Stortinget - Møte onsdag den 5. desember 2018

Dato: 05.12.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhald

Sak nr. 5 [18:12:03]

Interpellasjon fra representanten Marianne Synnes til forsknings- og høyere utdanningsministeren: «Norge har et mål for 2020 om at minst 20 pst. av de som fullfører en grad, skal ha vært på utveksling. På sikt er målet at 50 pst. av alle studenter skal ha hatt et studieopphold i utlandet, som fastsatt i stortingsmeldingen Kultur for kvalitet i høyere utdanning fra 2017. Ifølge Eurostudent-undersøkelsen 2016–2018 opplyser 13 pst. av studentene at de har hatt et studieopphold i utlandet i løpet av sitt nåværende studieprogram, mens over 65 pst. av studentene ikke har planer om utveksling. Statsråd Nybø har ambisjoner om at de fleste studenter skal ha et opphold utenlands i løpet av studiet. Hva mener statsråden blir de viktigste tiltakene for å få flere studenter til å ta deler av, eller hele studiet, utenlands?»

Talarar

Marianne Synnes (H) []: De siste ti årene har antallet studenter som reiser utenlands, enten for utveksling et semester eller to eller for å avlegge en hel grad, økt med hele 44 pst. Globale trender i kombinasjon med nasjonale satsinger har ført til økt studentmobilitet. I 2017 reiste ca. 23 500 utvekslings- og helgradsstudenter fra Norge for å studere utenlands innen høyere utdanning. 6 900 av disse var utvekslingsstudenter. Norske utvekslingsstudenter fordeles på hele 99 ulike land, og den geografiske spredningen er større enn for gradsstudenter. Som for ti år siden er det de tre engelskspråklige stormaktene for utdanning – USA, Australia og Storbritannia – som tiltrekker seg flest utvekslingsstudenter fra Norge. Det er overlegent flest studenter som avlegger en hel grad utenlands – hele 16 600 avla en hel grad utenlands i 2017. Disse studentene bør også regnes med når vi snakker om studentmobilitet og internasjonalisering, da de har med seg verdifull kunnskap når de vender hjem til Norge, enten for å studere videre eller for å arbeide.

Til tross for at det er stadig flere nordmenn som velger å studere i utlandet, har det siden 2011 vært en ubalanse i antall utreisende studenter versus innreisende studenter til Norge. Norge har hatt en større vekst av utenlandske studenter sammenlignet med andre land, til tross for høyt kostnadsnivå og få velkjente universitet. I 2017 var det over 9 000 innvekslingsstudenter til Norge og totalt 34 300 utvekslings- og helgradsstudenter som kom til Norge for å studere.

Norge har gjennom Bologna-prosessen forpliktet seg til felles kvantitative mål for studentutveksling. Målet i Bologna-prosessen tilsa at alle studenter som fullførte en gradsgivende utdanning i et av Bologna-landene i 2020, skulle hatt et utvekslingsopphold utenlands i løpet av utdanningen sin.

Kvalitetsmeldingen satte som mål at minst 20 pst. av dem som fullfører en grad i 2020 i Norge, skal ha vært på utveksling. På sikt er målet at 50 pst. av alle studenter skal ha hatt et studieopphold i utlandet, som fastsatt i stortingsmeldingen Kultur for kvalitet i høyere utdanning fra 2017.

De siste årene har andelen kandidater med utvekslingserfaring vært temmelig stabil, omkring 15 pst., men med store variasjoner mellom fagområder, studietyper og institusjoner. Ifølge den siste Eurostudent-undersøkelsen opplyste 13 pst. av studentene at de har hatt et studieopphold i utlandet i løpet av sitt nåværende studieprogram. I tillegg har 21 pst. planer om utveksling. Derimot har over 65 pst. av studentene ingen planer om å dra til utlandet. Det vil kreve en betydelig innsats å nå målet om 20 pst. utveksling.

Så hva vil et langsiktig mål om 50 pst. utveksling kreve? Og hvorfor er det viktig at flere studenter reiser ut for en kortere eller lengre periode? Som borgere i en globalisert verden er det liten tvil om at både studenter og arbeidsliv kan ha nytte av internasjonalt perspektiv og interkulturell kompetanse i tillegg til fagspesifikk kunnskap. Utbyttet i form av språk- og kulturkompetanse vil selvsagt øke med økende varighet av oppholdet, og er derfor mer omfattende for helgradsstudenter. Gjennom kunnskap om andres kultur utvikler man også trolig mer toleranse for andre kulturer. Internasjonal mobilitet av studenter er ett av flere virkemidler for internasjonalisering i utdanningene, og internasjonalisering skal være et middel for å styrke kvaliteten i utdanningene. Det er likevel ikke alle studenter som har anledning til eller ønsker å reise ut i løpet av studiet. Internasjonalisering hjemme betyr at norske studenter mottar internasjonale impulser i sitt vanlige studiemiljø. Det kan skje f.eks. gjennom internasjonalisering av pensum og/eller integrering av internasjonale studenter i norske studentmiljøer. Digitalisering åpner også for nye muligheter som virtuelt baserte samarbeidsformer og eksempelvis felles studieprogram og undervisning mellom ulike land.

Studieopphold utenlands kan tilføre den enkelte student – og ideelt sett også studiemiljøet hjemme – andre impulser. Derfor er både ut- og innveksling av studenter viktig. Men vil vi ha flere til å reise ut, må vi huske på at terskelen kan være høy for studenter som opplever at de blir stående veldig alene med å finne ut hvilke muligheter de har, og hvilke studieemner som kan godkjennes inn i eksisterende grad.

Studentene selv opplyser at det er tre momenter som motiverer dem til å reise ut: at de får god og relevant informasjon til rett tid, at utvekslingen ikke går ut over studieprogresjonen og at utvekslingen gir godt læringsutbytte både faglig og med tanke på mer generisk kompetanse som språk og kulturforståelse. Det vil derfor være mye å hente på at institusjonene selv legger best mulig til rette for at studentene skal kunne velge gode utvekslingsløp. Det kan gjøres bl.a. gjennom å legge studieprogrammet til rette for utveksling i ett semester og etablere faglig forankret og kvalitetssikret avtale med partnerinstitusjoner.

For rammeplanstyrte utdanninger, som f.eks. profesjonsstudiet, er det desto viktigere å finne gode emner hos utenlandske partnere som kan inngå i egen grad, og at eventuell praksis tilpasses eller kan godkjennes når studentene kommer hjem til Norge. For stadig flere studenter opplever at de ikke får godkjent deler av eller hele utdanningen sin når de kommer hjem til Norge. Det gjelder spesielt studier som krever autorisasjon her hjemme.

Selv om Lånekassen gir støtte til utdanningen man vil ta og NOKUT har godkjent lærestedet, er det ingen garantier for at studentene får jobbe med yrket de har utdannet seg til når de kommer hjem. Her er det et stort potensial for forbedring. Studenter bør kunne få en forhåndsgodkjenning av egen institusjon når det gjelder emner som skal inngå i en norsk grad, før de reiser utenlands. Videre bør det påhvile både Lånekassen og formidlere av helgradsstudier utenlands et større ansvar når det gjelder hvilke studier som godkjennes og anbefales til norsk ungdom.

Statsråd Iselin Nybø har varslet en stortingsmelding om internasjonal studentmobilitet, som skal være ferdig ved årsskiftet 2019/2020. Hva mener statsråden blir det viktigste tiltaket for å få enda flere studenter til å ta deler av eller hele studiet i utlandet?

Statsråd Iselin Nybø []: La meg få begynne med å takke representanten Synnes for interpellasjonen.

Internasjonalt samarbeid og dialog på tvers av landegrenser er en forutsetning for å kunne håndtere de store globale samfunnsutfordringene verden står overfor. Vi trenger kandidater fra norske universiteter og høyskoler med internasjonal erfaring og internasjonal kompetanse, fordi kunnskap og interkulturell forståelse er helt grunnleggende for å løse de utfordringene verden står overfor.

Å heve kvaliteten i høyere utdanning og forskning er et av regjeringens viktigste prosjekter. Internasjonalisering og ikke minst internasjonal studentmobilitet er en helt sentral del av arbeidet med nettopp å heve kvaliteten i norsk høyere utdanning, og jeg har høye ambisjoner på det feltet.

Som representanten Synnes også påpeker, er det altfor få norske studenter som har et studieopphold i utlandet i løpet av sitt studieprogram. I dag reiser kun 16 pst. av studentene til utlandet i løpet av studietiden. Gjennom Bologna-prosessen som også ble nevnt, har vi forpliktet oss til at 20 pst. av studentene skal ha et studie- eller praksisopphold i utlandet innen 2020. Men på lengre sikt er målet mitt at minst halvparten av dem som avlegger en grad, skal ha hatt et utenlandsopphold av høy kvalitet i løpet av sitt studium.

Det er et ambisiøst mål, men jeg mener det er viktig, og jeg mener det er riktig. Derfor har jeg startet arbeidet med en stortingsmelding om nettopp studentmobilitet. Ambisjonen med den meldingen er å bidra til og å legge til rette for en kulturendring i universitets- og høyskolesektoren, både blant institusjonene og blant studentene selv, slik at mobilitet blir en fullt ut integrert del av alle norske studieprogrammer. Det må være slik at utenlandsopphold skal være normalen, ikke unntaket, slik det er i dag. Hvordan vi skal få til en slik kulturendring, vil bli et av de mest sentrale spørsmålene jeg vil komme tilbake til i stortingsmeldingen.

Men for å lykkes med ambisjonen som vi har satt, mener jeg det er fem helt sentrale faktorer som må ligge til grunn:

  1. Studentmobilitet skal inngå i institusjonenes strategiske arbeid for å heve kvaliteten og relevansen innenfor deres utdanningstilbud og indirekte i norsk høyere utdanning generelt.

  2. Studentmobilitet skal være basert på institusjonelt samarbeid og bør omfatte elementer av både forskning og utdanning.

  3. Finansieringsordningene i Norge skal stimulere til økt studentmobilitet, samtidig som regelverket ikke skal være til hinder for dette.

  4. Institusjonenes ledelse, faglig ansatte og administrasjon, så vel som studentene selv, skal bidra til kulturendringen.

  5. Arbeids- og næringslivet må etterspørre og verdsette studentenes utenlandserfaring og kompetanse.

Målet er altså at flest mulig skal reise ut, men samtidig er det viktig at vi sørger for at kvaliteten på oppholdet også er god. Mange studenter opplever dessverre i dag at institusjonene gir for lite informasjon, og at verken studenter eller ansatte blir oppmuntret til å reise ut. Jeg mener at institusjoner og fagmiljøer må bli flinkere til å verdsette utenlandsopphold og til å motivere studentene til å søke en slik mulighet. De må også bli flinkere til å lage mer skreddersydde utenlandsopphold, basert på et godt institusjonelt samarbeid med andre gode utenlandske institusjoner, der studentene på forhånd vet at utenlandsoppholdet er faglig kvalitetssikret, at det passer inn i studieprogrammet som de tar, og at de får det godkjent når de kommer hjem igjen. Det mener jeg er noe som vil gi flere studenter trygghet til å ta steget ut i verden i løpet av studietiden sin.

Jeg mener at det fortsatt er ønskelig at en del norske studenter tar hele graden sin i utlandet, og at de på den måten skaffer seg verdifull kompetanse og bygger opp en interkulturell forståelse. Men for å få til den veksten som vi ønsker i antall norske studenter som får tilgang til de erfaringene og det læringsutbyttet som utenlandsopphold gir, må langt flere enn i dag ta deler av graden sin i utlandet, og det er nettopp det som må være hovedprioriteten framover.

Så er det selvfølgelig slik at i noen studieprogrammer viser det seg å være vanskelig å få til studieopphold med en varighet på minst tre måneder. Derfor vil jeg også i arbeidet med meldingen vurdere om kortere opphold enn tre måneder skal anerkjennes. Vi har f.eks. en rapport fra NOKUT og Diku som peker på at studenter som har vært på utenlandsopphold som er kortere enn tre måneder, er fornøyd med det faglige utbyttet. De oppgir også at oppholdet har gjort dem mer motivert til å studere.

Faktisk viser disse funnene at motivasjonen blant enkelte av studentene har økt i større grad som følge av utenlandsoppholdet enn blant dem som har vært utenlands over en lengre tidsperiode. Det blir derfor også viktig å se på hva som er grunnene til det, og å vurdere om vi derfor bør åpne for at også utenlandsopphold under tre måneder skal regnes med i statistikken og gi økonomisk uttelling for institusjoner som sender ut studentene sine på slike opphold.

Vi må også huske at det selvfølgelig vil være sånn at enkelte av våre studenter, av ulike årsaker, ikke har anledning til å reise ut. Vi må selvfølgelig også legge til rette for at disse studentene skal kunne ta del i et internasjonalt studiemiljø, men gjøre det her hjemme. En slik tilrettelegging kan f.eks. handle om en systematisk tilnærming til hvordan de internasjonale perspektivene og erfaringene beriker utdanningen. Det kan vi løse gjennom å bruke utenlandske gjesteforelesere, gjennom en aktiv integrering av internasjonale studenter på campus og gjennom å la dem ta større del i norske studenters hverdag, eller vi kan legge til rette for at enkelte fag f.eks. blir undervist i på engelsk eller på andre språk. Slike elementer kan også kombineres med kortere opphold ute for å få en helhetlig internasjonal komponent inn i utdanningen.

Jeg mener vi også i større grad må ta i bruk de mange nye digitale verktøyene for internasjonalt samarbeid som finnes i dag, og se nærmere på f.eks. virtuell mobilitet. Alle disse elementene vil kunne gi nye og fleksible muligheter både for internasjonalisering på hjemmebane og for studentmobilitet fra Norge til utlandet.

Stortingsmeldingen om internasjonal studentmobilitet skal også se på hvilke grep som må gjøres for at norske institusjoner arbeider mer strategisk når det gjelder innkommende studentmobilitet. Utenlandske studenter som kommer til Norge, bringer med seg en kompetanse til den institusjonen som de studerer ved, og kan i stor grad bidra til at kvaliteten på norsk høyere utdanning blir bedre. Spesielt vil det være tilfellet hvis den utvekslingen ikke bare baserer seg på enkeltindivider, men også er et institusjonelt samarbeid.

Målsettingen om en kulturendring er ambisiøs. Samtidig mener jeg at tiden er moden for at vi setter et mye større trykk på arbeidet med utgående studentmobilitet. For at vi skal få til en kulturendring og få en mye større andel av norske studenter til å reise ut, må mange ulike aktører jobbe sammen. Vi må legge til rette gjennom best mulig regelverk og incentiver, universitetene og høyskolene må jobbe for å gjøre det lettere å dra på utveksling, og studentene må faktisk også motivere hverandre til å reise ut. Det er bare gjennom et slikt felles løft at vi kan klare å nå det nokså ambisiøse målet vi har satt oss. Jeg mener det er et godt og viktig mål.

Marianne Synnes (H) []: Jeg vil gjerne takke statsråden for gode svar. Jeg er veldig glad for alle momentene som ble lagt fram om hva som vil bli behandlet i den nye meldingen. Spesielt tror jeg det er viktig at vi gir institusjonene et push for at de skal jobbe mer strategisk for å legge til rette for at studentene skal få lov til å reise ut og på en enkel måte få se hva tilbudene er. Da er jeg enig med statsråden i at strategisk samarbeid med gode institusjoner gjør det enklere ikke bare for studenten å finne fram, men også for institusjonene å kunne godkjenne emnene som studenten har avlagt ute, etter at han kommer hjem. Så takk for det.

Statsråd Iselin Nybø []: Da vi startet arbeidet med denne stortingsmeldingen om studentmobilitet, var en av de viktigste tingene for oss å gjøre nettopp å snakke med studentene – snakke med de studentene som er ute, og snakke med de studentene som ikke har reist ut.

Jeg har arrangert et studenttoppmøte hvor dette var et av temaene, for det er klart det er viktig for oss å høre hva det er som skal til for at noen velger å ta skrittet og reise ut, og hva det eventuelt er som gjør at folk velger å være hjemme. Også på de internasjonale reisene jeg har hatt, har jeg vært opptatt av å snakke med de studentene som faktisk har valgt å reise til det landet og studere der. Jeg tror jeg kan si at uten unntak er de studentene jeg har truffet ute, veldig fornøyd med det valget de har tatt, og de angrer ikke på at de tok skrittet ut i den store verden.

Men for å gå fra 16 pst. i dag til 50 pst., er det ganske mange studenter der ute som må finne ut hva det er som skal til for at de setter seg på flyet og tilbringer et semester i et annet land. Svarene på det er ganske ulike. Noen peker selvfølgelig på økonomi, de har en jobb som de ikke vil si opp, de har en hybel der de bor, de har kjæresten sin hjemme, de har familien sin her, de har hunden sin her, det er mye arbeid, de er usikre på hvordan de skal gå fram, de føler ikke at ting ligger til rette for det – det er veldig mange grunner til ikke å reise ut.

Det vil alltid være mange grunner til ikke å reise ut, men vi må få til en kulturendring ute på universitetene og høyskolene våre der de faglig ansatte snakker om hvor viktig det er faktisk å reise ut, hva slags kompetanse man får når man reiser ut, hva man bringer med seg inn i den jobben man utdanner seg til, eller tilbake igjen til det universitetet man går på. Det må være en felles innsats der alle sammen ser verdien av å reise ut.

Selv om det alltid er grunner til ikke å gjøre det, er det noe med å utfordre de unge som i dag er studenter, til å se på de mulighetene som ligger der. De har en av verdens kanskje beste studiefinansieringsordninger, og de er unge. Det er så mange muligheter ute i verden til å få seg en god utdanning, og det å oppmuntre dem til å begi seg ut på det eventyret, tror jeg er en viktig del av jobben. En annen viktig del av jobben handler om å få næringslivet og arbeidslivet vårt til å anerkjenne og verdsette den kompetansen de som kommer hjem igjen, har. Det har noe å si, for man har en annen kompetanse med seg når man begynner i en jobb, hvis man har studert i utlandet.

Nina Sandberg (A) []: Først vil jeg takke representanten Synnes for å reise debatten her i dag.

Arbeiderpartiet har lenge tatt til orde for at Stortinget bør diskutere løsninger for mer internasjonalisering i høyere utdanning. Men representanten Synnes spør ganske uforpliktende statsråden hva hun mener blir de viktigste tiltakene for å få flere studenter til å ta hele eller deler av studiet i utlandet. Ansvaret for disse tiltakene ligger hos regjeringen, og det er ganske lenge å vente til 2020 med å rette opp i noe som har vært et allment kjent problem over lengre tid.

Statsråden bør erkjenne at Norge ligger langt bak målene hun selv har satt, og å sette lærestedene og studentene i stand til å nå dem. Jeg hører veldig mye snakk om kulturendring. Det er noe som er veldig vanskelig å oppnå. Over tid kan man klare det, men det lønner seg ofte å starte med strukturer. Statsråden bør sørge for at lærestedene legger til rette for utveksling, og ta grep som sikrer gode økonomiske og praktiske støtteordninger som gjør utveksling til en mulighet for alle studentene.

Andelen som reiser ut for å studere, er lav, og det har den vært i mange, mange år. Dette vet regjeringen, men kommer likevel ikke med noen tiltak for å nå målet. Arbeiderpartiet har lenge vært opptatt av internasjonaliseringsgraden i høyere utdanning. Den er for dårlig, og jeg har konfrontert statsråden med det. Internasjonalisering er avgjørende både for utdanning, for forskning og for verdiskapingen i landet. Det meste av ny kunnskap utvikles utenfor Norges grenser. Studenter og ansatte må få lov til å ta del i og bidra i den internasjonale kunnskapsutviklingen. Det haster med å få opp farten. De eneste gangene regjeringen har kommet med saker om studentutveksling til Stortinget, har det i det siste handlet om forslag om å stramme inn. Det er på tide at regjeringspartiene går over fra å prate om at internasjonalisering er viktig, til å legge fram løsninger for å få det til. Denne diskusjonen er jeg sikker på at Stortinget mer enn gjerne vil ta del i, men da må regjeringen komme med noen forslag først.

Arbeiderpartiet vil gjøre det enklere å ta utdanning i utlandet. Vi har i partiprogrammet vedtatt at vi vil jobbe for at alle studenter skal ha tilbud om utenlandsopphold som del av en grad. I dag vet vi at den økonomiske byrden ofte blir for stor. Det kan gjøre det vanskelig for mange å reise ut. Studentøkonomi er derfor nødt til å være med i den varslede stortingsmeldingen.

Å få flere internasjonale studenter til Norge er også blitt vanskeligere under denne regjeringen, bl.a. gjennom økning av visumavgiften. Vi spurte regjeringen om de ville redusere avgiften for å fornye visum for internasjonale studenter og dermed senke økonomiske barrierer mot studentutveksling. Det ville de ikke. I tillegg har regjeringen avviklet kvoteprogrammet, med den konsekvensen at stadig færre studenter kommer fra det globale sør. Professor Bente Elisabeth Moen, som er leder ved Senter for internasjonal helse ved Universitetet i Bergen, har slått fast at antallet afrikanske studenter falt drastisk fra studieåret 2016 til 2017, da kvoteordningen forsvant. Vi mener det er et tap for Norge og studiemiljøene at vi får færre studenter fra det globale sør hit. Regjeringens erstatningsordninger ser heller ikke ut til å ha hatt god nok effekt.

Til slutt: Verken Høyre eller Fremskrittspartiet har gitt opp sine ønsker om å ta skolepenger av internasjonale studenter. Høyre har programfestet å innføre moderate skolepenger for studenter fra land utenfor EØS-området. I sum må jeg si at regjeringen framstår som passiv og lite interessert i å legge til rette for at vi skal få flere utenlandsstudenter, og at det trengs langt mer handlekraft om flere studenter skal reise ut. Så langt har veldig lite annet skjedd enn at regjeringen har varslet at det skal komme en stortingsmelding, og at de har bedt om innspill til dette arbeidet. Det blir veldig lettvint å legge ansvaret på studentene og de holdningene de har, som statsråden har gjort i innlegg i media, og som hun også har framført i debatten i dag.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Internasjonalisering av både utdanning, forskning og arbeidsliv har mange positive sider, både for den enkelte student og arbeidstaker og for institusjonene og bedriftene som får tilgang til kompetanse som ikke er tilgjengelig gjennom norske utdanningsinstitusjoner. Dette er en stor og interessant debatt, som kan legge et godt grunnlag for videre arbeid med den mobilitetsmeldingen statsråden driver med. Jeg synes representanten Sandberg er inne på mange viktige problemstillinger, som jeg håper det vil komme svar og kommentarer til.

Det er bred politisk enighet om at internasjonalisering innen høyere utdanning er viktig, og en omforent holdning til målene definert i Bologna-prosessen, som det er referert til i interpellasjonsteksten. Målsettingen er ambisiøs. Innen 2020 skal 20 pst. av de som studerer, ha vært på utveksling, mot ca. 15 pst. i dag. På sikt er målet 50 pst. Dette er hårete mål, som blir tøffere og tøffere å nå etter som det blir flere og flere som tar høyere utdanning.

Nøkkelen mener jeg er informasjon. Personlig rakk jeg ikke å ta utveksling i løpet av mine fem år som student, og det kan kanskje være en utfordring til statsråden når det kommer til konverteringsordningen, om fem år er nok til rett og slett å rekke å være innom alt det man ønsker å gjøre i høyere utdanning, for det er så mange muligheter.

I møte med virkeligheten viser det seg at denne målsettingen blir utfordret rent praktisk og politisk også. Stadig flere studenter tar høyere utdanning. Selv om det er rekordmange som studerer også i utlandet, har andelen studenter totalt sett som tar hele graden sin ute, gått ned. Nesten 1 000 færre studerte til en grad i utlandet i 2016 enn i 2015. Storbritannia og Danmark har vært de to mest populære studielandene for norske gradsstudenter siden 2006. Det er også her nedgangen er størst, i tillegg til Australia.

For å snu denne trenden er det nødvendig å analysere og spørre hvorfor studenter velger utenlandsstudier. Hva er gulroten? En vesentlig årsak til at de ikke gjør det, er åpenbart usikkerhet knyttet til økonomi. Svakere kronekurs de siste årene er bra for norsk næringsliv, men en utfordring for norske utenlandsstudenter. Lav kronekurs og rentesvingninger har gjort det dyrere å studere i utlandet, noe statsråden også var inne på i sitt innlegg.

En annen og vesentlig forutsetning for å motivere flere studenter til å reise utenlands er å gi dem en trygghet for at man får lov til å utøve yrket man utdanner seg til, når man kommer tilbake. Her må regjeringen rydde og feie for egen dør. Situasjonen som bl.a. studenter som har studert psykologi i Ungarn, har erfart etter at de fikk beskjed om at de ikke fikk autorisasjon til å utøve yrket i Norge, er uholdbar.

Tiltak vi vil løfte inn i debatten, er bl.a. felles- og samarbeidsgrader som bidrar til mobilitet inn og ut av landet, for både studenter og ansatte. For å trekke fram et annet moment, fagskoleutdanning: På samme måte som vi ønsker at flere studenter innen universitets- og høgskolestudier skal studere i utlandet, mener Senterpartiet det er viktig med mer internasjonalisering innen fagskolesektoren og yrkesfag. Flere studenter innen høyere yrkesfaglig utdanning skal også kunne velge utenlandsopphold. Derfor er det viktig at fagskolestudenter får samme rett til studiestøtte og eventuelt skolepengestøtte som øvrige studenter. Her har regjeringen gode muligheter til å øke internasjonaliseringen for høyere utdanning og særlig høyere yrkesfaglig utdanning.

Marianne Synnes (H) []: Representanten Sandberg mener at løsningen for å få flere studenter til å reise ut bare er å øke bevilgningene, så jeg skjønner at Sandberg selv ikke har hatt mye dialog med studentene om hvorfor de ikke reiser ut. Realiteten er at det aldri har vært så mange midler å søke på for studenter som vil reise ut, og spesielt Erasmus har rekordstore bevilgninger til studenter som vil ut på utveksling.

Sandberg sier også at vi får færre studenter fra land i sør på grunn av endringen av kvoteordningen. Da kan man spørre seg: Er det utveksling og internasjonalisering for enhver pris – eller hva vil vi oppnå med det? Evalueringen av kvoteordningen viste jo at ordningen ikke fungerte godt nok. Selv om den har bidratt til at den enkelte student fikk hevet sin kompetanse, så var det ikke nok systematisk arbeid for å heve kompetansen på samfunnsnivå eller for å styrke samarbeidet mellom fagmiljøet i Norge og de involverte landene. Kvoteordningen ble erstattet av mer treffsikre tiltak.

Samarbeidet med utviklingsland har blitt videreført gjennom NORPART-programmet. Målet med det nye partnerskapsprogrammet er nettopp at norske og utenlandske universiteter skal samarbeide tettere og på den måten bidra til å bygge kapasitet i utviklingsland. Det blir et mer likeverdig samarbeid, der studieprogrammene skal utvikles i fellesskap. En tilleggsverdi er at ikke bare de mobile studentene skal nyte godt av kvalitetshevingen av undervisningen, men at dette også skal komme andre studenter ved institusjonene til gode og gi varige effekter på undervisningskvaliteten. På den måten sikter man gjennom NORPART mot større ringvirkninger enn man oppnådde i kvoteordningen.

Det bør bli minst like mange studenter fra utviklingsland til Norge som før, men de vil komme på kortere opphold. Oppholdet i Norge blir en integrert del av utdanningen de tar i hjemlandet, og vi vil være vesentlig tryggere på at studentene faktisk reiser hjem og bidrar til sitt lands utvikling. For vi så at spesielt innenfor de teknologiske fagene ble svært mange av studentene igjen i Norge, der arbeidsmarkedet hadde behov for deres kompetanse, og fikk seg jobb her. Bistandseffekten ble dermed vesentlig redusert, og innslaget av «brain drain» ble mer påtakelig. Det er likevel grunn til å være oppmerksom på at det fortsatt i 2018 er betydelige midler bundet opp i kvoteordninger, slik at NORPART har ikke fått nådd sine høyder. Per i dag opererer NORPART i realiteten for halv maskin, og det er grunn til å tro at NORPART vil oppnå mye større resultater når bare kvoteordningen er rutet ut.

Til slutt vil jeg bare spørre statsråden om man i den nye meldingen vil se på ansvaret som Lånekassen har, og de anbefalende institusjonene som sier hvor studentene skal reise ut, og legge sterkere føringer for hvor de kan dra?

Statsråd Iselin Nybø []: La meg først igjen få si takk for interpellasjonen. Jeg ble veldig glad da det ble fremmet en interpellasjon, nettopp fordi det gir Stortinget anledning til å komme med innspill, til å komme med tanker, til å komme med ideer, ganske i starten av et arbeid med en stortingsmelding.

Det er en mulighet som representanten fra Senterpartiet griper med begge hender, der hun nevner at det vi må se på, er om studentene får nok informasjon i dag, om de vet hvilke muligheter som ligger der. Hun snakker om valutaendringer og om hva det har å si for studentenes usikkerhet. Hun snakker om tryggheten studentene må ha for å kunne praktisere yrket sitt når de kommer hjem igjen, altså dette med å få det godkjent, gjerne på forhånd. Hun nevner fellesgrader som noe vi må se nærmere på, og i kjent stil klarer hun til og med å få inn noe om fagskoleutdanningene og behovet for å internasjonalisere også den delen av utdanningen. Dette er gode innspill som vi selvfølgelig vil se nærmere på i det arbeidet vi nå holder på med.

Når det gjelder innlegget fra Arbeiderpartiet, derimot, var det ikke mye nytt å hente, der var det ikke mange nye innspill. Der var det stort sett klaging over det de mener ikke er bra nok, og en beskyldning om at regjeringen er passiv og lite interessert. Det tar jeg selvfølgelig sterkt avstand fra, for det er jo nettopp derfor vi har tatt dette inne i Jeløya-erklæringen, det er jo nettopp derfor vi har startet dette arbeidet med en stortingsmelding – fordi det er viktig, fordi vi ikke er der vi ønsker å være. Det er jo nettopp derfor vi har satt oss det hårete målet at vi ønsker at halvparten av studentene våre skal ut.

Det jeg ønsker å bruke stortingsmeldingsarbeidet på, er å se på hva vi må gjøre hvis vi skal få flere studenter ut – i første omgang 20 pst., men på sikt 50 pst. Hvordan må vi legge til rette? Hva er det studentene trenger for at de faktisk skal ta skrittet ut i den store verden? For det er viktig med internasjonalisering. Internasjonalisering gjør våre utdanningsinstitusjoner bedre, det gjør våre studenter bedre, det gir arbeidsmarkedet, næringslivet, en helt unik kompetanse, en kompetanse som trengs i en globalisert verden og i et internasjonalt arbeidsmarked. Det er et viktig arbeid vi har startet på nå. Jeg synes jeg fikk gode innspill, særlig fra representanten fra Senterpartiet. Vi kommer til å jobbe videre med dette, i god dialog både med arbeidslivet, med næringslivet, med studentene og med institusjonene, for dette er noe vi må gjøre i fellesskap. Det er hårete mål vi har, men det er viktige mål.

Presidenten: Debatten i sak nr. 5 er omme.