Stortinget - Møte torsdag den 3. juni 2021

Dato: 03.06.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument: (Innst. 606 L (2020–2021), jf. Prop. 169 L (2020–2021))

Søk

Innhald

Sak nr. 5 [13:44:17]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Endringer i plan- og bygningsloven m.m. (regional plan, dispensasjon m.m.) (Innst. 606 L (2020–2021), jf. Prop. 169 L (2020–2021))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten ordne debatten på følgende måte: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Torill Eidsheim (H) [] (ordførar for saka): Kommunal- og moderniseringsdepartementet legg i denne proposisjonen fram forslag til endringar i lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling, plan- og bygningsloven.

Proposisjonen inneheld forslag til endring i plan- og bygningsloven § 8-1 for å gje heimel til å gje forskrift om bruk av arealsoner i regionale planar med arealdimensjon. Ein slik heimel vil gjere det mogleg å krevje at framstilling av kart til regionale planar og regionale planføresegner skal følgje gjeldande nasjonal fagstandard for slike planar.

Proposisjonen inneheld òg forslag til endring i plan- og bygningsloven § 12-6, for å presisere at det i ei detaljregulering ikkje kan fastsetjast omsynssone der gjeldande reguleringsplan skal gjelde uendra.

Vidare inneheld proposisjonen forslag om å endre dispensasjonsføresegna i plan- og bygningsloven § 19-2, for å gje føresegna ein betre og klarare ordlyd, som vil forenkle praktiseringa av føresegna. Forslaget inneber at det uttrykkeleg vil gå fram av dispensasjonsføresegna at det ikkje kan gjevast dispensasjon dersom nasjonale og regionale interesser blir vesentleg tilsidesette.

Det er viktig at samfunnsutviklinga ikkje blir hemma av unødig tungt byråkrati. Innbyggjarane skal møte ei effektiv og brukarretta offentleg forvaltning som er oppteken av resultat og gjennomføring. Det er viktig at denne lovendringa òg bidrar til at det blir tydeleg kva saker som er av mindre karakter. Statsforvaltarembetet skal ikkje prioritere å bruke tid på slike saker.

Ein samla komité er oppteken av at det blir sikra riktig og godt kunnskapsgrunnlag for i kva type saker kommunane nyttar seg av dispensasjonsføresegner i plan- og bygningsloven. Dette kjem fram i tilrådinga til B frå komiteen.

Tilrådinga til A blir òg fremja av ein samla komité, med unntak av § 19-2 andre ledd første punktum, der fleirtalet i komiteen stiller seg bak forslaget frå regjeringa om å presisere bruken av omsynssoner.

I denne saka har regjeringspartia og Framstegspartiet òg sett fram eit forslag der vi ønskjer at regjeringa ser nærmare på ordninga med setjestatsforvaltar.

Med dette legg eg fram saka og tek opp forslaget som Høgre er ein del av.

Presidenten: Da har representanten Torill Eidsheim tatt opp det forslaget hun refererte til.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Lokale myndigheter har fått et stadig større ansvar for klimaarbeid og naturforvaltning. Norges internasjonale forpliktelser gjenspeiles også i plan- og bygningsloven, der planlegging skal fremme en bærekraftig utvikling. Planprosessene skal skje på en åpen måte, med innsyn og medvirkning. Vi er opptatt av at kommunene arbeider godt for klimaet, bevaring av naturmangfold og bærekraftig bruk av biologiske ressurser.

Interesseavklaringer bør i størst mulig grad håndteres på et overordnet plannivå. Det er viktig for å sikre medvirkning og involvering fra innbyggerne og andre interesser. Det gir gode demokratiske prosesser med gode muligheter for å gjøre kunnskapsbaserte avveininger, slik denne prosessloven legger opp til.

Klima og natur skal være fundamentet og rammen for alle områder der det utvikles politikk. Vi må stanse tapet av natur og slå ring om allemannsretten. Dette taler for en restriktiv holdning til dispensasjonsadgang. Vi er opptatt av at dispensasjonsadgangen skal være en sikkerhetsventil, dvs. et virkemiddel som sikrer tilstrekkelig fleksibilitet i plansystemet.

Samtidig vil økt bruk av dispensasjoner svekke lokaldemokratiske prosesser. Antallet dispensasjoner har ligget på et stabilt høyt nivå over tid, og det bekymrer oss. I 2017 ble det gitt over 15 000 dispensasjoner i 352 kommuner. Riksrevisjonen peker i en undersøkelse på at praksisen for innsigelser er strammet inn fra 2013 til fordel for lokal handlefrihet i kommunal arealplanlegging. Undersøkelsen peker på at denne praksisen kan føre til at nasjonale mål som innsigelsesordningen skal ivareta, ikke blir fulgt godt nok opp. Vi deler Riksrevisjonens bekymring.

En annen undersøkelse utført av Sivilombudsmannen i 2021, av alle vedtak om dispensasjoner for bygging i strandsonen i tre kommuner, viste klare mangler i dispensasjonspraksis. 85 pst. av søknadene ble innvilget. Samtidig pekte Sivilombudsmannen på at flertallet av vedtakene hadde feil eller mangler.

Endringene i § 19-2 gir en tydeliggjøring av lovverket over allemannsretten og strandsonen og er en mindre innskjerping av lovverket som underbygger intensjonen i plan- og bygningsloven. Dispensasjonsbestemmelsen er en kan-bestemmelse, dvs. at når de juridiske kravene er oppfylt, kan det gis dispensasjon, men det må ikke gis dispensasjon. Vi får nå en tydeligere føring for Statsforvalteren som innebærer at jussen er tydeligere, og behovet for politisk skjønn blir mindre.

Helge André Njåstad (FrP) []: Plan- og bygningsloven har vore ein lov som har følgt meg som politikar sidan 1999, og eg har alltid høyrt at plan- og bygningsloven er ein ja-lov, ein lov for at ein skal få til ting. Men etter å ha høyrt på dei to føregåande innlegga begynner eg å lura på om det berre er Framstegspartiet som meiner det er ein ja-lov, og om andre parti meiner det er ein lov som skal brukast for å stoppa folk sine draumar om å få byggja.

Når eg ser bak meg på «Eidsvoll 1814», får det meg til å tenkja på 1837, då ein innførte formannskapslovane i Noreg. Grunnen til at ein gjorde det, var at ein skulle vekk frå embetsmannsstaten der ein byråkrat tok avgjerda, til eit folkestyre i norske kommunar. Me har over 100 års tradisjon for at det er folkevalde som skal gjera vedtak, men når eg les denne proposisjonen og høyrer på innlegga, er eg redd ein er på god veg tilbake med å flytta meir makt frå folkevalde i ulike planutval inn på eit kontor hos Statsforvaltaren. Ein kan ikkje lesa det på andre måtar når ein går frå eit vedtak om at ein ikkje bør gje dispensasjon, til at ein ikkje skal gje dispensasjon. Då snevrar ein inn det lokale sjølvstyret, ein tek makta vekk frå dei folkevalde og plasserer makta hos statsforvaltaren, hos ein byråkrat. Det er ei linje som Framstegspartiet ikkje synest er klok og ikkje synest er bra i forholdet til folkestyret.

Ei sak som har oppteke veldig mange, er ulikskap og forskjellar mellom folk. No snakkar ein her om dispensasjonar som ein uting. Men faktisk er dispensasjonar kanskje den mogelegheita ein heilt vanleg innbyggjar har, ein som ikkje har dei økonomiske musklane som skal til for å laga ein dyr reguleringsplan og køyra dei store prosessane som rike folk og store selskap har – dette blir svekt. Eg synest det er rart at det er Framstegspartiet aleine som er oppteken av den litle mannen, oppteken av at lokalpolitikarane skal ha eit verktøy til å hjelpa heilt vanlege folk med å realisera sine bygg, sine draumar, utan at ein skal gå vegen om kompliserte planprosessar. Det ein er i ferd med å gjera her, er å gå i feil retning.

Til slutt: Framstegspartiet har òg eit veldig godt forslag som eg hadde håpt at fleire kunne vore med på, nemleg å gjera noko med den utingen med setjestatsforvaltar. Det er slik at når ein statsforvaltar har klaga på noko, og kommunen framleis vil fasthalda vedtaket, er det ikkje kommunalministeren som skal avgjera den saka til slutt, men ein kollega av statsforvaltaren. Kva trur ein då skjer? Jo, i all hovudsak er kollegaen einig med den andre, og dermed går det ut over lokaldemokratiet. Om forslaget frå Framstegspartiet blir vedteke, vil det bli meir lokaldemokrati – og ikkje mindre. Difor tek eg opp forslaget vårt.

Presidenten: Da har representanten Helge André Njåstad tatt opp det forslaget han refererte til.

Heidi Greni (Sp) []: Det er kommunen som er planmyndighet. Det er kommunestyret som best kjenner de lokale forholdene, og som vet best hva som skal legges til rette for å utvikle sin kommune.

Senterpartiet er opptatt av et reelt lokalt selvstyre. For å styrke det lokale selvstyret må innsigelsesadgangen snevres inn, ikke utvides. Statsforvalteren må fungere som et tilsyns- og klageorgan, og det politiske skjønnet må utøves av folkevalgte. Fylkeskommunen må samtidig spille på lag med kommunene og ikke sette begrensninger på kommunenes planmyndighet.

Det er viktig at kommunene har stor fleksibilitet og selvstyre i planarbeidet. Det er store lokale forskjeller både innad i kommuner og i regioner, og det krever lokalkunnskap for å gjøre viktige avveininger. Det gjelder f.eks. i saker om strandsonen, som nevnes i proposisjonen. De forskjellige kommunene har helt ulike utfordringer, og det er lokalkunnskapen som kommunestyret besitter, som må være en viktig premiss her.

Jeg vil understreke at overstyring av kommuner kan være til hinder for å nå Stortingets mål om bosetting i hele landet. Senterpartiet er derfor uenig i at de skal overstyres fra fylkeskommune og stat, og vi støtter dermed ikke de foreslåtte endringene i plan- og bygningsloven § 19-2 andre ledd første punktum.

Jeg vil også understreke at interesseavklaringer må tas på et overordnet plannivå. Detaljreguleringer bør ikke være gjenstand for innsigelse. Jeg viser f.eks. til at Norges Bondelag har informert om flere tilfeller der Statsforvalteren nå stiller krav om reguleringsplan for å bygge driftsbygning i LNFR-områder. I områder som er regulert til landbruksformål, blir altså kommunen overprøvd av Statsforvalteren. Plan- og bygningsloven åpner for å kreve reguleringsplan også i slike tilfeller, men det har aldri vært praksis å gjøre det, og en slik praksisendring er veldig uheldig. Det gir store utslag for enkeltbønder, svekker det kommunale selvstyret og bør ikke forekomme. Overordnet planarbeid blir meningsløst hvis kommunale vedtak innenfor planbestemmelsen skal bli overprøvd av Statsforvalteren.

Senterpartiet støtter subsidiært forslag nr. 1, fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti. Jeg vil presisere at vår intensjon med å støtte det forslaget er å redusere antallet innsigelser, redusere saksbehandlingstiden og få en større kommunal selvråderett.

Karin Andersen (SV) [] (komiteens leder): SV støtter det meste i denne saken, men vi har et alternativt forslag til en paragraf, og jeg skal komme tilbake til det.

Jeg har lyst til å si at plan- og bygningsloven handler om hvordan vi skal forvalte det som er grunnlaget for livet vårt. Det er to eksistensielle kriser vi står overfor. Den ene er klimaendringene, og der betyr det mye hvordan vi forvalter våre arealer og naturen. Den andre er tap av biologisk mangfold og arter, og der er det også viktig hvordan vi forvalter arealene. De store arealinngrepene i Norge er resultat av kommunal planlegging, men også av der statlig plan benyttes. Det kan jo være veldig store inngrep som bidrar til tap av naturmangfold og at natur forsvinner bit for bit, og det er press på økosystemer og naturtyper.

Jeg velger å si dette fordi det ikke bare handler om å si ja til noe her og nå, men det handler om å si ja til det naturgrunnlaget som skal være med oss i hundrevis og tusenvis av år framover. Det er det vi er satt til å forvalte nå. Derfor er jeg glad for at noen av de forslagene som var på høring, ikke ble videreført, og at vi nå har fått en endring som vi i stor grad kan slutte oss til, bortsett fra på ett punkt, og det gjelder dispensasjonsadgangen.

Vi mener også at det er behov for en dispensasjonsadgang, men vi mener det må tydeliggjøres når den kan benyttes, og gis klarere føringer inn i dette regimet. Da må det tydeliggjøres når det gjelder utbygging i naturområder eller jordbruks- og kulturlandskap, for å sikre naturbevaring, klimatilpassing, friluftsliv, jordvern og allemannsretten.

Vi mener at dispensasjon kun kan benyttes i områder som er bebygd og omfattet av en reguleringsplan med byggeformål. Denne klargjøringen kan gjøres ved en presisering i § 19-2 andre ledd: «Dispensasjon skal kun kunne gis i allerede bebygde områder.» Vi er enig i innspill som har kommet til komiteen fra Naturvernforbundet, som mener at kommunal arealforvaltning må sikre naturverdier i større grad enn i dag, og styrke plankompetansen, kapasiteten og naturkunnskapen i kommunene.

Så har vi et forslag i innstillingen som nok ikke er veldig vanlig, men etter det jeg startet innlegget mitt med, mener vi det er helt feil at det skal være Kommunal- og moderniseringsdepartementet som har ansvaret for plan- og bygningsloven. Vi mener det ansvaret bør ligge i Klima- og miljødepartementet, nettopp fordi det skal ivareta de naturverdiene som en skal leve av etter oss.

Da vil jeg ta opp forslagene fra SV i innstillingen.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Torhild Bransdal (KrF) []: Plan- og bygningsloven er rett og slett en veldig viktig lov. Det er en balanselov som gir gode mekanismer for å balansere interesser mot hverandre, og det er en demokratilov som legger til grunn at lokale myndigheter er best egnet til å gjøre avveiningene med tanke på lokale forhold og interesser, men det er også en av de viktigste lovene for ansvarlig natur- og ressursforvaltning. Kommunene er forvaltere av den spisse enden av naturpolitikken i landet vårt, men her kommer også nasjonale vedtak og nasjonale prioriteringer inn, og det gir oss av og til noe press. Flere av høringsinstansene hadde høye skuldre med tanke på at dispensasjonsadgangen skulle bli for vid.

Proposisjonen er en litt justert utgave av det som ble sendt på høring, og det er vi tilfreds med. Politikk er balanse, og her balanserer proposisjonen riktig. Lokale myndigheter får stadig større ansvar innen klima- og naturforvaltning. Norges internasjonale forpliktelser gjenspeiles også i plan- og bygningsloven, der planlegging skal fremme en bærekraftig utvikling. Planprosessene skal skje på en åpen måte, med innsyn og medvirkning. Vi er opptatt av at kommunene arbeider godt for klima, bevaring av naturmangfold og bærekraftig bruk av biologiske ressurser. Vi står overfor en klimakrise, men også en naturkrise der tap av biotoper for flere arter er et globalt problem. De globale problemene er også lokale og har sin viktigste løsning i lokal, ansvarlig og gjennomtenkt forvaltning.

De viktigste føringene for arealbruk og interesseavveining må gjøres gjennom gode og transparente planprosesser, slik loven legger opp til. En ventil i form av dispensasjonsadgang må det imidlertid være. Det kan godt hende at noen kommuner har brukt dispensasjonsadgangen feil. Da er det dette vi må korrigere. Dispensasjonsadgangen som sådan sikrer oss mot urimelige og samfunnsmessig uheldige konsekvenser man ikke så eller kunne forutse da planen ble vedtatt.

Igjen: Jeg er glad for at lovjusteringer blir gjennomført på en balansert og vettug måte. Jeg vil driste meg til å si at det er funnet gode sentrumsløsninger. Når til og med Fremskrittspartiet på den ene siden og SV på den andre ikke er helt tilfredse, er det, som ofte ellers, en indikator på at man har funnet en god sentrumsløsning.

Jeg synes det er viktig å få kunnskap om hvordan kommunene faktisk bruker sin dispensasjonsadgang. Jeg er glad for at en samlet komité vil ha en slik kunnskap på bordet. Det vil gi et godt grunnlag for videre arbeid enten med lovjusteringer eller med mer bevisstgjøring.

Statsråd Nikolai Astrup []: Regjeringen har lenge arbeidet med forenklinger og forbedringer av plan- og bygningsloven. Vi har tatt flere grep for å styrke det lokale selvstyret og redusere antall innsigelser. Regjeringen legger stor vekt på lokaldemokratiet i plan- og bygningssaker samtidig som nasjonale og regionale interesser skal ivaretas. Det er kommunens oppgave å gjøre en helhetlig avveining mellom nasjonal, regional og kommunal arealpolitikk i den enkelte sak. Arealbruk i kommunen skal i utgangspunktet styres gjennom arealplaner. Plan- og bygningsloven bygger på et prinsipp om at arealendringer som hovedregel skal skje ved en grundig planprosess i kommunen, men i enkelte tilfeller kan det være behov for å gi dispensasjon fra arealplanen fordi det ikke er tid til å gjøre planendring eller fordi det er uproblematisk med unntak.

Erfaringer viser at dispensasjonsbestemmelsen er vanskelig å praktisere for kommunene. Den har derfor ført til mange klagesaker og konflikter. Regjeringen foreslår derfor å endre dispensasjonsbestemmelsen slik at den får et klarere innhold. Endringen vil bidra til mer forutsigbar praktisering og dermed færre konfliktfylte saker. Ved å forenkle bestemmelsen vil det bli tydeligere hvilket handlingsrom kommunene og Statsforvalteren har. Forslaget fra regjeringen er justert etter at saken var på høring i fjor, og regjeringen har bl.a. lagt vekt på høringsuttalelsen fra kommunesektorens organisasjon, KS. I de nye reglene kommer det klart frem at kommunen ikke kan gi dispensasjon dersom nasjonale og regionale interesser blir vesentlig tilsidesatt. Samtidig fjernes regelen om at kommunen ikke bør gi dispensasjon dersom regionale og statlige myndigheter har uttalt seg negativt om dispensasjonssøknaden. Det betyr at kommunene vil stå noe friere i vurderingen av det skjønnet som ligger til kommunen i en dispensasjonssak.

Regjeringen foreslår også en bestemmelse som gjør det mulig å gi forskrift om inndeling av arealsoner i regional plan. Vi foreslår en presisering i loven om at hensynssonen hvor gjeldende reguleringsplan skal gjelde uendret, ikke kan brukes i detaljregulering. Regjeringen foreslår også noen rettstekniske endringer i matrikkelloven.

Jeg er glad for at et flertall av komitémedlemmene støtter forslagene. Endringene vil bidra til forbedringer for brukerne av plan- og bygningsloven og matrikkelloven.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Helge André Njåstad (FrP) []: Eg tenkte hengja meg litt opp i § 19-2 og endringa som skjer i tilknyting til den. Der ein i dag har «bør ikke» som ordlyd, går ein no til at ein «kan ikke» viss det er «vesentlig tilsidesatt». Det eg lurar på, er kven det er som bestemmer kva som er ei regional og nasjonal interesse. Er det noko som kommunen kan vurdera, eller avgjer Statsforvaltaren åleine kva som er ei nasjonal interesse?

Statsråd Nikolai Astrup []: Det er rimelig klart hva som er nasjonale og regionale interesser, og det fremgår også av de forventningene som staten har til planarbeidet som foregår i kommunene, så det bør ikke være særlig tvil om hvilke forventninger og interesser vi her snakker om. Det kan f.eks. være hensynet til å ivareta matjord.

Helge André Njåstad (FrP) []: Eg fekk ikkje no svar på det direkte spørsmålet om dette er noko kommunane kan skjøna på, eller om det er bestemt av den som varetek nasjonale interesser. Statsråden nemnde stikkordet «matjord». Eit anna typisk stikkord er «strandsone», som ofte er eit tema. Vil det seia at i saker der matjord er involvert, eller strandsone er involvert, har ikkje kommunen lenger myndigheit til å gje dispensasjon, dvs. at etter den lovendringa som Stortinget i dag vil gjera, har ein rett og slett ikkje moglegheit til å gjera vedtak?

Statsråd Nikolai Astrup []: Teksten slik den var, lyder:

«Ved vurderingen av om det skal gis dispensasjon fra planer skal statlige og regionale rammer og mål tillegges særlig vekt. Kommunen bør heller ikke dispensere fra planer, lovens bestemmelser om planer og forbudet i § 1-8 når en direkte berørt statlig eller regional myndighet har uttalt seg negativt om dispensasjonssøknaden.»

Så har man lagt inn, som en erstatning for dette:

«Dispensasjon kan ikke gis dersom hensynene bak bestemmelsen det dispenseres fra, hensynene i lovens formålsbestemmelse eller nasjonale eller regionale interesser, blir vesentlig tilsidesatt.»

Det vil være en vurdering hva som er «vesentlig tilsidesatt» i denne sammenheng, men det at man også sier at det ikke holder at statlige og regionale myndigheter har uttalt seg negativt for at en dispensasjon skal avvises, gir kommunen noe større skjønn til å vurdere disse sakene.

Helge André Njåstad (FrP) []: Eg blir ikkje klokare for kvar gong eg spør, så det er nesten så eg burde ha sete meg ned og ikkje spurt meir. For kvar gong eg får eit svar, blir eg meir forvirra, og det trur eg kommunesektoren òg blir. Eg vil likevel spørja direkte om det siste, for då sa ein jo at det blir ei større vurdering i kommunen. Det betyr altså at kommunen skal vurdera kva som er «vesentlig», og då vil det seia at Statsforvaltaren ikkje kan avskjera ei sak. Det er den lokale vurderinga som gjer at ein kan innvilga dispensasjon og gjera ei eiga vurdering, og så må forvaltninga saksbehandla det. Dermed kan me roa oss med at den nye ordlyden ikkje vil avskjera saker frå i det heile å bli behandla. På grunn av at det står «skal ikke» i loven, er det likevel moglegheit for kommunane å gjera sine vurderingar, og at saka blir behandla.

Statsråd Nikolai Astrup []: Kommunen skal selvfølgelig gjøre sine vurderinger, men det er jo ikke slik at kommunene alene kan vurdere om en statlig interesse blir vesentlig tilsidesatt. Da vil jo kommunen kunne si at nei, de føringer som gjelder fra staten når det gjelder viktige nasjonale interesser, gjelder ikke hos oss, for her har vi vurdert det annerledes. Det går ikke. I motsetning til det representanten startet innlegget sitt med, mener jeg at de endringene vi nå gjør, vil bidra til å gjøre regelverket klarere, og at det igjen vil bidra til at vi får færre konfliktsaker. Det må være et mål i seg selv. I tillegg vil det ikke lenger være tilstrekkelig med en negativ uttalelse fra regionale og nasjonale myndigheter for å tilsidesette en dispensasjonssøknad.

Helge André Njåstad (FrP) []: Så det vil altså seia at kommunane kan gjera vedtak, og då må Statsforvaltaren ta stilling til dispensasjonsvedtaket til kommunen. Ein kan ikkje bruka den nye paragrafen til å seia at her har Statsforvaltaren gått imot og sagt det er nasjonale interesser, og difor er det ikkje grunn for å gje dispensasjon. Då forstår eg det riktig – at ein vil behandla saka. Om ein kommune gjev ein dispensasjon, vil han bli behandla på vanleg måte. Han vil ikkje berre bli avskoren fordi loven seier at ein ikkje skal.

Statsråd Nikolai Astrup []: Jeg er ikke helt sikker på om jeg forsto hva representanten spurte om, men jeg synes uansett det er interessant og verdt å merke seg at Fremskrittspartiet har veldig ulik tillit til kommunene avhengig av hva slags sak vi snakker om. Det er ikke så veldig lenge siden vi sto i denne salen og representanten ikke hadde noen tillit til at kommunene selv klarer å vurdere hvilket flagg de skal henge på flaggstangen på et offentlig bygg, men derimot mener representanten at det er opp til kommunen å vurdere hva som er statens interesser til enhver tid. Vi hadde også nylig en sak her i salen om kommunenes anledning til å drive utenrikspolitikk. Det vil jo ikke Fremskrittspartiet ha noe av. Men at kommunene skal overta statsforvalternes rolle og at Statsforvalteren skal legges ned, mener Fremskrittspartiet er en god idé. Jeg merker meg at det er veldig enten–eller hva Fremskrittspartiet mener om kommunenes selvstyre, og hvor mye tillit vi skal ha til kommunenes evne til å fatte gode beslutninger.

Helge André Njåstad (FrP) []: Det er heilt riktig som statsråden seier, at Framstegspartiet har stor tillit til lokaldemokratiet når det gjeld plan- og bygningslovsaker, fordi det meiner me naturleg ligg til ein kommune. Dei veit best som er nærmast på. Det bør liggja til regjeringa å driva utanrikspolitikk, og det bør faktisk liggja til nasjonen å bestemma korleis det nasjonale flagget og reglane for offentlege flaggstenger skal vera. Det er heilt riktig oppfatta.

Men eg synest det går an å svara på det direkte spørsmålet: Kan statsforvaltarane avskjera dispensasjonssaker med den nye lovheimelen, eller må ein saksbehandla alle saker? Det er eigentleg det som er kjernen i spørsmålet. Gjev ein no Statsforvaltaren ei moglegheit til å seia at det ikkje blir aktuelt å behandla denne saka, eller er det slik at ein framleis kan ta stilling til dei dispensasjonsvedtaka som kommunane gjer, òg i framtida?

Statsråd Nikolai Astrup []: Målet med denne lovendringen er å gjøre det klart og tydelig for både kommunen og Statsforvalteren hvordan regelverket skal praktiseres, slik at vi slipper å havne i en situasjon der det kommer til konflikt og klagesaker. Det betyr at nå er det åpenbart at dersom en sak er i strid med nasjonale og regionale interesser og de interessene blir vesentlig tilsidesatt, har det heller ingen hensikt å fremme en dispensasjonssak. Dermed ligger alt til rette for at vi får færre konfliktsaker og raskere og smidigere behandling, og dermed også mindre byråkrati og større effektivitet. Det må jo være bra.

Presidenten: Da er replikkordskiftet omme.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Helge André Njåstad (FrP) []: Eg var litt innom i replikkordskiftet at strandsona er ein del av denne utfordringa. Noreg er heldig og har verdas nest lengste strandsone, berre slått av Canada. Det betyr at me har ein enorm ressurs som veldig mange innbyggjarar ønskjer å nyttiggjera seg. Veldig mykje av den strandsona og kyststripa som me har, er ikkje friluftsområde som er eigna for rekreasjon, men det er uframkomeleg og ubrukeleg, med mindre ein legg til rette. Difor meiner me at det er fullt mogleg å bruka den strandsona til å sikra tilgang til folk gjennom å leggja til rette. Faktisk er det slik at dersom ein legg strandsona til rette, opnar ein ho for fleire enn ved å gjera ingenting. Byggjer ein eit naust eller ei flytebryggje eller tek det i bruk, opnar ein for familie og vener, ein opnar for at barn lærer seg å symja og lærer seg sjømannskap, osv., så det er eit gode å ta strandsona i bruk.

Difor ønskjer me at kommunane skal ha moglegheit til å kunna både planleggja og gjera ting i strandsona, og at ein òg kan innvilga dispensasjonar der ein synest det er fornuftig. Det er, som eg sa i hovudinnlegget mitt, eit klasseskilje at vanlege folk som eig ein eigedom og har lyst til å gjera tiltak, ikkje lenger skal få lov til å søkja dispensasjon for å gjera tiltaket, men må vera prisgjevne å laga ein reguleringsplan til fleire hundre tusen. Det blir eit stort skilje mellom vanlege folk og rike folk og næringsliv, så me synest ikkje det er rett politikk, det å snevra inn moglegheita til ein dispensasjon. Ein dispensasjon er òg ein grundig prosess i lokalsamfunnet, der innbyggjarane søkjer og kommunen gjer ei vurdering, naboar får anledning til å uttala seg, og det er ein demokratisk prosess. Når alt skal gå inn på plansporet i eitt og alt, blir det eit klasseskilje mellom dei som har økonomi til å gjennomføra ein planprosess, og dei som kanskje ikkje har det. Det kan ikkje bli slik at ein skal bruka like mykje på å planleggja og regulera eit bygg, som på faktisk å byggja eit bygg.

Difor er engasjementet vårt i denne saka stort. Me er på lag med innbyggjarar. Det er veldig mange Framstegsparti-politikarar som har vorte politikarar nettopp fordi dei har stått imot det sterke byråkratiet anten hos Fylkesmannen eller stat eller kommune. Me er opptekne av å hjelpa vanlege folk med vanlege utfordringar. Difor er denne saka veldig viktig for oss, og difor ønskjer me at me ikkje skal gå tilbake til embetsmannsstyret, der statsforvaltarane skal bestemma meir og lokaldemokratiet mindre. Det burde vore motsett, at lokaldemokratiet skulle bestemma meir.

Torill Eidsheim (H) []: Først vil eg berre få seie meg einig i at plan- og bygningsloven er ein ja-lov, sånn som Framstegspartiet etterlyste. Det er ein ja-lov som skal vareta balansen i ei berekraftig samfunnsutvikling til beste for samfunnet. I denne saka har regjeringspartia og Framstegspartiet sett fram eit felles forslag der vi ønskjer at regjeringa ser nærmare på ordninga med setjestatsforvaltar. Kvifor gjer vi dette? Jo, fordi vi ser at klagesaker der Statsforvaltaren sjølv er klagar eller på annan måte part i saka, ofte berre medfører tids- og ressursmessig krevjande behandling utan at det gjev nokon meirverdi. Difor ønskjer vi at regjeringa ser nærmare på korleis ein kan finne ein meir tenleg måte å handtere sånne saker på.

Gode planar er viktig. Kommunar som har gjort eit grundig planarbeid, bidrar til å gjere det enklare både for innbyggjarane sine, for utbyggjarar og for forvaltninga.

I tillegg til dette ser vi av debatten her i dag at dei fleste meiner at dispensasjonsåtgangen er viktig, men ei stor mengde dispensasjonar bidrar til uføreseielegheit med auka tidsbruk for alle partar, og bør difor høyre til unntaka.

Regjeringa legg fram desse endringane for at det skal bli lettare å gje dispensasjonar i saker som ikkje har vesentleg nasjonal og regional karakter. Departementet er òg tydeleg på at saker av mindre karakter som ikkje har nasjonal og regional karakter, ikkje skal bli behandla av statsforvaltar. Det er difor viktig at departementet i oppfølginga av denne lovendringa etterser at endringa bidreg i samsvar med intensjonen. Tydelegheita i denne lovendringa skal bidra til at ein unngår mistydingar, og at ein får ei meir effektiv, føreseieleg og berekraftig samfunnsutvikling.

Med dette har eg lyst til å takke komiteen for eit godt samarbeid.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 5.

Votering, sjå fredag 4. juni
Førre kapittel
Neste kapittel