Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:01:24]: Senterpartiet har i lang tid anerkjent folkehøgskolenes plass i utdanningssystemet i Norge. For mange er det et annerledes år, et år da de endelig finner seg selv. Spør du folk som har gått på folkehøgskole, sier de ofte at det var det beste året i deres liv. I lange, travle og pressede liv blir et slikt år stående som inspirasjon og motivasjon å bygge videre på. Stadig økende søkning til og interesse for folkehøgskolene viser også hvor bred oppslutning de har. Faktum er at mange flere skulle ønske de fikk gå på folkehøgskole, uten at de får det. Faktum er at mange godt etablerte folkehøgskoler gjerne skulle hatt plass til flere elever, uten at de får det. Faktum er at mange nye folkehøgskoler vil etableres, uten at regjeringen har villet finansiere det.

Senest for et år siden ristet hele stortingsbygget, da Eidsvolls plass var full av engasjerte nåværende og tidligere lærere og elever som kjempet imot kutt. I proposisjonen for budsjettåret 2019 fra regjeringen til Stortinget kan vi lese:

«Folkehøgskolane har ikkje eksamen, og elevane bur i internat på skolen. Skolane fastset sitt eige verdigrunnlag, og dei har pedagogisk fridom. Folkehøgskolane har ulike typar kurs på ei rekke område.

Det er totalt 79 folkehøgskolar spreidde over heile landet. Talet inkluderer Nordnorsk Pensjonistskole og Norsk senter for seniorutvikling, som begge er godkjente som folkehøgskoleliknande tiltak og får tilskott etter folkehøgskolelova.»

Videre leser vi at det i 2017 var over 8 000 årselever ved kortkurs og langkurs. For 2019 er det fremmet forslag om to nye folkehøgskoler, og tilskuddet blir heldigvis opprettholdt og til og med styrket fra årets nivå, men slik har det ikke alltid vært.

Regjeringen ønsker for øvrig fortsatt kutt i kortkurs. Vi mener kortkurs har mye å tilby i et opplæringsperspektiv for framtiden, enten for unge, funksjonshemmede, eldre eller andre. Å fjerne disse vil få konsekvenser for tusenvis av kursdeltakere fra mange sårbare grupper. Det vil også snevre inn folkehøgskolene, mer enn nødvendig, som opplærings- og aktivitetsmotor i lokalsamfunnene.

Regjeringens bestyrelse av folkehøgskolene er dessuten innskrenkende. Folkehøgskolens formål etter sitt eget lovverk er nettopp å fremme allmenndanning og folkeopplysning. Vi kan spørre oss: Hva er en folkehøgskole? Enkelte folkehøgskoler vil omtale seg selv som en verdi- og internatbasert helhetlig og fri læringsarena for faglig, personlig, sosial og demokratisk danning, der elevene blir aktive samfunnsborgere i en bærekraftig verden. Erfaring og likeverd er sentralt. Ungdom bruker folkehøgskolene til å finne sin plass i tilværelsen, til å finne sin orientering og motivasjon i en sammensatt verden med hensyn til jobb, utdanning og samfunnsliv.

Vi kan videre spørre: Hva er folkehøgskolen? Hva lærer ungdommene som går der? Det er vanskelig å måle kompetansen på en karakterskala, og karakterer hører ingen plass hjemme i folkehøgskolene, men alle som går der, alle som jobber der og som kjenner noen som har gått der, kan merke økningen i ferdigheter. De kan se elevenes utvikling i løpet av året. Når man snakker med foreldre eller foresatte om hvordan de opplever at sønnen eller datteren deres har endret og utviklet seg etter et år på folkehøgskole, er det ingen tvil om at skolene har en enorm effekt på læring.

Vi må diskutere folkehøgskolenes funksjon i utdanningssystemet og deres rammer. Folkehøgskolene må bli flinkere til å kommunisere, slik at folk som er opptatt av skole og utdanning, skjønner hva det handler om. Det handler nemlig om skolens kompetanseområder, elevenes utvikling og det brede samfunnsoppdraget. Folkehøgskolenes bidrag til dette er viktig.

Vi kan spørre oss hvilke ferdigheter man konkret utvikler i løpet av et år på folkehøgskole. Er dette noe samfunnet har nytte av? Åsane Folkehøgskole og Nordhordland Folkehøgskole har forsøkt å betegne fire kompetanseområder. De peker på samhandling, kreativitet, emosjonell kompetanse og global kompetanse. Vi får reflekterte elever som samarbeider, som finner løsninger og bedre kan forstå andre, seg selv og verden vi lever i – hvordan de er en del av en helhet. Dette trenger både enkeltmennesket, lokalsamfunnene og den globale verden.

Senterpartiet mener vi bør gi flere mulighet til å gå på folkehøgskole. Vi bør gi folkehøgskolen bedre og mer forutsigbare rammevilkår. I dag er det et gap mellom studiefinansieringen og det det faktisk koster for eleven å gå på folkehøgskole og det det koster for skolene å ha elevene der. Dette gjør at enkelte tar inn flere elever enn det de egentlig har tilskudd til, og at enkelte elever ikke har råd til å gå på folkehøgskole. De aller fleste elevene kommer rett fra videregående og har begrensede muligheter til å tjene penger før de skal gå på folkehøgskole. De har heller ikke mulighet til å tjene penger mens de går der, for de har jo opplæring både på kveldene og i helgene. Senterpartiet ønsker en opptrapping av studiestøtten også for folkehøgskoleelever. Folkehøgskole bør jo være et tilbud som alle ungdommer i hele Norge har like muligheter til å søke seg til.

Folkehøgskolene er kompetansesentre innenfor et bredt spekter av fag. Folkehøgskolene har lange tradisjoner. Kursene tiltrekker seg mange ulike mennesker og er vesentlige for at folkehøgskolene skal kunne oppnå intensjonen i lovverket om å drive folkeopplysning og allmenndanning i et bredt perspektiv.

I sum tilbyr folkehøgskolene kurs både til unge, eldre og ulike grupper i samfunnet, med ulike utfordringer, og til mennesker med ulike funksjonsnedsettelser. Dette gjør igjen at skolene på en god og fleksibel måte kan utnytte sin kapasitet og sine ressurser fullt ut.

I forarbeidet til folkehøgskoleloven ble følgende formulert:

«Folkehøgskolene bør bidra aktivt til gjennomføringen av Kompetansereformen ved å utvikle kortkurstilbud rettet mot lokalsamfunnet, arbeidslivet og grupper som har behov for fleksibel og tilrettelagt opplæring.»

Regjeringen selv har også uttrykt et offensivt syn på kunnskap, aktivitet, utvikling og kompetanse. Jeg kan sitere fra regjeringsplattformen:

«Arbeidslivet endrer seg raskt og stiller økende krav til kompetanse. Alle har behov for påfyll av kunnskap underveis i karrieren. Regjeringen vil legge til rette for bedre kompetanse- og karriereutvikling på ulike arenaer og gjennom hele livet.

Folkehøyskoler er en viktig del av mangfoldet i utdanningstilbudet.»

Ut fra regjeringens egne ord er det grunn til å være ambisiøs og positiv på vegne av framtiden til folkehøgskolene, men vi må også stille spørsmålet: Hva mener regjeringen om folkehøgskolenes funksjon i utdanningssystemet, og vil regjeringen styrke forutsigbarheten for å drifte folkehøgskoler og for å kunne søke seg til en folkehøgskole? Her må jeg si at det er en berg-og-dal-banetur fra ett år til et annet.

Statsråd Jan Tore Sanner [11:11:18]: La meg først takke for en god interpellasjon. Det er ingen tvil om at representanten har et stort hjerte for folkehøyskolene. Jeg skal forsøke å gi uttrykk for noen av de synspunktene og refleksjonene som regjeringen gjør seg rundt folkehøyskolenes posisjon.

I over 150 år har folkehøyskolene vært en viktig del av det norske utdanningssystemet. Den første skolen i Norge var Sagatun Folkehøyskole på Hamar, som startet i 1864. Den danske pedagogen og teologen Grundtvig utviklet tanken om en nordisk høyskole på 1800-tallet. Grundtvig var kritisk til datidens danningsideal, som bygget på drilling og pugg. Grundtvig mente at læring ikke først og fremst skulle bestå av pugging og terping, av teorier som hadde lite med elevenes hverdag å gjøre. Isteden skulle læring utvikles gjennom det levende ord, i samtale mellom elev og lærer og i forelesninger der elevenes hverdagsliv sto i fokus. Han så for seg en skole som vektla økt sosial bevissthet mellom individ og samfunn, og hvor hele mennesket var i fokus.

Folkehøyskolene ble på mange måter etablert som en motvekt mot de offentlige skolene, som drev med pugg og hadde et læringsinnhold som var fjernt for mange. Disse motsetningene er heldigvis blitt mindre i dag, både fordi vi har en skole som har et annet perspektiv på læring enn for 150 år siden, og fordi folkehøyskolene i dag er mer integrert i det norske utdanningssystemet.

I den sammenheng har jeg lyst til å nevne at med den store fornyelsen av fagene i skolen som vi nå er i gang med, skal viktige temaer som demokrati og medborgerskap, bærekraftig utvikling, folkehelse og livsmestring bli mer synlig i skolen. Disse temaene representerer kunnskap og verdier som skal hjelpe oss til å lære, leve og arbeide sammen i en kompleks verden nå og i fremtiden – ikke så langt unna det folkehøyskolene står for.

Vi må ha et skolesystem som forbereder elevene på å møte og forme fremtiden, og vi trenger et variert, romslig og inkluderende utdanningssystem. I dette systemet har folkehøyskolene en naturlig plass som et supplement og alternativ.

For mange elever er året på folkehøyskolen den første gangen de bor hjemmefra. Elevene møter ungdom fra hele landet – og andre land. De får nye perspektiver, tar nye fag og møter nye læringsmetoder. For mange blir dette et modningsår, et livsforberedende år. Elevenes selvutvikling er målet.

Folkehøyskolene er ikke en del av noe formelt utdanningsløp, og skolene er ubundet av pensum og formelle læringsmål. De er også eksamensfrie. Folkehøyskolene er en arena hvor ungdom kan prøve ut sine interesser og i samarbeid med lærerne kanskje finne ut hvor veien skal gå videre i livet.

Pilotprosjektet Mentorordningen i folkehøgskolen er et eksempel på nettopp dette. I denne ordningen følges elevene opp av en mentor, og målet er å øke motivasjonen for å fullføre videregående opplæring. De som har deltatt på dette, er fornøyde, og jeg håper at folkehøyskolene fortsatt kan være et godt tilbud for elever som trenger en pause i videregående opplæring.

Regjeringen er opptatt av både å sikre folkehøyskolenes forutsigbarhet og mulighetene for å videreutvikle skoleslaget. I 2013 var bevilgningen til folkehøyskolene 712 mill. kr. I budsjettforslaget for 2019 er bevilgningen på 885 mill. kr. Det vil si en nominell økning på 173 mill. kr. Siden 2013 er det hittil godkjent tre folkehøyskoler. I perioden fra 1991 til 2013 ble det kun godkjent én ny folkehøyskole. Dette viser at regjeringen satser på folkehøyskolene.

I behandlingen av statsbudsjettet for 2018 kom følgende anmodningsvedtak:

«Stortinget ber regjeringen gå i dialog med folkehøyskolene med sikte på å finne en modell for å fase ut tilskudd til kortkurs der grunnbevilgningen i så fall økes tilsvarende.»

Regjeringen er i dialog med Folkehøgskolerådet for å finne en god fremtidig modell for å dreie tilskuddet vekk fra kortkurs og over til langkursene, slik at flere unge får mulighet til å ta et år på folkehøyskole.

Av den totale grunnbevilgningen til folkehøyskolene på 848 mill. kr utgjør tilskuddet til kortkursene nesten 5 pst., altså om lag 40 mill. kr. Det varierer stort mellom skoler hvor stor andel kortkursene utgjør av den totale virksomheten. Typisk kortkurs er kurs innen sang/kor, dans, håndarbeid, kulturreiser og ulike typer idrett. Kursene er gjennomgående fjernt fra folkehøyskolenes formål og samfunnsoppdrag. Om lag halvparten av deltagerne på kortkurs er over 50 år.

Folkehøyskolenes muligheter til å videreutvikle seg til det beste for elevene vil styrkes om tilskuddet til kortkursene fases ut og grunnbevilgningen økes tilsvarende. Jeg vil komme tilbake til Stortinget med nærmere forslag om hvordan dette kan gjøres.

Faglig frihet er en grunnverdi for folkehøyskolene, og skolene har frihet til selv å utforme sitt innhold. Dette betyr at det i stor grad er opp til skolene selv å ta initiativ til å videreutvikle seg.

Folkehøyskolene tilbyr i dag et bredt utvalg av fag- og kursmuligheter, og de siste årene har mange søkt seg til folkehøyskolenes langkurs. Ved landets folkehøyskoler er det over 300 forskjellige fag, og elever kan lære om alt fra film og animasjon til motor, dans, teater, gårdsdrift, idrett og friluftsliv.

Jeg har inntrykk av at de fleste folkehøyskolene tilpasser kursporteføljen til etterspørselen blant unge søkere. Dette tyder på at folkehøyskolene evner å videreutvikle seg, og at de tilpasser seg de unges behov og ønsker.

Jeg vil også minne om at folkehøyskoleloven fra 1. august i år åpner for at det kan godkjennes en folkehøyskole på Svalbard. Det er kommet inn en søknad fra Svalbard folkehøgskole, og regjeringen har i budsjettforslaget for neste år avsatt midler til godkjenning av skolen med oppstart fra 2019. Det blir et svært viktig tilskudd til folkehøyskolene og vil kunne bety mye for utviklingen av både Svalbard-samfunnet og også det de elevene på et senere tidspunkt kan bidra med inn i det norske samfunnet.

Jeg mener at folkehøyskolene har en viktig rolle i dag og i fremtiden. Folkehøyskolene kan bidra positivt i møte med flere av de utfordringene vi står overfor. Skoleslaget står for noe helt eget og nærmer seg elevene på en litt annen måte enn resten av utdanningssystemet. Elevenes selvutvikling står sentralt for folkehøyskolene. Skolene har en viktig plass gjennom sin sosialpedagogiske tradisjon og evne til å motivere unge mennesker og skape lyst til videre læring.

Regjeringen er opptatt av å bevare forutsigbare rammer for folkehøyskolene. Jeg mener at skolene har de rammene og den forutsigbarheten som må til for at de skal kunne ha et tilbud som holder høy kvalitet, og mulighet til å videreutvikle seg innenfor sitt brede mandat og samfunnsoppdrag.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:19:37]: Jeg takker for statsrådens svar.

Mange unge mennesker har – og vil forhåpentligvis fortsette å ha – stor glede av å gå på folkehøgskole, og det er bra at regjeringen gir tilsagn til flere nye folkehøgskoler. De er nemlig en viktig del av det norske utdanningssystemet også med sitt bidrag til livslang læring. Det er flott at kunnskapsministeren er opptatt av utdanning og unge mennesker også innenfor et bredt felt av praktiske og estetiske fag.

Kortkursene mener Senterpartiet også er et viktig tilbud og verdifullt for dem som deltar. Da må jeg være litt undrende til den varslede kompetansereformen som regjeringen har i gjære, der nettopp behovet for kortere kurs og påfyll også for dem over 50 år er viktig. Da må jo nettopp livslang læring og folkehøgskoler og kortkurs kunne være et element inn i det. Og da må vi anerkjenne folkehøgskolenes plass i utdanningssystemet.

I fjor ble det foreslått at støtten til skolene skulle bli kuttet. Da ville både skolene og elevene og tilbudet bli berørt. Det ville ført til færre elever. Færre elever risikerer man også ved kutt i studiestøtte. Det må vi være bevisste på når forslaget til statsbudsjett blir lagt fram.

Jeg vil også vise til en framtredende Høyre-politiker ved navn Kåre Willoch, som har et barnebarn som selv har gått på Valdres Folkehøgskole. Jeg kan sitere ham på følgende:

«Vi har fått en grundig bekreftelse på det vi visste: for en fremragende, gledesskapende og oppløftende institusjon folkehøgskolen er».

Dette sa Kåre Willoch i sin tale på avslutningsfesten ved Valdres Folkehøgskole.

Det er slike eksempler og erfaringer vi må få flere av, og det er slike eksempler og erfaringer vi ikke må begrense til et mindretall av den norske befolkning.

Kunnskapsministeren har selv tatt til orde for livslang læring og verdien av økt kompetanse i befolkningen. Også her er folkehøgskolene en vekker. De har hjemmel i lov og følger forskrifter for hvordan skoletilbudet og kursene skal bli gjennomført. Og da må jeg spørre: Mener Høyre og regjeringen at nytten folkehøgskolene tjener, skulle vært bedre dokumentert eller annerledes regulert? Kan vi forvente oss økte tilskudd til folkehøgskoler i tiden framover? Og mentorordningen, som statsråden skryter av, har fått avslag fra Kunnskapsdepartementet på søknad om midler i inneværende år. Vil det bli gjort om på dette?

Senterpartiet oppfatter verdien av skolene og vil kjempe mot kutt fra regjeringen.

Statsråd Jan Tore Sanner [11:23:01]: Det var flere problemstillinger representanten tok opp.

La meg først si at jeg har fulgt folkehøyskolene helt fra den tiden jeg satt i utdanningskomiteen, på 1990-tallet, frem til min egen datter gikk på folkehøyskole for noen år siden, og til at jeg nå sitter med ansvaret for dette feltet.

Jeg vil gi stor anerkjennelse til folkehøyskolenes evne til å utvikle seg og tilpasse seg både de samfunnsutfordringene vi har, og de mulighetene som elevene selv søker. Det er ingen tvil om at mange elever både har behov for og nytte av å ha en fot i bakken etter 13 års obligatorisk skole. Muligheten til å gjøre noe helt annet kan både bidra til mer modning og også til å utvikle og utvide perspektiver, som gjør at valgene man tar for videre studier, kan bli både tryggere og bedre. Jeg mener at det er viktig at folkehøyskolene har den friheten nettopp til å kunne utvikle seg i tråd med tidsånden, samtidig som man selvsagt tar vare på de tradisjonene man har. Derfor ser jeg ikke noe behov for at folkehøyskolene skal ha ny regulering. Tvert imot mener jeg det er viktig at folkehøyskolene har en frihet til å kunne tilpasse seg den tiden vi lever i.

Når det gjelder mentorordningen, er det riktig som representanten sier, at de har fått avslag på søknaden. Samtidig er det også slik at Folkehøgskolerådet har midler som gjør at Folkehøgskolerådet selv kan prioritere denne viktige ordningen. Når vi har avslått søknaden, skyldes det at midlene er brukt opp. Vi har, som jeg har vist til, bidratt til at det har kommet flere folkehøyskoler, og at flere elever da har muligheten til å velge dette skoleslaget.

Så har vi, som jeg viste til i mitt innlegg, en dialog med Folkehøgskolerådet om kortkursordningen. Vi mener at det er viktigere at vi prioriterer langkursene. Det er slik at vi i årene som kommer, med trangere budsjetter, vil stå overfor noen tøffere prioriteringsdiskusjoner, og da mener vi at det er bedre å prioritere langkursene for ungdom enn å prioritere kortkurs, som har et mye bredere nedslagsfelt, og hvor over halvparten er over 50 år.

Nina Sandberg (A) [11:25:59]: Vi må lære gjennom hele livet, på flere måter, også utenfor det formelle utdanningssystemet. Interpellanten spør:

«Hva mener regjeringen er folkehøgskolenes funksjon i utdanningssystemet, og vil regjeringen styrke skolenes forutsigbarhet og mulighetene for å videreutvikle skoleslaget?»

Folkehøyskole er et alternativ som er uten karakterer og eksamener, men som kan gi lærelyst og ny motivasjon. Ikke minst kan det gi ungdommene våre ekstra tid til å tenke over hva de vil bruke resten av livet til, og hvordan de skal komme seg dit. Og ikke minst viktig: Det kan gi et verdifullt pusterom fra et karakterpress som gjør seg mer og mer gjeldende andre steder i utdanningsløpet.

Aldri har det vært mer populært å gå på folkehøyskole. Det er 79 skoler over hele landet. I fjor høst startet over 7 700 elever på en folkehøyskole. Det var ny rekord for tredje året på rad. Samtidig vet vi at én av fire ikke fullfører videregående innen fem år. Vi vet også at frafallet i høyere utdanning er omtrent like stort.

Arbeiderpartiet mener at vi trenger det tilbudet folkehøyskolene tilbyr, også fordi det kan bidra til mindre frafall i høyere utdanning, og det kan gi demotiverte elever den ballasten og troen på seg selv som skal til for å fullføre videregående opplæring.

Så kan vi nevne at i 2016 var 130 flyktninger elever på folkehøyskolene, for folkehøyskolene stiller opp når det trengs. De tar samfunnsansvar, de får tillit – i hvert fall fra opposisjonen.

Så vet vi at Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen for tredje gang på fire år har foreslått kutt til folkehøyskolene. I 2014 og 2015 fikk de andre partiene på Stortinget rettet det opp. Sist stoppet vi kuttet i budsjettet for 2018, og nå mener vi at det snart må være nok. De som vil kutte i tilskuddet til dette skoletilbudet, viser manglende innsikt i hva folkehøyskolene er, og hvorfor de er viktige. Vi finner typisk nok, som representanten Knutsdatter Strand var inne på, ingen satsing på bred kompetanse, verken i budsjettforslaget eller i regjeringens ideer om kompetansereform. Det demonstreres med all tydelighet gjentatte kutt til folkehøyskolene. Det er bare ikke bra nok.

Heller enn å kutte til folkehøyskolene, kutte i rentefritak fra tidligere utdanning og kutte i stipendandelen for studenter som ikke fullfører en grad, men av ulike grunner enten bytter studium eller dropper ut, vil Arbeiderpartiet satse på folkehøyskolene, studiesentrene, voksenopplæringen og den uformelle utdanningen, bedre oppfølging av studentene, karriereveiledning – ja, rett og slett lik mulighet til utdanning og kompetanse for alle, ikke bare for dem med rike foreldre eller som har alt på stell ellers i livet.

Vi har vært rundt og møtt flere folkehøyskoler det siste året – Rønningen Folkehøgskole her i Oslo, men også i Orkdal og den som skal komme på Svalbard. Da traff vi glade, engasjerte elever som fikk tid til å fordype seg i sine interesser, få venner og utvikle seg faglig og sosialt. Jeg er særlig imponert over spennet i fag og tilbud på folkehøyskolene, og jeg har også merket meg den måten elevene lærer på sammen med andre elever og sammen med lærerne. Resten av utdanningssystemet tror jeg har mye å lære av måten folkehøyskolene legger opp undervisningen på, og hvordan de jobber med å skape en skole der alle kan lykkes.

Stortinget trenger å gjøre et politisk arbeid om folkehøyskolene. Folkehøgskolerådet har tatt initiativ til en regelgjennomgang for å lande en framtidsrettet modell for finansiering av kortkurs. Det støtter vi i Arbeiderpartiet. Vi mener at man må snakke med folkehøyskolene, ikke bare snakke om dem. Vi ønsker også en sak om støtte- og finansieringsordningene i folkehøyskolene som bidrar til at folkehøyskolen kan være et reelt tilbud for alle. Dette bør ikke bare diskuteres i budsjettsammenheng, men på et prinsipielt og gjennomtenkt nivå.

Så vil jeg avslutte med å takke representanten Knutsdatter Strand for at hun reiser spørsmålet i dag. Det er godt at Arbeiderpartiet og Senterpartiet har en felles ambisjon for folkehøyskolene.

Turid Kristensen (H) [11:30:38]: Folkehøyskolene er en viktig del av det norske utdanningssystemet. Jeg kan berolige representanten Nina Sandberg med at det er flere partier enn Arbeiderpartiet og Senterpartiet som har store ambisjoner for folkehøyskolene og ser verdien i disse.

Mange ungdommer og voksne har stor glede av å tilbringe et år på folkehøyskole. Som statsråd Sanner var inne på, er et år på folkehøyskole for mange unge det første møtet med voksenlivet. Mange flytter hjemmefra for første gang og skal etablere seg på egen hånd og stå på egne ben – i ukjente omgivelser, med ukjente mennesker.

Alle kjenner vel noen som har gått på en folkehøyskole, og som kan fortelle om gode opplevelser, læring og minner for livet. Jeg kjenner mange, og i ettertid skulle jeg nesten ønske at jeg selv hadde valgt et år på folkehøyskole. Jeg valgte i stedet å tilbringe et år mellom videregående og studier i Danmark for å drive med det jeg likte aller best på den tiden, nemlig sprangridning. Og slik er det for mange. Dette er en mulighet til å bruke tid på det man liker og er opptatt av, eller å prøve noe helt nytt. Også for meg var dette første gang jeg skulle stå på egne ben, også for meg var dette et år hvor jeg kunne tenke meg om når det gjaldt veien videre, og «finne meg sjæl». Jeg har aldri angret på det, og angre gjør heller ingen av alle dem jeg kjenner som har gått på folkehøyskole. Et år som dette er viktig, godt og nyttig for veldig mange, for det er ikke alle som er klare til å starte på videre studier eller til å gå ut i arbeidslivet etter fullført videregående opplæring. For mange er derfor folkehøyskolen et godt og spennende alternativt tilbud om å gjøre noe litt annerledes.

Folkehøyskolen er et sted der ungdom møtes på tvers av fylkesgrenser, kultur og religion, med felles interesse for friluftsliv, musikk, teater, film, gaming, idrett eller gamle håndverksteknikker, for å nevne noe. Folkehøyskolene er en institusjon i samfunnet, og de er kulturbærere.

Året på folkehøyskole glemmes som nevnt aldri. Det er et fellesskap de som har vært der, tar med seg videre i livet. Nettopp derfor bruker regjeringen hele 848 mill. kr på folkehøyskoler i 2018. Til sammenligning ble det brukt rundt 700 mill. kr i 2013. En økning på 100 mill. kr betyr at vi har kunnet utvide tilbudet betraktelig de siste årene. I representanten Marit Knutsdatter Strands innlegg i dag kunne det nesten høres ut som om det legges opp til å svekke folkehøyskolene og elevenes muligheter til å gå der. Jeg opplever dette som en litt underlig virkelighetsbeskrivelse, all den tid satsingen på folkehøyskolene har vært og er som den er. Jeg kjenner meg heller ikke igjen i representanten Strands beskrivelse av en berg-og-dal-banetilværelse for folkehøyskolene. Jeg antar at representanten Strand hadde i tankene endringen som flere har vært inne på i støtten til de såkalte kortkursene, kurs hvor over halvparten av deltakerne tilhører en av de mest kjøpesterke gruppene i samfunnet vårt, mennesker over 50 år. Det er faktisk et spørsmål om hva det offentlige skal betale for, og dette mener jeg er en av de tingene som ikke bør prioriteres høyest. Derfor mener jeg at det er riktig med en justering, og det er også noe jeg mener vil styrke folkehøyskolene og tilbudene til de mange som også i framtiden skal få gleden av å tilbringe tid der.

Jeg kjenner meg heller ikke igjen i representanten Nina Sandbergs undring over om høyresiden forstår kvaliteten, hensikten eller meningen bak folkehøyskolene. Det er jeg helt overbevist om at representanten Sandberg godt vet at også høyresiden gjør, og det viser vi faktisk i praktisk politikk. Denne regjeringen er opptatt av å sikre folkehøyskolenes forutsigbarhet og mulighetene for å videreutvikle seg, og jeg vil være med og jobbe for at mange flere ungdommer nettopp kan få oppleve og ta med seg erfaringene som en folkehøyskole gir.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:35:02]: De som har gått på folkehøgskole, omtaler det, som foregående taler sa, som et av sitt livs beste år. Med danning og folkeopplysning som formål er det ingen tvil om at folkehøgskolene har en viktig plass i utdanningssystemet. Statsråden viser til egne erfaringer med folkehøgskolene, og det er godt å høre, for her er det faktisk sånn at man omtrent må ha vært på en folkehøgskole før man vet hva det handler om.

Statsråden peker ikke på nye reguleringer som løsningen. Han peker på at de tar samfunnsansvar. Men anerkjenner dagens reguleringer potensialet som ligger i folkehøgskolene? Folkehøgskolerådets rammer er visstnok vide og gode, men det ville det være interessant å se om Folkehøgskolerådet kjenner seg igjen i. I tøffe prioriteringer kommer de også til å måtte redusere andre initiativ, og når vi nå setter kortkursene opp mot langkursene og sier at kortkursene dessverre må gå, er jeg spent på om man tar inn over seg konsekvensene dette får, og det folkehøgskolene varsler at dette vil føre til.

Om vi i løpet av det neste året kommer til å se en kompetansereform som etablerer nye kortkurs, nye læringsarenaer, nye institusjoner som skal ivareta også de over 50 år som ikke nødvendigvis er kjøpesterke eller har den kompetansen de trenger for å møte endringene i arbeidslivet, vil det være forferdelig trist dersom vi har latt det gå ut over kortkursene vi allerede i dag har ved folkehøgskolene, og som allerede i dag er lettbeinte og møter endringene i samfunnet.

Vi må spørre oss: Hva er framtidspotensialet? For det er nettopp det denne interpellasjonen handler om. Hvilken funksjon har folkehøgskolene i utdanningssystemet? Vi kan allerede nå se at folkehøgskolene har lansert to store prosjekter: psykisk helse og livsmestring. Er det noe vi må anerkjenne i dag, er det nettopp at grunnskolen ikke dyrker fram motiverte og glade elever i stor nok grad. Stadig flere opplever ensomhet, også i stadig yngre alder. Grunnskolen og videregående har kanskje noe å lære av folkehøgskolene, og vi må kanskje også anerkjenne at folkehøgskolene burde få en større plass i utdanningssystemet i Norge.

Hvem vet hva framtiden bringer? Dette har vært en interessant diskusjon, og det har ikke stått på lovord om folkehøgskolene. Det må vi ta som et godt tegn.

Jan Tore Sanner (H) [11:38:18]: Jeg vil også takke for en god debatt. Det ligger mye anerkjennelse i de lovordene som er gitt fra ulike representanter i denne interpellasjonsrunden.

Jeg mener det er viktig at vi også løfter frem og diskuterer folkehøyskolene. Når jeg i et tidligere svar sa at det ikke er behov for ny regulering, handler ikke det om at jeg ikke er åpen for å se på rammeverket. Vi skal alltid være åpne for å se på rammebetingelsene, både for skoler og andre virksomheter. Mitt poeng er at jeg ikke ser behov for at vi skal innsnevre folkehøyskolenes rammevilkår, og at de skal reguleres mer inn i det ordinære utdanningssystemet. Jeg mener det er viktig at folkehøyskolene har en fri posisjon og kan være både et supplement og et alternativ. Jeg mener også det er viktig at vi ser på kortkursene, først og fremst ut fra en prioriteringsdiskusjon, slik at vi kan gi et større rom for hovedsatsingen til folkehøyskolene, som er langkurs for ungdom.

Så er det riktig, som representanten peker på, at vi også er inne i en kompetansereform. Kompetansereformen handler om å sørge for at de som er i arbeid, har den kompetansen de trenger for å kunne ta nye oppgaver og opprettholde sin tilknytning til arbeidslivet. Folkehøyskolene har selvfølgelig en mulighet til også å spille inn i den diskusjonen, selv om jeg vil tro at det primært er fagskolene, yrkesfaglig studieretning, universitets- og høyskolesektoren og også privat sektor som vil ha en viktig rolle i kompetansereformen. Men folkehøyskolene kan selvfølgelig ha sin egen diskusjon og se hva de kan bidra med inn i reformen Lære hele livet.

Så helt til slutt til Nina Sandberg, som mener at folkehøyskolene er nedprioritert under den borgerlige regjeringen. Selvsagt er det slik at alle budsjettposter må tåle et kritisk blikk i en budsjettprosess, men når vi nå ser på tallene og resultatene av samarbeidet mellom Kristelig Folkeparti, Venstre, Fremskrittspartiet og Høyre, ser vi at i perioden 2013–2018 er bevilgningene økt med nominelt 173 mill. kr. Det har kommet tre nye folkehøyskoler, mens det i perioden 1991–2013 kun kom én ny folkehøyskole. Jeg mener at disse tallene taler for seg.