Ulf Leirstein (uavh) [] (ordfører for saken): EOS-utvalget
ga den 12. mars 2019 en særskilt melding til Stortinget om ulik
praksis for sikkerhetsklarering av personer med tilknytning til
andre stater. Formålet med den særskilte meldingen har vært å gå
i dybden på klareringssaker, fordi nektelse av sikkerhetsklarering kan
ha stor betydning for den enkeltes videre karriere og livssituasjon.
Utvalget har, som det skriver, avdekket ubegrunnet forskjellsbehandling
av saker som gjaldt klarering av personer med både norsk og utenlandsk statsborgerskap.
Flere av sakene
var ikke tilstrekkelig opplyst, og personenes tilknytning til Norge
var ikke godt nok vurdert. Det er også avdekket ubegrunnet forskjellsbehandling
i klareringssaker der ektefellen til personen som skulle klareres,
manglet personhistorikk.
Sikkerhetsklarering
skal bare gis dersom det ikke finnes rimelig grunn til å tvile på
at personene er sikkerhetsmessig skikket. Ved vurderingen skal det
«legges vekt på forhold som er relevante for personens pålitelighet,
lojalitet og dømmekraft i forbindelse med behandling av gradert
informasjon», jf. § 21 i tidligere sikkerhetslov, som i all hovedsak
er videreført i ny lov. Vurderingen av om en person skal sikkerhetsklareres,
skal baseres på en konkret og individuell helhetsvurdering. Klareringsmyndigheten
skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før avgjørelsen
fattes.
I vurderingen
kan det legges vekt på om det er mulig å gjennomføre en tilfredsstillende
personkontroll, dvs. innhenting av relevante opplysninger til vurdering
av sikkerhetsklarering. Om personhistorikk faktisk kan innhentes,
avhenger bl.a. av om Norge har et sikkerhetssamarbeid med vedkommende
land, og om det foreligger en avtale om utveksling av personkontrollopplysninger.
Opplysninger om hvilke land som utleverer personkontrollopplysninger
til Norge, er graderte.
Det er en samlet
innstilling, og en samlet komité understreker i innstillingen at
det skal foretas en bred helhetlig vurdering hvor alle momenter
som taler for og imot sikkerhetsmessig skikkethet, vektes. At det
foreligger momenter som taler mot vedkommende, kan ikke automatisk
medføre at sikkerhetsklarering skal nektes. Det vises i denne sammenheng
til dom fra Oslo tingrett av 25. oktober 2018 som gjaldt gyldighetsprøvelse
av vedtak om sikkerhetsklarering.
I NOU 2016: 19,
Samhandling for sikkerhet, framgår det imidlertid:
«Den individuelle og konkrete helhetsvurderingen
lovgivningen legger opp til, er i enkelte veiledninger og rundskriv
erstattet med en mer skjematisk tilnærming til hvordan klareringssaker skal
avgjøres.»
I tillegg framgår
det at rundskrivene som beskriver hvordan unntakene skal forstås,
«har en mer restriktiv og skjematisk tilnærming enn lov- og forskriftsreguleringen
skulle tilsi» når det gjelder praktiseringen av unntaket om ti års
personhistorikk.
For å få en bredere
innsikt i problematikken ba komiteen i brev av 11. april 2019 til
samfunnssikkerhetsministeren om å få oversendt eller få tilgang
til de graderte rundskrivene/veiledningene som omhandler klarering
av personer med tilknytning til andre stater. I tillegg ba komiteen
om en nærmere redegjørelse om det forestående arbeidet som gjøres
med utarbeidelse av nye veiledninger, praksisnotat og erfaringsarkiv
mv. som kan ha betydning for komiteens videre behandling av saken.
I svarbrevet
framgår det at NSM har satt i gang et omfattende arbeid for å få
på plass råd- og veiledningsmateriell til ny sikkerhetslov. I tillegg
har NSM utviklet et erfaringsarkiv som planlegges publisert innen
utgangen av oktober 2019. Videre tas det sikte på å utvikle praksisnotater
til bruk i den interne saksbehandlingen i løpet av 2019. I mars
2019 åpnet NSM en felles informasjonsportal for klareringsmyndighetene
på gradert plattform. Informasjonsportalen gir mulighet for en mer
effektiv kommunikasjon mellom NSM og klareringsmyndighetene og fungerer
som en delingsplattform hvor alt relevant veiledningsmateriale,
håndbøker, landvurderinger mv. er å finne.
Nasjonal sikkerhetsmyndighet
vil også i løpet av mai–juni 2019 etablere et likebehandlingsforum
med klareringsmyndighetene for å bidra til kvalitet og likebehandling
i klareringssakene.
Komiteen er godt
fornøyd med de tiltakene som er iverksatt, og legger til grunn at
disse vil bedre svakhetene som EOS-utvalget har orientert om. Komiteen
vil understreke at den konkrete vurderingen som må gjøres i den
enkelte sak, tilligger NSM og de øvrige klareringsmyndighetene.
Komiteen ser det ikke som sin naturlige oppgave å gi konkrete anvisninger
på avgjørelser som i stor grad er av sikkerhetsfaglig art.
Det er en samlet
komité som slutter seg til det EOS-utvalget framfører i sin særskilte
melding til Stortinget, og komiteen forventer at regjeringen følger
opp anbefalingene på en god måte. Det er ikke så ofte man får særskilte
meldinger fra EOS-utvalget, og når de kommer, må de tas på største
alvor. Det mener jeg komiteen har gjort med sin innstilling, og
en samlet komité tar som en selvfølge at regjeringen følger opp
på god måte, slik som det er beskrevet, i veien videre.
Statsråd Ingvil Smines Tybring-Gjedde []: Takk for
invitasjonen til Stortingets behandling av innstillingene fra kontroll-
og konstitusjonskomiteen.
La meg først
få si at EOS-utvalget gjør et viktig arbeid som kontrollorgan for
Stortinget. Utvalgets kontroller er viktige for det kontinuerlige
arbeidet med forbedringer og ivaretakelsen av enkeltindividets rettssikkerhet. Problemstillingene
som løftes fram av utvalget, er noe som både Nasjonal sikkerhetsmyndighet
og jeg tar på alvor. NSM har flere tiltak de vil implementere gjennom året,
som bedrer forutsetningene for likebehandling på tvers av klareringsmyndighetene,
og jeg vil følge opp dette arbeidet.
Sikkerhetsklarering
er et inngripende virkemiddel som staten bruker for å beskytte våre
viktigste verdier. Den enkeltes rettssikkerhet er av særlig betydning
både i regelverket og i saksbehandlingen. Saksbehandlingen blir
kontrollert av NSM som tilsynsorgan og av EOS-utvalget som kontrollorgan
for Stortinget. Klareringsmyndighetene behandler samlet sett over
30 000 saker i året. Blant så mange saker vil det finnes saker det
kan rettes kritikk mot, men det jobbes kontinuerlig med å sikre kvaliteten
i saksbehandlingen, der hensynet til nasjonale sikkerhetsinteresser
avveies mot den enkeltes rettssikkerhet.
Det er viktig
at personell som får tilgang til skjermingsverdig informasjon, objekter
og infrastruktur, er vurdert på en betryggende måte. Om vi gir enkeltpersoner
tilgang til samfunnets av-knapper eller hemmelig informasjon som
er helt avgjørende for forsvaret av riket, må vi være trygge på
at disse ikke har sårbarheter som kan utnyttes av en trusselaktør.
Det er dette personellsikkerheten handler om. Hvilket resultat en
konkret sak skal få, er en klar, sikkerhetsfaglig vurdering som
må gjøres av den enkelte klareringsmyndighet eller av NSM som fagmyndighet.
Jeg registrerer at både utvalget og Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité
deler dette synet.
EOS-utvalget
viser i sine rapporter til tilfeller med manglende likebehandling.
Likebehandling innebærer at alle klareringsmyndigheter behandler
og vurderer saker med tilnærmet samme faktum på lik måte. Dette
er svært viktig. At det er variasjoner i saksbehandlingen og resultatet
hos klareringsmyndighetene, kan gå ut over rettssikkerheten til
personer som søker om klarering. Denne utfordringen var en av hovedårsakene
til at Stortinget med bakgrunn i regjeringens forslag vedtok en endring
i sikkerhetsloven om reduksjon i antall klareringsmyndigheter.
Lovendringen
er først og fremst en kvalitetsreform og trådte i kraft 1. januar
dette året. Endringen vil også bedre forutsetningene for NSM til
å ivareta rollen som fagmyndighet innen området. Likevel: En grunnleggende
forutsetning for saksbehandlingen av klareringssaker er at det gjøres
en konkret og individuell vurdering av vedkommendes sikkerhetsmessige
skikkethet. Individuelle omstendigheter som kan påvirke vedkommendes
sikkerhetsmessige skikkethet, må inngå i klareringsmyndighetenes
vurdering. Denne vurderingen er utpreget skjønnsmessig. Det vil
ofte være individuelle forhold som må tas med i denne vurderingen.
Saker med tilsynelatende likt utgangspunkt kan derfor i noen tilfeller
få ulikt utfall. Dette vil i så fall være et utslag av klareringsmyndighetenes
grundige vurderinger av den enkelte sak. Det er svært viktig at
ikke slike faglig begrunnede forskjeller feiltolkes som ubegrunnet
forskjellsbehandling.
Slik jeg ser
det, vil likebehandling dreie seg om at disse sakene blir så godt
opplyst som mulig før avgjørelsen fattes, at prosessen som fører
fram til avgjørelse, gjennomføres i tråd med andre, tilsvarende
saker. Antall klareringssaker med tilknytning til andre stater er
økende, og tilknytningens karakter er mer komplisert nå enn tidligere.
Dette byr på utfordringer for klareringsmyndighetene, som bl.a.
må vurdere hvor lojaliteten til den som skal klareres, vil ligge,
og om det oppstår en interessekonflikt.