestående at bare det å ta imot de rådene krever mye kapasitet. Det er et sivilsamfunn som er under et voldsomt press, og det gir ingen mening at vi skal sitte her og ha masse kapasitet – norske kommuner er klar for å ta imot både barnefamilier, unge voksne og enslige som måtte trenge sin asylsøknad behandlet – og ikke gjøre det.

Grunnen til at dette er uforståelig for meg, er at jeg er vokst opp med at prinsipper og rettigheter betyr noe, at de individuelle rettighetene som Europa er basert på, betyr noe. Systemet svikter, men det er mennesker her som har rett på en individuell behandling av sin asylsøknad, som ikke får det nå. At statsråden mener at Hellas er trygt, får meg til å stille spørsmål: Hvem er det som er trygg? Er det barna i Moria, som ikke får utdanning, som lever uten ordentlig beskyttelse, ikke har voksenfolk – mange av dem – som klarer å ta vare på ungene sine fordi voksne heller ikke klarer å sove om natten? Eller er det kvinner om har fått opphold i Hellas, men ikke lenger får en eneste krone i støtte, for det har greske myndigheter sluttet med? Man får ikke noe sosialstøtte når man får opphold og lever derfor på gaten – er det hun som er trygg?

Det er et system som er såpass under press, fordi de er i yttergrensen av Europa, som Norge ikke er, at bare det å sende hjelp og råd ikke holder lenger.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, avgrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) []: Det er riktig at Norge har gitt mye penger til Hellas. Vi har fått tilbake mye av dem også, men det betyr jo ikke at systemet der på noen måte er godt eller fungerer. Det er problemet. At det blir bra – ja, fint, men sånn er det ikke.

Det er helt meningsløst å mene at det er relokalisering av flyktninger i Europa som har ført til at det er flere flyktninger i verden. Det er ikke det. Jeg forlanger litt respekt for de folkene som er i en sånn fluktsituasjon, det er dem vi snakker om. Vi diskuterer dette som om det bare gjelder oss sjøl, men det handler om mennesker som er i en fluktsituasjon, og om man skal stenge grensene og ikke innfri rettighetene de faktisk har.

Hvis man mener at folk i verden – som ikke er fredelig – ikke skal komme i klørne på menneskesmuglere, er man nødt til å gjøre det lovlig å reise. Det er problemet i dag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 12.

Votering, sjå tysdag 8. desember