Stortinget - Møte onsdag den 9. oktober 2019

Dato: 09.10.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhald

Sak nr. 1 [10:01:45]

Muntlig spørretime

Talarar

Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at statsminister Erna Solberg vil møte til muntlig spørretime.

Statsministeren er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Jonas Gahr Støre.

Jonas Gahr Støre (A) []: 100 milliarder er et enormt tall, hentet fra statsbudsjettet. Det dekker kostnadene til politi, forsvar, barnetrygd og kontantstøtte. Men 100 milliarder beskriver også et annet tall, og det er det regjeringen legger opp til å bruke på uføretrygd neste år. Det tallet har økt fra litt over 60 milliarder i 2014, og det passerer altså 100 milliarder nå. Men bak dette tallet skjuler det seg mennesker – 357 000 nordmenn – og det er forventet å øke med 25 000 til neste år. Mange av dem er for syke til å jobbe, de skal ha trygghet for å kunne leve et verdig liv, men mange ønsker å jobbe, og det mange opplever nå, er at det er vanskelig å komme inn, og mange opplever at de skyves ut. Politikken virker ikke for å snu denne utviklingen. Det var en prioritet for Erna Solberg da hun ble statsminister, og vi går i gal retning.

I fjor inviterte statsministeren til en inkluderingsdugnad – flere skulle komme i jobb. De som hadde hull i cv-en, skulle få en mulighet. Vel og bra, men avstanden mellom de fagre ordene og utviklingen går i gal retning. Men «nå skal vi i gang med tidligere, bedre og tettere oppfølging fra NAV», sier arbeidsministeren. Hun sier det i 2019 – «nå» skal man i gang med det. Et tydeligere tegn på at dette ikke har vært nok prioritert de siste årene, kan vi vanskelig se.

Arbeiderpartiet mener vi trenger en bredere aktivitetsreform for unge uføre, med jobbgaranti, mer ressurser og tilrettelagt kompetanse i Nav, og at vi kan følge opp faglig de som sliter psykisk. Det er opplagt at denne innsatsen fra regjeringen ikke er god nok med den utviklingen vi ser.

Mener statsministeren fortsatt at inkluderingsdugnaden som hun har tatt til orde for, har det som trengs for å hjelpe flere inn i arbeid og snu denne trenden som setter så mange nordmenn i en krevende situasjon?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg er helt enig med representanten Gahr Støre i at det at vi har så mange som står utenfor arbeidslivet, er en av våre store og vanskeligste utfordringer i årene fremover. Det er mange tunge utviklingstrekk som også trekker i retning av at det kan bli enda flere fremover. Omstillingstakten i næringslivet, kompetansebehovet fremover – alle disse store tingene som vi ofte snakker om som utviklingen i vårt samfunn – er tunge driftere. Noe av det regjeringen derfor jobber hardt med, er å gå inn i mange ulike tiltak for å bidra til å kvalifisere folk til det arbeidsmarkedet vi har, til å gi dem tidlig hjelp til å komme tilbake når de har stått utenfor, og til å hente dem ut – med hjelpetiltak – fra f.eks. det å være avhengig av stønadsordninger. Derfor er det ikke slik at dette er det første budsjettet vi gjør noe i, slik det kunne høres ut i uttalelsene fra spørsmålsstilleren. Vi har f.eks. i budsjetter tidligere i denne perioden økt den tette oppfølgingen av psykisk syke gjennom IPS-ordningen, som bidrar til at vi støtter opp under at folk kan være i behandling og jobbe samtidig. Derfor har vi laget inkluderingsdugnaden, som egentlig retter seg mot én bit av arbeidet, nemlig å få arbeidsgivere med på laget til å ansette folk som har hull i cv-en, som har en funksjonshemning, som har stått utenfor. For veldig mange opplever at selv om de er kvalifisert for arbeid, selv om de har vært igjennom AAP-ordningen, at de er klar for det, så står det ingen arbeidsgivere og tar imot, fordi man har andre man heller vil ansette. Derfor er det en samfunnsoppgave å gjøre disse tingene framover.

En av de tingene vi har gjort, er at vi nå i sum har litt færre folk på helserelaterte ytelser enn tidligere – eller det er omtrent på samme nivå. Det betyr at selv om uføretallet øker, klarer vi å bremse rekrutteringen inn mot disse ordningene. Der må vi gjøre enda mer, og derfor er det mange av de tiltakene vi gjør, som har en betydning for dette.

Jonas Gahr Støre (A) []: Nav, den etaten som skal gjøre mye av dette arbeidet, opplever ABE-kutt og effektivisering. Hva skal til for å snu denne utviklingen, med en så kraftig vekst? Jeg husker hva Erna Solberg sa om dette i 2013–2014, da hun tiltrådte som statsminister. Utviklingen går i helt feil retning, med kraftig vekst – 25 000 nye i løpet av utgangen av neste år.

Da er spørsmålet: Er den dugnaden som statsministeren inviterer til – dugnad er et fint begrep, og det kan virke – det som trengs for å følge opp disse menneskene, som – mange av dem – vil jobbe? Statsministeren nevner noe innen psykisk helse, men har vi mobilisert det som er av fagkompetanse til å kunne jobbe med dem som har såkalt lettere lidelser, for å kunne komme på sporet og komme i arbeid?

Min påstand er at dette er et altfor lite prioritert tema. Det var ikke et tema i finansministerens tale. Dette handler om menneskers liv i Norge. Det handler om folk som skal komme i jobb, og vi trenger folk i jobb. Det vi ser, er skyggesiden av dette. Vi har lav ledighet, men for mange som står utenfor arbeidsmarkedet, som kunne kommet inn. Holder virkemidlene vi ser i dag, for å rette opp dette?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg har aldri trodd at inkluderingsdugnaden er det eneste virkemidlet. Det høres nesten ut som om representanten tror det. Da har han ikke fulgt mye med på hva vi har gjort fra regjeringens side de siste årene. Vi har innført arbeidsplikt for sosialhjelp for unge sosialhjelpsmottakere under 30 år, med tett oppfølging for å få folk raskere tilbake i jobb. Vi har gjort endringer i kvalifiseringsstønadsordningene. Vi gjør det mulig nå å ta et fagbrev innenfor kvalifiseringsstønadssystemet og ordningene i Nav i mye større grad enn det som var tidligere, fordi vi skal få flere tilbake.

Det er to utfordringer. Det ene er den utfordringen som dreier seg om helserelaterte spørsmål, det andre er kvalifiseringsutfordringene, og vi har tatt tak i begge spørsmålene. Men det tar lang tid. For lenge ble AAP brukt som en ordning hvor folk ble værende. Noen skulle bli uføretrygdet, men ble holdt på AAP selv om de etter hvert kvalifiserte for uføretrygd. Noen burde vært tatt hånd om mye tidligere. Vi gjør begge deler. Men jeg tar imot alle gode forslag, for dette synes jeg er en felles oppgave for hele det norske samfunnet.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Jonas Gahr Støre.

Jonas Gahr Støre (A) []: Det er et positivt signal; vi skal komme med de forslagene.

Når det gjelder AAP, arbeidsavklaring, har mange opplevd at de ikke er blitt avklart. De mister støtten midt i perioden, de ramler ned, blir uføre eller kommer på sosialhjelp. Det siste som kommer nå, er forslaget om at AAP-mottakere under 25 år skal miste en tredjedel av inntekten sin. Det følger logikken vi har sett før: De som har lite, skal gjøre en jobb ved å få enda mindre, mens de som har mye, skal bidra ved at de får mer. Det er et prinsipp høyresiden bruker, og vi ser det også her.

Jeg orker ikke denne kritikken fra opposisjonen, sier Siv Jensen når hun blir konfrontert med dette, men det må hun tåle, for dette handler ikke om opposisjonen, det handler om mennesker som blir rammet, og som blir sårbare.

Det er for kort overgang for dem som blir avklart etter sykdom, til de havner på uføretrygd. De blir for dårlig fulgt opp. Kapasiteten er for dårlig til å gi dem den avklaringen de trenger. Ser ikke statsministeren at veien tilbake til arbeidslivet er lengre fra uføretrygd enn fra arbeidsavklaring? Burde ikke innsatsen vært større der for å hindre at uføretallene fortsetter å vokse som de gjør?

Statsminister Erna Solberg []: Formålet med de endringene vi gjør i AAP for de unge, er nettopp å sørge for at det blir en tettere oppfølging. Vi bruker den samme summen penger på tettere oppfølging som det vi reduserer inntekten med ved å være på AAP. Samtidig gjør vi det likt for hvilken stønadsform man er på – om man er på AAP, om man er på kvalifiseringsstønad, eller om man er på introduksjonsstønad – slik at ikke én skal fremstå som mer attraktiv, men at de alle er like for dem under 25 år. Det er fordi veldig mange av disse står uten kunnskap og kompetanse og egentlig burde vært på en kvalifiseringsstønad for å kunne få den kunnskapen og kompetansen de trenger for å komme inn i arbeidslivet.

Derfor er det nettopp de tiltakene vi gjør, og som Arbeiderpartiet protesterer mot, som bidrar til å hindre at folk blir rekruttert til varig å komme utenfor. Vi har satt i gang tiltakene for å sørge for å følge opp dem som er på sosialhjelp. Vi gjør dette systematisk for unge som kommer inn i AAP og andre ordninger. Vi gjør nettopp disse stegene. Men å tro at det er kortsiktig og lett – det er det ikke. Dette krever arbeid over mange år.

Presidenten: Jonas Gahr Støre – til oppfølgingsspørsmål.

Jonas Gahr Støre (A) []: Det er opplagt, men dette følger en annen logikk fra denne regjeringen, og det er at de som skal betale for tiltak for dem som sliter, er de som sliter. Når det skal bli billigere med barnehage for de fattigste, er det andre barnehageforeldre som skal betale for det –det er ikke spleiselaget som en helhet. Og nå er det unge under 25 år på arbeidsavklaringspenger som skal betale for at de skal hjelpes tilbake. Det er usosialt, det som kommer.

I tillegg er det i dette statsbudsjettet – det er viktig å ta det opp her også – en rekke kutt som jeg vil kalle usosiale og smålige, i arbeidsavklaringspenger, bostøtte for utsatte grupper, bilstønadsordning – det har vi sett tidligere – og fri rettshjelp. I neste års budsjett gjelder det nye grupper: unge med nedsatt arbeidsevne, barn som trenger tannregulering, og barn som trenger briller.

Dette er urettferdig. Statsministeren sa til meg i Politisk kvarter i går at de fleste har råd til å kjøpe briller til barna sine. Det er en illustrasjon på det mennesker står i. Disse menneskene er egentlig kandidater til å ende opp utenfor arbeidsmarkedet om de ikke får den hjelpen fellesskapet kan gi dem, til å lære, til å bli akseptert, til å være med i det sosiale, til å unngå lettere sosiale lidelser.

Hvorfor foretar regjeringen disse smålige kuttene som ikke har noen virkning for å gi mennesker bedre liv?

Statsminister Erna Solberg []: Alle disse kuttene hadde fortjent å bli diskutert separat, f.eks. spørsmålet om briller. Vi har på ti år hatt mer enn en dobling av denne posten, knyttet til én spesiell diagnose. Da har vi sagt at vi må holde litt igjen. Vi må sørge for at vi har en standardisert sats. Alle skal få briller, alle skal få gode briller tilpasset synet sitt, og som hjelper dem med sykdommen sin, men vi må ha en standardisert sats. Det har altså vært mer enn en dobling av denne posten i løpet av de siste ti årene, og da er det grunnlag for å gå inn og se på det.

Når det gjelder tannregulering, er regjeringens holdning at vi ikke skal bidra til det kroppspresset som er i dette samfunnet med å pushe på at alle skal ha akkurat like pene tenner, og at det offentlige skal betale for tannregulering. Det er interessant å se på den sosiale fordelingen av hvem som får tannregulering. Det er faktisk barn av folk med høy inntekt og høy utdannelse som tar mest ut av denne potten, hvis man ser på den sosiale fordelingen av det.

Presidenten: Jonas Gahr Støre – til oppfølgingsspørsmål.

Jonas Gahr Støre (A) []: Min inngang til dette spørsmålet er at vi har en utvikling i samfunnet vårt som er svært alvorlig. Det statsministeren beskrev som en av de største utfordringene for Norge i 2013, har bare fortsatt å øke. Nå må vi ta tak i dette, med tettere oppfølging fra Nav, sier arbeidsministeren. Det er for sent.

Jeg hører at statsministeren inviterer til at vi skal ha samarbeid om løsninger. Det er en god invitasjon. Vi har en rekke forslag. Det må komme mer ressurser til de som målrettet hjelper dem som er utenfor. Det må komme mer ressurser til kompetanse. Det må tas tak i utfordringen med psykisk helse, det som kalles «lettere psykiske lidelser». Det handler om hele spekteret av tidlig innsats, fra barnehage til skole til oppfølging.

Jeg frykter at dette med inkluderingsdugnaden og tiltakene regjeringen nå har, er for svakt og for lite målrettet. Tallene og prognosene i dette budsjettet tyder på det. Vi er på feil kurs. Det alvorlige med det er ikke at vi passerer 100 mrd. kr – det kan Norge betale – men det er at et stadig økende antall medmennesker kommer i en situasjon som de vanskelig kommer seg ut av. Så her trengs det sterkere lut – en mer håndfast og kraftfull politikk.

Statsminister Erna Solberg []: Jeg er veldig glad for at Arbeiderpartiet nå ser at dette er en av de store utfordringene. Det opplevde vi ikke før, nå er jeg glad for at vi har blitt enige om det. Vi har jobbet systematisk med dette siden vi kom i regjering, bl.a. med tidlig innsats. Det er derfor det brukes 1,3 mrd. kr mer i norske kommuner – overført fra staten til norske kommuner – for å jobbe med tidlig innsats på mental helse, på helsesøstertjenester og psykologer i alle kommunene. Fra neste år er det pålegg om at det skal være psykologkapasitet i alle kommunene. Det er for å hjelpe til med disse lavterskeltilbudene for å hindre ting.

Det er veldig farlig å tro at inkluderingsdugnaden løser alle disse utfordringene. Det er veldig mange andre tiltak som kommer i tillegg, men inkluderingsdugnaden er målrettet mot én ting: samhandlingen med arbeidsgivere og Nav, for å sørge for at vi får frem jobber som gjør at folk som ikke kan jobbe 100 pst. effektivt, og som kanskje har en sykdom og trenger behandling, likevel får en plass i arbeidslivet. Det er det som inkluderingsdugnaden handler om, og det er det vi ser at mange arbeidsgivere nå sier ja til å være med på.

Presidenten: Per Olaf Lundteigen – til oppfølgingsspørsmål.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Regjeringa vil redusere minsteytelsen i arbeidsavklaringspengene med 70 000 kr for ungdommer under 25 år som kommer inn i ordningen. I tillegg vil regjeringa avvikle ung ufør-tillegget på 44 000 kr for alle nye mottakere av arbeidsavklaringspenger. Regjeringa har beregnet helårseffekten i 2023 til 885 mill. kr.

Regjeringa er hard mot de svake. Senterpartiet er faste og varme og klart imot innstrammingen. Regjeringas fikenblad for å forsvare dette brutale kuttet er «bedre og tettere oppfølging». Dette har jeg hørt i alle de seks årene jeg har vært i arbeids- og sosialkomiteen, men hver dag får jeg melding om at Nav fungerer dårlig for de menneskene som trenger fellesskapet mest, og disse ungdommene er blant dem. Det er for få fagfolk, for korte åpningstider og altfor lite ansvar og myndighet hos dem som skal realisere poenget med Nav, nemlig en dør inn.

Når vil statsministeren styrke de lokale Nav-kontorene slik at fagfolkene der får myndighet til å avgjøre søknader om midlertidige ytelser og ikke sender saken til avgjørelse i spesialavdelinger, som aldri – aldri – har snakket med ungdommen?

Statsminister Erna Solberg []: Regjeringen har systematisk flyttet mer av beslutningene nærmere brukerne i Nav siden vi kom inn i regjeringskontorene. Det er bl.a. derfor vi har tett oppfølging av folk med psykiske utfordringer – man får en veileder som er med for å tilrettelegge i arbeidslivet. Det er derfor vi har økt denne ordningen betydelig i løpet av disse årene. Det er derfor vi jobber mer med samarbeidet med arbeidslivet ute og følger opp dem som er ute på arbeidstrening. Det er nettopp den typen ting som lå i de endringene vi gjorde i Nav, for vi opplevde at under den rød-grønne regjeringen ble det som var lagt opp til å være en reform for mer beslutning i førstelinjen, til mer beslutning i kontorene og mindre makt ute, mer et servicekontor utad istedenfor oppfølging og hjelp. Jeg er helt sikker på at vi kan gå enda flere steg med dette, men det langsiktige målet vårt er at alle som har sammensatte utfordringer, som trenger tett oppfølging, skal ha folk som hjelper dem med den tette oppfølgingen i Nav, og det er altså de skrittene vi har gått siden vi kom i regjeringskontorene.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Marit Arnstad (Sp) []: Regjeringens vilje til sentralisering er stor. Planmessig og med klar systematikk har denne regjeringen fremmet den ene sentraliseringsreformen etter den andre: politireformen, kommunereformen, høyskole- og universitetsreformen, Nav-kontorene og skattekontorene. Det har skapt store reaksjoner og stor motstand, men denne regjeringens fremste egenskap er for så vidt ikke å lytte til distriktene spesielt. En tviholder på at alt er bra, også når man fra Nord-Norge påpeker sårbarheten ved luftambulansen etter at Babcock overtok, og i statsbudsjettet blir typiske distriktsordninger plukket vekk. Fjerning av føringstilskuddet til kystflåten og reduserte bevilgninger til andre fiskeri- og kysttiltak er klare eksempler på det.

Nye utredninger om sentralisering legges fram på løpende bånd. De to siste ukene har to regjeringsoppnevnte utvalg lagt fram forslag, og kommunalministeren varsler at kommunereformen skal fortsette i inneværende periode. Det foreslås i en av utredningene at lokalsamfunnenes andel av verdiskaping av vannkraft skal inndras til statskassen. Forslaget utgjør et tydelig brudd på den samfunnskontrakten som har vært mellom lokalsamfunn og storsamfunn når det gjelder vannkraftutbygging. I tillegg klarte utvalget, da de la fram utredningen, det kunststykket å forene kraftkommunene og kraftbransjen i motstand mot det samme forslaget. Det var grunnrentene som kraftbransjen ville ha endret for å øke verdiskapingen, ikke konsesjonskraft og konsesjonsavgift.

Bransje og lokalsamfunn sier altså det samme: De vil ikke ha dette. Vil regjeringen lytte til et samlet Kraft-Norge og skrinlegge forslaget?

Statsminister Erna Solberg []: Det var mange enkeltpåstander i det innlegget som det kunne ha vært interessant å ta opp, for jeg mener at de gir et feil bilde. Denne regjeringen bidrar til gode rammebetingelser som gjør at små og mellomstore bedrifter vokser. Vi ser økonomisk utvikling i Distrikts-Norge som skaper tryggere jobber. Vi ser at totalsummen er at det er lav ledighet, at det er mangel på arbeidskraft, og at det faktisk er en balansert vekst i det norske samfunnet for øyeblikket.

Men siden spørsmålet dreide seg om kraftverksbeskatning, kan jeg gjenta de svarene jeg ga til representanten i trontaledebatten i forrige uke. Regjeringen nedsatte ikke dette utvalget med henblikk på at vi skulle gjøre forandringer i beskatningen mellom det kommunene får, og det staten får. Grunnen til at dette utvalget ble nedsatt, var at vi ønsket å se på det som ble tatt frem – også i mange diskusjoner i Stortinget og andre steder – om at det var for dårlige incentiver til å gjøre oppdateringer og ta ut kraftutnyttelsen av de vannkraftverkene vi allerede har. Det var det som var formålet.

Så er det ikke sikkert at staten går inn og sier at man da må komme med dette svaret. Da hadde vi ikke bedt om en NOU, da hadde vi ikke sagt at det er et ekspertutvalg som skulle gjøre det. Jeg tror heller ikke ekspertene ville ha akseptert at de skulle få et mandat hvor forhåndskonklusjonene var trukket. Nå skal dette høres, så skal vi diskutere, og så skal vi trekke konklusjoner og komme med de politiske anbefalingene. Men jeg kan røpe så mye som at jeg mener akkurat det samme som jeg mente i 1996, da jeg satt her og jobbet med kraftverksbeskatningen. Jeg vet at LVK, Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar, har en plansje med bilder av meg fra en konferanse hvor jeg sier at vannkraften er også en viktig lokalressurs, og at beskatningen også skal komme kommunene til gode.

Marit Arnstad (Sp) []: En annen sentraliseringsreform som ble lagt fram i statsbudsjettet, var en statliggjøring av skatteoppkrevingen. Sitat: Du er da vel ikke opptatt av å ha kemneren nær deg? Og: Vi skal erstatte små og dårlige fagmiljø med større miljø.

Sånn snakker regjeringen ned arbeidstakere og prøver å forsvare det at de har tenkt å sentralisere arbeidsplasser gjennom å statliggjøre skatteinnkreving. Finansministeren sier at alle skal få tilbud om jobb, men i proposisjonen står det faktisk at 429 årsverk skal bort. Det sies at det ikke er en innsparingsreform, men staten har tenkt å spare 370 mill. kr. Og det kartet som finansministeren viste over plasser i Norge, viser at Namsos får 2 arbeidsplasser, Trondheim får 43, Voss får 2, Bergen får 87. Det var denne regjeringen som skulle flytte oppgaver ut til kommunene, men i stedet velger de nå å samle oppgaver hos staten. Hvorfor har denne regjeringen så stor tiltro til staten og til statliggjøring?

Statsminister Erna Solberg []: Når man siterer deler av en diskusjon, burde man kanskje sitert påstanden som var før mitt svar om at jeg ikke tror at folk er opptatt av å ha kemneren nær seg. Det var partilederen i Senterpartiets påstand om at dette var å ta nære tjenester fra velgerne. Jeg tror de færreste har så lyst til å ha så mye med kemneren å gjøre, bortsett fra å betale skatten sin.

Det som er utgangspunktet for dette, er at vi trenger å ha gode innkrevingsordninger. Vi har et arbeid mot svart arbeid – denne regjeringen har jobbet mye mot arbeidslivskriminalitet og etablert a-krimsentre rundt omkring i landet. Det å kunne inndrive skatter og avgifter er et viktig element i det – å ha bedre kompetanse rundt det. Derfor har vi lagt opp til at dette skal gå sammen med Skattedirektoratet – jobbe sammen med de andre skattekontorene for å sørge for gode tjenester.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Marit Arnstad.

Marit Arnstad (Sp) []: En tredje utredning er fra Domstolkommisjonen, som foreslår at to tredeler av tingrettene skal legges ned og sentraliseres. Uten unntak skal den sentraliseringen skje til de største byene, og det berører hundrevis av arbeidsplasser over hele landet.

Etter et replikkordskifte i trontaledebatten sa statsministeren at hun mente at kommisjonen trolig har gått for langt. Det betyr antakelig at hun mener at sentralisering er nødvendig, men at en ikke må gå for langt. Det er et åpent spørsmål om hva som da er passende sentralisering for regjeringen på dette området.

Så er det slik at strukturdelen fra Domstolkommisjonen bare er en bit av det arbeidet. Det er også her utredninger som omhandler digitalisering, kvalitet og oppgaver. Spørsmålet er hvorfor i all verden regjeringen krevde en framskynding av akkurat strukturdelen fra Domstolkommisjonen når det er de andre delene av Domstolkommisjonens arbeid som burde legge grunnlaget for en debatt om organisering. Hvorfor vil ikke regjeringen avvente og se ting i sammenheng, slik at man får sett oppgaver og innhold og diskutere organisering i sammenheng med det?

Statsminister Erna Solberg []: Veldig mange av de temaene som Domstolkommisjonen for øvrig skal jobbe med, har veldig liten bæringsvirkning på selve strukturen. Det sier også Domstolkommisjonen selv. Det dreier seg om arbeidsformer internt, det dreier seg i mindre grad om ting som har bæring for selve strukturen. Derfor har det vært naturlig å ha to forskjellige utredninger.

Vi er ikke ferdig med vårt arbeid. Denne skal høres, vi vil se på ulike alternativer knyttet til dette, og som sagt er dette et forslag som kommer fra et ekspertutvalg, som er opptatt av hvordan vi skal sikre at vi har god rettssikkerhet, god kvalitet, og kan sikre at dette fungerer godt. De påpeker at det er en utfordring at der det bare er en dommerfullmektig, kan man ikke behandle saker med mer enn seks års potensiell fengselsstraff – altså strafferamme. Det betyr at man uansett må flytte dem, og at det kan være andre måter å organisere det på.

Jeg synes de fortjener at vi seriøst går inn og diskuterer disse parameterne som de har lagt til grunn. Så mener jeg at de har gått for langt. Det betyr bare at vi skal jobbe godt og grundig med det og lytte til alle høringsuttalelsene knyttet til det som kommer etter hvert.

Presidenten: Geir Pollestad – til oppfølgingsspørsmål.

Geir Pollestad (Sp) []: I Noreg har me brukt fiskeripolitikken for å kunna ta heile landet i bruk. Det har vore eit mål å sikra busetjing og verdiskaping langs heile kysten. Regjeringa driv ei målretta nedbygging av denne politikken.

Føringstilskotet bidreg til å oppretthalda mottaksstasjonar for fisk langs heile kysten og er viktig for den minste delen av fiskeflåten. Regjeringa har tidlegare forsøkt å kutta ordninga, men har vorte stoppa i Stortinget. Med fleirtalsregjering vert ordninga fjerna.

Velferdsstasjonar for fiskarar har vore eit viktig tilbod til fiskarane. Regjeringa har tidlegare forsøkt å kutta ordninga, men har vorte stoppa i Stortinget. Med fleirtalsregjering vert ordninga fjerna.

Regjeringa gjev 34 mill. kr til fiskerihamner, og av dette ser det ut til at Nord-Noreg får 0 kr.

Mitt spørsmål er: Kvifor er det så viktig for regjeringa å byggja ned denne delen av næringspolitikken i stedet for å satsa på kysten og satsa på Nord-Noreg?

Statsminister Erna Solberg []: Regjeringen satser på Nord-Norge. Det går godt i norsk sjømatsindustri. Noe av det aller viktigste vi gjør, er å sørge for markedsandeler. Det som Senterpartiet ofte glemmer, er at markedsadgang for fisk er helt avgjørende for arbeidsplassene langs hele kysten. Hvis vi ikke får avsetning på fisken vår, og hvis vi ikke har handelsavtaler med andre land, vil det heller ikke være lønnsomhet eller mulighet for utvikling, som vi ser for sjømatnæringen.

Vi produserer altså betydelig mer fisk enn det vi spiser selv. Derfor er det så viktig at vi har et aktivt arbeid for å sørge for markedsadgang. Derfor er det også viktig at vi jobber med hele systemet for fordeling av kvoter o.a. – det ligger en kvotemelding i Stortinget – for å sikre at vi har bærekraftig lønnsomhet og robusthet også fremover for næringen.

Vi jobber altså med å gjøre det lønnsomt i alle ledd. Jeg mener da at vi i sum har en politikk som er bedre for norsk fiskeri enn det Senterpartiets isolasjonspolitikk er.

Presidenten: Kjersti Toppe – til oppfølgingsspørsmål.

Kjersti Toppe (Sp) []: I trontaledebatten førre fredag hevda statsministeren at det er betre beredskap i luftambulansetenesta no enn det har vore tidlegare. Dette svaret har provosert helsearbeidarar i nord, som ikkje kjenner seg igjen i denne solbergske verkelegheitsbeskrivinga. Då statsministeren stod i Stortinget og hevda dette, stod nemleg tre flyambulansar i Finnmark på bakken på grunn av mangel på mannskap. Både Finnmark legeforeining og fylkeslegen i Finnmark har reagert og er bekymra for ustabilitet og svekt beredskap.

No er vi i oktober. Det er tre månader sidan operatørbytet. Mange er usikre på om regjeringa forstår alvoret og gjer det som trengst for å sikra befolkninga i nord eit fullverdig luftambulansetilbod gjennom vinteren.

Mitt spørsmål er om statsministeren vil gjenta at beredskapen i dag er betre enn før i luftambulansetenesta, og kor lenge regjeringa har tenkt å sjå på at fly stadig er utmelde, og at helseføretaka ikkje klarer å tilby den luftambulansetenesta som befolkninga i Nord-Noreg har krav på.

Statsminister Erna Solberg []: Ambulanseflytilbudet som nå er etablert, er et kvalitativt langt bedre tilbud enn det tilbudet vi har hatt tidligere. Det står fast. Det tilbudet vi hadde på anbud, var bedre på kapasitet og kvalitet enn det som var tidligere. Det koster også ca. 100 mill. kr mer enn det gjorde før vi skiftet operatør, fordi det er kvalitetshevinger i tilbudet. Det er bl.a. fordi alle ambulanseflyene er blitt skiftet ut. Det er nye og mer moderne ambulansefly, og det er supplert med et jetfly.

I innkjøringsfasen har det vært utfordringer for Babcock, samtidig har man fulgt godt opp ved å ha ekstra tilgjengelighet av andre ressurser. Det ser nå ut som om de utfordringene som Babcock har hatt – og noen av de tekniske problemene – er løst, og at det derfor vil gå mer regulert fremover. Men det er klart at vi følger nøye med på utviklingen og på at de leverer på det anbudet de har.

Men anbudet og det det er lagt opp til der, er et bedre tilbud.

Presidenten: Marit Arnstad – til oppfølgingsspørsmål.

Marit Arnstad (Sp) []: Denne runden viser i og for seg at regjeringen nok har en tendens til å bagatellisere de sentraliseringsreformene de sjøl foreslår. De synes kanskje det er litt irriterende at Senterpartiet står her og tar opp disse reformene, og at vi nå plager regjeringen en gang til med det. Men vi husker jo at denne regjeringen i starten kalte politireformen en nærpolitireform, et ord som ikke brukes lenger, og det kan en forstå ut fra hvordan den reformen har utviklet seg.

Denne regjeringen vet utmerket godt hva de gjør når de setter i gang denne typen prosesser. De vet utmerket godt hva de gjør når de fra Domstolkommisjonen plukker ut struktur som én del og behandler den før diskusjonen om oppgaver og innhold. Jeg tror kanskje avstanden til stortingsvalget har noe å si for akkurat det. Det er også sammenlignbart med kommuner og fylker og nye strukturer, som ble behandlet først, men nesten ingen oppgaver – de kom etterpå.

Mitt konkrete spørsmål til statsministeren er: Hvorfor var det nødvendig å framskynde strukturdelen av Domstolkommisjonen? Hvorfor har en ikke nå en gyllen mulighet til å se hele kommisjonen i sammenheng?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg svarte på det spørsmålet tidligere, at Domstolkommisjonen selv mener at den andre delen av arbeidet ikke har noen direkte påvirkning på selve strukturen, og at de mener at dette er riktig å gjøre.

Så vil jeg si at jeg er ikke det minste irritert over at Senterpartiet tar opp disse tingene, jeg synes bare det er fascinerende at de tror verden kan stå stille. Når verden forandrer seg, er vi også nødt til å forandre ting. Når kompetansekravene blir høyere, når det er ny kompetanse som gjør at vi kan behandle flere, må vi også sørge for at den kompetansen kommer til pasientene. Når kriminalitetsbildet forandrer seg, må vi sørge for å gjøre noe med den kriminaliteten som faktisk skjer.

Jeg er stolt, jeg, av politireformens resultater på området vold og overgrep mot barn. Jeg har sagt det mange ganger fra denne talerstolen, og jeg kommer fortsatt til å si det: Jeg mener at vi nå slår ned på mange av de overgriperne som før har gått fri. Det er viktig for barn i dette samfunnet.

Dette er forandringer som vi får til fordi vi gjør en kraftsamling på enkelte områder.

Presidenten: Eirik Sivertsen – til oppfølgingsspørsmål.

Eirik Sivertsen (A) []: En del av statsbudsjettet, som det også ble nevnt her tidligere, handler om skattekontorene og at de skal sentraliseres i nye 56 enheter. Det ligner på en reform man hadde i Danmark, der man gjorde det samme. Der viste det seg at innkrevingseffektiviteten gikk ned, og det er jo en betydelig risiko knyttet til det. Regjeringen beregner å spare 370 mill. kr på dette, knapt 2 promille av den innkrevingen av arbeidsgiveravgift som er beregnet til neste år, som er over 200 mrd. kr.

Hvor sikker er statsministeren på at det faktisk er god økonomi når man fjerner den lokalkunnskapen og den effektiviteten i innkreving som har vært på skattekontorene, som oppgis til 99,8 pst.? Er statsministeren sikker på at dette er verdt innsatsen?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg er litt forbauset over at Arbeiderpartiet, som ofte snakker om utfordringene med kriminalitet og ulovligheter på arbeidsmarkedet, ikke ser at skatt er en viktig del av dette. Det å være kraftsamlet på det er også en viktig bit.

Så tenker jeg at med 56 steder rundt omkring i landet, godt fordelt, får man også mye god lokalkunnskap om hva som foregår. Som jeg har sagt før: Når det legges arbeidsplasser til Leira, Tynset og Otta, ville jeg kanskje ikke sagt at det akkurat er sentralisering; det er en god fordeling av kompetansearbeidsplasser, med god kunnskap om områdene, som er større.

Det er riktig at vi skal spare 370 mill. kr på dette. Det gjør vi bl.a. ved at vi tar ut den naturlige avgangen som foregår i enkelte andre områder, men alle kommer til å få et tilbud om jobb. Vi regner med at gevinsten kommer til å bli betydelig større, og det er de beregningene vi har lagt til grunn for dette.

Presidenten: Eirik Sivertsen – til oppfølgingsspørsmål.

Eirik Sivertsen (A) []: Jeg registrerer at statsministeren ikke har noe behov for å gå inn i det som var kjernen i spørsmålet, nemlig risikoen ved denne omleggingen og hvilke betraktninger man har gjort der.

Jeg merket meg også at statsministeren tidligere sa her at man satser på Nord-Norge. Mon tro det. Nå representerer jeg Nordland fylke, og vi bare konstaterer at man nå har valgt å legge ned en utdanning på Nesna, til store protester. Man har satt sykehuset i Sandessjøen i spill gjennom en utredning av en struktur der som skaper stor utrygghet knyttet til både hvilket tilbud man får, og hvor mange arbeidsplasser som forsvinner. Lisenskontoret i Mo i Rana skal reduseres. Man har kuttet i tilbudet på statens kjøp av flyruter. Og ikke minst hadde vi i fjor daglige meldinger etter værmeldingen: Går ambulanseflyene i dag, eller gjør de det ikke? Jeg merker meg at helseministeren nå har sett det nødvendig å ha daglige oppdateringer på det også i år.

Ser ikke statsministeren at det har en verdi at folk bor over hele landet, når man fører en politikk som systematisk støtter opp under den sentraliseringen og urbaniseringen man ellers også ser?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg ser veldig godt at det er et behov for at folk bor rundt omkring i hele landet, og at de skal ha gode tjenester. Det er en av grunnene til at vi f.eks. øker antallet rekrutteringsstillinger på sykehusene i Nord-Norge med 22 pst. Vi legger alle de nye rekrutteringsstillingene der for å sikre at det er gode tjenester i helsevesenet. Vi flytter altså over og gjør mye annet enn det som står på den listen.

Men la meg bare få si noen få ord om Sandessjøen, for jeg synes det er utrolig at Arbeiderpartiet bruker det som eksempel. Alle kommunene på Helgeland har vært enige om at det skal være ett sykehus der oppe. Helseforetaket – det regionale helseforetaket – har gitt beskjed om at det også skal utredes to, som en parallell utredning til dette, fordi man ikke er sikker på det. Men alle har vært enige om ett, og det er en diskusjon om det skal være i Mo i Rana eller Sandessjøen hvis det blir ett, eventuelt om det skal være begge steder med en annen type kapasitet. Det har jeg ikke hørt at Arbeiderpartiets lokale representanter har vært imot i løpet av denne tiden. At det er en kamp for at Sandessjøen vinner over Mo i Rana, har jeg stor respekt for, men når man fører dette opp hit, må jeg stille spørsmålet: Mener denne representanten at vi skal ha sykehus i Sandessjøen eller i Mo i Rana? Hva er Arbeiderpartiets svar på det?

Presidenten: Marit Arnstad – til oppfølgingsspørsmål.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg må si jeg synes det er sørgelig å høre statsministeren henfalle til ren demagogi. Ingen står sjølsagt stille. Dette handler om politisk retning, og at vi kan mene ulikt om politiske retninger. Det handler om samfunnskamp og interessekamp. For Senterpartiet er det ingen modernisering dersom folk i Finnmark ikke skal ha et like godt akuttberedskapstilbud som resten av landet. Det er ikke modernisering hvis politiet ikke lenger kan rykke ut til folk i distriktene. Det er ikke modernisering hvis en legger ned studiesteder for både sykepleiere og lærere på Helgeland når en samtidig har behov for sykepleiere og lærere. Det mener vi ulikt om.

Finnes det noen grense for statsministeren når det gjelder sentralisering? Har statsministeren og regjeringen noen gang reflektert over den totale konsekvensen av alle de sentraliseringsreformene som denne regjeringen har satt i gang? Har hun noen gang reflektert over den totale konsekvensen for små og store steder rundt omkring i Norge når en har valgt så mye og så planmessig sentralisering som denne regjeringen har gjort?

Statsminister Erna Solberg []: Det er mulig at adjektivene sitter løst hos representanten, men jeg synes vi skal ha en saklig diskusjon om hvordan vi leverer gode tjenester alle steder for de fremtidsutfordringene vi har. Det synes jeg Senterpartiet ikke tar med seg når de sier at de er imot enhver ting. Jeg kan selvfølgelig være ironisk og si at de var imot nedlegging av postkontorene, selv om posttjenestene ble bedre for folk flest etterpå, eller jeg kunne kommet med morsomheter om at de var imot innføringen av farge-tv – og alle disse tingene.

Men jeg synes dette er ganske alvorlig, for skal vi ha gode tjenester, må vi faktisk også sørge for at vi kan rekruttere til de tjenestene, og sørge for at alle får likeverdige tjenester rundt omkring i landet. Da har kunnskap, kompetanse og bredde en betydning for mange av disse tjenestene.

Jeg har registrert at samhandlingsreformen var den eneste reformen representanten Slagsvold Vedum kunne komme på at han hadde vært for av reformer de siste årene. Det er altså den reformen som mange av fastlegene nå påpeker at fastlegekrisen har sitt utspring i.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Audun Lysbakken (SV) []: Den gangen Erna Solberg ble statsminister i Norge, presenterte hun det som da ble annonsert som regjeringens åtte viktigste prosjekter for Norge, og klimaet var ikke et av dem. Det protesterte vi og andre heftig mot den gangen. I dag tror jeg det er ganske ubehagelig for statsministeren å bli minnet om det, fordi vi er i en tid da klimaengasjementet er så sterkt, der ungdommen gjør klimaopprør, og der klimaforskerne med all tydelighet viser at de som ikke tok dette på alvor tidligere, tok feil.

Hvorfor minner jeg om det nå? Jo, fordi vi denne uken skulle hatt det statsbudsjettet som kom med utslippstall som viste at vi lå an til å nå Norges klimamål for 2020. I stedet fikk vi et statsbudsjett som viser at vi ikke ligger an til det. Utslippstallene som regjeringen nå legger til grunn for 2020, viser at vi mangler kutt på mellom 3 og 5 mill. tonn CO2-ekvivalenter for å oppfylle Stortingets klimaforlik fra 2012. Det er et stort gap. Det er utslipp tilsvarende årlige utslipp fra mellom 1 og 2 millioner privatbiler, eller fire–fem Melkøya-anlegg.

Så mens debatten – behagelig nok for regjeringen, kanskje – har flyttet seg mer og mer mot 2030-målene, står Erna Solberg ansvarlig for ikke å nå målene i 2020. Det står i budsjettdokumentene. Gjemt bort i en tekstboks på side 23 står det:

«Om utsleppa utviklar seg i tråd med siste framskriving, ligg vi an til at utsleppa er høgare enn ambisjonen.»

Det har gjennom de siste årene vært veldig vanskelig å få statsministeren til å innrømme at hun står ansvarlig for en politikk som ligger an til å bryte med det klimaforliket hun selv skrev under på. Vil hun nå innrømme at hun har mislyktes?

Statsminister Erna Solberg []: Da vi forhandlet om klimaforliket, hadde vi noen klare og tydelige forutsetninger for hvordan vi skulle klare å nå de målene. Vi tok den gangen hensyn til at vi skulle bygge det på en blanding av innenlandske utslippskutt, kjøp av kvoter fra prosjekter i utviklingsland og bidrag fra norske bedrifter gjennom det å delta i EUs kvotesystem. Så tok man faktisk også en del forbehold om teknologiutviklingen og kostnadene ved klimatiltak.

Da den rød-grønne regjeringen la frem sin perspektivmelding våren 2013, anslo de at utslippene med den politikken, altså den samme type fremskrivinger som nå ligger i statsbudsjettet, i 2020 ville være 54 mill. tonn. De er nå nede i 51 mill. tonn. Det er jeg ikke fornøyd med, vi skulle ha kommet lenger, men vi har altså fått til en betydelig reduksjon i forhold til det som var perspektivene i den rød-grønne regjeringens politikk, fordi vi har innført flere tiltak.

Men vi gjennomfører våre forpliktelser. Vi gjør det med de virkemidlene som vi var enige om i klimaforliket, og jeg skulle ønske at vi var kommet enda lenger. Men det er altså ingenting som tyder på at den rød-grønne politikken hjalp oss på vei til å klare dette, tvert imot er det de politikktiltakene som er gjennomført etter den tiden, som bidrar til at vi nå er nede i 51 mill. tonn i stedet for de 54. Vi kjenner ennå ikke fasiten, for regnskapet for 2020 gjøres opp først i 2022. Da har vi sikkerhet for hvor langt vi kom, og for hvor stort avvik det blir fra vår egen ambisjon om å ta to tredjedeler av kuttene hjemme. Som sagt, vi opprettholder og gjennomfører forpliktelsene våre, og vi gjennomfører kuttene totalt sett, men vi gjør litt mer ute enn det vi hadde ønske om i klimaforliket.

Audun Lysbakken (SV) []: Da fikk vi jo likevel, på en litt kronglete måte, kanskje, innrømmelsen til slutt. Jeg synes forsvaret til statsministeren er dårlig, for det er klart at hvis alle tiltakene for å nå 2020-målene hadde vært på plass i 2012–2013, hadde vi ikke trengt et klimaforlik. Det er i de årene Erna Solberg har styrt, at tiltakene skulle ha kommet på plass. Men de kom ikke på plass, og det er 100 pst. Erna Solbergs ansvar som statsminister i den perioden.

La oss se på hvordan regjeringen har rapport om dette underveis. For jeg lurer litt på når den erkjennelsen faktisk sank inn hos statsministeren. Senest i revidert nasjonalbudsjett tidligere i år kunne vi lese:

«Klimapolitikken virker.»

Men i statsbudsjettet, som altså ble lagt fram på mandag, fem måneder etter, skriver regjeringen at ambisjonen ikke kommer til å nås.

Hvordan kan klimapolitikken virke i mai, og så slutte å virke i oktober? Var det i sommer statsministeren skjønte at målene ikke kom til å nås?

Statsminister Erna Solberg []: Representanten forsøker nå å trekke ulike deler og ulike saker sammen som ikke henger sammen. Men klimapolitikken virker. Den virker fordi regjeringen også setter inn tiltak som ikke var en del av klimaforliket. Så er det viktig å minne om at klimaforliket var fra 2008, ikke fra 2012 – i 2012 var det en videreføring av klimaforliket. Det var i 2008 vi laget ambisjonene, og etter fem år med rød-grønn politikk på klimaforliket var anslaget 54 mill. tonn i 2020. Nå er det 51 mill. tonn, og fasiten får vi i 2022.

La meg bare komme med noen eksempler på hvordan dette virker.

Hvis vi f.eks. ser på nasjonalbudsjettet for 2015, anslo vi at vi i 2030 kom til å ligge på 51,5 mill. tonn hvis ikke noe mer ble gjort. Nå, for 2020, er vi nede på 45 mill. tonn. Det viser at vi har fått en reduksjon. Det er en liten beregningsendring på metangass her, men det viser at reduksjonen kommer. Hvert eneste år har vi rapportert lavere utslipp fordi politikken virker, men vi trenger flere tiltak – og det setter vi i verk.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Audun Lysbakken.

Audun Lysbakken (SV) []: Erna Solberg og jeg var begge med på å forhandle fram klimaforliket i 2012. Jeg regner med at ingen av oss ville satt navnet vårt under det, hvis vi ikke trodde at det var mulig å nå målene innen 2020. Etter seks år, på vei inn i sitt syvende år i statsministerstolen, kan statsministeren ikke skylde på noen andre enn seg selv.

Fra og med statsbudsjettet for 2018 ble det slutt på å omtale målet som et mål, da ble det til en ambisjon. Det vi kan lære av det, er at når denne regjeringen har en ambisjon, da skal vi passe oss, for da har man ikke lenger noe reelt mål om å gjennomføre det man har lovet.

Jeg lurer fortsatt på når det var regjeringen skjønte at man ikke kom til å nå klimamålene for 2020, og hvorfor regjeringen ikke tidligere har sagt tydelig til Stortinget at man ikke ligger an til å nå målene.

Statsminister Erna Solberg []: Vi har hvert eneste år rapportert hvordan vi ligger an i avstand, og vi har altså senket avstanden til målene. Vi når det som er forpliktelsene våre, men vi når det ikke med helt samme innenlandske ambisjon som vi hadde med hensyn til hvor mye vi tar hjemme, i forhold til hvor mye vi tar ute. Så er det interessant å se på utviklingen i nedgangen de siste årene. Hvis vi begynner med 2013: 52,2 mill. tonn i 2030. Vi er nede på 45, og det er før vi tar med oss alle de tiltakene som ligger i årets statsbudsjett, det som ligger i Granavolden-erklæringen om å øke CO2-avgiften med 5 pst. hvert eneste år frem til 2025, de tiltakene som vi er blitt enige med landbruket om å sette i verk for å redusere landbrukets utslipp i løpet av denne tiårsperioden, de tiltakene vi setter i verk når det gjelder innblanding av biodiesel fra neste år, fra 12 til 20 pst., og de tiltakene vi bidrar med for å sikre at vi også får en innenlandsk maritim flåte med mindre utslipp.

Presidenten: Audun Lysbakken – til oppfølgingsspørsmål.

Audun Lysbakken (SV) []: Statsministeren vil ikke svare på spørsmålet om når regjeringen erkjente at en ikke vil nå målene. Det synes jeg er interessant, for det er ikke før nå vi får den innrømmelsen fra statsministeren, til tross for at vi har spurt i mange år. Vi har tittet litt på gamle budsjetter, og i budsjettet for 2016, f.eks., står det at Norges rapportering til FN anslår at utslippene i 2020 vil være kuttet i tråd med forliket. Året etter skriver regjeringen til og med at den fører en så offensiv klimapolitikk at klimaforliket er forsterket på en rekke områder – veldig bra, for da skulle en tro at en ville overoppfylle det som ligger i klimaforliket. Det er veldig vanskelig å forstå hvordan en regjering som har styrt i seks år med et forsterket klimaforlik, kan bomme så kraftig på målet. Når skjønte Erna Solberg at hennes forsterkning i realiteten var en svekkelse av norsk klimapolitikk?

Statsminister Erna Solberg []: Det at vi har rapportert internasjonalt at vi oppfyller Kyoto-avtalen, er helt riktig. Det gjør vi, og det gjennomfører vi. Vi gjennomfører de forpliktelsene vi har i Kyoto-avtalen, det er det ingen tvil om. Det kan også være en sannsynlighet for at vi nesten ligger i overoppfyllelse av det.

Men når det gjelder spørsmålet om en forsterket klimapolitikk, er en av de tingene vi gjorde, og som vi nå ser resultater av, selv om alle disse store teknologigrepene tar tid, det representanten Lysbakken som statsråd eller forhandlingspartner ikke ville innrømme opposisjonen den gangen, nemlig en tydelig forpliktende opptrapping av klimafondet, Enova, i forliket. Men det gjorde vi. Det har vi gjort, og gjør at vi nå har penger til et eget CO2-fond for tungtrafikken, som gjør at vi kan jobbe med den delen av transportnæringen. Det betyr at det er penger til havvindsatsingen og penger til å sørge for at bedrift etter bedrift nå får reduksjoner i utslippene gjennom bruk av ny teknologi. De pengene kom på bordet fordi denne regjeringen gjorde det den rød-grønne regjeringen ikke ville innrømme oss i forhandlingene.

Presidenten: Audun Lysbakken – til oppfølgingsspørsmål.

Audun Lysbakken (SV) []: Statsministeren er god på tall og fakta, og derfor kommer hun til kort når hun nå prøver å argumentere mot fakta. Hun har lagt fram et budsjett som sier at hun ikke når målene, og prøver å bortforklare det ved å si at dette har vært en forsterket og fantastisk klimapolitikk. Men hun har mislyktes. Det er en klimafiasko. En av de tingene opposisjonen har bedt om gjennom hele den perioden statsministeren har styrt, har vært et nytt klimaforlik for å se om vi sammen kunne styrke tiltakene som vi ble enige om sist, og gi regjeringen ryggdekning for å gjennomføre mer. Men statsministeren har vært helt uvillig til det.

Jeg lurer på: Når statsministeren nå omsider innrømmer – veldig sent, riktignok – at hun ikke når målene for 2020, at hun har mislyktes med det, har hun tenkt til å komme til Stortinget og be om en utsettelse, slik at hun kan få en ny sjanse?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg har ikke tenkt å be om en utsettelse. Vi har inngått en avtale med EU om klimaforpliktelsene våre for 2030. Det er ikke bare en avtale for 2030, men for 2021, 2022, 2023, 2024, 2025, 2026, 2027, 2028, 2029 og 2030, for vi skal nå en utslippsbane. Vi har utslippsbaner som vi er enige om i en internasjonal avtale at vi skal nå hvert eneste år fremover. Derfor holder regjeringen på med et sterkt arbeid for å få til de resultatene.

Jeg har lyst til å minne representanten om hva som står i klimaforliket. Det står at det – i 2012 – ble understreket at teknologiutviklingen, kostnader ved klimatiltak, folkevekst, økonomisk vekst og utslippsutviklingen innenfor petroleumssektoren vil ha betydning for når ambisjonen blir nådd. Også den gangen var det faktisk et spørsmål om vi klarte å nå alle de innenlandske målene. Men vi når våre utenlandske. Vi har senket utslippene i forhold til det som var de rød-grønnes perspektivmelding. Selv om vi skulle ønske å gjøre enda mer, er jeg glad for at denne regjeringen har en ambisiøs politikk for nettopp å gjøre det.

Presidenten: Audun Lysbakken – til oppfølgingsspørsmål.

Audun Lysbakken (SV) []: Statsministeren kan gjerne prøve å skylde på opposisjonen eller på teknologiutviklingen eller på hva som helst, men jeg tror de fleste er enig i at den som til syvende og sist står igjen med det soleklare ansvaret for at målene er brutt, er statsministeren selv. Det kunne vært fint å få en tydeligere forpliktelse for når målene for 2020 skal nås, om de skal nås i f.eks. 2021. Kanskje vi kunne blitt enige om det? For det er vanskelig å føle seg trygg på at en statsminister som har brutt én avtale, sånn uten videre vil oppfylle målene for de neste årene.

Det grunnleggende spørsmålet er jo: Hvorfor skal en statsminister som har feilet så fullstendig i å nå målene for 2020, be om og forvente å få tillit for at hun skal være den som kan nå målene for 2030? Det virker jo ikke spesielt sannsynlig.

Statsminister Erna Solberg []: Sannsynligheten ligger i det vi faktisk har fått til i løpet av disse årene vi har sittet i regjering. Vi har altså gått fra prognosen på ca. 52,2 i utslippstonn i 2030 til 45 nå – før tiltakene som kommer fra Granavolden, og som ligger i dette statsbudsjettet, og de tiltakene vi kommer til å gjennomføre hvert eneste år fremover. Hvert eneste år vi har rapportert på langtidsprognosen for utslippene – på det som historisk har skjedd – har altså tallene gått ned. Vi er i riktig driv; vi er på riktig vei.

Så bør kanskje representanten Lysbakken tenke igjennom om han har kommet med tiltak i denne perioden som ville gitt korttidseffekter av det volumet som skal til for å nå målene i 2020. Det tror jeg faktisk ikke har kommet. Vi har gått igjennom ganske mange partiers ulike forslag. Det eneste måtte være å la være å drive oljeproduksjon i Norge. Det synes jeg er en dårlig investering med tanke på vår fremtidige velferd.

Presidenten: Audun Lysbakken – til oppfølgingsspørsmål.

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg er glad for at statsministeren spurte om det, for SV har jo lagt fram de tiltakene som trengs. Vi sa til og med i 2017 at et absolutt krav for at vi skulle gå inn i regjering, var at det skulle legges en plan for å nå disse målene. Det er leit at ingen i den regjeringen som faktisk fikk makten, stilte tilsvarende krav. Da kunne vi kanskje vært et annet sted i dag.

Jeg tror nemlig det er sånn at handlekraften avgjør. Og statsministeren skal ha det at hun har vist at hun har veldig stor handlekraft. Hun har handlekraft når det er samlivskrise i egen regjering. Da er det to måneder med krisemøter, det er milliarder på bordet, det er ultimatum til regjeringspartnerne – det var ikke måte på hva slags handlekraft denne statsministeren hadde i møte med den krisen. Det er bare det at når ungdommene står utenfor her og krever handling mot klimakrisen, ser de ikke tilsvarende handlekraft. De ser tvert imot en regjering som er handlingslammet.

Jeg vil til slutt gi statsministeren anledning til noe som tallene tyder på at det er grunn til: Er det noe som helst i klimapolitikken i de årene hun har styrt, som hun vil ta selvkritikk for?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg kan ikke komme på noe akkurat i øyeblikket. Jeg skal tenke på det spørsmålet. Jeg skulle på noen områder ønsket at vi kom enda raskere i gang med en del av omleggingen vi har innen maritim sektor, men det har vært nødvendig å bruke tid, og vi kommer mye raskere i gang enn de fleste andre land.

Er det noen tegn på at vi skal komme i mål? Ja, for det rapporterer vi på hvert eneste år. Hvert eneste år vi har rapportert, viser fremskrivingene at vi kommer nærmere 2030-målet. Vi har inngått en avtale som forplikter oss til å gjøre det, og vi har mange nye tiltak. Nye bybusser skal være nullutslippskjøretøy eller bruke biogass innen 2025. Innen 2030 skal nye tunge varebiler, 75 pst. av nye langdistansebusser og 50 pst. av nye lastebiler være nullutslippskjøretøy, og vi har laget et eget fond innenfor Enova for å få til disse løsningene på lastebilsiden. Det er utrolig viktige tiltak, og jeg mener altså at vi er på riktig vei. Så tar det litt lengre tid, f.eks. fordi det å kjøpe seg ny bil tar litt tid for en vanlig familie.

Presidenten: Åsmund Aukrust – til oppfølgingsspørsmål.

Åsmund Aukrust (A) []: Dette var en ganske utrolig sekvens å høre på – verden står overfor den største trusselen vi kan ha, med klimakrisen, og så står statsministeren og sier at etter seks år med henne som statsminister er det ikke noen ting hun vil ta selvkritikk for. Jeg håper andre statsledere har litt større ydmykhet i møte med denne store krisen vi står overfor.

Erna Solberg har ikke bare signert på klimaforliket, hun har lovet å forsterke det. I dag kjenner vi fasiten. Det blir ikke noen forsterkning. Vi vil ikke engang være i nærheten av å nå det. Rart er egentlig ikke det. Hver gang noen sier ordet «klima» i regjeringen, blir det jo borgerkrig. Statsministeren brukte valgkampen på å skyte ned ethvert initiativ fra klimaministeren. Da næringsministeren sto i spørretimen i Stortinget, sa han at han ikke ante hva Norges klimamål var, og han presterte til og med å si at det ikke var hans ansvar at man skulle nå dem.

Gjennom vårsesjonen ble det ikke lagt fram et eneste klimaforslag fra klimaministeren. Kan statsministeren si om det kommer til å bli lagt fram noen nasjonal klimapolitikk fra regjeringen i løpet av høsten?

Statsminister Erna Solberg []: Vi er i full gang med gjennomføringen av klimapolitikken. Det ligger mange forslag i dette statsbudsjettet, som er det viktigste instrumentet fremover. Så jobber vi nå med Klimakur, som kommer til å gi oss nye beregninger på ulike områder for å finne ut hvilke tiltak som kan gjennomføres med lavest tiltakskost.

Det er ikke slik at man ikke har forsterket klimaforliket. Klimaforliket sa at elbilfordelene skulle opphøre når vi hadde 50 000 elbiler, eller i 2017. Vi har 250 000 biler. Vi skal fortsatt ha elbilfordelene – frem til 2021. Det betyr jo at vi får til ting som man ikke var enige om at man skulle ha i klimaforliket. Vi har fordoblet bevilgningene til Enova, et spørsmål som var veldig avgjørende for oss, men som vi ikke fikk gjennomslag for da Arbeiderpartiet skulle forhandle med oss om klimaforliket. Men vi sa vi skulle gjennomføre det, og vi gjennomførte det i regjering, noe som gjør at vi har de pengene disponible til all den teknologiutviklingen som er. Så vi har forsterket tiltakene i klimaforliket på en rekke områder.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Bjørnar Moxnes (R) []: Solberg bruker flertallsregjeringen til å nulle ut flertallsviljen på Stortinget. Etter Rødts forslag vedtok som kjent stortingsflertallet at regjeringen skulle jobbe for at fagforeningene skal få flere medlemmer. Siden dette vedtaket i januar 2018 har vi ventet på konkrete tiltak, men veldig lite har skjedd. Nå, i statsbudsjettet, går altså regjeringen inn for å oppheve vedtaket om å få flere organiserte i arbeidslivet vårt. Departementet svarer – på kritikk – at dette bare er en såkalt teknisk vri, og at et arbeid nå pågår i et arbeids- og pensjonspolitisk utvalg med partene i arbeidslivet. Men det regjeringen skulle levere, var tiltak til Stortinget, ikke bare å holde på i et utvalg. Som LO-leder Gabrielsen sier:

«Hvis regjeringa faktisk har til hensikt å komme med konkrete tiltak for å få opp organisasjonsgraden, er det svært oppsiktsvekkende at regjeringen opphever et stortingsvedtak om det samme. En arbeidsgruppe er vel og bra, men faktisk ikke konkrete tiltak for å styrke organisasjonsgraden.»

Jeg vil ha et svar på hvorfor regjeringen nå opphever vedtaket framfor å fremme en sak til Stortinget med konkrete tiltak. Og kan vi få høre hvilke tiltak regjeringen vil iverksette for å sikre at flere faktisk blir med i fagforeninger i tiden framover?

Statsminister Erna Solberg []: For det første er det sånn at grunnen til at vi fremmer et forslag om å oppheve vedtaket, er jo de føringene som kontroll- og konstitusjonskomiteen har lagt på at vi bør avklare denne typen spørsmål. Istedenfor å la dem ligge over år vil vi heller komme med den typen forslag. Det vi har gjort, som arbeidsmetode, noe som også rapporteres i statsbudsjettet, er at vi under Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd har laget en arbeidsgruppe som kommer til å legge frem en sluttrapport høsten 2020. Men fordi vi ikke klarer å følge opp innenfor den tidsrammen som ellers ville vært, har vi foreslått formelt å oppheve vedtaket fra Stortinget. Det opplevde jeg var i tråd med de føringene som er blitt gitt om hvordan Stortinget ønsket at vi skulle håndtere dette, istedenfor å la ting ligge år etter år etter år.

For oss er det viktig med et godt organisert arbeidsliv. Trepartssamarbeidet er en grunnplanke i hvordan vi har valgt å organisere vårt arbeidsliv. Jeg mener vi får mye godt ut av dette. Derfor jobber vi med å styrke organisasjonsgraden i arbeidslivet på begge sider. Det å si at det er en stor krise, og at venstresiden nå roper varsko, står ganske klart i kontrast til både tallene og – ikke minst – det LO-sjefen sa i fjor. For litt over ett år siden sa LO-sjefen at det ikke var noen dramatikk i tallene. Gabrielsen sa til NRK 5. februar i fjor:

«Tilbake på 1970-tallet var det 51,5 prosent som var organiserte, i dag er vi 49,1. Det er ingen dramatisk og stor nedgang vi snakker om.»

Det vi samtidig vet, er at organisasjonsgraden på den andre siden, i næringslivet, har økt i denne perioden. Så det er jo ikke en krise når det gjelder organisasjonsgraden i Norge. Vi jobber sammen med partene om tiltak.

Så er det interessant, når skattefradraget ofte trekkes frem, at det ikke var noen synlig økning i organisasjonsgraden i den perioden da den rød-grønne regjeringen økte skattefradraget.

Bjørnar Moxnes (R) []: Stortinget har aldri bedt om verken bortforklaringer eller trenering, som er det regjeringen her kommer med.

Jeg vil også be Solberg om å vurdere å ta en prat med dem som jobber i bl.a. byggebransjen, bilvasken, pleie- og omsorg, hotell og restaurant, og de som serverer oss på utestedene, og spørre om de opplever at det er krise eller ikke når det gjelder antallet som er med i fagforeninger.

Vi har kommet med en rekke forslag på Stortinget som ville gjort at flere hadde kunnet bli med i fagforeninger. Det er forslag om å stoppe hull i konkurslovgivningen, for å hindre fagforeningsknusing. Det er forslag om at de på toppen i selskaper som Rema 1000 må ta arbeidsgiveransvar for de ansatte, slik at de kan forhandle med den reelle eieren av kjeden, både om lønn og arbeidstid, og også ha reell medbestemmelse. Alt dette har regjeringen stemt imot i Stortinget.

Hvorfor går regjeringen imot de tiltakene som vi vet kan styrke fagbevegelsen og ansvarliggjøre arbeidsgiveren overfor sine ansatte, og som vi foreslo på Stortinget?

Statsminister Erna Solberg []: Regjeringen er opptatt av at retten til å organisere seg skal være tydelig og klar. Det kommer vi til å være opptatt av å følge opp videre. Men det betyr ikke at vi er enige med Rødt i deres vurdering av verden og hvilke pålegg man skal ha for ulike personer eller ulike organisasjoner. Man er fri til å organisere seg, og det mener vi det er viktig å hegne om.

Vi jobber med oppfølgingen av denne saken sammen med partene i det rådet vi har for samarbeid med dem. Da synes vi det er naturlig at vi venter til vi er ferdig med det arbeidet for å se hvilke områder det vil være viktigst å ta tak i, og om det er områder som partene mener at vi skal styrke for å sikre friheten til å organisere seg for alle.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Bjørnar Moxnes.

Bjørnar Moxnes (R) []: Oppheving av vedtak er ikke oppfølging. Det er å annullere vedtak, og det er det som regjeringen nå gjør. De sier stadig vekk at faste ansettelser er hovedregelen i Norge, men så undergraver de dette ved at de samtidig åpner for mer midlertidighet i arbeidslivet. Det er noe som vi også ser i budsjettet, hvor de foreslår å stramme inn permitteringsperioden i fiskeindustrien, som de begrunner med at det har blitt mer innleie og en generell bedring i arbeidsmarkedet. LO sier at dette vil føre til at bedrifter mister ansatte med høy kompetanse, og at enda flere vil jobbe uten fast ansettelse i denne viktige industrien. Det vil også kunne forsterke tendensen – som vi kunne lese om i en LO-rapport som kom nylig – med at fast ansatte også i industrien erstattes av innleide på korttidsopphold, gjerne fra Øst-Europa, i stedet for folk som er bofaste i Norge.

Vil regjeringen lytte til fagbevegelsen og revurdere dette foreslåtte kuttet i permitteringsperioden i fiskeindustrien eller ikke?

Statsminister Erna Solberg []: Vi har fremmet et forslag om permitteringsregler som vi står bak. Det har også tatt høyde for det jeg vil kalle «force majeure»-situasjoner, som gjør at man kan ha en lengre tid hvis man f.eks. får den type naturkatastrofer som algeoppblomstringen var i områder. Det betyr at vi har sett det. Samtidig er det viktig å huske på at 26 uker er et halvt år. Hvis man skal være permittert i mer enn et halvt år – når vi har mangel på arbeidskraft i mange sektorer i dette landet – er det utfordrende hvis vi låser folk i permittering istedenfor at de går til en annen arbeidsgiver og kan jobbe der det er behov. Da får man faktisk mer innleie av folk fra andre land.

Jeg er enig med representanten Moxnes i at det er en utfordring hvis vi ser at antallet som innleies, øker, men da må vi stille spørsmål om hvorfor det skjer. Er det fordi det nå er mangel på arbeidskraft med den typen kompetanse? Da må vi sette i gang med kvalifiseringstiltak og gi kompetanse. Det er noe av det vi gjør i forbindelse med arbeidet i Nav.

Presidenten: Rigmor Aasrud – til oppfølgingsspørsmål.

Rigmor Aasrud (A) []: Vi hører til stadighet statsministeren og andre snakke om hvor viktig det er å ha en høy organisasjonsgrad. Stoltenberg-regjeringen økte fagforeningsfradraget i sin tid, og forskning fra Institutt for samfunnsforskning viser at organisasjonsgraden ville ha vært 3 pst. lavere hvis det ikke hadde blitt gjort. Uten den høye organisasjonsgraden ville man hatt en nedgang på 6 pst. i produktiviteten. Det viser jo at myndighetene har virkemidler for å øke organisasjonsgraden. Men i det sjuende budsjettet som Solberg-regjeringen legger fram, gjør man det dyrere å være fagforeningsmedlem.

I den norske modellen er det tre ben: partene i arbeidslivet og myndighetene. Nå sier statsministeren at regjeringen arbeider med tiltak for å øke organisasjonsgraden. Samtidig ønsker hun ikke å legge fram en sak for Stortinget.

Kan statsministeren redegjøre for hvilke tiltak regjeringen nå jobber med for å øke organisasjonsgraden, og ikke bare lene seg på partene?

Statsminister Erna Solberg []: Som sagt, og som rapportert i statsbudsjettet: Vi har sammen med partene i arbeidslivet nedsatt en arbeidsgruppe som er ledet av en statssekretær i Arbeids- og sosialdepartementet, som jobber med spørsmål knyttet til hvordan man kan øke organisasjonsgraden. De skal diskutere tiltak og legge dem frem for Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd og regjeringen. Derfor kan ikke jeg nå si hvilke tiltak det er. Vi gjør det som er i trepartssamarbeidets ånd: Vi snakker med alle de tre partene og finner ut hva som skal til.

Når det gjelder statistikken i den forskningsrapporten, viser det seg ikke i praksis, når man blir innhentet av virkeligheten, for det er jo ikke lavere organisasjonsgrad nå, selv om vi ikke har økt fagforeningsfradraget. Når det gjelder organisasjonsgraden, er det – som Hans-Christian Gabrielsen i LO sa – faktisk ikke noen dramatisk og stor nedgang. Helt fra 1970-tallet har nedgangen vært på litt over 2 pst. Det kan ikke være en stor krise hvis LO-sjefen ikke mener at det er dramatisk.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Cecilie Myrseth (A) []: Budsjettet som nå er lagt fram, er svært dårlig nytt for kysten og for distriktene. I Norge – og i Nord-Norge – er det stor vilje til å skape arbeidsplasser for å skape vekst. For Arbeiderpartiet er det viktig å bygge gode samfunn over hele landet og sørge for at folk kan bo over hele landet.

I budsjettet er bevilgningene til kyst- og havneformål redusert med 3,1 pst. Det handler om at man bl.a. kutter i fiskerihavner, at man kutter i gods fra vei til sjø, og at man kutter i vedlikehold og nyanskaffelser i Kystverket.

Denne regjeringen gjør det vanskeligere, ikke lettere, å bygge. Man trenger nødvendig infrastruktur skal man skape vekst over hele landet. Vi trenger havner, vi trenger fylkesveier, vi trenger bredbånd – vi trenger tiltak.

Vi har en kyst som er rik på ressurser. Et uttalt mål for de fleste partier er at man ønsker å få bearbeidet mer av fisken i Norge framfor å få den sendt ut fryst og få den tilbake innpakket i papp. For å få det til trenger industrien å ha tilgang på nok fisk hele året. Da trenger man å ta hele kysten i bruk.

De siste årene har regjeringen kommet med mange smålige kuttforslag for fiskerinæringen: kutt i sikkerhetsordning, kutt i velferdsstasjoner – småpenger som bidrar til å gi fiskerne en plass å komme for en kopp kaffe og vafler eller en dusj – eller kutt i føringstilskuddet, en ordning som skal sikre mottak av fisk langs hele kysten, som gjør det mulig for fiskerne å levere fisk til mottak der det ikke er industri. Det er viktig.

Mange hadde satt sin lit til at Kristelig Folkeparti skulle ordne opp i dette, men det har de altså ikke gjort. Så spørsmålet mitt er: Blir det bedre eller dårligere tilgang på råstoff om man fjerner føringstilskuddet?

Statsminister Erna Solberg []: Det viktigste spørsmålet om tilgang på råstoff dreier seg om den biologiske utviklingen i havene, det dreier seg om å ivareta havene våre på en god måte, det dreier seg om å fiske kontrollert ut fra de mengdene vi har, det dreier seg om gode avtaler med andre land om forvaltningen av havressursene våre. Det er det absolutt viktigste: å sørge for at vi har nok fisk hele året.

Så er det mange diskusjoner knyttet til hvordan vi skal sikre at man fisker, og har aktivitet på land. Vi mener at noen av de forslagene vi har, bl.a. knyttet til kvoter, og annet som ligger i Stortinget, bør kunne bidra til det. Men dette skal altså behandles fremover i Stortinget.

Det å ha god konkurransekraft for fiskerinæringen dreier seg også om de rammebetingelsene vi gir bedrifter, bl.a. på skatt og avgift. Når vi senker selskapsbeskatningen, når vi sørger for at det er gode rammebetingelser for øvrig, bidrar vi til å gjøre norsk fiskeriindustri mer konkurransedyktig.

Når vi bruker mer penger til fiskeriforskning, bidrar vi til at vi har bedre grunnlag for å bruke bestandsforvaltning og skape langsiktig bærekraft, men også til teknologier og måter å jobbe på. Ikke minst jobber vi nå med noen store prosjekter innenfor forskningsverdenen, som f.eks. Ocean Space Centre, som dreier seg om hele havområdet. Det kommer til å være til nytte for hele Norge fremover, med vår maritime industri og vår fiskerinæring, som også kommer til å trenge å bruke den teknologien og teknologibasen vi har fra både olje- og gassnæringen og andre områder.

Cecilie Myrseth (A) []: Statsministeren svarer på veldig mange ting, men overhodet ikke på mitt spørsmål. Jeg spurte ikke om Ocean Space eller om biologisk utvikling i havet. Jeg spurte om føringstilskuddet, som gjør at fiskerne kan levere fisken der de har fisket den, så man kan få den til industrien. Det var mitt spørsmål, men det vil ikke ministeren svare på.

Jeg vil si at fra Tromsø, hvor man har noe industri, når man henter fisk f.eks. i Burfjord i Kvænangen, er det en tur på over ti timer, 65 mil. Det får man til fordi man har dette føringstilskuddet. Så jeg spør igjen: Hvorfor er det viktig for statsministeren å fjerne dette tilskuddet, som ikke koster veldig mye?

Statsminister Erna Solberg []: Vi gjør endringer i ulike virkemidler for å bidra til både å ha budsjettevne og å sørge for at vi har god konkurransekraft i Norge. Det er mange enkelttilskudd som kan gi bidrag, men vi mener også at de som kjøper fisken, må være i stand til å betale for at fisken kommer, og at vi derfor med de rammebetingelsene vi har, vil sørge for at det kan skje.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Cecilie Myrseth.

Cecilie Myrseth (A) []: Jeg vil bare minne om at spørretimen er til for at regjeringen kommer hit for å svare på spørsmål fra stortingsrepresentanter, men det er kanskje litt for lenge siden statsministeren var vanlig stortingsrepresentant.

Men jeg vil gi et eksempel: Karls Fisk & Skalldyr i Tromsdalen henter fisk på flere mottak i Nord-Troms, og holder også på å åpne et mottak nå i Dyrøy sør i fylket. Det er en kommune som er en omstillingskommune, hvor man sårt trenger nye arbeidsplasser. Men dersom man fjerner dette tilskuddet, blir det så dyrt med tanke på den lange reisen det er for å få hentet denne fisken, at det ikke er sikkert at man får til å åpne mottak som vil skape arbeidsplassene.

Så spørsmålet mitt er – jeg prøver nok en gang, tredje gang: Hva er statsministerens svar til Karl, som nå sier at disse fiskemottakene er i fare?

Statsminister Erna Solberg []: Vi kan ta mange enkelteksempler på områder hvor man ville ønsket seg et ekstra tiltak eller en subsidie eller hjelp på området, og så ville man fått arbeidsplassen akkurat der.

Totalbildet av det vi gjør i dette budsjettet for Nord-Norge, er veldig bra. Innledningen til spørsmålet var at dette var et negativt budsjett for Nord-Norge. Tvert imot, dette er et godt budsjett for Nord-Norge, hvis vi ser på hvordan vi skal levere mer tjenester fremover, f.eks. innenfor helsesektoren med ny redningsbase. Men vi kan ikke opprettholde alle enkelttilskudd over statsbudsjettet sånn som de alltid har vært. Det betyr også at føringstilskuddet er blant de tiltakene vi ikke har videreført.

Presidenten: Cecilie Myrseth – til oppfølgingsspørsmål.

Cecilie Myrseth (A) []: Jeg skal prøve å spørre statsministeren igjen om det jeg nå har spurt om veldig mange ganger: De fiskerne som skal levere på mottakene i Nord-Troms, som nå kanskje ikke har noen til å komme og hente denne fisken, hva er statsministerens svar til dem? Hvordan skal de kunne leve av det arbeidet som de faktisk driver på med, når man fjerner en sånn viktig ordning?

Statsminister Erna Solberg []: Føringstilskuddet er ikke så viktig at man ikke får levert fisk til mottak. Man får levert fisk til mottak, og lønnsomheten i de mottakene er helt avgjørende for om man får videreført drift og aktivitet hele veien. Derfor er det viktig både med den kvotemeldingen vi har levert, og å sørge for at det er lønnsomhet i alle deler av dette. Men vi kan ikke si at det er ett enkelttiltak som er avgjørende for om vi har en god fiskerinæring i Norge og i Nord-Norge. Det er det ikke, fordi det er veldig mange sammensatte årsaker til det, og denne regjeringen fører en god politikk for å gjennomføre dem.

Presidenten: Torgeir Knag Fylkesnes – til oppfølgingsspørsmål.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: No har jo spørsmålet om føringstilskot vore oppe i fleire rundar. Først var det Pollestad som stilte det spørsmålet, og så Cecilie Myrseth no, som faktisk måtte forklare kva ordninga gjekk ut på før statsministeren skjønte kva ordninga var. I første svar vik ho unna å svare i det heile.

Men vi har frå fiskesalslaga kva som skjer dersom ein fjernar føringstilskotet, som er tilskot for å føre fisk når ein ikkje har eit mottak for den typen fisk i nærleiken, til eit mottak som har det. Ta Hitra-krabbe: All den krabben kjem sjølvsagt ikkje frå Hitra, men frå heile kysten, og er kome dit på grunn av føringstilskot, som er heilt avgjerande for at kystfiskarar kan få omsett dei verdiane som finst i fjordane deira. Det å fjerne heile ordninga er faktisk eit ganske kraftig angrep både på kystfiskarane og på industrien. Kvifor? Kva er grunngivinga frå statsministeren for å gjere dette?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg vet utmerket godt hva føringstilskuddet er. Vi har fjernet det fordi vi fjerner noen ordninger i statsbudsjettet for å få plass til andre viktige prioriteringer, og bl.a. fordi vi gjør mye for å bidra til økt lønnsomhet totalt sett i norsk næringsliv. Det gjør at det er andre tiltak som bidrar til lønnsomheten også. Så har vi fjernet dette fordi vi mener at man da må kunne levere fisk og få betalt for den fisken på en måte som også tar med ekstrakostnadene.

Presidenten: Torgeir Knag Fylkesnes – til oppfølgingsspørsmål.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det å fjerne dette føringstilskotet gjer faktisk at store verdiar ikkje blir skattlagde i Noreg i dag, verdiar som ligg inne i fjordarmar, på stader der det er lite mottak. Dei kjem ikkje til å bli skattlagde, fordi ein har ikkje nokon plass å gjere av fisken. Føringstilskotet har – kjempelenge – vore ei ordning som har gjort at vi har fått verdiar ut av havet – meirverdiar. Når ein da fjernar dette, taper ein ikkje berre dei verdiane; ein skattlegg dei ikkje. Ein får heller ikkje skapt landindustri, sjølv om regjeringa har sagt at ein skal auke landindustridelen i fiskeria.

I tillegg har ein endra på permisjonsreglane, halvert permisjonsreglane for fiskeindustrien, som også er eit ganske hardt slag mot fiskeindustrien. Vi klarer ikkje å sjå – ikkje på noko område – at dette blir kompensert med andre typar verkemiddel. Men det er mogleg vi har oversett noko, så spørsmålet mitt til statsministeren er rett og slett: Kva er det vi har oversett? Kva andre tiltak er det som gjer at fiskeindustrien likevel kjem betre ut?

Statsminister Erna Solberg []: Vi har foreslått å fjerne føringstilskuddet – ja. Vi mener at en lønnsom næring ikke skal være avhengig av én enkelt subsidie for å tilført det. Da må de faktisk betale for tilføringen til fiskerne, for at den fisken leveres. Det blir altså opp til næringslivet som drifter dette, å betale for det. Det er jo det som er svaret på spørsmålet, istedenfor at staten skal subsidiere en transportform av råvarene.

Det andre som det blir spurt om, er endringene i permitteringsreglene. Som jeg svarte tidligere, har vi gått ned til normallengden på permitteringsregler, 26 uker. Det er altså et halvt års permittering. Det mener vi er riktig også for fiskeindustrien å ha, rett og slett fordi man, hvis man er permittert lenger enn det – og det ikke er en force majeure-situasjon – låser arbeidskraft som vi burde brukt andre steder, i en økonomi som nå spør etter arbeidskraft.

Presidenten: Den muntlige spørretimen er nå omme.