Michael Tetzschner (H) [11:24:20] (ordfører for saken): Dette er et representantforslag som – i hvert fall uttrykt på papiret – har som ambisjon å gjøre om på Stortingets beslutning om å slutte seg til EUs tredje energimarkedspakke, som Stortinget tok i 2018. Som sakens ordfører må jeg også redegjøre for hvorfor forslagsstillerne mener denne saken skal opp nå, og i tillegg regner jeg med at de utdyper sin egen begrunnelse. Vi konstaterer i hvert fall at forslagsstillerne er uenig i Stortingets vedtak av 22. mars 2018, om samtykke til innlemmelsen av den nevnte energimarkedspakken i norsk lov og likeledes tilslutningen til EUs energibyrå, ACER.

Forslagsstillerne mener vedtaket ble truffet på tross av sterk motstand mot dette fra norsk fagbevegelse og befolkningen for øvrig. Representantforslaget munner ut i et krav om at Stortinget skal behandle saken på nytt, og dels en etterlysning av en fremforhandlet felleserklæring med EU i tråd med den norske posisjonen, som er blitt uttrykt i en politisk avtale mellom Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet De Grønne ved den opprinnelige beslutningen.

Under komiteens behandling av saken har vi bedt om en uttalelse fra Olje- og energidepartementet. Man konstaterer der nokså lakonisk at dette er en ordinær tilslutning til et internasjonalt avtaleverk, og at vi dermed har påtatt oss en folkerettslig forpliktelse til å gjennomføre beslutningen. Jeg vil for egen del legge til at de momentene som fremføres, i kortform er helt uforandret fra den brede debatten og gjennomgangen som Stortinget hadde den gangen man sluttet seg til den tredje energimarkedspakken. Jeg vil minne om at det ikke er for å påføre oss selv bindinger, men nettopp for å utnytte den handlefrihet Norge oppnår ved å inngå i en fast avtalestruktur på et så viktig felt som energipolitikken. Det er altså flertallets ønske i denne sal om å videreutvikle felles regler for det indre kraftmarkedet som Norge er en del av gjennom EU-samarbeidet, og det samarbeidet og den enigheten som er oppnådd mellom EFTA-statene og EU. Det er en enighet som går tilbake til mai 2017, der man ble enige om at dette skulle gjennomføres med de tilpasningene som var nødvendige på grunn av EØS-landenes spesielle status.

Så må vi minne om at ACER er et ønske om å fremme samarbeid mellom de nasjonale reguleringsmyndighetene i EU/EØS-området, bidra til å utvikle et indre marked og utnytte de samlede kraftressursene på en bedre og mer gunstig måte for området som helhet. For å gjøre dette må man akseptere at man som i andre avtaler inngår visse gjensidige forpliktelser, f.eks. at ACER skal gi uttalelser og anbefalinger og på enkelte tekniske og avgrensede områder også kan treffe vedtak utover den rådgivningen og de uttalelsene de gir.

Med dette mener vi at den store EU-debatten trygt kan hvile. Det er ikke snakk om å gi bort nasjonal reguleringsmyndighet som går på konsesjonsbehandling av utenlandske kraftkabler eller kraftproduksjon for øvrig. Jeg tror jeg slutter der, og så får forslagsstillerne begrunne mer i detalj hvorfor de mener at vi skal ha en omkamp om en sak som er grundig behandlet av Stortinget så sent som i 2018.

Espen Barth Eide (A) [11:29:13]: Det er en litt underlig sak vi behandler i dag, for man kan få inntrykk av at Senterpartiet og forslagsstillerne mener at Stortinget ikke helt forsto hva de vedtok i fjor vår. Jeg vil da minne om at det egentlig var en sjeldent omfattende diskusjon både i det offentlige rom og her i Stortinget om denne saken, og de fem partiene som ble enige, som jo utgjør et stort flertall, og som stemte for den innstillingen som ble vedtatt med ¾ flertall her i salen, visste hva de gjorde. Det var et grundig arbeid som lå til grunn for det, også en avtale som i veldig stor grad var grunnlaget for denne brede enigheten.

Forslagsstillerne viser til Arbeiderpartiets forutsetninger for å støtte en tredje energimarkedspakke. Da vil jeg understreke at de forutsetningene – åtte i tallet – alle sammen ble oppfylt. De tiltakene som måtte til – de endringene som måtte til – for å oppfylle dem, hadde norske myndigheter selv evne til å oppfylle. Det gikk på en annen innretning på reguleringsmyndigheten for energi, og det gikk på endringer i energiloven for å sikre Statnetts monopol over utenlandskabler – og et par andre justeringer. For øvrig var altså forutsetningene oppfylt hva angår tredje energimarkedspakke.

Vi ble også enige om å framføre en erklæring overfor EU om norske prinsipper i energipolitikken som ville være viktige ved framtidige endringer i EUs energipolitikk. Det var altså ikke en avtale om tredje energimarkedspakke, for det var ivaretatt; det var en avtale om eventuelle framtidige endringer. Man kan av dokumentforslaget få inntrykk av at forslagsstillerne tror at dette bare ble framført ved en slags oversending av et notat til EU – det er i hvert fall slik det beskrives i forslaget. Det var en foreløpig oversendelse. Utenriksministeren har personlig i det første ministermøtet etter at Island sluttet seg til ACER, framført denne politisk i EU. Erklæringen er altså framført på øverste hold i et EFTA-ministermøte. Utenriksministeren har så sent som i dag bekreftet overfor Europautvalget at dette er gjort, så det kriteriet er også oppfylt. Det er altså føringer på den diskusjonen vi vil få når vi en gang i framtiden skal diskutere ren energi-pakken, det som tidligere ble kalt fjerde energimarkedspakke, men som nå heter ren energi-pakken i EU.

Der har vi et veldig godt utgangspunkt for den diskusjonen, for det utgangspunktet ligger nettopp i den erklæringen og de prinsippene som det ble enighet om mellom fem partier på Stortinget. Men den debatten har vi jo ikke begynt på, så når det nå trekkes inn som argument for å stemme om igjen over tredje energimarkedspakke at det har skjedd ting i ettertid som etter forslagsstillernes mening bryter med det i den neste pakken, blir det en litt rotete tilnærming. Man kan jo nærmest få inntrykk av at poenget egentlig ikke er å påvirke politikken, men å få en ny anledning til å snakke om en sak som alle vi andre for lengst har avklart og egentlig er ganske fornøyd med.

Til slutt vil jeg understreke at Stortinget jo gjorde et annet vedtak rett før vi tok sommerferie nå i år, nemlig å inngå i en omfattende klimaavtale med EU. Et veldig sentralt element der er at vi samarbeider nært med de andre europeiske landene om å utvikle ren energi, vi har flere andre gode debatter gående om bl.a. utvikling av havvind, og denne ren energi-pakken kommer til å måtte bli sett i lys av dette omfattende klimaarbeidet med EU.

Det viktige for meg å få fram i denne debatten er at de forutsetningene vi la til grunn, er oppfylt gjennom avklaringene vi fikk til her i Norge, og at vi skal ta debatter om framtidige energimarkedspakker i EU på en grundig måte når vi kommer dit. Det er ingenting som tyder på at det er rett rundt hjørnet, men når vi kommer dit, har vi et godt grunnlag som vi tar med oss videre. Jeg tror at vi med fordel kan stemme slik vi gjorde sist, og opprettholde støtten til den tilslutningen som allerede er foretatt. Norge er nå medlem i ACER og tilknyttet gjennom EØS sammen med Island til tredje energimarkedspakke, og det tror jeg vi kommer til å stå oss godt på, særlig i en tid da vi har blitt vel så mye importør som eksportør av strøm. Det gis av og til et inntrykk av at vi stort sett eksporterer strøm. Det var riktig en gang i tiden. Nå er det en ganske god balanse mellom inn og ut av Norge når det gjelder strøm, og ofte importerer vi gjennom de samme kablene rimelig overskuddsvindkraft til Norge som får prisen i Norge ned.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [11:34:35]: I dag er det 25 år siden det norske folk sa nei til norsk medlemskap i EU. Jeg er klar over at det er representanter i denne salen som ikke er like tilfreds med det resultatet som undertegnede, men Stortinget som institusjon – det norske parlamentet, norske lovgivere – skal være særdeles glad for det kloke og framsynte valget det norske folk tok gjennom å si at vi ville ha en utvikling som styrket det norske folkestyret, da vi sa nei til en union, noe som ga oss muligheten til å kunne styre samfunnsutviklingen på viktige områder som et selvstendig land.

Gjennom EØS-avtalen griper EU inn i norsk selvstyre på stadig nye områder. Senest i dag, i møtet i Europautvalget, orienterte regjeringen om at det på en rekke nye områder må gjøres lovendringer som følge av nye direktiv som er på vei gjennom EØS-avtalen. Flertallet på Stortinget har tidligere gått inn for å avgi makt og underlegge det norske finanstilsynet EUs finanstilsyn på viktige områder. Nå diskuteres en ny jernbanepakke fra EU, som vil legge viktige beslutninger i EUs hender når det gjelder framtidig norsk jernbanepolitikk, dersom Stortinget gir sin tilslutning til det. Med en tredje energimarkedspakke, som flertallet på Stortinget tidligere har gitt sin tilslutning til, blir altså vitale deler av norsk energi- og industripolitikk lagt i EUs hender.

Dette er store og alvorlige beslutninger for Norge som nasjon. Norge har tradisjon for å bruke våre rike naturressurser, bruke vannkraften, til å skape arbeidsplasser og bygge gode samfunn rundt om i hele vårt langstrakte land, skape verdier. At vi som en stor energinasjon nå skal underlegge oss EU på viktige områder, er noe Senterpartiet har argumentert sterkt og kraftfullt mot.

Med den nye energimarkedspakken som EU nå har vedtatt, går utviklingen i EU enda videre. Statnett skal med den pakken få et ansvar for å utvikle tiårige nettutviklingsplaner som skal være i tråd med EUs prioriterte prosjekt. Dersom det ikke er samsvar, kan de gå inn og kreve endringer i planene.

Grunnen til at det er viktig, også i denne saken, er at EUs tredje energimarkedspakke er en del av EUs prosjekt for å lage en energiunion. Den skal utjevne forskjeller i strømpriser i Europa, der konkurransefortrinnene vi har hatt i Norge, skal utjevnes. Erklæringen som er oversendt fra norsk side til EU, er sendt som en ren orientering fra norsk side. Ja, den er presentert av utenriksministeren, og det som er meldt tilbake fra regjeringen til Stortinget, er at EU har tatt den til orientering. Det er ikke noe forsøk på en felleserklæring mellom EU og Norge. Islendingene har i det minste forsøkt gjennom å få en politisk felleserklæring – ikke i EØS-sammenheng – mellom representanter fra Island og EU. Og ikke nok med det, et av de store spørsmålene er nettopp suverenitet over utenlandskabler. Det islendingene sørget for parallelt med at en behandlet den tredje energimarkedspakken, var at de sendte ut en pressemelding som sa at beslutningen om IceLink skulle trekkes tilbake, at den skulle ut av EUs liste over prioriterte prosjekt. Det er noe islendingene har klart å få til i den siste reviderte listen, mens en fra norsk side ikke engang har forsøkt. Det blir bare meldt at en har ingen kommentarer fra norsk side. Derfor bør vi sørge for å gjøre som bl.a. landsmøtet i Fellesforbundet har tatt til orde for: å få en ny behandling av tredje energimarkedspakke og gå ut og ta tilbake suvereniteten.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [11:39:42]: Representanten vil ta opp forslagene.

Audun Lysbakken (SV) [11:40:00]: Jeg synes også det er en fin dag å diskutere EU på. Ja til folkestyre og nei til union var en bærende parole for den brede alliansen som vant folkeavstemningen i 1994. Også i diskusjonen om tilslutning til ACER og EUs tredje energimarkedspakke har vi sett en bred allianse av ulike partier, fagforeninger og organisasjoner – der nettopp spørsmål om suverenitet og hvem som skal bestemme, er det sentrale. Det kan være ulike syn på hvordan vi skal organisere energimarkedet, hvordan vi skal bruke kraften. Det er ikke alle argumenter som er brukt mot ACER som vi i SV synes er gode argumenter, men det sentrale spørsmålet er: Hvor skal makten ligge? Hvor skal makten over viktige veivalg for samfunnet ligge i et land som har sagt nei til å være med i EU?

Fellesforbundets landsmøte krevde nylig at Norge må ta tilbake maktoverføringen til EUs energibyrå, det er vi enig i. Vi er opptatt av nordisk og europeisk energisamarbeid, det har vært og vil være nødvendig bl.a. for å sikre forsyningssikkerhet og god miljøpolitikk. Men Norge har jo tradisjon for, og har vist, at et sånt samarbeid er mulig uten å avgi nasjonal suverenitet på den måten som ACER og inkorporering av den tredje energimarkedspakken vil innebære. Vi mener det er viktig at vi har kontroll på reguleringen av strømnettet og strømmarkedet, og vi frykter at ACER vil utfordre den nasjonale kontrollen vi har i dag.

Det er ikke unaturlig å ha den diskusjonen, for det er fremdeles mye som er uklart når det gjelder hva en tilslutning i dag vil bety av framtidig suverenitetsavståelse, og hvor mye nasjonal styring vi risikerer å miste på sikt. Derfor vil SVs gruppe stemme for de to forslagene som vi er med på å fremme i innstillingen.

Bjørnar Moxnes (R) [11:42:51]: Det er 25 år siden folkets nei til EU og ja til folkestyre. Det ville vært en god dag for Stortinget til å følge forslaget fra Senterpartiet og trekke oss ut av ACER og ta tilbake full nasjonal suverenitet og kontroll over vannkraften, energien, og dermed også industripolitikken til landet vårt. Det er en grunn til at grunnplanet i Fellesforbundet på landsmøtet i høst vant igjennom med vedtak om å ta tilbake kontrollen over arvesølvet vårt – ta den tilbake fra EU-kommisjonen, ta den tilbake fra Brussel. De skrev og sa at kraften skulle brukes til beste for industrien og husholdningene, som den har blitt gjennom historien. Derfor må vi si nei til ACER og flere utenlandskabler, sa Fellesforbundets landsmøte. Dette er de som står i front i verdiskapingen i Norge, og som også vet hvilken enormt verdifull ressurs vannkraften er, og ikke minst å ha kontroll over strømprisene. Den prisen kan naturligvis påvirkes hvis vi bygger enda flere utenlandsforbindelser og harmoniserer norsk strømprisnivå med strømprisnivået i EU. Noen få øres økning i strømprisen som følge av den harmoniseringen kan bli kroken på døra for avgjørende viktig industri langs hele kysten vår. Det er også bakgrunnen for at over 100 Arbeiderparti-ordførere sa nei til ACER, at LO sa nei til ACER, og at også AUF sa nei til ACER.

Men så stilte altså Arbeiderparti-ledelsen og Arbeiderpartiet på Stortinget seg sammen med Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet De Grønne mot en samlet fagbevegelse og for EU og Brussel og for å overføre suverenitet fra Stortinget til en union vi ikke engang er medlem i. Så ble altså denne pillen sukret med et forlik som ble framstilt av Arbeiderpartiet som såkalte ufravikelige krav for tilslutning til ACER. Disse kravene har ingen rettslig bindende status. De er oversendt til EU som et vedlegg, en engelsk oversettelse som det er vist til. Det har EU notert seg og tatt til orientering. Dette forliket mellom partiene, ACER-kameratene i Stortinget, har like sterk rettslig bindende status overfor EU som en uttalelse fra en norsk velforening eller en norsk syklubb. Det har ingen rettslig betydning for hvordan EU vil forvalte ACER og også bestemme over eventuelle nye kabler mellom Norge og EU i tråd med EUs nettutviklingsplan. Dette er det Arbeiderparti-ledelsen framstilte som ufravikelige krav for underleggelse under ACER og EU. Det var altså en ren bløff for å sukre en pille som hele fagbevegelsen samlet gikk imot av særdeles gode grunner, og som fagbevegelsen også i dag opprettholder gjennom Fellesforbundets landsmøtevedtak fra oktober i år.

Fagbevegelsen og vi her i salen vet at vi kommer til å stå overfor store nødvendige omstillinger, vekk fra olje- og gassavhengighet, og bygge ny, grønn industri og arbeidsplasser i landet vårt. Da er en bærebjelke for dette at vi fortsatt kan sikre industrien langsiktige, forutsigbare avtaler om billig strøm til foredling av metaller og mineraler som verden trenger. Norge har verdens reneste aluminiumsproduksjon og verdens reneste silisiumproduksjon, som drives av energi fra fullt fornybar norsk vannkraft. Det er dette som settes i spill når Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet, Høyre og resten av ACER-kameratene gir EU råderett og kontroll over deler av norsk energi, og dermed også industripolitikk. Vi vet i dag at de ufravikelige garantiene ikke er verdt papiret de er skrevet på. Derfor bør Stortinget støtte forslaget og ta tilbake full nasjonal suverenitet over vår energi og dermed også vår industripolitikk.

Statsråd Kjell-Børge Freiberg [11:48:04]: Energiforsyningen er EUs største kilde til utslipp av klimagasser. For å nå utslippsmålene under Parisavtalen arbeides det nå i EU for å oppnå en mer klimavennlig og effektiv energiforsyning. For EU er det nødvendig å sikre et markedsregelverk som underbygger den omstillingen som er nødvendig for å nå klimamålene. En del av dette er EUs tredje energimarkedspakke, som ble vedtatt i 2009.

Stortinget vedtok i mars 2018 samtykke til at den tredje energimarkedspakken skulle tas inn i EØS-avtalen. Stortinget vedtok også nødvendige endringer i energiloven og naturgassloven, som trådte i kraft nå i høst. Den tredje energimarkedspakken viderefører første og andre energimarkedspakke, som i flere år har vært en del av EØS-avtalen.

Etter Stortingets vedtak i mars 2018 meldte Norge i april 2018 tilbake til EØS-komiteen at det konstitusjonelle forholdet var oppfylt. EU fikk også presentert avtalen mellom Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet De Grønne om tredje energimarkedspakke. Erklæringen er et klart uttrykk for det norske synet.

I høst vedtok Alltinget på Island et tilsvarende samtykke til å innlemme tredje energimarkedspakke i EØS-avtalen. Norge er dermed folkerettslig forpliktet til å gjennomføre EØS-komiteens beslutning av 5. mai 2017, og denne beslutningen trådte i kraft 3. oktober 2019.

De vedtatte endringene i energiloven og naturgassloven og tilhørende forskrifter trådte i kraft 1. november i år. Med dette regelverket i den tredje energimarkedspakken er dette altså gjennomført i Norge. Dette er gjort i tråd med Stortingets forutsetninger og i samsvar med avtalen mellom flertallspartiene på Stortinget. Jeg ser ikke noe grunnlag for å legge fram saken for ny behandling i Stortinget. Jeg kan heller ikke se at det er behov for å forhandle fram en felles erklæring med EU nå.

Den norske posisjonen er klart uttrykt i avtalen av mars 2018, fra flertallspartiene på Stortinget, og dette er formidlet til EU. Felleserklæringen mellom Island og EU er en politisk erklæring. Den endrer ikke på regelverket, på EØS-komiteens beslutning om energimarkedspakken, som både Island, Norge og Liechtenstein er bundet av.

Rent faktisk er Island i en spesiell situasjon uten overføringsforbindelser for strøm til utlandet. Norge har derimot utvekslet kraft med våre naboland i mange tiår og er en del av det nordiske kraftmarkedet. Når både Norden og resten av EU arbeider for et mer fungerende kraftmarked med økt innslag av fornybar energi, er dette også noe som berører oss. I samsvar med EØS-avtalen er det også viktig at norske aktører kan delta i dette samarbeidet.

Etter at den tredje energimarkedspakken ble vedtatt i 2009, har EU vedtatt ytterligere reguleringer, bl.a. om kraftmarkedet, energieffektivisering og fornybar energi. På energiområdet kan Norge ha noen andre utgangspunkt enn EU, bl.a. når det gjelder tilgang på fornybar og klimavennlig energi. Samtidig har vi en felles målsetting om at markedet i størst mulig grad skal legge til rette for at vi kan nå de politiske målene vi har satt oss. Vi står derfor sammen i ønsket om en mest mulig effektiv drift av kraftsystemene.

For regjeringen er det viktig at norske interesser ivaretas på best mulig måte i møte med EUs politikk og lovverk. EUs regelverk må analyseres og drøftes på en forsvarlig måte før det eventuelt tas inn i EØS-avtalen, med nødvendige tilpasninger. Jeg vil også påpeke de mange EØS-tilpasningene som er gjort i den tredje energimarkedspakken, der formålet nettopp var og er å ivareta norske hensyn.

Ingjerd Schou (H) [12:04:36]: Jeg tenkte jeg skulle holde meg til det saken handler om, ny behandling av tredje pakke osv. Jeg ser at både innlegg og replikkordskifter handler om alt annet enn det.

Som olje- og energiministeren har opplyst i et brev til komiteen under behandling av saken, er de forfatningsmessige kravene om innlemmelse av EUs tredje energimarkedspakke oppfylt, og Norge er dermed folkerettslig forpliktet til å gjennomføre beslutningen. Det representantforslaget som foreligger i dag, er altså en ren markeringsøvelse fra forslagsstillerne og kan ikke oppfattes som noe annet enn en omkamp.

La meg minne om følgende: Det er veldig positivt at EUs tredje energimarkedspakke kommer på plass, og at det er mulig å sikre et velfungerende elektrisitetsmarked. Energiforsyning er EUs største kilde til utslipp av klimagasser, og i Norge har vi lang erfaring nettopp med å få til klimavennlig energiforsyning basert på fornybar energi. EU arbeider med å få til et mer velfungerende og klimavennlig energisystem i Europa, og her skal Norge delta.

Klima er ikke en utfordring enkeltland kan løse alene, men det kan nesten høres slik ut når jeg hører på enkelte av de foregående talerne. I Norge har vi lang erfaring med en klimavennlig energiforsyning, og vi støtter EUs ambisjon om å utvikle en ren og konkurransedyktig energisektor til lavest mulige kostnader. Norge er en del av det europeiske energimarkedet, og det er i vår felles interesse å ha en positiv utvikling på dette området.

Norge har allerede ambisiøse mål når det gjelder fornybar energi, og vår fornybarandel er svært høy. God tilgang på fornybar energi gjør oss i stand til å satse videre på elektrifisering av transportsektoren, og også andre sektorer.

I merknadene til representantforslaget framfører Senterpartiet mange antagelser om den neste energimarkedspakken, EUs fjerde. Det kan virke som – i hvert fall kaller tankene fort hen på det – om Senterpartiet med sine merknader ønsker å male en viss herre på veggen. Det viktigste å si om denne på det nåværende tidspunkt er at den ikke er lagt fram for Stortinget. Jeg hører at mange i replikkordskiftene prøver å få oppmerksomhet om den, men vi skal altså ha den til behandling senere, og vi forholder oss til den når den blir lagt fram.

Det er samtidig viktig å peke på at Norge ved innlemmelse av den tredje energipakken oppnår mange viktige EØS-tilpasninger på elektrisitetsmarkedet. Norge har full rett til å delta i arbeidet i ACER – i arbeidsgruppe, komité, styre og reguleringsråd.

Liv Signe Navarsete (Sp) [12:07:52]: Fyrst vil eg gratulere alle med 25-årsdagen for Noregs nei til EU. Slik sett er det eit paradoks at me nok ein gong diskuterer korleis denne regjeringa, saman med Arbeidarpartiet, tilpassar Noreg meir og meir til EUs indre marknad, i hurtigtogsfart og utan skam i livet, med tanke på at Noreg faktisk sa nei.

Når ein lyttar til representanten Schou frå Høgre, må ein tenkje på Høgres standpunkt til norsk eigarskap og norsk suverenitet opp gjennom tidene. Og apropos energi: Viss ein ser tilbake på det som var den verkeleg store drøftinga om eigarskap til norsk energi, var det før konsesjonslovene vart innførte. På den tida kjøpte utanlandske investorar opp fossefall, og i 1906 var to tredjedelar av fossane som vart bygde ut, utanlandskeigde. Kloke, framsynte politikarer opna for ei heilt anna utvikling, som har ført til at me har fått bygd industri langs heile kysten, næringsliv, me har kraftforedlande industri som verkeleg står seg i internasjonal konkurranse. Men Høgre var sterkt mot. Me har den reinaste aluminiumproduksjonen og silisiumproduksjonen i verda, like utanfor mi eiga stovedør. Fantastisk dyktige folk konkurrerer globalt på ein god måte.

Representanten Schou sa òg at Senterpartiet målar fanden på veggen, og representanten Barth Eide frå Arbeidarpartiet sa at dette er ei underleg sak. Ja, det er òg underleg å høyre representantar frå Arbeidarpartiet og Høgre desavuere at ein tek den framtidige fjerde energimarknadspakka inn i debatten, når ho er vedteken i EU. Snakk om å gå med bind for auga inn i framtida. Ingen har heller protestert på den tolkinga av det og det som ligg føre i merknad frå Senterpartiet, nemleg at me gir frå oss styringa til det som heiter reguleringsmyndigheitene her i Noreg, men som skal vere tilpassa EUs nettverksplaner og planer for regionale nett, og at RME berre vil ha som jobb å gjere det som EU har bestemt, og innføre det i Noreg.

Ingen kan gi nokon garanti for kva som kjem til å skje. Noreg har ikkje noko unntak, Noreg har ikkje nokon presiseringar. Det er ingenting som gjeld – det er berre prat, det er ikkje anna enn prat. Eg har sjølv vore statsråd og veit at det å sende eit brev til EU betyr ingenting før ein har hatt møte, før ein har fått eit skriftleg svar. Kvar er det skriftlege svaret? Kvar er det som seier at det unntaket ein skulle ha, faktisk kjem til å gjelde? Det finst ikkje.

Ole André Myhrvold (Sp) [12:11:10]: Absolutte krav, ble det sagt. En erklæring overfor EU var det som skulle avgis, men noen forpliktelse ligger det ikke i en politisk overlevering. Alle vet at i et marked er det jussen som teller.

Det er også verdt å merke seg at noen EU-tilhengere stadig ser ut til å tro at fri flyt ikke har konsekvenser – det være seg arbeidstakers rettigheter, norske tariffavtaler eller som nå i Nav-saken, der man ser ut til å ha gått glipp av at EØS-området er ett marked for de fire friheter: varer, arbeid, kapital og tjenester. EU handler ikke om sosial utjamning, det handler om markedskreftenes frie flyt for å skape et felles marked. Slik er det også i energipolitikken. Målet er fri flyt. Noen kaller det et marked som fungerer, hører jeg her nå, et energimarked som fungerer, men målet er altså fri flyt for utjamning av pris og konkurransevilkår. Det tas ikke hensyn til lokale behov eller det enkelte lands særegenhet og konkurransefortrinn.

Handel med energi illustrerer dette godt. I Norge har ren vannkraft tjent oss godt som middel til å bygge opp kraftkrevende industri og konkurransekraft. EUs mål er utjamning av energipris. Det vil svekke norsk konkurransekraft og styrke f.eks. tysk konkurransekraft fordi prisen vil gå opp her og ned i Tyskland. Det er utjamning som er målet – og et likt marked. Hvor blir det da av konkurransefortrinnet med ren energi til lav pris? Det blir borte. Den passivitet for norske interesser som har vært vist siden Stortinget behandlet saken våren 2018, er påfallende.

Jeg må også si til våre venner i Arbeiderpartiet at jeg er litt skuffet over at man ikke i større grad står opp for sine ultimate krav. I det minste burde man kunne forvente at man kanskje støttet mindretallsforslag nr. 2, nemlig om at man skal ha garantier. Jeg registrerer også at i disse ultimate kravene som ble framsatt, ble det sagt at energiloven skulle endres, sånn at alle mellomlandsforbindelser skulle være statlig eid. Imens pågår altså konsesjonsbehandlingen av NorthConnect ufortrødent videre, men vi har ikke fått en ny lovproposisjon som tilfredsstiller kravene til Arbeiderpartiet når det gjelder reversering av energiloven.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:14:04]: Representanten Schou sa i stad at Senterpartiets forslag er et forsøk på omkamp. Ja, vi forsøker å få Stortinget til å gjøre om den svært ukloke beslutningen om å tilslutte Norge EUs tredje energimarkedspakke. Vi hadde håpet at Stortinget – og spesielt de partiene som har stilt såkalt ufravikelige krav for å være med på denne saken – hadde tatt inn over seg at det siden Stortinget fattet sin beslutning 22. mars i fjor, ikke har blitt gjort noe forsøk fra den norske regjeringen på å få noen som helst slags forpliktelser fra EU, ikke noen politisk erklæring slik islendingene har lagt fram.

Det er helt riktig som statsråden sier, at en politisk erklæring som den islendingene har, ikke er juridisk bindende. Det er helt riktig. Det er nettopp derfor vi fra Senterpartiets side sier at det er det minste en måtte ha sørget for når en går inn for å avgi suverenitet på vitale deler av norsk energi- og industripolitikk. Det en i hvert fall må sørge for, er at de såkalt ufravikelige krav som landsstyret i Arbeiderpartiet fattet knyttet til tredje energimarkedspakke, som de skriver på sine egne nettsider, blir ført inn i en erklæring som blir tatt opp i EØS-komiteen, og der EU- og EFTA-landene signerer den sammen, som et grunnlag. Men selv ikke en slik felleserklæring er noen garanti for framtiden, for EØS-avtalen er en såkalt dynamisk avtale. Det betyr at det kommer stadig nye direktiver, stadig nye fortolkninger, som gjør at norsk suverenitet blir stadig mindre på vitale områder for Norge.

Til det formelle ved å ta opp saken på nytt: I artikkel 92 i EØS-avtalen står det at i det fellesorganet som en har mellom EFTA-landene og EU/EØS, kan en ta opp alle spørsmål som forårsaker vanskeligheter. Det er fritt for begge parter å gjøre det. Det kan vi gjøre fra norsk side, som de andre EFTA-landene. Det kan EU gjøre. Det kan ikke være slik at EØS-avtalen bare skal være en sklie den ene veien, der EU hele tiden skal komme med sine nye fortolkninger, sine nye krav, mens vi aldri skal ha mulighet til å ta opp noen spørsmål som volder vanskeligheter. I så fall er det såkalte handlingsrommet som noen forsøker å gi inntrykk av, en komplett illusjon. Vi må sørge for å ta tilbake nasjonal kontroll.

Else-May Norderhus (A) [12:17:23]: Vi står igjen og diskuterer akkurat det samme og med samme standpunkt fra alle parter. Jeg er veldig glad for at vi er ferdig med denne saken, og for at vi vedtok det vi gjorde. På Arbeiderpartiets vegne vil jeg si at de åtte punktene som vi fikk inn i avtalen med regjeringspartiene og Miljøpartiet De Grønne, var gode. De står seg, og vi forventer selvfølgelig at statsråden kjører det løpet som vi har blitt enige om.

Det er litt interessant når SV kommer på banen og sier at dette er noen forferdelige greier. Jeg tenker at SV er et klimaparti og et parti som jobber internasjonalt og er opptatt av samarbeid. Dette er en sak som faktisk er veldig viktig for klimaet. ACER er en organisasjon – et direktorat, på en måte – som skal bidra til samarbeid om nettkoding osv. Det er ikke der politikken ligger. Den ligger til hver enkelt regjering. I Norge gjorde vi endringer i energiloven som vi ble enige om i denne saken. Det jobbes det med.

Jeg merker meg også at både Moxnes og Gjelsvik er mest opptatt av å prøve å få NorthConnect til å bli en del av ACER, men det er en sammenblanding som ikke hører hjemme her. Det er ikke i ACER at tilgang til kabler skal vedtas. Det er her på Stortinget, men det er statsråd Freiberg som har ansvaret for å gjøre det. De forutsetningene som vi la til grunn i den avtalen, er klare, og Moxnes tok dem opp. Det er at Statnett skal ha monopol, erfaringer skal høstes fra de kablene som er i gang, som skal bygges, og som er vedtatt skal bygges, og så skal det selvfølgelig være samfunnsøkonomisk lønnsomt for i det hele tatt å gjøre det. Det er forutsetninger, men det er ikke riktig for oss som er representanter, å gå inn i konsesjonsbehandlingen. Vi har lagt forutsetninger politisk, og så er det departementet og statsråden som har ansvaret for å fullføre dette. Vi skal nok følge veldig godt med.

Så til suvereniteten, som alltid er et fantastisk øverste punkt for Senterpartiet i denne saken. Man er veldig opptatt av å få fram at vi sier fra oss suvereniteten. Nei, det har vi faktisk ikke gjort. Det var i denne saken en liten periode vi lurte på om en del av RME var slik at vi sa fra oss noe av suvereniteten. Det ble sjekket, det ble rigget runder på det i departementet, og Lovavdelingen har vært helt tydelig på at vi ikke sier fra oss noe av suvereniteten i denne saken. Da må man faktisk forholde seg til det – ikke lyve. Det er ikke bra.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:20:33]: Jeg synes det er ganske sterkt når representanten Norderhus beskylder andre stortingsrepresentanter for å lyve. Det som allerede ligger i tredje energimarkedspakke, er at ACER har makt til å fatte beslutninger bl.a. når det er uenighet mellom land om kostnadsfordeling på nye kabler, nye utenlandsforbindelser. Det har ACER allerede gjort, bl.a. i forbindelser mellom Polen og Baltikum. En har også myndighet når det gjelder innholdet i bruk av kablene. Med fjerde energimarkedspakke går dette ytterligere videre. ACER får nye fullmakter. Statnett skal utvikle tiårige nettutviklingsplaner som skal være i tråd med EUs prosjekt. En kan også bli overstyrt med tanke på å skulle endre de planene. Dette er konsekvenser – konkrete konsekvenser.

Til dette med klima: Ja, er det noe som er viktig for klimaet, er det nettopp at vi bruker strømmen i Norge til å bygge industri. Verdens reneste industri som vi har i Norge – den bør vi utvikle videre og si nei til dette.