Presidenten: Etter
ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten ordne debatten
slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer
av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
Silje Hjemdal (FrP) [] (ordfører for saken): Jeg
vil begynne med å takke forslagsstillerne for at de setter en viktig
problemstilling i fokus. Det er kritisk at de som trenger krisesentertilbud,
blir møtt på en god måte og med et godt nok tilbud. Vi må bare erkjenne
at det er kanskje lite som er så belastende og traumatisk som å
bli utsatt for vold fra en av sine nærmeste, gjerne en man er glad
i. I mange tilfeller er dette noe som går over tid. Det er dessverre
vanlig å føle seg fanget i forhold der man blir truet med eller
utsatt for f.eks. fysisk og psykisk vold. Det å bryte ut av en situasjon
der man blir utsatt for vold fra en av dem man er glad i, eller
en som er veldig nær, er vanskelig nok i seg selv. Derfor er det
viktig at det offentlige mottaksapparatet er godt nok til å minske
belastningen for den enkelte når de søker hjelp.
Dessverre er det
slik at vold mot kvinner og vold i nære relasjoner er et omfattende
og strukturelt samfunnsproblem. Dette belyses i saken, og det vises
også til i merknader fra komiteen.
Vi må også erkjenne
at kvinner i større grad enn menn blir utsatt for grov vold, omfattende
kontroll, trusler, seksuell vold og partnerdrap. Vold går også ut over
barna, både direkte og indirekte, noe som gjør det enda mer avgjørende
at man sikrer gode krisesentertilbud.
Når vi ser på
intensjonen i representantforslaget, er det ikke vanskelig å være
enige om at krisesentertilbudet skal og må, og har potensial til
å kunne, bli bedre. Samtidig ser vi at forslagsstillerne til dels
slår inn noen åpne dører og også peker på ting som statsråden i
sitt svarbrev til komiteen redegjør godt for – tiltak som allerede
er igangsatt.
Det er tydelig
at kommunene er nærmest til å finne det tilbudet som passer best
for brukerne. Samtidig foreslår man å drive en detaljstyring av
tilbudet, hvordan man skal bemanne. Det er jeg og komiteens flertall
veldig skeptiske til at skal besluttes på et politisk nivå.
Jeg viser til
statsrådens svarbrev og synes at han redegjør godt for de ulike
tiltakene der. Det er ikke flertall for å gå for forslaget slik
det nå foreligger.
Heidi Greni hadde
her overtatt presidentplassen.
Kari Henriksen (A) 11:32:39: Dette er et bra forslag fra
SV, og det er gode kommentarer og merknader komiteen har beskrevet
i saken. Jeg vil også takke saksordføreren for en god gjennomgang
og for å ha lost oss i komiteen igjennom.
Arbeiderpartiet
mener at det ikke er godt nok sånn som det er i dag når det gjelder
krisesentre og praksis. Vi har derfor tidligere fremmet forslag
om konkrete forbedringer, bl.a. i Dokument 8:73 S for 2014–2015.
Der hadde vi 18 forslag, der vi bl.a. foreslo å forskriftsfeste
kvalitetskrav, regler om kompetansekrav og tiltak for å ivareta
barn på en bedre måte – for å nevne noe.
I Dokument 8:99
S for 2018–2019 pekte vi på forslag vedrørende kvinner i aktiv rus.
SV trekker opp
andre og viktige forhold i sitt forslag i denne innstillinga.
Regjeringa har
bebudet at det skal komme en evaluering av krisesentertilbudet.
Det er Arbeiderpartiet enig i, og vi ber regjeringa komme tilbake
med en samlet gjennomgang av både evalueringen og de utfordringene som
står igjen i krisesentertjenesten. Jeg forventer at den bebudede
evalueringen og gjennomgangen også tar inn over seg det som fremdeles
er kritikkverdig, som f.eks. tilbud til kvinner i aktiv rus, tilbud
til funksjonshemmede, og menn, og at man også ser på hva som hindrer
voldsutsatte i å søke hjelp. Enkelte har pekt på at kvinner er veldig
økonomisk avhengige. Andre peker på at det mangler boliger som de
voldsutsatte kan flytte til etter at de har vært på krisesenteropphold.
Krisesentersekretariatet
og krisesentrene har over år vært veldig opptatt av problematikken
med henteekteskap. Det er en problematikk som er alvorlig, der kvinner
som blir voldtatt og utsettes for vold over tid, er uten muligheter
til å komme bort fra disse forholdene. Disse kvinnene må få bedre
beskyttelse.
Regjeringa lanserer
også en handlingsplan for sameområdet. Det har vi ventet på en god
stund, så det er bra. Men jeg vil bare si til statsråden – jeg håper
han kan være konkret på det – at handlingsplanen må bli mer konkret.
Det er en tendens til at handlingsplaner er for lite forpliktende,
for diffuse når det gjelder ansvar, og inneholder for lite penger.
Så der håper jeg at statsråden sammen med justisministeren er tydeligere.
Jeg tar opp forslaget
der Arbeiderpartiet er medforslagsstiller.
Presidenten: Representanten
Kari Henriksen har tatt opp det forslaget hun refererte til.
Monica Carmen Gåsvatn (H) []: De første krisesentrene
ble etablert av frivillige på 1980-tallet. 30 år senere ble det
et offentlig ansvar å sørge for et krisesentertilbud til befolkningen.
Loven pålegger kommunene å gi voldsutsatte kvinner, menn og barn
et helhetlig tilbud og utgjør en milepæl i arbeidet med å bekjempe
vold i nære relasjoner. Samtidig har kommunene stor frihet til å
bestemme hvordan de i praksis vil organisere tilbudet sitt.
Etter en sterk
økning i antallet mannlige beboere og dagbrukere rett etter at loven
ble innført, har antallet stabilisert seg de siste fem årene. Ferske
tall fra 2017 og 2018 viser at det er 200 færre overnattinger totalt.
Andelen menn er fortsatt svært lav sett i forhold til andelen kvinner.
Jeg vil gå nærmere
inn på to av punktene i representantforslaget.
Det første går
på 80 pst. statlig finansiering gjennom øremerking. Da loven ble
vedtatt i 2010, bestemte Stoltenberg-regjeringen at den statlige
delen av finansieringen skulle innlemmes i de kommunale rammene.
Dette skulle være en reform helt i tråd med prinsippet om kommunalt
selvstyre, hvilket står veldig sterkt i Norge. Utgangspunktet var
at kommunene er nærmest til å finne det best tilpassede tilbudet
for brukerne, og at de kan organisere tilbudet slik de selv mener
er best, ut fra lokale forhold.
Hva er det som
har endret seg nå, ti år etter at loven trådte i kraft? Er det slik
at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV mener at kommunene nå er
mindre i stand til å foreta lokale prioriteringer? Er det slik at
disse partiene heller vil legge opp til en sentralisering ved at
de foreslår statlig øremerking av krisesentertilbudet?
Så til det andre
forslaget: Forslagsstillerne foreslår innføring av krav til tilstrekkelig
nærhet. Krisesenterstatistikken for 2018 viser at de fleste sentrene
betjener flere kommuner og dekker store geografiske områder. En fordel
med dagens ordning er at de kan sørge for et tilbud der de selv
ønsker.
Nordlandsforskning
viser i sin rapport fra 2019 at det er klare forskjeller når det
gjelder størrelser på krisesentrene. Kommuner med de minste sentrene
bruker mer penger per innbygger enn de som forvalter de mellomstore
og store sentrene, uten å kunne slå fast at pengebruken gjenspeiler
seg i kvaliteten på tilbudet. De store sentrene er i kommuner og
kommunesamarbeid med mange innbyggere, og ifølge rapporten er det
slik at «store tilbud kan ha stordriftsfordeler som mindre tilbud
ikke har». De har også spesiell kompetanse når det gjelder æresrelatert
vold, tvangsekteskap og vold i nære relasjoner blant minoriteter.
Er det slik at
geografisk avstand er viktigere for Arbeiderpartiet, Senterpartiet
og SV enn kvalitet i tjenestene og kommunenes mulighet til selv
å bestemme hva som er best, ut fra lokale forhold?
Høyre er opptatt
av at vi skal vurdere tiltak som sikrer et godt krisesentertilbud,
og at krisesentrenes viktige rolle i den helhetlige innsatsen i
kommunene framheves. Derfor støtter vi ikke de framlagte forslagene.
Olav Urbø (Sp) []: Først og fremst vil eg takke forslagsstillarane
for å ta opp eit viktig tema. Senterpartiet stør intensjonen i forslaget.
Tal frå Bufdir viser at det i 2018 var 1 842 personar, fordelt på
over 1 700 kvinner og 135 menn, på krisesentera – altså var 93 pst.
kvinner. Ni av ti kvinner hadde vore utsette for gjentekne overgrep.
Over halvparten av kvinnene hadde levd i parforhold før dei oppsøkte
krisesenter. Ei gruppe som tydeleg skil seg ut, og som utgjer majoriteten
av dei som bur på krisesentera, er kvinner med innvandrarbakgrunn.
Desse kvinnene er ikkje berre utsette for psykisk eller fysisk vald
i heimen. Dei manglar òg ofte nettverk. Det er difor særs viktig
med treffsikre tiltak og hjelp til denne gruppa.
Det er kommunane
sitt ansvar å sikre eit forsvarleg krisesentertilbod til kvinner,
menn og barn som er utsette for vald eller trugslar om vald i nære
relasjonar. Erfaringa viser at tilbodet varierer, og det er ulike
utfordringar – som kapasitet, økonomi, ressursar, tilgjenge, lang
reiseveg til nærmaste krisesenter, bemanning etc. Det er det offentlege
sitt ansvar at personar som er utsette for vald og trugslar, og
som treng husly for ei stund, vert varetekne på ein god måte, uavhengig
av kva kommune dei bur i.
Eg viser til innstillinga,
der Senterpartiet – saman med SV og Arbeidarpartiet – fremjar forslag
om å be regjeringa kome attende til Stortinget med ei eiga sak om krisesentertilbodet.
Senterpartiet meiner det vil vere naturleg å få ei evaluering av
krisesentertilbodet, som regjeringa arbeider med, jf. svarbrev frå
statsråden datert 18. september 2019.
Senterpartiet
stør forslaget om ei evaluering av krisesentertilbodet for menn
og forslaget om å betre krisesentertilbodet til den samiske befolkninga.
Ulike rapportar viser at det i høve til befolkninga elles er langt fleire
i den samiske befolkninga som opplever vald og overgrep. Ein samrøystes
komité erkjenner det. Senterpartiet meiner det kviler eit ansvar
på regjeringa når det gjeld å følgje opp funna i desse rapportane.
Når dette er sagt,
er det uansett ein ting ein ikkje kan evaluere seg vekk ifrå – det
er at kommunane har tilstrekkeleg med ressursar. Når det gjeld krisesenter,
kan ein ikkje effektivisere med nye tekniske løysingar, nettsider
og digitale tenester og skjema. Krisesentra må ha nok folk med rett
kompetanse. Då er vi igjen attende til kommuneøkonomien. For mange
kommunar var budsjetthandsaminga før jul kutt, kutt og kutt. For
Senterpartiet er styrking av kommuneøkonomien heilt avgjerande for
gode tenester der folk bur, og det gjeld sjølvsagt òg for krisesentera.
Diverre er kommuneøkonomien svekt under regjeringa Solberg.
Eg tek til slutt
opp forslaget frå Senterpartiet og SV.
Presidenten: Representanten
Olav Urbø har tatt opp det forslaget han refererte til.
Freddy André Øvstegård (SV) []: Vold mot kvinner
er et strukturproblem i Norge, et omfattende samfunnsproblem. Én
av ti norske kvinner har vært utsatt for voldtekt i løpet av livet,
og vi vet at de fleste voldtekter, mesteparten av den seksuelle
volden som foregår i Norge, skjer mellom folk som kjenner hverandre.
Vi har heldigvis hatt en bevegelse som har opprettet krisesentre
på frivillig basis rundt omkring i landet, og som har ført fram
kampen mot vold mot kvinner. Det har etter hvert blitt tatt over
av det offentlige.
I 2011 fikk kommunene
hele ansvaret for å finansiere krisesentertilbudet. Da hviler det
et ansvar på oss for å se til hvordan det har gått. Vi vet at de
økonomiske rammene for de ulike krisesentrene kan variere fra 1,4 mill. kr
til nærmere 23 mill. kr. Vi vet at flere krisesentre har blitt lagt
ned. Det meldes om at kommuner shopper krisesenterplasser langt
vekk fra kommunen – noe som gir mange timers reisevei.
Vi er etter Istanbul-konvensjonen
forpliktet til å sørge for et skikkelig tilbud til dem som blir
utsatt for vold og overgrep. Spørsmålet er om vi faktisk følger
opp de forpliktelsene når vi ser hvor alvorlig situasjonen er på
krisesentrene i dette landet. Det er ganske skremmende fortellinger
– i hvert fall de jeg har hørt – fra krisesentre rundt omkring i
landet, og det mener vi ikke holder, i hvert fall ikke vi i SV.
Derfor mener vi det er på tide å lære av erfaringene og se at den
omleggingen av finansieringen ikke har fungert. Det hviler kanskje
et særlig ansvar på oss tre rød-grønne partier. Derfor er jeg også
litt skuffet over at ikke flere enn SV støtter forslaget om å endre
finansieringsmodellen, for det hadde tjent oss godt at vi, som i
utgangspunktet innførte den endringen, var de første til å ta lærdom
av det. Det vil jeg understreke fra talerstolen at i hvert fall
SV har gjort. Vi tar vårt ansvar og foreslår en annen modell, som
sikrer at krisesentrene skal være et lavterskeltilbud og et likeverdig
tilbud i hele landet. Det er ikke lavterskel når det er flere timers
reisevei til nærmeste krisesenter.
Med det tar jeg
opp SVs forslag.
Presidenten: Da
har representanten Freddy André Øvstegård tatt opp de forslagene
han viste til.
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Vold og seksuelle
overgrep mot kvinner og barn er et stort samfunnsproblem, og det
er et tema som engasjerer meg sterkt. Jeg er glad for at det er
en så tydelig tverrpolitisk enighet om at vi må forhindre vold og
seksuelle overgrep mot både voksne og barn. Den enigheten er viktig for
feltet.
Regjeringa har
gjennom opptrappingsplanen mot vold og overgrep mot barn og unge
fått til en historisk satsing for å sikre et bedre tilbud til barn
og unge som utsettes for disse grusomme kriminelle handlingene.
Innsatsen i 2020 vil være i overkant av 1 mrd. kr. Det er viktig
for å kunne hjelpe flere og ikke minst for å kunne gi bedre hjelp.
Det er ti år siden
krisesenterloven trådte i kraft. Jeg vet at mange kommuner jobber
veldig bra med å ta vare på kvinner, menn og barn som har behov
for hjelp i en kritisk livssituasjon. Jeg vet også at kvaliteten
er ujevn, og at vi må fortsette å jobbe for å få til et bedre tilbud.
Representantene
setter fingeren på flere sentrale utfordringer i tilbudet. Det er
kompliserte problemstillinger der vi må balansere mellom målet om
et likeverdig tilbud i hele landet og hensynet til det store mangfoldet som
finnes i kommunene. Det er dessverre ingen enkle løsninger.
La meg kommentere
noen av de tiltakene som er foreslått. Først til dette med finansiering
og forslaget om å gå tilbake til en statlig delfinansiering av krisesentertilbudet:
Jeg skjønner ønsket om å sikre lik finansiering av alle sentre,
men vi må huske at ansvaret for krisesentertilbudet er lagt til
kommunene. Kommunenes selvstyre er et viktig prinsipp, og det er
stor enighet om at kommunene skal kunne organisere sine lovpålagte
oppgaver slik de selv mener er best, ut ifra de lokale forholdene.
Når det gjelder
nærhet til krisesenter, er det klart at det er en utfordring at
noen utsatte har over 300 km til nærmeste krisesenter, men heldigvis
er det de aller færreste, og mange har mye kortere reisevei enn
dette. Vi bor i et langstrakt land, med spredt befolkning. Vi har nettopp
fått en rapport som viser at tilbudet ved de minste sentrene ofte
er dårligere enn ved de større sentrene. På de små sentrene er det
flere beboere som drar tilbake til voldsutøveren, det er mindre
samarbeid med andre tjenester, og det er mindre kompetanseutvikling.
Dette er bekymringsfullt, og det gjør at jeg ikke er sikker på at tilbudet
automatisk blir bedre om det etableres på små sentre. Jeg tror vi
heller må se på andre løsninger.
Jeg er ellers
enig i at situasjonen i Finnmark, der det eneste samiske krisesenteret
er lagt ned, er uholdbar. Direktoratet vårt følger opp Karasjok
kommune tett, med mål om å gjenopprette og styrke et samisk krise-
og incestsentertilbud.
Regjeringa jobber
også med en handlingsplan om vold i nære relasjoner, som skal ha
en egen del om vold i samiske områder. Det er naturlig å vurdere
tiltak på krisesenterfeltet.
I regjeringsplattformen
står det at vi skal evaluere ordningen med overføring av ansvaret
for krisesentrene til kommunene og vurdere tiltak som sikrer et
godt krisesentertilbud. Jeg kan forsikre Stortinget om at dette
er noe jeg er opptatt av å følge opp. Mange tiltak er i gang i regi
av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Vi fikk i november et
godt kunnskapsgrunnlag, og vi vurderer fortløpende om det er behov
for nye tiltak.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Kari Henriksen (A) []: Statsråden var i sitt innlegg
inne på det med forskjeller i Kommune-Norge når det gjelder krisesentertilbudet.
Jeg kommer fra Agder-regionen, og jeg var faktisk en av de første
frivillige som var med på å etablere et frivillig krisesenter hos oss.
Da hadde vi en telefon i veggen og en sofa. Det var tilbudet den
gangen, så det har bedret seg mye. Men det er store forskjeller,
og vi ser en regjering som øker forskjellene gjennom kommuneøkonomien.
Arbeiderpartiet har i sitt alternative statsbudsjett styrket både
tiltak til krisesentrene og kommuneøkonomien med 3 mrd. kr.
Når statsråden
selv peker på de store utfordringene som han ser allerede nå, ser
han da at det trengs økte bevilgninger til både krisesentre og kommunene,
slik at alle kvinner i Norge kan få det samme tilbudet, og kan få et
godt tjenestetilbud?
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Takk for et viktig
spørsmål. Jeg tror utfordringen med kommuneøkonomien alltid kommer
til å være der. Med fare for selvskryt: Hvis en ser tilbake på kommuneøkonomien de
siste årene, har den resultert i at det er veldig store disposisjonsfond
i kommunene. Det er rekordfå kommuner på ROBEK-listen. Allikevel
erkjenner jeg at vi har disse utfordringene, som det er viktig blir
belyst for å sikre et best mulig krisesentertilbud i kommunene.
Jeg tror selvsagt
at kommuneøkonomi er viktig, men jeg tror også at når vi nå jobber
med evalueringen, er det viktig å se på andre problemstillinger
knyttet til hvordan en kan innrette dette. Jeg kommer i hvert fall
til å være opptatt av – jeg har besøkt flere av krisesentrene –
å forsikre meg om at kommunene tar den lovpålagte oppgaven de har,
og at de jobber sammen for å sikre et godt krisesentertilbud. Det
bekymrer meg at det er noen kommuner som ikke virker å være så opptatt
av det. Det er farlig å si at de ikke er klar over det, men de har
det iallfall ikke så langt framme i pannebrasken som de burde, for
å sikre at innbyggerne deres også får et godt krisesentertilbud.
Kari Henriksen (A) []: Da har statsråden en viktig
oppgave med å sørge for at alle kommuner har dette på sin dagsorden
og framme i sin bevissthet.
Når statsråden
nå i hvert fall gir inntrykk av at kommuneøkonomien er mindre viktig,
lurer jeg på dette: Under denne regjeringa har vi sett at veldig
mye overføres til kommunene, og vi har sett statsråder som i stor grad
peker nedover når tjenestene ikke fungerer som de skal. Jeg opplever
ut fra statsrådens svar nå at det er noe lignende som skjer også
når det gjelder dette.
Statsråden var
inne på at det er flere tiltak som bør settes i gang, og da vil
jeg gjerne utfordre statsråden på hvilke tiltak han mener det er
nødvendig å sette i gang med straks, og som ikke behøver å vente
på evalueringer.
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Først vil jeg si
at jeg tror ikke det var slik at tilbudet var perfekt i 2010 heller,
da de rød-grønne styrte. Når en da valgte å overføre ansvaret til
kommunene, var nok en av grunnene at en hadde tro på at det ville
gi et enda bedre tilbud. Når det står i Granavolden-plattformen
at vi ønsker en evaluering av det, er det nettopp for å se om det virker
etter hensikten. Derfor synes jeg at innlegget til representanten
Øvstegård er interessant. Han har konkludert med at det var feil,
og han skal ha honnør for at han erkjenner at vi politikere kan
fatte vedtak som i ettertid viser seg ikke å være så gode som vi
mente de var. Jeg mener det er for tidlig å konkludere. Nå har vi
fått et kunnskapsgrunnlag, vi er i gang med å følge opp det, og vi
er i gang med evalueringen.
Det viktigste
for meg er at kvinnene, uansett hvor de bor i landet, får et godt
og kompetent tilbud. For å prøve å rekke å svare på spørsmålet:
Jeg tror kompetanse er ekstremt viktig, og å få nok bemanning. Det
er kjempeviktig, og derfor er jeg opptatt av at kommunene tar det
ansvaret de har, i og med at det er lovpålagt at de skal sørge for
et godt krisesentertilbud.
Freddy André Øvstegård (SV) []: Det er godt å høre
at statsråden peker på mye av den samme problemstillingen og de
erfaringene vi hittil har gjort oss, som tyder på at krisesentertilbudet
dessverre har blitt dårligere de senere år.
I loven om krisesentrene
står det at krisesentertilbudet skal være et lavterskeltilbud, men
vi vet at flere krisesentre har blitt lagt ned, og vi vet at det
er mange timers reisevei enkelte steder. Det fins i hvert fall eksempler
på et par steder med opptil fire timer og mer til nærmeste krisesenter.
Mener statsråden at tilbud med så lang reisevei da er et lavterskeltilbud?
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Som jeg pekte på
i mitt innlegg, og som representantforslaget belyser, er det klart
at med så lang reisevei er det en stor utfordring, men med et så
langstrakt land vil det også dessverre være noen som vil få lang
reisevei. Det som kunnskapsgrunnlaget vi har fått til nå, også viser,
er at de mindre sentrene har dårligere kvalitet på tilbudet og mindre
kompetanse, noe som også er en utfordring med hensyn til å gi kvinnene,
mennene eller ungene det tilbudet de fortjener. Derfor vil jeg understreke
at det er mange dilemmaer her. Jeg tror heller ikke det er en kvikkfiks
om at hvis en hadde gjort som representanten ønsket, å statliggjøre
det igjen, hadde alt blitt perfekt av den grunn, for det er også
mange fordeler med at kommunene har ansvaret. Det er mangfoldet, de
kan lage samarbeidsløsninger og sikre det tilbudet som passer best
ute. Derfor mener jeg at det er veldig viktig å følge opp denne
evalueringen for å sikre at tilbudet blir best mulig.
Freddy André Øvstegård (SV) []: Takk for svaret.
Det er i hvert fall godt å høre at statsråden er enig i at en så
lang reisevei er problematisk, for det er jo da åpenbart at svaret
på det spørsmålet som jeg stilte, er at det ikke er et lavterskeltilbud.
Og det er ganske alvorlig, når det er så langt til den døra som
det i utgangspunktet kanskje er vanskelig for mange å oppsøke, og når
vi vet at mange dessverre reiser hjem til en voldelig partner. Det
er ganske hjerteskjærende, egentlig.
Så kan jeg også
kort nevne at når i hvert fall jeg har vært ute og besøkt krisesentrene,
sier de om den gang vi hadde den finansieringsmodellen som vi hadde
før 2011, at det var den beste situasjonen de har hatt – da gikk
det framover. Slik er det ikke nå.
Vi ser også at
det er store forskjeller mellom krisesentrene, og med et driftsbudsjett
på fra 1,4 mill. kr til 23 mill. kr er det veldig ulik standard.
Det neste spørsmålet: Når forskjellene er så store, mener statsråden
da at vi har et likeverdig krisesentertilbud, som det også står
i loven at vi skal ha?
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Først vil jeg bare
presisere at når det gjelder de mindre sentrene, ser en at kvinnene
i større grad reiser hjem til voldsutøveren, og det er jo også en
utfordring. Så én ting er at de ikke nødvendigvis oppsøker tilbudet,
som representanten er bekymret for, men det tror jeg nok også kan
være med på å underbygge at kvaliteten kanskje ikke er så god som
den burde vært.
Men til spørsmålet
om likeverdighet: Det er klart at det er det som er utfordringen.
For å få nok sentre rundt omkring og for å få kortest mulig avstand
blir det også mindre krisesentre og dermed mindre budsjett enn for de
større sentrene, som vil ligge i de store byene.
Så skal jo utgangspunktet
være at kvaliteten er like god enten det er et mindre senter eller
et større, men jeg vet at f.eks. når det er knyttet til rus, vil
det være vanskelig å gi et like godt tilbud på et lite senter. Men
dette er en av de tydelige problemstillingene som også kunnskapsgrunnlaget
viser, og som kommer til å være en del av den evalueringen vi er
i gang med.
Olav Urbø (Sp) []: For Senterpartiet vil det alltid
vere viktig at det er samsvar mellom oppgåvene i kommunane og kommuneøkonomien.
Det har vi vore klare på heile tida, òg då vi sat i den raud-grøne
regjeringa. Vi må berre konstatere at under Solberg-regjeringa har
det vorte fleire oppgåver og ikkje tilsvarande med pengar.
I tillegg er jo
krisesentera ei arbeidsintensiv teneste; det går faktisk ikkje an
å effektivisere spesielt høgleg. Der må det vere folk på plass når
det skjer – for å seie det på den måten.
Mitt spørsmål
til statsråden er rett og slett om evalueringa òg vil ta for seg
om talet på stillingar vi har i krisesentera i dag, er tilstrekkeleg,
sett i lys av behovet og litt uavhengig av kommuneøkonomien i den
einskilde kommunen, altså ei makrobetraktning av det.
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Først vil jeg gjenta
at det alltid vil være slik at det vil være utfordrende for kommunene
å få budsjettene til å gå opp. Jeg har selv vært kommunepolitiker,
under ulike regjeringer, og det har alltid vært krevende, på samme
måte som handlingsrommet i norsk økonomi framover vil gjøre det
krevende å lage statsbudsjetter de neste årene. Allikevel er det
rekordfå kommuner som er på ROBEK-lista. Disposisjonsfondene til
kommunene har økt betraktelig – bare når det gjelder skatteinngangen
i fjor, var det 5 mrd. kr ekstra til kommunene. Så helt skralt er det
heller ikke i kommunene.
Men til spørsmålet
knyttet til bemanning: Det er klart at bemanning er veldig viktig
for å kunne gi den kvaliteten og gi de ulike tilbudene – enten det
er knyttet til rus, psykisk helse eller andre utfordringer som de
som kommer på krisesentrene, har. Derfor vil det også være en del
av det vi jobber med når vi følger opp kunnskapsgrunnlaget og evaluerer
hvordan en kan sikre et best mulig krisesentertilbud for alle.
Presidenten: Replikkordskiftet
er dermed omme.
Flere har ikke
bedt om ordet til sak nr. 3.
Votering, sjå voteringskapittel