Stortinget - Møte onsdag den 9. juni 2021

Dato: 09.06.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument: (Innst. 625 L (2020–2021), jf. Prop. 133 L (2020–2021))

Innhald

Sak nr. 9 [13:12:07]

Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Lov om barnevern (barnevernsloven) og lov om endringer i barnevernloven (Innst. 625 L (2020–2021), jf. Prop. 133 L (2020–2021))

Talarar

Presidenten: Etter ynske frå familie- og kulturkomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve anledning til inntil seks replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [] (komiteens leder og ordfører for saken): Jeg vil først få lov til å takke komiteen for et godt samarbeid om ny lov om barnevern. Jeg vil også takke alle høringsinstansene som har bidratt med gode og konstruktive innspill, spesielt Landsforeningen for barnevernsbarn og Forandringsfabrikken.

Barnevernets oppgave er først og fremst å sikre at barn og unge får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Komiteen støtter intensjonen i loven om å gi styrket rettssikkerhet for barn og foreldre, et tydeligere beslutningsgrunnlag i saker, et styrket barneperspektiv, økt krav til kompetanse og forsvarlig saksbehandling, bedre kommunal styring og ledelse, og at barnevernstjenesten må komme tidlig inn med riktig tiltak.

Loven bygger på endringene i 2018, da barnevernloven ble en rettighetslov, og barnets rett til medvirkning ble tydeliggjort.

Ved utgangen av 2020 mottok 36 841 barn og unge barnevernstiltak. Cirka 13 000 hadde plasseringstiltak utenfor hjemmet, og av disse var 959 barn og unge i en barnevernsinstitusjon. Totalt utgjorde barn i institusjon under 3 pst. av alle barn med tiltak.

Ulike rapporter har dokumentert brudd på barns rettigheter i institusjoner og avdekket kompetansesvikt, og dommer i Den europeiske menneskerettighetsdomstol, EMD, har dømt Norge for brudd på retten til familieliv og plikten til å arbeide for gjenforening av barn og foreldre. Komiteen er fornøyd med at departementet har lagt domsavgjørelser i EMD og norsk høyesterett til grunn for lovarbeidet. Det gjennomsyrer loven.

Komiteen har arbeidet mye med presiseringer og tilføyelser i loven som styrker barns rettigheter, og jeg er glad for at vi har fått til en enstemmighet rundt det. Blant annet fremmer komiteen presiseringer i § 1–3, Barnets beste, om at «barnets mening er et sentralt moment i vurderingen av barnets beste». Komiteen ønsker også en ny bestemmelse i § 1–4, Barnets medvirkning, om at barn har rett til å uttale seg «uten foreldrenes samtykke, og uten at foreldrene informeres om samtalen på forhånd», og at «barn skal informeres om hva opplysninger fra barnet kan brukes til og hvem som kan få innsyn i disse opplysningene». Vi har også sagt at i møte med barnevernet kan barnet ha anledning til å ha med seg en tillitsperson, og at denne har taushetsplikt.

Det er særlig viktig å sette søkelys på barnets rettigheter når det er plassert på institusjon. Flertallet bestående av regjeringspartiene og Fremskrittspartiet er enige om å behandle kapitlet om institusjonsbarnevernet, men har endringsforslag i kapitlet som omhandler det, bl.a. i § 10-2, der vi har presiseringer om barnets rett til å bli hørt, retten til å medvirke i alle forhold under opphold på institusjonen, og at barnet skal ha rett til fritt å uttrykke sine meninger og medvirke i utformingen av det daglige livet i institusjonen. Det samme flertall har også presiseringer i terskelen for inngrep og frihetsberøvelse i § 10-3, i tråd med Sivilombudsmannens uttalelser og anbefalinger.

Komiteen er enig om en rekke forslag som departement skal følge opp, bl.a.:

  • utredning av krav til autorisasjon for dem som skal jobbe med omsorgsovertagelser

  • innføring i barnevernet for de nye folkevalgte i kommunene

  • utredning av et alternativt begrep til begrepet «atferd», som går igjen i loven

  • oppfølging av rettssikkerhetsutvalgets anbefalinger og at det skal skje raskt

  • annenhånds vurdering ved hastevedtak – det som kanskje kalles «second opinion»

  • at fosterforeldre ikke skal ha avkortning i uføretrygd som følge av fosterhjemsoppdraget

Flertallet mener også det er riktig å lovfeste krav til masterfaglig utdanning eller annen relevant mastergradsutdanning for institusjonsledere i institusjonsbarnevernet og for ansatte i det kommunale barnevernet med lederfunksjoner, utredningsoppgaver og vedtaksmyndighet. Bedre kompetanse gir en større forutsetning for å løse oppgavene, og i 2017 ble det lagt fram en kompetansestrategi fra departementet som bevilget penger til videre- og etterutdanning. Mange har hatt glede av det, både de barnevernsansatte som jobber jevnt og trutt, og også de unge og barna.

Kari Henriksen (A) []: Først vil jeg takke saksordføreren for en god og inkluderende prosess. Korte tidsfrister har det vært, men stor velvilje og godt samarbeid i komiteen og med høringsinstansene har preget behandlingen av denne saken.

Et godt velferdssamfunn bygger på gode oppvekstvilkår og forebygger omsorgssvikt. Derfor er det et hovedmål i fordelingspolitikken å hindre dårlige levekår blant barn og unge. Alle skal ivaretas, og fellesskapet har ansvaret for å skape trygghet når de nærmeste svikter. Barns beste er alltid viktigst. Det samme er prinsippet om at det er det minste mulige inngrep som skal benyttes. Helhetlig hjelp må sikres, og derfor er tverrfaglige lavterskeltilbud nødvendige. Det er alvorlig når politikken bidrar til at forskjellene i samfunnet øker. Det er alvorlig når det over flere år er reist faglige og politiske bekymringer over situasjonen i og for barnevernet. I innstillinga går vi gjennom mange av disse.

«Bare vent» har nærmest vært et standardsvar fra statsråd Ropstad alle gangene vi har oppfordret til handling. Og vi har ikke vært de eneste. Fagfolk, ulike myndigheter, barnevernsbarn, jurister, EMD og medier har varslet om uholdbare og alvorlige forhold.

Likevel er det områder i den nye loven som det er lett å si seg enig i, som krav til bedre barnefaglig arbeid, tydeliggjøring av barns rettigheter og en bedre tilpassing til dagens samfunn, for å nevne noe. Den nye lovens utilstrekkelighet og utilfredsheten med politikken er likevel ganske stor:

  • Myndigheten til og myndiggjøring av barnevernet er ikke særlig drøftet, og det er ikke forslag om å klargjøre dette.

  • Forebyggingsaspektet og barnevernets rolle i samfunnet burde hatt et sterkere fokus. Etter 30 år hadde det vært bra om loven var rammet inn av hvilke politiske vurderinger og verdier som skal legges til grunn for tjenesten.

På flere og vesentlige områder har en samlet komité funnet behov for å fremme endrings- og tilleggsforslag, og på mange områder har komiteen valgt å få politikken vurdert av ekspertutvalget, som Arbeiderpartiet tok initiativ til i fjor høst.

Som om det ikke er nok, har komiteen samlet seg om å kreve at departementet faktisk følger stortingets vedtak om mandat for ekspertutvalget. Det har de nemlig ikke gjort. Hele komiteen ser seg også nødt til å etterlyse oppfølging av Stortingets vedtak fra mai 2017, om å bidra til trygghet for barn i fosterhjem, der hjemmet må skjermes på grunn av økonomiske problemer som skyldes sykdom og skader.

Jeg vil også ha nevnt at flere har ment at loven burde vært utsatt. Høringsinstanser og Stortinget har hatt knappe frister. Arbeiderpartiet foreslo lengre saksbehandlingstid, uten at vi fikk flertall for det. Jeg mener vi kan se at forståelsen av helheten og sammenhengen har kommet noe etter hvert, og vi har fått flere innspill underveis i saksbehandlingen. Komiteen inviterte også instanser til møte underveis. Det var bra for opplysning av saken og gjorde oss trygge på at vi ikke ville støtte forslaget til endringer i kapittel 10, men sende det tilbake for en bredere vurdering.

Arbeiderpartiet vil ha et barnevern som drives i offentlig og ideell regi. Ethvert barn og enhver familie er unik. Hjelpetilbud er ikke egnet for standardisering, anbud, konkurranser og fortjenestemotiver. Ideelt Barnevernsforum etterlyser en plan for gjennomføring av det tre år gamle vedtaket om ideell vekst. Og de etterlyser at den kommersielle andelen rent faktisk blir redusert, slik Stortinget har vedtatt. I tillegg bekymrer de seg over at barnevernsloven signaliserer at målgrupper de har gitt tilbud til, kan bli redusert. Kirkens Bymisjon frykter at det legges føringer som begrenser ideell vekst, og at regjeringen ikke ser at ideelle og kommersielle aktører må møtes på ulike måter.

Sammen med Senterpartiet og SV fremmer vi i dag forslag om en slik plan og undrer oss over den ekstreme sendrektigheten vi er vitne til i denne saken, og det til tross for at statsrådens parti var medforslagsstiller – den gang da – på de ideelles side.

Avslutningsvis vil jeg peke på at Arbeiderpartiet har foreslått flere forbedringspunkter for barnevernet: styrke de ideelles rolle i og styrke kunnskapen om levekårsstress og fattigdom, sørge for mer åpenhet i fylkesnemndene, endret organisering av sakkyndigordningen – for å nevne noen punkter. Nå foreslås f.eks. en endret finansiering av sakkyndigordningen, og det er en delvis forbedring.

Ungene lever her og nå – hver dag, hver uke og hvert år. Vi som fellesskap bør bli flinkere til å ivareta disse barna og deres foreldre. I altfor mange år har vi sviktet, og forbedringene har tatt for lang tid. Det er beklagelig.

Jeg tar opp Arbeiderpartiets forslag og de forslagene vi har sammen med Senterpartiet og SV.

Presidenten: Då har representanten Kari Henriksen teke opp dei forslaga ho viste til.

Silje Hjemdal (FrP) []: Jeg ønsker også å begynne med å takke for den konstruktive viljen som komiteens flertall har vist i behandlingen av denne saken, for som vi alle her vet, har det vært veldig krevende, og vi har fått enormt med innspill – selvfølgelig under behandlingen av selve saken, men jeg må få lov å understreke at det faktisk er et engasjement som jeg har lagt sterkt merke til gjennom mine snart fire år som representant. Dette er en debatt som har pågått over lengre tid, ikke bare når vi nå har loven til debatt.

Jeg ønsker å rette en spesiell oppmerksomhet mot flertallets merknader og det enstemmige komitévedtaket om rettssikkerhetsutvalget, som også representanten fra Arbeiderpartiet var innom. En av de viktigste intensjonene i arbeidet med den nye loven har vært at det skal være rettssikkerhet for alle parter. Derfor har det vært ekstra krevende når flere har ønsket en utsettelse av hele eller deler av loven, nettopp med henvisning til rettssikkerhet.

For Fremskrittspartiet har det alltid vært viktig å kjempe for barnas og selvfølgelig også foreldrenes rettigheter og rettssikkerhet nettopp i møte med barnevernet. Helt tilbake til John Alvheims sterke engasjement har man jobbet og arbeidet hardt nettopp for at rettssikkerheten skal være en del av våre viktigste bærebjelker.

Vi mener at loven i stor grad ivaretar rettsikkerheten langt bedre enn dagens lov, og vi mener at de fleste vil ivaretas bedre med den nye loven enn med den gamle. Samtidig erkjenner vi at ingen lov er helt feilfri. Vi erkjenner også at det finnes argumenter for at deler av loven har et potensial for å bli bedre. Våre venner i Forandringsfabrikken spesielt, og selvfølgelig Landsforeningen for barnevernsbarn, har påpekt en rekke problemstillinger, bl.a. dette med kapittel 10, som vi også har forståelse for at har vært krevende.

Noen mener at vi skulle tatt oss bedre tid til behandling av loven nå, men vi vet at på slutten av sesjonen hadde det faktisk ikke vært mulig dersom loven skulle bli vedtatt nå. En utsettelse ville betydd at andre forbedringer i lovforslaget måtte utsettes, og det synes jeg ikke er noen som helst god idé.

Fremskrittspartiet har nå foreslått at rettssikkerhetsutvalgets anbefalinger på barnevernsområdet skal følges opp uten ubegrunnet opphold. I klartekst betyr det at straks utvalgets anbefalinger er klare, er det ikke behov for å vente f.eks. på at loven skal ha virket en viss tid, avvente evalueringer og sånn, før man skal kunne gjøre utbedringer. På denne måten får vi vedtatt hele loven nå, samtidig som vi sterkt understreker at de anbefalingene utvalget kommer med, ikke skal måtte la vente på seg.

Jeg er glad for at regjeringspartiene er helt og fullt med på våre merknader som forklarer nettopp dette vedtaket. Samtidig er jeg også glad for at resten av komiteen støtter det, slik at det ser ut til å bli enstemmighet i dag. Imidlertid synes jeg det er viktig å understreke det sterke engasjementet i saken. Jeg tror at barnevernsfeltet kanskje er av de sakene jeg har fått desidert mest henvendelser om. Det er alt fra organisasjoner, ansatte, familier, bestemødre og ikke minst barna selv.

Dette er nok ikke den siste debatten man har i denne salen om forbedringer av norsk barnevern, men jeg synes at vi i dag i hvert fall beveger oss et veldig viktig og riktig steg i en forbedret retning. Det får jeg vel strekke meg til å si i dag.

Jeg tegner meg til et nytt innlegg, der jeg vil forklare litt om Fremskrittspartiets primære forslag.

Jeg tar opp forslagene vi er med på.

Presidenten: Då har representanten Silje Hjemdal teke opp forslaga frå Framstegspartiet og det forslaget Framstegspartiet har saman med Senterpartiet og SV.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Denne saken, denne gedigne og svært viktige loven, er nok den vanskeligste saken jeg har jobbet med i denne stortingsperioden – vanskelig fordi stadige rapporter, medieavsløringer og ikke minst svært alvorlige saker og dommer i Den europeiske menneskerettsdomstol har gjort at både jeg og andre fortløpende har forsøkt å ta tak for å forbedre loven. Noen ganger har vi fått det til, men som oftest har vi blitt henvist til å vente til dette lovutkastet forelå i sin helhet. Vanskelig har det vært fordi det ikke er noe område jeg har hatt mer kontakt med berørte, som fortvilet eller med stort engasjement har fortalt meg hva de mener er feil med dagens barnevern, og hvordan det kan forbedres.

Barnevernsbarn, tidligere barnevernsbarn, biologiske foreldre og fosterforeldre, ansatte i barnevernet og på institusjoner, kommunepolitikere, en rekke jurister og selvfølgelig alle organisasjoner som er på feltet, vil alle det beste for norsk barnevern, slik vi politikerne på Stortinget også vil. Alle vil ha gehør, men de er ofte ikke enige. Å finne gode, balanserte løsninger i dette bildet – som sikrer et så godt barnevern som mulig, hvor barnets beste alltid blir ivaretatt uten at det går ut over andre menneskerettigheter, samtidig som vi skal gjøre det enklere for dem som har denne krevende jobben, å gjøre en god jobb og bygge opp tilliten i samfunnet til denne ekstremt viktige tjenesten – vel, det er ikke gjort i en håndvending.

Da kommer vi til det siste som har vært vanskelig, nemlig å behandle en så stor og omfattende lov med så mange endringer og med så mange innspill til disse endringene på altfor kort tid. Loven kunne med fordel ha blitt presentert for oss tidligere, slik at behandlingstiden kunne ha blitt forlenget. Aller helst burde rettssikkerhetsutvalget for lengst vært godt i gang med sitt arbeid, slik at resultatet kunne vært lagt til grunn for behandlingen. Men slik er det ikke. Nå har Stortinget gitt marsjordre til at utvalget skal jobbe raskt, og når de kan legge fram sine funn og anbefalinger, er vi i Senterpartiet klar for å revidere loven.

Uansett er det så absolutt mange gode forbedringer som foreslås i den nye loven, og ikke minst har komiteen gjort et stort stykke arbeid med å forbedre den ytterligere. Jeg vil takke komiteen, og særlig saksordføreren, for at det har vært svært mye rom for i fellesskap å lytte til gode argumenter og fremme felles forslag, slik at det vi til slutt vedtar, blir en solid forbedring av lovforslaget.

Vi i Senterpartiet er bl.a. svært glad for forsterkninger om barnas medvirkning og ordlyden i komitéforslaget om barnets beste, at de fleste partiene ønsker å utrede en autorisasjonsordning i barnevernet, at de folkevalgte i kommunene skal få enda mer innføring i denne viktige tjenesten sin, at regjeringen nå blir bedt om å utrede og fremme forslag om en annenhåndsvurdering av akutt hastevedtak, at uføre fosterforeldre ikke skal få avkorting i sin uføretrygd, og at ideelle aktører fortsatt kan levere tjenester på de samme områdene som nå.

For å sikre en enda bedre lov hadde det etter Senterpartiets mening selvfølgelig vært formålstjenlig om en rekke av opposisjonens forslag også hadde blitt lyttet til av et flertall – som at meldeplikten må gjøres tryggere for barna, som at de ideelle aktørene, som det gode supplementet de er, skal få utføre flere tjenester på bekostning av store kommersielle tilbydere, som at barna i fosterhjem, dvs. de fleste barna i barnevernets omsorg, faktisk sikres fosterhjem som har konkrete rettigheter, slik at de kan oppfylle det omsorgsbehovet fosterbarna har, og ikke minst forslaget om at vi snart bør få større åpenhet rundt behandlingen av saker i fylkesnemnda, slik at media i større grad kan følge sakene og med det garantert bidra som det kontrollorganet og den vaktbikkja de er på alle andre områder, ikke minst i rettssalene i andre saker, og også for å sørge for større tillit til barnevernet i befolkningen. Løse påstander fra det ene eller det andre holdet vil kunne miste sin relevans med media.

Her vil det selvfølgelig være svært viktig med strengt personvern, og at media opptrer ekstremt varsomt, minst så godt som de gjør i omtale av rettssaker i andre saker. Jeg håper vi med tiden kommer dit. Med tanke på hvor godt norske media har arbeidet med å avsløre de utfordringene vi har i barnevernet vårt, slik at vi i dag faktisk kommer til å vedta en mye bedre lov enn det vi hadde, mener jeg vi med rette kan være mer positive til media på dette feltet.

Så til det vi i Senterpartiet nok er aller mest negative til, nemlig forslaget til kapittel 10, om tvangsbruk i institusjonene. Jeg nevnte pressen og minner om alle artiklene fra bl.a. Stavanger Aftenblad som viser hvor negativt det er med tvangsbruken slik det er nå. Sammen med opposisjonen ønsker vi heller å beholde forskriften på dette området til det er gjort en skikkelig utredning og gjennomgang av barnas rettigheter og bruken av tvang i barnevernsinstitusjoner. Vi kommer ikke til å stemme for forslaget til kapittel 10.

Det er kommet et løst forslag fra SV i dag, som vi også synes det blir krevende å støtte før det har vært utredet. Men vi kommer til subsidiært å støtte forslaget fra regjeringen til C I, som ligner på vårt og deler av opposisjonens forslag om å utrede krav om autorisasjon for dem som jobber med omsorgsovertakelse.

Med det tar jeg opp vårt forslag og det vi har fremmet sammen med SV.

Presidenten: Representanten Åslaug Sem-Jacobsen har teke opp dei forslaga ho viste til.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Barnevernet er den viktigste tjenesten vi har. Barnevernet gir omsorg og beskyttelse til barn som ikke får den oppveksten de har rett til. SV kjemper for barnas barnevern. Barns rettigheter skal styrkes. Det skal være nok ansatte på jobb til å lytte til barna, og barns beste skal være det eneste styrende hensynet, ikke profittmotiv for kommersielle eiere.

Så til nr. 1: barns rettigheter. Barnas barnevern betyr å styrke barns rettigheter i barnevernet etter barnekonvensjonen og Grunnloven § 104. Barnevernet blir aldri et godt og nyttig barnevern hvis ikke barna selv blir lyttet til, både når det gjelder hvert enkelt barn som trenger hjelp, at det barnet får den riktige hjelpen, og når det gjelder hvordan vi som voksne bestemmer over barnevernet, at barnevernet fungerer riktig i stort. Derfor er jeg glad for at vi har fått gjennomslag for en rekke endringer i behandlingen av denne loven som styrker barns rettigheter – gjennomslag som er forankret i barns egne erfaringer i barnevernet.

For det første har vi fått endret loven sånn at barnevernet må informere barn om og la barna medvirke til hva barnevernet gjør med de opplysningene som barna har gitt. Det er viktig, for barn opplever tillitsbrudd når de ikke vet hva de voksne gjør med det de forteller. Denne endringen handler derfor om å gjøre det trygt å fortelle om det vonde.

For det andre får vi endret lovforslaget sånn at barn skal ha rett til å uttale seg til barnevernet uten foreldrenes samtykke eller forhåndsinformering. Det handler igjen om at det skal være trygt for barn å fortelle om det vanskelige.

For det tredje: Barn skal få med seg en tillitsperson de stoler på, i alle møter med barnevernet, ikke bare etter at barnevernet har overtatt omsorgen. Det er veldig viktig. Her har SV fremmet et løst forslag i salen i dag, fordi den formuleringen i loven som nå fremmes av hele komiteen, inkludert oss, kan virke som en svekkelse når den bare sier at barn skal kunne gis anledning til å ha med seg en tillitsperson. Det er en svekkelse jeg ikke tror er tilsiktet fra noen av partiene i salen. Derfor oppfordrer jeg alle til å bruke den sikkerhetsventilen som det løse forslaget er, og stemme for det løse forslaget, som sier at barn i møter med barnevernet har rett til å ha med seg en tillitsperson. Det tenker jeg er trygt og greit for Stortinget å gjøre.

Selv om vi jubler for disse styrkingene av barns rettigheter i loven, mener SV det fortsatt er mye som gjenstår, som de borgerlige partiene ikke vil støtte. Det aller viktigste der gjelder bruken av makt og tvang mot barn. Sivilombudet kommer med alvorlige bekymringer om den lovfestingen som regjeringen har foreslått her. De sier det er uheldig at de ikke har gjort en fullstendig gjennomgang og utredning av bruken av tvang og makt mot barn i barnevernsinstitusjon før en lovfester adgangen til tvangsbruk. Jeg siterer fra Sivilombudets uttalelse, for det er ganske sterk kost.

«Vår bekymring knytter seg både til de funn vi har gjort på flere barnevernsinstitusjoner som avdekker praktiseringen av gjeldende regelverk, og til at forslaget, slik vi leser det, i realiteten vil kunne videreføre og i noen tilfeller medføre ytterligere uklarhet om hjemlene for tvangsbruk.»

Det er alvorlig. Vi kan ende opp i en situasjon med større adgang til mer inngripende tvang mot sårbare barn på barnevernsinstitusjoner enn mot voksne på helseområdet, etter at Tvangsbegrensningsutvalgets utredning på det feltet er fulgt opp. Derfor stemmer SV imot forslaget til hele lovens kapittel 10 om institusjonstilbud og fremmer forslag om at gjeldende regelverk skal videreføres fram til regjeringen har gjort en grundig utredning og gjennomgang av bruken av tvang mot barn og barns rettigheter på institusjon og kommer tilbake med et nytt forslag.

Så nr. 2: Det å skape barnas barnevern må handle om å lytte til barn, og da er vi helt avhengig av å ha nok trygge ansatte på jobb, som faktisk har tid til å lytte til barna. Sånn er det ikke i dag når 80 pst. av de ansatte i en undersøkelse sier at de har for mange saker til å gjøre en god nok jobb. Derfor fremmer SV forslag om en opptrappingsplan for øremerkede midler til flere stillinger i det kommunale barnevernet.

Så til slutt nr. 3: Det å skape barnas barnevern betyr å sette omsorg over omsetning. Barns beste skal være det eneste styrende hensyn å ta, ikke profittmotiv. Hver eneste krone vi bruker på barnevernet, skal gå til å beskytte og gi omsorg til barn. Ikke en eneste av fellesskapets kroner skal gis til kommersielle eieres bankkonto i skatteparadis. Derfor: Styrking av barns rettigheter og bedre tid til å lytte til barn og barns beste – ikke profittmotiv – er barnas barnevern.

Med det tar jeg opp SVs forslag.

Presidenten: Representanten Freddy André Øvstegård har teke opp dei forslaga han viste til.

Carl-Erik Grimstad (V) []: Fra utsiden av familie- og kulturkomiteen, som jeg riktignok følger, takker jeg for komiteens viktige og gode arbeid med dette lovvedtaket. Takk også til saksordføreren for en god og ryddig gjennomgang av innstillingen.

Det er en stor dag i Stortinget i dag og en ekstra god dag for Venstre – og kanskje enda bedre for altfor mange barn som omfattes av barnevernet. Jeg har et par minusparenteser i margen til innstillingen, men det skal jeg komme tilbake til.

Med barnevernsloven og komiteens presiseringer vedtas politikk som Venstre har kjempet for gjennom lang tid. Tiltak mot samværshindring, styrket kompetanse i barnevernet, fjerning av avkorting for uføre fosterforeldre og en klargjøring av barns, fosterforeldres og foreldres rettigheter er alle sentrale og gode tiltak.

Ikke alle barn vokser opp med den tryggheten, omsorgen og kjærligheten de trenger. Vi må derfor ha gode ordninger som beskytter og hjelper de familiene og barna som trenger det. La det ikke være tvil om det: Barna kommer først. En tidligere leder for det partiet som i dag bestyrer Barne- og familiedepartementet, lanserte slagordet: Barna, barna, barna! Jeg tror han i dag kan si seg fornøyd med den måten dagens partileder har fulgt det opp på.

Jeg er glad for at vårt flertall presiserer at omsorgsovertakelse skal være siste tiltak som benyttes av barnevernet. Det er et særlig inngripende tiltak som må brukes med klokskap. Videre er vi også særlig fornøyd med at det i merknads form nå legges vekt på at søsken bør få vokse opp sammen når det skal velges plasseringssted. På samme måte ser vi at den klargjøring som nå gjøres i denne loven av kommunenes ansvar for å styre og kvalitetssikre barnevernet, er på plass, og vi ser fram til det videre arbeidet med dette.

Uten kompetanse – ingen endring og ingen utvikling. For Venstre er det en trygghet at regjeringens satsing på kompetanseutvikling i barnevernet blir ført videre med denne loven. Vi ser også at krav til kompetanse for visse oppgaver er en god og naturlig utvikling for et styrket barnevern. Derfor er vi glad for at flertallet vi tilhører, ber regjeringen utrede krav om autorisasjon for dem som skal jobbe med omsorgsovertakelser.

Venstre er for likestilling, rettferdighet og like rettigheter. Dessverre har vi måttet kjempe lenge og relativt alene for at begge foreldre, og ikke minst barna selv, skal kunne få en rett til samvær. Samværshindring er ikke til barnas beste. Det er ødeleggende, og det er et stort problem. Hvordan skal man kunne snakke om likestilling med troverdighet dersom det kun skal gjelde i den enes retning? Slik skal det ikke være. Barn og unge får rettigheten til å se begge foreldre tatt rett ut av hendene sine. Det skaper dype sår som vanskelig kan leges. Vi er derfor glad for at komiteens flertall i merknadene til meldingen slår fast hvordan barnevernet skal forholde seg til samværssabotasje. Det må rettes på, og vi har ingen tid å miste i så måte.

Allerede i 2014 stilte Venstres Terje Breivik spørsmål om samværssabotasje i Stortinget. Den 10. desember i fjor stilte jeg selv et spørsmål til barne- og familieministeren om hvorvidt statsråden ville ta initiativ overfor Nav, slik at forskrift om «fastsetjing og endring av fostringstilskot» ikke virker som et økonomisk insentiv til å hindre barnets rett til familieliv.

Venstre har sammen med et flertall på Stortinget bedt regjeringen utrede strengere reaksjoner som kan motvirke samværshindring. Vi forutsetter også at når barneloven nå skal revideres, vil barnelovutvalget styrke barnets rett og foreldrenes rett til samvær, også om de ikke bor sammen. Vi har arbeidet for å stanse samværshindring siden 2014 – i sju år, med andre ord. Dette er Venstres seier. Det heter som kjent at selvros skal man høre på, for det kommer fra hjertet, og det gjør det særlig i dette tilfellet, for det dreier seg om noe som er større enn oss, nemlig barna, barna, barna.

Jeg merker meg med tilfredshet at komiteen omtaler et pilotprosjekt for barnevern som min hjemkommune, Færder, har gjennomført med stor suksess de siste årene, sammen med Alta. Her kommer minuset: Færder har fått gjennomgående gode evalueringer fra følgeforskningen til prosjektet, og det er med en viss forundring jeg merker meg at ikke mer er gjort for at dette kan videreføres. Riktignok har det lykkes enkelte av oss å få statsråden med på en nedtrappingsperiode på ett år – full honnør for det – men det finnes få gode grunner til ikke å forlenge ordningen med barnevern i kommunal regi, som er både bedre og billigere, på permanent basis. Dette er morgendagens barnevern, og det er mitt løfte til min hjemkommune og til barna i min hjemkommune at jeg kommer til å forfølge denne saken i eller utenfor Stortinget. Jeg appellerer til Arbeiderpartiet om å støtte sin egen ordfører i denne saken.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) []: Barnevern er det aller viktigste saksfeltet vi har i vår komité. I dag skal vi endelig vedta ny barnevernslov, og det er stort. Det er noe vi i Kristelig Folkeparti virkelig gleder oss over.

Gjeldende barnevernslov er snart 30 år gammel, og den nye barnevernsloven skal være en mer tilgjengelig lov, en lov som er bedre tilpasset dagens samfunn. Den skal bidra til bedre barnevernsfaglig arbeid, til å styrke barns og foreldres rettssikkerhet og bidra til økt vekt på forebygging og tidlig innsats. Det er svært viktig for barna som av ulike årsaker trenger hjelp, oppfølging og omsorg fra barnevernets side.

Barnevernet håndterer vanskelige saker, og konsekvensene ved å trå feil kan være veldig alvorlige. Det er et stort ansvar på mange nivåer å se til at kvaliteten og rettssikkerheten til det enkelte barn og dets familie er god. Formålet med barnevernsloven er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig og riktig hjelp og omsorg til rett tid.

Kvaliteten i barnevernet skal styrkes bl.a. gjennom skjerpede krav til kompetanse. Oppslutningen om de kompetansetiltakene som allerede er iverksatt, er god, og foreløpige evalueringer tyder på at disse tiltakene bidrar til å forbedre praksis. Kompetanseheving er nøkkelen til å sikre god kvalitet i vurderingene og rettssikre beslutninger.

De siste årene har vi brukt 350 mill. kr på denne kompetansesatsingen. Kristelig Folkeparti er glad for at vi nå skal innføre krav om barnevernsfaglig mastergrad eller annen relevant utdanning på tilsvarende nivå for ansatte i barnevernstjenesten som skal utføre kjerneoppgaver.

Den styrkede kompetansen vil bidra til at de beslutningene som fattes, og de tiltakene som settes inn, blir riktige. Den er også viktig på forebyggingssiden. Å sette barnas behov i sentrum er å tenke tidlig innsats. Vi vil bygge på de ressursene som finnes rundt barnet, og legge til rette for å involvere barnets familie og nettverk. Ikke minst skal den nye loven bli et bedre faglig verktøy for barnevernstjenesten og andre aktører i barnevernet og gjøre dem i stand til å gi et bedre tilbud til barna og familiene.

I forbindelse med ny reform for barnevernet kommer kommunene til å få et enda større ansvar for barnevernet. Det stiller høye krav til lokalpolitikerne, som må sørge for at barnevernstjenesten blir fulgt opp på en forsvarlig og god måte. Derfor er jeg glad for at Kristelig Folkeparti i loven har fått gjennomslag for at alle lokalpolitikere ved starten av hver periode skal få en god innføring i sin barnevernstjeneste. Om vi skal lykkes med den nye reformen i barnevernet, må de folkevalgte være rustet til å ta de viktige avgjørelsene som sørger for en god tjeneste. Ja, det er en forutsetning for at de skal kunne følge opp de årlige tilstandsrapporteringene at de får innsikt i barnevernstjenestens oppgaver og hvordan disse også henger sammen med resten av oppvekstarbeidet i kommunen.

Ideelle aktører i barnevernet blir også godt ivaretatt i den nye barnevernsloven. De gjør en svært viktig jobb og er et godt supplement til den offentlige barnevernstjenesten. Jeg vil understreke den viktige samfunnsrollen de ideelle aktørene har som en del av sivilsamfunnet, som en ikke-offentlig aktør med en fri og uavhengig stilling. De har en styrke i at de ofte er tett på dem som har mest behov for støtte og bistand, og de er i kontakt med ulike grupper i samfunnet med mulighet til å nå fram også til dem som ikke nødvendigvis har tillit til myndighetene, eller av andre grunner ikke nås av det offentlige tjenestetilbudet. For Kristelig Folkeparti er det viktig å fortsette å jobbe for at de ideelle skal få en viktig plass og ha gode rammevilkår, sånn at de kan sikres en forutsigbar drift, og at opptrappingen av ideelles andel gjennomføres så snart som mulig.

Utenforskap, psykiske lidelser, traumatiske opplevelser – omsorgssvikt får store konsekvenser for samfunnet, ja, men først og fremst for det enkelte barn som opplever det. En god barndom derimot gir store positive ringvirkninger. Alle barn fortjener det – en god barndom med trygge omsorgspersoner, som er glad i dem, og som tar vare på dem. Derfor er Kristelig Folkeparti glad for at vi nå får på plass en ny barnevernslov, som vil legge bedre til rette for at barn skal få oppleve nettopp det.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Dette er en stor og viktig dag, og det er på høy tid med en ny barnevernslov. Loven som i dag behandles, vil gjøre barnevernet proffere, og den vil bidra til bedre hjelp for sårbare barn og familier.

Det er 30 år siden gjeldende lov ble vedtatt. Mye har endret seg, både i barnevernet og i samfunnet for øvrig. Det har derfor vært viktig for regjeringa å legge fram en oppdatert lov som sikrer barn og familier riktig hjelp til rett tid. Jeg vil takke komiteen for godt arbeid og for at komiteen støtter lovens intensjoner og i hovedsak slutter seg til lovforslaget.

Den nye barnevernsloven er en mer tilgjengelig lov, som er bedre tilpasset dagens samfunn. Loven skal styrke rettssikkerheten, både gjennom klarere krav til saksbehandlingen, økt vekt på forebygging og tidlig innsats og med en tydeligere regulering av barn og foreldres grunnleggende rettigheter.

Barnets beste skal fortsatt være det førende prinsippet i barnevernet, og dette framheves i loven. Barnets rett til medvirkning styrkes. Barn skal i større grad kunne forklare seg fritt til både barnevernstjenesten og nemnda. Det er lagt vekt på å ivareta gjenforeningsmålsettingen ved utformingen av samværsreglene.

Det er også lagt stor vekt på menneskerettslige vurderinger. Flere av lovforslagene imøtekommer EMDs kritikk av norsk barnevern og gir klarere rammer for barnevernets praksis. Det stilles tydeligere krav til beslutningsgrunnlag, begrunnelse og dokumentasjon, og det skal framgå av vedtak hvordan hensynet til familiebånd er vurdert. Dersom tiltaket er nødvendig for å ivareta barnets beste, vil hensynet til barnet gå foran hensynet til foreldrene.

Kompetanseheving er nøkkelen til å sikre gode vurderinger og viktig for å styrke rettssikkerheten til foreldre og barn. Jeg er derfor svært glad for at vi får en ny barnevernslov som stiller krav om mastergrad for barnevernstjenestens leder og for ansatte i barnevernstjenesten som skal utføre kjerneoppgaver. Videre er det viktig at loven legger bedre til rette for at kommuneledelsen skal kunne ta sitt ansvar for barnevernstjenesten. Dette er grunnleggende for et godt barnevern.

Jeg har merket meg at komiteen vil gjøre enkelte endringer i lovforslaget. Retten til medvirkning har fått særlig oppmerksomhet. Jeg har foreslått en overordnet bestemmelse om barnets rett til medvirkning, som skal gjelde i alle faser av saken, og som nå gjøres mer utfyllende av Stortinget. Reguleringen av rettigheter og bruk av tvang på institusjon er et vanskelig område, og jeg har i proposisjonen varslet en bred gjennomgang av temaet. Jeg er glad for at komiteen har sluttet seg til de foreslåtte bestemmelsene. At slike viktige bestemmelser står i loven, og ikke i forskrift, som i dag, er viktig for å styrke ungenes rettssikkerhet. Jeg har merket meg at komiteen vil framheve barnets rett til medvirkning også i disse bestemmelsene.

Vi ønsker å styrke de ideelle og statlige institusjonene, slik at det offentlige selv i hovedsak kan ivareta ungene med de mest omfattende og sammensatte behovene. Samtidig vil vi øke andelen ideelle plasser, særlig på bekostning av enkeltkjøp fra de kommersielle. Et bedre og mer fleksibelt offentlig tilbud skal altså gi grunnlaget for ideell vekst, og jeg er glad for at komiteen slutter seg til dette.

Avslutningsvis vil jeg understreke at barnevernet er en sektor som krever kontinuerlig utvikling. Den nye barnevernsloven adresserer en lang rekke dokumenterte utfordringer, og jeg er veldig glad for at Stortinget nå skal vedta ny barnevernslov. Så har vi også satt ned et utvalg som skal se på nye utfordringer i barnevernet, slik at vi framover skal sikre både at barnevernet utvikles, og at det hele tiden forbedres, til det beste for ungene og for sårbare familier.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Kari Henriksen (A) []: Det ble pekt på de ideelle organisasjonenes rolle i barnevernet, og den 28. mai 2018, for tre år siden, fattet Stortinget et vedtak om at de ideelle skulle prioriteres på bekostning av de kommersielle når det gjaldt avtaler med staten.

Siden da har det egentlig gått feil vei. I hvert fall er de ideelle sterkt bekymret. De er også sterkt bekymret over de signalene som ligger i denne loven, fordi regjeringa og statsråden bruker samme betegnelse på ideelle aktører og private kommersielle aktører. Kirkens Bymisjon, Ideelt Barnevernsforum og Virke ideell og frivillighet sier at regjeringa overstyrer. Hvorfor denne overstyringen i toppen?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Det er en virkelighet jeg ikke kjenner meg igjen i, for vi omtaler veldig tydelig i meldingsdelen utviklingen videre når det gjelder institusjonsbarnevernet.

Som representanten er kjent med, er det en viktig sak for meg å jobbe med å nå et 40-prosentmål, som flere har vært inne på at mitt eget parti også har sluttet seg til i Stortinget, som jeg personlig kjempet inn i regjeringsplattformen, og som ligger til grunn. Vi er opptatt av å styrke de ideelles posisjon fordi vi mener at de tilfører et viktig mangfold og en kvalitet som er til det beste for ungene. Derfor har vi, som jeg har sagt i Stortinget flere ganger, sendt tydelige føringer til Bufdir om at ideelle skal prioriteres, og at de skal løftes i tråd med 40-prosentmålet.

Som representanten helt sikkert også er godt kjent med, inngår vi rammeavtaler. Det skal inngås nye rammeavtaler neste år. Det betyr at vi har en enda større mulighet til å følge opp beskrivelsen, som jeg har sagt, med både å trappe opp i det offentlige og å sikre at vi kan nå 40-prosentmålet. Men det krever bevilgninger.

Kari Henriksen (A) []: Nå kuttes det jo i revidert i institusjonsbarnevernet, men det er en annen sak.

Vårt forslag lyder: «Stortinget ber regjeringen sikre at ideelle aktører fortsatt kan levere tilbud for målgruppene «omsorg for barn under 13 år» og «rusbehandling».» De ideelle har pekt på en annen virkelighetsforståelse enn den statsråden gir uttrykk for, så enten må statsrådens innlegg tolkes slik at han ikke har stort nok gjennomslag i regjeringa til at han kan forsikre de ideelle aktørene om at det skal gå den riktige veien, eller så er det andre i regjeringa som overstyrer statsråden når det gjelder ideelle og kommersielle aktører.

Men mitt spørsmål er todelt: Det ene er: Hvorfor kan ikke statsråden signalisere at forslag nr. 8 kan være et godt forslag, og at en bør stemme for det? Det andre er: Hvorfor har ikke statsråden kommet med en tidsplan for å imøtekomme de ideelle aktørene for å finne gode løsninger på framsettelsen av vedtaket om ideelle aktører i barnevernet?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Takk for oppklaringen. Nå er jeg klar over hva som er forslag nr. 8.

La meg begynne med at for meg er det viktig at vi styrker de ideelles posisjon. Jeg mener de tilfører veldig mye positivt til barnevernet, og det jobber vi etter. Da vi la fram både proposisjonen og meldingsdelen som beskrev utviklingen videre, som vi så den for oss, var det viktig også å styrke bemanningen og det offentlige tilbudet for å gi mennesker enda bedre tilbud og ikke minst, som jeg sa, kunne få ned antall bruk av enkeltkjøp samt ha større beredskap og muligheter til at det offentlige kan løse problemene, særlig for dem med sammensatte behov og større utfordringer, og også trappe opp når det gjelder de ideelle. Vi skrev at det betyr at de med mer sammensatte behov i større grad skal bli tatt av det offentlige.

Målet vårt var at det også kunne gis tilbud fra ideelle, så det som Stortinget har pekt på i forslag nr. 8, er noe som vi har tolket hele veien, og som jeg ser flertallet også har beskrevet er viktig for dem.

Det er ikke noe i det som blir vedtatt i dag, som stenger for at en også kan se på andre typer tilbud fra ideelle.

Kari Henriksen (A) []: Igjen må jeg bare konstatere at virkelighetsoppfatningen til de ideelle aktørene og det som blir sagt i denne proposisjonen, er ulik det som statsråden snakker om.

Jeg blir også litt i stuss om statsråden snakker på vegne av Kristelig Folkeparti eller på vegne av regjeringa. Jeg forholder meg til regjeringa. Jeg forholder meg til det som står i proposisjonen, og der er det uklart hvordan de ideelle aktørene skal få oppfylt sin rettmessige virksomhetsandel i barnevernet, og som Stortinget med Kristelig Folkeparti som medforslagsstiller, eller som gjorde at vi fikk flertall, sikret. Nå er det altså en stor uro blant de ideelle for den tidsplanen – hvordan dette skal realiseres. Det har gått tre år til nå, og det er tre år igjen til vi har 2025 på budsjett. Hvordan skal man sikre at det skal skje i løpet av de siste årene?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: La meg bare understreke nok en gang det som vi skriver i meldingen, og som flertallet også presiserer. Jeg er glad for, hvis det har vært en usikkerhet, at flertallet i komiteen skriver at ideelle kan levere omsorgsplasser til barn under 13 år, samt rusplasser. Det er i tråd med det som har vært intensjonen vår. Vi har også ment at det offentlige i større grad bør ruste seg opp for å kunne ta de ungene som har de største utfordringene og sammensatte behov. Det tror jeg egentlig vi er enige om. Det har ikke vært et hinder for at ideelle også skal kunne tilby den type plasser, men vi har pekt på andre der de har større oppgaver i dag, som det mest naturlige å trappe opp på.

Når det gjelder 40-prosentmålet, er det som sagt sånn at det skal inngås nye rammeavtaler neste år. Vi har en stor ambisjon om å øke videre og kunne nå målet. Men det er avhengig av at vi ikke flytter barn unødvendig, som jeg tror vi også er enige om, og at det gjennomføres på en klok måte som sikrer at ungene får et godt tilbud. Dette vil være en sak som jeg vil følge videre, for den krever som sagt også budsjettmessige bevilgninger.

Silje Hjemdal (FrP) []: Det er et veldig stort behov for fosterhjem i Norge, og det er et uttalt politisk mål at samfunnet skal legge best mulig til rette for barn i fosterhjem, og utvikle nye og livslange relasjoner.

Jeg synes det er utfordrende at Stortinget allerede har vedtatt en sak for lenge siden som sier noe om hvordan man skal følge opp fosterhjem der den ene f.eks. blir uføretrygdet. Selv om Stortinget har vedtatt dette, er det fremdeles hull i regelverket i dag som gjør at man hindres i å rekruttere nye gode fosterhjem bare fordi man kan risikere at økonomi her blir et drivende spørsmål. Når ser statsråden for seg at det snart fire år gamle «snarest»-vedtaket som vi i dag igjen stadfester, skal bli gjennomført? Er det uker, er det måneder?

Eva Kristin Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Takk for viktige spørsmål.

Jeg deler engasjementet i denne saken og skulle gjerne sett at saken hadde vært fremmet tidligere. Jeg har stor forståelse for at representanten Hjemdal er utålmodig. Da vi hadde et utvalg som så på vilkår for fosterhjem, pekte de på noen løsninger som krevde mer utredning.

Som jeg sa i fosterhjemsstrategien som jeg for ikke lenge siden la fram, ønsker vi å se videre på de økonomiske vilkårene. Det som Stortinget kommer til å vedta i denne saken, deler jeg intensjonen bak. Det vil være Arbeids- og sosialdepartementet som må følge det opp fordi det må gjøres en unntaksbestemmelse i folketrygdregelverket. Jeg skal ikke på stående fot gi en tidslinje for departementet og den statsråden, men jeg deler utålmodigheten og mener det er et viktig forslag. Jeg har allerede engasjert meg i saken og håper at vi snart kan komme tilbake igjen til Stortinget.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Vi har i alle i disse årene fått veldig mange gode forslag til hvordan barnevernet skal forbedres. Sammen med et flertall i komiteen, inkludert Kristelig Folkeparti, har vi i Senterpartiet skrevet at vi ønsker å få utredet videre spørsmålet om å dele barnevernet inn i et tvangsbarnevern og et hjelpebarnevern. Vi peker også på det nedsatte ekspertutvalget. Mener statsråden det er riktig at ekspertutvalget skal ta den jobben og utrede akkurat det spørsmålet, og vil han sørge for at de gjør det? Egentlig er jeg veldig interessert i hva statsråden faktisk tenker om det spørsmålet.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Det er et forslag som har kommet opp med jevne mellomrom, og som jeg har sett på flere ganger. Jeg skal være forsiktig med å uttale meg for bastant om det, men ofte er det sånn at det kan løse noen problemer, og så kan det fort skape noen nye utfordringer. Derfor har jeg, i likhet med representanten Sem-Jacobsen, tanker om at dette, når det ligger i mandatet til utvalget å se på organisering og ansvarsfordeling, er noe de kan gå inn på i sin drøfting. Nå er mandatet gitt, og som sagt har det noe med organisering og ansvarsfordeling å gjøre. Det er et forslag som har blitt løftet fram flere ganger, så jeg skal ikke stå her og si at de kommer til å levere på det, men det kan godt være at de kommer med en vurdering av det. Men jeg tror også at det ikke nødvendigvis bare er enkle løsninger. Det kan godt være at det kan løse noe, men så skaper det nye utfordringer.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Sivilombudet sier i sin uttalelse til komiteen:

«Vår bekymring knytter seg både til de funn vi har gjort på flere barnevernsinstitusjoner som avdekker praktiseringen av gjeldende regelverk, og til at forslaget, slik vi leser det, i realiteten vil kunne videreføre og i noen tilfeller medføre ytterligere uklarhet om hjemlene for tvangsbruk.»

Når statsråden leser uttalelsen fra Sivilombudet, som altså er basert på den forebyggende enheten mot torturs institusjonsbesøk i barnevernet, som kommer med tydelige bekymringer for at den tvangs- og maktbruken som regjeringen foreslår å lovfeste, med potensielle utilsiktede materielle endringer i loven, attpåtil kan åpne for mer tvangsbruk – gjør det inntrykk på statsråden?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Vi har lest både de høringsuttalelsene og andre innspill som har kommet. Jeg er veldig trygg på at det er riktig å lovfeste det som gjelder tvang. I dag er det i forskrift, og som jeg sa i mitt innlegg, mener jeg at det også styrker rettssikkerheten at det faktisk står i loven.

Parallelt med det har vi kommunisert tydelig at vi også ønsker en gjennomgang av regelverket. Og hvis det skal gjøres endringer på dette, enten den ene eller andre veien, er det viktig at det utredes godt. Det er vi i gang med.

Men jeg må si at når representanten Øvstegård, sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, foreslår å ta ut hele kapittel 10, undrer det meg veldig sterkt, for det betyr at man ikke vil ha regler om godkjenning av institusjoner og krav til kvalitet, bemanning og kompetanse, som jeg mener er veldig viktig for å sikre rettssikkerheten for veldig sårbare barn.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Tage Pettersen (H) []: Det er en utfordring å kommentere barnevernsloven på 650 sider på tre minutter, men jeg skal forsøke.

Den nye barnevernsloven skal sikre bedre hjelp til sårbare barn og familier, og målet er å gi økt rettssikkerhet for familier som mottar hjelp fra barnevernet, og ikke minst gi flere barn en trygg oppvekst. Barnevernet er trolig den offentlige tjenesten som er mest utskjelt. Det må ikke overskygge at det skjer veldig mye bra ute i barnevernet, men vi har selvfølgelig fortsatt utfordringer vi må løse. På de fleste områder har vi et godt barnevern i Norge. Vi har dedikerte ansatte, og vi har gode hjelpetiltak. Men det er engang slik at det er de negative sakene som når medienes forsider, og som kan etterlate et inntrykk av dårlige tjenester.

Kompetanse er alltid viktig, ikke minst i en så viktig sektor som den vi diskuterer i dag. Jeg er derfor glad for at vi nå lovfester krav til kompetanse hos ansatte i barnevernstjenesten. Det at vi ber regjeringen sørge for at de folkevalgte i kommunene får en god innføring i sitt lokale barnevern, handler også om kompetanse og er viktig.

Offentlige, kommersielle og ideelle tilbydere er gjengangere i debatten – også i dag. Skillelinjene er tydelige og kommer også klart fram i denne lovbehandlingen. De borgerlige partiene mener at mangfold og det faktum at vi trenger alle gode krefter, er viktig. Vi er derfor glad for at vi endrer utkastet til lov, slik at vi sikrer at ideelle og private aktører fortsatt skal ha en viktig rolle i arbeidet med både å rekruttere og følge opp fosterfamilier.

Når det gjelder institusjonsbarnevernet, er Høyre glad for at departementet skriver at private og ideelle aktører også framover vil være viktige i utviklingen av institusjonsfeltet. Jeg er glad for at en samlet komité faktisk anerkjenner at en styrking og omstilling av det statlige tilbudet og en oppfølging av vedtaket om 40 pst. ideelle vil ha – som statsråden har vært inne på – betydelige budsjettmessige konsekvenser. Det vil være både varige merutgifter og utgifter til etablering og omstilling.

Høyre har snakket mye om samværshindring de siste månedene, og ikke minst fikk vi et viktig gjennomslag i vårt partiprogram på landsmøtet. I våre merknader her i barnevernsloven adresserer vi også denne problemstillingen. For Høyre har det vært viktig at den nye loven setter barnas behov i sentrum og bidrar til økt forebygging og tidlig innsats. Vi er opptatt av barns rett til medvirkning, og vi vil stille krav til barnevernets arbeid og til at barns rettssikkerhet blir ivaretatt på en god måte.

Himanshu Gulati (FrP) []: Det er en viktig sak vi diskuterer her i dag, og min gode kollega Silje Hjemdal, som er veldig engasjert i dette feltet, har redegjort og skal redegjøre for Fremskrittspartiets del av innstillingen på en god måte, men jeg vil ta opp noen andre sider ved barnevernet.

Barnevernet skal være for barnets beste, det skal være barnets venner, og det skal også være der for familiene rundt omkring i landet. Når man har så mye makt som barnevernet har – på mange måter kan man si at barnevernet er en av etatene i landet med mest makt fordi man har makten til å gripe inn i familier og skille foreldre og barn – må det forvaltes på en meget god måte. Omsorgsoverdragelse ved å hente barn ut av familier må være en absolutt siste utvei, som man forsøker når alle andre tiltak er forsøkt, og de ikke har hatt effekt. Når man da får historier fra hele landet – som jeg er sikker på at vi som sitter her i salen, og alle som driver med barnevern, jevnlig blir kontaktet om – hvor folk er misfornøyd, skal man ta det på alvor.

Norge er flere ganger felt i Den europeiske menneskerettsdomstol i Strasbourg, EMD, og det er viktig når dette skjer, at det også fører til en endring i praksis. Jeg hørte statsråden si at flere av de endringene som foreligger i lov nå, tar dette til seg, men jeg tror nok oppfatningen har vært at når man har fått sånne dommer tidligere, har ikke endringene i barnevernets praksis alltid kommet fort nok, eller det har ikke ført til de nødvendige endringene. Man har ikke nødvendigvis sett endringer i praksis etter det.

Erfaringer med barnevernet er ofte subjektive. Det er mye bra som skjer i barnevernet hver eneste dag, som vi alle skal være stolte over. Det skal ikke glemmes når de negative sakene kommer fram, men mange med urovekkende historier føler nok ikke alltid at de blir tatt på alvor. Jeg mener at barnevernet ofte har mer makt enn selv politiet og andre etater som man mener har mye makt i samfunnet, fordi det ofte er barnevernet som utreder sakene og kommer med anbefalinger, og som også i større grad står for vedtak enn det det f.eks. er i andre deler av samfunnet, hvor man har et større maktskille. I Fremskrittspartiets nye program har vi derfor foreslått en todeling av barnevernet, hvor de mest dramatiske og inngripende tiltakene foretas på et nasjonalt nivå, mens barnevernet lokalt først og fremst skal være veiledende overfor familier og hjelpe til med forebyggende arbeid.

Jeg vil mene at det er viktig at vi har dette med oss. Vi blir ofte kontaktet og får mange historier. Det kan ofte oppfattes som mye støy, men de historiene som kommer, må vi ta på alvor, og vi må sørge for at alle føler at prosessen har vært ryddig, selv om man ikke nødvendigvis er enig i vedtakene som fattes.

Marianne Haukland (H) []: Komiteen støtter lovforslaget om tydeliggjøring av at kommunene skal ha ansvar for generelle forebyggende tiltak rettet mot barn og unge, og at det er behov for en helhetlig barneverns- og oppvekstpolitikk i kommunene. Komiteen mener at det er et godt forebyggende arbeid, det kan identifisere behovene i befolkningen og sørge for at det finnes et relevant tilbud fra ulike instanser, og at de kommuniserer med hverandre.

Barnevernsreformen vil gi kommunene økt faglig og økonomisk ansvar overfor barnevernet. For at kommunene skal kunne se det totale bildet innenfor barnevernet, er det derfor viktig at også de har ansvaret for det forebyggende tilbudet. Her må jeg understreke at det er opp til kommunene selv å vurdere hvordan det forebyggende tilbudet skal organiseres, og hva slags roller barnevernsinstitusjonene skal ha i dette arbeidet.

Selv om kommunene får et større ansvar fra 2022, når barnevernsreformen trer i kraft, er det en samlet komité som understreker at staten fortsatt skal ha et grunnleggende ansvar for det samlede barnevernet. Men komiteen har i arbeidet med denne meldingen foreslått tiltak for å sikre at kommunene er godt rustet for å ivareta helheten i barnevernet, og har fremmet forslag om at Stortinget ber regjeringen innføre krav om årlig rapportering om barnevernet til kommunestyret, samt at Stortinget ber regjeringen sørge for at de folkevalgte i kommunen ved starten av hver periode får en god opplæring og innføring i sitt lokale barnevern. Dette mener vi er viktig for at kommunepolitikerne og kommunestyret skal få informasjon som er tilstrekkelig for å kunne forvalte denne oppgaven som folkevalgte, samt at de skal få opplæring om barnevernet og ha en forståelse av dette feltet. Et av de viktigste tiltakene vi også kan gjøre fra denne lovgivende forsamlingen, er å sørge for at kommunene der ute har den kompetansen de trenger for å ivareta barnevernet på en god måte.

Silje Hjemdal (FrP) []: Jeg tenkte å kommentere litt mer generelt, ut fra Fremskrittspartiets synspunkter i denne saken.

Nå ble ordet «kommunepolitikere» nevnt. Jeg har nevnt det veldig mange ganger før i saker som omhandler barnevern, fordi jeg selv har møtt kommunepolitikere som ikke vet at de har ansvar for barnevernet i sin kommune – meget, meget urovekkende. Imidlertid er det gjort noen grep i lovverket her som jeg er veldig glad for, men jeg tror det er helt riktig å tenke slik Fremskrittspartiet har foreslått, at man bør utrede en todeling av barnevernet der kommunene i hovedsak skal ha ansvaret for forebyggingen – det er der den kanskje aller viktigste jobben gjøres – og at staten har ansvaret der man eventuelt må gripe inn.

Fremskrittspartiet har også fremmet et forslag om at regjeringen snarlig bør legge fram en sak om bruk av opptak av samtaler i barnevernssaker. Her vil jeg si at regjeringen er på overtid, ettersom Fremskrittspartiet, slik jeg tolker det, egentlig har fått gjennomslag for dette tidligere. Det overrasker meg veldig at regjeringspartiene ikke kan støtte dette forslaget.

Vi ber også regjeringen om å sikre at partene i en barnevernssak skal få rett til å skifte saksbehandler. Jeg ser at det kan være noen problemer tilknyttet det, hvis man f.eks. skulle skifte 100 saksbehandlere, men prinsippet om at man skal ha en rettssikkerhet, er likevel det viktige og det riktige. Man har mulighet til å skifte i andre tilfeller, så dette burde også være en mulighet innenfor barnevernet, der man vet at dårlig personlig kjemi og skjæring mellom en familie og en saksbehandler gjerne er grobunn for ytterligere konflikt, og noe som bør avverges. Dette kunne man her i dag også gitt rett til, og det ville kanskje forbedret samarbeidsklimaet.

Vi mener også at regjeringen bør sikre at leverandører av tjenester til barnevernet behandles likt. Det er et likhetsprinsipp som også er viktig for Fremskrittspartiet, selv om vi vet at mange partier i denne salen i dag har en aversjon og en agenda mot private leverandører.

Sist, men ikke minst ønsker vi at det legges fram en sak om å erstatte fylkesnemndene med en forvaltningsdomstol, men dessverre ser det ikke ut til at Fremskrittspartiet får støtte til det heller.

Carl-Erik Grimstad (V) []: La meg bare innledningsvis slå fast når det gjelder den omtalte Færder-modellen, at det er ingen problemer med rekrutteringen av fosterfamilier i Færder kommune, i motsetning til andre steder i landet.

Jeg fortsetter med tematikken: I 2014 ble Venstre klar over en betydelig svakhet ved vårt regelverk knyttet til fosterhjem. Vi ble kontaktet av en fortvilet fostermor. Hun hadde hatt fosterbarnet boende i over ti år, og det var hennes ønske at barnet skulle bli boende. Fostermor hadde fast jobb og god inntekt, og i tillegg mottok hun fosterhjemsgodtgjørelse. Familien hadde god økonomi og gode framtidsutsikter. Så ble fostermoren påkjørt og endte opp som 100 pst. ufør. Fordi hun hadde et fosterbarn, mente Nav hun hadde 20 pst. restarbeidsevne og satte uføretrygden ned til 80 pst.

Før ulykken tjente hun 600 000 kr og mottok KS-sats i tillegg. Nå gikk hun ned til 66 pst. av inntekten med 80 pst. dekning, så inntekten ble nesten halvert, fra 600 000 til 316 000 kr før skatt. Det ble en hverdag der det var vanskelig for den uføre fostermoren å få økonomien til å gå opp. Hun ville ikke kaste inn håndkleet, men fryktet at utveien måtte bli å si opp fosterhjemsoppdraget, etter ti år. Det er vel slike saker pressen ofte illustrerer med den norske nisselua trukket godt nedover øyne og ører.

At de som uheldigvis blir uføre og i så måte får stor nedgang i inntekten sin, får en ytterligere avkortning av Nav for å være fosterforeldre, er dypt urimelig og må opphøre – jo raskere, jo bedre. Venstre har blitt forsikret gang på gang om at fosterforeldre ikke skal bli satt i en slik situasjon der de føler seg tvunget til å si opp fosterhjemsoppdraget på grunn av avkortning av trygd, eller si nei til å bli rekruttert av samme grunn.

Vi fremmet forslaget og fikk vedtatt i Stortinget i 2017 at dette snarest skulle ordnes. Fremdeles utsettes likevel utkvitteringen av vedtaket med begrunnelsen at det er behov for flere utredninger. Når det kommer en utredning, vises det til en ny – nå sist i svaret fra statsråden på Venstres tredje skriftlige spørsmål i sakens anledning. Jeg kan love at Venstre vil følge opp dette tett inntil fosterforeldre i likhet med uføre biologiske foreldre får 100 pst. uføretrygd og ikke en urimelig avkortning.

Jeg ber statsråden og ikke minst hans embetsverk merke seg vedtaket her i dag. Nå er det ingen grunn til å nøle eller utrede mer.

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Jeg har lyst til å knytte noen kommentarer til noen av innleggene. Først tror jeg det er viktig å si fra denne talerstolen at fosterhjemsforeldre gjør en formidabel innsats, og at det i den loven som ligger på bordet nå, er foreslått at de får utvidede rettigheter. En av disse var representanten Grimstad oppe på talerstolen og var utålmodig på vegne av, og jeg kan forsikre om at det er vel også hele komiteen.

Når det gjelder Sivilombudsmannens merknad angående institusjonsbarnevernet og bruk av tvang, vil jeg påpeke at det nå er lagt inn i lovforslaget hva Sivilombudsmannen ønsket. Så det ligger faktisk inne i lovforslaget slik det er nå, og det er en forbedring.

Jeg har også lyst til å si litt om EMD-dommene. Jeg vil påpeke at Landsforeningen for barnevernsbarn har adressert en bekymring knyttet til retten til familieliv – det var der vi ble dømt – og de er engstelige for at barnets beste skal lide på bakgrunn av foreldrenes rettigheter. Da kan jeg forsikre dem som er bekymret for det, om at det skal det ikke. Det er barnets beste som går foran foreldrenes rettigheter og ønsker.

Når det gjelder forslaget fra SV om rettighetsfesting av en tillitsperson, kommer ikke vi til å stemme for det. Vi mener at slik som saken ligger, og er lagt inn i loven nå, vil det skje en forskriftsfesting av tillitspersonenes oppgaver, og det tenker vi blir ganske godt ivaretatt.

Jeg vil også påpeke at når ekspertutvalget er ferdig med sitt arbeid, kan det også godt være at loven kommer til å få endringer. Jeg merker meg at noen ønsker at den delen som omhandler den akutte delen av barnevernet og omsorgsovertakelse, hører hjemme i eksempelvis spesialisthelsetjenesten, og vi kan ikke se bort fra at det fortsatt kan komme endringer. Men det jeg synes er viktigst her i dag, er at det slås så ettertrykkelig fast at det er barns rettigheter som må ligge til grunn, uansett organisering av barnevernet.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Vern av barn er blant samfunnets viktigste oppgaver på vegne av oss alle. Da er det også en forutsetning at barns ve og vel og deres egne vurderinger, behov og ønsker blir ivaretatt på en forsvarlig måte. Barnevernsloven er avgjørende.

På grunn av størrelsen på lovverket og saken har Stortinget og komiteen jobbet fort og hardt i denne saken. Jeg vil gi honnør til representantene Sem-Jacobsen og Urbø, som på vegne av Senterpartiet sammen med dyktige rådgivere har fremmet forslag og jobbet godt med saken for å få fram vårt standpunkt og få til bedring av loven. Sem-Jacobsen har lagt fram Senterpartiets standpunkt i saken godt, og jeg vil benytte anledningen til å legge til noen momenter.

Senterpartiet fremmer selv og sammen med andre også en del forslag som ikke får gjennomslag i dag, dessverre. Senterpartiet mener bl.a. at barnevernsloven må være i tråd med de grunnleggende rettigheter i FNs barnekonvensjon om barns rett til informasjon og til å uttale seg fritt ved alle handlinger og avgjørelser i barnevernet, og hvordan dette skal vektes opp mot andre hensyn. Det har vi fått gjennomslag for i opplæringsloven i utdanningskomiteen, og vi har også et potensial for å forbedre lovverket her.

Lovparagraf 1-4, Barnets rett til medvirkning, peker i rett retning. Barn må kunne betro seg til voksne og samtidig eie sin historie og sårbarhet selv. Barn må stå i førersetet når man skal endre deres liv. Før var det voksne som styrte barna, men sånn er det ikke lenger. De er selvstendige individer med rettigheter og berettiget mening om seg selv og sin livssituasjon.

Dette legger jeg til grunn at regjeringen og barne- og familieministeren er enig i. Likevel viser ikke Kristelig Folkeparti i regjering det gjennomslaget på barnevern som vi hadde forventet etter at de i nesten seks år var i Stortinget og justerte regjeringens politikk flere ganger, også sammen med Senterpartiet. Styrer Kristelig Folkeparti på vegne av Høyre i disse sakene? Hvis Kristelig Folkeparti har regien og sitter i førersetet selv, bør det komme mer til syne.

Det går i alle fall for smått med oppfølgingen av tidligere anmodningsvedtak som også Kristelig Folkeparti har vært med på å stemme for i Stortinget, før de ble en del av regjeringen. Ett eksempel er bruken av de ideelle aktørene, som skal opp til 40 pst. innen 2025 på bekostning av de store kommersielle aktørene. Etter replikkordskiftet her i dag er jeg ikke helt sikker på at vi har fått klarhet i hva som egentlig er tingenes tilstand. Når vi bevilger store midler som skal gå til barn, må vi være trygge på at pengene kommer fram og gjør nytten sin.

Barns beste er i vår felles interesse her i Stortinget. Og til dem som er barnas stortingsrepresentanter her: Medvirkning og medbestemmelse er ingen selvfølge for altfor mange barn og familier som opplever urett. Det må vi alltid stå på for.

Trond Giske (A) []: Barnevernet er kanskje den delen av velferdsstaten som er aller viktigst, men det er også den delen av velferdsstaten som har hatt størst problemer. Det er nå 30 år siden vi ble kjent med de såkalte mappebarna – hundrevis av saker som lå i månedsvis uten å bli undersøkt. I loven gis det klar beskjed om at saker skal håndteres umiddelbart. Det er saker som har blitt liggende, som ikke ble tatt alvorlig nok, som har hatt tragiske utfall, men som igjen kanskje har ført til en overforsiktighet, der mottoet kanskje har vært at det er bedre å ta ett barn for mye ut av en familie enn ett for lite. I dette sakskomplekset er verken for mye eller for lite godt nok. Det er den riktige hjelpen til riktig tid som er nøkkelen.

Det er en krise Den europeiske menneskerettsdomstol har pekt på, en tillitskrise i store deler av befolkningen. Men som vi i Arbeiderpartiet har påpekt, er det også en bemanningskrise, en kompetansekrise og en ressurskrise, og disse tingene har vi aller størst mulighet for å gjøre noe med hvis vi virkelig vil.

Det er godt at ekspertutvalget skal gå igjennom hele kvaliteten, og at det kan komme flere endringer etter det, men loven gir noen klare føringer om fleksibilitet, om kommunikasjon, om tidlig innsats, også der frivilligheten ikke er til stede. Mange i barnevernet har fortalt at det er et dilemma at det enten er frivillig hjelp, eller så må man ha omsorgsovertakelse. Loven åpner for et mye bredere spekter av tiltak imellom der.

Det er ikke overalt komiteen har skrevet seg sammen, men alle er enige om at omsorgsovertakelse skal være absolutt siste utvei, og den siste utveien innenfor denne siste utveien skal være akuttvedtak. Vi har i perioder sett store tall på akuttvedtak der dette i seg selv er et traume for barnet. Jeg må si at jeg har sett noen av disse sakene på nært hold. Jeg har i mine 24 år i dette huset ikke sett noen saker som har skremt meg så langt inn i sjelen som å se enkelte vilkårligheter og manglende systemer og prosesser rundt disse vedtakene.

Fra vår side foreslår vi second opinion, annenhåndsvurdering, innsyn, åpenhet, sakkyndige, ting som kan bedre rettssikkerheten. Dette er helt avgjørende, også for den tilliten som skal til for at man kan gripe inn tidligere, uten å ende opp i den situasjonen der omsorgsovertakelse er løsningen. Det skal være til barnas beste. Utfordringen gjennom de siste årene er at heller ikke omsorgsovertakelse har vist seg å være til barnas beste alltid.

Anette Trettebergstuen (A) []: Representanten Henriksen og representanten Giske var innom flere av de forslagene Arbeiderpartiet har reist i denne saken som ville ha gjort loven bedre. Vi i denne komiteen har diskutert mye barnevern i denne salen de siste fire årene, og i forbindelse med mye av den utålmodigheten som vi i opposisjonen har vist når det gjelder forbedringer i barnevernet, er det blitt henvist til at denne loven skulle revideres. Det er på høy tid – det er 30 år siden sist – og loven er på veldig mange områder blitt bedre.

Nå er det slik at en lov kan være så god den bare vil, den kan ha de beste intensjoner, men den må kunne etterleves der ute i virkeligheten. Som også flere andre har pekt på, er virkeligheten der ute i barnevernet betenkelig. Det er en ressurskrise. Det er ikke uten grunn at de barnevernsansatte selv gjennom f.eks. kampanjen #heierna de siste fire årene har skreket ut om at de har for mange saker og for få kollegaer, og at de er bekymret for at de ikke får gjort gode nok vurderinger i hver enkelt sak. Det burde gjøre inntrykk på oss i denne salen.

Det er også derfor vi i Arbeiderpartiet i hvert eneste statsbudsjett har lagt inn flere hundretalls millioner kroner for å gi disse barnevernsansatte flere kollegaer. Vi trenger flere stillinger i barnevernet, og den opptrappingen med øremerkede stillinger som vi holdt på med under åtte år i rød-grønn regjering, er brutt. Vi er imot at det øremerkede tilskuddet til stillinger i barnevernet nå legges inn i kommunerammen. Vi frykter at det gjør at det ikke blir noen opptrapping i antall kollegaer til disse verdifulle barnevernsansatte.

I tillegg overføres nå flere oppgaver fra det statlige barnevernet til det kommunale. Vi er bekymret for at ressursene ute i kommunene, med en kommuneøkonomi som allerede er skrapt til beinet, vil gjøre at de ikke er i stand til å følge opp dette på best mulig måte. Vi har etterlyst lovnader om økte bevilgninger og en oversikt over hvordan dette kan følges opp i kommunene. Økonomi og ansvar må henge sammen.

Vi har ikke sett at regjeringen har fulgt opp Stortingets vedtak – som også Kristelig Folkeparti var med på før de kom i regjering – om at vi må fase ut de kommersielle kreftene i barnevernet. Alle barn er unike, alle barn er forskjellige, og barn i en sårbar situasjon er det som minst egner seg for standardisering, anbud, kommersialisering og privatisering. Vi må få en slutt på dette. Skattepengene til folk skal gå til omsorg, ikke til profitt i skatteparadiser.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Jeg vil ta opp tråden etter deler av innlegget til foregående representant, om dette som har med ressurser å gjøre.

Ved årsskiftet skal barnevernsreformen implementeres. Meg bekjent er det foreløpig ikke noen ordentlig oversikt over eller helt utredet hvor dyrt det blir. Nå vedtar vi en ny lov, og det kommer sikkert noen ekstra kostnader i forbindelse med det vi vedtar i dag. Jeg hørte representanten Grimstad snakke varmt om resultatene i Færder kommune, som har vært en slags pilotkommune for reformen. Jeg har også vært på besøk der og snakket med dem som jobber der. De har hatt mange gode forslag, bl.a. har de hatt sin egen barnevernsinstitusjon. Det mente de var veldig viktig for en kommune å kunne ha. Det var én av de tingene de gjorde i Færder som regjeringen har sagt at man ikke skal implementere i den nye barnevernsreformen – fordi det blir for dyrt.

Jeg har vært rundt omkring i mange andre kommunale barnevern, og de er veldig engstelige, for de vet ikke helt hvordan de skal være sikre på at de får finansiert alt det de skal gjøre innen reformen trer i kraft. Så jeg håper at ministeren – siden han er her – kan si noe om framtidsutsiktene til finansieringen av reformen når den skal implementeres i 2022. Kan han berolige kommunepolitikere, og ikke minst kommunalt ansatte i barnevernet, som allerede er bekymret for at det er for lite ressurser?

Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg vil starte med å slutte meg til den store bekymringen som både Senterpartiets og Arbeiderpartiets representanter hittil har nevnt for hvordan det skal gå med barnevernsreformen når den trer i kraft. Jeg tror det er stor grunn til å frykte for hvorvidt den reformen vil bli finansiert til det fulle, og jeg registrerer at bl.a. SOS-barnebyers undersøkelser blant barnevernsledere rundt omkring i kommunene peker på at mange er urolige og ikke klare for å ta imot de oppgavene som kommer. Jeg kan i hvert fall si at vi fra SVs side kommer til å følge den utviklingen tett, også utover høsten.

Representanten Johnsen, komitélederen, nevnte endringene som regjeringspartiene og Fremskrittspartiet foreslår når det gjelder kapittel 10 i loven, altså den delen som bl.a. handler om makt- og tvangsbruk mot barn i institusjon. Det er helt greie endringer. Jeg kan varsle nå at SV kommer til å stemme subsidiært for de endringene.

Men det er vitterlig sånn at det ikke løser problemet. Det løser ikke det Sivilombudet peker på i sin uttalelse. Nei, for det Sivilombudet sier ganske så ordrett, er at det er uheldig å vedta denne lovfestingen av så omfattende tvangs- og maktbruk i barnevernsinstitusjoner før man har gjort den helhetlige gjennomgangen og utredningen av bruk av tvang i barnevernet og i institusjon og av barns rettigheter. Det store problemet som selveste Sivilombudet og dets forebyggende enhet mot tortur peker på, burde gjøre inntrykk fortsatt.

I forbindelse med statsrådens siste svar i replikkrunden til undertegnede kan jeg forsikre at de rød-grønne partiene fremmer den loven og det regelverket som er på plass i dag. Med andre ord: Kvalitetsforskriften og rettighetsforskriften vil fortsatt være hjemlet og fortsatt gjelde, noe som gjør det helt trygt og all right å gjøre dette vedtaket. Nå har man dagens regelverk midlertidig fram til regjeringen kommer tilbake med et nytt forslag til kapittel 10 i loven.

Til slutt vil jeg si, igjen til det løse forslaget fra SV, at det i hvert fall ikke har vært mitt inntrykk under komitébehandlingen at det var ønsket å ha denne svekkelsen av det som skulle vært en rett til å ha med en tillitsperson i alle møter med barnevernet. Tvert imot var det et ønske om å utvide det til å gjelde alle møter med barnevernet, og da er det helt riktig å bruke den sikkerhetsventilen som løse forslag er. Det har vi et godt grunnlag for gjennom behandlingen av denne saken.

Kari Henriksen (A) []: Når vi diskuterer sånne teknikaliteter som vi holder på med i dag, som er veldig viktige, glemmer vi ofte hvem som er heltene i historien. Heltene i denne historien er de barna som hver eneste dag reiser seg, tar på seg ryggsekk, går på skolen, er redde, har store bekymringer og ikke vet hvordan den neste timen skal bli. Det er de barna og de familiene vi skal lage et rammeverk for.

Det er gode intensjoner i loven. Det har alle sagt i dag, og det er også konkrete, gode forslag. Men det som er utfordringen for oss i Arbeiderpartiet, er at det ikke er så god sammenheng i rammene rundt. Det mener jeg føyer seg litt inn i en del av politikken som kommer fra denne regjeringa: Det er gode intensjoner, men de blir ikke fulgt opp med ressurser og økonomi.

Flere har pekt på kommuneøkonomien, personellkrisen. Man får ikke rettssikkerhet ut av barnevernet hvis man ikke har nok og gode nok folk til å bruke den tida de trenger til f.eks. å skape en god dokumentasjon.

Jeg mener forebyggingen og det som skal til, er for dårlig beskrevet i loven og i meldinga. Jeg nevnte i mitt innlegg et eksempel med myndiggjøring av barnevernet. Det er en stor diskusjon. Det er en stor diskusjon der ute. Hvordan skal et barn som barnevernet mener bør ha hjelp hos A-BUP, agere når A-BUP som spesialisttjeneste kan si nei og barnevernet blir sittende med det barnet og den familien? Det er en stor utfordring å få sammenheng i tjenestene, og det er ikke adressert i dette lovframlegget.

Det samme gjelder tvang. Det pågår et stort arbeid knyttet til tvang i psykiatrien eller i psykisk helsevern, men det er veldig lite diskutert her. Så kommer altså Helsetilsynet og Sivilombudsmannen og sier at det er en så stor svikt i dette at de ber oss utsette dette kapittelet. Og det foreslår vi.

Det er også sånn at vi faktisk har vedtatt at regjeringa skal følge opp disse tiltakene.

En liten ting til Venstre: Venstre sitter i regjering, og det er ganske underlig at en representant fra Venstre ber Arbeiderpartiet redde Arbeiderpartiets ordfører og et tiltak som er i Færder. Jeg kan trøste representanten fra Venstre med at vi har god kontakt med Færder, og vi er enig i at det burde kunne videreføres.

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Jeg vil bare fremme de forslagene som komiteen er enig om. Det er kanskje unødvendig, men greit å presisere at de blir fremmet.

Jeg er veldig enig i at tillit er utrolig viktig når det gjelder barnevernet. Jeg tror iallfall at det er to ting komiteen nå har vært opptatt av som vil gi både innsyn og mer tillit. Det gjelder det som blir kalt second opinion, eller at man nå ber departementet vurdere hvordan det kan gjøres i saker som gjelder omsorgsovertakelse, og særlig der hvor det er akutte omsorgsovertakelser. Jeg tror også det gjelder dette kravet vi har om å utrede autorisasjon. Det handler om kompetanse, men det handler også om tillit til en yrkesgruppe som blir enda mer forsterket.

Jeg merker meg at vi, i forbindelse med loven, selvsagt også kommer innom dette med ressurser i barnevernet. Gjennom den tiden som har gått, iallfall de siste tre årene, er det blitt ansatt flere i barnevernet i kommunene, og jeg mener også at kommunene og kommunepolitikerne er i stand til å prioritere gode tiltak innen skole, helse og ikke minst barnevern. Det er det forebyggende arbeidet kommunene skal drive med, som forsterkes i denne loven. Det skal forhindre at det går så langt at vi må inn med omsorgsovertakelse, men gjøre at vi kommer inn med hjelpetiltak til den enkelte familie. Og der har vi igjen dette med tillit. Jeg skulle ønske det var slik at den enkelte familie som opplevde at de hadde problemer, faktisk henvendte seg til barnevernet og ba om hjelp, slik at man faktisk kunne få gjort det som skal til for at barnet får en trygg oppvekst.

Kommuneøkonomien er økt, de frie inntektene er økt, og jeg har tillit til at politikerne, når de får fremlagt en sak om tilstanden i barnevernet, faktisk også vil stille de riktige og gode spørsmålene og prioritere. Det er jo en politikers plikt. Da jeg selv satt i kommunestyret, brukte vi meget lang tid på å diskutere tilstanden både i skolene, i sykehjemmene og i hjemmetjenestene, men barnevernet var kun et vedlegg, der man rett og slett snakket om hvor mye det kostet, mens innholdet og hva som skjedde, ble veldig langt borte fra politikerne.

Så til dette med å utsette lovbehandlingen: Jeg merker meg at man ønsker å utsette behandlingen av kapittel 10, men jeg er opptatt av at vi får vedtatt kapittelet. Det er gjort store forbedringer i komiteen i § 10-2, som jeg har nevnt tidligere, og jeg tror også det er viktig å vente på ekspertutvalget, som gjør at det kan komme ytterligere forbedringer.

Presidenten: Representanten Silje Hjemdal har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Silje Hjemdal (FrP) []: Jeg vil gjerne kommentere det løse forslaget fra SV i saken. Jeg tror – som representanten Øvstegård også påpeker fra talerstolen – at det ikke er noen tvil om hva intensjonen her egentlig er, men jeg må si at jeg er lite grann skeptisk til at vi i et løst forslag her i dag skal fremme akkurat denne ordlyden. Jeg er litt redd for at man da kan lage en situasjon som gjør at barn faktisk kan bli presset til å ha med seg personer som man egentlig ikke har særskilt tillit til, at man kan bli presset til det fordi det anses som en rett. Men intensjonen her er vi alle helt enig i, og jeg kan i hvert fall love at Fremskrittspartiet skal være med og følge opp dette punktet, særskilt dersom vi ikke blir fornøyd med det regjeringen kommer med.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Først vil jeg takke komiteen for en god og viktig debatt. Barnevernet er et krevende og komplekst felt, og det er viktig at Stortinget har gode og grundige debatter om det. Som jeg sa i mitt første innlegg, er jeg opptatt av at vi kontinuerlig skal jobbe for å utvikle barnevernet videre. Det vi gjør i dag, styrker rettssikkerheten for sårbare barn og familier og er kjempeviktig, men jeg forutsetter også at vi jobber videre med nye forbedringer – med ny utvikling hele veien – for det fortjener de sårbare. Jeg tegnet meg fordi det både var flere utfordringer og noen ting som jeg har et ønske om å korrigere.

Representanten Henriksen sa i replikkvekslingen med meg i stad at vi kutter i barnevernet i revidert budsjett; det er feil. Jeg avbrøt uhøflig i innlegget mitt, men det som ligger av styrking i revidert, er 37 mill. kr, som bl.a. skal gå til å styrke bemanningen i institusjonene fordi vi vet at det er mange som har det ekstra krevende gjennom pandemien. Derfor er det et viktig tiltak for regjeringa. Representanten viser sikkert til avtalen med Fremskrittspartiet; der var det tatt ned 3 mill. kr, men opprinnelig lå det 40 mill. kr i satsingen, og derfor er det en styrking på 37 mill. kr, som jeg mener er viktig.

Representanten Giskes innlegg deler jeg mye av innholdet i. Det er så viktig at vi jobber med å få ned antallet akuttsaker; derfor er jeg glad for at det har vært en betydelig nedgang. Vi gjør det vi kan av forberedelser på forhånd for at disse sakene blir håndtert på best mulig måte, for det kan være veldig krevende, ikke minst for barna.

Representanten Trettebergstuen og flere andre er inne på dette med bemanning. La meg minne om at det fra 2013 til 2019 er kommet 1 400 nye årsverk – en økning på nesten 30 pst. Jeg er sikker på at når man ser tallene for 2020, vil man se en videre økning. Når det gjelder øremerkingen, har vi lagt inn alt som frie midler til kommunene. Det er ansatte som er der i dag, og jeg er helt sikker på at de vil fortsette en videre opptrapping.

Som representanten Ørmen Johnsen var inne på, har det vært en betydelig styrking av kommuneøkonomien de siste årene. Det er færre kommuner på ROBEK-lista enn på veldig lenge, og disposisjonsfondene er store – og det er gode resultater. Vi har også gjennom pandemien vært opptatt av å styrke kommunene. De viser gjennom sine prioriteringer at de ansetter flere, og det er jeg veldig glad for.

Så utfordret representanten Sem-Jacobsen meg på barnevernsreformen. Representanten Øvstegård var inne på undersøkelsen fra SOS-barnebyer, og jeg vil bare understreke at den ble tatt opp før kommuneproposisjonen ble lagt fram, der vi er tydelige på at vi vil fullfinansiere den. Det er vel over 2 mrd. kr som ligger inne som overføring til frie midler til kommunene, og forutsigbarheten som Sem-Jacobsen etterspør, er tydeliggjort der, så derfor vet kommunene mye bedre hva dette betyr. Vi gjør en gradvis endring, sånn at de kommunene som har størst saker, kan få noe mer tid på å omstille seg – så det skal være ivaretatt.

Presidenten: Representanten Freddy André Øvstegård har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Hvis representanten Kari Henriksen er litt lett på foten, rekker vi også henne før vi skal gå til votering.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg ville bare si at Stortinget har et veldig godt grunnlag for å korrigere ordlyden i § 1-4 tredje ledd i loven, basert på den grundige saken og de diskusjonene vi har hatt i komiteen.

Jeg vil også legge til at jeg ikke ser poenget med at det skulle være et press for å ha med seg en tillitsperson når man har en rettighet til det, versus om man skal kunne gis anledning til det. Det er i hvert fall klart at kun å forskriftsfeste en anledning ikke er godt nok i tråd med de intensjonene vi har hatt i komiteen, mener jeg.

Så skal jeg bare kort nevne at SV fremmer et forslag i saken om å be regjeringen utrede en mulig differensiering når det gjelder de nye kompetansekravene. Jeg får ikke lagt ut om det i lang tid nå, men jeg tror at det kan være lurt å se at det f.eks. er forskjellige typer institusjoner som kan kreve forskjellige typer kompetanse.

Presidenten: Representanten Kari Henriksen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Kari Henriksen (A) []: Jeg skal være kjapp. Jeg vil bare uttrykke en beklagelse for at det ikke er større enighet om en så viktig sak som dette – for Norge, for barna og for Stortinget. Det skal jeg bare ha sagt.

Så kan man jo si at det ikke er kuttet, men man kan vel si at bevilgningen er tatt ned. Det er en annen måte å si det på.

Når det gjelder de ideelle, vil jeg bare nevne og vise at det er en forskjell mellom forslagene, selv om regjeringspartiene sier at de vil lytte til dem. Det er en forskjell. Det står i forslaget fra Arbeiderpartiet og de andre partiene at vi skal sikre at de ideelle «får» sin andel, mens regjeringspartiene sier «kan» – det er det symbolske bildet som de gir til de ideelle aktørene.

Bemanning: Alle aktører har i alle budsjettrunder pekt på behovet for mer bemanning. Barna har nå levd der ute i åtte år med denne regjeringa, og den har ikke lyttet til det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.

Vi starter med sak nr. 10 etter voteringen.

Votering, sjå torsdag 10. juni