Sveinung Stensland (H) []: De siste ukene har vi
hatt en debatt i media om vold i helsetjenesten, og da vold utøvd
av pasienter mot helsepersonell. Det er selvsagt svært alvorlig
når slikt skjer, og det er noe som må tas på høyeste alvor. Aftenpostens
redaksjon skal ha honnør for at de har tatt tak i denne problemstillingen.
Det er selvsagt
et lederansvar å sørge for at ansatte kan arbeide uten å bli utsatt
for vold eller trusler. Men det er litt for enkelt å si «innen eldreomsorgen»,
for i mange tilfeller er det snakk om demente som blir voldelige
i frustrasjon over tilstanden de befinner seg i.
Altfor mange
som har demens, mangler diagnose. Diagnose er viktig både for å
utelukke annen sykdom og for å få et best mulig tilrettelagt pleie-
og omsorgstilbud fra kommunen. Dessuten er det viktig å få en diagnose for
å kunne planlegge for fremtiden og for å få de tjenestene som det
blir behov for.
Som vi stadig
ser i media, senest i Dagbladet for i dag, kan sunne levevaner bidra
til god helse og redusere eller utsette risikoen for demens og en
rekke sykdommer.
Sunne levevaner
kan bidra til å forebygge demens, men all kunnskap vi har om forebygging
av demens, gjelder på befolkningsnivå. Det betyr at det vil være
stor variasjon fra person til person. Risiko for demens er en kombinasjon
av gener, levevaner og miljø. Det er mulig å leve sunt på alle måter
og likevel få en demenssykdom.
I dag finnes
det ingen kur mot demens, men det er mye som kan gjøres for å leve
best mulig med sykdommen. Kunnskap om demens gjør det lettere å
takle de utfordringene en demenssykdom medfører for familie og nære
venner. Som pårørende er det viktig å ha kontakt med andre som kan
gi hjelp og støtte.
Psykologen Hege
Moberg er pårørende til en far med demens og beskriver dette godt
i en Ytring publisert hos NRK. Faren har alzheimer. Hos demente
forsvinner etter hvert evnen til å danne mening. Verden fremstår
som uforutsigbar, uforståelig og utrygg. Behovet for trygghet og
omsorg øker, samtidig som evnen til å gi uttrykk for dette svekkes.
Hun beskriver faren som en stillfaren og vennlig mann. Så hvorfor
ble han en aggressiv mann på sykehjemmet, spør hun.
Videre beskriver
hun tilbudet faren får, som dårlig, med lite innhold annet enn stillesitting
og tv. For personer som tidligere hadde et aktivt liv, blir det
en brå overgang uansett, og er man dement, blir det ekstra vanskelig,
da man etter hvert mister grepet om egen virkelighet. Hun peker
videre på hyppige endringer i personalet og høy medisinering som
medvirkende faktorer. Og som hun sier:
«En mann som faren min, hvem har
han vært før i livet? Hva likte han å gjøre? Hva liker han fortsatt
å gjøre?»
«Kanskje hadde han opplevd mer
glede og mening om han fortsatt hadde fått lov til å «fikse» på ting,
selv om det nødvendigvis ikke alltid ble reparert!»
Her er vi inne
på kjernen. Folk trenger å fylle livet med mening også ved sykdom
eller alderdom. Derfor er jeg så glad i reformen Leve hele livet,
som ble lagt frem i fjor.
Vi trenger et
mer demensvennlig samfunn. Hvis alle kan bare litt mer om demens,
vil hverdagen bli mye enklere for alle som er berørt av denne sykdommen.
Den eneste måten å skape et demensvennlig samfunn på, et åpent og
inkluderende samfunn for alle som lever med en demenssykdom, er
å snakke om det.
Personer med
demens har, som alle andre, både behov for og rett til å delta i
ulike fellesskap. Mange lever med demens i mange år, og enkelte
får demens på et tidspunkt da de fremdeles er i arbeid og har forsørgeransvar.
Demens er derfor noe som angår hele samfunnet, og som også arbeidslivet
må ha kunnskap om og forholde seg til. Målet om et samfunn som gir
muligheter til samfunnsdeltakelse for alle, stiller krav til utforming
av det fysiske miljøet, til tenkemåte, holdninger og politisk prioritering.
Demens er ifølge
Folkehelseinstituttet den fjerde største dødsårsaken her i landet,
mer enn tredoblet på 20 år. I dag har over 77 000 mennesker i Norge
demens, og trolig vil antallet dobles frem mot 2040. Av alle som lever
med demens i dag, antar vi at rundt 4 000 er under 65 år. Over 350 000
er nær pårørende til en med demens. Hjernesykdommer gir enkeltpersoner
og familier store belastninger. Mange sykdommer og skader i hjernen forandrer
pasientens personlighet, eller pasientene opplever en tretthet som
påvirker både dem og familien. De samfunnsøkonomiske omkostningene
ved sykdom og skade i hjernen er store. Det er flere ulike sykdommer
og skader i hjernen som kan føre til demens. Alzheimers sykdom er
den vanligste typen, men det finnes også en rekke andre typer demenssykdommer.
Da spør jeg:
Hva vil statsråden gjøre for å sette oss bedre i stand til å møte
denne utfordringen?
Statsråd Sylvi Listhaug []: Å bedre tilbudet til
personer med demens og deres pårørende er høyt prioritert av regjeringen.
Vi er godt kjent med de demografiske endringene som representanten
Stensland beskriver. Dette er en utfordring vi tar på alvor, og
som vi har adressert bl.a. gjennom Demensplan 2020, Omsorg 2020
og Leve hele livet – kvalitetsreformen for eldre.
Demensplan 2020
er regjeringens femårsplan for å forbedre tjenestetilbudet til personer
med demens og deres pårørende. Målet er å skape et mer demensvennlig samfunn
som tar vare på og integrerer personer med demens. Planen handler
bl.a. om forebygging, diagnostisering og ikke minst oppfølging etter
diagnose.
Demensplan 2020
går nå inn i sitt siste år. Nasjonal kartlegging av kommunenes tilrettelagte
tjenestetilbud til personer med demens 2018 viser at det har vært
en positiv utvikling i planperioden. Det er utviklet og spredd betydelige
mengder informasjons- og opplæringsmateriell om demens, bl.a. Pårørendeskolen,
som er en møteplass for erfaringsutveksling og kunnskap for dem
som er nærmest den med demenssykdom. Det er viktig for å sikre en
felles basiskunnskap for dem som jobber i tjenestene, og derfor
er det gledelig å se at nesten alle kommuner i landet har eller
har hatt ansatte som har deltatt i kompetansehevingsprogrammene Demensomsorgens ABC
og Eldreomsorgens ABC.
Vi har lovfestet
en plikt for kommunene til å tilby dagaktivitetstilbud for hjemmeboende
personer med demens fra 1. januar 2020. Personer med demens skal
få meningsfulle og gode opplevelser og pårørende nødvendig avlastning.
Det er gjennomført
forsøk for å utvikle modeller for systematisk oppfølging etter diagnose.
Dette bidrar til at flere kommuner nå har etablert rutiner for oppfølging av
den enkelte. Dette bidrar til at personer med demens og pårørende
følges opp jevnlig. De får både informasjon og tilbud om rett tiltak
eller tjeneste til rett tid.
Norge var et
av de første landene i verden som laget en nasjonal demensplan.
De to demensplanene Demensplan 2015 og Demensplan 2020 har vært
viktige for å sette demens på dagsordenen og har bidratt til en
positiv utvikling i tjenestene. Men vi er ikke i mål. Det er fortsatt
utfordringer som krever en innsats, og derfor vil vi lage en ny
demensplan etter Demensplan 2020. En hovedutfordring er at altfor
få blir utredet og får en diagnose. Bare 56 pst. av dem man mistenker
har demens, har blitt utredet og fått en diagnose.
Dette er krevende
av flere årsaker. Det er bl.a. viktig å utelukke andre sykdommer
og fjerne tvil og usikkerhet både for den enkelte og for den enkeltes
pårørende. Videre er en diagnose viktig for å få planlagt og iverksatt nødvendige
tiltak og tjenester og sørge for at den enkelte får nødvendig kunnskap.
Det er derfor behov for å jobbe med hvordan demens skal utredes,
og også hvorfor.
Det har skjedd
en positiv utvikling, men det er fortsatt en utfordring at mange
personer med demens ikke får et tilpasset tilbud. REDIC-undersøkelsen
fra 2015 viste at hjemmeboende personer med demens med omfattende
behov ofte får forholdsvis lite hjelp av kommunen. Nasjonal kartlegging
i 2018 viste at bare 40 pst. av kommunene arbeider systematisk med
opplæring og innføring av personsentrert omsorg. Dermed er det fortsatt
vel 60 pst. av kommunene som ikke gjør dette systematisk.
Videre ser vi
at for mange blir overlatt til seg selv. Vi må sørge for at personer
med demens og deres pårørende får god oppfølging og meningsfulle
aktiviteter etter at diagnosen er stilt, framfor å bruke tid på
å lete, søke og vente.
Demensplan 2020
og Demensplan 2015 har i hovedsak rettet seg mot kommunene. Kommunene
er sentrale, men vi vil også fange opp andre arenaer i helse- og omsorgstjenesten
og samfunnet for øvrig. OECD har påpekt at sykehus i liten grad
er tilrettelagt for personer med kognitiv svikt. Dette vil vi se
nærmere på i den nye planen.
En tilbakemelding
vi har fått i arbeidet med ny demensplan, er at mange opplever stigma,
og at personer med demens ikke blir hørt i saker som angår dem selv. Det
er sårt og gjør sykdommen enda tyngre å leve med. Det er derfor
viktig å fjerne fordommer og øke kunnskapen om demens. Dette gjelder
både helsepersonell, pårørende og alle som møter mennesker med demens
i hverdagen. Mer kunnskap vil hjelpe flere til å se symptomer på
demens og søke helsehjelp tidligere.
Det finnes ingen
kur mot demens. Det eneste vi vet virker, er mer kunnskap. Flere
trenger kunnskap, slik at vi kan møte mennesker som har demens,
med forståelse, respekt og omtanke. Derfor må vi fortsette å forske
på årsaker, forebygging og behandling.
I høst åpnet
et nytt forskningssenter i Bergen, som skal forske på alvorlige
hjernesykdommer som ALS, MS, Parkinsons sykdom og demens. Senteret
vil gi flere pasienter muligheten til å delta i kliniske studier.
Vi må også se
nærmere på voldsproblematikken som Aftenposten har avdekket. Omfanget
av avvik som følge av voldsepisoder mot ansatte og beboere som er avdekket,
er urovekkende stort. Vi vet at over 80 pst. av beboerne ved sykehjem
har en eller annen form for demenssykdom. Det er viktig at det enkelte
sykehjem bygger opp ansattes kompetanse om hvordan man skal håndtere
og forebygge vold på sykehjem. Vi vet også at mange med demens fortsatt
er friske og raske i kroppen, og det å være i aktivitet vil kunne
virke positivt og forebygge uro og aggresjon. Vi er allerede i gang
med arbeidet med ny demensplan og henter inn innspill fra brukere,
pårørende, ansatte i tjenestene og fagfolk.
Som følge av
de demografiske endringene venter vi at det blir økt etterspørsel
etter helse- og omsorgstjenester, særlig blant dem over 80 år. Vi
må derfor tenke nytt om hvordan vi skal møte denne utviklingen.
Regjeringen er opptatt av å sikre et mangfold av boligløsninger.
De fleste vil bo hjemme, og vi må se på løsninger som bidrar til
at flere planlegger og tar ansvar for å tilrettelegge for sin egen
alderdom. Så må vi selvsagt sørge for nok heldøgns omsorgsplasser
for dem som har behov for det.
Regjeringen har
derfor startet arbeidet med et kunnskapsgrunnlag der vi vurderer
hvordan statens virkemidler best kan innrettes for å sikre et mangfold
av boformer. Vi har bl.a. lyst ut et konsulentoppdrag som skal foreslå
konkrete modeller eller tiltak for framtidens boformer for eldre.
I oppdraget ber vi spesielt om at det ses nærmere på modeller av
typen generasjonshus og løsninger som setter folk i stand til å
bo hjemme.
Vi er i gang
med gjennomføringen av kvalitetsreformen Leve hele livet. Målet
med reformen er at eldre skal kunne mestre livet lenger og ha en
trygg og aktiv alderdom. Leve hele livet skal bidra til at kommunene
lærer av hverandre og implementerer gode løsninger for aktivitet
og fellesskap, mat og måltider, helsehjelp, sammenhenger og et aldersvennlig
samfunn.
Det er etablert
et råd for et aldersvennlig Norge, og i alle kommuner og fylkeskommuner
skal det opprettes eldreråd for at eldre skal høres i viktige beslutningsprosesser
på alle nivåer. Regjeringen vil også opprette et eget eldreombud.
Alle disse initiativene skal til sammen være med på å forankre og
gi retning. Eldre skal bli hørt, og samfunnet skal bli mer aldersvennlig.
De kommunene
som integrerer løsningene i Leve hele livet i sine kommunale planer,
vil fra 2021 bli prioritert i øremerkede ordninger. Det vil vi komme
tilbake til i budsjettsammenheng. For å stimulere til aktivitet
i kommunene allerede i 2020 foreslår vi et nytt tilskudd på 23 mill. kr
for utvikling av gode modeller for bedre kvalitet, kompetanse og
kontinuitet i omsorgstjenestene – i tråd med områdene i Leve hele
livet.
Vi tar den demografiske
utviklingen på alvor, og denne utviklingen ligger til grunn for
flere av våre satsinger og tiltak og vil selvsagt gjøre det også
i nye satsinger.
Sveinung Stensland (H) []: Som statsråden er inne
på, forventer vi at flere lever lenger, og at flere lever lenger
med bedre helse, da gjerne somatisk helse. Før var vanlige dødsårsaker
infeksjoner og hjertesykdom – de klassiske dødsårsakene – men nå
ser vi at flere og flere overlever hjertesykdom og infeksjoner og
lever lenger. Da ser vi at hjernesykdommer, og spesielt demens,
blir mer fremtredende i sykdomsbildet. Så for å sette det litt på
spissen: Jo flinkere vi blir til å kurere somatisk sykdom, desto
større er risikoen for sykdommer som gjelder bevegelsesapparatet,
psykisk helse og hjernehelse.
Kunnskapsnivået
er dessverre forskjellig i kommunene, kvalitetsnivået er forskjellig
i kommunene, og vi ser at det er forskjellig satsing i kommunene.
Derfor er det gledelig at statsråden peker på ordninger vi har for
å stimulere kommuner som vil satse på dette feltet. Samtidig ligger
det en felle i det: at det bare er de flinke som blir flinkere,
og at vi ikke klarer å dra med hele laget. Men jeg er overbevist
om at det er riktig med den typen belønningsordninger som vi nå
er kommet frem til.
Jeg har også
lyst til å peke på Hjernerådet, som gjør en viktig jobb her sammen
med Nasjonalforeningen for folkehelsen. Jeg er selv demensvenn og
oppfordrer alle tre som er med i denne debatten, til å bli demensvenn. Nasjonalforeningen
gjør en virkelig god jobb for å informere om demenssykdom og for
å hjelpe pårørende og ikke minst pasienter som blir rammet av denne
sykdommen. Det er nå engang slik at dette ikke er en blålyssykdom
– det er ingen som kommer inn på sykehus med blålys på taket fordi
de er demente. Det er ikke de som skriker høyest, men det er mange
som lider i det stille, både pårørende og pasienter.
Heldøgnsplasser
er én ting, men det aller, aller viktigste er at de som får heldøgnsplass,
får fylt sitt opphold på sykehjem med innhold. Derfor er jeg glad
for at statsråden nevner Leve hele livet, og jeg ser gjerne at vi
er tøffere med kommunene slik at de tar i bruk det verktøyet det
er.
Det viktigste
av alt er å skape trygghet. Utagerende brukere med demens er gjerne
et resultat av utrygghet og forvirring. Det er det en må jobbe mot,
og da er en annen måte å tenke på, både når det gjelder boliger,
bemanning og innhold i tjenestene, veien å gå. Det samme er faktisk
samfunnsplanlegging, og de tekniske utvalg eller planutvalg i kommunene
har også en rolle å spille når vi skal utforme et demensvennlig
samfunn for fremtiden.
Statsråd Sylvi Listhaug []: Det er viktig, også når
vi diskuterer det som har med eldreomsorg å gjøre, å huske at de
aller fleste eldre er ressurssterke – de er friske og raske og greier
seg selv. Ofte når man diskuterer disse spørsmålene, får man nesten
et inntrykk av at alle er pleietrengende. Slik er det heldigvis
ikke.
Likevel er det
utrolig viktig at vi griper fatt i de utfordringene vi ser, og jeg
vil også berømme Aftenposten for den reportasjeserien de har hatt
når det gjelder vold i sykehjem. Det er utrolig vondt for de pårørende
til dem som utsetter andre for vold – noe de gjør rett og slett
fordi de er syke; de har fått en demenssykdom som gjør at de agerer
som de gjør. Det er selvfølgelig også vondt for de pårørende til
dem som blir utsatt for denne volden, og det er derfor vi må gjøre
hva vi kan for å redusere den.
Et grep som vi
kommer til å be Husbanken se på, er det med å ta i bruk teknologi
som gjør at folk ikke går inn på andre rom enn sine egne, gjennom
at de har noe rundt halsen eller rundt hånden som gjør at de ikke kommer
inn på andre rom. Vi må også ha mer åpenhet om kvaliteten i sykehjemmene.
Derfor er Helsedirektoratet allerede i gang med å se på kvalitetsindikatorer
– vi trenger muligens flere av dem. Vi må også vurdere å ha åpenhet
ned på sykehjemsnivå, slik at vi faktisk vet mer om hva som skjer
på sykehjem. I dag vet vi mye om sykehusene, vi vet mye om skolene
der barna våre går, men vi vet altfor lite om det enkelte sykehjem
og hvilken kvalitet som er der. Fylkesmennene har fått i oppdrag
å se på sine sykehjem og sine kommuner: Hvem er det som lykkes godt
med å følge opp denne typen avvik, og hva kan vi lære av dem?
Representanten
Stensland var inne på Nasjonalforeningen for folkehelsen, og også
jeg vil benytte anledningen til å gi dem honnør – jeg har hatt møte
med dem som grunnlag for den nye demensplanen og fått mange gode
innspill. Jeg må også si at det gjorde sterkt inntrykk på meg å
møte ektepar der den ene var syk av alzheimer og den andre var frisk,
når de fortalte hvordan de blir møtt i samfunnet. Det ene paret
forteller at den ene dagen blir man behandlet helt som alle andre,
og så får man denne diagnosen og går ute på gata og opplever at folk
nesten ser gjennom deg og snakker til ektefellen din i stedet for
til deg. Det er akkurat som om folk tror at når man får denne diagnosen,
har man glemt alt. Slik er det ikke. Dette er en sykdom som utvikler
seg over tid, og det er viktig at folk flest har kunnskap om det,
slik at man blir behandlet med den respekten man faktisk fortjener.
Dette er en sak
vi kommer til å følge opp. Det er viktig for hele samfunnet at vi
er rustet til å ta imot de mange flere eldre det vil bli, og som
også kommer til å få en demenssykdom.
Kjersti Toppe (Sp) []: Eg må få takka for at dette
temaet er sett på dagsordenen. Sjølv om det ikkje er så veldig mange
som er her og debatterer saman med oss, er eg iallfall glad for
at temaet vert sett på dagsordenen. Fleire har snakka om Aftenposten
sin reportasje om vald i helsetenesta, og det er jo noko som faktisk
har vore oppe i og vorte behandla i Stortinget, behovet for ei kartlegging
av menneskerettssituasjonen i norske sjukeheimar. Det har vorte
stemt ned to gonger dei siste fire åra – er det vel – og eg ser
fram til at vi no skal få ei slik kartlegging. Det er klart at noko
av valden både mot tilsette og mot andre bebuarar skjer av personar
med demenssjukdom, som kan verta valdelege eller få personlegdomsforstyrringar.
Alderspsykiatrien snakkar vi altfor lite om. Eg trur at alderspsykiatrien
er eit område som bør styrkjast i åra framover.
Så vil eg berre
ta opp nokre forhold som eg meiner er veldig viktige når det gjeld
tilbodet til dei med demenssjukdom. Dagaktivitetsplassar meiner
eg er det kanskje aller viktigaste å få gjort noko med fort. Det
har vorte omtalt som det manglande mellomleddet i omsorgskjeda,
og eg er heilt einig. Vi veit at det er behov for 9 300 plassar
– det er gamle tal, behovet er sikkert enda større i dag – og vi
veit at kommunane på langt nær har klart å etablera så mange plassar,
det er vel omtrent halvparten. I den demensplanen som er gjeldande,
står det at dette er eit av dei aller viktigaste tiltaka. Eg og
Senterpartiet har etterlyst ei enda større satsing på dette, utanom
at det no har vorte lovfesta. Men det må jo byggjast ut i tråd med
behovet, og der er vi langt ifrå i dag.
Det andre eg
vil ta opp, er pårørande. Det heng saman med dagaktivitetsplassar,
for dei pårørande til iallfall dei heimebuande med demenssjukdom
vert utslitne. Dei gjer ein fantastisk innsats år etter år, men
dei endar ofte sjølv med å verta sjuke. Får ein dagaktivitetsplass
til ein som bur heime, vil det ikkje berre vera eit gode for den
som har ein demenssjukdom, men det er òg ei stor avlasting og gir
tryggleik for dei pårørande. No ventar vi ein pårørandestrategi
– som iallfall eg trudde skulle koma i haust, men eg veit ikkje
om han har vorte utsett, det kan jo kanskje statsråden fortelja
om – og vi ser fram til at det skal verta ein strategi som faktisk
betyr ei endring for dei pårørande.
Så er det snakk
om dette med diagnose – det står òg i den gjeldande demensplanen
– det er eit problem at ein går altfor lenge utan å få ein demensdiagnose.
Det er ikkje bra, for det handlar òg om førebygging, tilrettelegging
osv. Eg veit ikkje om det har vorte ei betring dei siste åra, det
har vore sånn lenge, men det er klart at det er kjempeavgjerande
at fleire får ein diagnose når ein mistenkjer at det kan vera det.
Fallførebygging
er òg noko eg må snakka om, for det er veldig mange med demenssjukdom
som lever lenge med demenssjukdomen, men som kanskje døyr av eit fall.
Å driva fallførebygging blant dei med demenssjukdom er òg eit veldig
viktig område.
Medisinering
har òg vorte tatt opp her. Overmedisinering snakkar ein veldig mykje
om, men vi må òg vera klare over at for ein del av dei med demenssjukdom
er det òg fare for underbehandling. Særleg smertebehandling er det
ofte for lite av fordi ein ikkje klarar å gi uttrykk for smerte.
Eg tenkjer det òg er veldig viktig at ein får kompetanse i sjukeheimar
osv. for å få ei riktig smertebehandling.
Det med stigma
og skam kan ikkje nemnast ofte nok. Eg har opplevd at framleis,
når vi snart er i 2020, er det knytt skam og stigma til denne sjukdomsgruppa. Der
er vi heilt einige tverrpolitisk om at vi må snakka meir om det.
At personar som har fått sjukdomen, står fram i media, trur eg er
utruleg positivt. Det har vi hatt eksempel på titt og ofte – utruleg
positivt.
Til slutt: Det
er mange konkrete tiltak i den 2020-planen, og eg lurar på: Er regjeringa
fornøgd med kor langt ein er komen i dag?
Sveinung Stensland (H) []: Takk for debatten.
Til siste taler
vil jeg si: Jeg er ikke helt fornøyd. Jeg hadde ikke fremmet denne
interpellasjonen hvis jeg var helt fornøyd. Vi kommer aldri til
å komme helt i mål, derfor må vi fortsette å ha trykket på disse
mer stille diagnosene. I helsedebatten er det veldig ofte, som jeg
sa i mitt forrige innlegg, blålysmedisinen som vinner frem. Da har
vi et ansvar for å lytte til de svakeste gruppene, og det er gjerne
de som har denne typen diagnoser.
Forrige taler
var inne på dette med diagnostisering. Det er helt klart at når
jeg snakker om kunnskap og informasjon, handler det om at folk skal
skjønne sykdommen og tidligere oppsøke hjelp hvis de ser symptomene. Det
handler også om at primærhelsetjenesten er obs på denne diagnosegruppen
– én ting er fastlegen, men også at det er tilgang på gode tilbud
for eldre i kommunene, der en kan oppsøke hjelp. Mange kommuner
har også egne helsestasjonstilbud for eldre, og det er en god modell
i så måte.
Fall ble også
tema her plutselig. Vi vet at over 10 000 nordmenn får hoftebrudd
etter fall, og 25 pst. av dem dør i løpet av et år. En av de vanligste
årsakene til sykehjeminnleggelse er hoftebrudd etter fall. Det er
noe som henger sammen med denne diagnosen. Igjen: Det er mange grunner
til å ha diskusjoner om demens.
Jeg vil takke
både for svarene som er gitt fra statsråden, og debatten vi har
hatt. Jeg håper at dette kan være starten på en ny demensplan og
videre arbeid med dette, og ikke minst en påminnelse om at det viktigste for
dem som er rammet, er at de får innhold i livet sitt. Da er Leve
hele livet-reformen et godt svar som kommunene bør ta i bruk.
Statsråd Sylvi Listhaug []: Jeg vil starte med å
takke for debatten. Det er en veldig viktig debatt.
Når det gjelder
Demensplan 2020, vil jeg si at det går i riktig retning. Men vi
er ikke mål, og det er derfor vi skal lage en ny plan, som nok også
kommer til å ta opp noen av de samme temaene som vi har hatt tidligere.
For eksempel når det gjelder kompetanseutvikling, er vi ikke i mål,
og det spørs om vi noen gang kommer dit. Vi må hele tiden jobbe
med det.
Så er jeg helt
enig med representanten Toppe i at vi snakker for lite om alderspsykiatri,
og at det også er en del av dette. Det er derfor det er så viktig
å bygge opp kunnskapen ute i eldreomsorgen.
Dagaktivitetsplasser
er kjempeviktig ikke minst for pårørende og dem det gjelder, for
at de skal komme seg ut. Nå blir det lovfestet, og da forventer
vi selvfølgelig at kommunene følger opp det. Men det er også viktig
at kommunene har et variert tilbud, for det er et helt annet behov
man har om man er dement, men frisk i kroppen, enn hvis man er dement
og ikke kommer seg så mye rundt. De pårørende er utslitt, det vet
vi, derfor jobber vi nå med en strategi- og handlingsplan. Vi velger
nå å slå det sammen, derfor tar det noe lengre tid. Den er utsatt til
våren, men vi håper at det skal bidra til at vi får satt dette på
kartet i enda større grad, og at vi får til enda bedre tjenester,
som også kommer de pårørende til gode, som gjør en fantastisk innsats
i dag, og som avlaster det offentlige.
Flere må få en
diagnose, det er jeg helt enig i, det må vi jobbe videre med. Vi
må også jobbe videre med hvilken oppfølging man får etter at man
har fått en diagnose. Det mange opplever, er jo rett og slett å
bli sendt ut til et stort, svart hull der man selv må finne fram
til hvor man kan få hjelp, og hvem man skal kontakte. Her er det nødvendig
at vi greier å få til mer strømlinjeformede tjenester, som gjør
at man slipper denne letingen.
Legemidler er
viktig, men beroligende midler kan ikke erstatte manglende aktivitet.
Jeg var og besøkte Bamble Sykehjem tidligere i år. Der hadde de
hatt et skyhøyt forbruk av beroligende medisiner. De hadde mye utagering.
De la om hele driften på skjermet avdeling og sørget for å øke bemanningen
og ta med seg dem som bodde der, mer ut. Medisinbruken gikk kraftig
ned, og samme vei gikk det med utageringen. De fikk rett og slett
en helt annen avdeling etter at de tok disse grepene. Jeg mener
at mange flere må se på lignende løsninger. Det er ikke alltid det
er medisin som er løsningen, men rett og slett å drifte på en annen
måte og øke grunnbemanningen. Det vi ser, er at det ofte ikke koster
mer, men at det gir bedre tjenester.
Presidenten: Dermed
er debatten i sak nr. 44 er omme. Det er også slik at dagens kart
er ferdigbehandlet.
Forlanger noen
ordet før møtet heves? Så synes ikke, og møtet er hevet.