Presidenten: Etter
ønske fra næringskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter
til hver partigruppe og 3minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får også en taletid på inntil 3 minutter.
Nils Kristen Sandtrøen (A) [] (ordfører for saken):
Vår største industri på fastlandet i antall arbeidsplasser er næringsmiddelindustrien.
Det er så mye som hver femte industriarbeider som jobber med produksjon
av mat og drikke – et stort antall arbeidsfolk som gjør en avgjørende
viktig jobb både for verdiskapingen og for at det kan bo folk i
hele landet vårt. For dette er en industri som er spredt over hele
landet vårt, i både bygd og by, og baserer seg på primærnæringene jordbruk,
fiskeri og havbruk.
I næringskomiteen
har vi noen viktige samlede poenger som hele komiteen stiller seg
bak. Det er at vi nå må sørge for å få en økt verdiskaping i næringsmiddelindustrien
som ledd i å øke produksjonen på fastlandet og dermed også sørge
for at vi har verdiskaping som vi kan leve av når olje- og gassinntektene
går ned. Som næringskomiteen skriver, var det i fjor et handelsunderskudd
for Fastlands-Norge på 312 mrd. kr. Å ta vare på og forsterke næringsmiddelindustrien
er et viktig bidrag til å sikre velferdsstaten inntekter i årene
som kommer.
Næringsmiddelindustri
og matproduksjon handler også om mye mer enn bare kroner og øre,
for som komiteen påpeker, er dette et spørsmål om befolkningens trygghet
og helse. Det siste året har ikke bare vært preget av virus, det
har også vært flere folk i landet vårt som har vært innlagt på sykehus
på grunn av salmonellasmitte. Den smitten har bl.a. kommet inn på
kjøkkenbenker og i kjøleskap via importert kjøtt fra Tyskland. Så
det å ha kontroll på egenproduksjon, folk som både har råvarer av
høy kvalitet og kan helse og sikkerhet i produksjon, er også et
spørsmål om din og min sikkerhet.
Så over til Arbeiderpartiets
forslag og syn på saken om hva vi skal gjøre, for jeg tar nå opp
en rekke på ti forslag som vi fremmer sammen med Senterpartiet og
SV, deriblant et konkret forslag om å sikre rekruttering av arbeidskraft.
Vi ønsker å ha ordninger som sikrer frakttilskudd, sånn at vi kan
ha denne flotte industrien desentralisert, spredt over hele landet
vårt, og vi peker på bl.a. muligheten for å bruke offentlige innkjøp
som en smart måte for å sørge for at folk får mat og drikke av topp
kvalitet, samtidig som norske produkter blir valgt. Det kan f.eks.
skje i skolefruktordningen og i skolemelkordningen.
Presidenten: Representanten
Nils Kristen Sandtrøen har tatt opp de forslagene han refererte
til.
Geir Pollestad (Sp) [] (leiar i komiteen): Jordbruket,
fiskerinæringa og havbruket produserer fantastiske råstoff. Næringsmiddelindustrien
står for vidareforedling av dette råstoffet til produkt til både
innanlandsk forbruk og eksport. Det er ein fantastisk industri,
og Senterpartiet ønskjer meir av denne industrien. Me ønskjer å
ha ein politikk som gjer at det vert fleire arbeidsplassar til å
foredla fisken vår, til å foredla kjøtet vårt, til å laga norsk,
trygg mat til den norske befolkninga.
Senterpartiet
undrar seg litt over regjeringspartia som seier: Nei, dette vil
me ikkje. Me vil ikkje gå inn med direkte politikk på dette området.
Det er veldig rart, for når det kjem til oljenæringa, ja så har
ein ei eiga stortingsmelding. Når det kjem til den maritime næringa, har
ein ei eiga melding. Når det kjem til skogspolitikken, skal ein
ha ei eiga stortingsmelding og ein eigen politikk. På område etter
område har ein det. Men når det kjem til næringsmiddelindustrien,
som handlar om arbeidsplassar, industriarbeidsplassar, spreidde
rundt om i landet, og som det ikkje er tvil om at det er eit potensial
til å få meir av, seier regjeringspartia og Framstegspartiet: Nei,
dette vil me ikkje. Kvifor vil dei ikkje det?
Når Senterpartiet
kjempar for norsk mat, vert me ofte med møtt med at me er for proteksjonisme.
Men me ønskjer berre å ta vare på beredskapen i Noreg. Me ønskjer
å ta heile landet i bruk. Det er dei tinga me kjempar for, men me
vert møtt med desse slagorda. Me vert møtt med at nei, no må me
høyra på EU, me må verta gode i Brussel, me må opna opp litt meir
for å ta inn meir varer. Men kva er det me seier når me seier: OK,
me kan importera 1 000 fleire tonn av eit eller anna? Då seier me at
me treng ikkje så mange arbeidsplassar i Noreg. Me er villige til
å gje opp dei – av ein eller annan grunn. Me vil ha noko billegare.
Det er ikkje så farleg med salmonella i det kjøtet – det er jo billegare.
Me kan importera det.
Nei, seier Senterpartiet.
Me ønskjer å produsera det i Noreg, me ønskjer å foredla det i Noreg.
Me ønskjer å styrkja den norske næringsmiddelindustrien. Og dei
ti forslaga me har her, er ein god start for å styrkja næringsmiddelindustrien,
for å auka verdiskapinga i Noreg, for å betra beredskapen i Noreg.
Og det er så skuffande når fleirtalet på Stortinget ikkje vil, at
ein ikkje har ambisjonar, at ein ikkje ønskjer, at ein ikkje ser
mogelegheitene, at ein ikkje greier å gleda seg over dette, for
det skjer så mykje spennande, og me har så store mogelegheiter. Andre
land gjer dette. Dei ønskjer å satsa, og dei ønskjer å ha ein konkret
politikk. Men i Noreg er det altså noko Senterparti-greier, noko
proteksjonistisk, noko nisselue-greier. Det synest eg er veldig
synd. Og det er difor me treng eit politisk skifte i dette landet.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det er vel på tide
å oppsummere åtte år for næringsmiddelindustrien. Det har vore ei
tid der spesielt dei store kjedene, som ein del av verdikjeda for
næringsmiddelindustrien, har styrkt posisjonen sin og svekt norske
leverandørar og gjort at importen har auka. Vi har vore gjennom
utvidinga av artikkel 19-forhandlinga, som gjer at vi har importert
stadig meir frå utlandet og svekt norsk produksjon. Kvar dag blir
det bygd ned gardsbruk i Noreg i høg takt, som også er ein konsekvens
av dette. Til havs ser vi korleis ein stadig større del av råstoffet
der ikkje blir produsert i Noreg, men blir industrialisert i andre delar
av verda.
På næringsmiddelfeltet,
i det store, har det vore åtte tapte år. Dei har ikkje vore tapte,
men det har gått nedover. Mogelegheitene har blitt svekte – lokalmatrørsla, som
vi alle har vore så stolte av. For litt over 20 år sidan var det
omtrent berre geitost ein kunne få som spesiell lokalmat. I dag
vinn vi konkurransar internasjonalt på stadig fleire område. Vi
klarer ikkje å smake forskjell på franske ostar og norske. Dei norske
slår til tider dei franske også, som er eit resultat av satsing
som var politisk bestemt tidleg på 2000-talet, som har hatt heilt
direkte konsekvensar for utvikling av nye produkt i eit land som har
heilt fantastiske beiteareal og naturgitte forhold for å lage utrulege
produkt til både innanlandsk bruk og utanlands eksport.
Til havs har
vi same mogelegheit til å byggje opp industriar som verkeleg kan
peike retninga for både matberedskap, eksport og nasjonal stoltheit
og slikt – veiving med det norske flagget. Desse mogelegheitene
har ein ikkje nytta seg av. Ein har berre fortsett langs autostradaen,
som legg opp til stadig meir import, nedbygging i Noreg og ei tapt
mogelegheit for å byggje vidare opp ein næringsmiddelindustri.
Det er litt avhengig
av korleis ein reknar det, men på ein eller annan måte er næringsmiddelindustrien
Noregs nest største eksportnæring. Det er ei av dei absolutt største
industrigreinene, som sysselset absolutt flest. Det er eit viktig
næringsfelt uansett korleis ein snur og vender på det. Uansett kva
ein er interessert i i næringspolitikken, vil ein alltid ramle over
det.
Framover kjem
denne næringa til å bli enda viktigare, for den jobbar med noko
så avgjerande som biologiske ressursar. Og i ei tid da ein skal
erstatte alt som ikkje er fornybart i ulike industrielle prosessar,
med noko som er fornybart, så er ein i gang med det biologiske.
Så framover må den næringa bli enda viktigare, og det er synd at
regjeringa har eit såpass avslappa forhold til utviklinga – og snarare
tvert om peikar pila no nedover.
André N. Skjelstad (V) []: Det var med interesse
jeg lyttet til de to siste innleggene. Det var nesten så en kunne
tro at representanten Knag Fylkesnes og ikke minst taleren før ham
ikke har vært rundt omkring i landet de siste 20–25 årene, for nettopp
i det som har skjedd innenfor næringsmiddelindustrien, og ikke minst
blant de lokale aktørene rundt omkring, er dette mangfoldet som
representanten Knag Fylkesnes etterlyser.
Jeg er så heldig
at jeg har et område rundt meg som har drevet med dette i ganske
mange år, eksempelvis Gangstad på Inderøya, som har noen fantastiske
oster. Det er også oster på Vestlandet, med Tingvoll og flere til, som
er utviklet gjennom mangfoldet og selvfølgelig det å ha en sterk
næringsmiddelindustri, som også har vært villig til å omstille seg
over tid. Ganske mange har protestert når de har valgt å omstille
seg, som f.eks. i Otta-området og flere, men det har vært helt nødvendig,
har industrien og dens eiere pekt på.
Ingen industri
i nyere tid har vært villig til å omstille seg så raskt som norsk
næringsmiddelindustri. Det er gledelig, og det har også gitt et
mangfold. Lokale gründere har tatt hansken opp og levert kvalitetsprodukter, både
ost og kjøtt og andre ting, som gjør at vi nettopp har det mangfoldet.
Venstre er opptatt
av den gode helsen og den gode matproduksjonen, i tillegg til at
industripolitikken er viktig, ikke minst framover. I industripolitikken
framover er det viktig å se på hva slags omstilling vi skal ha når
vi nettopp er i gang med det grønne skiftet, der landbruk og næringsmiddelindustri
framover blir enda viktigere. Men da er det også viktig at vi har
en industripolitikk som legger til rette for verdiskaping og vekst
i privat sektor. Vi må ha lønnsomme arbeidsplasser i en omstilling
av norsk næringsliv som må gi bærekraftighet i den grønne retningen,
og ikke bare en ensidig retning, men en retning som peker på mangfoldet.
For nettopp mangfoldet er suksessfaktoren innenfor næringsmiddelindustrien.
Statsråd Iselin Nybø []: Regjeringens overordnede
mål for næringspolitikken er størst mulig samlet verdiskaping i
norsk økonomi innenfor bærekraftige rammer. For at vi skal nå dette
målet, må mange næringer bidra. Vi må ha et næringsliv med god omstillingsevne,
der naturressurser, arbeidskraft og kapital benyttes der de skaper
størst verdi. Det er derfor ikke hensiktsmessig å sette konkrete
mål for eksakt sysselsetting eller verdiskaping i enkeltnæringer.
Næringsmiddelindustrien
går godt. Næringens andel av sysselsetting og verdiskaping i industrien
har økt over tid. Det tyder på at regjeringens samlede næringspolitikk,
landbrukspolitikk og fiskeri- og sjømatpolitikk fungerer godt overfor
næringen. God kapitaltilgang og regjeringens satsing på næringsfremmende
skatte- og avgiftslettelser, forenklingsarbeid, næringsrettet FoU
og eksportfremme er helt avgjørende for næringsmiddelindustrien
og for et næringsliv i kontinuerlig omstilling.
Vi har satset
på kompetanse og livslang læring, og det er etablert et eget treparts
bransjeprogram for næringsmiddelindustrien med mål om kompetanseutvikling
i tråd med bransjens behov. Vi har flere frakttilskuddsordninger
som bidrar til en geografisk spredt næringsmiddelindustri, det er
etablert en rekke merkeordninger som gir informasjon om og fremmer
norske matprodukter, og regjeringen vil bygge videre på dem. Videre
vil satsingen på grensehandelspakken i statsbudsjettet for 2021
kunne bidra til å redusere handelslekkasje og gagne norsk næringsmiddelindustri.
Vi har en sterk
næringsmiddelindustri som produserer trygg mat og drikke. Det gode
fundamentet som er skapt, skal vi bygge videre på, sånn at næringsmiddelindustrien,
sammen med industrien for øvrig, kan utvikle seg og skape store
verdier i framtiden.
Samtidig bør
vi ikke se på næringsmiddelindustrien isolert, men vektlegge en
politikk som bidrar til størst mulig verdiskaping og vekst i privat
sektor samlet sett. Gjennom gode rammevilkår og ved å fremme velfungerende
markeder og sunn konkurranse legger regjeringen til rette for at
bredden av næringslivet, også næringsmiddelindustrien, selv kan
gripe muligheter for verdiskaping og vekst.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Da jeg hørte på næringsministerens
partikollega Skjelstad, tenkte jeg at ost kan få hedersbetegnelser
som gammel og muggen, men politikk bør være frisk og framtidsrettet. Den
bør være frisk og framtidsrettet i realiteten, og det er det som
mangler her. For her har vi ti gode forslag, og så er svaret: Nei,
vi velger en gammel, markedsliberalistisk linje og stemmer ned hele
rekka.
Det er veldig
trist, for vi skal jo, som statsminister Erna Solberg har sagt en
rekke ganger, omstille økonomien. Med mer folkelige ord betyr det
at vi rett og slett skal få mange arbeidsplasser å leve av ut fra
de fornybare naturressursene og ikke være så avhengige av bare å
selge olje og gass som vi er i dag. Der har jo underskuddet blitt
stadig større for hvert år. Nå er vi nede på 312 mrd. kr i underskudd,
og det er et underskudd som tilsvarer budsjettet til flere hundre
kommuner. Hvorfor stemmer partiene nei til gode forslag?
Statsråd Iselin Nybø []: Jeg synes representanten
Skjelstad hadde et veldig godt innlegg, for han beskrev det som
jeg tror mange opplever i hverdagen sin. De opplever at det nå er
mange flere spennende lokale variasjoner i de produktene de får
tilgang til. Det har vært en voldsom utvikling på dette området.
Vi ser at for
næringsmiddelindustrien totalt sett går det godt, og det tyder jo
nettopp på at den politikken som representanten omtaler i litt negative
ordelag, faktisk fungerer. Den satsingen regjeringen har på forskning
og utvikling, fungerer. Den satsingen regjeringen har hatt for forenkling,
fungerer, og den satsingen regjeringen har hatt for å redusere skatter
og avgifter, fungerer. Så her er det en både offensiv og framtidsrettet politikk
som ligger til grunn for at denne næringen og øvrig industri kan
utvikle seg, kan gripe muligheten, kan vokse i framtiden.
Nils Kristen Sandtrøen (A) []: En annen ting som
«fungerer», eller i hvert fall får konsekvenser, er jo hvis man
forhandler bort det importvernet vi har i Norge i dag. En av de
tingene som kom ut av nettopp Venstres landsmøte, var jo at man
skulle se på å svekke importvernet i Norge. Det er for øvrig den
samme politikken som Fremskrittspartiet har, som vi vet er et liberalistisk
folkeparti, som de kaller seg sjøl.
Spørsmålet er:
Hvorfor er det så stort sprik mellom alle festtaler om mat – og
gjerne lokalprodusert mat – og den politikken som føres i praksis?
Det er det jeg egentlig ønsker et svar på, og som jeg fortsatt ikke
får noen ordentlig respons på. Det er ikke sånn at én av fem industriarbeidere
i Norge har fått jobb av en tilfeldighet. Det skyldes politikk som
er bygd opp mange, mange tiår bakover i tid, og næringsmiddelindustrien
i Norge er faktisk større i sum enn den svenske, sjøl om det bor langt
flere personer i Sverige. Er ikke importvern viktig?
Statsråd Iselin Nybø []: Det er noen forskjeller
på Venstres og Fremskrittspartiets politikk, men det er ikke forskjeller
på festtaler og praktisk politikk.
Det er riktig,
som representanten sier, at det går godt i norsk næringsmiddelindustri,
og det har gått godt i norsk næringsmiddelindustri også i de åtte
siste årene, da de fire borgerlige partiene har hatt hånda på rattet.
Så det er åpenbart at politikk fungerer. Den politikken som føres
nå, fungerer i hvert fall veldig godt for næringsmiddelindustrien.
Importvern –
ja, det er omtalt i Granavolden-erklæringen. Det er viktig særlig
for primærnæringen landbruk. Her har jo primærnæringene litt ulike
utgangspunkt. For fiskeri og sjømat handler det om å eksportere.
Der handler det om frihandel og nulltoll, mens på landbrukssiden
er det mye større behov for å beskytte våre interesser og legge
et grunnlag for at vi fortsatt kan ha et godt, levedyktig og framtidsrettet
landbruk.
Nils Kristen Sandtrøen (A) []: På Vestlandet har
vi en flott fruktproduksjon. For et par år siden kom det en veldig
spesiell nyhet: Selv om ungene ser på bugnende frukttrær utenfor
klasseromsvinduet, importeres f.eks. epler fra nærmest motsatt side
av kloden, innpakket i plast. Det å ha en smart innkjøpspolitikk for
offentlig sektor, som de rød-grønne partiene tar til orde for her,
er jo opplagt et kinderegg som både skaper arbeidsplasser, bidrar
til lokal verdiskaping og reduserer utslipp. Da er det egentlig
veldig rart å høre fra en statsråd fra et parti som påstår at de
er for miljø og opptatt av klima, at man nekter å ta i bruk slike
helt praktiske og åpenbart fornuftige tiltak som det å la skoleungene
få lov til å spise god, lokal, trygt produsert frukt som man ikke
trenger å pakke inn i plast i det hele tatt.
Statsråd Iselin Nybø []: På generelt grunnlag er
jeg tilhenger av at beslutninger skal fattes nærmest mulig dem det
gjelder. Hvis man ønsker å gå til anskaffelse av frukt på en skole
eller på en kommunal institusjon av et eller annet slag, er det
klart at kommunen kan sende ut et offentlig anbud og be om tilbud
ut fra det. Det må de gjerne gjøre, og det gjør de helt sikkert
også. De må selvfølgelig forholde seg til de overordnede reglene
som gjelder for anbud, men her er det muligheter som man selvfølgelig
kan benytte seg av.
Det representanten
var litt inne på i starten, handler jo om rekruttering til bransjen
– hvis ungene sitter i klasserommet og ser en næring rett utenfor
døra. Ikke minst i det siste har vi jo sett hvilket behov det er
nettopp for å styrke både kompetansen og rekrutteringen til disse næringene,
for akkurat nå sliter de, som mange andre, med å få tak i den utenlandske
arbeidskraften som har vært god for dem i mange år, og som de fortsatt
trenger. Men også her er det satt i gang mye spennende arbeid som
vi kommer til å se fruktene av i årene som kommer.
Geir Pollestad (Sp) []: Noko som funkar for næringsmiddelindustrien,
er tollvernet. Ganske mange, i alle fall innanfor den landbruksbaserte
næringsmiddelindustrien, er nervøse og spente no når det går føre
seg frihandelsavtaleforhandlingar med Storbritannia. Dei fryktar
at regjeringa vil gje store innrømmingar på å auka kvotane så me
får meir import av kjøt og andre landbruksprodukt til Noreg. Samtidig
er fiskeriindustrien oppteken av kva rammevilkår dei får framover.
Dette varer og
rekk. Eit viktig prinsipp er at ein har det føreseieleg, at ein
veit kva rammevilkåra er framover. Så då trur eg den vesle utfordringa
mi er om statsråden, som dette definitivt er relevant for, kan seia
noko om kva tid ein frihandelsavtale med Storbritannia vil verta
signert, og kva tid han vil verta lagd fram for Stortinget?
Statsråd Iselin Nybø []: Det jeg i alle fall kan
si, er at den ikke blir signert før det er en enighet. Det forhandles
fortsatt om en frihandelsavtale. Det har vært krevende forhandlinger.
Det er en viktig avtale for næringslivet vårt. Storbritannia er
vår aller viktigste handelspartner etter EU. Det er en frihandelsavtale
som skal være omfattende og ambisiøs, og som skal forhandles fram
på veldig kort tid.
Jeg kan forsikre
representanten Pollestad om at det jobbes veldig hardt nå fra alle
parter, men jeg kan ikke si noe om når vi eventuelt blir enige.
Geir Pollestad (Sp) []: Det er òg spekulasjonar om
kva det er som gjer at ein ikkje kjem fram til einigheit. Står den
norske regjeringa heilt samla, er det britane som ikkje vert einige,
eller har dette årsak i forhold på norsk side? Spørsmålet mitt er
eigentleg, når me ikkje får denne avtalen no, om det er Boris Johnson eller
Olaug Bollestad som hindrar det.
Statsråd Iselin Nybø []: Jeg kommer ikke til å si
noe om de diskusjonene vi har hatt internt i regjeringen. Men jeg
skal si at de diskusjonene som nå foregår eksternt, de spekulasjonene
som nå er der ute, den bekymringen, den uroen, den iveren vi ser
fra ulike deler av næringslivet, nettopp er et resultat av hvor
betydningsfull denne avtalen er, og hvor viktig den er for totalen
i norsk næringsliv.
Vi er i den situasjonen,
som alltid når vi forhandler frihandelsavtaler, at vi er en liten
og åpen økonomi som er avhengig av å eksportere våre varer. Selv
har vi ikke industritoll inn til landet, vi har noe smått på tekstil, som
sånn sett sikkert blir gitt ganske raskt, men på landbruk er det
toll, det er et vern, og det er det en grunn til at vi har. Det
er selvfølgelig en av de tingene vi har diskutert mye, og som vi
tar mye hensyn til i forhandlingene.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Statsråden bedyrar
at det var stor forskjell på Venstre og Framstegspartiet, men i
denne saka er det ikkje det. Her har ein stått skulder ved skulder,
anten ein har vore saman i regjering eller ikkje. Det har ikkje
vore nokon forskjell – ingen forskjell i det heile. Ein blir fargeblind
av anna. Det har vore ein situasjon der politikk funkar. Auka tollkvotar
inn i landet, det funkar. Det svekkjer norsk næringsmiddelproduksjon.
Meir frosen fisk ut av landet, det funkar. Det betyr at det er mindre
til norsk næringsmiddelindustri. Meir makt til matkjedene, det funkar.
Vi veit at det gjer at meir av det vi et, blir produsert i utlandet.
Alt dette funkar, vi veit det.
Når det kjem
forslag som endrar på det, stemmer ein dei ned. Ikkje berre eg,
men eg trur veldig mange som sit på Stortinget, tenkjer at om vi
hadde funne opp hjulet, hadde regjeringa stemt det ned. Kan det
stemme?
Statsråd Iselin Nybø []: For meg framstår det som
ganske åpenbart at hvis hjulet ennå ikke hadde vært oppfunnet, hadde
det skjedd med de fire borgerlige partiene og ikke fra SVs side.
Det hadde åpenbart kommet som et forslag fra regjeringen.
Jeg er uenig
i den virkelighetsbeskrivelsen som representanten Knag Fylkesnes
legger til grunn. Ja, det funker – det er bra at det funker. Det
er godt at vi ser en økning. Det er godt at det går bra i Nord-Norge,
for fiskeri- og sjømatnæringen går godt. Det er bra at folk er sysselsatt
i hele landet i næringsmiddelindustrien. Det er noen motsetninger,
man kan ikke bare si at næringsmiddelindustrien er én industri med
de samme interessene. Det er litt ulike motsetninger. Særlig når
man kommer til eksport og import, er det store forskjeller på om man
tilhører landbrukssiden eller fiskeri- og sjømatsiden. Det må vi
selvfølgelig ta hensyn til i den politikken vi driver.
Når det kommer
til frihandelsavtaler, når det kommer til eksport og import, så
er det om å gjøre å finne en god balanse, for vårt næringsliv, vår
økonomi, er avhengig av verdenshandelen.
Presidenten: Replikkordskiftet
er over.
Flere har ikke
bedt om ordet til sak nr. 13.
Votering, sjå fredag 28. mai