Stortinget - Møte onsdag den 5. desember 2018

Dato: 05.12.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument: (Innst. 77 S (2018–2019), jf. Dokument 8:234 S (2017–2018))

Innhald

Sak nr. 4 [17:26:16]

Innstilling fra utdannings- og forskningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Kari Henriksen, Rigmor Aasrud, Kristian Torve, Nina Sandberg og Arild Grande om bedre tilrettelegging for toppidrettsutøvere og utdanning (Innst. 77 S (2018–2019), jf. Dokument 8:234 S (2017–2018))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikkordskifte på seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Marianne Synnes (H) [] (ordfører for saken): Takk til komiteen for godt samarbeid.

I representantforslaget fra representantene Henriksen, Aasrud, Torve, Sandberg og Grande fremmes forslag om bedre tilrettelegging for toppidrettsutøvere og utdanning. Komiteen holdt åpen høring i saken den 25. oktober, hvor NISO og Olympiatoppen deltok. NISO ønsker bl.a. at det skal etableres felles nasjonale retningslinjer for tilrettelegging av studiet, tilpasset en toppidrettsutøvers hverdag, og at samtlige norske høyskoler og universitet skal forplikte seg til disse. Olympiatoppen ønsker at studenter med toppidrettsstatus skal få en lovpålagt rett til å få studiene tilrettelagt. Olympiatoppen ønsker også at kravet om 50 pst. studieprogresjon endres, slik at utøvere som studerer med lavere progresjon, kan søke om studiestøtte i henhold til den studieprogresjonen de har. Olympiatoppen ønsker videre at makstiden på åtte års studiestøtte fjernes.

Komiteen er kjent med at toppidrettsutøvere er en gruppe som kan ha særskilte utfordringer med å kombinere yrkesutøvelse og utdanning og mener det må være et mål for utdannings- og kompetansepolitikken å sikre alle tilgang og muligheter til å skaffe seg en utdanning. Komiteen mener det er viktig at ikke bare utdanningsinstitusjoner, men også idrettsforbundene, tilrettelegger for at toppidrettsutøvere kan ta høyere utdanning og fullføre en grad.

Komiteen viser til at Olympiatoppen allerede i dag har spesielle avtaler med 18 ulike utdanningsinstitusjoner for studieåret 2018–2019, hvor deler av det er nettstudier.

Komiteen vil understreke at slike individuelle tilpasninger ikke må gå på bekostning av den faglige kvaliteten på opplæringen eller ved å redusere kompetansekravene. Tilpasninger for den enkelte må heller ikke gå på bekostning av fellesskapets behov eller svekke kvaliteten på opplæringstilbudet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til statsrådens uttalelse 22. august 2018, hvor det framkommer at regjeringen er i gang med en større kompetansereform, hvor en del av arbeidet er å utrede tiltak som kan gjøre utdanningsstøtteordningene mer fleksible og dermed mer relevante for dem som ikke er tradisjonelle heltidsstudenter.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, understreker likevel at andre grupper også har tilsvarende utfordringer. Hvis en ordning innføres særskilt for toppidrettsutøvere, kan det tenkes at flere grupper støttemottakere også vil be om lignende ordninger. Flertallet viser til at også personer med nedsatt funksjonsevne i dag har spesielle rettigheter ved manglende tilrettelegging av studier og vil kunne ha nytte av en mer generell ordning som innbefatter redusert krav til studiebelastning for å kunne få støtte fra Lånekassen.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Nina Sandberg (A) []: Arbeiderpartiet fremmer, sammen med Senterpartiet og SV, forslag om bedre tilrettelegging for toppidrettsutøvere og utdanning. Vi gjør det fordi lik rett til utdanning skal gjelde alle, og fordi Norge er en idrettsnasjon. I dag har toppidrettsutøvere veldig varierende muligheter til å studere, og Norge går glipp av en hel del idrettstalent. Dette skyldes regelverk og støtteordninger som ikke fungerer godt nok. Det vil vi rette opp i.

Toppidrettsutøvere kan ikke forventes å gjennomføre med full studiebelastning. Lærestedene skal tilrettelegge, men praktiserer regelverket ulikt – noen ganger avhengig av enkeltpersoners velvilje. Dermed tvinges mange toppidrettsutøvere til å velge mellom å drive idretten sin og å studere. Begge deler går ikke. Det er vilkårlig om og i hvilken grad de får tilrettelegging, og studiestøtten er ikke fleksibel nok.

Definisjonen på en toppidrettsutøver er en idrettsutøver på høyeste nasjonale eller internasjonale nivå. Det finnes ca. 550 av dem i Norge i dag, inkludert utøvere med nedsatt funksjonsevne. Når toppidrettsutøvere tar medaljer, er politikere ofte på pletten og tvitrer, gratulerer og er stolte på nasjonens vegne. I dag håper jeg salen erkjenner at vi har et ansvar for å legge bedre til rette for idrettsutøverne. De ofrer mye mens de er aktive og bør ikke måtte rykke helt tilbake til start når idrettskarrieren er over.

Toppidrettsutøvere er innstilt på å endre yrke i ung alder. Derfor er det både for utøveren og for samfunnet viktig å kunne kombinere toppidrett med utdanning. Norske Idrettsutøveres Sentralorganisasjon har tatt opp saken på vegne av sine medlemmer, og både Idrettsforbundet og Olympiatoppen understreker utøvernes behov for mer tilrettelegging, særlig når det gjelder fleksibilitet i studiegjennomføringen og finansieringen.

Arbeiderpartiet tar utøvernes organisasjoner på alvor og håper med dette å bedre mulighetene for å kombinere toppidrett og utdanning. Saken ble reist for de politiske partiene sommeren 2017, og med unntak av Miljøpartiet De Grønne, som sa nei, og Kristelig Folkeparti, som ikke svarte, var det gjennomgående positive og tydelige programerklæringer fra alle partier. Derfor håper vi på flertall i denne saken, og med det tar jeg opp Arbeiderpartiets forslag som vi har alene og sammen med andre.

Presidenten: Representanten Nina Sandberg har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Stine Margrethe Knutsdatter Olsen (FrP) []: Det er viktig at toppidrettsutøvere har mulighet til å ta utdanning, slik at de er rustet for arbeidslivet når idrettskarrieren tar slutt. Det er positivt at mange av våre fremste idrettsutøvere vil utdanne seg parallelt med toppidrettskarrieren. For noen kan det være utfordrende å kombinere yrkesutøvelse og utdanning. Derfor er det bra at Olympiatoppen har inngått avtaler med en rekke høyere utdanningsinstitusjoner om tilrettelegging av studier for toppidrettsutøvere. Vi vet at studentene blir en stadig mer mangfoldig gruppe, og derfor kan det være nyttig å vurdere noen justeringer av ordningene som eksisterer for studentene i dag.

Fremskrittspartiet er opptatt av at utdanningsinstitusjonene har vilje til å samarbeide og finne løsninger for studenter som trenger ulike tilpassinger for å gjennomføre utdanningen sin, uten at det går på bekostning av faglig kvalitet.

Olympiatoppen har for dette studieåret spesielle avtaler med 18 utdanningsinstitusjoner, der deler av utdanningen f.eks. gis som nettstudier. Det er bra, og jeg vil gjerne oppfordre flere universiteter, høyskoler og fagskoler til å inngå liknende avtaler for å gi toppidrettsstudenter den fleksibiliteten de trenger for å kombinere idrett og studier.

Men også andre grupper har tilsvarende utfordringer og vil kunne be om liknende endringer dersom en ordning innføres spesielt for toppidrettsutøvere. Personer med nedsatt funksjonsevne kan f.eks. tenkes å ha nytte av en mer generell ordning med redusert krav til studiebelastning for å få støtte fra Lånekassen, og også andre grupper vil ha bedre muligheter til å fullføre en utdanning med litt større fleksibilitet i studiehverdagen. Derfor er det gledelig at regjeringen er i gang med en større kompetansereform der en del av arbeidet er å utrede nettopp tiltak som kan gjøre utdanningsstøtteordningene mer fleksible og dermed mer relevant for dem som ikke er tradisjonelle heltidsstudenter.

Fremskrittspartiet ser fram til resultatene av dette arbeidet og støtter komiteens innstilling.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Dette handler om toppidrett, utøvere og høyere utdanning, tre ulike områder der vi ønsker å ligge i verdenstoppen på resultater og oppfølging. Senterpartiet mener tilrettelegging for ulike grupper som trenger tilrettelegging i høyere utdanning, må være i fokus. Målet må være å unngå et for firkantet system med begrensende finansiering. Institusjonene må ha holdbare rammer for å kunne legge til rette for de studentene som trenger det. Dette bidrar til at et større mangfold av studenter kan fullføre sine studier.

Toppidrettsutøvere er en gruppe som kan ha særlige utfordringer med å kombinere yrket sitt med utdanning. Senterpartiet mener det er viktig at toppidrettsutøvere har en reell mulighet til å ta utdanning slik at de er rustet for arbeidslivet når idrettskarrieren er over. De legger ned en enorm innsats i sitt virke og bør ikke bli begrenset videre i utdanning og yrkesliv av det de ofrer underveis.

Olympiatoppen har inngått avtale med en rekke institusjoner i høyere utdanning om tilrettelegging av studier for toppidrettsutøvere. Flere universiteter og høyskoler er villig til å finne løsninger for at studenter som trenger tilpasning for å gjennomføre, får det. Dette bidrar til rekruttering til disse institusjonene. Da er det synd at Kunnskapsdepartementet vil innskrenke gruppen av studenter som kan få tilrettelegging, slik jeg leser forslaget til forskriftsendring. Vi vil understreke at andre grupper, kanskje mindre ressurssterke grupper, også har tilsvarende utfordringer. Hvis en ordning innføres særskilt for toppidrettsutøverne, kan flere grupper også ville be om slike ordninger.

I lys av kompetansereformen hele samfunnet står overfor, ønsker Senterpartiet en mer generell tilnærming til tilrettelegging. Personer med nedsatt funksjonsevne har ekstra rettigheter i dag og vil kunne ha nytte av en mer generell ordning som inkluderer redusert krav til studiebelastning for å kunne få støtte fra Lånekassen. Derfor fremmer vi forslag om det.

Senterpartiet mener det er viktig at utdanning ikke skal være forbeholdt utøvere innen store idretter med stor markedsverdi og gode sponsoravtaler, slik også saksordføreren trekker fram. Derfor bør regelverket i Lånekassen bli tilpasset situasjonen toppidrettsutøverne og andre grupper med særskilte behov står i når det gjelder behov for utvidet tid til studiestøtte. Derfor fremmer vi forslag om det.

Mona Fagerås (SV) []: Å drive med idrett er viktig i et folkehelseperspektiv. Det er viktig for den enkeltes helse og trivsel, og det er viktig for å skape gode lokalsamfunn. Alle som følger med på håndballjentene i EM, eller gleder seg til Johnsrud Sundby skal gå VM i Seefeld i februar, vet at idrett også er viktig for nasjonen Norge.

Jeg kunne ha startet denne debatten med også å vise til vedtaket om å innføre én time fysisk aktivitet i skolen, og at det også er viktig i denne sammenhengen, men jeg lar det ligge.

SV anerkjenner i likhet med Norske Idrettsutøveres Sentralorganisasjon og Norges idrettsforbund og olympiske og paraolympiske komité at idrettsutøvere er en gruppe som har særskilte behov for tilrettelegging av studier. SV er opptatt av at universiteter og høyskoler viser vilje til å finne hensiktsmessige løsninger for at studenter som trenger særskilte tilpasninger for å gjennomføre ønsket studievalg, får det. Jeg vil likevel understreke at slike individuelle tilpasninger ikke må gå på bekostning av den faglige kvaliteten på opplæringen eller ved å redusere kompetansekravene. Tilpasninger for den enkelte må dessuten ikke gå på bekostning av fellesskapets behov eller svekke kvaliteten på opplæringstilbudet. Universiteter og høyskoler må sikres et faglig og økonomisk handlingsrom som gjør det mulig å ivareta disse studentene.

SV er kritisk til de endringene regjeringen har foreslått i forbindelse med statsbudsjettet for 2019 vedrørende stipendordningen for studenter. Vi tror det vil svekke studenters mulighet til å få et tilpasset studieløp etter deres individuelle behov. Dette vil ramme studenter med toppidrettskarriere og andre som av ulike grunner trenger lengre tid på å gjennomføre studiene sine.

Jeg har lyst til å presisere at utdanning ikke skal være forbeholdt utøvere innenfor store idretter med stor markedsverdi og gode sponsoravtaler. Husker dere hvor fantastisk det var å bli kjent med en ny idrettsgren da brødrene Rønningen vant OL i både Seoul og Barcelona, eller da Pål Trulsen rulet curlingbanen i Salt Lake City, hvordan man satt oppe hele natten for å følge med på curling? Hele Norge sto på hodet, og den siste måneden er det sjakk som har holdt oss i ånde. Det er derfor gode grunner for at regelverket i Statens lånekasse for utdanning bør tilpasses for å imøtekomme situasjonen for toppidrettsutøvere og andre grupper som har særskilte behov når det gjelder å utvide tid til studier.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Toppidrettsutøvere er en gruppe som har særskilte utfordringer med å kombinere yrkesutøvelse og utdanning. Det er viktig at det legges til rette for at toppidrettsutøvere får mulighet til å ta utdanning for å være godt forberedt for et liv etter idrettskarrieren.

Vi må likevel ikke glemme at det finnes andre grupper med tilsvarende utfordringer som toppidrettsutøvernes. Ved universiteter og høgskoler finnes ulike studentgrupper, som nettopp kan ha behov for ekstra tilrettelegging i perioder. Det er studenter som får barn, noen har nedsatt funksjonsevne av ulik grad og andre driver med kultur på høyt nivå. Etter Kristelig Folkepartis syn bør vi være svært opptatt av å legge til rette for at et mangfold av studenter kan lykkes med utdanning, inkludert å tilrettelegge for toppidrettsutøvere. Selv om man absolutt bør tilrettelegge og tilstrebe fleksibilitet, er det viktig at man ikke firer på de faglige kravene.

En bedre vei enn gjennom lovfesting er etter vårt syn gjennom dialog for å finne gode løsninger for den enkelte toppidrettsutøver.

Så leser jeg følgende i en av merknadene til Arbeiderpartiet i innstillingen:

«Å hindre tilrettelegging fordi andre også kan trenge tilrettelegging, er et meningsløst argument i et utdanningssystem innrettet for like muligheter.»

Hvis dette skal forstås som et signal om at vi kan plukke ut én gruppe med behov for spesiell tilrettelegging, og at det ikke gjør så mye om det er andre grupper med tilsvarende behov som i denne omgangen ikke prioriteres, må jeg si jeg stiller meg litt undrende til en slik uttalelse – som om dette med spesiell tilrettelegging bare skulle gjelde én gruppe mennesker. Jeg ville vel tvert imot tro at Arbeiderpartiet var opptatt av å tilrettelegge på best mulig måte for alle grupper som trenger en mer fleksibel tilpasning.

Å lovfeste detaljerte krav til oppmøte og progresjon i universitetenes utdanningsprogrammer er en form detaljstyring som jeg mener ikke bør være en oppgave for Stortinget. Tvert imot mener jeg lovfesting er en dårlig løsning. Dette forslaget er en type detaljstyring vi trenger mindre av, om vi skal lykkes med de ambisjonene vi som politikere har for høyere utdanning.

Så er jeg helt enig i at man bør få til en best mulig dialog med Olympiatoppen og våre toppidrettsutøvere i sin alminnelighet for å drøfte utfordringene og forsøke å finne gode, fleksible løsninger – uten at man verken slår av på kravene eller på andre måter gir disse en enklere vei til eksamen og yrkeslivet enn man gjør for resten av studentene. Den type tilpasning bør imidlertid gjelde alle med spesielle behov, ikke bare toppidrettsutøvere.

Statsråd Iselin Nybø []: Jeg er enig med representantene Kari Henriksen, Rigmor Aasrud, Kristian Torve, Nina Sandberg og Arild Grande i at toppidrettsutøvere bør kunne kombinere idrett med høyere utdanning, slik at de kan forberede seg på en ny karriere etter at idrettskarrieren er slutt. Jeg vil imidlertid understreke at når det gjelder den praktiske muligheten for tilpassing av studietilbudet, er det først og fremst de aktuelle lærestedene, idrettsorganisasjonene og studentene selv som i samarbeid må finne fram til gode løsninger for at toppidrett og studier skal kunne kombineres på en god måte.

Det spesielle tilretteleggingskravet som i dag ligger i loven, favner ikke om toppidrettsutøvere, men er mer ment å skulle ivareta og sikre rettigheter for grupper som har helt andre og særskilte behov. Tilrettelegging for toppidrettsutøvere gjøres allerede i ganske stor grad i dag, bl.a. gjennom det som flere har nevnt: samarbeidet mellom Olympiatoppen og universiteter og høyskoler. Utdanningsplanene som alle studenter må inngå med lærestedet sitt, er et viktig verktøy for å planlegge slik tilrettelegging.

Etter min vurdering kan det å videreutvikle digitale løsninger og nettbaserte tilbud også være særlig nyttig for denne gruppen. Digitalisering er et av regjeringens satsingsområder når det kommer til høyere utdanning, og jeg har stor tro på at det er noe som vil kunne bidra til at vi i enda større grad skal kunne legge til rette for ulike studentgrupper, ikke minst dem som ønsker å kombinere studier med en toppidrettskarriere, som ofte innebærer mye reising.

Gjennom avtalene om tilrettelegging av studier mellom Olympiatoppen og høyere utdanningsinstitusjoner er det i dag mange toppidrettsutøvere som får tilpassede opplegg, f.eks. endrede innleveringsfrister, desentralisert eksamen, slik at de kan kombinere eksamen med samlinger og konkurranser, mange får permisjon, deltid, forlengelse av studieløpet.

Jeg vil selvfølgelig oppfordre de institusjonene som ikke allerede har en avtale med Olympiatoppen om tilrettelegging av studier og toppidrett, om å inngå en slik avtale. Men jeg vil også understreke at tilrettelegging er noe som skjer begge veier, også idretten, ved særforbundene, har et ansvar for å hjelpe sine utøvere til å få gjennomført studier i perioden de er aktive.

Generelt er det vanskeligst å tilrettelegge studier som har mye innslag av obligatorisk praksis. Det handler om at tilrettelegging av slike studier også innebærer at helseforetak, sykehjem, skoler og andre praksisarbeidsplasser må bidra, og dermed kan det bli ganske komplisert å få til.

Obligatorisk veiledet praksis av høy kvalitet fordrer også kontinuitet. Studentene skal lære å observere og følge opp elever, pasienter, klienter, osv., og da er det utfordrende.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Mona Fagerås (SV) []: I statsbudsjettet for 2019 har regjeringen foreslått endringer i studielånsordningen. Studenter som fullfører en grad, kan få omgjort 40 pst. av lånet sitt til stipend, mens de som ikke fullfører en grad, får omgjort bare 25 pst.

Ser statsråden at dette forslaget vil slå urettferdig ut for bl.a. toppidrettsutøvere og andre som trenger tilrettelegging, for deres mulighet til å få et opplegg som er tilpasset deres individuelle behov?

Statsråd Iselin Nybø []: Det som er viktig å presisere når det gjelder den konverteringsordningen som vi endrer nå, er for det første at det er 15 pst. av lånet som ikke vil bli konvertert som følge av studiepoengproduksjon, men som følge av at man har fullført en hel grad. Men det er også viktig å få med seg at dette ikke er et turbostipend, så omgjøringen krever ikke at man fullfører på normert tid. Så idrettsutøvere og andre som har behov for det, vil fortsatt kunne studere med en lavere intensitet enn et hundre prosents studium og vil slik sett kunne ta opp studielån i henhold til det, uten at det vil redusere muligheten for å få konvertert lånet til stipend.

Mona Fagerås (SV) []: Jeg spør meg: Er omvalg udelt negativt? Jeg vil tvert imot hevde at det er positivt at yrkesutøvere har en breddekompetanse med seg, f.eks. en politibetjent som først studerte sosiologi eller barnevern. Det trenger ikke være så dumt. Det sier meg at omvalg kan føre til høyere kvalitet. Venstre har i mange år prøvd å framstille seg selv som gründerpartiet. Jeg ser for meg en sykepleierstudent som hopper av og blir ingeniør i stedet. Er ikke det en perfekt kombinasjon for de utfordringene vi kommer til å få i helsevesenet framover, altså behov for teknologiske løsninger innen helse?

Hvorfor vil gründerpartiet Venstre straffe de studentene som faktisk sitter på denne unike erfaringen?

Statsråd Iselin Nybø []: Jeg er litt usikker på om vi har gått fra en debatt som handlet om toppidrettsutøvere til en debatt som handler om studiefinansiering. Jeg har ikke noe grunnlag for å si at toppidrettsutøvere i større grad enn andre studenter velger feil eller i mindre grad klarer å fullføre studier. Det er tøft å være student, det er tøft å komme seg igjennom et studium. Det krever hardt arbeid fra studentens side, og når man i tillegg har en toppidrettskarriere samtidig som man studerer, har man en ekstra utfordring som ikke alle andre har.

Omvalg trenger ikke å være negativt generelt sett. Hvis man gjør et bevisst valg, hvis man ser at man har valgt feil, og så velger på ny, så mener jeg at det kan være ganske positivt. Da kan man for det første få omgjort lån til stipend hvis man kan bruke de fagene man tok det første året. For det andre: Hvis man gjør et bevisst valg, er det snakk om 17 000 kr hvis man tar ett år man ikke får godskrevet i den nye graden. Det viktigste er at man fullfører en grad.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Jeg opplever at statsråden tar inn over seg utfordringen, og så kan vi være enige om å være uenige om hvordan man skal legge til rette. Men jeg har noen helt konkrete spørsmål basert på det statsråden skriver i sine brev til komiteen. Det er to poenger. Det ene er at statsråden peker på at for at universiteter og høyskoler skal kunne opprette særskilt tilrettelagte deltidsutdanninger, må de være sikre på at de har nok studenter som vil ta samme studieprogram i samme tempo. Da lurer jeg rett og slett på om det ikke da i utgangspunktet hadde vært formålstjenlig om en slik tilrettelegging kunne vært tilgjengelig for flere, for da å kunne få en større studentgruppe.

Det andre poenget er at statsråden legger vekt på at Lånekassens primære målgruppe er unge førstegangsstudenter. Da lurer jeg på: Er ikke det også nettopp en del av de sårbare toppidrettsutøverne som forslagsstillerne her retter seg mot?

Statsråd Iselin Nybø []: Vi går en framtid i møte der vi i større grad må tilrettelegge for studenter som er i ulike livssituasjoner, og det vil ikke bare handle om toppidrettsutøvere, det vil handle om at folk i framtiden trenger å oppdatere kompetansen sin selv om de er i jobb. Derfor har regjeringen startet opp det store arbeidet med en kompetansereform. Jeg opplever at våre institusjoner, våre universiteter og høyskoler er veldig innstilt på å bidra inn i dette som vi kaller for Lære hele livet. Vi må i den sammenheng selvfølgelig også se på finansieringen av livsopphold under slike studier, som kan være en utfordring også hvis en jobber, ikke bare hvis en er toppidrettsutøver. Så dette vil gjelde generelt. Men det er klart at det å være toppidrettsutøver og det å skulle studere samtidig er utfordrende i seg selv. Det å legge til rette for at en skal kunne kombinere det, er enklere på noen studier enn på andre, og særlig på studiene med mye praksis er det vanskelig – eller i hvert fall mer utfordrende – å legge til rette.

Nina Sandberg (A) []: Det er allerede et krav om å legge til rette for studenter med særskilte behov i universitets- og høyskoleloven og fagskoleloven. Arbeiderpartiets forslag her i dag innebærer ikke krav om lovfesting. De er et svar på det faktum at reglene vi har, ikke fungerer. Institusjonene følger ulik praksis. Noen toppidrettsutøvere får tilrettelegging, andre får ikke. Statsråden svarte først at dette også i framtiden skal være opp til lærestedene. Men så kalte kulturministeren inn berørte organisasjoner til møte og antydet at det måtte tilrettelegges bedre. De grepene som Trine Skei Grande skisserte, ligner veldig på dem vi har foreslått. Arbeiderpartiet hadde derfor håpet at det selverklærte studentpartiet Venstre var i bevegelse i saken, men så ender altså statsråd Nybø med å videreføre en dårlig status quo. Kan statsråden forklare hva det er statsråd Skei Grande ikke forstår?

Statsråd Iselin Nybø []: Jeg var selv til stede på det møtet som statsråd Skei Grande hadde – vi hadde det sammen – både med representanter fra universitetene og høyskolene og med representanter fra idretten, og vi hadde en veldig god prat. Der kom det fram at mange opplever at det er godt samarbeid mellom idretten og universitetene og høyskolene, og mange steder får de det til å fungere godt. Vi er enige om at vi i større grad må prøve å oppmuntre til et godt samarbeid, og det er et samarbeid som må involvere både universitetene og høyskolene, idrettsorganisasjonene og studentene. Men vi fikk også snakket litt om det som er det vanskeligste med en slik tilrettelegging, og det er at det er stor forskjell på fag. Hvis en student som skal kombinere studiet med en toppidrettskarriere, velger å studere økonomi og administrasjon, er det mye enklere for et universitet å tilrettelegge enn hvis vedkommende f.eks. vil bli sykepleier, der både kommuner og sykehus involveres, og der store deler av opplæringen skjer i praksis.

Nina Sandberg (A) []: Jeg tror de siste argumentene hadde vært veldig vanskelige å bruke overfor studenter med nedsatt funksjonsevne, f.eks.

Nå har jo statsråden sagt seg enig i at toppidrettsutøvere kan ha særskilte utfordringer, men hun argumenterer med at andre grupper også kan møte utfordringer, og nevner spesielt voksne som ønsker etter- og videreutdanning og personer med nedsatt funksjonsevne som vil kunne be om lignende ordninger. Ja, statsråden bør være kjent med at tilbudet til begge disse gruppene er for dårlig. Regjeringen snakker jo selv om en kompetansereform, at man skal komme med strategi for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Arbeiderpartiet har utviklet en bred kompetansereform der tiltakene som vi foreslår her i dag, passer helt utmerket inn. De kommer til å gjøre utdanning mulig for flere – det er jo hele poenget – ikke bare toppidrettsutøvere. Hvordan kan statsråden på den bakgrunn som jeg nå refererte, stå inne for at det at mange trenger tilrettelegging, er et argument for ikke å tilrettelegge?

Statsråd Iselin Nybø []: Jeg oppfordrer absolutt til tilrettelegging. Jeg opplever der ute at det er mange universiteter og mange høyskoler som allerede i dag tilrettelegger for toppidrettsutøvere og andre grupper. Men det er noen ting som jeg tror vi kan være enige om at er viktig. Det er viktig at alle får den samme kompetansen når de er ferdig med utdanningen sin. Vi kan altså ikke gå ned på kvalitet, og det er klart at det er mer utfordrende i de utdanningene der det er mye praksis. Hvis en f.eks. skal ha praksis på et sykehus, og en må være vekk på en samling, går en glipp av den praksisen på det sykehuset, og da kan en ikke nødvendigvis bare ta den igjen ved å ta noen ekstra nattevakter, for den praksisen er ikke bare praksis, det er en viktig del av utdanningen. Da er det visse ting en skal gjennom, da er det visse ting en skal lære, det må koordineres, en skal sørge for at en faktisk får den læringen som en skal ha, gjennom den praksisen som en har. Så det er noen utfordringer. Men jeg oppfordrer alle våre universiteter og høyskoler til å legge til rette for toppidrettsutøvere.

Presidenten: Da er replikkordskiftet over. De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Jorodd Asphjell (A) []: Noen sa her tidligere at hver dag året rundt lar vi oss inspirere av og glede over toppidrettsutøveres prestasjoner, sommer og vinter, både av funksjonsfriske og av dem med nedsatt funksjonsevne. Det rører oss alle sammen mye, ikke minst når vi vet hva som ligger bak disse prestasjonene – det ene er trening, men ikke minst kanskje det å kombinere dette med skole.

Jeg har vært så heldig å sitte i styret for Olympiatoppen i snart tolv år. Dette er en stor utfordring og handler om ulik behandling av jenter og gutter, av funksjonsfriske og dem som har en funksjonsnedsettelse. Det er praksisen, det er realiteten. Det beskriver også NISO i sine uttalelser om dette. Denne utfordringen starter ikke bare i høyere utdannelse, men er der allerede i videregående skole. Ikke minst hvis en ønsker å gå en yrkesrettet utdannelse, er muligheten til å kombinere dette med toppidrett veldig liten, da må en velge allmennfag. Dette eskalerer når en kommer i høyere utdannelse.

Arbeiderpartiet mener muligheten for å kunne kombinere studier og toppidrett må forbedres – ikke gjennom lovvedtak, men gjennom at vi endrer både studiegjennomføringsmulighetene og studiefinansiering. Det er mulig å gjøre dette på en bedre måte.

Det er ikke lenge siden vi hadde en toppidrettsutøver fra Diakonhjemmet – som statsråden sier, har de, når det gjelder praksis, et absolutt krav på 90 pst. gjennomføring – som skulle delta på VM-kvalikkamper for damefotball, men ikke fikk fri. Hadde dette skjedd hvis det hadde vært en mann? Aldri i verden. Hvorfor? Fordi det økonomiske fundamentet for herrefotball og damefotball er helt vidt forskjellig. Dette viser at dette er diskriminerende, spesielt for jenter som ikke har det økonomiske grunnlaget for å kombinere toppidrett og utdanning. Når både NISO og Olympiatoppen rundt omkring i landet ønsker å bedre rammevilkårene, synes jeg vi skal lytte til det. Om Kristine Leine sluttet på skolen fordi hun ikke kunne, var dette kanskje et avgjørende punkt for å kunne satse videre. Da tenker jeg at vi ikke har fått til dette som vi skulle ha gjort.

Dette forslaget er så viktig for gutter og jenter som ønsker å satse på toppidretten samtidig som de ønsker å kombinere det med studier.

Kristian Torve (A) []: I løpet av den siste uken har vi følt spenning, glede og stolthet over strålende norske idrettsprestasjoner – håndballjentene, Magnus Carlsen, cup-finalene på Ullevaal og Ada som fikk gullballen i helga. Felles for dem alle er at de er unge mennesker som om noen få år skal inn i en ny hverdag. Tiden er inne for å ta et politisk ansvar for å sikre at overgangen fra toppidretten over til det sivile liv blir så enkelt som mulig, slik at man kan skaffe seg en jobb og bidra til fellesskapet.

Vi skal være ombudsmenn for folk utenfor denne salen. Når Idrettsforbundet og NISO på vegne av sine medlemmer løfter en problemstilling som oppleves som en reell utfordring, fortjener de at vi tar dem på alvor. Det gjorde vi da vi kom til Stortinget med saken og representantforslaget i juni.

Idrettens mål er å ha med flest mulig lengst mulig, og for å sikre det målet er det behov for å gjøre noe med toppidrettsutøveres mulighet for å ta utdanning ved siden av sitt utøverskap. Utdanningsinstitusjonene er vel også pålagt å legge til rette for studenter med særskilte behov. Når vi ser at regelverk praktiseres ulikt, at enkelte ikke gjør nok for å oppfylle kravet om å legge til rette, og det igjen fører til at man ikke kan kombinere toppidrett og utdanning, er det på sin plass å sikre en ordning som fungerer bedre.

Jeg registrerer at statsråden i et brev til Stortinget sier at regjeringen er i gang med å gjøre utdanningsstøtteordningen mer fleksibel. Hva statsråden legger i ordet «fleksibilitet», etter å ha opprørt studenter over hele landet ved å stramme inn, kan man jo lure på.

Da NISO utfordret alle partiene i forkant av forrige valg, sa Høyre i sitt svar at de gjerne var med på å legge bedre til rette. Fremskrittspartiet sa at en slik tilrettelegging var positivt både for den enkelte og for samfunnet for øvrig. I den sammenheng er det verdt å nevne at i Sundvolden-erklæringen har Høyre og Fremskrittspartiet ambisjoner om å «sikre idrettsutøveres mulighet til å kombinere idrett og utdanning». Jeg registrerer at det ikke står noe om det i Jeløya-plattformen. Om det da er Venstre som har fått gjennomslag for at det ikke skal stå der, eller om det er Høyre og Fremskrittspartiet som ikke lenger er opptatt av å sikre også denne gruppen en utdanning, er ikke lett å vite. Nå når vi har fremmet denne saken, har i hvert fall høyrepartiene mulighet til å holde sine løfter fra den gang.

Statsråd Iselin Nybø []: Grunnen til at jeg tar ordet på ny, er at det ble sagt noe av representanten Asphjell som jeg ikke synes kan stå uimotsagt. Det var en insinuasjon om at våre universiteter og høyskoler diskriminerer kvinner, og at de i mindre grad tilrettelegger for kvinnelige toppidrettsutøvere enn mannlige toppidrettsutøvere. Det tror jeg universitetene og høyskolene våre vil ta ganske sterk avstand fra, hvis det var det representanten prøvde å si.

Det som representanten sannsynligvis har helt rett i, er at hvis man er mannlig toppidrettsutøver og spiller fotball på elitenivå, så har man en helt annen lønn enn hvis man er en kvinnelig fotballspiller på elitenivå. Det kan ikke universitetene og høyskolene klandres for. Det er helt klart at toppidrettsutøvere med en lønn som mange fotballspillere har, trenger ikke å studere for å få studielån for å ha penger å leve av.

Det er helt klart en forskjell mellom mannlige og kvinnelige idrettsutøvere, men det er ikke nødvendigvis universitetenes og høyskolenes ansvar eller noe de kan gjøre noe med.

Det vi ser av statistikken, er at kvinner i større grad enn menn velger helse- og omsorgsutdanninger. Det er de utdanningene der det er mest praksis, og som er den største utfordringen for universitetene og høyskolene å legge til rette for. Det er ikke fordi de ikke ønsker å legge til rette; det er fordi det er flere aktører som er involvert. Det er fordi sykehus skal involveres, kommunehelsetjenester skal involveres, i læreryrket skal skoler involveres. Det er flere aktører som skal inn, og det i seg selv gjør det mer komplisert. Det at det er en så stor del av læringen, av undervisningen, som skjer i praksis, gjør det komplisert.

I stor grad legges det til rette for at man kan studere redusert, man trenger ikke å ha et 100 pst. studieår. Det legges til rette for at man kan få permisjon, hvis det skulle være nødvendig. Så det gjøres allerede mye. Det betyr ikke at vi ikke har et potensial for å bli enda bedre. Men når det gjelder det å skille mellom menn og kvinner, er det ikke nødvendigvis sånn at universitetene og høyskolene kan klandres for det – det handler ofte om andre ting enn om at de er kvinner eller menn.

Til slutt vil jeg si at jeg synes det er et viktig tema som har blitt satt på dagsordenen. Denne debatten har handlet om toppidrettsutøvere, som mange sier gir oss mye glede, men som jeg sa i mitt tidligere innlegg, vil vi alle sammen i framtiden måtte kunne ta utdanning kombinert med å være i jobb eller i annen aktivitet underveis.

Jorodd Asphjell (A) []: Statsråden har tydeligvis misforstått, for det hun sa til slutt her, er at det er en økonomisk forskjell både mellom idretter og ikke minst mellom kvinnelige og mannlige idrettsutøvere. Det gjør at noen idretter – og ikke minst mannlige idrettsutøvere i forhold til kvinnelige idrettsutøvere – har et helt annet økonomisk utgangspunkt. Derfor oppleves det spesielt vanskelig, ikke minst på helsefagområdet – som for bl.a. utøveren som skulle på kvalikkamp på landslaget, og som jobber på Diakonhjemmet. Det er utfordringen.

Da er spørsmålet: Hvordan kan vi legge til rette for progresjon i studiene, inkludert praksis, slik at damer og de som ikke kan tjene penger på idretten, kan kombinere dette på en bedre måte enn slik det gjøres i dag? I dag må valget tas: Enten slutter en i studiene, eller så fortsetter en med idretten – og har heller ikke utdannelse når en er ferdig. Det er det som er den store utfordringen.

Representanten Grøvan var også inne på i innlegget sitt at vi skal legge til rette for alle grupper. Det skal vi absolutt gjøre, men i dag snakker vi om toppidrett. Det er den saken som behandles. Vi løfter gjerne fram også andre grupper som eventuelt har utfordringer knyttet til dette.

Tid – den største mangelvaren for en toppidrettsutøver er tid. Mange av dem trener seks–sju timer per dag gjennom hele året, kombinert med reiser og konkurranser. Det er klart at dette er en spesiell gruppe, som har store utfordringer med å få hverdagen til å gå opp. Vi har mange idretter, f.eks. på herresiden – roing er kanskje den idretten der Norge henter flest olympiske medaljer. De gjør det ikke for å bli rike; de gjør det fordi det er artig å drive med idrett, fysisk aktivitet, osv. Men også der har vi en plikt på oss med hensyn til hvordan vi skal legge til rette. Det er 550 utøvere i Norge som kan defineres som å være på nasjonalt og internasjonalt toppnivå – som vi her snakker om, og som Olympiatoppen selv har definert som målgruppe – både funksjonsfriske og de med nedsatt funksjonsevne.

I Trøndelag har vi et slagord i idretten: «Flest i bredden – best i toppen». Det er et godt slagord. NTNU er en av de institusjonene som legger til rette for toppidrett. Hvorfor gjør de det? Det er fordi de ser at det er viktig å kunne investere både i skolen og i sine studenter og legge til rette på en god måte. Nå har vi en enestående mulighet til å være med og bidra på en positiv måte for alle dem som ønsker å drive toppidrett i tiden framover. Det synes jeg vi har en plikt til, for de gleder oss alle sammen, uansett hvor i landet vi bor.

Nina Sandberg (A) []: Jeg må få lov til å avrunde debatten med å si at jeg synes det er leit å høre de samme partiene som har lovt å legge til rette – at når man først kommer i stortingssalen og har muligheten, svarer man at dette er et viktig tema, man er opptatt av dialog, man er opptatt av samarbeid. Her er det slik at idrettsutøverne ønsker ikke lettere krav. De ber bare om litt bedre tilrettelegging. Den muligheten har vi til å få til i dag, men det velger regjeringspartiene ikke å gjøre. Jeg forstår ikke at det skal være så vanskelig.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.