Tore Storehaug (KrF) [10:47:08] (ordførar for saka): I Noreg er andelen som eig eigen bustad, stor, og det har vore eit politisk mål i heile etterkrigstida at flest mogleg skal kunne eige eigen bustad. I dei to Dokument 8-forslaga som no har blitt behandla, meiner eg ein ser at det er ei tverrpolitisk målsetjing i denne salen at ein skal ta vare på det.

Denne politikken har gjort at mange har hatt trygge og føreseielege buforhold, og at ein har teke del i den generelle verdiutviklinga i bustadmarknaden. Sjølv om den andelen av befolkninga som leiger bustad, har auka med 1 prosentpoeng sidan 2015, er det framleis over 76 pst. som eig sin eigen bustad. Det er brei semje om at denne hovudlinja, med at ein stor del skal eige sin eigen bustad, skal liggje fast. Samtidig er det viktig at vi har ein godt fungerande leigemarknad for menneske som av forskjellige grunnar, som at dei er i ulike fasar i livet, treng å leige ein bustad.

Overordna er bustadmarknaden i Noreg i god balanse. Andelen leigetakarar er stor, og gjeldsgraden til norske hushald er innanfor det forsvarlege. Men det er fleire element som det er verdt å følgje med på, og det gjeld kanskje spesielt situasjonen som ein del førstegongskjøparar står i i dei store byane.

Kombinasjonen med høg bustadvekst og høge utleigeprisar kan gjere at førstegongskjøparar får auka konkurranse frå utleigarar i bodrundar på dei minste leilegheitene i pressområda. Det er blant dei yngste vi finn størst andel som leiger bustad, og det er òg i denne gruppa leigeandelen er størst. Sidan 2015 har leigeandelen blant personar i 20-åra auka med drygt 2 prosentpoeng, og det er ei utvikling som ein er nøydd til å følgje. Så høyrer det òg med til biletet at statistikken viser at delen førstegongskjøparar har gått litt opp det siste året, og at alderen held seg nokolunde stabil.

Det store politiske grepet for å dempe noko av den store prisveksten som ein har sett, har vore bustadlånsforskrifta som kom i 2015 etter at ein hadde høg vekst i bustadprisane og i gjelda til hushalda. Denne forskrifta har vore viktig for å dempe den generelle veksten og har fungert særleg i pressområda. Vidare har ein òg gjort fleire andre endringar både i skatte- og avgiftssystemet som eg meiner har vore gagnlege, kanskje spesielt at ein har endra verdsetjingane i formuesskatten slik at det no er meir lønnsamt i investere i ei lokal bedrift enn å investere i ein sekundærbustad i dei store byane.

Framover er det viktig at vi sikrar ein balanse i bustadmarknaden mellom dei som leiger og dei som skal eige. Det er fleire forslag som er sette fram i desse Dokument 8-forslaga. Det er ikkje nokon av dei som får fleirtal, men eg opplever at partia i stor grad gjennom innstillinga har gjeve uttrykk for primærpolitikken sin på dette feltet, og det trur eg òg debatten vil vise.

Fredric Holen Bjørdal (A) [10:50:21]: For Arbeidarpartiet er det heilt sentralt at alle skal ha rett til ein trygg og god bustad. Den norske bustadmodellen byggjer på at folk skal kjøpe og eige sin eigen bustad. Samtidig er det ingen tvil om at det er store økonomiske forskjellar i bustadmarknaden, både geografisk og mellom enkelthushald.

Dei siste åra har bustadprisane stige kraftig, og det er vorte vanskelegare for mange å etablere seg i eigen bustad. Skilnaden mellom å eige og å leige eigen bustad er i ferd med å bli ein av dei største ulikskapsfaktorane i samfunnet. Vi er opptekne av at bustaden skal vere ein stad å bu, ikkje eit spekulasjonsobjekt, og ein framtidsretta bustadpolitikk må bidra til å jamne ut slike skilnadar.

Vi er samtidig avhengige av ein godt fungerande og regulert leigemarknad. Difor må vi styrkje rettane til dei som leiger bustad og er i ein pressa situasjon. Husbanken har vore og skal framleis vere ein viktig aktør i bustadpolitikken. Skal ein nå klimamåla, må nye bustadområde bringe innbyggjarane effektivt og klimavenleg til og frå jobb. Nye bustadområde må ta hand om klima- og naturomsyn når det gjeld både sjølve utbygginga, transportløysingar, materialbruk og gjenbruksløysingar. Vi vil ha ei meir miljøvenleg byggjenæring, slik at vi tek større klimaomsyn i bustadpolitikken framover. Vidare er vi opptekne av at bustadpolitikken kan byggje bru mellom generasjonane. Retten til ein aktiv og verdig alderdom heng nært saman med bustadsituasjonen.

Gjennom denne stortingsperioden har Arbeidarpartiet fremja ei lang rekkje forslag for å ta tak i utfordringane i bustadmarknaden, og vi har nyleg lagt fram eit ambisiøst program for å betre den norske bustadmodellen i vårt partiprogram. Våre hovudprioriteringar er nye moglegheiter for å kome inn i bustadmarknaden, å leggje til rette for at det blir bygd fleire bustadar, meir miljøvenleg bygging og gode bumiljø. Denne politikken står som eit heilskapleg alternativ til dei to representantforslaga frå Framstegspartiet og SV som Stortinget har til behandling i denne saka.

Vi er dermed ikkje nødvendigvis mot alle mindretalsforslaga i innstillinga, men som saksordføraren gjorde greie for, står dei fleste partia på sin primærpolitikk, og det gjer vi også. Vi ser det som mest ryddig å vise til våre budsjettalternativ her i Stortinget og til vårt partiprogram for ein samla oversikt over vår bustadpolitikk. Difor røystar ikkje vi for forslaga i innstillinga no, med unntak av forslag nr. 1, som vi hermed tek opp.

Mudassar Kapur (H) [10:53:28] (komiteens leder): Jeg vil aller først takke forslagsstillerne for at de reiser en viktig debatt.

Boligpolitikk har vært og kommer til å være en av de viktigste sakene for veldig mange mennesker i Norge framover, både småbarnsforeldre, nyetablerte, folk som akkurat har kommet i jobb, eller er i andre endringsfaser i livet. Fra å være hjemmeboende til å flytte ut og for seg selv, fra å være student til å få sin første jobb eller at man bytter kommunen man bor i – det er mange transformasjonsfaser i livet som ofte gjør at boligpolitikken er viktig for folk.

Jeg vil si at den norske boligmodellen er god. Den fungerer godt. Åtte av ti eier sin egen bolig. Jeg tror egentlig at suksessen for den norske boligmodellen først og fremst kan spores tilbake til at man fikk vekk den statlige overstyringen som preget boligmarkedet i veldig mange år. Familier med lav inntekt hadde ikke en sjanse til å komme inn i boligmarkedet med mindre de kunne betale bra med kontanter under bordet. Det er ikke noe vi bør ønske oss tilbake til, og jeg merker noen ganger tendenser til det i representantforslagene særlig fra venstresiden.

Regjeringen har jobbet langs tre viktige spor i boligpolitikken etter at vi tok over i en situasjon hvor det var stort etterslep. For det første har man forenklet regelverket. Det gjør at man har fått ned byggekostnadene og gjort det enklere å bygge gode boliger og tenke flere livsstilsfaser. Samtidig har vi sørget for at det er færre innsigelser fra staten. Antall innsigelser fra staten som kunne stoppe boligprosjekter, har gått betraktelig ned, og det gjør derfor at byggetakten har gått opp. Vi har også jobbet med den andre aksen – dette er jo tilbudssiden. Den andre aksen er etterspørselssiden. Der er noe av det viktigste vi har gjort, boliglånsforskriften. Den har bidratt til å dempe prispresset.

Så er det en rekke tiltak i den sosiale boligpolitikken. Det må vi heller ikke glemme. Husbanken har fått de midlene Husbanken trenger. Vi er ikke lenger i en situasjon der Husbanken nesten er et alternativ for folk som egentlig burde gått til en vanlig bank. Vi er heller ikke i en situasjon nå hvor Husbanken går tom for penger lenge før året er omme, så jeg mener at vi har funnet en god balanse der. Vi har også styrket leie-til-eie-ordningene. Dette er gode sosiale boligtiltak.

Så må vi huske på en ting i disse debattene. Vi må skille mellom pressområder og landet for øvrig. Fra venstresiden er det ofte en iver etter å sette opp skatter og ha statlig overstyring fordi det er prispress i tett befolkede områder. Det kan ikke gå ut over distriktene.

Hans Andreas Limi (FrP) [10:56:43]: Nordmenn er selveiere – ikke alle, men svært mange. Det er resultat av en villet politikk som har vært vellykket. For mange er det å investere i bolig den første store investeringen de virkelig gjør, og det kan være utfordrende for mange å klare å finansiere opp en så stor investering. Det er også en del som leier, og de leier kanskje i ulike faser av livet fordi de har litt ulike behov, men uansett om man er selveier eller leietaker, er det avgjørende at det blir nok boliger og er nok boliger tilgjengelig på markedet.

Boligprisene er høye. Dette er uheldig, spesielt for unge mennesker som skal ut på boligmarkedet for første gang, men det er ikke nødvendigvis et problem for dem som har kommet seg inn i markedet. Hvis noen partier mener at løsningen er mer stat, flere reguleringer, mener Fremskrittspartiet det stikk motsatte. Løsningen er mindre stat og færre reguleringer. Noe av det viktigste er tiltak for å redusere byggekostnader, forhindre politikerskapt tomtemangel og la markedet faktisk bygge det som etterspørres.

Vi har hatt en veldig stor boligvekst de siste årene. Andelen eneboliger går litt ned, og det bygges flere leiligheter. Det som er utfordringen, er at det er leiligheter som har den høyeste kvadratmeterprisen i boligmarkedet. Boligprisene er jo et resultat av tilbud og etterspørsel. Selv om boligproduksjonen har økt, er tilbudssiden for lav. Vi har mye areal i Norge, men det er ikke nok areal regulert til bolig. Arealknappheten er egentlig politisk skapt og skyldes bl.a. statlig og regional overstyring av kommunale planer. Dette bidrar til sentralisering, og det bidrar til prispress.

Fremskrittspartiet vil legge til rette for at enda flere kan eie egen bolig, og da må vi gjøre noe med avgiftsbelastningen på bolig. Vi må i hvert fall ikke tilrettelegge for at det skal bli et rent skatteobjekt, og vi må få færre reguleringer og byråkratiske innsigelsesprosesser for å gjøre det enklere å tilrettelegge for utbygging.

Så er det noen som vil tilbake igjen til større grad av regulering. Jeg refererer til forslaget som SV har fremmet. Er det noe historien viser oss, er det at det er i hvert fall ikke løsningen på å få et bedre fungerende boligmarked i Norge. Den gangen vi hadde ulike reguleringer, hadde vi også penger under bordet. Så har vi fått deregulert markedet, og vi har et fritt boligmarked som fungerer godt, selv om terskelen for å komme inn på boligmarkedet er høy og for veldig mange altfor høy. Det kan vi gjøre noe med hvis vi tilrettelegger for å bygge mer.

Hans Andreas Limi (FrP) [10:59:52]: Ja, jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [11:00:12]: Senterpartiet er opptatt av at folk skal kunne bo, arbeide og leve et godt liv i hele Norge. Da må vi sørge for arbeidsplasser rundt omkring i hele Norge, vi må sørge for gode tjenester nær folk, vi må sørge for et oppgjør med den kraftige og politisk styrte sentraliseringen til dagens regjering og støttepartiet Fremskrittspartiet, og vi må sørge for en velfungerende boligpolitikk i bygd og by.

Det er allerede flere som har snakket om pressproblemene som er i byene knyttet til boligmarkedet, noe som helt åpenbart skaper store utfordringer for mange med å kunne klare å skaffe seg en bolig i dag. Men for mange rundt omkring i Norge er det også store utfordringer med å skaffe seg en bolig i spredtbygde områder. Hvis en ser på en undersøkelse som Samfunnsøkonomisk analyse kom med, viser den for det første at to tredjedeler av bedriftene i distriktene sliter med rekruttering av arbeidskraft, og av de bedriftene er det ca. en fjerdedel som sier at boligmangel er en av hovedutfordringene. Hvorfor det? Jo, det er fordi det i en rekke områder nesten ikke blir bygd nye boliger per i dag, noe som bidrar til å forsterke konsekvensene av en allerede nedadgående spiral i en sentraliseringsprosess.

I min nabokommune Ullensaker har ca. halvparten av boligene blitt bygd siden år 2000, mens i kommuner som Gamvik, Vadsø eller Værøy er 1–2 pst. av boligene bygd etter år 2000. En av utfordringene er at når folk skal bygge seg et hus og få seg en plass å bo, vil byggekostnadene mange steder overstige forventet markedsverdi. Det betyr at det blir en utfordring for mange å oppfylle egenkapitalkravet, men også at hvis en ser for seg å skulle selge boligen på et eller annet tidspunkt, sitter en altså igjen med en bolig som har en langt lavere verdi enn det en bygde den for.

Senterpartiet er også opptatt av at vi må styrke boligpolitikken i Norge. Vi må gjenreise en sosial boligpolitikk. Vi må sørge for at Husbanken er et verktøy for å bidra med toppfinansiering i distriktene med tanke på boligbygging, men også for å bidra på leiemarkedet og for å bidra med tilskudd til å tilpasse eksisterende bygg til boligformål. Vi trenger en boligpolitikk som er bedre tilpasset det landet vi er en del av, og vi må ha en politikk der vi legger til rette for vekst og utvikling i hele Norge – det vil også være bra for boligsituasjonen.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [11:03:34]: Norge har et av Europas mest deregulerte boligmarkeder. Etter å ha overlatt nærmest all styringen av boligsektoren til markedet i tiår etter tiår og strippet boligpolitikken annet enn for de mest vanskeligstilte har vi fått et boligmarked som forsterker forskjellene mellom folk i Norge. Det er særlig dramatisk mellom dem som er på innsiden, og dem som er på utsiden, mellom dem som får ta del i galopperende prisvekst og store skattesubsidier, og dem som ikke får noen av delene og i tillegg er prisgitt et leiemarked med høye priser og stor uforutsigbarhet. Mellom 2003 og 2019 har boligprisene steget med 163 pst., over dobbelt så mye som lønnsveksten i den samme perioden, og da hjelper det ikke å kutte middager ute eller å la være å kjøpe nye jeans, for man kan ikke spare seg til bolig, markedet vil som regel løpe fra en. I Oslo har økningen vært tre ganger så høy som landsveksten, men også i resten av landet har prisveksten vært formidabel og altfor høy.

Det er ikke tilfeldig hvem det er som er utenfor boligmarkedet. De som tjener minst, er de som også eier minst, og denne utviklingen er forsterket de siste årene. Gjennom sykepleierindeksen ser vi at en person med vanlig sykepleierlønn har råd til bare 2,5 pst. av boligene i Oslo. I Norge er veldig mye av boligpolitikken konsentrert rundt boligeierne, men da glemmer man at boligformuen er kjempeujevnt fordelt. En fjerdedel av alle nordmenn eier ikke sin egen bolig, og bare 14 pst. av den 10-prosenten som tjener minst, eier egen bolig, mens hele 92 pst. av den 10-prosenten som tjener mest, gjør det. Skattefordelene er målrettet til dem som er på innsiden. Det er verdsettelsesrabatt i formuesskatten, det er rentefradrag for inntektsbeskatningen eller manglende beskatning av salg og utleie av deler av egen bolig. Alt dette gir fordeler til dem som har kommet seg inn på boligmarkedet – betalt av dem som står utenfor, gjennom skattesystemet. I et vanlig år mottar de som eier hus og hytter, over 30 mrd. kr i skatterabatt av staten. I realiteten er det en overføring fra dem som har minst, til dem som har mest.

I innstillingen som vi behandler i dag, fremmer SV flere forslag for å begynne arbeidet med å reise en ny norsk boligpolitikk. Vi vil endre skattesystemet, regulere måten boliglån gis på, bygge opp en ikke-kommersiell boligsektor og lage en boligplan for hele landet, for det er på tide å gjøre bolig til et velferdsgode igjen – og ikke et spekulasjonsobjekt – og å forsterke en eierlinje som er under press.

Med det tar jeg opp SVs forslag i saken.

Ola Elvestuen (V) [11:06:51]: Det er riktig at boligpolitikken og boligregelverket i Norge er veldig markedsorientert. Jeg tror det er veldig bra at det er så mange som eier sin egen bolig i Norge. Det er positivt, og det er noe vi skal hegne om, men det er riktig at vi trenger å redusere noen av de store forskjellene som er mellom dem som er på innsiden og eier, og dem som er på utsiden og leier, og at det er for vanskelig å komme inn på boligmarkedet.

Fra Venstres side vil vi framover se på om vi skal redusere noen av fordelene med å eie, ved gradvis å redusere rentefradraget. Det må gjøres gradvis, sånn at man ikke straffer dem som nettopp har kommet inn på boligmarkedet. Vi vil også se på om egenkapitalkravet for førstegangskjøpere skal fjernes. Dette vil være saker i neste stortingsperiode.

Så trenger vi å utvikle videre et større og mer variert utleiemarked, der det også er mulig å se på – ikke et ikke-kommersielt marked, men at vi har flere aktører, enten det er stiftelser, samskipnader eller selskaper, som utvikler et leiemarked der profitthensynet ikke er like stort. Her er det mulig å se på hvordan dette gjøres i flere europeiske land. Vi må også se på om vi kan bedre rettighetene for leietakere.

Som det er pekt på tidligere: Det er viktig å holde på gode og offensive boligsosiale tiltak som økt bostøtte, som regjeringen har fulgt opp gjennom lengre tid, og også å se på andre tiltak som vi har fått på plass, som f.eks. gratis kjernetid i barnehager, som er viktig for mange, bedre leie-til-eie-ordninger og startlån. Det er også flere tiltak.

Når det gjelder selve kvaliteten i boligbyggingen, trenger vi å holde fast ved den. Vi må bygge mer klimavennlig, og vi må bygge gode bomiljøer der vi skal ta vare på den eldre bebyggelsen, der vi bygger om og bygger på, og der vi har mer klimavennlig bygging når vi bygger.

Så må vi ta vare på de fellesarealene vi har; det er de viktigste demokratiske arenaene vi har.

Når vi skal bygge boliger, må vi gjøre det med en sånn kvalitet at vi ikke nedbygger natur. Når vi går inn i neste periode, vil en av de viktige diskusjonene være om plan- og bygningsloven bør tilbake til Klima- og miljødepartementet. Det bør den. Samtidig: Her på Stortinget bør arealplanlegging tilbake til energi- og miljøkomiteen.

Bjørnar Moxnes (R) [11:10:03]: Det var spådd at boligprisveksten i 2020 kom til å være moderat. Så kom pandemien, og vi fikk rekordlav rente og rask boligprisvekst. Da steg boligprisene med hele 8 pst. i landet, overalt, som helhet, og med 10 pst. i Oslo. Byer som Drammen og Bodø opplever nå rekordhøye boligpriser. Hvis man da jobber som f.eks. sykepleier, bor i Oslo og vil inn i boligmarkedet, har man råd til ca. 3 pst. av boligene som er til salgs. Resten av dem er altfor dyre.

Det er noe grunnleggende galt med boligpolitikken vår når folk med helt vanlige inntekter ikke har råd til å skaffe seg en bolig i den byen de jobber i. Prisgaloppen i boligmarkedet skjer fordi ulike regjeringer de siste 30–40 årene har avviklet boligpolitikken og gitt all makten til det kommersielle markedet og til store, søkkrike boliginvestorer. Vi må ta tilbake kontrollen over boligpolitikken. Rødt ønsker en boligpolitikk for folk flest, ikke en boligfest for dem som allerede har mest. Vårt mål er at alle skal ha rett til en god bolig nært der de jobber, som de har råd til uten å få gjeld til langt oppover pipa. I tillegg må vi bekjempe de enorme geografiske klasseskillene som dagens boligmarked skaper.

I dag kan man enten kjøpe i et uregulert, kommersielt marked eller leie til skyhøy markedsleie. Skal vi få en rettferdig boligpolitikk, trengs det alternativer til det kommersielle boligmarkedet. Det er det Rødt foreslår. Vi ønsker å opprette en ikke-kommersiell boligsektor der både priser og omsetning holdes under kontroll, sånn at vanlige folk kan få bolig til å bo i og også bokostnader til å leve med. Da må også Husbanken støtte opp under en ikke-kommersiell boligsektor. Dette ser vi i mange land rundt oss. Vi ser at de har en ikke-kommersiell boligsektor. Det bor hundretusener av dansker i såkalte allmennyttige boliger, hvor de har regulering på prisene og god kvalitet på boligene. Alternativet er å få en kommersiell prismur reist rundt pressområdene som stenger sykepleiere, bussjåfører og andre med vanlige inntekter ute fra å kunne kjøpe seg en vanlig bolig.

Det trengs egentlig en boligpolitikk i Norge. Den er fullstendig fraværende i dag, men Rødt går i spissen for å gjenreise den politikken.

Med det tar jeg opp Rødts forslag i saken.

Statsråd Jan Tore Sanner [11:13:16]: Det er lite som gleder en Høyre-politiker mer enn at hele det politiske Norge står opp for selveierdemokratiet og hyller den norske boligmodellen, der de aller fleste eier sin egen bolig. 82 pst. i Norge eier sin egen bolig. I tillegg er det viktig at å ha et velfungerende leiemarked. Det er også gledelig at både andelen og antallet førstegangskjøpere har økt de siste fire årene. Gjennomsnittsalderen for ungdom og unge som kjøper sin første bolig i byene, er mellom 26 og 29 år, og det er ingen tegn til at de nå kjøper mindre eller relativt billigere boliger enn før.

I løpet av de siste årene har regjeringen grepet tak i fire viktige problemstillinger. Den ene er at det gikk for tregt. Det var viktig å få fart på boligbyggingen. Går vi tilbake til den rød-grønne regjeringen i 2010–2011, ble det fullført mellom 18 000 og 20 000 boliger per år. I vår regjeringsperiode er det blitt fullført rundt 30 000 boliger per år. Det er også slik at det over tid var lagt det ene kravet oppå det andre som fordyret bygging av boliger. Vi har gjennomført store forenklinger i plan- og bygningsloven og i tekniske forskrifter. Vi har også hatt en urovekkende gjeldsvekst i Norge. Det er fortsatt en utfordring. Den har økt noe det siste året. Samtidig er gjeldsveksten nå mindre enn den var før boliglånsforskriften ble iverksatt. Den har vært viktig, og den vil fortsatt være viktig i en periode fremover. I tillegg var det behov for å skjerpe den boligsosiale politikken. Det har vi gjort. Vi har økt skatten på sekundærbolig for at sekundærbolig ikke skal være et spekulasjonsobjekt. Vi ønsker at de som har ekstra penger, skal investere dem i norske arbeidsplasser og ikke spekulere i ekstra boliger. Vi har også målrettet virkemidlene i Husbanken slik at de er mer rettet mot dem som har langvarige utfordringer på boligmarkedet, og vi har lagt til rette for at flere skal gå fra leie til eie. Dette er viktige problemstillinger som regjeringen også vil jobbe med i tiden fremover.

Så er det et interessant spørsmål om pandemien har endret boligmarkedet. For første gang på 20 år ser vi – representanten Gjelsvik – at det er netto utflytting fra Oslo, i siste kvartal 2020. Vi ser også at for de fire nest største kommunene har det vært stor utflytting. Det blir interessant å se om dette er en konsekvens av pandemien, om det fører til endringer i boligmarkedet, og hvilke endringer det i så fall vil føre til. Det er noe vi må følge med på fremover.

Lars Haltbrekken (SV) [11:24:49]: Mellom 2003 og 2019 steg boligprisene i Norge med 163 pst. – det dobbelte av lønnsveksten i samme periode. Vi har fått et alvorlig sosialt skille i Norge mellom dem som har råd til egen bolig, og dem som ikke har det. Unge mennesker har i dag mindre mulighet til å komme seg inn på boligmarkedet enn tidligere, med mindre de har foreldre som kan stille opp for dem. Det å ha en fast jobb og en fast inntekt gir heller ikke noen sikkerhet for at en har råd til å kjøpe seg en egen bolig. Eiendom Norges sykepleierindeks viser at i Trondheim har en sykepleier råd til mindre enn hver tredje bolig som legges ut for salg. I Oslo er det verre. Der har en sykepleier kun råd til 2,5 pst. av boligene.

Det er ikke tilfeldig hvem som står utenfor boligmarkedet. Det er de som tjener minst, som også har minst. Skillet mellom å eie og leie egen bolig er i ferd med å bli en av de største ulikhetsfaktorene i samfunnet. I stadig større grad ser vi at skattesystemet legger opp til at hus og leilighet blir spekulasjonsobjekter, i stedet for et trygt hjem for folk flest.

Det private leiemarkedet gir også utfordringer for mange. Det er både dyrt og preget av midlertidighet. Derfor mener vi i SV at vi bør legge til rette for gode alternativer. Vi må tenke nytt i boligpolitikken. Vi trenger noe i tillegg til det markedsstyrte, private leiemarkedet. Her vil vi i SV ha en satsing på rimelige utleieboliger, som også kan bidra til å sikre et mangfold i de ulike delene av byene. I Trondheim har SV fått gjennomslag for en satsing på en tredje boligsektor. Her vil man få leid ut til dem som ikke kvalifiserer til å leie en kommunal bolig, men som av andre grunner har problemer med å komme inn på det private boligmarkedet. Ved hjelp av en sånn ordning vil vi kunne redusere de sosiale ulikhetene i landet. Det hadde vært å ønske at stortingsflertallet også tok opp denne hansken og sørget for en sånn utvikling i landet som helhet.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [11:28:01]: Boligprisene drives opp av folks investeringsstrategier heller enn av hva som skal være et godt sted å bo. Det må ikke bli slik at det er mer lønnsomt å investere i bolig enn å jobbe. En bekjent oppsummerte det treffende med at han hadde tjent mer per time han hadde sovet i leiligheten på Grünerløkka, enn han tjente per time på jobb.

Nå må vi ta ansvar. Vi har ikke en bærekraftig utvikling av boligpolitikken. Nå er tiden inne for å løfte boligpolitikken som generasjonsansvar og som et nødvendig solidaritetsprosjekt. Det holder ikke at vi hver for oss hjelper våre egne barn. Ikke alle har en foreldrebank som kan stille opp.

Derfor fremmet vi i Arbeiderpartiet 30 boligpolitiske forslag i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2021. Vi ønsker en ny, offensiv boligpolitikk. Vi må bygge flere boliger, og vi må utvikle modeller for nye veier inn i boligmarkedet, som f.eks. leie-til-eie.

Arbeiderpartiet vil styrke kommuneøkonomien og dermed gi kommunene større muskler til å realisere egen bolig for flere. Dette gir kommunene mulighet til å styrke byggesaksbehandlingen både når det gjelder ressurser og kompetanse, styrke boligkontorene, slik at flere som bor i kommunal bolig, kan få mulighet til å eie egen bolig og mulighet til å prøve ut ulike prosjekter som kan gi nettopp nye veier inn i boligmarkedet.

Arbeiderpartiet vil også bruke Husbanken mer aktivt. Vi vil gi flere mulighet til å komme inn i boligmarkedet og motvirke ulikhet i boligmarkedet ved å styrke Husbankens utlånsramme kraftig, ved å etablere prøveordninger for å hjelpe folk inn i boligmarkedet og ved å prioritere midler til utarbeidelse av en metodikk for leie-til-eie.

Arbeiderpartiet vil gjøre mer for å støtte kommunene i å styre boligmarkedet og by- og stedsutviklingen lokalt. Da må verktøykassa fram, og vi må aktivt bidra til en plan- og bygningslov som åpner for å gi kommunene rett til å regulere disposisjonsform i boligprosjektene.

Områdesatsingen i ulike storbyer i Norge skal bidra til å løfte nærmiljøer og redusere utenforskap, som barnefattigdom og arbeidsledighet innebærer. Et godt samarbeid mellom stat og kommune, der innsatsen for å få flere ut i jobb og gode utdanningsforløp for ungdom og nærmiljøtiltak, må styrkes. Det vil føre til mindre forskjeller og færre utsatte nabolag der dårlige levekår går i arv.

Å fornye boligpolitikken er avgjørende for at flere skal kunne eie egen bolig, og for at flere skal kunne bo trygt og forutsigbart.