Stortinget - Møte mandag den 17. juni 2019 (under arbeid)

Dato: 17.06.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument: (Innst. 380 S (2018–2019), jf. Dokument 8:124 S (2018–2019))

Innhald

Merknader

Referatet er under arbeid. Innleggene blir publisert fortløpende så snart de foreligger.

Sak nr. 9 [15:14:52]

Innstilling fra utdannings- og forskningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Mona Fagerås, Sheida Sangtarash, Freddy André Øvstegård og Kari Elisabeth Kaski om gratis skolemat til alle (Innst. 380 S (2018–2019), jf. Dokument 8:124 S (2018–2019))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Torstein Tvedt Solberg (A) [] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for effektivt arbeid med saken.

Jeg er så heldig at jeg har fått besøke en del steder som har innført skolemat: Godalen videregående i Stavanger, Motland skule på Nærbø og Ogna skule i Hå. Erfaringene derfra er enormt positive. Listen av gode effekter er lang, alt fra økt læring til bedre samhold. Så det jeg har sett og hørt – og smakt – på disse stedene, gjorde at min tvil ble ryddet unna. Skolemat er noe alle barn bør få oppleve gleden av.

Derfor er jeg glad for at Arbeiderpartiet vil innføre et sunt og gratis skolemåltid for alle elever i grunnskolen. Denne typen gode fellesskapsløsninger kommer ikke av seg selv, de må skapes, og så lenge folks hverdag kan bli enklere, eller noen grupper faller utenfor, er det rom for sterkere fellesskap. Derfor foreslår vi i Arbeiderpartiet skolemat.

En av skolens viktigste oppgaver er å utjevne sosiale forskjeller, og dette har vi ikke lyktes godt nok med. Fremdeles gjenspeiler elevers skoleresultater hvilke utdanning foreldrene har. Skal norsk skole gi alle barna våre like muligheter i livet, må det tas større grep. Nok kvalifiserte lærere og tidlig innsats er selvsagt viktig, men også rammene rundt skoledagen er viktig, og norsk skole skal kunne gi alle barn like muligheter til å lykkes i livet.

Barn og unge må ha det bra for å lære godt. Det å være god og mett i magen er et grunnleggende behov for å kunne ha det bra, og det forundrer meg at regjeringen – og kanskje spesielt Høyre – ikke ser dette. Statsministeren slår fast at vi har en forskjellsskole. Hun slår alarm, mens hennes egen kunnskapsminister sier nei til et av de mest målrettede grepene en kunne tatt nettopp for å få gjort noe med disse forskjellene.

Tallenes tale er ganske klar: Ungdommer fra hjem med dårlig råd spiser sjeldnere frokost, frukt og grønt. Hver tiende elev i 6. klasse spiser ikke frokost. Hele 85 000 barn har ikke med seg matpakke. Sjansen er stor for at det er de samme barna som går sultne gjennom hele skoledagen, og når en er sulten, er det vanskeligere å konsentrere seg om læring. Forskningen har vist at skolematordningen hjelper nettopp disse barna, og at det er de som har mest utbytte av å få et enkelt skolemåltid i løpet av skoledagen.

Skolemat er som et kinderegg: Det er sunt, det er bra for læring, og det skaper et fellesskap der alle er inkludert. Jeg er opptatt av at vi også trekker fram dette, at det også er bra for elevers læring. Det er ikke kun et folkehelsetiltak.

Dessverre er det slik at vi blir nedstemt i dag. Jeg håper i hvert fall Venstre og Kristelig Folkeparti melder seg på i denne debatten, men det virker som at skal vi få til skolemat, må vi få en ny regjering.

Jeg tar opp det forslaget som Arbeiderpartiet er med på.

Presidenten: Da har representanten Torstein Tvedt Solberg tatt opp det forslaget han refererte til.

Kent Gudmundsen (H) []: Det er bred politisk enighet om at et sunt og riktig kosthold er en viktig forutsetning for både trivsel, velvære og læring, og at inntak av mat og drikke i løpet av skoledagen er nødvendig for å opprettholde konsentrasjon og energinivå. Derfor er det fint å se de mange gode, lokale løsningene som utformes, og også at ulike undersøkelser viser at de fleste i barneskolen og store deler av elevene i grunnskolen har med seg en sunn matpakke hjemmefra.

Innholdet i matpakkene er sunt – de fleste har grovbrød, knekkebrød, skinke og ost eller tilsvarende pålegg – og det støtter opp under de nylig oppdaterte retningslinjene fra 2016 om at innholdet i et sunt måltid skal være slik. Det kom også fram at matpakkene har den klare fordelen at de er tilpasset den enkeltes ønske, men kanskje viktigst, de tar hensyn til både allergier og religion. Svært mange skoler legger til rette for tilgang til kjøleskap, mikrobølgeovn – eller annen type oppvarmingsmulighet – og abonnementsordninger på frukt og grønt, melk og yoghurt og andre meieriprodukter, som man for øvrig får støtte til over statsbudsjettet, og som er temmelig utbredt.

Men det som bekymrer meg, er at trolig vil altfor få skoler i dag organisere sin skoledag slik at elevene får minst 20 minutters spisepause. En undersøkelse fra 2013 viste at det bare var 55 pst. på barnetrinnet og 38 pst. på mellomtrinnet som hadde satt av tilstrekkelig spisetid. Og det hjelper jo lite – og motiverer lite – å ta med en sunn matpakke hvis ikke skolen legger til rette for de gode rammene for skolemåltidet. Her er det blitt sendt ut skjerpede retningslinjer for 2016, og jeg mener at alle skolene som et minimum må etterstrebe å følge disse.

Når vi snakker om skolemat, tror jeg det viktigste vi kan gjøre, er å involvere foreldre og barn og gi økt kunnskap om hva et sunt måltid og riktig ernæring skal bestå av, og hvorfor et sunt måltid i skolen er viktig. Det er slik vi bidrar til at alle, fra skoleledelse og lærere til elever og foresatte, drar i samme retning og bidrar til gode holdninger i bunnen for alle måltider. God folkehelse handler tross alt om hele mennesket – fra frokost til lunsj, middag og kvelds – og skolene bør derfor spille på elevenes iboende nysgjerrighet, slik at flere blir bevisste, og at man bedre legger til rette for at skolemåltidet blir en sosial aktivitet som inspirerer til inkludering, mangfold, sosial kompetanse – ja: livsmestring.

En statlig ordning ville ikke ha kunnet ta høyde for alle lokale hensyn, og det ville også medføre at vi måtte sette av betydelige investerings- og driftskostnader. Disse ressursene kunne gått til å styrke kvaliteten og innholdet i skolen. Da er det bedre at man finner de gode, lokale løsningene som man har i dag: ordninger som skjermer lavinntektsfamilier og bidrar til økt kunnskap og innsats for en bredere satsing på god folkehelse. I sum vil våre barn være best tjent med det.

Roy Steffensen (FrP) []: Det er ingen uenighet om at et godt kosthold er viktig for god helse og gir gode forutsetninger for barns læring på skolen, men er dette et statlig ansvar? Jeg mener at det å sørge for at egne barn spiser, det å etablere gode matvaner, er noe av det mest elementære vi som foreldre skal sørge for.

I dag vet vi at nesten 100 pst. av elevene i barneskolen har med seg matpakke. Da blir det helt feil om vi skal bruke offentlige midler på å nasjonalisere en tjeneste som foreldrene skal gjøre selv, og som de i dag gjør selv. Det er feil vei å gå å gjøre dette til et statlig ansvar og bruke 2,5 mrd. kr av skattebetalernes penger på en oppgave som foreldrene i dag utfører.

Så vet vi at det er noen som ikke har med seg matpakke, det er noen som går sultne gjennom skoledagen. Dette kan være alvorlig, og det kan være på sin plass med politiske tiltak for å komme problemet i møte. Men det er lokalt de vet hvor skoen trykker, f.eks. i form av levekårsundersøkelser i kommunen eller ved at en rektor vet at akkurat ved hans skole, i enkelte klasser, er dette en utfordring. Da bør dette også håndteres lokalt. Jeg er en stor tilhenger av lokale løsninger, at ikke alle skoler og kommuner må håndtere dette likt.

Som grunnprinsipp er jeg for helt fritt skolevalg, så kan foreldrene velge den skolen som tilbyr den totalpakken de mener vil passe sitt barn best, enten det handler om leksefri skole, skolemåltid eller at skolen f.eks. skal være en realfagskole, språkskole eller annet. Der er vi ikke i dag. Da mener jeg en god løsning er at dette er det skoleeierne selv som må avgjøre. Lokaldemokratiet er grunnmuren i samfunnet vårt, og jeg mener at tjenester som skolemat organiseres og tilpasses best lokalt, nettopp fordi kommunen kjenner innbyggerne, lokale forhold, og kan lage et tilbud som passer behovene for de elevene som bruker skolen. Men da må vi gi lokalpolitikerne tillit og frihet til å organisere og prioritere tjenestene slik de mener er best for sine innbyggere, uten statlige pålegg og krav. Noen plasser vil foreldrebetalte tiltak fungere godt, som f.eks. ved Gosen skole i Stavanger, eventuelt supplert med støtteordninger til lavinntektsfamilier. I andre områder kan det være nok at skolen har mat i bakhånd i tilfelle enkelte elever av og til dukker opp uten matpakke.

For å oppsummere: Jeg har stor tillit til at dette bør lokalpolitikerne bestemme, og jeg er svært skeptisk til å bruke 2,5 mrd. kr av skattebetalernes penger på at det offentlige skal overta foreldrenes rolle som oppdragere på et område der foreldrene leverer i dag.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Skolemat er en viktig del av hverdagen til barn og unge i hele landet, mandag til fredag store deler av året. Det er viktig for ernæring og oppvekst og påvirker hvor rustet elevene er for å lære. Skolemat handler om folkehelse i skolen.

Vi vet at matvanene våre påvirker hvordan vi kan yte. Feilernæring er et enormt stort problem verden over. De som spiser regelmessig og har et balansert kosthold som inneholder frukt og grønt og en passe mengde fett, gjør det bedre på skolen og fungerer bedre sosialt. Både psykisk og fysisk helse blir påvirket av hva vi spiser. Et felles skolemåltid gir også bedre skolemiljø og påvirker relasjonene og det sosiale elevene imellom.

Skolematens Venner peker på at skolemat bidrar til å redusere frafall og sikre gjennomføring, redusere helseproblemer, redusere mobbing og bedre elevenes læring. I tillegg kan skolemat bidra til å rekruttere til matfagene. Mat i skolen er et av mange verktøy for utdanning for bærekraftig utvikling.

Da Senterpartiet sist var i regjering, og vi hadde gratis skolefrukt, så man at flere elever spiste mer frukt og grønt enn ellers, uavhengig av sosial bakgrunn. Vi mener en felles skolematordning bør bygge videre på mattradisjoner med sunn, god og næringsrik mat. Det må samtidig være stort rom for lokal utforming og tilrettelegging av måltidene. Hva slags mat som skal bli servert, når, til hvem og hvordan, må kommunene i samråd med skolene bestemme.

At hjemmet bidrar, og eventuelt med en egenandel, må det være handlingsrom for. Samtidig skal ordningen være sosialt inkluderende. Alle elever skal bli sikret skolemat.

Det finnes mange gode eksempler på skoler som lykkes med skolemat. Selnes skole i Tromsø har mat elevene har laget selv. Skoler i Vågå kommune har ulike mattilbud i både barne- og ungdomsskole. Fylkesmannen i Trøndelag er en stor pådriver for skolemat i fylket. Vega skole har gode lokale innkjøpsavtaler for råvarer. Indre Fosen skilter med gode erfaringer fra både små og store grunnskoler. Vinje, Lyngen og Skjåk – jeg kunne ramset opp i fleng. De viser at det er mulig.

Stoltenberg-utvalget foreslo skolemat. Senterpartiet har foreslått skolemat flere ganger. Regjeringen Solberg avviklet ordningen med gratis frukt og grønt daglig i skolen. Anslag på kostnader for skolefrukt og skolemat er mange. I Senterpartiets alternative budsjettforslag for 2019 kom vi med forslag om å øke overføringene til kommunene, med rom for 100 mill. kr til gratis skolefrukt på alle ungdomsskoler og kombinerte barne- og ungdomsskoler fra høsten 2019. Dette har vært et steg i riktig retning.

Vi har i dag to forslag vi står alene om, og dem vil jeg ta opp.

Presidenten: Da har representanten Marit Knutsdatter Strand tatt opp de forslagene hun viste til.

Mona Fagerås (SV) []: På fredag besøkte jeg Sjomen skole i nye Narvik kommune. Ikke bare var det det luneste og vakreste stedet jeg har vært, men skolen serverte altså skolemat med grønnsaker som de dyrker selv i skolens drivhus. Jeg ble så sjarmert!

De fleste elevene spiser frokost før de går på skolen, men ikke alle. De fleste har med niste, men ikke alle. Og ikke alle har med sunn mat. Barn fra høyere sosiale lag har oftere med seg matpakke, og matpakka er oftere sunn. Det er store sosiale helseforskjeller i befolkningen – og det begynner å vises så altfor tidlig i livet. Sunne matvaner i barneårene forplanter seg videre, og motsatt.

Sosiale helseforskjeller er urettferdig og representerer et tap både for enkeltmennesker, for familier og for samfunn. Feilernæring, overvekt og konsentrasjonsproblemer som følge av dårlige matvaner er et økende problem blant norske barn og unge. Dette vil gi seg utslag i de framtidige helsestatistikkene ved økende antall mennesker med livsstilsrelaterte sykdommer. Usunn mat og mangel på fysisk aktivitet er blant de største truslene mot den framtidige folkehelsen. Det må settes i verk effektive tiltak for å snu denne trenden nå. Et skolemåltid er først og fremst et folkehelsetiltak, men det vil også ha positiv læringseffekt.

Senter for forskning om helsefremmende arbeid, miljø og livsstil ved Universitetet i Bergen har konkludert med at skolemat gir økt konsentrasjon og yteevne blant elever. Og ulike studier har vist at elever som spiser regelmessig og har et balansert kosthold som inneholder frukt, grønnsaker og passe mengde fett, gjør det bedre på skolen og fungerer bedre sosialt. Helsedirektoratet anbefaler på faglig grunnlag at det skal være et tilbud om gratis frukt, melk og grønnsaker i hele skolen.

Mange land tilbyr i dag skolemat. Nabolandene våre, Sverige og Finland, har lang tradisjon for og god erfaring med å tilby elevene skolemåltider.

Skolemåltidet har i tillegg en sosial dimensjon fordi det legges til rette for samling rundt felles måltider, som gir grunnlag for felles opplevelser ved å knytte læringsarbeidet i skolen til maten som serveres. Samling om skolemåltidene gir altså muligheter til å styrke samholdet mellom elevene. Et gratis skolemåltid er en vinn-vinn-situasjon. Læring, helse, trivsel og bedre folkehelse er viktige bidrag for å møte de økende forskjellene vi har i landet vårt.

Abid Q. Raja hadde her overtatt presidentplassen.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: At barn får tilstrekkelig og riktig mat i løpet av sin skoledag, er viktig. Å lære på tom mage er vanskelig for både barn og voksne. Derfor ser vi med bekymring på rapporten fra Norges forskningsråd fra 2011, som kartla 15 000 skoleelevers matvaner. Det viser seg at 14 pst. av barna ikke har med seg egen matpakke. Så vet vi at etter dette gikk Helsedirektoratet ut med anbefalinger til alle skoleeiere om mat i skoletiden, hvor det gis gode råd om hvordan man kan skape gode matopplevelser i skolen. Så er det opp til skoleeiere lokalt hvordan dette skal følges opp. Vi vet at noen følger dette opp også med egne holdningskampanjer, og andre har innført matservering i skolens regi, noe som mange steder har fungert meget bra.

Dette handler om prioritering av ressurser. Å innføre gratis skolemat til alle er et kostbart og heller ikke nødvendigvis treffsikkert tiltak. Vi i Kristelig Folkeparti vil derfor heller prioritere penger til flere lærere. Vi vil heller ha flere årsverk inn i skolen enn gratis skolemat. Vi mener at det beste virkemiddelet for å utjevne sosiale forskjeller ikke nødvendigvis ligger i gratis skolemat til alle, men i å motvirke barnefattigdom gjennom satsing på en god skole. Å innføre en nasjonal ordning for gratis skolemat vil medføre betydelige driftskostnader, midler som vi mener heller bør gå til arbeidet med å styrke kvaliteten i skolen. Her vil representantene bak forslaget ha begge deler, mens regjeringspartiene har gjort sin prioritering, som vi står 100 pst. bak. Vi får ikke færre elever per lærer i ordinær undervisning i skolen uten noen tydelige prioriteringer. Kristelig Folkeparti er derfor glad for at det nå er færre elever per lærer enn på noe tidspunkt de siste ti årene. Nye tall for skoleåret 2018/2019 fra Utdanningsdirektoratet viser at vår politikk virker.

Satsingen på lærernorm på skolenivå har resultert i flere lærere i skolen og større lærertetthet. I dette skoleåret er det totalt 1 045 flere årsverk til undervisning sammenlignet med forrige skoleår. Det er blitt 3 129 flere lærerårsverk siden skoleåret 2014/2015. Økningen i lærerårsverk er størst på 1.–4. trinn, men det har også vært en forbedring på 5.–10. trinn.

Vi mener det beste virkemiddelet for å utjevne sosiale forskjeller ikke ligger i gratis skolemat til alle, men i å motvirke barnefattigdom gjennom satsing på flere lærere. Kristelig Folkeparti har derfor valgt å satse på flere lærere framfor gratis skolemat, noe de aller fleste foreldre fortsatt viser at de tar ansvar for.

Guri Melby (V) []: I likhet med forslagsstillerne er jeg bekymret for de ungene som drar til skolen uten mat i magen. Det er helt riktig at god ernæring er viktig for konsentrasjon og for kognitiv utvikling. Ingen barn i Norge skal sulte, men det gjør heller nesten ingen. I Norge har vi lang tradisjon for medbrakt niste, men det er jo ikke et argument i seg selv for ikke å endre på noe. Jeg har besøkt flere skoler og barnehager som har funnet gode, egne løsninger for å sikre barna og elevene et sunt måltid i løpet av dagen. Noen plasser er det varm mat, noen plasser er det grøt til frokost, andre plasser er det brødmat med pålegg. Noen har kjøkken, noen har ikke det. Noen har foreldre som stiller opp på dugnad, noen ordner dette på egen hånd.

Norge er forskjellig, kommunene er forskjellige, skolene er forskjellige, og ikke minst er elevene forskjellige. Venstre vil gi skolene og skoleeierne frihet, fordi det er de som kjenner behovene best. På Venstres landsmøte i år hadde vi en bred debatt om skolemat, og vi landet på å vedta at alle kommuner bør vurdere hvordan de kan tilby minst ett måltid om dagen. Det er et vedtak som gir rom for lokale løsninger. Vi vil ikke tre nasjonale løsninger over hodet på kommunene, som kanskje ikke opplever at de har en utfordring på dette området. Men vi tror også at alle kan ha godt av å tenke gjennom om skolemat kan være nyttig for deres elever, og i så fall på hvilken måte de kan dekke et sånt behov.

Jeg stoler på at norske kommuner ivaretar ungene sine, og at de tar ansvar for at ingen går lange dager uten mat i magen. Denne regjeringen har barnefattigdom som hovedprioritet, og våre tiltak, som bl.a. Venstre-gjennomslaget gratis kjernetid i barnehagen – og snart i SFO – tilskuddsordning mot barnefattigdom og høyere barnetrygd er alle ting som letter byrden for lavinntektsfamilier. Det betyr at flere foreldre har økonomisk romslighet til å prioritere frokost og gode matpakker.

Vi lever i en velferdsstat som skal legge til rette for at alle kan leve et godt liv, samtidig som vi gir ekstra hjelp til dem som sliter. Men jeg er ikke sikker på om det er statens ansvar å mate alle barn, også der foreldre, skolen og kommunen mener det ikke er nødvendig. Venstre ser helst at avgjørelser tas nærmest mulig dem det gjelder, og det er ingen grunn til at Stortinget skal blande seg inn i hva folk har i matboksen.

Den norske skolen fungerer heldigvis godt for de aller fleste, men vi har noen utfordringer å ta tak i. Jeg er bekymret for at halvparten av timene med spesialundervisning i dette landet gis av lærere uten riktig utdanning. Det vil si at de ungene som trenger mest støtte, får dårligst hjelp. Jeg er bekymret over at vi generelt har for mange ufaglærte i skolen, og at forskjellene fra skole til skole og fra kommune til kommune er for store. Derfor prioriterer Venstre lærere øverst i skolebudsjettene.

Dette er et forslag med gode intensjoner, men saken er at vi må prioritere, også når det gjelder kronene som går til skolen. Vi har utfordringer som gjelder langt flere elever, og som utfordrer skolens viktigste oppdrag, nemlig å la elevene lære og utvikle seg til hele mennesker.

Statsråd Jan Tore Sanner []: Bedre kosthold og måltidsglede er viktig for barn og unge. Regjeringen mener at barnehage, skole og SFO både kan og bør være en del av kommunenes virkemiddelapparat for bedre folkehelse. Vi har derfor høye forventninger til kommunene på dette området. Dette er kommunisert gjennom både regjeringens folkehelsemelding, som nylig ble lagt frem, og Nasjonal handlingsplan for bedre kosthold. Vi skal fremme gode måltider og matordninger i skole og skolefritidsordning. Vi skal også bidra til at helsemyndighetenes anbefaling om 20 minutters spisetid følges opp i skolen. Et av tiltakene i folkehelsemeldingen er at vi vil samle og identifisere gode ideer og konkrete løsninger for frokostordninger i ungdomsskolen og spre disse på en egnet måte.

Det er ingen uenighet om at et godt kosthold er viktig for helse og gir gode forutsetninger for læring. Samtidig handler politikk om prioriteringer. Lokaldemokratiet er grunnmuren i det norske velferdssamfunnet, og lokalt nivå bærer noen av de absolutt største og mest omfattende velferdsordningene. Jeg vil at det primært skal være opp til lokalt nivå å prioritere hvilke tiltak som er best egnet for å bedre folkehelsen i hver enkelt kommune.

Selv om nasjonale tall viser at 14 pst. av elevene går på skole uten å ha med seg mat, vil det være store lokale variasjoner. Ifølge elevenes egenrapportering i forskningskampanjen i 2011 hadde hele 97 pst. av barneskoleelevene med seg mat hjemmefra. De lokale variasjonene tilsier at problemet i ett område kan være så stort at det vil være nødvendig at alle får mat på skolen. I noen områder vil foreldrebetalte tiltak fungere godt, eventuelt supplert med støtteordninger for lavinntektsfamilier. I andre områder kan det være nok at skolen har en pakke knekkebrød og smøreost på lur. Det er foreldrene som har hovedansvaret for barn og unges kosthold. Derfor er det viktig at det er et tett samarbeid med hjemmene, og at lokale skolematordninger er tilpasset både barna og foreldrene som bor i kommunen.

Vi har tidligere beregnet hva ulike skolematordninger vil koste, dersom det skal innføres nasjonalt. Det kostet 3,3 mrd. kr for bare råvarene til et enkelt brødmåltid, inkludert frukt, grønnsaker og melk. Regjeringen har prioritert flere lærere, vi har prioritert videreutdanning av lærere, og vi kommer til å prioritere skolens innhold også i årene som kommer, når det gjelder nasjonale ordninger.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: På statsrådens innlegg virker det som om det er bred enighet om folkehelseperspektivet i denne saken, at skolemat er bra for helsa. Sånn sett var det spennende å se i forrige uke at folkehelseministeren meldte seg på i denne diskusjonen. Med stor bravur gikk hun ut i VG og sa at hun ville ha skolemat i alle kommuner med en foreldrebetaling etter samme modell som barnehagene, om jeg forsto henne riktig. Sånn sett går folkehelseministeren lenger enn statsråd Sanner når hun peker på en konkret modell. Kan statsråd Sanner bekrefte, eller avkrefte, om utspillet til folkehelseminister Sylvi Listhaug i VG om foreldrebetalt skolemat etter modell fra barnehager er regjeringas politikk eller et utspill fra Fremskrittspartiet?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Nå har ikke jeg lest detaljene i utspillet fra folkehelseministeren. Det det er bred enighet om også i denne salen, er nettopp folkehelseperspektivet. Der uenigheten kommer, er om vi skal bruke 3,3 eller 4 eller kanskje enda flere milliarder kroner på mat til alle skoleelever når vi ser at det er 14 pst. som ikke har med seg mat på skolen.

Jeg har i mitt innlegg pekt på ulike modeller som kan velges. I noen kommuner kan utfordringene være så store at det er naturlig at det er et tilbud som gjelder alle. I andre kommuner kan – som folkehelseministeren har pekt på, som representanten viser til – foreldrebetalte ordninger være en modell, mens i andre kommuner har de aller fleste barna spist frokost og har med seg mat på skolen. Da er det ikke nødvendig at det offentlige betaler mat for barna. Da kan det være tilstrekkelig å ha en pakke knekkebrød og smøreost på lur.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Det er greit at statsråden nå kunne bekrefte at det var ingen nyhet i utspillet til folkehelseministeren, og at det utspillet sånn sett var for et luftslott å regne.

Men jeg synes også det har vært interessant å se Høyres bevegelse i denne diskusjonen. Høyre har nå i hvert fall erkjent at skolemat er bra for folkehelsa, men det har vært vanskeligere for Høyre, virker det som, å innrømme at skolemat er bra for læring. En husker jo alle den latterliggjøringen som var av skolefruktordningen, som den rød-grønne regjeringa hadde. Men forskningen viser et litt annet bilde, at mette barn lærer bedre. Så jeg vil spørre statsråden ganske direkte om regjeringa og Høyre nå mener at skolemat bidrar til økt læring.

Statsråd Jan Tore Sanner []: Det at barna har spist, både frokost og også lunsj, bidrar selvsagt til god læring. Det er det heller ikke noen nyhet i. Jeg kan ikke se at Høyre har beveget seg noe på dette området. Jeg tror alle har personlig erfaring for at har du ikke spist, lærer du og presterer du dårligere. Det er en selvsagt ting. Dette er det ingen uenighet om. Spørsmålet er om staten skal bruke milliardbeløp på skolemat. Nei, det mener ikke vi. Vi har prioritert flere lærere, vi har prioritert videreutdanning av lærere, vi har store prosjekter fremover som handler om innhold og læring i skolen.

Når det gjelder skolemat, mener vi at kommunen kan ta ansvar, nettopp fordi det er så store variasjoner mellom skoler og mellom kommuner at her må vi ha tillit til at lokale folkevalgte finner gode løsninger på sitt område.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Alle er positive til gode skoler, og alle er positive til god mat. Men å forene disse to godene er verre.

Statsråden pekte på at foreldre har hovedansvaret for barn og unges kosthold. Samtidig tar hans kollega folkehelseministeren, som det også ble pekt på i forrige replikkveksling, til orde for skolemat. Folkehelsemeldingen trekker statsråden fram i sitt brev til komiteen, og i den, uten at det blir nevnt i brevet, står det bl.a. at man vurderer å forskriftsfeste 20 minutters spisefri i skolen. Hva gjør at regjeringen både kan si at dette er foreldrenes ansvar, og at det som skjer i skolen i spisefri, påvirker kostholdet og elevenes helse?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Helsemyndighetenes anbefaling er 20 minutters spisetid, jeg holdt på å si minimum. Jeg tror alle vet at det er viktig, enten man går på skole eller man er i jobb, at man bruker tid på maten og også får mulighet til å tenke på litt andre ting.

Jeg kan ikke se noen utfordring i å mene at skolen skal legge til rette for at elevene får tid til å spise og samtidig slå fast at det er foreldrene som har hovedansvaret for at barna spiser før de går på skolen, og at de har med seg matpakke. Jeg er mer overrasket over at Senterpartiet, som ellers er opptatt av tradisjoner, ikke ser verdien av den norske tradisjonen med at vi har med oss matpakke på skolen. Det mener jeg vi skal holde fast ved at er foreldrenes ansvar. Og så må vi finne gode lokalt tilpassede løsninger der barna ikke har spist, eller der barna ikke har med seg mat på skolen. Det er også en del av det lokale selvstyret.

Mona Fagerås (SV) []: Jeg har også lyst til å ta tak i Fremskrittspartiets folkehelseminister, statsrådens gode kollega Listhaug, som i forrige uke var ute og snakket varmt om skolemat – men mot selvkost. Det er supert at flere og flere er enig med SV i at skolemat er viktig. Eller for å si det litt riktigere: Så lenge kommunene og foreldrene betaler for det selv, er det greit.

Jeg vil benytte anledningen til å advare mot skolematbetaling, og anbefaler Sanner å invitere seg selv til et møte med Folkehelseinstituttet. Direktøren der, Camilla Stoltenberg, vil da kunne fortelle om skolemattilbud som de mener er viktig for sosial utjevning, og understreke at dette må være gratis. Spørsmålet til ministeren blir da: Ser ministeren – i likhet med Folkehelseinstituttet – i et utjevningsperspektiv utfordringer med at det innføres skolematordninger som krever foreldrebetaling?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Jeg pekte i mitt innlegg på ulike modeller, og jeg tror vi må erkjenne at det bør det være rom for i vårt langstrakte land. Enkelte steder kan foreldrebetalte ordninger fungere helt utmerket, og det kan være spesielle ordninger for lavinntektsfamilier. Det har vi på andre områder. Vi har også pekt på at kommunen noen steder bør legge til rette for at barn får mat på skolen.

Men vi så jo hvordan denne saken landet – eller ikke landet – da SV satt i regjering i åtte år. SV gikk jo til valg på bl.a. skolemat i 2005. Da var det både laks og kylling som skulle serveres, og det endte med et eple eller en banan. SV hadde åtte år på seg. Det illustrerer at her må vi tenke annerledes enn én nasjonal ordning betalt over skatteseddelen. Vi har mange store, viktige prioriteringssaker i skolen, og vi har sagt at flere lærere og mer videreutdanning er blant områdene vi prioriterer.

Mona Fagerås (SV) []: Hvis et tiltak skal være sosialt utjevnende, må det treffe alle. All erfaring viser at skal de som trenger det aller, aller mest, nyttiggjøre seg av tilbudet, må det være gratis.

Det er helt riktig at SV gikk til valg på laks og kylling. Det var et fantastisk tiltak. Nå har vi brukt ganske mange år, og endelig ser vi at andre partier kommer etter. Det er vi fryktelig glade for. Arbeiderpartiet har snudd, og får vi en ny regjering, får vi kanskje beveget landet i riktig retning. Jeg er gjerne for lokale tilpasninger, men tror ikke statsråden på de faglige rådene som kommer fra Folkehelseinstituttet, og er ikke dette er noe han ser for seg må følges opp fra hans side?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Vi lytter til faglige råd, men vi foretar også en politisk vurdering. Slik tror jeg også det er med SV – det er vel ikke slik at SV følger alle faglige råd de får. Det virker i hvert fall ikke slik.

Det er ingen uenighet på dette området knyttet til verdien og betydningen av mat, men regjeringen mener at vi må prioritere andre forhold nasjonalt, og så må det finnes gode lokale løsninger som gjør at barn og unge får mat på skolen hvis det ikke legges til rette for det hjemme.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kjersti Toppe (Sp) []: Denne saka handlar om å skapa eit helsefremjande samfunn. Det handlar om å redusera dei sosiale helseforskjellane i Noreg.

I Noreg aukar dei sosiale helseforskjellane med denne regjeringa, og dei aukar meir enn i andre land. Helse og levealder er avhengig av inntekt og utdanning. At det er slik i Noreg, er ei politisk fallitterklæring. Utviklinga burde bekymra regjeringa, men gjer det ikkje.

Usunt kosthald er ein kjent risikofaktor for dårleg helse. Sunn skulemat er eit tiltak som når alle, uavhengig av bakgrunn. Noreg når ikkje sine eigne mål når det gjeld fedmeutvikling og auke i diabetes. Å førebyggja blant barn og unge ved å leggja til rette for både sunt kosthald og nok fysisk aktivitet er ikkje berre eit foreldreansvar. Det er òg eit myndigheitsansvar. Det er eit samfunnsansvar som denne regjeringa ikkje tar. Dei prøver gong på gong å finna unnskyldningar for ikkje å følgja opp Stortingets vedtak om ein time fysisk aktivitet i skulen kvar dag. Dei nektar å sjå på statlege midlar til ei ordning for skulemat for alle elevar, uavhengig av bakgrunn.

Statsråden viser i sitt svarbrev til komiteen til folkehelsemeldinga og til nasjonal handlingsplan for betre kosthald, men de burde lesa det som står om kosthald. Det er gode visjonar, det er gode mål, men det er ingen tiltak. Det er ikkje truverdig.

Regjeringspartia skriv i innstillinga at spørsmålet om innføring av ei nasjonal ordning med skulemat for alle elevar vil vera eit spørsmål om prioritering av dei økonomiske og menneskelege resursane i skulen. Det er feil. Dette er ei prioritering mellom førebygging eller behandling, mellom folkehelse eller reparasjon. Det er ei prioritering av barn og unges helse, og det er ei prioritering for å redusera sosiale helseforskjellar i Noreg. Det er ei prioritering for å løfta alle barn og unges helse. Ja, det er ei prioritering som kostar pengar, men det vil kosta mykje meir å la vera.

I Hordaland har fylkeskommunen, styrt av Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti, med støtte frå SV, prioritert midlar til skulefrukost for elevane – til stor forarging for Høgre og Framstegspartiet. Tilbakemeldinga frå skulane er at det skaper betre og meir inkluderande skulemiljø, og det gir meir motiverte elevar frå morgonen av. Alle elevar i fylket har no tilbud om dette, og det er ein suksess.

Eg ser at statsråden skriv at det er foreldra som har hovudansvar for barn og unges kosthald. Sjølvsagt er det det, men det er statsråden sitt ansvar å redusera sosiale helseforskjellar i samfunnet, og dette ansvaret må statsråden ta. Statsråden må sørgja for at alle skuleelevar får sunn skulemat, og ein må òg sørgja for at staten bidreg i dette arbeidet.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) []: En pakke knekkebrød og en smøreost på lur er oppskriften til statsråden, men dette er vel strengt tatt ikke lærernes jobb. Dette er vårt ansvar og ikke enda en oppgave – som egentlig ikke handler om det å være lærer – som vi skal skyve over på dem.

Hvis vi ikke tar denne prislappen nå, får vi veltende inn over oss store andeler av livsstilssykdommer. Det kommer til å fylle helsebudsjettene våre i årene som kommer.

De sosiale helseforskjellene i Norge øker, men i fellesskap kunne vi gjort noe med det. Det handler om tidlig å skape gode vaner som man tar med seg livet ut. Vi vet at det er de ungdommene som kommer fra hjem med få ressurser, som har best utbytte av et skolemåltid, men alle profitterer på skolemat. Læringseffekten er dokumentert. Vi har forskning som peker i den retningen.

Jeg synes det er spesielt at man setter læring opp mot ernæring. Det handler om hele barnet, hele eleven, om å se hele behovet og være klar på at det er en del ting som må være ryddet unna før det er rom for å få på plass god læring. Fagfolkene er tydelige. Helsedirektoratet er tydelige i sine innspill til folkehelsemeldingen. WHO anbefaler det som en intervensjon. Folkehelseinstituttet pekte nettopp på skolemat som løsningen da man i 2018 la fram rapporten som viste at de sosiale helseforskjellene øker. Fagrådet for sosial ulikhet i helse er tydelig. Det er på tide at vi lytter.

Jeg mener det er bra at vi har gått bort fra diskusjonen om varm mat. Dette handler om lokale variasjoner. Det handler om norsk matkultur, som er fullt forenlig med det å ha skolemat. Det å kunne tilby grøt eller ha sunne brødskiver kan vi få til, fordi vi vet at det løfter alle.

Arbeiderpartiet er det partiet på Stortinget som i sine alternative budsjetter viser at de prioriterer skolemat. Vi deler engasjementet til SV, men vi registrerer at når det gjelder de alternative budsjettene, ligger vi et hakk foran. Men jeg er sikker på at med Arbeiderpartiet og SV i regjering skal vi finne ut av dette sammen. Det er bare synd at regjeringen ikke er på samme spor.

Jorodd Asphjell (A) []: Jeg hører regjeringspartiene si at det er viktigere å satse på flere lærere, det er viktigere å satse på etter- og videreutdanning, det er viktigere å satse på kompetansereform. Det er rart at det ikke vises i deres statsbudsjetter eller reviderte statsbudsjetter. Det er jo opposisjonen som har mest penger også på dette området. Det vises fra Fremskrittspartiet at de ikke vil bruke skattebetalernes penger til å sørge for mat til barn og unge i skolen, men bruke skattebetalernes penger til å rive ned bomstasjoner vil de gjerne.

Jeg vil si at som far og bestefar har jeg vært i mange barnehager og fulgt det å sitte rundt et felles bord, ha et felles måltid, hvor ungene går til kjøleskapet, henter fram sunn mat, setter seg i små fellesskap og spiser sammen. Om det er en barnehage eller en skole: Det synes jeg er viktig. Det handler om sosial utjevning når 14 pst. av barna ikke har med seg skolemat – 14 pst. er ikke ubetydelig – om at foreldrene selv må sørge for at barna har med seg matpakke. Jeg synes at vi som samfunn – om det er små eller store samfunn i en kommune, i et fylke – vi som storting, sammen med skolen, sammen med foreldrene, må bidra i denne biten.

Alle rapporter viser at sunne måltider bidrar til bedre læring og – samtidig – mer ro. Vi vet også at fysisk aktivitet bidrar til bedre læring og mer ro. Utdanningskomiteen har så langt i perioden vært rundt og besøkt barnehager og skoler og har sett dette i praksis. Alle synes dette er veldig bra, men man må ta ansvaret selv. Jeg synes vi har både råd og mulighet til å være med og ta dette ansvaret, sammen med foreldre og skole. Det er en god investering og en god justering for framtiden for alle unger og for kommunene. Det bidrar til mindre forskjeller. Det bidrar til sosial utjevning. Det bidrar til bedre folkehelse og til å skape gode vaner i små fellesskap i et klasserom på en skole.

Det å bidra til sunn mat, fysisk aktivitet og bedre folkehelse har vi et ansvar for gjennom dette forslaget – og vi har penger til det. Vi har også penger til flere lærere, som vi også har behov for.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Det har vært interessant å høre på debatten. Det virker som at alle er bekymret for disse sultne barna, og det burde en være. Det er snakk om hele 85 000 barn hver eneste dag som går på skolen uten matpakke. Samtidig virker det som om en glemmer at uroen hos noen elever i klasserommet påvirker hele klassen. Tiltaket er for alle elevene.

Jeg må også si at løsningen til regjeringa er befriende ærlig: Foreldrene skal skjerpe seg, skolene skal skjerpe seg, kommunene må i hvert fall skjerpe seg, mens regjeringa – heldige nok – slipper fri. Alle andre må ta ansvar. Kristelig Folkeparti og de andre regjeringspartiene virker som om de er herlig opptatt av prioriteringer. Ja, Kristelig Folkeparti valgte heller å gå inn i en regjering som først og fremst prioriterer skattekutt til de rikeste i dette landet. Denne regjeringa har prioritert over 20 mrd. kr i skattekutt. I den sammenligningen er skolemat bare småpenger.

Det var interessant å høre statsråd Sanner liste opp regjeringas prioriteringer – flere lærere, etter- og videreutdanning, innhold i skolen. Alle de punktene er det full enighet om i denne sal. I alles alternative statsbudsjetter har Arbeiderpartiet og de andre opposisjonspartiene prioritert dette med like mye eller til og med mer midler. Det er ikke her uenigheten ligger.

Det er også spesielt å høre høyrepartiene si at skolemat liksom er noe staten ikke har råd til, og at det er akkurat skolemat som vipper den økonomiske balansen i statsbudsjettet. Det er kanskje ekstra spesielt at det er unnskyldningen denne regjeringa kommer med i denne saken, en regjering som har satt ny norgesrekord i offentlig pengebruk – det har aldri vært større statsbudsjetter og offentlige utgifter – og ny norgesrekord i å hente ut milliarder fra oljefondet, og som uavhengig av dette har fortsatt den ideologiske skattekuttpolitikken som har gavnet de rikeste mest. En prioriterer helt tydelig ikke alle skolebarn – heller helt annerledes. Det er synd at vi blir nedstemt i dag, men vi skal i hvert fall fortsette kampen.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: For noen uker siden møtte jeg 18 år gamle Daniel Lie, som har hatt både dysleksi og lære- og skrivevansker og opplevd en spesialundervisning som ikke fungerer, mangelfull kompetanse på skolen sin og lave forventninger. Jeg synes det er veldig vanskelig å forsvare overfor ham og andre elever som opplever nettopp dette, at man skal bruke flere milliarder kroner på en nasjonal ordning med skolemåltider, når man ser at de aller fleste har med matpakke hjemmefra.

Det går 8 000 elever ut av ungdomsskolen hvert eneste år uten å kunne lese, skrive og regne skikkelig. Mange av disse faller fra i videregående skole, og vi vet at det å falle fra i videregående kommer til å ha større konsekvenser framover. Jeg synes også det er veldig vanskelig å møte disse elevene og forsvare at vi skal bruke flere milliarder kroner på skolemat framover.

Ingen er mot at man finner gode lokale ordninger. Sannheten er at nesten 97 pst. av barna på barneskolen har med seg skolemat. Det er færre på ungdomsskolen, men det er også fordi mange på ungdomsskolen har med seg matpenger hjemmefra og går til nærbutikken og kjøper mat der. Det er kanskje ikke så sunt, jeg er enig i det, men det er ikke slik at de sulter.

Jeg er for at de skolene der man ser at det er større utfordringer, også i Høyre-styrte kommuner, kan ha skolefrokost som et samlingssted om morgenen. Man kan ha ulike skolelunsjer, og man kan ha noe etter skoletid. Det er jeg veldig positiv til. Men jeg er ikke positiv til at man skal bruke flere milliarder kroner på dette alene.

Ja, skolen skal utjevne sosiale forskjeller. Men da må man også stille seg spørsmålet: Hva er viktigst for å utjevne sosiale forskjeller? Sannheten er at det aller meste man gjør i skolen, kan gjøre at man lærer litt mer. Spørsmålet er hvordan man gjør at de som vi vet sliter, lærer mest. Hvordan kan vi løfte de elevene som ikke løftes i dag?

Jeg mener at dette er et lite tegn på sosialdemokratiets idétørke, for i stedet for å stille spørsmål ved hva som er viktigst ved skolen, hva som ikke fungerer, hva forskningen sier er viktigst for å utjevne sosiale forskjeller, hvorfor det er så store forskjeller mellom kommuner og mellom A- og B-klassen, stiller Arbeiderpartiet spørsmålet: Hvilket ansvar og hvilke utgifter som de aller fleste foreldre har i dag, kan vi overta? Jeg mener det er en veldig dårlig tilnærming til politikk.

Jeg forstår at det kan være en populær valgkampsak her og nå, men jeg mener det ikke er å ta tak i det viktigste i skolen for de elevene som trenger det mest. Det er det som er viktigst for Høyre. Jeg er veldig glad for at det er Høyre-styrte kommuner som har innført ulike lokale ordninger, og at det er Arbeiderparti-styrte kommuner som har gjort det samme.

Jeg forstår veldig godt at den rød-grønne regjeringen ikke prioriterte å bruke de store pengene på varm skolelunsj. Jeg tror også de innså i løpet av de årene at det fantes mange andre viktige, gode tiltak man kunne prioritere, tiltak jeg tror vi alle er glad for i dag, når vi ser at det går bedre i norsk skole. Det skal vi være glad for. De satsingene vi har hatt de siste årene etter kunnskapsløftet, gjør at det går bedre i skolen. Men vi har ikke kommet langt nok, og da må vi de neste årene bruke de store pengene på det som er viktigst.

Mona Fagerås (SV) []: Jeg begynner å få litt lavt blodsukker – beklager hvis jeg er litt sur, gretten og ukonsentrert, men det begynner å bli lenge siden frokost.

Jeg er jo en evig optimist, og jeg er helt sikker på at tiden jobber for denne saken, og at saken er i ferd med å snu. Den har beveget seg siden Kristin Halvorsen serverte kylling og laks.

Men mens de andre partiene bare lo av oss, innførte vi altså gratis frukt til alle ungdomsskoleelever i Norge. Dette handler ikke om lokale tilpasninger, det er selvsagt. Det handler heller ikke om penger til spesialundervisning. Dette handler om at norske kommuner ikke skal stå alene om å gi dette viktige bidraget til læring, trivsel, folkehelse og sosial utvikling.

SV mener at dette skal prioriteres og finansieres over helsebudsjettet, og at det ikke skal gå på bekostning av andre satsinger i skolen, satsinger skolene har behov for. I og med at dette tiltaket er svært viktig for folkehelsen, mener vi altså at det er fornuftig at pengene bevilges derfra.

SV mener dessuten at skolemåltidet skal være gratis for alle, og at en inkluderende fellesskole skal være for alle. Om man får tilbud om skolemat, skal det ikke være avhengig av om ens foreldre har råd eller ikke.

Regjeringspartiene har vært inne på kjernen i hele denne saken. Det er for dyrt. De vil ikke løfte barn og unges helse, de vil ikke prioritere konsentrasjon og læringseffekt, de vil ikke prioritere trivsel. Når jeg hører kunnskapsminister Sanner si at dette er for dyrt, blir jeg passe fortvilt. Men igjen, jeg er positiv. Denne saken kommer til å bli den store skolepolitiske saken det neste tiåret, og vi kommer til å vinne den, sann mine ord. Dessverre skjer ikke det i dag, men det kommer til å skje.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Mange skoler er i gang med skolemat. Hvordan får de de til, de som er i gang i dag? Hva er forutsetningene? Hvem gjør jobben? Hva koster det? Hvem betaler? Hvilke elever deltar? Og hvilke ressurser kan tas i bruk? Det er mange her som bare ser problemer, mens noen av oss bare ser muligheter. Lokalt er det mange muligheter. For fagfolk, de som kan og forstår hvordan skolemat fungerer, er det ikke lenger et spørsmål om skolemat skal bli en del av norsk skole, men når og hvordan. Ifølge Skolematens Venner er skolematreformen allerede i gang.

Statsråden banker i bordet med at regningen på 3–4 mrd. kr ikke er verdt utbyttet vi får med skolemat. Samtidig peker Helsedirektoratet på at det årlig koster oss 154 mrd. kr at nordmenn ikke følger nasjonale kostholdsråd. Dette kan skolene gjøre noe med. Høyres representanter bruker taletid på å sette dette opp mot andre prioriteringer i skolen. Men da vil jeg også trekke fram at skolemat nytter overfor andre utfordringer i skolen. Høyre pleier ellers å være opptatt av frafall i videregående. Jeg oppfordrer til å notere nå. Fylkesmannen i Trøndelag pekte seg ut skolemat som virkemiddel for å redusere frafallet i videregående opplæring. Det er gjort store satsinger for å løfte dette, og erfaringen er at det virker. OECD har trukket fram at forskjellene mellom jenter og gutter er større i Norge enn i mange andre land. Et problem som følger av det, er nettopp spesialundervisning. Når Stoltenberg-utvalget trekker fram skolemat som ett av mange verktøy for å gjøre noe med det, mener jeg vi må lytte. Vi har overbevisende fakta på bordet, vi har store muligheter, noen små utfordringer, men regningen står ikke i nærheten av gevinsten vi får, dersom vi gjør denne investeringen. Skolemat bør inn.

Martin Henriksen (A) []: Arbeiderpartiet mener at alle elever bør få tilgang på et sunt norsk måltid hver dag på skolen. I disse debattene er det noen begreper, noen uttalelser som går igjen, som jeg stusser litt over. Det ene er når man sier at det er bred politisk enighet om at riktig kosthold er viktig, som også ble sagt fra Høyres representanter i dag. Det er det vanskelig å være uenig i. Det er litt som å si at det er fint med sol om sommeren. Spørsmålet er jo ikke om man er enig i at det er lurt at elevene spiser sunt. Spørsmålet er hva man vil gjøre for at det blir en realitet. Når man snakker seg varm om matpakka, er det en matpakke som en av sju elever ikke får med seg på skolen. Så den norske tradisjonen som kunnskapsministeren snakker om, det er en tradisjon som ikke omfatter alle elever. Det er en tradisjon som ekskluderer noen, og sånne tradisjoner holder ikke jeg fast på.

Dersom du har lyst til å gi sønnen eller datteren din med seg en matpakke på skolen, kommer ikke Arbeiderpartiets ordfører til å stå klar i skoleporten og konfiskere matpakka. Men vi skal sørge for at alle elevene har det samme gode tilbudet. Det blir sagt at det viktigste er å bidra til kunnskap om hva et godt og riktig måltid er, vel, det har vi gjort siden krigen og antageligvis før det også. Det er altså ikke informasjonen eller pekefingeren som er viktig. Realiteten er at Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre overlater en viktig faktor for å utjevne sosial ulikhet til kommunene, skolene og lærerne selv. Hver tiende elev i 6. klasse spiser ikke frokost. En av syv har ikke med seg matpakke. Og vi vet i stor grad hvem de elevene er. Det er de ungdommene som kommer fra hjem med liten tid og dårlig råd, altså hjem med få ressurser, som ikke får med seg matpakke hjemmefra. Forskning på skolematordninger viser at det er nettopp de elevene som har størst utbytte av å få et enkelt måltid på skolen.

Jeg har ingen problemer med å forsvare denne prioriteringen. Jeg er sikker på at mange av oss har møtt elever som Daniel, som representanten Tybring-Gjedde viste til. Hvis det er sånn at det er vanskelig å møte Daniel eller andre elever som er opptatt av f.eks. lese- og skriveopplæring, og forsvare bruk av penger på skolemat til dem framfor andre tiltak, hva sier da Høyre til alle de elevene dersom de spør om man kunne brukt noen av de 25 mrd. kr man bruker på skattekutt, til andre tiltak, enten det er spesialpedagogiske tjenester, helsesøstre eller skolemat? Svaret man får da, er at dette er en prioriteringssak. Arbeiderpartiet bruker de store pengene i skolen på kvalitet, på lærere, lærerutdanning, praktiske læreformer, digitale verktøy. Vi bruker helsebudsjettet til skolemat, og det er en prioritering jeg ikke har noen problemer med å stå på. Vibruker midlene på kvalitet og på skolemat, ikke store skattekutt. Det er vår prioritering.

Turid Kristensen (H) []: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å tegne meg til innlegg i dag, men det virker som om man forsøker å argumentere mot noe som regjeringen og Høyre ikke tar til orde for, og ikke vil høre vår hovedargumentasjon, som også er min hovedargumentasjon, for hvorfor staten ikke skal overta ansvaret for skolemat. Når 97 pst. av elevene i barneskolen har med seg mat, skal vi da bruke mange milliarder for å nå 3 pst.? Det finnes langt mer treffsikre tiltak, som mange skoler allerede i dag har, for å hjelpe de 3 pst. som ikke har med seg mat. Det er mange gode eksempler.

Man trekker fram en videregående skole i Trøndelag som har funnet en god ordning – ja, de har det, helt uten at Stortinget har sagt at de må gjøre det. Dette skjer ganske mange steder. Som mor har jeg sett det som en selvfølge at jeg skal sørge for at barna mine både har spist frokost og har med mat, og jeg vil fryktelig gjerne få lov til å være med og bestemme hva disse barna skal ha med seg i matpakken på skolen. Det er noen få, 3 pst., som ikke får det, og dem skal vi selvfølgelig hjelpe.

Høyre og regjeringen er ikke imot god næring til barna i skolen. Vi er ikke imot trivsel og tiltak som fremmer god læring, men jeg er i hvert fall veldig imot å bruke så mye penger på 3 pst. av elevene i skolen.

Jeg synes det er ganske rikt når SVs representant står her og snakker om at dette skal de bruke så mye penger på – jeg tror SVs løsning skal koste 12 mrd. kr. De kutter 500 mill. kr i etter- og videreutdanning til lærere – et tiltak som står langt høyere opp på listen over hva som faktisk er viktig for at norske elever skal ha god læring i skolen.

Det er fint at man ønsker å gjøre det, og i en ideell verden hadde man kanskje hatt uendelig med penger, men man må faktisk prioritere. At vi nå har fått 3 000 flere lærere i skolen, og at snart 35 000 har fått etter- og videreutdanning, er viktige tiltak. Og jeg har stor tiltro til at kommunene og fylkene – slik de gjør i dag – klarer å sikre de elevene som faktisk trenger det mest.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) []: Jeg opplever tvert imot at det ikke foregår to parallelle diskusjoner her. Det kommer helt tydelig fram hva høyrepartiene ønsker eller ikke ønsker. De ønsker ikke å være med på det løftet som kunne utjevnet sosiale forskjeller innen helse. Man er også litt uklar på statistikken. Vi har flere undersøkelser som viser at 51 pst. av de ansatte i grunnskolen flere ganger i uken opplever at elever er ukonsentrerte fordi de ikke har spist nok. Når det gjelder helsedata, vet vi at overvektsproblematikken er reell – at 15 pst. av norske 8-åringer sliter med overvekt og 23 pst. av 17-åringene. Da er det for enkelt å dytte dette over på kommunene. Dette er noe vi kunne sørget for i fellesskap – et løft som alle kunne tjent på, uavhengig av foreldrenes bakgrunn og økonomi. Og nei, det er ikke sånn at man bare får dette gratis. Dette betaler vi for sammen gjennom skatteseddelen. Vi løfter i flokk fordi vi sammen kan utjevne helseforskjeller.

Kommunene tar sitt ansvar, men jeg, som kommer fra en minsteinntektskommune i Østfold, skulle så mer enn gjerne hatt staten med på laget for å få til nettopp dette løftet. Vi vet også at i de kommunene som det refereres til i Trøndelag, har Fylkesmannen vært inne og bidratt med muskler. Dette kunne vi ordnet sammen, for vi vet at våre barn og ungdommer trenger det.

Kjersti Toppe (Sp) []: Til den siste representanten frå Høgre, som argumenterte med kvifor ein ikkje skal bruka statlege midlar til å subsidiera eit skulemåltid ute i kommunane: Eg forstår at argumentasjonen for det er at dei aller fleste har med matpakke på skulen, og at dette må foreldra få lov til å gjera òg i framtida. Eg synest det er trist at vi ikkje har kome lenger i tankegangen på korleis vi skal ha eit helsefremjande samfunn. Eg synest det er trist at fleirtalet, med regjeringa, står fram og gjev inntrykk av at ein ikkje ser verdien av å løfta alle i flokk, for det er òg slik at 14 pst. ikkje har med seg mat på skulen. Det er faktisk ganske mange.

Ein trur at ein skal redusera sosiale helseforskjellar i Noreg ved å ha ein politikk for dei verdig trengande, for det er jo det ein føreslår – ein politikk for dei verdig trengande. Det er berre dei som er så uheldige at dei ikkje har foreldre – eller av andre omstende – som gjer at dei får med seg mat på skulen, vi skal ha ein politikk for. Det fører til stigmatisering, og det vil ikkje fungera.

Det er ein fattig politikk, og eg kan ikkje forstå at vi ikkje har kome lenger i dag. Vi var flinkare i Noreg etter krigen da vi såg verdien av å gjera universelle tiltak i skulen – nettopp for å fremja folkehelsa. Vi treng ei skulematordning som inkluderer alle. Vi treng ikkje ein politikk for dei verdig trengande – og elles skal ein vera sin eigen lykkes smed. Det er ikkje det folkehelsepolitikk handlar om.

Eg synest den debatten vi har hatt her, er ganske avslørande. Eg kjenner ikkje debatten igjen ut frå den debatten vi hadde førre veke om folkehelsemeldinga. Da var det ganske mange store, fagre ord, men no får vi realiteten fram. Det er altså ingen vilje til å prioritera førebygging av folkehelsa. Her er det heilt andre ting som vert prioritert.

Turid Kristensen (H) []: Jeg tror ikke representanten Toppe behøver å være så trist. Denne regjeringen har gjort ganske mye for å løfte folkehelsen. Men når staten skal løfte, er det helt unødvendig å løfte 97 pst. av barneskoleelevene, som allerede får god mat, for å nå de 3 pst. som faktisk trenger denne maten.

Det vises hele tiden til skattelettelsene regjeringen har gitt for å sikre gode norske arbeidsplasser. Man bør kanskje minne Arbeiderpartiet på at av de rundt 22 mrd. kr som er gitt i skattelette, har faktisk Arbeiderpartiet vært enig i 15–16 av de milliardene. Det meste av de pengene har faktisk Arbeiderpartiet også vært enig i at man skal bruke for å styrke norsk økonomi og norske arbeidsplasser.

Igjen: Jeg synes man forsøker å argumentere som om regjeringen har en politikk den ikke har. Vi jobber mye med folkehelse, og hvis representanten Toppe hørte etter, var jeg i mitt innlegg også veldig opptatt av at kommunene og fylkeskommunene må være med og sikre de elevene som faktisk trenger den hjelpen. Men det behøver ikke å bety at staten skal bruke mange milliarder kroner på å ta over ansvaret for barnas mat når det er helt unødvendig.

Jeg har sjekket litt også. Jeg er veldig opptatt av å utjevne både forskjellsskolen og kjønnsforskjellene. Jeg tok et kjapt søk i Stoltenberg-rapporten og sjekket også med et av medlemmene. De tar ikke til orde for gratis skolemat, så jeg er litt usikker på hvor det kommer fra. Hvis både han og jeg tar feil, får representanten som har trukket det fram, være snill og vise meg det, for da må jeg lese litt mer om det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.