Presidenten: Etter
ønske frå næringskomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt
til kvar partigruppe og 3 minutt til medlem av regjeringa.
Vidare vil det
– innanfor den fordelte taletida – verta gjeve høve til inntil seks
replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og
dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida,
får også ei taletid på inntil 3 minutt.
Geir Adelsten Iversen (Sp) [] (ordfører for saken):
Jeg vil takke komiteen for samarbeidet og vise til forslaget om
å sikre rekeindustrien råstoff. Komiteen viser ellers til brev fra
statsråd Odd Emil Ingebrigtsen av 27. april 2021. Brevet er vedlagt
innstillingen.
Komiteen registrerer
at det i forslaget vises til at Det internasjonale havforskningsrådets
kvoteanbefalinger for reker i Barentshavet har ligget på 140 000–150 000 tonn
de siste årene, men fangstinnsatsen og fangstkvantumet har vært
sterkt nedadgående og utgjør nå kun omtrent det halve.
Komiteen viser
til at det i mars 2020 var 53 reketrålkonsesjoner, men at flere
av konsesjonene ikke har vært aktive de senere år. Komiteen mener
dette er uheldig med hensyn til å utnytte arten, men også med hensyn
til å sikre råstoff til industrien og trygge arbeidsplasser på land.
Komiteen viser
også til at økt innsats i høsting av bærekraftige og underutnyttede
fiskeriressurser i Norges interesseområder er viktig av strategiske
årsaker. Komiteen merker seg at redusert aktivitet i dette fisket
har medført at antall fabrikker for industriell bearbeiding av reker
i Troms og Finnmark er redusert fra 26 fabrikker på 1980-tallet
til i dag kun 2 fabrikker, som begge ligger i Troms fylke.
Komiteen viser
til at forslagsstillerne ønsker seg flere tiltak for å øke høsting
av rekebestanden. Forslaget går også ut på å gi rekeindustribedriftene
begrensede og ikke-omsettelige torskekvoter for å sikre finansiering
av trålefartøy for å hente opp den tildelte reketråltillatelsen
som trengs til egen foredling. Komiteen ser med bekymring på den
langsiktige utviklingen med færre bedrifter som videreforedler dypvannsreker.
Da går jeg over
til å vise hva Senterpartiet foreslår i saken.
Forslag nr. 1:
«Stortinget ber regjeringen utrede
et aktivitetskrav for fartøy med reketråltillatelse.»
Forslag nr. 2:
«Stortinget ber regjeringen utrede
hvordan avgiftssystemet kan brukes til å stimulere til at fartøy med
reketråltillatelse finner det lønnsomt å høste reker og andre mindre
lønnsomme arter.»
Forslag nr. 3:
«Stortinget ber regjeringen utrede
og foreslå tiltak med mål om å øke innsatsen i høsting av bærekraftige
og underutnyttede fiskeressurser i Norges interesseområder. Rekebestanden
i Barentshavet og ved Svalbard er en slik ressurs.»
Jeg tar opp forslagene.
Presidenten: Då
har representanten Geir Adelsten Iversen teke opp dei forslaga han
refererte, dei to første frå Arbeidarpartiet og Senterpartiet, det
siste frå Senterpartiet.
Cecilie Myrseth (A) []: Dette er jo et tema som komiteen
og Stortinget har behandlet opptil flere ganger, og det handler
om at det er et sterkt engasjement for å få til en løsning for denne
viktige industrien. Med det vil jeg også gi ros for at forslaget
og saken nok en gang er fremmet.
Det har opptil
flere ganger vært stilt spørsmål fra Arbeiderpartiet til statsråden
om hva man gjør for å finne en løsning for industrien. Beklageligvis
har det vært en rimelig passiv holdning tilbake, og det har heller
ikke kommet noen løsning.
Arbeiderpartiet
mener at løsningen på denne typen saker hører hjemme hos regjeringen.
Det er regjeringens ansvar, og signalene de har fått fra Stortinget,
har vært veldig tydelige. Det er ønskelig å finne løsninger, men
de har altså ikke kommet. Det man har vist til, er kvotemeldingen.
Blant annet ble det stilt skriftlig spørsmål høsten 2019, og da
var det kvotemeldingen man viste til. Vi vet jo hvordan arbeidet
med den ligger an også i dag.
Det er bekymringsverdig
at rekebestanden er og forblir en uutnyttet ressurs. Det at uttaket
er langt unna det anbefalte nivået, er bekymringsfullt, og også
det at man har gått fra å ha 26 bedrifter på 1980-tallet til at
man i dag bare har to, når muligheten for å utvikle industrien er
mye større. Derfor er det viktig å ha et aktivt engasjement for
dette, ikke bare si at det er viktig. Det er et ansvar som ligger
på statsråden.
Derfor har Arbeiderpartiet
gått inn i forslag sammen med Senterpartiet som jeg mener er kloke.
I tillegg vil vi støtte forslagene nr. 3 og 4, som jo er helt likelydende,
men det er forslag som jeg mener flere burde kunne støtte.
Vi er bekymret
for å komme med forslag som kan rokke ved deltakerloven. Det er
problematisk for oss å gå inn i.
Så er det noe
med at vi har en kvotemelding, men Riksrevisjonen slår fast at man
i større grad må gjøre utredninger av fiskeripolitiske forslag,
fordi man må kjenne konsekvensene av det. Det er Arbeiderpartiets holdning.
Derfor har vi også sagt at vi ønsker en ny kvotemelding. Om det
ligger forslag som vil hjelpe industrien der, må man jo vente og
se, men jeg håper at fiskeriministeren tar en mye mer aktiv holdning
for å sikre bedrifter som Stella Polaris, som gjør alt vi ønsker
en lokal bedrift skal gjøre.
Tom-Christer Nilsen (H) []: Vi har til behandling
i dag, som tidligere taler sa, en sak som har versert lenge, og
der forskjellige løsninger har vært forsøkt, foreslått og forkastet
i tur og orden. De gode nyhetene i dag er at vi fortsatt søker etter
løsninger. De dårlige nyhetene er at ingen av de forslagene som
i dag fremmes, løser utfordringene, slik jeg ser det.
Forslagsstillernes
framlegg er interessant, men jeg vil påstå at det er noe inkonsistent.
Her foreslår en altså å innføre en ny type plikttrålordning for
torsketrålere, knyttet til én bedrift. Det gjøres av det samme partiet som
i en annen sak foreslår å oppheve pliktsystemet helt, med unntak
av aktivitetsplikten på landanlegg. Med andre ord: En mener at pliktsystemet
ikke fungerer når torsk skal leveres til torskeforedlingsbedrifter,
men mener det skal fungere dersom en rekebedrift får torskeforpliktelser
med bearbeidingsplikt på torsken som de selv ikke kan ivareta.
I tillegg foreslås
at rekebedrifter som har fått innvilget rett til å eie fartøy med
reketråltillatelser, kan tildeles torsketillatelser. Forslaget er
utfordrende. For det første finnes det en annen bedrift enn den
dette er rettet mot, åpenbart, som allerede har en torsketråltillatelse,
og som også har en reketråltillatelse. Det vil si at en er avhengig
av å holde tungen ganske rett i munnen for at ikke også den bedriften
skal være i posisjon for å få den samme typen tillatelse, og en
slik nøytralitet må jo selvfølgelig beholdes i forbindelse med tildelingen
av denne typen rettigheter.
Det andre er at
en her vil ta rettigheter fra dem som allerede fisker på torsk,
og i torsketrålgruppen, til en verdi i størrelsesorden – anslagsvis,
basert på løse anslag for kvoteverdi – 450 mill. kr, fordelt på
bunnlinjen til de fartøyene som i dag deltar i gruppen.
Det tredje er
at dette må oppfattes som en direkte subsidie av en landbedrift
og må vurderes i forhold til ulovlig statsstøtte, siden det er åpenbart
at begrunnelsen er råstoffgrunnlaget til den spesielle bedriften,
de bedriftene som med dette eksponeres for risiko for eventuelt
å bli tatt for å motta ulovlig statsstøtte.
I tillegg er det
fremmet to forslag fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Det første
er allerede forsøkt avvist. Det neste ser jeg fram til at vi får
en forklaring på hva som egentlig menes med det, hvilke avgifter
en har tenkt på, og hvordan de eventuelt skal brukes. Det framgår
foreløpig ikke av forslaget.
Jeg er glad for
at Fiskeridepartementet vil fortsette å forsøke å finne løsninger,
og dem ønsker jeg at man finner, og jeg synes det er positivt at
opposisjonen også gjør dette. Vi skal være åpne for å vurdere de
fleste konstruktive forslag, så lenge det er konsistent og oppleves
som gjennomførbart.
Bengt Rune Strifeldt (FrP) []: Problemstillingen
som tas opp i dette forslaget, er den samme som ble drøftet i Dokument 8:184 S
for 2018–2019.
Fremskrittspartiet
er enig i intensjonen i forslaget om økt fangst av reker, og det
har vært gjennomført flere tilpasninger og justeringer i regelverket
for å stimulere til at flere reketråltillatelser faktisk benyttes.
Rekenæringen har
opplevd en stor nedgang i tilførsel av råstoff de siste 40 årene.
På 1980-tallet var årlig fangst av reker i Barentshavet opp mot
120 000 tonn. Den reduserte aktiviteten i rekefisket har medført
at antallet fabrikker for industriell bearbeiding av reker i Troms
og Finnmark er redusert fra 26 fabrikker på 1980-tallet til i dag
kun 2 fabrikker som bearbeider reker fra havflåten i dag, og begge
ligger i Troms fylke.
Det vises i forslaget
til at Det internasjonale havforskningsrådet, ICES, sine kvoteanbefalinger
for reker i Barentshavet har ligget på 140 000–150 000 tonn de siste årene,
men fangstinnsatsen og fangstkvantumet har vært sterkt nedadgående
og utgjør nå kun omtrent det halve.
Per mars 2020
var det 53 reketrålkonsesjoner, men flere av dem har ikke vært aktive
de senere år. Rekebestanden i Barentshavet er i god forfatning,
og nedgangen i levering av reker til industrien skyldes redusert
aktivitet på flåtesiden og ikke bestandssituasjonen i Barentshavet.
Det er i dag ikke
kvoter på reker, som gjør at fartøy med tillatelse kan fiske fritt
volum. Til tross for gode fangstrater har mange rederier likevel
valgt å ikke delta i rekefisket. Det er svært uheldig, både med
hensyn til å utnytte arten og også med hensyn til å sikre råstofftilgangen
til industrien og trygge arbeidsplasser på land.
De siste årene
er det både vurdert og gjennomført en rekke tiltak for å forsøke
å øke ressursuttaket av reker. Det har vært gjennomført flere tilpasninger
og justeringer i regelverket for å stimulere til at flere reketråltillatelser
faktisk utnyttes, som det også vises til i innstillingen. Det ble
også, bl.a. i 2014, tildelt fire dedikerte reketråltillatelser til
rekeindustrien i Nord-Norge, med det formål å bidra til å sikre
industrien råstofftilgang. Disse tillatelsene er fortsatt ikke tatt
i bruk på grunn av lav lønnsomhet i fisket.
Disse reketråltillatelsene
ble gitt med dispensasjon fra deltakerloven. Fremskrittspartiet
mener det også kan vurderes dispensasjon fra deltakerloven for ervervstillatelse
av torskekonsesjon tilknyttet disse tråltillatelsene for å bedre
driftsgrunnlaget og sikre disse industribedriftene bedre råstofftilgang.
Å tildele torsketråltillatelse
med et pliktsystem, som representantene foreslår, vil medføre at
andre fartøyer eller fartøygrupper får redusert sitt kvotegrunnlag
uten vederlag. Fremskrittspartiet vil være varsom med å gjennomføre
sånne tiltak og kan ikke støtte disse forslagene.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg vil berre få rette
på ein feil som står i saksframlegget, eller ei påpeiking til dei
som står inne i merknaden om at departementet meiner at forslaga
på nokon som helst måte vil vere i strid med deltakarloven § 16.
Det seier ikkje departementet. Deltakarloven § 16 seier berre noko
om kven, og om korleis prosessen skal vere ved å tildele spesielle
tillatingar. Der står det at departementet skal gjere vurderingar
slik og slik og slik. Det einaste departementet påpeiker, er at
dette må departementet gjere, og det har dei ikkje gjort, og derfor
anbefaler dei at forslaga ikkje blir vedtekne. Det er utgangpunktet.
Det vi snakkar
om her, er jo ei justering av kvotefordelinga innanfor torsketrålgruppa.
Tom-Christer Nilsen frå Høgre begynte å snakke om ulovleg statsstøtte.
Når ein endrar på fordelinga av kvoter innanfor gruppa, har det
ingenting med ulovleg statsstøtte å gjere. I så fall ville det ha
vore banebrytande. Det hadde betydd at vi berre kunne leggje heile
kvotemeldinga vi har bak oss, i søpla. For der blir det gjort store
justeringar på fordelinga av kvotegrunnlag, og viss det er ulovleg
statsstøtte å gjere ei justering av kvoteforholda, ligg vi dårleg
an. Da kan vi ikkje gjere noko som helst.
Det vi ønskjer
å få til, er å rette opp i noko av det gale som har skjedd i strukturpolitikken.
Strukturpolitikken har mange klare skyggesider. Ei av dei er at
reker og rekeutnyttinga har blitt skadelidande. Dei store fartøya
går for å bli mykje meir spesialiserte, dei går for dei store fiskesortane,
der det er størst inntening, og dei fiskar i mindre og mindre grad
på meir marginale fiskeri. Men det som kan gi store verdiar til
fellesskapet, og som kan skape mange arbeidsplassar på land, hamnar
på skyggesida.
Difor foreslår
vi at det blir opna ein torsketrålkonsesjon som blir gitt til industrien
innanfor torsketrålgruppa, innanfor eit felt der det allereie er
gitt den typen konsesjonar til industrien, og der vi rammar inn
konsesjonen tydeleg. Konsesjonen er veldig tidsavgrensa, kan ikkje
omsetjast, og det må også skapast aktivitet og tilverking på land.
Konsesjonen skal altså ha ei tydeleg tidsavgrensing, på 15 år, og
kan på mange måtar peike ut retninga for korleis ein skal jobbe
med havgåande konsesjonar i framtida, der ein stiller fleire krav
om at meir marginalt fiske også skal inngå i kravet om å ha konsesjonar
på den måten, sånn at ein får utnytta meir av dei fantastiske ressursane
vi har i havet, men som i dag i mindre og mindre grad blir tatt
i bruk. Lite utnytta ressursar har vi mykje av i dette landet, og
det blir gjort for lite for å utnytte dei.
Eg tar opp forslaga
SV har i saka.
Presidenten: Representanten
Torgeir Knag Fylkesnes har teke opp dei forslaga han refererte til.
Statsråd Odd Emil Ingebrigtsen []: Problemstillingene
rundt rekefiske i Barentshavet har lenge vært diskutert. Jeg har
hatt flere møter med rekenæringen og er godt kjent med utfordringene
landindustrien har med tilgang på råstoff.
På lik linje med
representantene som står bak representantforslaget og næringskomiteen
for øvrig, ønsker jeg også at rekenæringen skal ha tilgang på råstoff, og
at vi benytter oss av de naturgitte ressursene vi råder over.
Som komiteen påpeker,
har departementet i en årrekke vurdert ulike tiltak for å øke råstofftilgangen
til rekeindustrien. I 2014 ble det tildelt fire reketråltillatelser til
rekeindustrien i Nord-Norge. Disse er ennå ikke tatt i bruk av dem
som har fått dem tildelt.
Det har også vært
gjennomført flere andre tilpasninger og justeringer i regelverket
for å stimulere til at flere reketråltillatelser faktisk benyttes.
Departementet
gjennomførte høsten 2018 en høring av tiltak knyttet særlig til
konsesjonsregelverket, for å øke fisket etter reker med trål i Barentshavet.
Hovedtilbakemeldingen fra høringen var at det er vanskelig å regulere
seg ut av lønnsomhetsutfordringer.
Når det gjelder
representantenes forslag om å tildele kvotefaktorer for torsketrål,
vil dette medføre at andre fartøyer eller fartøygrupper får redusert
sitt kvotegrunnlag. En må derfor i alle fall være varsom med å gjennomføre
slike tiltak.
Jeg registrerer
for øvrig at også havfiskeflåtens organisasjon er skeptisk til forslagene.
Jeg mener på denne
bakgrunn at det viktigste nå er å få på plass et nytt kvotesystem
med utgangspunkt i kvotemeldingen som regjeringen har lagt fram,
for på den måten å legge til rette for at norske fiskerier kan utvikle
seg videre og bli enda mer framtidsrettet enn de er i dag, til beste
for kysten og befolkningen.
Det å sikre industrien
stabil tilgang på råstoff – og det gjelder jo ikke bare rekeindustrien
– er særdeles viktig, det er alle enige om. I tillegg til markedsadgang
og lønnsomhet er det grunnforutsetningen for å drive industri.
Så er spørsmålet
hva slags vei til målet som er best. I dag har vi ikke hjemmel til
å leie ut torsketrålkonsesjon. Jeg er også skeptisk til om det er
rett å dispensere fra deltakerloven for å dele ut en slik konsesjon,
også fordi denne fisken må tas fra noen andres kvote.
Rekeklyngen på
Senja er norsk og lokalt eid. Det er familiebedrifter. Det har lyktes
fordi de over mange år har drevet med hardt arbeid i et vanskelig
marked, og de bidrar med viktige arbeidsplasser. Regjeringen er
opptatt av å legge til rette for rekeindustrien. Vi har fått en konkret
henvendelse fra industrien som vi nå har til vurdering i departementet.
Eva Kristin Hansen hadde
her overtatt presidentplassen.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Cecilie Myrseth (A) []: Det vises til vurderingen
som er gjort av de ulike forslagene som er fremmet fra Stortingets
side. Men det jeg etterlyste i mitt innlegg, er hva som er regjeringens
ansvar. Hva gjør regjeringen aktivt for å finne løsninger? Det at
man har gitt dispensasjon for fire tillatelser, nytter jo lite om man
ikke får utnyttet de tillatelsene. Så mitt første spørsmål er: Hva
gjør egentlig regjeringen for å sikre denne gode industrien og næringen
det råstoffet de trenger?
Statsråd Odd Emil Ingebrigtsen []: Jeg kan begynne
med å si at det er veldig viktig for denne næringen at de også har
markedsadgang, så de er konkurransedyktige. Det er veldig viktig
og en grunnforutsetning som det jobbes med for å finne gode løsninger.
Så er det gjort
mange tiltak opp gjennom årene, og representanten vet utmerket godt
at det finnes ingen magiske løsninger som f.eks. sørger for at rekenæringen blir
lønnsom. Det er lønnsomhetsutfordringen som er hovedutfordringen
i et marked der det er hard konkurranse på pris, og det er marginal
fortjeneste. Det vi kan bidra med, er å prøve å stimulere til at
man får utnyttet den ressursen bedre, men det går rett og slett
ikke an å vedta at noen skal begynne å ta i bruk en reketråltillatelse
som man har fått tildelt, hvis man ikke selv finner grunn til å
gjøre det. Men Arbeiderpartiet har muligens en veldig stor tro på
at staten kan gå inn og kanskje drive rekeindustri, at det er det
som er det nye fra Arbeiderpartiet. Jeg vet ikke. Men jeg har dårlig
erfaring med det fra før av.
Cecilie Myrseth (A) []: Arbeiderpartiet har ingen
planer om å drive rekeindustri, og vi har heller ingen tro på at
fiskeriministeren verken kan trylle eller være magisk. Det vi har
forventninger til, er at fiskeriministeren kan fortelle Stortinget
hva man gjør aktivt for å få på plass løsninger for denne næringen.
Det er ikke snakk om at staten skal gå inn og drive industrien, men
når man har en såpass framoverlent industri, bedrifter som er lokaleide,
som gjør alt det vi ber dem om å gjøre, da er det minste man kan
forvente at fiskeriministeren tar noen aktive grep. Og det er det
man har bedt fiskeriministeren om å gjøre flere ganger.
Så jeg spør nok
en gang, og jeg trenger ikke å få som svar verken magi eller markedsadgang,
men hva det er man faktisk har gjort: Hva er det fiskeriministeren
mener man kan gjøre fra regjeringshold for å bidra til industrien?
Statsråd Odd Emil Ingebrigtsen []: Jeg må bare henvise
til at i og med at det ikke finnes noen enkle løsninger på f.eks.
å løse lønnsomhetsutfordringen i en næring, er det ikke bare å gjøre
et politisk vedtak om at det skal lønne seg mer. Det er lønnsomhetsutfordringer,
og det er hard priskonkurranse i rekemarkedet som er utfordringen
her. Det er det vanskelig å finne gode løsninger på. Det har vært
forsøkt mange ting over flere år uten at man har lyktes med det.
Utover det opplever
jeg for så vidt at det i hele Stortinget er ønske om – enten det
er rekeindustri eller annen fiskeindustri – å bidra til å legge
til rette for stabil tilgang på råstoff, markedsadgang og at man
får opp lønnsomheten. Det er de aller viktigste tingene. Vi ser
på en del områder på hvitfisksiden at man lykkes med at forskning
og satsing på forskning åpner nye muligheter for helårige arbeidsplasser,
fryseteknologi og stimulanser som ferskfiskbonus og levendelagringsordninger.
Cecilie Myrseth (A) []: Jeg har notert at regjeringen
og posisjonen ikke har tenkt å foreta seg noe for å sikre denne
industrien. Da får vi håpe på et skifte til høsten, så skal i hvert
fall vi kunne garantere for en mye mer aktiv holdning for å sikre
en løsning for denne viktige industrien.
Det man bl.a.
har vist til flere ganger, er at kvotemeldingen kan være løsningen
også for rekeindustrien. Kan fiskeriministeren utdype på hvilken
måte kvotemeldingen kan bidra til å sikre jevn tilgang på råstoff
for rekeindustrien?
Statsråd Odd Emil Ingebrigtsen []: Kvotemeldingen
i seg selv kan ikke sikre det. Det handler om at det må være noen
som har et fartøy og ser en mulighet for at det kan være lønnsomt
å fiske etter reke, og kan levere til industrien.
Vi har selvfølgelig
tilbudsplikten i kvotemeldingen som skal sikre fiskeindustrien tilgang
på råstoff, at man får tilbud på fisken som fiskes og har muligheten
for å få tilslag på den før den eventuelt selges videre på det åpne markedet.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg tenkte på Peer
Gynt: «Ja, tenke det; ønske det; ville det med; – men gjøre det!
Nei, det skjønner jeg ikke!» Her er eit forslag som ønskjer å gjere
noko med eit problem, som eg opplever at både denne statsråden,
den føregåande statsråden og den føregåande statsråden og den føregåande
statsråden alle har vore einige om at var ei utfordring, men så
gjer ein ikkje det som skal til for at det faktisk skjer noko. Dermed
blir det store verdiar som samfunnet går glipp av, som industrien
går glipp av, som er kjempeverdifulle. Stella Polaris, f.eks., utnyttar jo
rekeskalet på ein slik måte at ein skaper medisinar, kosttilskot
som har fantastiske eigenskapar, og har eit enormt marknadspotensial
innanfor heilt andre typar nisjar enn det det tradisjonelle sjømatfeltet
skaper. Det er det som står i fare: at ein kan miste desse industribedriftene
ut av landet fordi ein ikkje gjer nok. Spørsmålet er: Kva vil statsråden
gjere?
Statsråd Odd Emil Ingebrigtsen []: SV har nok en
forkjærlighet for tvang, men jeg må si at jeg har liten tro på det
å skulle tvinge noen til å levere reker, hvis det ikke er lønnsomt,
for det er egentlig det det koker ned til. Det representanten er
inne på, om utnyttelse av rekeskall i andre verdikjeder til andre
produkter, er ting som absolutt vil være med på å øke verdiskapingen
og kanskje øke betalingsmuligheten og betalingsvilligheten for å
få råstoffet. Så hele problemstillingen koker egentlig ned til det,
i all hovedsak.
Når det gjelder
forslaget fra representantene, er jeg skeptisk til at man skal ta
torskeressurser fra andre fartøy og dele ut til Stella Polaris,
selv om jeg må si at jeg virkelig heier på sånne typer bedrifter
– familiebedrifter, lokalt eid, holdt på i 56 år – det er helt fantastisk,
og det vil vi ha mer av. Men det er det å få opp lønnsomheten i den
næringen som er utfordringen. Det er ikke nødvendigvis enkelt med
politiske vedtak hvis man ikke skal gjøre noe spesielt skatte- eller
avgiftsmessig.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det kom vel frå hjarta,
det første sukket som kom frå statsråden, om at det er så mykje
tvang knytt til SV. Eg må gjere statsråden oppmerksam på at det
er denne statsråden som ville vidareføre dagens pliktsystem som
stiller ulike typar krav. Det er denne regjeringa som vil vidareføre
konsesjonssystemet som vil innføre ei rekkje krav. Det er tvang,
det også.
Dette forslaget
handlar om å utløyse ein liten andel av kvotar som i dag er i torsketrålgruppa,
og gi det til rekeindustrien for å sørgje for at vi får reker, vi
får også torsk, og vi får skape verdiar på land. Det er ingen som tvingar
nokon til noko som helst. Vi gir faktisk kysten store moglegheiter,
og det kan peike retning for vilkåra, som eg reknar med statsråden
ikkje er imot – eg reknar med at han ikkje la det i utsegna si,
det var kanskje meir generelt om SV – og stille vilkår til tildeling
om konsesjon. Det må jo vere eitt eller anna her som statsråden finn
interessant, eller skal vi år etter år etter år berre sjå at denne
regjeringa stemmer alt ned?
Statsråd Odd Emil Ingebrigtsen []: Jeg er veldig
interessert i å få opp både verdiskaping og arbeidsplasser i Kyst-
og Distrikts-Norge, og spesielt familiebedriftene ligger mitt hjerte
nært. Det er ryggraden i norsk næringsliv, og jeg skulle ønske at
SV egentlig hadde større forkjærlighet for norsk og lokalt eierskap
enn det man har når man skal straffe folk gjennom formuesskatt på
arbeidende kapital. Men det er ikke det denne saken handler om.
Vi er åpne og pragmatiske for å vurdere alle mulige tiltak. I dette
tilfellet foreslås det at man skal ta torsk fra noen og gi det til
den enkelte bedriften, og det forslaget er jeg skeptisk til. Jeg
registrerer at flertallet i komiteen er skeptisk til det. Vi har
også en søknad fra Stella Polaris i departementet til vurdering som
vi ikke har ferdigbehandlet ennå.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Statsråden kom med
den eine usanninga etter den andre, som at vi i SV ikkje har ein
forkjærleik for nordnorske lokalt eigde bedrifter. Det er snarare
tvert om. Det er dei vi prøver å sikre no. Det er det nedstemminga
frå regjeringspartia og avvisinga frå statsråden heile tida handlar
om. Ein skal ikkje sikre at dette råstoffet kjem til land og sørgjer
for framtida til familieeigde bedrifter innanfor rekeindustrien,
som blir stadig mindre og mindre for kvar dag som går. Det er det
det handlar om. Så det er godt snudd opp ned.
Så nemnde statsråden
formuesskatt. Då må eg berre nemne at kutt i formuesskatt er eit
direkte sugerøyr frå distrikta til nokre få kommunar på Austlandet.
Det er der dei store formuane i dag er. Det er dei som nyter godt av
formuesskattekutt. Dersom ein er opptatt av å sikre dei familieeigde
bedriftene langs kysten: Gi dei råstoffet, ikkje konsentrer det
på stadig færre hender, sørg for at råstoffet kjem på land, slik
at det kan skaffe verdiskaping til desse bedriftene. Kva er statsrådens
respons på det?
Statsråd Odd Emil Ingebrigtsen []: Jeg er glad vi
har en felles kjærlighet til familiebedriftene, men jeg håper at
den kunne gis et annet utslag i SV enn å straffe norsk eierskap,
sånn som SV legger opp til i sin skattepolitikk. De som har familiebedrifter
i Norge, bør være og er helt sikkert obs på det.
Så håper jeg at
SV kan gjøre ordene sine om til praksis, for det å straffe norsk
eierskap, som man gjør i dag, er å ødelegge ryggraden i norsk næringsliv.
Representanten vet utmerket godt at innenfor fiskeri og sjømat har man
tjent gode penger de siste årene, og hvert eneste fiskefartøy er
en familiebedrift, stort sett, med unntak av Nergård. Så det håper
jeg du tar med deg – unnskyld, president, jeg håper representanten
tar det med seg til sin partigruppe og kanskje omgjør den kjærligheten
til noe annet enn det man gjør i praksis i skattepolitikken.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
De talere som
heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.
Geir Pollestad (Sp) [] (leiar i komiteen): For Senterpartiet
er det viktig å skaffa rekeindustrien råstoff og bruka politikken
for å få til det. I så måte er det skuffande å sjå kor passive regjeringspartia
er i denne saka, og kor liten vilje det er til å finna løysingar.
For det er jo det dei handlar om, forslaga som Senterpartiet står
bak. Det handlar om forslag for å prøva å finna ei løysing.
Men eg stiller
òg litt spørsmål ved SV si rolle i denne saka. For det fyrste er
det kjent at SV er ein av dei største pådrivarane for auka CO2-avgift for fiskeriflåten.
Det vil gjera det meir krevjande å få tilgang på dei råstoffa som ein
har bruk for. Det vil gjera det vanskelegare å få lønsemd i dei
mindre lønsame fiskeria når ein skrur opp CO2-avgifta så mykje.
Men kanskje det
mest alvorlege i denne saka er det litt lettvinte forholdet som
ein har til deltakarloven. Er me sikre på at det er ein god idé
å gje industrien dispensasjon frå deltakarloven, for å eiga kvotar,
for å oppnå noko anna? Har me gjort det før? Kva erfaringar har
me hausta med det? Er det så ukomplisert som SV prøver å framstilla
det? Eller er det kanskje på tide å stå litt på prinsippa, å stå
på deltakarloven og seia at nei, fisket er reservert dei aktive
fiskarane? Det er det som er grunnmuren i den norske fiskeripolitikken.
Difor vil eg åtvara litt mot den lettvinte løysinga som SV går for
i denne saka.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det har vore ein
spennande debatt. For det første er den delen av deltakarloven vi
her snakkar om, deltakarloven § 16. Når vi snakkar om deltakarloven,
snakkar vi ofte om andre paragrafar. Dette handlar berre om dei
prosesuelle grunnane til å kunne gi spesielle løyve. Den uskylda blei
broten for mange år sidan, da ein gav industrien kvotar mot at dei
hadde ei rekkje plikter overfor kystsamfunna. Vi har ei sak rett
etter denne som kjem til å bli utruleg interessant, der SV har eit
forslag på bordet om å avvikle den ordninga, fordi ho ikkje fungerer
etter intensjonen. Da skal dei resterande ressursane tilbake til
kystsamfunna.
Dette forslaget
handlar om å gi ein sånn konsesjon for nettopp å realisere ein intensjon
som vi alle deler – i alle fall i ordet – om å auke ressursutnyttinga
til rekeindustrien. Da synest eg det er pussig med Senterpartiet, som
høgst sannsynleg kjem til å stemme mot forslaget til SV om, med
nokre modifikasjonar, å avvikle dagens pliktordning innanfor torskefiskeria
og overføre det kvantumet til den tradisjonelle kystflåten. Dei
kjem til å stemme mot det. Så angrip dei SV for å ville få til løysingar
for rekeindustrien ved å etablere ein særskild konsesjon på det
feltet.
Det kjem til å
bli ein interessant aftan om det er den typen argumentasjon vi skal
ha. Det blir ein fest for alle, og vi ser vel alle fram til fest.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 12.
Votering, sjå torsdag 3. juni