Stortinget - Møte tirsdag den 4. desember 2018

Dato: 04.12.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument:

Innhald

Sak nr. 13 [15:43:55]

Interpellasjon fra representanten Himanshu Gulati til justis-, beredskaps- og innvandringsministeren: «Økningen i ungdomskriminalitet i Oslo sør og øst de siste to årene, samt utviklingen av enkelte gjengmiljøer, har preget oss alle og bidratt til usikkerhet blant innbyggerne. Jeg er glad for at justisministeren i september lanserte følgende fire tiltak i tillegg til en rekke andre justis- og integreringsrelaterte tiltak fra regjeringen den siste tiden: – Vurdere forbud mot medlemskap i gjenger og rekruttering til dem. – Gjøre det lettere å ta fra gjengmedlemmer pengene. – Se om det stilles for mange krav til samtykke for å ilegge ungdomsstraff. – Finne en ny type straff for kriminelle ungdommer som er strengere enn ungdomsstraff, uten å måtte sette ungdommene i fengsel. Hva mer vil statsråden gjøre for å bekjempe og forhindre ungdoms- og gjengkriminaliteten vi har sett utvikle seg i Oslo den siste tiden»?

Talarar

Himanshu Gulati (FrP) []: Vi lever i et lite hjørne av verden som nok har vært skjermet for en del av de utfordringene som er mer vanlig andre steder, også på det europeiske kontinentet. Men flere av disse utfordringene er nå blitt mer og mer en del av hverdagen også i Norge, og ikke minst i vår kjære hovedstad. Økningen i ungdomskriminaliteten og det bildet vi har sett innenfor gjengmiljøene kanskje spesielt de to siste årene, er noe som preger oss alle, og som bidrar til usikkerhet, kanskje spesielt blant de innbyggerne som bor i de delene av Oslo hvor dette har vært mest utbredt.

Vi vet at mye av dette henger sammen med innvandrings- og integreringsutfordringer, sosiale utfordringer og utenforskap, at mange havner utenfor skolevesenet og derfor blir en del av miljøer som vi ikke ønsker. Dette er sterkt bekymringsfullt. Vi har sett en type rå, brutal kriminalitet utvikle seg også blant ungdommer ned i 14–15-årsalderen – 12–13-årsalderen har vi også sett eksempler på – som driver med kriminalitet, er en del av gjengmiljøer, og som kynisk brukes på grunn av sin lave alder, og som vet at de brukes av den grunn. Dette er folk uten respekt for lov, orden eller myndighetspersoner. Den typen kriminalitet vi nå har sett utvikle seg, er både rå og brutal og av en annen type enn tidligere.

Jeg tror mange av de virkemidlene Norge har hatt, har vært rettet mot en annen type kriminalitet, nemlig ungdom som har gjort en feil eller to i livet, men deretter skal hjelpes tilbake til en mer normal livsgang for ungdommer, uten at de tidlige feilene skal hefte ved dem hele livet. Men det er en annen type kriminalitet enn det vi nå ser, som er at folk i tidlig alder nærmest kommer inn på en karrierevei som gjengangere. Vi har også sett statistikk på at et relativt stort antall unge, også mindreårige, som har en kriminell livsstil, har gjentatte ting på rullebladet, inkludert vold mot politiet.

Jeg er glad for at regjeringen har varslet flere tiltak, og at det også utredes enda flere tiltak. Vi trenger bl.a. at det ses på nye typer muligheter for sanksjoner overfor unge, kanskje noe som ligger mellom barnevern og fengsel, for det vi trenger å vise, er at gjør man denne typen ting, skal det få konsekvenser.

Jeg var i dag sammen med NRK og en far som heter Artur, på Lambertseter skole. Denne faren har en sønn som over lengre tid har blitt utsatt for vold og mobbing på skolen sin. Ved et tilfelle for noen uker siden ble han igjen banket opp. En politikvinne som tilfeldigvis var på skolen, og som prøvde å gripe inn og stanse hendelsen, endte selv med å bli tatt kvelertak på av to 14 år gamle gutter, og endte på sykehus. Dette er et tragisk eksempel og et enkelttilfelle, men kanskje også en illustrasjon på litt av den rå, brutale kriminaliteten vi har sett utvikle seg blant en del ungdomsmiljøer i deler av Oslo, og som vi trenger nye virkemidler for.

Jeg har fremmet denne interpellasjonen for å utfordre justisministeren på om det er flere tiltak – i tillegg til de tiltak og utredninger som allerede er lansert, og som vi selvsagt ønsker velkommen – som de vurderer å se på som nødvendig for å takle det bekymringsfulle bildet vi ser spesielt i Oslo sør og øst.

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Når ungdomskriminaliteten nå øker etter mange år med nedgang, er det påkrevd at vi raskt setter inn nødvendige tiltak for å snu utviklingen. Det er videre helt uakseptabelt at kriminelle gjenger får utvikle seg og skape utrygghet i enkelte nærmiljøer og bydeler. Bekymringen er størst for de østlige bydelene i Oslo, særlig i Oslo sør.

I en rekke storbyer i Europa har vi sett en økende utfordring med ungdomskriminalitet, gjengdannelser, konflikter mellom ulike kriminelle miljøer og skyteepisoder i det offentlige rom. Vi skal ikke lenger enn til våre naboland Sverige og Danmark før vi ser et urovekkende antall oppgjør og skyteepisoder mellom kriminelle gjengmiljøer. Det er viktig for meg å presisere at vi ikke er i nærheten av en slik tilstand verken i Oslo eller i større byområder utenfor Oslo. Når vi ser hvordan utviklingen er i andre land, også i våre naboland Sverige og Danmark, er det likevel grunn til å prioritere forebyggende og bekjempende innsats nå. Vi må være i forkant for å forhindre en lignende situasjon – som vi kanskje av og til kan se tendenser til – men som sagt: Vi er ennå ikke i den veldig alvorlige situasjonen som man har i våre naboland.

I statsbudsjettet for 2019 har derfor regjeringen foreslått at det settes av 50 mill. kr til en særskilt pakke for å styrke innsatsen mot ungdomskriminalitet og gjenger. Midlene foreslås fordelt på tre hoveddeler: å styrke barnevernets innsats med 10 mill. kr, å styrke konfliktrådenes arbeid, herunder de alternative strafferettsreaksjonene ungdomsstraff og ungdomsoppfølging, med 16 mill. kr, og å styrke politiet med 24 mill. kr, hvorav 16 mill. kr skal gå til innsats i Oslo-området og 8 mill. kr til å styrke innsatsen i særorganene Kripos og Økokrim. Midlene settes inn på tiltak på ulike nivåer samtidig, fra tidlig innsats til tiltak mot etablerte gjengmedlemmer. Innsatsen må skje samtidig i det forebyggende sporet og i straffesakssporet.

Den foreslåtte styrkingen av barnevernet er viktig for å sikre at de kan komme tidlig inn med tiltak som kan skape varige positive endringer for barn og unge i risikosonen og deres familier. Styrkingen av konfliktrådene skal bidra til raskere og tettere oppfølging av ungdom som har begått alvorlig og gjentatt kriminalitet, herunder ungdom som ilegges reaksjonene ungdomsstraff og ungdomsoppfølging. Konfliktrådene har et straffegjennomføringsansvar, og det er viktig å styrke deres kapasitet til å gjøre dette arbeidet. Styrkingen av politiet dekker bredden fra tidlig innsats til spissere virkemidler mot etablerte gjengmedlemmer og bakmenn. Den forebyggende innsatsen overfor ungdom i risikosonen skal styrkes, med mål om å forhindre rekruttering til kriminelle gjengmiljøer.

Innsatsen skal særlig knyttes til Oslo-området, hvor man har sett en særskilt utfordring det siste året. Men vi ser også tendenser i andre byområder i Norge. Politiet har selv pekt på sammenhengen mellom ungdomskriminalitet og dårlige oppvekstvilkår med vold og overgrep i familien. Derfor skal politiets Prosjekt November videreføres og utvides i 2019 til å dekke flere bydeler i Oslo øst. I tillegg skal det satses på bedre etterforsknings- og påtalekapasitet innenfor området vold i nære relasjoner.

Samtidig skal innsatsen mot de etablerte kriminelle gjengmiljøene og bakmenn intensiveres gjennom en styrking av Kripos og Økokrim. Disse nasjonale miljøene har særskilt kompetanse og kapasitet knyttet til den alvorlige og organiserte kriminaliteten, den profittmotiverte kriminaliteten og internasjonal kriminalitet. I statsbudsjettet for 2019 videreføres også midlene til de særskilte politiinnsatsene i Oslo sør med 30 mill. kr og Oslo indre øst med 7 mill. kr. Midlene skal særlig benyttes til forebyggende innsats og til å forhindre rekruttering til kriminelle gjengmiljøer. Disse midlene skal ses i sammenheng med øvrige midler bevilget som en del av områdesatsingen som her er initiert i samarbeid mellom staten og Oslo kommune.

Justis- og beredskapsdepartementet ba på forsommeren i år konfliktrådene, politiet og Riksadvokaten om å komme med innspill til tiltak på kort og lengre sikt for å forebygge og bekjempe gjengkriminalitet. Dette har vært viktig for å få et riktig bilde av den aktuelle situasjonen. Enkelte innspill til tiltak er allerede tatt inn i den særskilte pakken i statsbudsjettet for 2019, andre innspill krever lov- eller regelverksendringer. Departementet har derfor satt i gang et arbeid med å utrede mulige regelverksendringer. Det vil senere være behov for en bred høring. Det er for tidlig nå å si noe nærmere om når regjeringen vil kunne fremme en proposisjon med forslag til lovendringer, for Stortinget.

Flere av innspillene som er kommet, handler om hvordan vi møter unge som begår alvorlig og/eller gjentatt kriminalitet, herunder i en kontekst knyttet til gjengkriminalitet. Dette kan i praksis handle om hvorvidt de reaksjoner som man har til rådighet, benyttes på en god nok måte. Det kan også handle om hvorvidt det er behov for å utvide mulighetsrommet for ulike reaksjoner eller behov for ytterligere reaksjoner. Vi må tenke nytt rundt dette.

Samtidig er det visse fundamentale prinsipper som gjelder. Den kriminelle lavalderen styrer hvilke reaksjoner samfunnet skal gi. Videre skal fengsel for barn kun benyttes i spesielle tilfeller, når alle andre alternativer er vurdert og funnet utilstrekkelige. Departementet har mottatt innspill som handler om bruk av de alternative straffereaksjonene ungdomsstraff og ungdomsoppfølging. Disse reaksjonene trådte i kraft 1. juli 2014. Nordlandsforskning gjennomfører en følgeevaluering av de nye reaksjonene. Departementet har mottatt en underveisrapport og vil motta sluttrapporten våren 2019. Innspillene departementet har mottatt fra aktørene i straffesakskjeden, vil, sammen med følgeevalueringen, gi et meget godt kunnskapsgrunnlag for eventuell justering av reaksjonene.

Vi må også se nærmere på hvorvidt vi har de nødvendige ressurser og virkemidler for å bekjempe de etablerte gjengmiljøene og den alvorlige og organiserte kriminaliteten de utfører. I tillegg til at vi straffer de kriminelle handlingene som utføres, må vi evne å ramme profitten miljøene skaffer fra ulovlig kriminalitet. Evner vi å ta profitten, fjerner vi også statusen i disse miljøene. Regjeringen har gjennom satsing i forslaget til statsbudsjettet for 2019 og arbeidet som er igangsatt for å vurdere regelverksendringer, gjort viktige grep for å løfte innsatsen mot ungdomskriminalitet og gjengkriminalitet. Dette er en utfordring som vi må gi høyeste prioritet. Jeg vil følge utviklingen på dette området tett framover, og jeg forventer å se resultater av de grep som gjøres.

Men det er viktig å gjøre flere grep samtidig, både å bevilge penger over budsjettet og å se på om det er ungdomsstraff og ungdomsoppfølging som virker for de mest alvorlige gjengangerne, og om politiet har de nødvendige lovhjemler og fullmakter for å bekjempe den mest alvorlige gjengkriminaliteten.

Himanshu Gulati (FrP) []: Jeg vil gjerne takke justisministeren for svaret, og det er betryggende å se at det jobbes med flere tiltak som forhåpentligvis vil gi effekt.

Som justisministeren også sier, er ikke situasjonen i Oslo like ille som andre steder, heldigvis, men det vi ser i dag, og som vi har sett de siste to– tre årene, er noe helt annet enn det vi er vant med i Norge og i Oslo. Et begrep som har vært mye brukt i debatten, er såkalte svenske tilstander. Det er heldigvis noe vi ikke har i Oslo, men vi kommer ikke bort fra at vi har sett både eksempler og tendenser til såkalte svenske tilstander, noe som skaper utrygghet blant befolkningen.

Vi kan heller ikke komme unna det som er de underliggende grunnene til at en del av disse problemene er blitt skapt. Mye av dette er relatert til dårlig integrering og spesielt til høy innvandring i enkelte bydeler i hovedstaden. Jeg er derfor glad for at regjeringen nå også har sagt at man skal skjerme Oslo – og andre steder med spesielt høy innvandrerandel – for bosetting av flyktninger i den situasjonen vi nå har, hvor det kommer få asylsøkere til Norge. For det å lukke øynene for sammenhengen mellom høy innvandring og en del av disse utfordringene som skyldes dårlig integrering og ting som har utviklet seg, blir feil. Vi har vært heldige i Norge som har unngått en del av de store problemene som har vært vanlige andre steder i Europa over mange år, men hvis vi gjør de samme feilene som disse landene gjør, kan vi ikke forvente et annet resultat.

Justisministeren har flere ganger sagt at de prøver i Oslo og Norge å løse noe som nesten ingen andre har klart. Jeg har tro på at vi skal klare å snu trenden med både ungdomskriminalitet og en del andre ting i Oslo, men det vil kreve politisk handlekraft – og at vi tør å ta opp og rette opp i de faktorene rundt innvandring og integrering som har skapt nettopp disse problemene en rekke steder.

Vi trenger tiltak på en rekke områder. Vi trenger tiltak innen forebygging, hvor vi allerede er veldig gode. Justiskomiteen besøkte Oslo politidistrikt i forrige uke og fikk vite at det nå er 80 forebyggere bare i Oslo øst. Det er viktig, men vi trenger også sterke tiltak mot de hardbarkede gjengene og de ungdomskriminelle som allerede nå er inne i en kriminell livsstil.

Statsråd Tor Mikkel Wara []: De etablerte gjengmiljøene i Oslo med alvorlig kriminalitet omfatter i seg selv ikke så veldig mange mennesker. Jeg har ganske stor tro på at med riktige lovendringer og riktige virkemidler og ressurser skal man lykkes med å straffeforfølge dem.

Det som imidlertid bekymrer meg, er noe av det som representanten var inne på, nemlig at hvis du har 15 gjengmedlemmer, er det kanskje 150 som kan bli neste generasjons gjengmedlemmer. Det er det som er den store bekymringen. Det er en del ungdomskriminalitet som vokser, med gjengangere knyttet til noen områder, og hvis disse får lov til å organisere seg som etablerte gjengmiljøer, har vi en utfordring. Det er derfor det er viktig å bruke vel så mye ressurser på ungdomsmiljøer – helt ned til barnevernet – hvor vi kan se at en del av disse problemene oppstår.

Jeg er også enig med representanten Gulati i at man her skal være åpen og ærlig; det er også knyttet til integreringsutfordringer. Det er det i Oslo øst, og det er det også i resten av Europa. Det er dessverre sånn at når vi ser oss rundt i resten av de europeiske storbyene, finner vi ingen storbyer som egentlig har lyktes med dette. Så vår utfordring er altså å lykkes med noe som ingen andre har lyktes med før, og det er et tankekors for oss.

I Sverige hadde man over 300 skyteepisoder i fjor. Det er et alvorlig høyt tall. Vi er ikke der i Norge, men vi skal altså prøve å konsentrere innsatsen fra barnevern, fra ungdomsstraff, til kriminelle, til nye lovendringer og ha en bred front for å kunne lykkes på et område som veldig få andre storbyer i Europa har lyktes med, om noen i det hele tatt.

Jan Bøhler (A) []: Jeg vil takke interpellanten for å ta opp denne saken, som engasjerer mange rundt i nærmiljøene i Oslo.

Det er også viktig å merke seg når det gjelder tall over hvor mange som er involvert i dette, at det uansett er få. Men samtidig er det en kultur i disse miljøene for at man ikke skal snakke med politiet, ikke skal tyste, ikke skal anmelde, slik at de tallene vi har over anmeldte forhold, er usikre i forhold til den aktiviteten vi som bor i disse områdene, kjenner til og stadig får høre om. Politiet sa til justiskomiteen da vi var på besøk der, at de var bekymret for disse ungdomskriminelle miljøene. Politiet har sagt at disse miljøene i hvert fall eksisterer fem til sju steder i Oslo, og at de har manglende impulskontroll, og at de derfor utfører bl.a. en del grove voldshandlinger som vi ikke har sett skje på samme måte – eller sett like mye av – tidligere.

Så jeg er glad for at vi kan snakke om det. Jeg vil gjerne bruke et eksempel, en jeg har hatt kontakt med gjennom flere år. Han har stått fram offentlig, i media, senest i Utrop i dag, med sin historie. Han heter Nahom, og ham har jeg hatt kontakt med siden han var barneraner og ble tatt for det, han opererte i mitt nærmiljø, i øvre del av Groruddalen. Jeg mener det er viktig å kunne lære av én historie for å se konkret hva det er vi kan gjøre. Han fikk en ungdomsstraff for å ha vært barneraner i et barneranermiljø, et ungdomskriminelt gjengmiljø, kan man si. Han sier, og de som har fulgt ham opp, sier, at den ungdomsstraffen var det veldig vanskelig å fylle med innhold. Det fantes ikke tilbud, det fantes ikke en type samarbeid med andre aktører i kommune/bydel sånn at man greide å forme noe innhold i den ungdomsstraffen. Det hjelper jo ikke å dømme noen til ungdomsstraff hvis det ikke faktisk etableres noe konkret innhold om hva man skal gjøre til gjengjeld for straffen.

Han har også tatt opp med meg – og vi har også tatt det med i et forslag her på Stortinget som vi skal behandle senere – at vi mangler et ordentlig exit-program, et program som er helhetlig og ikke bare er enkelte tiltak, som kan få disse til å greie å komme seg ut av miljøene, til å greie å unngå alle disse forpliktelsene, all den lojaliteten, alle de hevnsakene og sånt som ligger der. Man må nesten være en helt for å komme seg ut av det hvis man blir boende i disse miljøene og møter alle sammen til daglig.

Nahom har blitt utsatt for to angrep med kniver, macheter, nå på sensommeren/høsten, og bare på grunn av sin evne til å takle ting i de miljøene har han greid å komme seg noenlunde helskinnet unna. Men det er meget alvorlig, og det er få som greier å stå i dette og komme seg ut av det hvis de ikke er i exit-program, som er mye bedre, og som er noe helt annet enn de små enkelttiltakene vi har i dag. Nahom foreslo også for meg – noe vi har fulgt opp etter å ha hatt kontakt med politiet i Oslo, som også har foreslått det – at man tilføyer i våpenlovforskriften det våpenet som brukes mest i disse ungdomsmiljøene, machete, som er så lett å skaffe seg i sportsbutikker i Oslo for 300–1 000 kr.; at man føyer det til de knivene som man ikke har lov til å erverve og inneha i Norge. Der står det jo andre typer kniver, som batangakniver, karambitkniver osv., og vi foreslår at machete tilføyes.

Nahom sier også at vi må ha sanksjoner overfor dem som bare fortsetter med kriminaliteten – som han ser rundt seg – trass i at de får ungdomsstraffer, ungdomsoppfølging. Statsråden nevnte også at det er ungdomsoppfølging, ungdomsstraff som er hovedsporet for dem mellom 15 og 18 år, men for dem som er kroniske, som ikke lar seg stoppe med de virkemidlene og ikke bryr seg om dem, må vi ha ungdomsenheter i kriminalomsorgen som kan få dem ut av miljøet og kan bygge opp en annen situasjon for dem. Det er mange vellykkede erfaringer fra de fire ungdomsplassene som er på Eidsvoll og de fire som er i Bergen, men vi vil foreslå at man oppretter flere plasser. Det ble lagt opp til 14 av den rød-grønne regjeringen. Det er ikke en stor økning, men politiet mener vi trenger større kapasitet.

Jeg vil også avslutte med å si at det er mulig. Jeg var med Nahom på rådhuset for halvannen uke siden, der han fikk fagbrev som ungdomsarbeider. Han har kommet seg ut av det. Men vi trenger å lære av erfaringene om hvor tungt og vanskelig det er, og hva vi bør gjøre her på Stortinget for å kunne hjelpe flere som kan begå alvorlig ungdomskriminalitet, ut av det i framtiden.

Carl I. Hagen (FrP) []: La meg først si at jeg håper statsråden vil vurdere de forslagene og de tankene som Jan Bøhler nå fremførte, om en sterkere reaksjon overfor dem fra 15 til 18 år enn slik det er nå, slik at man så tidlig som mulig får et klart signal om at dette ikke er akseptabelt. Det er jo egentlig vanlig barneoppdragelse at man på en eller annen måte må sørge for at barn på forskjellige alderstrinn får beskjed om hva som er akseptabelt, og hva som ikke er det, og da må det være en form for reaksjon som på en eller annen måte er ubehagelig.

I denne interpellasjonen fra Himanshu Gulati, som jeg synes er veldig fin, er spørsmålet om ordet «ungdomskriminalitet» skulle vært byttet ut med «innvandrerungdomskriminalitet» eller «minoritetsungdomskriminalitet». Med andre ord: Står vi overfor et ungdomsproblem, eller står vi overfor et integreringsproblem? Når man skal sette inn virkemidler overfor noe som ikke er som det skal, må vi vite hva det er, og hvilken gruppe vi skal være opptatt av.

I fjor var det flere avisreportasjer om 151 gjengangere i disse gjengene som opererte i Oslo, og det er – og var den gang – omtrent umulig å få vite hvem de 151 er. Er det gjengs ungdommer av norsk og ulike lands opprinnelse – eller foreldrenes opprinnelse – eller er det noen fellesnevnere blant de 151? Da svarte alle: Det vet vi ikke, vi fører ikke statistikk på f.eks. etnisk grunnlag. For det er jo klart at hvis det viste seg at av de 151 var 140 barn og ungdom av innvandrerforeldre og 11 av norske, ja, da ville vi hatt et integreringsproblem og kunne begynt å diskutere det. Hadde det vært helt jevnt fordelt blant alle ungdommer, hadde vi hatt et ungdomsproblem. Det er som når en lege skal stille en diagnose for et menneske som er sykt – da må man vite hva som skal opereres, og hva som er de nødvendige medisiner. Så jeg vil be statsråden sørge for at vi for fremtiden fører en viss statistikk og oversikt, så vi kan identifisere.

Jeg tror at fellesnevneren her først og fremst er ungdom fra innvandrerfamilier. Da må vi gjøre noe med integreringen, og da må vi gjøre noe tidlig. Kanskje det er en annen fellesnevner, enten det er et spesielt opprinnelsesland foreldrene kommer fra, eller det er en spesiell kultur, eller det er en spesiell religion. Vi må altså prøve å identifisere mest mulig for å sette inn virkemidler tidligst mulig.

Vi har i Oslo bystyre foreslått å opprette en egen integreringsetat som kan koordinere det forebyggende arbeidet, som i dag spriker fullstendig. Barnevernet gjør sitt, skolene gjør sitt, barnehagene gjør sitt, idrettsbevegelsen gjør sitt, ungdomsklubbene gjør sitt, men det er ingen som tidlig kan identifisere at dette lille barnet er i en familietype og i en type miljø som gjør at vi kan forutse at det kommer til å gå galt.

En av de tingene som burde være fornuftig, er å få til en språkkartlegging: Er det foreldre som sørger for at et barn på 2–3 år har en slags plan for å kunne lære norsk før de begynner på skolen? Med et hjemmebesøk, som allerede gjennomføres etter at noen får barn, ville man jo kunne undersøke om det er planer for at dette barnet lærer seg norsk før det begynner på skolen. De aller fleste ville kunne si og redegjøre for at det går greit. Men hvis det er foreldre som motarbeider og ikke synes det er viktig at et lite barn skal få bli norsk og lære seg norsk språk og norsk skikk og bruk, da har man identifisert at allerede her bør man passe på og komme med råd og vink og hjelp og assistanse. Og overfor de få foreldrene der det er nødvendig å si at vi ikke aksepterer at de motarbeider at deres barn skal bli norsk og ha dette som sitt land, kan man sette inn virkemidler av ulik art. Man kan sørge for at barna går i barnehage, som man nå har lovmessig adgang til å pålegge, og sørge for å følge opp de få familiene der man, basert på erfaringer, har funnet ut at det er stor mulighet for at det vil gå galt med dette barnet hvis vi ikke gjør noe aktivt fra tidlig av. I dag er det ingen som koordinerer alle disse forskjellige etatene, og som har integrering som en hovedsak. Og det er også en ting jeg vil be statsråden om å vurdere, om han ikke kan gjøre noe, på et tidligst mulig tidspunkt, hvis det er en fellesnevner blant dem som ender som ungdomskriminelle.

Geir Inge Lien (Sp) []: Eg vil takke interpellanten for å ta opp dette temaet. Dette er diverre ei sak vi stadig kjem tilbake til, og det er nettopp fordi utviklinga vi ser i delar av hovudstaden, er så alvorleg.

Først vil eg seie at eg synest det er positivt at regjeringspartia set motarbeiding av gjengkriminalitet i fokus, og eg har forståing for at dette er eit krevjande og komplekst felt for politiet å handtere – ikkje minst fordi det gjeld så mange mindreårige som står i fare for å etablere ein kriminell livsstil, eller som allereie er godt i gang med dette.

Det må understrekast at det ikkje er ein jobb berre for politiet åleine å kjempe mot gjengkriminalitet. Også andre etatar må vere involvert i dette arbeidet lokalt. Men innsatsen til politiet i form av førebygging, rask reaksjon og oppfølging er ein avgjerande del av denne kampen. Eg meiner at det er viktig å satse på nærpolitiet, også i Oslo. Politiet må vere til stades lokalt i bydelen, og dei må kjenne miljøa og enkeltpersonar som er involverte.

For ei veke sidan publiserte VG innhaldet i eit hemmelegstempla dokument der ei spesialgruppe i politiet slo alarm om motarbeiding av gjengar. I brevet gjev ein uttrykk for at politiet manglar oversikt over kriminalitetsbildet som sentrale gjengmedlemer er involverte i. Det står òg at arbeidet som går føre seg i dag, ikkje har ein ønskt effekt. Ein har lagt inn eit tital millionar kroner til arbeidet mot gjengkriminalitet, men som det vert sagt i brevet, manglar politiet etterforskingskapasitet.

Eg håpar statsråden forstår at dette er urovekkjande for oss som har fått høyre gjentekne gonger at situasjonen er under kontroll, og at det skal vere betre oversikt over gjengmiljøet no enn tidlegare. At politiet ikkje kan ha fullstendig oversikt over alt som skjer til kvar tid, vil dei aller fleste ha forståing for. Det som er særleg bekymringsfullt, er likevel at det ikkje er samsvar mellom det brevet gjev uttrykk for, og dei signala som vi tidlegare har fått frå statsråden om at situasjonen skal vere under kontroll.

Eg ønskjer at statsråden opplyser om han har fått andre innspel frå politiet om korleis innsatsen mot gjengkriminaliteten kan organiserast på ein betre måte, og eg håpar òg at han kan seie noko om korleis han konkret følgjer opp dette punktet som er påpeikt i brevet.

Petter Eide (SV) []: Vi er få igjen i salen, men vi diskuterer et viktig tema likevel. Vi skal definitivt ta ungdomskriminalitet på alvor, men det skal være basert på kunnskap og dokumentasjon og ikke på myter og falske premisser. Vi skal bruke politi, vi skal bruke forebygging, og vi skal definitivt også bruke sosiale tiltak. Når jeg sier det på den måten innledningsvis, er det fordi premissene i denne interpellasjonen faktisk er feil, eller i hvert fall svært upresise.

Kriminaliteten blant ungdom i Oslo har gått opp de siste to årene, men det var mye verre for ti år siden. Den har ikke bare gått opp de siste to årene, men den økningen har vært marginal – en liten oppgang: Fra 2016 ble 5,8 pst. av kriminaliteten registrert blant ungdom under 18 år økt til 6,4 pst., altså en økning fra 5,8 pst. til 6,4 pst. på to år. Men i 2007 var tallet 8,4 pst., altså en liten økning også blant en begrenset gruppe. På grunn av mye oppmerksomhet rundt dette på vinteren og våren i fjor satte politiet sammen med kommunen inn en rekke tiltak. Representanten Gulati kan lese i VG 9. september, hvor politiet rapporterer om at det aldri har vært så lite kriminalitet i Groruddalen som sommeren 2018 – ikke «aldri», det er feil, men det har vært veldig fredelig i Groruddalen – og politiet rapporterer selv at det skyldes gode samarbeidstiltak mellom politi og kommunen, som også justisministeren har gjort rede for her.

Premiss nr. 2 som legges til grunn for interpellasjonen, er at det er en usikkerhet blant innbyggerne på grunn av dette. Hvor i all verden har han dette fra? Er dette hans personlige erfaringer når han møter folk rundt omkring som har opplevd dette, eller er det dokumenterbare, kunnskapsbaserte ting? I Oslo kommunes egen publikumsundersøkelse, som ble lagt fram for ikke så lenge siden, har de et eget kapittel om trygghet. Jeg kan vise representanten Gulati de tallene senere. Der kommer det fram at publikum i Oslo opplever byen som tryggere og tryggere. De opplever sentrum som tryggere enn i fjor og i forfjor og året før der. De opplever ytre bydeler som tryggere, både på kveldstid og på dagtid. Så premisset som legges fram, at folk går rundt og er redde, er feil. Det er representanten Gulati som skaper dette inntrykket. Dokumentasjonen fra dem som faktisk går inn og ser på dette, kan ikke vise til det.

Jeg mener at vi definitivt skal ta økningen i ungdomskriminalitet de siste to årene på alvor, men vi skal gjøre det kunnskapsbasert, ikke basert på myter, og definitivt ikke basert på vikarierende politiske motiver. Jeg mistenker Fremskrittspartiet for å ønske å lage en historie om Oslo som en farlig by. Det er viktig for Fremskrittspartiet å fortelle historien om Oslo som en farlig by, for på den måten kan de skape tungt grunnlag for sin innvandringsrestriktive politikk, og det har vi hørt her i dag; både representanten Gulati og representanten Hagen har begrunnet ungdomskriminaliteten – den lille økningen – med innvandring. De trenger å tegne et bilde av Oslo som en farlig by for å begrunne sin innvandringspolitikk og for å begrunne mer våpen til politiet, men også for å begrunne strengere straffer, som også har kommet opp i debatten i dag.

Skal man komme i mål med disse tre tingene som jeg nevnte, må premissen stemme – at Oslo er en farlig by. Oslo er ikke en farlig by. Han kan ikke dokumentere at Oslo er blitt en farligere by for de fleste i Oslo.

Når det gjelder koblingen mellom innvandring og ungdomskriminalitet, som både Carl I. Hagen og Himanshu Gulati har tatt opp, skal jeg være med på å diskutere det hvis de kan dokumentere det. Kom fram med den dokumentasjonen som viser at alle innvandrergrupper i Norge har dette kriminelle genet i seg, som gjør at de skaper en sånn trussel. Jeg kan også fortelle fra andre rapporter at det er flere innvandrergrupper i Oslo som er mindre kriminelle enn den gjennomsnittlige befolkningen – noen er mer, andre er faktisk mindre.

Det er en viktig diskusjon å diskutere innvandring og kriminalitet, men vi må passe på at det også er kunnskapsbasert og er basert på dokumentasjon, ikke en vikarierende politisk debatt for noe annet.

Himanshu Gulati (FrP) []: Jeg vil takke for mange gode innlegg i denne debatten, og jeg registrerer også at siste taler benekter en del av de problemstillingene og premissene som er lagt til grunn for interpellasjonen. Jeg lurer på om representanten i det hele tatt følger med på de samme mediene som jeg og mange andre har gjort det siste året. Det har ikke manglet på eksempler på og statistikk over en ny type rå og brutal kriminalitet blant en gruppe mennesker. Det har vært flere folkemøter, slåsskamper på T-banestasjoner og andre steder, flere skyteepisoder i løpet av få dager. Det har vært mange eksempler på at folk har stått fram og uttrykt bekymring for situasjonen i sine nærområder. På enkelte skoler i denne byen er det nå også private sikkerhetsvakter og metalldetektorer på grunn av usikkerhet. Så det å finne eksempler på denne usikkerheten er ikke vanskelig, men jeg må si jeg er litt overrasket over at ikke representanten Eide har fått med seg de samme bekymringene.

Vi har heldigvis ikke svenske tilstander i Norge – selv om jeg skjønner at alle kan legge ulike ting i det begrepet – men det er ikke til å komme bort fra at vi har sett flere og flere eksempler på og tendenser til den type uønskede hendelser og tilstander som vi har sett i Sverige og andre land. Den type tendenser og eksempler, det har også skjedd i Oslo. Det vi ønsker, er å sette en stopper for dette før det utvikler seg og blir like ille som andre steder.

Albert Einstein sa at galskap er å gjøre det samme om og om igjen og forvente et helt annet resultat. Når jeg tar opp innvandring i denne debatten, er det fordi jeg føler at berøringsangsten for temaet har gjort at situasjonen har gått fra vondt til verre og blitt delvis irreversibel i en del andre land – f.eks. i Sverige, hvor man fordi man ikke har turt å ta tak i problemene tidlig nok, har latt dem utvikle seg til det har gått mye lenger.

Jeg er veldig glad for de tiltakene som er satt i gang. Vi skal forebygge, vi skal sette inn ressurser innenfor både barnevern, skole, politi – alle disse tingene. Men mitt poeng er at det ikke hjelper å sette inn ressurser for å løse de utfordringene vi nå ser, hvis vi ikke samtidig tør å snakke om og ta tak i de underliggende årsakene – innvandring, dårlig integrering, som forsterkes av gettofisering – og når man ser en veldig høy konsentrasjon av innvandrerbefolkning i visse deler av byen, når det trykket er så sterkt. Skal man klare å løse de situasjonene man ser i belastede bydeler i Oslo i dag, må man også lette på trykket ved å ha en mer kontrollert innvandring til disse bydelene framover.

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Representanten Eide sa noe som jeg egentlig er veldig enig i: Det er viktig å ha en kunnskapsbasert debatt og vite hva utgangspunktet er. I så måte hørte ikke jeg en motsetning til det Carl I. Hagen sa, jeg oppfattet at representanten Hagen etterlyste mer kunnskap og flere tall. Jeg deler både representanten Eides og representanten Hagens utgangspunkt, at det er viktig å vite hva vi snakker om, og det er viktig å få tak i de tallene vi kan få tak i.

Vi vet litt fra den SaLTo-rapporten politiet og kommunen offentliggjør. Vi kunne sikkert hatt bedre tall, men av 2017-tallene for det man sa var gjentatte gjengangere, som man hadde fulgt gjennom flere år, var det 34 av totalt 36 som hadde utenlandske foreldre, og bare én som hadde foreldre som begge var etnisk norske. Av disse 34 ser vi også en annen interessant ting – og det er også en del av kunnskapsoppbyggingen – og det var at 25 av dem hadde straffbare forhold før de var 15 år, altså under den kriminelle lavalderen, og de var egentlig registrert med, tror jeg, 255 forhold til sammen. Det er også interessant, for det peker på en annen viktig del av kunnskapsoppbyggingen, nemlig at man må begynne tidlig. Dette er en utfordring som starter veldig tidlig, og derfor er det sånn at vi her sannsynligvis har mye å hente på forebygging.

Da er det viktig at vi både bruker ressurser og også ser på lover og regelverk på alle nivåer – altså barne-, ungdoms- og voksengjenger. Etter at vi i dette statsbudsjettet har lagt fram penger til bekjempelse av gjengkriminalitet blant både barn og ungdom, vil vi følge opp med lovendringer. Vi skal se på barnevernet. Det er helt opplagt at vi trenger noe også for dem som er under 18 år, og kanskje også under 15 år. Vi må se på om taushetsplikten er til hinder for at politiet, barne-, skole- og sosialetater kan samarbeide godt nok om de yngste. Vi må se på ungdom, om vi kan ha en rask reaksjon. Det er et spørsmål om ressurser, men det er også et spørsmål om vi trenger alle de samtykkene som er nødvendig fra ungdom for å få iverksatt ressurser. Vi må se på om vi trenger flere plasser i ungdomsfengsel. Og vi må se på den mest alvorlige biten, som er gjengkriminalitet, hvor det er naturlig å vurdere også medlemskap i gjenger, og hvor det er naturlig å vurdere bedre mulighet for inndraging av utbytte. For i tillegg til disse ungdomsutfordringene ser vi at det som skjer i en del andre land, er at det kommer utenlandske gjenger direkte inn og etablerer seg i storbyene og tar opp kampen om narkotikamarkedet.

Så vi må egentlig ha flere ting i hodet på én gang, og jeg synes det er et veldig fornuftig utgangspunkt å si at vi skal prøve å tilnærme oss dette kunnskapsbasert.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 13.