Presidenten: Etter
ønske frå familie- og kulturkomiteen vil presidenten ordna debatten
slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av
regjeringa.
Vidare vil det
– innanfor den fordelte taletida – verta gjeve høve til inntil seks
replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og
dei som måtta teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida,
får ei taletid på inntil 3 minutt.
Marianne Haukland (H) [] (ordfører for saken): Først
må jeg bare takke for arbeidet i komiteen. Det er nok den siste
saken jeg er saksordfører for i Stortinget, og jeg ønsker å takke
for et veldig godt og fint samarbeid i komiteen.
Jeg er enig med
forslagsstillerne i at problemstillingen de tar opp, kan gjelde
mange. Samlivsbrudd er en fattigdomsfelle for mange kvinner, og
spesielt kvinner som ikke har opparbeidet seg kapital i bolig.
Vi oppfatter at
det er stor oppmerksomhet rundt denne problemstillingen. Bankene
er blitt flinkere til å gi økonomiske råd til kvinner, og det finnes
mye god informasjon fra eksperter å finne fram til.
Som samboer er
jeg selv naturligvis opptatt av denne problemstillingen. Selv om
mange gifter seg, er det mange som lever i samboerskap, med eller
uten barn. Det er opp til parene selv å avgjøre hvordan de skal
leve sammen, og jeg mener staten bør være særlig tilbakeholden med
å gripe inn i privatpersoners privatliv på dette området.
Samboere som ønsker
det, står fritt til å sørge for egen regulering av sin økonomi ved
å inngå en samboeravtale. Jeg mener at staten ikke kan være overformynderi
overfor voksne mennesker som har valgt å ikke gifte seg.
Som SV skriver
i sitt forslag, kan parene selv velge om denne loven eventuelt skal
gjelde for dem. Det finnes mange måter man selv kan velge å regulere
dette på gjennom privatrettslige avtaleverk, noe vi mener er bedre.
En av utfordringene
for mange er at kostnadene for å kjøpe seg inn i felles bolig er
for høye for mange samboere. Da mener jeg personlig at man heller
kan vurdere tiltak som reduserer terskelen for dette. For eksempel kan
fritak fra dokumentavgift for samboere, i likhet med for ektefeller,
være et godt utgangspunkt for å senke terskelen for at samboere
kan kjøpe seg inn i felles bolig.
Dette er noe jeg
mener vi må se på i løpet av den neste fireårsperioden, og jeg mener
vi som lovgivere må gjøre det vi kan for å sikre at samboere har
et godt regelverk og et godt rettslig grunnlag som de kan forholde
seg til.
Anette Trettebergstuen (A) []: I denne saken er jeg
og Arbeiderpartiet noe så sjeldent som enig både med foregående
taler, som representerer regjeringspartiene, som avviser dette forslaget,
og med forslagsstillerne fra SV, som ønsker å innføre en fravikelig samboerlov.
Dette er ikke
enkelt. Hvordan folk skal regulere livet sitt og forholdet sitt,
får de bestemme selv. Velger man ekteskap, innebærer det både store
forpliktelser og fordeler av juridisk art som folk går inn i med
vitende og vilje. At folk velger samboerskap, er det mange grunner
til, og det er ikke nødvendigvis slik, som også foregående taler
sa, at man derav ønsker noen nærmere juridisk regulering av samboerskapet.
Det må vi respektere.
Samtidig vet vi
at det er store misforståelser og mangel på kunnskap ute og går
knyttet til hva samboeravtaler bør og kan inneholde, og hvor formelle
og hvor gjeldende man gjør disse avtalene der man ønsker å regulere
samlivsformen sin – samboerskap.
Så vet vi at når
samboere går igjennom brudd, er det statistisk sett kvinner som
kommer dårligst ut av det. Det får store konsekvenser for den enkeltes
liv og også rammer rundt unger.
Det er ikke slik
at Arbeiderpartiet ønsker å innføre en fravikelig samboerlov. Jeg
ser litt for meg at når man kommer dit hen at man skal ta opp spørsmålet
– skal vi regulere samboerskapet vårt gjennom en lov? – blir det litt
som å sitte og fri og kanskje få nei. Hva hvis den ene parten ikke
ønsker det? Det må være en kjip situasjon.
Men vi synes at
problematikken er viktig, og vi ser ingen grunn til at ikke spørsmålet
skal utredes på nytt, at man ser på alle sidene ved dette. Men det
er altså ikke slik at Arbeiderpartiet vil utrede med sikte på å
innføre, vi vil utrede for å få mer kunnskap.
Derfor tar jeg
opp det forslaget som Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV står
sammen om, om en utredning.
Presidenten: Representanten
Anette Trettebergstuen har teke opp det forslaget ho refererte til.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Vi i Senterpartiet mener
at det selvfølgelig er opp til hvert enkelt par å velge sin tilnærming
når det gjelder samlivsform. Noen velger ekteskap, andre velger
samboerskap, og begge deler er lov. Her bør staten vokte seg vel
for å gripe for dypt inn i privatpersoners livsvalg.
Så er det ikke
helt det denne saken handler om, for all statistikk tilsier at samlivsbrudd
rammer skjevt økonomisk, og i stor grad kommer kvinner dårligst
ut. Dermed blir dette et spørsmål om likestilling, og også et spørsmål
om barns levekår.
For – la meg si
– to år siden hadde vi i komiteen et større seminar initiert fra
oss i Senterpartiet om denne problematikken, hvor vi ble servert
veldig mange gode argumenter for hvorfor det burde være en lov om
det vi diskuterer i dag. Et av dem er at enslige mødre etter et samlivsbrudd
uten kontrakt er en av gruppene som virkelig faller inn under fattigdomsgrensen.
Derfor setter
jeg veldig pris på at SV løfter problematikken ved å fremme et forslag.
Men vi er nok på samme linje som Arbeiderpartiet og mener det er
prematurt bare å slå det fast – noe som dette må selvfølgelig utredes,
og det kommer vi til å støtte. Siden problematikken er såpass vanskelig,
hadde vi håpet at en utredning var noe regjeringspartiene også kunne
vært med på. Heldigvis registrerer jeg at saksordføreren sier at
dette er en problematikk som det bør jobbes med framover.
Og når jeg nevner
saksordføreren, dette var hennes siste sak, får jeg bare lyst til
å påpeke at saksordføreren kanskje har vært en av de mest grundige,
detaljstyrte og arbeidsomme saksordførerne vi har hatt i komiteen.
Jeg hadde bare veldig lyst til å si det. Det har jeg alltid lagt merke
til – så takk for det.
Nils T. Bjørke hadde
her teke over presidentplassen.
Freddy André Øvstegård (SV) []: Samboere har i dag
svært dårlige rettigheter hvis noe skulle skje, og veldig mange
som er samboere, vet ikke en gang om at de har så svake rettigheter.
Hvis man bor sammen som samboere over mange år, får man såkalt sammenblandet
økonomi. Brister forholdet, ja, da kan fort lommeboka briste også.
Særlig gjennom statistikken og ikke minst gjennom rettshjelpsorganisasjonen
JURKs erfaringer ser vi at det rammer skjevt; det rammer kvinner.
Ofte står eiendommer og verdier i mannens navn – økonomien er sammenblandet.
Kvinnen har bidratt inn i husholdningen, men fordi hun som samboer
ikke har noen rettigheter, står hun på bar bakke etter et brudd.
Dette er et likestillingsproblem.
Hvis man ikke har inngått en samboeravtale som sikrer begge partene,
har man ingen ting, og det er veldig få som inngår den typen kontrakt,
dessverre.
Det sies at folks
samliv skal reguleres minst mulig – at folk velger å være samboere
og ikke være gift, må respekteres. Det er jeg hjertens enig i, men
i denne saken blir det egentlig en stråmann, for det SV foreslår,
er en fravikelig samboerlov. Hva betyr det? Jo, det betyr at f.eks.
etter tre år som registrerte samboere, eller når man får felles
barn og er samboere, skal man få et brev i posten, hvor det står
at man nærmer seg en situasjon hvor samboerloven, som vil sikre
et rettferdig minimum ved brudd, blir aktuell. Hvis man ikke ønsker
det, kan man takke nei. Man har fortsatt full frihet til ikke å
ha noen form for mer regulering av sitt samliv – man kan velge helt
fritt selv.
Jeg tror kanskje
– i motsetning til representanten Trettebergstuen fra Arbeiderpartiet
– at konsekvensen av å få det brevet i posten kan være veldig positiv,
fordi det gjør at mange kanskje blir klar over at de har svært dårlige
rettigheter i dag, og dermed heller inngår en samboerkontrakt, som
regulerer dette på en annen måte enn det loven hadde gjort som et
minimum.
Dette ble sist
utredet for 20 år siden og vel så det. Den gangen gjorde man ikke
noe, man sa at man heller måtte oppfordre folk til å inngå samboerkontrakter
og informere folk om de svake rettighetene de har uten. Resultatet
er dessverre at det fortsatt er forsvinnende få som gjør dette,
selv om andelen samboere har skutt i været. Den mest naturlige forklaringen
er at mange fortsatt ikke vet hvor svake rettigheter de har. Da
tenker SV at det er på tide å lære av at dette ikke har fungert
de siste sju årene, og gjøre noe med det. Derfor reiser vi denne saken.
Det er synd at
ikke flere ser at dagens situasjon ikke fungerer. Men jeg tror dette
framover bare kommer til å presse seg mer og mer fram, siden stadig
flere lever som samboere og ikke er gift. Jeg er glad for at de
to andre rød-grønne partiene mener det er klokt å utrede dette – og
det er en god start.
Med det tar jeg
opp SVs forslag i saken.
Presidenten: Representanten
Freddy André Øvstegård har teke opp det forslaget han refererte
til.
Statsråd Monica Mæland []: Jeg er glad for at flertallet
støtter det synet at når et par velger å flytte sammen uten å gifte
seg, er det et valg lovgiverne må og skal respektere. Dette gjelder
folks privatliv, og det tilsier en tydelig tilbakeholdenhet fra
lovgivers side. Det er det også veldig gode grunner for. Rettssystemet
bør i så stor grad som mulig gi valgmuligheter og ulike alternativer
for hvordan par kan innrette seg i sitt økonomiske samliv. Samboerskap
bør utgjøre et reelt alternativ til ekteskap. Samboerskapet er for
mange et bevisst valg, og den som lever i et samboerskap, bør ikke
tvinges til et mer forpliktende økonomisk fellesskap enn det vedkommende
selv ønsker.
Komiteens mindretall
foreslår at en eventuell samboerlov skal gjelde for samboere etter
et visst antall år, og at den skal være fravikelig. Kommer partene
ikke til enighet, betyr det at loven skal gjelde. Jeg ser praktiske, men
først og fremst store prinsipielle betenkeligheter med det forslaget.
Alle kan altså, når som helst, velge å regulere sitt samliv i form
av en avtale eller inngåelse av ekteskap. Når man ikke gjør det,
må staten respektere det. Det kan ikke være slik at hvis man ikke
vil, skal man. Både ekteskap og samboerskap baserer seg på den enkeltes
valg. Å regulere konsekvensene av faktiske handlinger, i dette tilfellet
det å bo sammen, mener jeg er en statliggjøring av samlivsform som
vil være helt gal. Jeg mener også at hvis man skal påføres en økonomisk forpliktelse
overfor en annen, må det bero på en persons eget aktive valg. Slike
forpliktelser bør man ikke påføres ved passivitet eller fordi det
eneste alternativet vil være å avslutte samboerskapet før loven
kommer til anvendelse.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg tror debatten
om et så viktig tema er tjent med at vi legger de stråmennene til
side, men det gjorde ikke statsråden i sitt innlegg. Dette er en
fravikelig samboerlov. Når statsråden sier at man skal tvinges til
en statlig regulering, snakker hun om et annet forslag enn det vi
diskuterer i dag. Samboere kan fritt velge å si nei til den loven som
SV foreslår å lage som et minimum. De kan med en sånn lov fortsatt
velge ikke å ha noen form for regulering, eller de kan avtale sin
egen kontrakt i stedet.
Det er altså 20
år siden sist denne saken ble utredet. Da konkluderte man med ikke
å lage en sånn lov, men heller oppfordre folk til å inngå kontrakter.
Siden den gang har andelen som lever i samboerforhold, skutt i været,
mens andelen som inngår kontrakt, etter alt vi vet, fortsatt er
svært, svært lav. Resultatet vet vi. Mange, særlig kvinner, blir
stående på bar bakke etter brudd. Erkjenner ikke statsråden at dagens
situasjon ikke fungerer godt nok?
Statsråd Monica Mæland []: Svaret på det er nei.
Og det er ikke noen stråmenn, det er bare en grunnleggende prinsipiell
holdning. Det er ikke så ofte jeg blir overrasket over forslag fra
Stortinget, men dette ble jeg overrasket over – å tenke seg at man
ikke skal overlate til folks eget skjønn å vurdere hvilken samlivsform
de skal ha, å tenke at fordi vi synes for få inngår kontrakt, må
staten ordne opp i det. Det er ingen, så vidt jeg vet, og jeg kjenner
mange samboere, som ikke vet at man kan regulere samlivet, som ikke
vet at man kan inngå kontrakt. Det vet alle som flytter sammen. Det
er mange ulike grunner til at man likevel ikke gjør det, men vi
kan ikke drive lovarbeid som et informasjonsarbeid – at fordi man
skal bli klar over og få mer kunnskap om dette, så må vi gjennomføre
en lov. Da bør man rett og slett sende informasjonsskriv.
Jeg er grunnleggende
uenig i dette. Alle kan regulere samlivet sitt hvis de ønsker det.
Det kan ikke være sånn at hvis man ikke ønsker det, og en av partene
ikke ønsker det, må de faktisk flytte fra hverandre eller få en samlivskonflikt
av den grunn.
Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg er overrasket
over overraskelsen, for her kan vi f.eks. lytte til rettshjelporganisasjonen
JURK, som i løpet av den tiden de har arbeidet, har sittet sammen
med sikkert hundrevis av kvinner som har stått igjen på bar bakke etter
et endt samlivsforhold, samboerskap, nettopp fordi de ikke var klar
over de svake rettighetene de hadde som samboere.
Jeg tror igjen
at denne debatten er tjent med en litt større grad av åpenhet, også
fra regjeringen. Statsråden gjentar de samme feilene om tvangen
som ikke foreligger i dette forslaget. Det er en fravikelig samboerlov.
Dette er mange
av de samme argumentene som ble framført i denne saken for 20 år
siden, og det har ikke hjulpet. Derfor er mitt spørsmål: Hvis noe
er annerledes nå, hva er det som gjør at dette problemet skal løses
med samme oppskrift, informasjon, som ikke har fungert hittil?
Statsråd Monica Mæland []: Jeg kjenner ikke på samme
problemforståelse som representanten. Jeg opplever ikke at dette
er et stort problem. Vi har mange samboere. Vi har mange samboere
som flytter sammen, og mange som flytter fra hverandre, og stort sett
fungerer det veldig bra. Så kommer kvinner i en del tilfeller skjevt
ut. Det gjør de også i ekteskap, og det gjør de også der de har
en regulert avtale. Det skyldes mange ulike forhold.
Når jeg argumenterer
mot dette, og representanten viser til en fravikelig lov, vet jeg
ikke hvor kjekt det ville være om man tenkte seg at vi satte oss
ned og ble enige om at vi ikke skulle gå inn for et slikt lovverk.
Det kommer til å bidra til konflikter og helt unødvendige prosesser.
Jeg ser ikke at staten skal reparere de problemene som representanten
redegjør for her, og som jeg faktisk ikke ser at er noe stort samfunnsproblem.
Presidenten: Replikkordskiftet
er avslutta.
Fleire har ikkje
bedt om ordet til sak nr. 8.
Votering, sjå voteringskapittel