Stortinget - Møte tirsdag den 4. desember 2018

Dato: 04.12.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument: (Innst. 79 S (2018–2019), jf. Dokument 8:165 S (2017–2018))

Innhald

Sak nr. 9 [12:17:17]

Innstilling fra justiskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Olaug V. Bollestad og Geir Jørgen Bekkevold om gjennomgang av offentlige oppreisnings- og erstatningsordninger (Innst. 79 S (2018–2019), jf. Dokument 8:165 S (2017–2018))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Peter Frølich (H) [] (ordfører for saken): Jeg har lyst til å starte med å takke komiteen for behandlingen av en sak som har vært komplisert og vanskelig. Det er vanskelig fordi det er mange meninger om tematikken, og det er sterke historier bak de ulike erstatningssakene. Det er komplisert fordi partiene åpenbart har helt ulike forståelser av virkeligheten og hvilke konsekvenser forslaget egentlig innebærer.

For å få en meningsfull debatt tenkte jeg det kunne være greit å prøve å strukturere lite grann. Da må jeg starte med det helt grunnleggende, nemlig at vi i Norge har erstatningsregler som har ligget mer eller mindre uforandret helt tilbake til romertiden. De gjelder uavhengig av hva som står i loven. Det er prinsipper som står seg godt. I tillegg har vi politikere funnet det for godt å krydre systemet vårt med noen særskilte erstatningsordninger på ulike felt.

Vi har f.eks. voldsoffererstatningssystemet. Vi har pasientskadeerstatninger. Vi har noen særskilte ordninger for ulike grupper som har vært særlig uheldig i møte med det offentlige. I tillegg har vi kommunene og fylkene som har en bukett av ulike ordninger som også praktiseres ulikt. Helt i bunn ligger Stortingets rettferdsvederlagsordning, som skal fange opp dem som faller mellom to stoler og ikke har noe annet erstatningssystem å lene seg på. Summen av dette er at vi egentlig har et ganske godt erstatningssystem i Norge, men det har også noen svakheter. Jeg tror at alle i denne salen har lyst til å rette opp noen av de svakhetene, men det er ikke helt likegyldig hvordan man faktisk gjør det.

Nå har vi sett eksempler, bl.a. i media, på personer som er blitt påført tap av en kommune, men de får ulik erstatning basert på hvilken kommune de bor i. Da er det noen ting man kan gjøre med dette. Jeg har funnet tre aktuelle ting man teoretisk sett kunne gjort.

Det første måtte være å endre noen av dagens statlige ordninger, og det er kanskje det som ligger i dette litt ulne forslaget om å utrede alle statlige erstatningsordninger, osv. Det er ofte en løsning man lener seg på når man ikke vet hvor man vil. Det er et virkemiddel som vi politikere ofte bruker når vi har lyst til å løse noe, men ikke har peiling på løsningen. Da er det alltid greit å utrede, utrede og utrede. Vi kan utrede til vi blir blå i ansiktet. Her har vi rett og slett bedt om en utredning som departementet fortjenstfullt sier ikke er presis nok. Denne ordningen kan utvides til å omfatte et utall ulike grupper og tilfeller, men det gir ingen god løsning. Dessuten er det meste av det som kan utredes, allerede utredet. For eksempel utredes nå voldsoffererstatningen. Rettferdsvederlagsordningen ble utredet godt av Jens Stoltenbergs regjering, senest i 2013. Konklusjonen var tindrende klar: Den bør ikke endres. Da skaper man en annen ordning enn det vi har i dag.

Derfor mener vi at det å endre eksisterende statlige ordninger blir et blindspor. Vi kan gjerne kamuflere oss bak ønsket om å utrede mer og mer, men det ærlige svaret er at det vil ikke løse noe. Det vil i alle fall ikke løse de sakene vi har lest om i media. Derfor stemmer vi mot dette, og så får vi heller leve med at intensjonene våre blir trukket i tvil, osv.

Den andre løsningen er å lage helt nye statlige ordninger som i realiteten fratar kommunene erstatningsansvaret. Det er også en dårlig løsning. Det ville vært en typisk lettvint løsning i Norge, hvor det alltid finnes mer penger, og hvor alt staten kan overta, blir bedre. Det finnes ingen automatikk i det. Hvis ikke den som påfører noen en skade, også sitter med ansvaret, kan vi faktisk risikere å lage en dårligere løsning.

Da står vi igjen med den tredje og siste løsningen, som er den Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, sammen med Senterpartiet, går for. Det er nemlig å sørge for at kommunene er seg sitt ansvar bevisst, at de forbedrer ordningene sine og ikke minst forbedrer praktiseringen, sånn at vi får en mer ensrettet praksis. Det vi så i f.eks. Brennpunkt, var at når like saker ga ulik erstatning, var det dårlig. Med felles rutiner kan det rettes opp i. Det er vår løsning og vårt forslag til vedtak.

Maria Aasen-Svensrud (A) []: Jeg vil begynne dette innlegget med å vise til NRK Brennpunkts dokumentar, En søsters kamp. Dette er en hjerteskjærende fortelling der vi lærer å kjenne en storesøster som kjemper for likebehandling for sine søsken, og for rettferdighet etter å ha opplevd svikt fra barnevernet i Norge. Denne dokumentaren peker særlig på ett viktig poeng, nettopp at det er mange ulike ordninger for oppreisning av tidligere barnevernsbarn som har opplevd at de som skulle passe på dem i en svært sårbar periode i deres liv, sviktet.

Når det er så stor fare for forskjellsbehandling avhengig av hvor man bor i landet, peker det i retning av tilfeldigheter og stor urettferdighet overfor dem som rammes. Dette kommer f.eks. til syne når vi ser at det med dagens ordninger både er forskjell i maksimalgrense for utbetalingssummer mellom kommuner, forskjell i hvilke tidsperioder kommunene godtgjør for, og når det er mulig å søke oppreisning eller erstatning. I tillegg er det variasjoner mellom kommunene hva angår avkorting av det utbetalte beløpet dersom søkeren også har fått oppreisning fra andre. Arbeiderpartiet mener dette synliggjør en svakhet ved dagens system som fører til at rettsvernet utøves forskjellig fra kommune til kommune og ut fra søketidspunktet.

Den vilkårligheten og uretten som følger av dagens system, er ved flere anledninger påpekt, bl.a. av frivillige organisasjoner og enkeltpersoner. I NRKs Brennpunkt-dokumentar kommer det tydelig fram at alle partiene i 2017 forpliktet seg til å gjennomgå dagens regelverk. For regjeringen uttalte helseminister Bent Høie seg. For Arbeiderpartiet uttalte nestleder Hadia Tajik seg tydelig. Vi kan nå merke oss at Høyre ser ut til å ha forlatt standpunktet, og mange ble nok overrasket over barne- og likestillingsministerens svar både i Brennpunkt-dokumentaren og til NRK på nett om at dette først og fremst er kommunenes ansvar.

Arbeiderpartiet var derfor godt fornøyd med forslaget fra Kristelig Folkeparti og representantene Bekkevold og Bollestad, som på en god måte løfter denne alvorlige problemstillingen og viser vilje til å rydde opp. Det er på høy tid med en helhetlig gjennomgang av offentlige oppreisnings- og erstatningsordninger, og at man i særskilt grad ser på hvilke grupper som i dag ikke er omfattet av ordningene, og nå vurderer om disse bør innlemmes. Vi må få en oversikt over de ulike kommunale og fylkeskommunale oppreisnings- og erstatningsordningene, slik at vi kan få en oversikt over eventuell forskjellsbehandling.

I denne salen behandler vi til tider saker som griper direkte inn i enkeltmenneskers liv. I disse sakene skal vi være oss svært bevisst våre handlinger og beslutninger. Dette er en slik sak, og da er det ikke godt nok å utarbeide anbefalinger og skyve fra seg ansvaret, slik flertallet ser ut til å gjøre her.

Med det tar jeg opp de forslagene Arbeiderpartiet har fremmet i saken.

Presidenten: Da har representanten Aasen-Svensrud tatt opp de forslagene hun refererte til.

Solveig Horne (FrP) []: Hver dag er det et barn i Norge som blir utsatt for vold og overgrep. Mange av disse barna lever i familier der barnevernet burde ha grepet inn mye før. Jeg har møtt mange barn som har sagt: Hvorfor kom dere ikke før, dette visste dere?

Mange barn der ute har blitt sviktet av det offentlige, og det var også en av grunnene til at regjeringen i 2016 satte ned et utvalg som skulle se på situasjoner der barn ble utsatt for grov omsorgssvikt, også med døden til følge. NOU-en som ble levert, som het Svikt og svik, viste tydelig at mange har visst, men ingen har gjort noe. Ikke minst viste den at ingen hadde snakket med de barna dette gjaldt. Det viser at det offentlige har sviktet mange barn.

Det ble vist til Brennpunkt-dokumentaren som har gitt et ansikt til dette. Jeg har lyst til å takke Mona Anita Espedal som med sin kamp for sine søsken har stått fram og gitt mange av disse barna et ansikt. Det har vært historier som vi ikke klarer å forestille oss engang, og det viser hvor viktig det er at når barnevernet i en kommune har gjort grove overgrep, må den kommunen som dette har skjedd i, være seg sitt ansvar bevisst og gi oppreisning til de barna som har lidd en urett.

Vi har til behandling en sak her i dag der det er to forslag fra Kristelig Folkeparti. Det ene er om at vi skal ha en gjennomgang av rettferdsvederlagsordningen, som er en ordning som Stortinget har. Når vi ser på de beløpene som er blitt betalt ut, tenker jeg på hva vi kunne ha gjort for de barna hvis vi hadde brukt de pengene på noe helt annet enn å gi erstatning – vi kunne hjulpet dem mye før.

Regjeringspartiene har valgt ikke å gå inn på det forslaget. En av grunnene er at denne ordningen ble gjennomgått i 2013, og Stoltenberg-regjeringen med barne- og likestillingsminister fra SV konkluderte med at denne ordningen fungerte bra, og at det ikke trengtes andre grupper inn i den ordningen.

Vi vet at departementet sitter og jobber med oppfølgingen av voldsoffererstatningsordningen. Det mener jeg er viktig at regjeringen prioriterer, og så raskt som mulig kommer tilbake til Stortinget med oppfølgingen av det. Et enstemmig storting har sagt at regjeringen skal følge opp det for å få en gjennomgang av hele voldsoffererstatningsordningen.

Så er spørsmålet: Ville forslag 1 ha hjulpet Mona Anita Espedal? Nei, men man kan hjelpe veldig mange som ikke får erstatning i kommunen – da er rettferdsvederlagsordningen der for å kunne kompensere og gi erstatning til dem som ikke faller inn under andre ordninger.

Forslag 2, fra Arbeiderpartiet, er å ha en gjennomgang av de kommunale og fylkeskommunale oppreisningsordningene for å se om det er problematiske forskjeller. Ja, er det noe denne dokumentaren har vist oss, så er det at det er forskjeller. Vi vet at det er forskjeller, og det vil det være så lenge det er kommunale og fylkeskommunale ordninger. Slik jeg leser saken, er det kun SV som kanskje har tatt til orde for at vi skal opprette en nasjonal ordning. Hvis vi lager en nasjonal ordning, kan kommunene fraskrive seg ansvaret. Det er jo ikke det vi ønsker, vi ønsker at de som har sviktet, må gjøre opp for seg. Da er vi igjen på hva som er utfordringen. Jo, det er forskjellene. Derfor har regjeringspartiene fremmet et forslag der vi ber regjeringen sammen med KS om å få på plass like retningslinjer, sånn at man kan få bedre behandling ute i kommunene.

Det å bli beskyldt for å fraskrive seg ansvaret og bli beskyldt for både svik og løgn, mener jeg ikke hører hjemme i denne saken. For regjeringspartienes forslag vil hjelpe disse, er mye mer konkret og kan skje raskt – regjeringen skal nå sammen med KS få på plass like retningslinjer, slik at de som har blitt utsatt for urett, skal få erstatning fra kommunene, og det skal være likere retningslinjer enn det er i dag.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Det er alvorlig når barn blir sviktet av alle. Når foreldrene ikke klarer å oppfylle forsørgeransvaret, skal det offentlige gripe inn. Når også det sikkerhetsnettet svikter, er det klart at det offentlige må stille opp for de barna. Det er bakgrunnen for den saken vi nå behandler, og jeg vil vise til representanten Hornes innlegg om flertallsinnstillingen, som jeg synes var veldig godt.

I Dokument 8:165 er det fremmet to forslag. Jeg synes det er naturlig å gå gjennom de forslagene hver for seg. Forslag nr. 1 gjelder det å foreta en helhetlig gjennomgang av offentlige oppreisningsordninger og å se på om grupper utenfor de ordningene bør innlemmes.

Forslagsstillerne viste i dokumentet til rettferdsvederlagsordningen og voldsoffererstatningen. Rettferdsvederlagsordningen ble gjennomgått i 2013 av regjeringen Stoltenberg, og konklusjonen da ble at den burde beholdes som den var, og at det ikke var hensiktsmessig å gjøre endringer prinsipielt og opprette egne ordninger for særskilte grupper. Vi står fortsatt ved det, og mener det ikke er god politikk å bruke ressurser på nok en gjennomgang så kort tid etterpå.

Rettferdsvederlagsordningen er i dag ikke basert på avgrensing til enkelte grupper, men er basert på skjønn og sedvane. En eventuell spesifisering av hvilke grupper som skal omfattes, vil ikke automatisk gi en bedre ordning, men kan heller gi en snevrere ordning som omfatter færre enn den gjør i dag. Det er det jeg oppfatter at forslagsstillerne ønsker. Det er ikke noe Senterpartiet støtter.

Videre vil jeg understreke at forslaget ikke sier noe om hvilke grupper man ønsker at en eventuell ordning og avgrensing skal omfatte. Det gjør at forslaget om en gjennomgang åpner for en uttømmende liste av alle typer grupper, gir liten mening og vil medføre veldig omfattende arbeid.

Videre sa jeg at forslagsstillerne nevner voldsoffererstatningen i representantforslaget sitt. Som tidligere talere har vist til, er voldsoffererstatningen nå i ferd med å bli gjennomgått som en oppfølging av NOU 2016:9 Rettferdig og forutsigbar – voldsskadeerstatning. Derfor mener vi at også det punktet er ivaretatt. På bakgrunn av det vil ikke Senterpartiet bruke ressurser på en ny gjennomgang, som forslaget legger opp til.

Jeg vil gå inn på forslag nr. 2, som gjelder å gjennomgå kommunale og fylkeskommunale ordninger. Det er vår oppfatning at forslagsstillernes formål her er å skape et mer likt system i alle kommuner og fylker.

I saken framstilles det som at det i noen kommuner utbetales erstatning dersom kommunen har gjort en feil, mens man i andre kommuner ikke gjør det. Det stemmer ikke. Jeg vil minne om at alle kommuner omfattes av det alminnelige erstatningsansvaret, og at når en kommune har begått en feil som har ført til skade eller men, kan det utløse erstatningsplikt og oppreisning.

I tillegg til dette kan den enkelte kommune og fylkeskommune velge å opprette erstatnings- eller oppreisningsordninger. Det kan gjøres for en spesiell type saker, for et permanent eller kortvarig tidsrom. Eksempler på slike saker kan være der det er blitt oppdaget grov svikt på barnehjem, hvor barn er blitt utsatt for vold og mishandling, eller det kan være i forbindelse med svikt i barnevernet. De ordningene er ikke ment å være standardiserte og tilpasset generelle saker. Derfor er det naturlig at det kan forekomme ulik praksis fra kommune til kommune. Det kan spisses i enkeltsaker. Senterpartiet mener likevel at det må være toleranse for forskjellig praksis fra kommune til kommune når vi ønsker et system der kommunene skal ha egne, frivillige ordninger i tillegg til det vanlige erstatningsansvaret. Det må også være forståelse for at forskjellige fakta i forskjellige saker kan ha betydning for forskjellig utbetaling av erstatning.

Senterpartiet mener at det hører til det lokale selvstyret å opprette denne typen ordninger, og at det ikke skal være en statlig oppgave å gripe inn i ordningene. Som det også har blitt påpekt tidligere, er det heller ingen som har foreslått en statlig ordning med de forholdene det ville ført med seg. Vi mener likevel at det kan være nyttig med en veiledning til kommunene for hvordan de best skal ha ordninger, hvis de velger å ha det. Derfor har vi sammen med regjeringspartiene fremmet et forslag med et ønske om at det kommer en anbefaling om beste praksis for erstatnings- og oppreisningsordninger.

Petter Eide (SV) []: SV og undertegnede er langt på vei enig i den historiske bakgrunnen som saksordføreren ga, og er enig i deler av beskrivelsen av årsakene til at vi har fått denne debatten. Så det skal jeg ikke ta opp. Jeg skal heller ikke gå gjennom de ulike erstatningsordningene som finnes, for det har blitt gjort før meg.

Jeg vil derimot ta opp de politiske signalene som behandlingen av denne saken gir. Det som kanskje er det mest bekymringsfulle, er at det stortingsflertallet nå vil vedta, er at vi skal få erstatningsordninger på dette området som det vil være opp til hver kommune å innfri. Det betyr at det er det lokale selvstyret som skal trumfe viktigheten av å lage universelle ordninger og utjevne ulik behandling. Det er den ene store utfordringen. Jeg tror veldig mange som er rammet av dette nå, og som vil bli rammet av det i framtiden, vil oppleve det som veldig urettferdig at det skal være opp til hvor du bor, hvordan dette lander. Det er laget en forventning om at man skal utjevne den forskjellen. Det har kommet fram i mediene i det siste. Noen politikere har, tilsynelatende iallfall, gitt andre signaler enn dem som kom fram i mediene for en uke siden.

For det andre: Å sende denne saken tilbake, til et slags samarbeid mellom regjeringen og KS, gir et underlig signal. KS er en interesseorganisasjon for alle kommuner, også de kommuner som ikke ønsker slike ordninger. Så hvordan KS i samarbeid med regjeringen har tenkt å finne løsninger som er gode for alle, er rett og slett vanskelig å forstå. Jeg synes det er et dårlig forslag. Jeg synes det er en ansvarsfraskrivelse fra Stortingets side at man dytter dette tilbake til et slags samarbeid mellom KS og regjeringen om å finne en løsning. Her kunne Stortinget i det minste ha styrt noe tydeligere hva man vil ha ut av dette.

Det tredje politiske signalet som er krevende, er at det står at dette skal baseres på frivillighet – at det skal være frivillige ordninger KS og regjeringen skal komme fram til. Det understreker bare bekymringen om at dette vil bli veldig ulikt håndtert. Jeg er helt enig i at det er de som har sviktet, som skal gjøre opp for seg, som representanten Horne sa. Samtidig må det være basert på en nasjonal standard,og ikke basert på en frivillighet, som dette forslaget legger opp til.

For det fjerde sender regjeringspartiene og Høyre ved dette vedtaket et signal – og da henviser jeg til saksordførerens innlegg – til kommuner styrt av Høyre eller et annet regjeringsparti, om at dette ikke er nødvendig. Det betyr at kommuner med en Høyre-ordfører vil kunne henvise til saksordførerens, representanten Frølichs, innlegg og si: Vi har fått denne veiledningen fra KS og regjeringen, men vi trenger ikke å gå inn i det, bare se hva Høyre-representanten har sagt i Stortinget.

I sum er dette en ganske omfattende ansvarsfraskrivelse. Det gis fire politiske signaler som gjør at dette er veldig skuffende og oppleves som veldig krenkende for de personene som har vært og vil bli utsatt for dette.

Jeg tar opp SVs forslag i saken.

Presidenten: Representanten Petter Eide har tatt opp de forslagene han refererte til.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: Jeg er glad for at Arbeiderpartiet og SV i justiskomiteen støtter og fremmer Kristelig Folkepartis forslag om en helhetlig gjennomgang av offentlige oppreisningsordninger. Nøkkelordet er «helhetlig». Jeg ser at Høyre, Venstre og Senterpartiet viser til gjennomgangen av Stortingets rettferdsvederlagsordning som ble gjort i 2013, men hele poenget med dette forslaget fra Kristelig Folkeparti er at regjeringen skal foreta en helhetlig gjennomgang av alle offentlige oppreisningsordninger – ganske enkelt fordi det er behov for en slik gjennomgang for å øke og sikre rettferdigheten.

Vi har denne høsten vært vitne til at sak etter sak har blitt rullet ut i media om hvordan mennesker som har opplevd urettferdighet og i noen tilfeller blitt utsatt for grove overgrep i det offentliges varetekt, blir utsatt for nok en urettferdighet i møte med svært varierende oppreisningsordninger. Det som viser seg å være avgjørende, er i større grad hvilken kommune man bor i – og ikke hvor alvorlig saken er. Sånn mener jeg alvorlig talt at vi ikke kan ha det.

Jeg registrerer at Høyre, Venstre og Senterpartiet skyver kommunenes selvstyre foran seg når de ikke velger å støtte vårt forslag. Det vi spør om i dette forslaget, er en helhetlig gjennomgang av ordninger på ulike nivå for å avdekke to mulige problemområder. Det ene går på om noen grupper per i dag faller utenfor alle ordninger og dermed burde bli innlemmet i en oppreisningsordning. Det andre er hvorvidt oppreisningsordningene framstår urettferdige fordi det er så store variasjoner mellom kommunene i utbetalingene. Dette er en helhetlig gjennomgang som selvsagt må gjøres fra statlig hold, men vi har ikke forskuttert resultatet av en slik gjennomgang og har dermed ikke meislet ut eventuelle løsninger. Derfor overrasker det meg at Høyre, Venstre og Senterpartiet ikke engang er interessert i at vi skal få en slik oversikt over ordningene på de ulike nivåene.

Som politikere på både lokalt og nasjonalt nivå må vi være ydmyke overfor at systemene og ordningene vi forvalter, har forbedringspotensialer. Spesielt må vi være lydhøre når grupper som har blitt utsatt for urett, nettopp innenfor rammene av institusjoner vi har ansvar for, ber oss om å se nærmere på en sak. Derfor tok Olaug V. Bollestad og jeg det svært alvorlig da vi fikk høre om Mona Anita Espedal, som det norske folk fikk møte i NRKs Brennpunkt-dokumentar i høst, som gjorde oss oppmerksom på hvor urettferdig disse ordningene oppleves for mange av dem som trenger en reell oppreisning fra det offentlige.

Vi håper at dette representantforslaget, sammen med medias dekning av saken, i seg selv kan bidra til økt oppmerksomhet rundt ordningene – og kanskje til og med en mer rettferdig praksis. Stiftelsen Rettferd for taperne gjorde en undersøkelse før Brennpunkt-dokumentaren som viste at kun 12–14 pst. av de spurte visste om at de kommunale og fylkeskommunale oppreisningsordningene i det hele tatt eksisterte. Jeg hadde virkelig trodd og håpet at Stortingets flertall ville vært mer interessert i å oppnå rettferdighet for disse gruppene som allerede er utsatt for nok urettferdighet fra det offentliges side.

Kristelig Folkeparti har ikke gitt opp i denne saken. Vi vil fortsette å kjempe for økt rettferdighet og oppreisning for mennesker som virkelig fortjener det.

Representanten Aasen-Svensrud har allerede tatt opp de forslagene vi har fremmet i dette Dokument 8-forslaget, og vi støtter selvsagt de forslagene.

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Jeg kan ikke se at det er behov for en ny gjennomgang av offentlige oppreisningsordninger. Voldsoffererstatningsordningen er for tiden under full gjennomgang som en oppfølging av NOU 2016: 9 Rettferdig og forutsigbar – voldsskadeerstatning.

Når det gjelder rettferdsvederlagsordningen, ble denne grundig gjennomgått så sent som i 2013. Rettferdsvederlagsordningen er Stortingets egen ordning. Alle personer som har kommet særlig uheldig ut i sitt møte med det offentlige, sammenliknet med andre på samme tid, kan søke om rettferdsvederlag. Rettferdsvederlag er en skjønnsmessig kompensasjon, altså et plaster på såret. Økonomisk tap dekkes ikke. Det er et vilkår at forholdet det søkes om rettferdsvederlag for, ikke omfattes av andre erstatnings- og oppreisningsordninger. Stortingets rettferdsvederlagsordning er ulovfestet, og det er ingen saklig begrensning for hva som kan søkes vederlag for. Sakene avgjøres etter en individuell vurdering av om det er rimelig å tilkjenne vederlag, og skaden må ha sammenheng med kritikkverdige forhold fra det offentliges side.

Hvis Stortinget skal be om en gjennomgang av statlige oppreisningsordninger, bør det komme klart fram hva man ønsker å oppnå. Det gir ikke mening å be om en gjennomgang av hvilke grupper som ikke er innlemmet. Det finnes potensielt sett en svært stor mengde ulike grupper. Dersom man ser for seg at en gjennomgang av ordningen skal medføre en uttømmende regulering av hvilke tilfeller som utløser oppreisning, bør man være klar over at uttømmende regler er lite dynamisk og gir lite rom for skjønn. En uttømmende regulering kan medføre en fare for at tilfeller som burde ha blitt fanget opp, faller utenfor. I dag er det f.eks. slik at ikke alle som har blitt utsatt for mobbing, kan få rettferdsvederlag, men enkelte mobbeofre får dette etter en konkret vurdering dersom det offentlige er å klandre.

Vi må unngå at rettferdsordninger gjøres til et alternativ til alminnelig erstatningsrett. Alminnelig erstatningsrett har som grunnleggende prinsipp at den eller de som har begått uretten, skal stå som ansvarlig. Dette har en viktig preventiv virkning. Rettferdsvederlagsordningen har en subsidiær karakter og er ment å være siste utvei for økonomisk kompensasjon.

Det er foretatt flere gjennomganger av rettferdsvederlagsordningen. Jeg trekker særlig fram den grundige og prinsipielle gjennomgangen som Helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet ferdigstilte i 2013. Konklusjonen den gang var at ordningen burde beholdes slik den var, og at det ikke var hensiktsmessig å opprette nye tilpassede ordninger for særskilte søkergrupper. Ordningen for særskilte søkergrupper vil normalt ikke være hensiktsmessig. Det er en bedre løsning at det foretas en konkret vurdering etter en alminnelig ordning. Gjennomgangen fra 2013 ble presentert for Stortinget i Prop. 1 S for 2013–2014. Jeg mener konklusjonen fra 2013 fremdeles står seg.

Når det gjelder forslag om en gjennomgang av de ulike kommunale og fylkeskommunale oppreisnings- og erstatningsordningene, vil jeg påpeke at dette er en ordning som kommunene selv står fritt til å opprette. Vi må akseptere at de velger ulike løsninger, selv om det kan føre til ulik praksis ut fra forholdene i den enkelte kommune eller fylkeskommune. De etablerte ordningene virker på siden av rettferdsvederlagsordningen og andre statlige ordninger. Jeg vil anta at en løsning der regjeringen tar initiativ overfor KS for å vurdere utarbeidelse av en beste praksis-anbefaling, slik komitéflertallet foreslår, vil kunne bidra til en likere behandling, samtidig som man ivaretar selvstyret.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lene Vågslid (A) []: Det er heilt legitimt å vere ueinig i det som blir føreslått i dag. Det meiner eg, det er heilt greitt å meine at det me føreslår, er feil. Problemet er at i valkampen 2017 blei det gjeve klare lovnader frå alle partia, unntatt Senterpartiet – det skal vere rett – om at ein ønskte ein full gjennomgang av regelverket. Det skapar visse forventingar, og når det blir sagt i ein valkamp, må ein jo rekne med at det er noko ein har tenkt å følgje opp.

Erkjenner statsråden at det som blei sagt på vegner av regjeringspartia i 2017, ikkje var sant?

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Nei, det kan jeg ikke slå fast.

Disse erstatningene har også et lokalt selvstyretilsnitt i seg. Hvem som bør foreta erstatningene i de ulike kommunene og fylkeskommunene, er ett spørsmål. Hvem som skal gjøre de statlige gjennomgangene, er et annet spørsmål. Hvem som skal gjøre en vurdering av Stortingets egne ordninger, er også et spørsmål.

Jeg nøyer meg bare med å konstatere at jeg tror alle føler med de enkeltskjebnene som blir presentert i media, og at dette for så vidt ikke handler om at noen er mer eller mindre for å rette opp urett som det er lett å leve seg inn i. Det er mer et spørsmål om å plassere ansvaret for urett i en mye tettere sammenheng med ansvaret for dem som skal betale ut en eventuell ordning som en kompensasjon eller erstatning.

Lene Vågslid (A) []: Spørsmålet mitt var på kva måte ein kan erkjenne at ein står ved det som ein sa i denne saka – tydeleg vist på «Brennpunkt» – eller ikkje. Det er jo litt retorisk – eg skjønar det – fordi me har forlate det standpunktet. Men kan statsråden forklare meg kva bl.a. helseminister Bent Høie og representantar for Framstegspartiet og for Venstre meinte då det blei sagt at ein var einig i at ein måtte ha ein full gjennomgang av regelverket? Kva skal ein tolke ut av det?

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Det er selvfølgelig vanskelig for meg å si hva representanter som uttalte seg, mente – bortsett fra å registrere hva de sa. Noen tolking utover det er det vanskelig for meg å gjøre. Men jeg må jo si at en gjennomgang av beste praksis, som det legges opp til overfor KS og kommunene, synes jeg er et godt og høyst akseptabelt svar på de utfordringene man så den gangen.

Petter Eide (SV) []: Det blir spørsmål om ord og tolkning også fra meg – justisministeren får ha meg unnskyldt.

I det forslaget til vedtak som vi mest sannsynlig kommer til å vedta i dag, bes det om at det skal tas initiativ til en beste praksis-anbefaling for frivillige kommunale og fylkeskommunale erstatningsordninger. Da vil jeg be justisministeren om å utdype hva som menes med «frivillige». Er det frivillighet til å ha erstatningsordninger, eller er det en frivillighet til å velge i en meny av ulike ordninger? Og vil i så fall justisministeren lage et sett av alternativer som kommunene kan gå inn i?

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Som representanten Eide sikkert vet, er ikke dette et forslag som er formulert av meg eller Justisdepartementet, men vi skal selvfølgelig følge det opp. I en dialog med KS får man se hva som er en hensiktsmessig måte å organisere det på, og på hvilket nivå frivilligheten skal ligge. Det jeg likevel tror er nyttig å si, er at vi har et politisk demokratisk system i Norge som i utgangspunktet tillater ulikheter. Det er ulik eldreomsorg, det er ulike barnehagetilbud, det er ulike måter å organisere barnevernet på. Det er en del av det som er det lokale selvstyret. Jeg tolker dette forslaget slik at man ønsker å opprettholde det lokale selvstyret. Det er det jeg må legge til grunn i den dialogen vi har med KS.

Petter Eide (SV) []: Tusen takk for svaret.

Jeg ønsker likevel å bore litt lenger inn i hvordan justisministeren opplever begrepet «frivillighet». Er det slik – selv om han ikke har formulert det, om han tolker det slik – at begrepet «frivillighet» innebærer at kommunene også har frivillighet til ikke å ha noen erstatningsordninger?

Statsråd Tor Mikkel Wara []: I og med at dette er en dialog som skal skje mellom KS og departementet, synes jeg at det spørsmålet også må diskuteres.

Vi i Justisdepartementet har ikke tenkt å fremme et forslag om å gjøre noe som er frivillig i dag, til en tvang. Det er ikke det som er vår intensjon. Vår intensjon er å følge lojalt opp det vedtaket som kommer, og gå i en dialog. Men jeg har merket meg hva som er premissene for forslaget. Premissene for forslaget er at det kommunale selvstyret skal bestå. Det tror jeg er viktig for oss ikke å underslå i den dialogen vi skal ha. Det betyr at det vil være ulike muligheter til å velge praksis basert på hva som er en anbefaling fra KS.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: Jeg synes det siste svaret var ganske interessant. Jeg kan ikke tolke det noe annerledes enn at justisministeren kommer til å akseptere at frivillighet også kommer til å handle om at noen kommuner – i en dialog med KS – faktisk kan velge ikke å ha oppreisningsordninger.

I den dialogen med KS skal det også diskuteres beste praksis. Jeg bare lurer på om justisministeren kan utdype hva han vil legge i begrepet «beste praksis» når han skal gå inn i en dialog med KS.

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Jeg tror ikke man, slik representanten Bekkevold gjør, skal tolke at jeg legger enten det ene eller det andre i begrepet «frivillighet». Det jeg understreker, er at vi legger begrepet «kommunalt selvstyre» til grunn for den dialogen som skal være med KS, for det er det som ligger i premissene.

Det vil på mange måter være opp til Stortinget, som har formulert forslaget, og de som har holdt innlegg i dag, som representerer flertallet. Det vil være en viktig del av det jeg tar med meg i den videre dialogen med KS. Hva jeg vil legge i «beste praksis», har jeg ikke noen formening om nå. Det er noe av det som vil komme ut av den dialogen med KS.

Til grunn for dialogen med KS vil jeg legge de formuleringene som ligger fra flertallet her. Jeg vil også legge til grunn de innleggene som jeg har hørt at flertallets representanter har framført i denne sal.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Lene Vågslid (A) [] (leiar for komiteen): Saksordføraren seier at partia har ulik verkelegheitsforståing. Ja, det har me innimellom. Det må me vere ærlege om. Men det er ei verkelegheitsforståing ein på ein måte ikkje kan vri seg unna i denne debatten, og det er det eg synest er det verste. Som eg sa i replikkordskiftet i stad, meiner eg at det er heilt legitimt å vere ueinig i saka. Men det blei gjeve klare valløfte om at ein ynskte ein full gjennomgang, og det meinte ein ikkje likevel.

Eg synest òg at når Peter Frølich meiner at det Arbeiderpartiet fremjar, som er Kristeleg Folkepartis opphavlege forslag, er ullent, er kanskje det regjeringspartiet no fremjar, sjølve definisjonen på ullent. Det ein får ut av vedtaket her i dag, er kanskje ingenting, kanskje litt endring. Kanskje nokon kommunar vel å gjere dette på ein betre måte – det trur eg, for eg har stor tillit til mange ordførarar rundt i landet som ynskjer seg betre ordningar. Men me veit ikkje kva me får.

Eg synest forslaget om å ta eit initiativ overfor KS er altfor dårleg. Eg synest det blei godt illustrert i replikkordskiftet, der representanten Bekkevold spør justisministeren om kva som er beste praksis. Eg trur at viss ein skal vite kva som er beste praksis, må ein kanskje foreta ei form for gjennomgang.

Eg vil gje ros til representanten Solveig Horne, som alltid i debattar som handlar om desse temaa, i det minste viser ei ektefølt forståing for kva me faktisk snakkar om. Det representanten Horne seier om gjennomgangen av valdsoffererstatningsordninga, er kjempeviktig. Problemet er berre at gjentakande formaningar frå Framstegspartiet på Stortinget foreløpig ikkje ser ut til å ha stor effekt. Me har jo lese departementets svar på oppmodingsvedtaket om oppfølginga av NOU-en om valdsoffererstatning. Sjølv om Solveig Horne i fleire debattar har sagt at det arbeidet må gå raskt, ser det ikkje ut til at det gjer det. Eg ynskjer Solveig Horne lykke til med å påverke sin eigen minister og si eiga regjering i denne saka, for ho er veldig, veldig viktig.

Eg skulle ynskje at Senterpartiet kunne ha støtta Arbeidarpartiet, SV og Kristeleg Folkeparti i denne saka i dag. Eg meiner det er noko misforstått knytt til debatten om kommunalt sjølvstyre. Her ynskjer ein ein gjennomgang, ein ynskjer å sjå på urett. Det er ein god grunn til å gjere det, og eg vil be Senterpartiet om å tenkje seg om ein gong til før me går til votering i dag.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Geir Inge Lien (Sp) []: Når det gjeld forslag nr. 1, frå Kristeleg Folkeparti, er det allereie på gang ein full gjennomgang av ordninga med valdsoffererstatning. I tillegg vart Stortingets rettferdsvederlagsordning grundig gjennomgått i 2013, som det har vorte sagt mykje om her i dag. Det vart konkludert med at det ikkje burde opprettast tilpassa ordningar for særskilte søkjargrupper. I dag er det ingen saklege avgrensingar for kva ein kan søkje erstatning for under rettferdsvederlagsordninga. Dersom ein skal begynne å definere kva slags grupper som skal vere omfatta og ikkje, kan dette medføre ein fare for at tilfelle som burde vore fanga opp, endar med å falle utanfor.

Når det gjeld forslag nr. 2, frå Kristeleg Folkeparti, er det viktig å understreke at kommunane er omfatta av den alminnelege erstatningsretten. Gjennom desse reglane kan kommunane verte kjende erstatningspliktige dersom dei har svikta. Dette gjeld bl.a. dersom barnevernet ikkje har gripe inn når dei burde ha gjort det, og når kommunane har gjort feil, og det bør òg kommunane stå til ansvar for.

Oppreisingsordningane det her er snakk om, kjem utanom den alminnelege erstatningsretten. Mange kommunar har frivillig valt å opprette sine eigne oppreisingsordningar. Dette er ikkje noko staten styrer. Senterpartiet har difor ikkje eit ønske om å påleggje kommunane krav til korleis ordninga skal sjå ut. Det er mange kommunar som ikkje har slike oppreisingsordningar i dag. Eg meiner at det er positivt om fleire kommunar vel å opprette slike ordningar. Då er det ein fordel om ein har eksempel på korleis ei slik ordning kan utformast på ein rettferdig og god måte.

Forslaget vårt om å opprette ei beste praksis-anbefaling vil bety at dei kommunane som allereie har oppretta oppreisingsordningar, kan forbetre ordningane sine basert på ei anbefaling. Dei kommunane som av ulike årsaker ikkje har oppretta slike ordningar, som kanskje har vegra seg for dette, vil få gode rettesnorer å halde seg til. Eg håper at ei slik anbefaling kan fungere som eit incentiv til å opprette oppreisingsordningar i fleire kommunar, og at dei ordningane som allereie eksisterer, kan verte likare og betre.

Peter Frølich (H) []: La meg bare være helt tindrende klar: Det å vedta en helhetlig utredning av alt er i realiteten en utredning av ingenting. Vi har vært i politikken lenge nok til å vite at det er sånn det fungerer. Derimot: Å foreslå at regjeringen nå skal sette seg sammen med KS for å bekjempe ulik praksis i kommunene, er noe av det mest konkrete man kan gjøre for å gå til roten av problemet. Vi trenger ikke en utredning – vi trenger virkelig ikke en utredning av tilstanden i kommunene. Og vet dere hvorfor? Jeg kan gi fasiten her og nå. Det er bare å skru på Brennpunkt og se at det finnes et kobbel av ulike erstatningsordninger som praktiseres ulikt. Det er fasiten.

Spørsmålet vi i denne salen kan ta stilling til her og nå, er: Hva ønsker vi å gjøre med det? Hvor langt ønsker vi å gå for å styre kommunene fra denne salen? Vi har sagt at det går et prinsipielt skille her. Det er noe som heter lokalt selvstyre. Vi kan ha sterke meninger om hvordan kommunene skal innrette disse ordningene, men det er bedre å gjøre det i samarbeid med kommunene enn å frata dem ansvaret og i realiteten gjøre erstatningssystemet vårt dårligere, eller å pålegge kommunene ting gjennom tvang.

Petter Eide var innom et poeng som jeg har lyst til å kvittere ut. Han var usikker på om jeg signaliserte en unnfallenhet knyttet til kommunenes holdning til erstatningsordninger. Jeg vet ikke helt hvordan han klarte å tolke seg fram til det, men jeg kan i alle fall benytte anledningen til å være tindrende klar: Kommunestyrer som ikke sørger for en anstendig erstatningsordning når kommunene har begått grove feil, fortjener ikke gjenvalg, enten de er røde, blå, gule eller grønne.

Solveig Horne (FrP) []: Det kan sikkert være vanskelig for dem som sitter og lytter til denne debatten, å forstå hva den i grunnen dreier seg om. Men det at opposisjonen framstiller det som om flertallet i denne sak ikke ønsker å gi noen oppreisning, at vi ikke ser den uretten som veldig mange av disse barna og ungdommene har blitt utsatt for, blir feil. Det har jeg imidlertid også hørt før denne høsten, så det får nå bare være.

Jeg har gitt et politisk signal i denne saken, og det er at jeg ønsker at vi skal ha like retningslinjer i kommunene. Det mener jeg at forslaget fra flertallet nå tydelig og klart gir, at man skal få på plass like retningslinjer.

Vi har altså voldsoffererstatningen, som regjeringen holder på å gå gjennom, og jeg gjentar igjen at den håper jeg raskt kommer på plass. Vi har rettferdsvederlagsordningen, som det i 2013 kom en konklusjon om fungerer godt, så hva mindretallet ønsker med å ha en fullstendig gjennomgang av den, og hva de vil oppnå med det, klarer ikke jeg helt å se.

Så skal jeg gi litt honnør til SV, som faktisk er såpass konkret i sitt ene forslag at de ber regjeringen om nødvendig å opprette en nasjonal erstatningsordning eller et nasjonalt regelverk for kommunale ordninger. Men det står SV alene om. For oss har det vært viktig at vi har en frivillig ordning ute i kommunene, men det fratar jo ikke kommunene erstatningsplikt. Alle kommuner er omfattet av en erstatningsplikt, og så har da kommuner – og det bør alle kommunene ha – en erstatningsordning i tillegg som vi ser det blir altfor store forskjeller av, og det gjør at vi nå ønsker å få på plass et likere regelverk.

I forslaget til Kristelig Folkeparti heter det at de ønsker «å få oversikt over potensielt problematisk forskjellsbehandling». Ja, etter å ha vært med i det politiske livet her en del år vet jeg at det kommer til å ta tid å ha en gjennomgang av det. Men det vil ikke bare ta tid. Hvorfor skal vi ha en gjennomgang for å se om det er problematiske forskjeller når vi allerede vet at det er problematiske forskjeller? Da må vi gjøre noe med det, og det er det flertallet gjør i denne sak. Vi ber regjeringen sammen med KS få på plass en beste praksis, like retningslinjer i de erstatningsordningene, slik at ansvaret blir lagt der det skal ligge. Det skal ligge hos kommunene – det er kommunene som har gjort den uretten det er å svikte disse barna. Og så skal voldsoffererstatningsordningen og rettferdsvederlagsordningen, som fungerer godt, også være med å bidra med hensyn til de erstatningsordningene som vi skal ha her i landet.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Jeg er helt sikker på at alle her er enige om at dette er forferdelig vonde saker. Det er saker der vi ønsker å gjøre det beste, og Senterpartiet mener at vi har et forslag som er langt bedre enn de forslagene som fremmes av Kristelig Folkeparti, Arbeiderpartiet og SV, og det er derfor vi velger å gå for det.

Det er en misforståelse som har blitt gjentatt til det uendelige her, og det er at erstatning på generelt grunnlag er frivillig for kommunene. Det er ikke frivillig for kommunene å bli ilagt erstatningsplikt etter det privatrettslige erstatningsansvaret, det er ikke frivillig å bli idømt strafferettslig erstatningsansvar i straffesaker, eller oppreisningsansvar i straffesaker.

Jeg vil utfordre forslagsstillerne, Kristelig Folkeparti, for her blir det gjentatt flere ganger at man ønsker å gjennomgå alle ordninger. Men forslaget gir ingen veiledning for hvilke ordninger som menes med det, utover voldsoffererstatningen og rettferdsvederlagsordningen. I tillegg gir heller ikke forslaget noen veiledning for hvilke grupper Kristelig Folkeparti egentlig ønsker å innlemme i eventuelle nye ordninger.

Jeg synes også det er veldig spesielt at ikke forslagsstillerne eller Arbeiderpartiet eller SV gjør noen nærmere vurderinger eller betraktninger rundt betydningen av å gripe inn i det kommunale ansvaret. Jeg mener at flertallet i dag ikke skriver fra seg ansvar, tvert imot tar vi ansvar for å plassere ansvaret der det hører hjemme, nemlig hos kommunene, som er skadevolder, som bør være ansvarlig. Hvis man ønsker like ordninger i alle kommuner, er det ikke lenger kommunale ordninger, da er det statlige ordninger. Så vidt jeg vet, er det bare SV som har vært ærlig på at de ønsker å foreslå det, så der virker det heller ikke som om mindretallspartiene er enige om hva de egentlig mener at de vil.

Jeg synes også det er problematisk og litt spesielt at verken forslagsstillerne eller mindretallet har tatt opp betydningen av prosessforhold i erstatningssaker. I erstatningssaker hvor man får avslått et erstatningskrav fra en kommune, kan man jo prøve en sak for domstolene, men det kan innebære stor risiko for den som saksøker, som ofte vil være den svake parten opp mot kommunen. Jeg mener at problemet i stor grad ikke bare er mangel på hjemmel for erstatning, men muligheten til å håndheve den retten man eventuelt har.

Etterpå i dag skal vi behandle en sak om at de som har rett, også skal få rett. Det mener jeg i høyeste grad er relevant også i denne saken.

Petter Eide (SV) []: Da vil jeg også få lov til å bruke den innledende frasen: La meg være veldig klar. SV vil ha nasjonale ordninger. Vi vil ikke ha ulik praksis fra kommune til kommune. Folk skal behandles likt uansett hvor de bor. Krever man da at det må en nasjonal ordning til, på samme måte som et lovverk eller forpliktelser når det gjelder menneskerettigheter eller hva det måtte være, skal det selvfølgelig ikke være opp til det lokale selvstyret å bestemme hvorvidt man får disse ordningene. Derfor har vi gått inn for dette med nasjonale ordninger.

I replikkordskiftet ble jeg litt forvirret, må jeg innrømme. For der kom det fram – litt fram og tilbake – at justisministeren også mente at frivillighet kunne bety frivillighet til å ikke ha ordninger. Senere i debatten har representanten Frølich sagt at han mener at det må være anstendige ordninger. Men det er ikke det som står i forslaget til vedtak. Der står ingenting om anstendige ordninger. Det står frivillige ordninger. Jeg synes han burde ha skrevet det, hvis det var det han mente at det skulle være: anstendige ordninger. Men det står altså frivillige ordninger.

Det tredje innlegget i denne debatten om frivillighet, fra Emilie Enger Mehl, var veldig klargjørende. Hun er jurist, og hun sier at det selvfølgelig ikke er frivillig. Her har man altså tre ulike tolkninger av begrepet «frivillighet». Justisministeren har sin forklaring. Representanten fra Høyre har én forklaring. Og Enger Mehl sier at det selvfølgelig ikke er frivillig. Til Enger Mehl: Det er faktisk frivillig, begrepet «frivillig» står i forslaget. Og da er på en måte forvirringen rundt dette ganske stor.

Til Senterpartiet: Jeg mener at det ikke må være sånn at det kommunale selvstyret skal trumfe enhver annen politikk. Her leter vi etter gode ordninger for å gi folk gode erstatningsordninger. Da kan det ikke være sånn at frykten for at kommunene skal bli overprøvd i sin egen tenkning om dette, skal være viktigere enn at folk får gode ordninger.

Men jeg vil gjerne be representantene fra regjeringspartiene, og også fra Senterpartiet, om å klargjøre for denne sal hva begrepet «frivillighet» betyr i denne saken.

Maria Aasen-Svensrud (A) []: Det er bemerkelsesverdig at statsråden fra Fremskrittspartiet trekker fram lokalt selvstyre som en slags hellig gral i denne debatten, han bruker til og med eldreomsorgen som eksempel, all den tid Fremskrittspartiet tross alt har gjort seg til talsperson for å statliggjøre nettopp dette tjenestetilbudet.

Som lokalpolitiker gjennom mange år vet jeg mye om viktigheten av lokalt selvstyre og har stor respekt for at avgjørelser og ansvar skal ligge tettest mulig på nærmeste beslutningsorgan. Men dette er uansett en digresjon i denne saken, for saken handler ikke først og fremst om lokalt selvstyre, den handler om rettferdighet for enkeltmennesker som er sviktet av det offentlige.

Forslagene fra Kristelig Folkeparti mener vi balanserer dette på en god måte. Derfor har Arbeiderpartiet tatt opp sine to forslag.

Lene Vågslid (A) []: Eg skal ikkje forlengje debatten veldig, men også eg hengjer meg opp i dette poenget med frivilligheit. Når eg høyrer innlegget til Solveig Horne, høyrer eg ein representant som seier – og ønskjer – like retningslinjer. Ho ønskjer likskap. Dersom det var det ein meinte, burde det ikkje stå «frivillige» i forslag til vedtak. Så spørsmålet er no: Kjem Arbeidarpartiet til å stemme for dei forslaga me har fremja i saka, og føreslå alternativ votering, at dei blir sette opp mot fleirtalsinnstillinga? Men eg tenkjer at regjeringspartia burde ha vurdert å ta ut ordet «frivillige», dersom det er slik at ein faktisk meiner det som representanten Solveig Horne seier.

Kva slags betyding vil det ha om me gjekk inn i noko av det lokale sjølvstyret, dersom ein f.eks. etter ein gjennomgang skulle finne ut at me burde ha eit felles regelverk, at me burde ha endra retningslinjer, øyremerkte midlar? Her finst det fleire løysingar enn dei Peter Frølich meinte var dårlege, som han stod og lista opp. Det er det ein kunne ha funne ut dersom ein føretok ein ny gjennomgang. Eg trur ikkje det er slik at fordi ein har sett på noko før, blir det akkurat det same resultatet dersom ein ser på det på nytt. Det kan ha kome inn mange nye moment. Kanskje ein må gjere det på ein grundigare måte. Kanskje burde me politisk bestille det endå tydelegare, og eg er for så vidt einig med dei som rosar SV for å ha fremja dei forslaga dei gjer i saka i dag. Ein god plass å begynne hadde vore å få ein ny gjennomgang.

Så er eg einig med Petter Eide i at når Peter Frølich meiner at dersom ein ikkje opplever anstendige ordningar, ut frå det eg forstod av innlegget hans, burde ein eigentleg ikkje stemme på den ordføraren ved kommuneval, eller den ordføraren burde ta hatten sin og gå. Ja, det er legitimt å meine, men eg meiner det er for passivt, når me her på Stortinget ser kor urettferdig det er, akkurat som Solveig Horne seier. Det er ikkje det at me lurar på om ordningane er urettferdige. Det har me ganske mange gode grunnar til både å hevde og meine, men det er veldig ulik praksis i Noreg, og det var ikkje tema i replikkordskiftet her i stad. Når Bekkevold utfordra på kva som er beste praksis, veit ein ikkje nødvendigvis det heller, og den motstanden mot å ta ein gjennomgang forstår eg meg ikkje på.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: Noe av det siste jeg gjorde før jeg kom på Stortinget i 2009, var som kommunepolitiker å lede Skien kommunes oppreisningsordning for tidligere barnevernsbarn. Jeg vet det er veldig ulik praksis på hvilket nivå man legger seg når det gjelder disse oppreisningsordningene. Vi skulle bestemme hvilket nivå vi skulle legge oss på, og så hadde vi en meny av ulike løsninger fra både Kommune-Norge og fylkeskommunene. Vi valgte heldigvis å legge oss på det høyeste nivået.

Ellers registrerer jeg at Senterpartiet er veldig opptatt av at Kristelig Folkeparti i sine forslag kun er opptatt av å ha en gjennomgang av voldsoffererstatningsordningen eller rettferdsvederlagsordningen. Nei, vi ønsker en helhetlig gjennomgang av alle erstatningsordninger på alle nivåer. En må se disse to forslagene våre i sammenheng.

Ellers registrerer jeg at flertallet i dag sannsynligvis får gjennomslag for sitt forslag om å gå i dialog med KS for å utarbeide en beste praksis for frivillige kommunale og fylkeskommunale ordninger. Jeg har registrert at forslagsstillerne selv ikke kan redegjøre verken for beste praksis eller om dette skal være frivillige ordninger eller ikke. Det mener jeg er svakheten i det forslaget som sannsynligvis får flertall i dag. Da kan vi risikere at vi nettopp får den utgangen som representanten Frølich selv mener at de to forslagene som Kristelig Folkeparti har fremmet, vil få, nemlig at vi ender opp med ingenting fordi dette er frivillig.

Presidenten: Representanten Emilie Enger Mehl har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Jeg så meg nødt til å ta tak i det representanten Petter Eide tok opp – hva er frivillig, hva er det ikke? Det virker som om SV ikke i det hele tatt forholder seg til at det eksisterer et generelt alminnelig erstatningsansvar for alle, inkludert kommuner. I innlegget til representanten Eide ga han nærmest uttrykk for at de ikke var klar over det, og hvis de ikke har vært klar over det da de behandlet denne saken, svekker det enda mer tilliten min til at det er gode forslag de støtter.

Denne debatten har mer enn noe annet vist at mindretallet ikke er enig med seg selv om hva deres forslag er. Noen vil ha en statlig ordning, noen vil ikke det, og ingen har tenkt spesielt nøye gjennom hva det eventuelt vil innebære. De sender ansvaret over til regjeringen, som skal lage en helhetlig gjennomgang – mens vi faktisk foreslår noe helt konkret, som er å lage en anbefaling om hvordan man kan gjøre dette på best mulig måte i alle kommuner og fylkeskommuner. Det synes jeg er god praktisk politikk.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.