Stortinget - Møte mandag den 17. juni 2019

Dato: 17.06.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument: (Innst. 401 S (2018–2019), jf. Prop. 94 S (2018–2019))

Innhald

Sak nr. 2 [11:04:16]

Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om Samtykke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av rettsakter som inngår i felles oppfyllelse med EU av utslippsmålet for 2030 (Innst. 401 S (2018–2019), jf. Prop. 94 S (2018–2019))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Espen Barth Eide (A) [] (ordfører for saken): Vi behandler i dag en stor og viktig avtale om klimasamarbeid mellom EU, Norge og Island. Denne avtalen har blitt forhandlet fram over lang tid. Stortinget behandlet første gang i 2015, i Meld. St. 13 for 2014–2015, tanken om en ny utslippsforpliktelse for 2030 – en felles løsning med EU, der samtlige partier støttet ideen om å inngå i disse forhandlingene. De er nå brakt i mål.

Dette er en avtale som gjør Parisavtalen mer konkret for oss. Den utvider ikke de forpliktelsene Norge og de andre landene har i henhold til Parisavtalen, men det er en avtale som gjør at man på en mye tydeligere måte skal ha klare planer for gjennomføring. Det dreier seg om arealbruk, det dreier seg om sektorvise planer, det dreier seg om utslippsbudsjett, det dreier seg om bindende årlige reduksjoner og et system for overvåking, måling og rapportering.

Jeg har lyst til allerede nå å takke for godt samarbeid i komiteen om denne saken og er glad for at det er bred enighet om hovedlinjene.

Avtalen vedtas etter protokoll 31 i EØS-avtalen, altså såkalte områder utenfor de fire friheter. Dette er også i tråd med det flertallet har ønsket. Jeg minner om at vi allerede har et omfattende samarbeid med EU gjennom kvotedirektivet, som er en del av EØS, som gjør at vi samhandler rundt de såkalte Emissions Trading System, ETS. Det er allerede tilfellet; nå utvider vi samarbeidet til en rekke andre områder. Dette er bra, og det at nesten alle medlemmene av komiteen går inn for at vi skal slutte oss til denne avtalen, ser jeg som en styrke.

Så er det slik at selv om det er bred enighet om hovedlinjene, er det uenighet på et viktig punkt, og det går på bruken av fleksibilitetsmekanismer mellom land. Det foreligger to typer fleksibilitet. Den ene er mellom sektorer; der er det enighet om at den bør vi bruke. Den andre går mellom land, og slik vi i Arbeiderpartiet, Miljøpartiet De Grønne og SV har sett det, og slik det er beskrevet i våre merknader, anser vi at det gir et rom for å kunne kjøpe seg fri fra forpliktelser vi ellers ville hatt etter Parisavtalen, gjennom å bruke denne type fleksibilitet. Det synes vi er problematisk, for vi blir da stående uten egne selvstendige nasjonale mål, og vi tror det er sunt, både for privat og offentlig sektor, å ha noen slike felles mål.

Jeg ser for meg at mye av debatten i dag kommer til å dreie seg om det. Men jeg har lyst til å understreke nå, som saksordfører, og i innledningen, at det er en god avtale. Den er viktig og riktig, og det styrker Norges klimapolitikk at denne avtalen i dag vil bli vedtatt i Stortinget.

Jeg tar opp de forslag som Arbeiderpartiet er en del av.

Presidenten: Representanten Espen Barth Eide har tatt opp de forslagene han refererte til.

Stefan Heggelund (H) []: I dag sier vi ja til et samarbeid med Europa om å kutte utslipp. Det er i erkjennelsen av at klimaproblemet ikke kan løses land for land, det må løses i fellesskap.

For første gang har vi nå en forpliktende internasjonal avtale om klimapolitikk. Det vil være rettesnoren for den omstillingen som skal skje i Norge og i Europa fram til 2030.

Noen forsøker å få denne debatten til å handle om noe annet enn det den handler om. Det er fordi de tror de har noe å tjene på det, men legg merke til at det ikke er noe annet enn en retorisk øvelse. Venstresiden har nok en gang vist seg ute av stand til å snakke om klimapolitikk på en seriøs måte.

Denne saken handler ikke om fleksibilitet. Det er nemlig allerede utkvittert i regjeringsplattformen. Denne saken handler ikke om hva som i dag er EUs mål, for Norges standpunkt om at EUs mål bør heves, er også utkvittert i regjeringsplattformen.

Det er noe angstbitersk over venstresidens merknader i denne saken – at de er for sene til festen hver eneste gang.

Igjen og igjen viser venstresiden at de har en dårlig klimapolitikk. Når de fortsetter å snakke om målene, er det fordi de ikke har noen tiltak for å nå målene. Når venstresiden kommer med forslag, er det i resirkuleringens ånd. De foreslår ting regjeringen allerede er i gang med, og håper at ingen andre legger merke til det. Kommer de med helt nye forslag, er det forslag som vil gjøre klimapolitikk dyrere for vanlige folk, eller som vil kunne gjøre at arbeidsplasser nedlegges. Det gir ingen grønn omstilling. Det gir, som vanlig for disse partiene, en rød omstilling, der staten vokser og vokser.

Klimaavtalen vi nå sier ja til, følges opp med konkrete tiltak. Det betyr at for første gang vil Norge ha en klimapolitikk for alle sektorer. For eksempel er forhandlingene med landbruk og fiskeri allerede i gang.

Politikk for utslippskutt må lages i samarbeid med dem som skal kutte utslippene, og staten må bidra med penger til omstilling for norske arbeidsplasser, noe vi tar på alvor gjennom å øke bevilgningene til dette hvert år.

I dag sier vi ja til en viktig avtale. Samtidig sier vi ja til en klimapolitikk som alle kan være med på, og som gir oss den omstillingen som er nødvendig.

Terje Halleland (FrP) []: Norge har gjennom Parisavtalen påtatt seg forpliktelser om å redusere klimagassutslipp fram mot 2030. Da Norge og EU har de samme mål, har det vært et ønske om en felles oppfyllelse av disse målene. Det betyr at vi deler EUs klimaregelverk og sikrer oss samme vilkår og oppfølging som våre samarbeidsland og partnere i EU har.

Det er særdeles viktig at vi sørger for at norsk næringsliv har en forutsigbarhet og samme rammebetingelser som våre konkurrenter i EU har, og på den måten er med på å sikre en mest mulig kostnadseffektiv klimapolitikk i Norge. Gjennom denne avtalen og regelverket kan det legges til grunn at Norge kan nå sine mål, samtidig som vi bidrar til en teknologiutvikling som gir gevinst i mindre utslipp, men ikke minst at det gir oss en økt kompetanse og gir vårt næringsliv muligheter til økt verdiskaping.

Norge er et land som har omstilt seg mange ganger. Vi står for omstillinger som hver og en av oss vil merke i hverdagen. Men Norge er et samfunn som er godt rustet for slike omstillinger. Det er god generell kunnskap og kompetanse i befolkningen og, ikke minst, en omstillingsdyktig økonomi. Vårt næringsliv er vel i en situasjon hvor de omstiller seg, har gjort det i tiår – og gjør det egentlig hver dag.

Klimaet er en global utfordring. Det hjelper lite om Norge – eller EU, for den del – lykkes, om store deler av verden ikke gjør det. Derfor er internasjonale avtaler og bruk av handel den eneste gangbare vei om en skal lykkes i en sånn omstilling og skape et samfunn med mindre utslipp. Derfor er det særdeles viktig at vi forholder oss til resultater og ikke symboler, at vi legger opp til kostnadseffektive kutt. Det er derfor vi har samarbeid mellom nasjoner, slik at kutt blir tatt der det gir størst mulig effekt.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Klimautfordringen krever mye av oss som land og som klode. I dag er Stortinget invitert til å samtykke til felles måloppnåelse av klimamål med EU gjennom EØS-avtalen.

Senterpartiet er, og har alltid vært, for forpliktende internasjonale klimaavtaler. Gjennom Parisavtalen har vi forpliktet oss til å kutte klimagassutslippene med 40 pst. innen 2030 sammenlignet med 1990. Den forpliktelsen skal vi innfri.

EU har gjort det samme, og i fjor inviterte Stortinget regjeringen til å gå i dialog med EU om felles oppfyllelse av målet. Det betyr at vi må følge EUs regler for hvordan dette skal gjøres. Dette kan være klokt fordi vi da kan ta utslipp der det er mest effektivt, samtidig må vi ha et regelverk som ivaretar noen naturgitte forutsetninger Norge har, og de mulighetene som ligger i omstillingen fra en fossildrevet økonomi til en økonomi bygd på det fornybare.

Da Stortinget ba regjeringen gå i dialog med EU, var det knyttet til en klar forutsetning om at regjeringen skulle legge fram en sak for å innhente Stortingets samtykke. Denne skulle gi en helhetlig og grundig behandling, der alle konsekvenser av avtalen ble belyst. Da er det direkte oppsiktsvekkende at Stortinget nå inviteres til å inngå en avtale vi ikke fullt ut kjenner konsekvensene av, og der beslutningsgrunnlaget i beste fall framstår uklart – og det på et område som er særdeles viktig for Norges klimaomstilling.

En av de viktigste naturgitte forutsetningene Norge har – og også våre naboland – er bruk av skog. Skogen brukt på bærekraftig vis har potensial til å være en av de viktigste løsningene på klimakrisen fordi den både fanger og lagrer CO2 gjennom fotosyntesen. Ikke minst kan skogen bidra til å erstatte den fossile energien, og den kan også erstatte de fossile råvarene i en mengde produkter. Fordi dette er en avgjørende viktig del av klimaomstillingen vår, kan ikke Norge tilslutte seg et regelverk som gjør bruk av skog vanskeligere. I dag, i denne saken, har vi ikke en slik garanti. Tvert om kan vi, ifølge regjeringen, ikke forvente svar på hvor mye skog Norge vil kunne bruke, før ni måneder etter at avtale er inngått.

Videre er det skapt ytterligere usikkerhet ved om Norge vil få beregnet netto utslipp eller netto opptak fra bruk av skog og land, den såkalte LULUCF-sektoren. Videre trekkes hogst fram som et mulig salderingsområde for å kunne gå i netto null utslipp herfra.

Dette står i direkte motstrid til formålet om å melde inn et mål for hogst, som isolert sett kunne vært positivt fordi det åpner for økt bærekraftig uttak av skogressursen.

Vi kunne sagt mye mer om dette og den usikkerheten som man har skapt gjennom behandling av denne saken, men det skal vi komme tilbake til gjennom debatten.

Senterpartiet mener det er uansvarlig og feil å inngå en avtale som byr på så store uklarheter som denne gjør, og som potensielt kan ha store negative konsekvenser for bruk av norske klimavennlige naturressurser. Senterpartiet mener i lys av dette at det eneste rette er å utsette behandlingen av saken og utsette inngåelse av avtalen til alle konsekvenser knyttet til skog- og jordbruk er tilstrekkelig klarlagt.

Jeg tar med dette opp Senterpartiets forslag.

Presidenten: Representanten Ole André Myhrvold har tatt opp det forslaget han refererte til.

Lars Haltbrekken (SV) []: De klimastreikende elevene har gitt oss marsjordren: Kutt utslippene! Er det én ting historien om norsk klimapolitikk har lært oss, er det at vi må sette i gang raskt. Den sittende regjeringen har i seks år styrt mot å bryte det viktige målet Stortinget satte i 2012 om å kutte norske utslipp innen 2020. Det siste året gikk utslippene til og med opp.

Det er minst tre grunner til at Norge bør kutte egne utslipp:

Den første grunnen er at vi som et rikt land har et moralsk ansvar. Våre utslipp er det dobbelte av hva en gjennomsnittlig verdensborger slipper ut.

Den andre grunnen er at vi kan bidra med teknologi som kommer andre land til gode når de skal kutte sine utslipp. Vi må elektrifisere samfunnet, vi må bidra med teknologi for å fange og lagre CO2,vi må satse stort på offshore vindkraft, og vi må ikke minst utvikle teknologien i skipsfarten slik at vi får nullutslipp.

Den tredje grunnen til at vi skal kutte våre utslipp i Norge, er for å trygge norske arbeidsplasser. Hvis vårt næringsliv blir de siste dagers oljeforbrukere, vil vi tape i den internasjonale konkurransen.

Derfor legger SV i dag, sammen med Arbeiderpartiet og MDG, fram forslag om at vi tilslutter oss avtalen med EU, men at vi avstår fra å bruke de såkalte fleksible mekanismene som avtalen inneholder. EU tvinger oss ikke til å bruke dem. Det er i tilfelle vårt valg. Og dersom dette forslaget ikke får flertall fordi regjeringen vil tviholde på muligheten til å ta kuttene et annet sted, en annen gang, av noen andre, kommer vi til å jobbe ved første korsvei for å få en endring av dette.

Uttalelser fra enkelte regjeringsparti gir god grunn til å frykte at de fleksible mekanismene kommer til å bli brukt i stort monn for å unngå kutt i Norge. Og hva skjer da? Jo, sjansen er stor for at vi betaler for utslippskutt som uansett ville skjedd. Det er et stort overskudd av kvoter i EUs kvotemarked i dag, og når regjeringen i tillegg åpner for å betale for utslippskutt som uansett vil komme i land som Bulgaria og Ungarn, vil det bidra til at de globale utslippene går opp – ikke ned. At vi forsvarer våre egne manglende utslippskutt – eller enda verre utslippsøkning – ved å betale for utslippskutt i andre land, noe som uansett ville skjedd, hjelper ikke miljøet. Det skader klimaet, og det bidrar til at utslippene blir høyere.

Til slutt vil jeg ta opp forslagene fra SV og Miljøpartiet De Grønne.

Presidenten: Representanten Lars Haltbrekken har tatt opp de forslagene han refererte til.

Ketil Kjenseth (V) [] (komiteens leder): Klimautfordringen er så stor at den krever samarbeid. Venstre har vært med på alle klimaforlik som har vært inngått i Stortinget de senere tiårene. Vi er et ja-til-EØS-parti, vi er for det internasjonale samarbeidet. Parisavtalen er en stor internasjonal avtale, men vi trenger også at Europa tar et felles ansvar.

Den avtalen som Stortinget er i ferd med å inngå i dag, vil bli viktig, kanskje den viktigste for kommende generasjoner i Norge, fordi enhver regjering er nødt til å forholde seg til den. En er nødt til å kutte, hvis ikke koster det penger.

Vi er nødt til å innføre tiltak. Vi skal kutte 40 pst. fram til 2030 ifølge denne avtalen, men den norske regjeringa har enda større ambisjoner enn det og har som mål å kutte 45 pst. Det vi diskuterer i dag, er en minimumsløsning. Vi skal kutte mer enn som så, det er vi nødt til.

Det er de felles forpliktelsene som er viktige, og det er ofte økonomi som er det beste virkemiddelet for å få alle med på laget. Vi skal ikke snakke oss unna at vi må ta et felles ansvar, og det er nettopp det de rød-grønne forsøker å gjøre her – snakke seg unna det felles ansvaret vi er nødt til å ta. Vi får her en oppvisning i et rød-grønt klimavirvar. Arbeiderpartiet skal senere i dag inngå en fredsavtale med LO om olje – har foreslått at vi skal produsere 100 TWh havvind innen 2030 og har senere trukket det forslaget. Det er ganske offensivt, må en kunne si. Samtidig har de foreslått å kutte opprinnelsesgaranti for kraft, noe som kommunene vil tape penger på – på vei inn i en valgkamp.

Det er en litt halvhjertet oppslutning om et felles utslippsmål i dag, og en vil bare diskutere fleksibiliteten mellom land. Senterpartiet stemmer imot hele forpliktelsen og vil utsette den og vente, mens Lars Haltbrekken viste til klimastreiken. Vi har det travelt. Hva skal en vente på? Det er her de rød-grønne nå må svare på: Hvor er det en har tenkt seg i klimapolitikken når det spriker så betydelig som det gjør her? Det er virkelig å utsette tiltakene, som vi er nødt til å ha fokuset på.

Når man snakker om å fraskrive seg ansvar, stammer veksten det siste året fra at vi har kuttet palmeoljebruken, vi har flyttet utslippene til et annet sted. Den største utfordringen er at vi ikke har biodiesel, og det stammer fra den rød-grønne regjeringas tid da man hevet veibruksavgiften i Norge.

Tore Storehaug (KrF) []: Eg tenkte eg skulle begynne innlegget mitt med å takke saksordføraren både for det gode samarbeidet som ligg til grunn i komiteen, og for eit godt innlegg som eg synest sette ein god tone for debatten. Det var mykje der som ein kunne stille seg bak, spesielt at den saka vi har til behandling i dag, eigentleg handlar om at når det no er eit breitt storting som seier ja til dette, har vi også konkretisert korleis vi skal gå vidare med Parisavtalen, og gjort den nærare og meir konkret for oss. Det er viktig. Det skal vi hugse på, sjølv om debatten ofte blir prega av dei momenta der det er større ueinigheit.

Den saka vi har til behandling i dag, byggjer på Meld. St. 41 for 2016–2017, om norsk omstilling i europeisk samarbeid. Der blei det slått fast nokre viktige prinsipp som det er brei einigheit om i denne salen. Det skal koste å forureine, og vi skal drive ein klimapolitikk der det løner seg å ta dei miljøvenlege vala, der vi skal ha eit verkemiddelapparat som gjer at dei effektive kutta blir tekne, f.eks. gjennom Enova, som får rekordstore løyvingar under denne regjeringa, og ein skal knyte seg nærare til å ha forpliktande samarbeid globalt og regionalt i Europa for å klare å nå dei forpliktingane som vi har sett oss. Det er viktig. Den einigheita som ligg til grunn der, og den felles forståinga, må vi ikkje gløyme i alle dei andre kjende konfliktlinjene.

Det er særleg to av dei som eg trur kjem til å få lov til å prege debatten etterpå. Den eine handlar om skog og om korleis vi skal telje kutt frå LULUCF-sektoren. Høgre, Framstegspartiet, Senterpartiet, Venstre og Kristeleg Folkeparti stod i lag om merknadene om dette då vi behandla den nemnde stortingsmeldinga, der ein sa at ein skulle utnytte handlingsrommet, og ein skulle få kompensasjon som reflekterer at Noreg er eit viktig skogland. Desse tinga ligg fast. Noreg har levert inn ein utsleppsbane som ligg høgt, og skogpolitikken skal avgjerast i Noreg.

Den andre konfliktlinja er i den andre enden av spekteret. Her er det ei bekymring frå Senterpartiet for at avtalen kan leggje opp til for lite fleksibilitet, mens den andre bekymringa er frå dei som seier at denne avtalen er altfor fleksibel, og at ein berre skal kjøpe seg fri frå utsleppskutt. Den kritikken bommar også, for regjeringa sin politikk slår fast at ein har mål om at reduksjonar skal kome gjennom innanlandske tiltak. Med dei merknadene som ligg til grunn her, som ein samla komité stiller seg bak, viser ein også korleis dette som vi vedtek i dag, er eit rammeverk for å sikre at det også blir sektorvise handlingsplanar for å nå det målet.

Klimautfordringa krev meir internasjonalt samarbeid – ikkje mindre. Det er eg glad for at stortingsfleirtalet i dag seier ja til.

Une Bastholm (MDG) []: Denne proposisjonen kunne ha fortjent et mer forståelig navn. På høringen foreslo Natur og Ungdom tittelen «Den Store Planen For Hva Norge Skal Gjøre Framover For Å Løse Vår Tids Største Utfordring». Det hadde vært ganske treffende. Dagens regjering trenger åpenbart press fra EU i klimapolitikken. Vi i De Grønne er varme tilhengere av mer internasjonalt samarbeid.

Men det er altså ingen grunn til at vi skal begrense oss til det EU foreslår. Norge er et land som kan og bør ta et større ansvar. Derfor fremmer vi i dag, sammen med SV, et forslag om 60 pst. kutt innen 2030.

Norge må kutte sin rettferdige andel i Norge. Granavolden-plattformen slår fast at fleksibilitetsmekanismene i EU bare skal benyttes om strengt nødvendig. Likevel har altså representanten Halleland fra Fremskrittspartiet nylig uttalt at han ikke kan begripe hvor miljøministeren har det fra at hele kuttet i ikke-kvotepliktig sektor skal tas nasjonalt. Jeg håper derfor statsråden kan oppklare: Hva, annet enn de tiltakene og den politikken regjeringen selv råder over, skulle gjøre at kjøp av utslippskutt i utlandet blir strengt nødvendig? For dette er ikke bare retorikk. Det er helt åpenbart at en representant fra Fremskrittspartiet og en representant fra Miljøpartiet De Grønne vil være veldig uenige om når noe er strengt nødvendig i klimapolitikken.

Så noen ord om landbruket. De Grønne stemmer i dag mot å godskrive utslippskutt fra skog til jordbruket, men er altså ikke mot fleksibilitet over tid eller mellom sektorer i Norge.

Bondeorganisasjonene er bekymret for altfor bindende og tøffe utslippskrav. Jeg støtter dem i at vi må passe oss her, så vi ikke hiver barnet ut med badevannet. Vi skal kutte utslipp, men samtidig bidra til verdens matauk, øke selvforsyningen og matsikkerheten, i en verden med mer ekstremvær.

For å klare dette må også regjeringen gjøre jobben sin. Bøndene kan forbedre agronomi, og de kan bruke mindre fossilt brennstoff. Begge deler kan og bør regjeringen bidra til. Men for å kunne kutte nok utslipp og sikre en bærekraftig matproduksjon kommer vi ikke utenom at nordmenn også må redusere kjøttforbruket. En slik forbruksendring er det regjeringen som har ansvar for. Om vi spiser mindre kjøtt, men betaler mer for det vi spiser, gir det også mer rom for bærekraft og norsk fôr, kvalitet, dyrevelferd og glade bønder som har tid til dyrene sine. Og det er bra for helsa.

Vi ser at bøndene også ønsker å bidra. I årets jordbruksoppgjør kjempet de for mer penger til grønt- og kornproduksjon. Det er lovende.

I dag sier De Grønne ja til samarbeid med Europa om klimapolitikk, og vi sier ja til at klimakuttene skal tas i Norge.

Statsråd Ola Elvestuen []: Dette er en merkedag. Det er en veldig viktig sak Stortinget behandler. Avtalen om klimasamarbeid med EU vil gi Norge gode og forpliktende rammer for norsk klimapolitikk. Vi får forpliktende mål og tett oppfølging. Samtidig gir avtalen Norge rom for selv å velge hvilken politikk vi skal iverksette for å oppfylle klimaforpliktelsene.

Norge har under Parisavtalen meldt inn at vi skal redusere våre klimagassutslipp med minst 40 pst. i 2030.

I 2015 ga Stortinget sin tilslutning til at Norge skulle gå i dialog med EU om en felles oppfyllelse av dette utslippsmålet. Siden den gang har EU ferdigstilt klimaregelverket sitt, og regjeringen har sammen med Island forhandlet fram et forslag til hvordan Norge skal inngå i dette regelverket.

Vi er ennå ikke kommet helt i mål. Avtaleutkastet er fortsatt til vurdering på EU-siden. Kommisjonen må først gi sin tilslutning, og så skal rådet, der medlemslandene er representert, ta stilling til saken før det fattes en beslutning i EØS-komiteen.

Stortinget må gi sin tilslutning til avtalen før den kan tre i kraft. Vi har bedt om forhåndssamtykke. Dette er nødvendig for at Norge skal kunne ta del i forberedelsene til selve klimasamarbeidet, som starter i 2021, og for ikke å forsinke ikrafttredelsen av beslutningen.

Regjeringen vil komme tilbake til den konkrete oppfølgingen av avtalen i løpet av 2020, når vi legger fram en plan for å oppfylle Norges klimaforpliktelser med minst 45 pst. innenlands reduksjon i ikke-kvotepliktige utslipp.

En avtale om felles oppfyllelse betyr i praksis at de delene av EUs klimaregelverk for perioden 2021–2030 som er relevante for å oppfylle utslippsmålene for 2030, også skal gjelde for Norge og Island. Norge og Island får nå en nødvendig tilpasning for å sikre like vilkår og lik oppfølging som EU-landene. Når avtalen innlemmes i protokoll 31 om frivillig samarbeid utenfor de fire friheter, vil den ikke gjelde etter 2030.

Det er tre hovedelementer i klimaavtalen med EU. Den første hoveddelen gjelder den såkalte forordningen om innsatsfordelingen. Dette gjelder transport, jordbruk, avfall og bygg, men også noe utslipp fra industri og petroleum. Forordningen fastsetter utslippsmål for hver enkelt stat, og vår forpliktelse vil bli 40 pst. reduksjon.

Den andre hoveddelen i samarbeidet med EU gjelder regelverket for skog og annen arealbruk. Dette regelverket sier hvordan utslipp og opptak fra kategoriene forvaltet skog, nye skogarealer, avskogede arealer, beitemark, dyrket mark og våtmark skal beregnes og telles med i forpliktelsen. Hvert land forpliktes til at det samlede utslippet fra alle arealene i skog- og arealbrukssektoren ikke er høyere enn det samlede opptaket på arealene. Dette kalles netto-null-forpliktelsen i Europa.

For det tredje inneholder avtalen et robust system for rapportering og etterlevelse.

Jeg ber nå Stortinget ta stilling til dette og gå inn for avtalen, og jeg er veldig glad for at den får så bred støtte.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Espen Barth Eide (A) []: Jeg vil først benytte anledningen til å understreke at det er bra at regjeringen har fått til denne avtalen. Avtalen er god, og det er også bra at den er blitt til innenfor protokoll 31, som det var bred enighet om i Stortinget. Så er det sagt til statsråden.

Jeg har lyst til å følge opp spørsmålene som flere nå har stilt om fleksibilitet mellom land, for det er faktisk slik at når vi leser Granavolden-erklæringen, ser vi to setninger, og man får fort det inntrykket at én setning er skrevet av Venstre og kanskje Kristelig Folkeparti og en annen av Høyre og Fremskrittspartiet. Derfor hører vi litt ulike tolkninger. Den første sier at man har som mål å gjøre reduksjonen innenlands, og den andre sier at om strengt nødvendig skal fleksibiliteten i EUs rammeverk benyttes.

Da er mine konkrete spørsmål til statsråden: Når vet vi at det er strengt nødvendig? Og har Norge fortsatt et nasjonalt mål?

Jeg opplevde at vi hadde et nasjonalt mål fram til nå, nemlig 40 pst., som gjerne kan økes senere, men nå har vi ikke lenger det, for både 37 pst., 35 pst. og 25 pst. er jo mulige svar på dette, hvis det er nødvendig nok. Så hvordan tolker vi dette autoritativt fra regjeringen?

Statsråd Ola Elvestuen []: Målet for regjeringen er helt klart: Det er 45 pst. kutt innenlands i ikke-kvotepliktig sektor. Vi skal planlegge for det, og jeg skal legge fram en plan og komme tilbake til Stortinget i 2020, så Stortinget får anledning til å tilslutte seg det samme.

Vi har også bedt Miljødirektoratet og de andre direktoratene komme med en ny klimakur, bestillingen er at de skal legge fram en plan for minst 50 pst. kutt.

Fleksibiliteten vil ikke være annerledes enn den er for Sverige eller Danmark eller andre som har høyere mål enn det som er forpliktelsen. Dersom en ikke når forpliktelsen, ligger det i selve avtalen at da må man sørge for å få tilsvarende kutt i andre land.

Espen Barth Eide (A) []: Jeg forstår og er glad for at statsråden skal legge opp planer som skal peke mot oppfyllelse av et mål der alt gjøres innenlands, men jeg får fortsatt ikke noe svar på hvordan man skal vite at man likevel kan bruke dette såkalte nødvendige unntaket. Det er da ikke lenger et klart mål. Det er en slags ambisjon om å nå 40 pst., eventuelt 45 pst., men man har denne unntakstilstanden, som man selv erklærer.

Hvem er det som bestemmer, og når skal det bestemmes at det er nødvendig å bruke denne? Er statsråden enig i at det hadde vært enda enklere om man bare rett og slett sa at Norge har et nasjonalt mål, og at vi avstår fra å bruke unntaket – sånn at man sender et signal til både privat og offentlig sektor om at vi faktisk skal oppnå dette målet innenriks innen 2030?

Statsråd Ola Elvestuen []: Nå er jo dette en avtale som skal gjelder fram til 2030, og selv om jeg har ambisjoner om å sitte lenge som klima- og miljøminister, vil det kunne skje endringer fram mot 2030.

Denne avtalen gir en forpliktelse om at vi må oppfylle minst 40 pst. i Norge, slik den foreligger nå, og så jobber vi samtidig opp mot EU for at EU skal forsterke sitt mål opp til 55 pst., som igjen vil gi føringer for Norge.

Men regjeringens politikk er krystallklar: Vi skal legge fram en plan for hvordan Norge skal nå minst 45 pst. reduksjon i 2030, og det er det som er vår politikk.

Så vil ikke jeg kunne bestemme alle regjeringer fram til 2030, selv om jeg skal legge opp til at sånn vil det være.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Det er ingen tvil om at vi har dårlig tid i klimapolitikken, men det kan også bli farlig å forhaste seg. Senterpartiet er altså av den oppfatning at det er en del uklarheter i det forslaget som nå ligger på bordet. Mitt spørsmål til statsråden er: Hvilke konsekvenser ville det hatt å utsette saken til vi fikk på plass et klart mål for bruk av skog og hvordan måloppnåelsen skal kunne skje?

Statsråd Ola Elvestuen []: Svaret er at da har vi ingen avtale, for vi vil ikke kunne følge det som er regelverket innenfor EU. Alle land skal melde inn sine referansebaner og har gjort det nå i vinter. Vi vil heller ikke ha den nødvendige framdriften for å ha avtaleverket på plass i 2021.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Jeg skjønner at vi ikke får en avtale før vi inngår en avtale, men jeg spurte hva konsekvensene ville blitt hvis vi hadde utsatt det til vi hadde målet om skog klart, altså ni måneder, som statsråden selv har skrevet. Jeg lurer også på, når det gjelder de uklarhetene som nå er skapt om fleksibiliteten mellom både land og sektorer og regjeringens mål om 40–45 pst. kutt: Vil skogsektoren kunne bli en salderingspost for å nå det målet?

Statsråd Ola Elvestuen []: Nå har vi veldig ambisiøse mål på transport med 50 pst. reduksjon innen 2030, som tar hoveddelen av de 45 pst. som vi må redusere. Vi følger regelverket, vi har tall som er historiske og kontrollerbare, og vi har lagt inn en referansebane for skog på opptil 14,5 millioner kubikk, som gir rom for en betydelig økning fra det vi har i dag. Som det ser ut nå, ser jeg ikke for meg at skogbruket vil gi ekstra utslipp og betinge at man må ha utslippskutt andre steder. Uansett legger ikke denne avtalen føringer for norsk skogbrukspolitikk. Den bestemmer vi selv. Dette vil kun være om hvordan regnestykket er, om man må ha utslippskutt andre steder, eller om vi får tillegg på grunn av skog.

Lars Haltbrekken (SV) []: I et intervju med Dagbladet den 7. juni i år spørres statsråd Elvestuen: «Klarer vi å senke Norges utslipp i ikke-kvotepliktig sektor med 45 prosent innen 2030?» Svaret fra statsråden er: «Ja». Spørsmålet videre er: «Og det skal gjøres helt uten bruk av fleksible mekanismer (…)?» Svaret fra statsråden er nok en gang: «Ja».

Dette får imidlertid Fremskrittspartiets energipolitiske talsperson, Terje Halleland, til å si dagen etter i Dagbladet: «Jeg kan ikke begripe hvor Elvestuen har dette fra. Det går i så fall utover det vi har avtalt i Granavolden.»

Sist jeg sjekket, var Fremskrittspartiet fortsatt større enn Venstre i den sittende regjeringen.

Mitt spørsmål til statsråden er: Mener statsråden at stortingsrepresentant Terje Halleland farer med usannheter i Dagbladet om Granavolden-erklæringen?

Statsråd Ola Elvestuen []: I Granavolden-erklæringen sier vi at vi skal kutte 45 pst. i Norge, og vi skal legge fram en plan for det. I tillegg er mitt svar i Dagbladet at ja, jeg mener vi når det målet. Reduserer vi med 50 pst. innenfor transport – og vi jobber også nå med å få en avtale med landbruket – vil vi klare å nå målet om 45 pst. Det er det vi legger opp til med den planen vi skal komme til Stortinget med.

Une Bastholm (MDG) []: Jeg er veldig glad for at statsråden er så tydelig på at de 45 pst. kutt i ikke-kvotepliktig sektor skal tas i Norge. Men som statsråden merker, er deler av Stortinget også litt nervøs på en dag som dette – som egentlig er en stor dag, for vi skal inngå den store, mektige avtalen om hvordan vi får dette til, med EU – fordi vi ser en uenighet i regjeringen, og vi ser heller ikke tiltak i dag som kan få oss i mål. Vi ser en regjeringserklæring som sier mye forskjellig, som bl.a. legger opp til store avgiftslettelser også for fossile biler. Dette er en regjering som – hvis man regner helt fra 2013 – har gitt avgiftslettelser på 11 mrd. kr, hvorav 8 mrd. kr er til fossile biler. Dersom vi fortsetter en sånn politikk, kommer vi ikke i havn med å kutte alle de utslippene i Norge. Det er derfor nervøsiteten er her i rommet, og det er ikke bare retorikk, for om vi skal klare dette, trenger vi tiltak, og vi trenger at andre tiltak ikke slår dem i hjel.

Statsråd Ola Elvestuen []: «Vi ser ikke tiltak?» Vi har et salg av elbiler som nå er oppe i 45 pst. Det var på 4–5 pst. i 2013. Vi har innblanding av avansert biodrivstoff, en produksjon som det nå legges opp til en økning av hvert eneste år. Vi har større innsats inn mot de store byene i byvekstavtalene enn noensinne tidligere – 50 pst. økning bare i fjor. Bare i vår skal vi i gang med en egen støtteordning for tungtransport på opp mot en halv milliard kroner, som en oppfølging av ønsket om et CO2-fond. Vi har i revidert budsjett innført en ny ordning for fylkeskommunene for å få på plass nullutslipp for hurtigbåter. Vi jobber med en innsats for grønn skipsfart, som skal legges fram, der vi går igjennom alle fartøykategorier. Vi gjør ting i Norge, særlig innen transport, som denne avtalen omfatter, som ligger langt foran det noen andre land gjør. Hvordan klarer man å ikke se tiltak?

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Liv Kari Eskeland (H) []: Dette er ein historisk dag for vårt bidrag i den europeiske klimapolitikken. At me, saman med EU, no greier å samla oss om felles mål for utsleppskutt i ikkje-kvotepliktig sektor, er avgjerande for at me skal kunna få til dei løfta som er nødvendige for å nå klimamåla våre. Vidare er det viktig for ei felles forståing og nødvendigheita av å løfta saman, det er viktig for klimaet, og det er viktig for eit berekraftig næringsliv som er sensitivt for lokale særordningar.

I dag går me inn og er med på den felles dugnaden som klimakampen krev av oss, der me skal stå skulder ved skulder med dei andre landa i Europa når nedtrekk i klimakutt skal gjerast.

Det er heilt nødvendig at Noreg bidreg til utsleppskutt både heime og ute. Dette gjer det også lettare å bidra til teknologiutvikling, som òg vil koma andre land til gode, og som vil skapa nye næringar for oss her heime, når me har felles mål med resten av Europa. Dette vil bety viktige steg for norsk konkurransekraft og bidra til større interesse for lågutsleppsløysingar i dei internasjonale marknadene, noko som er heilt avgjerande for å løfta t.d. CCS-prosjekt med fangst og lagring og for å nå vår maritime strategi om null- og lågutsleppsløysingar.

Det bidreg òg til at ein internt i Europa har dei same rammevilkåra innan sektorane og slik sett gjev føreseielege rammer for næringslivet. Håpet er at Europa og EU med dette kan verta eit eksempel til etterfølging for resten av verda.

Til slutt: Når opposisjonspartia i denne saka legg fram forslag om å inkludera kvotepliktig sektor i klimaplanar og rapporteringar, er det greitt å minna om at Prop. 94 S handlar om utslepp frå ikkje-kvotepliktig sektor, og at det går utover verkeområda til denne saka å inkludera rapportering på kvotepliktig sektor.

Det er verdt å merka seg at kvotepliktig sektor allereie er inkludert i rapportering under klimalova og rapporteringa Noreg er forplikta til under FNs klimakonvensjon. Eg vil òg leggja til at Noreg har ein offensiv politikk for å bidra til omstilling også i kvotepliktig sektor.

Marit Arnstad (Sp) []: Det er ofte mange paradokser knyttet til denne typen debatter. Det blir ofte en konkurranse om hvem som kan sette målet aller høyest, hvem som er mest for samarbeid, og hvem som har den aller beste planen å legge fram – om en stund. Dette har det vært tendenser til i dag også.

Jeg har lyst til å påpeke et par ting knyttet til innstillingen. For det første: I denne avtalen vil det være mulig for Norge å bruke noe som kalles fleksible løsninger. Men hver gang noen fra regjeringen åpner munnen og uttaler seg om det, hører vi helt ulike meninger. Det er altså ikke bare uklart hva denne avtalen innebærer, men også hvordan regjeringen kommer til å bruke avtalen.

Nå får vi høre fra statsråden at det skal komme en plan i 2020. Vi hadde en klimamelding i 2016 som skulle gi et overordnet svar. Vi hadde denne saken, som skulle gi en grundig og helhetlig behandling. Og nå skal vi ikke få svaret i dag heller, nå skal vi vente til 2020 for å få en plan. Det synes jeg er en god grunn til å utsette behandlingen av avtalen.

På den andre siden: De som ikke ønsker fleksibilitet, burde jo ikke inngå en avtale med EU. For denne avtalen baserer seg nettopp på at man skal kunne ha fleksibilitet. Det enkleste hvis man ikke ønsker fleksibilitet, er å ikke inngå en avtale med EU, og si at vi tar kuttene hjemme. Vi bestemmer oss for kuttet, og så tar vi det hjemme, og så har vi kanskje en overføring mellom sektorene her hjemme. Det er et eller annet selvmotsigende her.

Jeg har noen kommentarer knyttet til to områder. Det ene er jordbruk. Jordbruk er en næring basert på biologiske prosesser. Hvis vi skulle komme i den paradoksale situasjonen at jordbruket blir stilt overfor strengere krav enn fossilindustrien, fordi de ikke har rom for fleksibilitet, har vi stilt oss i en umulig posisjon, da har vi stilt oss i en posisjon der vi kan få redusert matproduksjon og økt import som resultat av det – eller det som vi overfor andre næringer kaller en karbonlekkasje. Dit må vi ikke komme. Derfor er det en velger å gjøre overfor jordbruket, svært viktig.

Når det gjelder skogen: Senterpartiet har ikke noe imot det målet som regjeringen har sendt inn til EU. Hvis det er noen som tror det, tar de feil. Det vi har imot, er at vi i dag skal inngå en avtale uten å få vite om målet blir godtatt, om det målet er det vi får lov å arbeide etter. For da inngår vi en avtale uten å ha noen garanti for å sikre skognæringen mulighet for vekst og utvikling. Det er derfor Senterpartiet ønsker en utsettelse. Skal vi klare å håndtere skogen, må vi også vite om de målene vi har sendt inn, blir godtatt, og det er helt i det blå etter dagens behandling og før EU har bestemt noen ting om det – om kanskje ni måneders tid.

Lene Westgaard-Halle (H) []: De siste årene har vi vært vitne til noen meningsytringer knyttet til EU. Brexit har rystet Europa, og til og med Trump har gitt EU-motstanderne støtte og et par ganske klamme klemmer. Hvorfor det? Svaret er ganske åpenbart: Trump tjener på et splittet Europa – et Europa som ikke samarbeider, et svakt Europa. Derfor er det ikke overraskende at Stortingets mest klimafiendtlige parti også er EU-motstandere. De synes denne avtalen er skummel og vil utsette hele greia.

Det har vært nok utsettelser. På et eller annet tidspunkt må også Senterpartiet våkne. Vi bønder lider under klimaendringene. Hvorfor ser ikke Senterpartiet det? I fjor sommer, den tøffeste sommeren på mange, mange tiår, hadde jeg bønder på telefonen som gråt. Senterpartiet er nødt til å våkne.

EU har i mange år vært en av de viktigste klimaaktørene både i Europa og i resten av verden. Samarbeidet med EU gjør at vi står skulder ved skulder med resten av Europa. Vi skal kutte både hjemme og ute, og det er en selvfølge for de fleste av oss. Men jeg er lite grann forundret, for denne debatten avdekker fullt sprik på venstresiden i salen. Senterpartiet vil ikke gjøre noe hjemme, Sosialistisk Venstreparti vil gjøre alt hjemme. Skal vi få til det verden trenger, må vi klare å gjøre det vi damer har gjort i mange år: gjøre flere ting på én gang.

Vi er allerede et av verdens beste land på klima. Vi har vannkraft, elbiler og tung satsing på grønn teknologi. Vi samarbeider tett med næringslivet om innovative løsninger, og vi tør å tenke nytt i Norge. Vi lykkes på en rekke felter, og verden ser til oss. Men det er ikke nok. Vi må være enda mer ambisiøse. Og det er nettopp det denne saken viser at vi er. Regjeringen vil mer.

Vi har slått oss opp på olje. Vi har i flere år surfet på fossilbølgen, og det gjør at vi i Norge har en tyngre bør å bære enn mange andre land. Barna våre marsjerer i gatene og er redde for sin egen framtid. Vi her på huset er nødt til å være oss vårt ansvar bevisst. Vi trenger denne avtalen. Vi trenger å kutte mer, og vi trenger å gjøre det sammen med flere. Vi må ta vårt ansvar her hjemme, og vi må bidra til at andre land gjør det samme.

Denne avtalen betyr at vi må etterleve et utslippsbudsjett fram til 2030, og regjeringen legger opp til ytterligere kutt og at disse primært skal tas hjemme. Her er det ingen uenighet mellom oss i regjeringen og f.eks. Sosialistisk Venstreparti.

Så i dag er jeg glad. Jeg er veldig glad for at vi har en regjering som er moderne, offensiv og grønn, en regjering som søker samarbeid med Europa, som søker å gå foran i et internasjonalt samarbeid, og som samtidig setter krav til oss selv i Norge. Det er den eneste måten vi kan løse en av de aller største utfordringene vi noen gang har stått overfor, på: klimakrisen – og dette er et viktig skritt.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Norge er mulighetenes land. Vi kan forsterke velferdsstaten vår, få økt verdiskapingen og antallet arbeidsplasser og samtidig få utslippene ned. De siste årene har vi sett mange eksempler på dyktige arbeidstakere, offensive bedrifter som ønsker å investere for framtiden, og som forsterker sin kunnskap og klokskap med hensyn til hvordan vi skal innrette næringslivet vårt.

Alt ligger til rette for en skikkelig omstilling av norsk økonomi. Det som er bekymringsfullt, er at de siste årene har norsk økonomi faktisk blitt mer oljeavhengig. I 2018 var underskuddet på utenrikshandelen for Fastlands-Norge, handelsbalansen, på 250 000 mill. kr. Siden 2014 har underskuddet på handelsbalansen for Fastlands-Norge dessverre økt betraktelig. Den har blitt 56 pst. forverret på bare de fire årene. Det betyr at det må føres en helt annen og langt bedre politikk fra både storting og regjering hvis vi nå ser for oss at vi skal ha større verdier i framtiden, flere arbeidsplasser og lavere utslipp.

Alt ligger til rette for skogindustrien som et viktig eksempel som er avgjørende i dagens debatt. Poenget er at vi må ha større videreforedling og industrialisering av det flotte råstoffet vi har i Norge.

Hvis vi ser noen år tilbake, har egentlig alle forutsetninger ligget godt til rette samlet sett. Vi har god tilgang på råstoff. Vi har hatt en kronekurs som har vært gunstig for eksportrettet fastlandsindustri. Vi har fagmiljøer med mange gode ideer. Og på toppen av det hele ligger Norge kanskje enda mer gunstig plassert geografisk enn både Sverige og Finland med tanke på å skape ny industrialisering og eksport basert på vårt grønne gull.

Jeg er helt tydelig på at vi må forsterke politikken både prinsipielt og praktisk.

To prinsipielle forhold: Arbeiderpartiets landsmøte vedtok i vår at vi trenger en forsterket ordning for risikoavlastning på bioøkonomi. I tillegg må vi rydde opp i den type ting som skaper hinder for næringslivet i Norge. Der er opprinnelsesgarantier et godt eksempel. Vi vil ha videreforedling og verdiskaping i Norge, og da må vi ikke pålegge bedriftene en ekstra regning for å bevise at de bruker ren kraft, som vi vet at de gjør.

Så to praktiske forhold: Det må ryddes opp i Saugbrugs i Halden. Det er for galt å vente vinter og vår. Og vi må plante mer skog i Norge, i tråd med Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Klimaforandringene er i gang. Det økologiske samspillet i naturen er under press. Faktum er at vi må endre forbruket vårt. Vi må vri oss tilbake til det som en gang i tiden var basert på fornybare ressurser, men som i dag er fundert på ikke-fornybare ressurser. Skog er her en nøkkel til mer fornybar materialbruk, energibruk og generelt forbruk. En forutsetning er at vi får ta skogen i bruk.

I dag selger regjeringen skinnet før bjørnen er skutt. Det nytter ikke på lang sikt med store ambisjoner om vi ikke får satt våre biologiske prosesser i arbeid for å bidra der vi kan her i Norge. Hvis EU ønsker kutt i hogst, er det ikke forenlig med Norges mål. Hvordan regjeringen regner opptak og utslipp i jord og skog, må bli avklart. Slik jeg oppfatter forskningen, er ikke engang fagmiljøene utelukkende enige her. Her taler regjeringen og Elvestuen med to tunger når de melder om mål om mer hogst samtidig som man ikke vet hvordan avvirkning, ei heller jordbruk, blir regnet inn og vil slå ut for klimaregnskapet. Dette er to av Norges største næringer og avgjørende for vårt livsgrunnlag. Regjeringen kan være så ambisiøs inn i EU som den bare vil, men regjeringens hovedoppgave er og blir å forvalte Norge og våre ressurser best mulig.

Jeg mener det er Venstre som snakker seg fra klimaansvaret Stortinget har for våre landsmenn. Spørsmålet til statsråden er om han i det hele tatt ser jordbruket og skogbruket som en del av klimaløsningen i Norge. Skogens betydning og muligheter er tydeliggjort og understreket både i FNs klimapanels femte hovedrapport og i Miljødirektoratets rapport, som heter Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling. Det er bred enighet både internasjonalt og nasjonalt om at økt bruk og omløp av biomasse fra skog er avgjørende for å løse klimautfordringene. Før inngåelse av avtale med EU om utslippsmål må det være klarlagt at EUs regneregler for opptak av klimagasser i skog ikke fører til noen begrensning i Norges muligheter for å øke skogsdrift og hogst og for å øke matproduksjonen basert på norske ressurser innenfor bærekraftige rammer. Saken, slik den blir lagt fram i dag, danner ikke det grunnlaget for den helhetlige og grundige behandlingen vi hadde ønsket oss. Å gå inn i denne avtalen før disse spørsmålene er avklart, mener Senterpartiet er uansvarlig.

Åsmund Aukrust (A) []: Det er bra at Stortinget i dag fatter et vedtak som gjør at vi får på plass en avtale med EU. Det har tatt oss lang tid – jeg mener at det har tatt oss altfor lang tid; det er fire år siden Stortinget mente at vi skulle gjøre det. Men det er bra at vi nå endelig får det på plass.

Det er det mange grunner til. Men jeg mener at en av grunnene til at det er bra vi nå får en avtale, er at jeg håper vi kan slutte å bruke mangelen på avtaler som en unnskyldning for mangelen på handling. I fire år har det vært sånn at til alle klimaforslag som er kommet, har man sagt at vi må vente og se, vi må vente på hva slags avtale vi får med EU.

Derfor blir det ganske freidig av regjeringspartiene å si at de etterlyser tiltak fra opposisjonen. Opposisjonen har fremmet en hel haug av tiltak, og hvert eneste ett av dem er blitt nedstemt. Det blir sagt at regjeringen jobber med de samme sakene. Vel, hvis de jobber med de samme sakene, er det bare å legge dem fram for Stortinget. Statsråd Ola Elvestuen har ikke lagt fram én klimasak denne våren, med unntak av den saken som vi nå diskuterer – ikke ett eneste tiltak har Ola Elvestuen kommet til Stortinget og bedt om Stortingets tilslutning til. Resultatet kjenner vi så altfor godt: Resultatet av regjeringens politikk er økte utslipp her hjemme i Norge.

Jeg hørte Politisk kvarter, hvor klimaministeren var med, i morges. Det kan virke som hans strategi til mangelen på handling er å tåkelegge debatten og gjøre det uklart hva slags politikk regjeringen faktisk står for. Med Ola Elvestuen som klimaminister får vi for første gang ikke et nasjonalt mål for hva som skal være Norges klimapolitikk.

Arbeiderpartiet fremmer i dag forslag om at vi skal ha et nasjonalt mål for Norge. Det er det tre grunner til. For det første må utslippene faktisk kuttes – vi trenger å kutte utslipp også i Norge. Det andre er at vi mener det er bedre å investere penger i arbeidsplasser i Norge enn å bruke pengene på å kjøpe oss fri i andre land. Og for det tredje vil vi ha en klimapolitikk som folk faktisk forstår. Med dagens regjering forstår ikke regjeringen det engang. Når vi spør de ulike statsrådene hva som er regjeringens klimapolitikk, får vi helt uklare svar.

Ola Elvestuen presterte å si at Terje Halleland løy da han møtte opp i Politisk kvarter i dag. Terje Halleland sier at det er helt uforståelig hvor Ola Elvestuen får sine argumenter fra. Sannheten er at det er Terje Halleland som har rett, sannheten er at Fremskrittspartiet er de som har rett i denne saken. Det er ingen forbehold for hva slags virkemidler regjeringen kan benytte seg av. Det er lagt inn et lite forbehold i regjeringserklæringen, men det forbeholdet er det Siv Jensen som skal tolke i ettertid, og da vet vi alle sammen hva som blir fasiten ut fra det.

Derfor har vel Unge Venstre muligens rett når de sier at Venstre kan sitte med planen for hva vi skal få til. Men de klarer ikke å få gjennomslag for den. Derfor bør Ola Elvestuen gå ut av regjering, mener nå Unge Venstre.

Ola Elvestuen har gått en god skole hos Erna Solberg. Alle løsninger skal komme i en plan som merkelig nok skal legges fram ett år fram i tid. Det har vært svaret når vi har stilt dem spørsmål tidligere. Nå fikk altså Ola Elvestuen oppsummert det i sitt eget innlegg ved å si at dette skal han komme tilbake til i en plan neste år. Vi har ikke et år å vente, og derfor kommer Arbeiderpartiet til å fortsette å fremme klimaforslag i Stortinget.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Representanten Lene Westgaard-Halle sier at Senterpartiet er det mest klimafiendtlige partiet – rimelig frekk. Jeg tar gjerne debatten hvor som helst med representanten om dette temaet.

Senterpartiet har mange tillitsvalgte med fingrene i praktisk arbeid, og det er en fordel. Det faglige grunnlaget for de politiske vedtakene må være på plass, ellers blir det elendige resultater og sløsing med skattebetalernes penger.

Årsaken til utslipp av CO2 er jo forbrenning eller råtning av karbon. Det kan være fossilt karbon, eller det kan være fornybart karbon. Det fornybare er løsningen, det fossile er problemet. Det fornybare er en del av det biologiske kretsløpet, det er en del av økologien, samspillet i naturen. Fotosyntesen er framtida. Hvorfor? Jo, fordi det gir oss fornybart karbon. Hva er fornybart karbon? Jo, det er grønt karbon, det er torsk, tømmer og timotei. Primærnæringene er framtida. Ingen andre enn Senterpartiet sier dette opplagte faktum. Alle karbonholdige produkter som menneskene trenger, kan skaffes f.eks. fra tømmer. Det kan erstatte olje og gass.

Men hva trengs for at vi skal få det til? Jo, det er at statsråden legger til rette for bedre lønnsomhet ved bruk, produksjon og foredling av grønt karbon – nye rammebetingelser, slik at de som arbeider med dette, kan tjene gode penger, ikke som i dag, små penger. Ungdom søker ikke til næringer med små penger, de søker til næringer med gode penger.

Internasjonale avtaler er viktig. For Senterpartiet er internasjonale avtaler på klimaområdet helt sjølsagt, men vi må vite hva vi gjør. LULUCF, Land Use, Land-Use Change and Forestry, må ikke legge begrensninger på et mer aktivt jord- og skogbruk. For Senterpartiet må klimapolitikken stimulere skogproduksjonen, samtidig som en tar flere brukshensyn og sikrer at en får utdannet ungdom i framtidas bruk av skog. I dagens klimadebatt er det manglende kunnskap. Med Aftenposten på lederplass i spissen er det folk som lever i den villfarelsen at norsk skogbruk er et klimaproblem, eller at økt grasproduksjon til slått og beite i Norge er et klimaproblem. Disse holdningene er vranglære.

Nå, når vi vil forstå det faktum at grønt karbon må erstatte svart karbon for å få til et grønt skifte, kommer vi videre. Senterpartiets forslag «Stortinget ber regjeringen utsette behandling og inngåelse av en klimaavtale med EU inntil alle konsekvenser knyttet til norsk skog- og jordbruk er klarlagt» er sjølsagt helt presist. Hvis vi ikke har det på plass, hvis en ikke har alternativet til det fossile på plass, hvordan skal en da kunne gjøre jobben? Det blir sløsing, det blir dårlige resultater.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at å karakterisere en medrepresentant som rimelig frekk ikke er å anse som god parlamentarisk språkbruk.

Espen Barth Eide (A) []: Jeg vil si noen ord om EU i det internasjonale klimasamarbeidet, og noen ord om skog. Det er svært viktig at vi tar inn over oss at det virkelig store budskapet fra det store flertallet her er at vi mener det er riktig å gå sammen med EU om et tett, nært og forpliktende samarbeid. Det er i Europa Norge finner sine fremste allierte i klimapolitikken.

Det er ekstra sant nå som USA på føderalt nivå på mange måter har abdisert, og president Trump prøver å undergrave mange av de framskritt som er gjort under hans forgjengere. Det er heldigvis en del motstand mot det blant amerikanske delstater, men det er det føderale nivået som deltar internasjonalt, og Parisavtalen ble til fordi president Obama, president Xi i Kina og EU tok en felles lederrolle i å komme dit vi er i dag. Så det at vi samarbeider med våre nærmeste allierte også i denne saken, er ekstremt viktig og har en stor egenverdi.

Representanten Marit Arnstad antydet at det nesten ikke var noe poeng i å inngå avtalen hvis man ikke ville bruke fleksibiliteten. Det er jeg dypt uenig i, for avtalen har veldig mange andre viktige og gode sider: klare planer for arealbruk, som vi snakker mye om her, et tydelig utslippsbudsjett, bindende årlige reduksjoner og et system for overvåking, måling og rapportering hvor vi alle – altså EU-landene, Island og Norge – går sammen om å binde hverandre til masten og kontrollere hverandres oppfyllelse. Det trengs. Veldig mange EU-land har lyktes i å kutte ganske kraftig de siste årene. Norge har ikke klart det, og vi trenger det, vi også. En annen gang kan det være omvendt, men det skjer også. Så det er svært viktig at vi tar inn over oss at det er budskap nummer én fra det store flertallet i komiteen.

Så har jeg lyst til å si, i forlengelsen av det representanten Sandtrøen også nevnte i sitt glimrende innlegg, at Arbeiderpartiet er svært opptatt av at vi bruker skogen mer og enda bedre, og at vi får trevirke inn i stadig flere områder – at vi bruker massivtre i bygg, at vi bruker bioøkonomien så godt vi kan, at vi får drivstoff og andre ting fra skogen – og vi er veldig opptatt av å bruke skog aktivt, både i klimapolitikken og i næringspolitikken i Norge. Derfor ønsker vi også, og det skal være veldig klart, å legge til rette for at det prioriteres, også dersom man skal gjøre bruk av fleksibilitet på tvers mellom sektorer. Vi kommer også til å støtte veldig aktivt opp om det arbeidet regjeringen gjør for å få gjennomslag for den ganske robuste utslippsbanen som man har meldt inn til EU, og vil følge nøye med på det.

Men det er viktig å ta inn over seg at LULUCF – altså dette nyordet som står for «Land Use, Land-Use Change and Forestry» – ikke kommer fra EU. Det kommer fra Parisavtalen, og de forpliktelsene som er knyttet til hvordan man bruker areal, er altså ikke en oppfinnelse i Brussel, men en oppfinnelse i Paris og en FN-forpliktelse. De forpliktelsene har vi uansett, og vi må uansett forholde oss til dem.

Bjørnar Moxnes (R) []: Ifølge FN må vi kutte halvparten av våre utslipp før 2030. Det har regjeringen ingen troverdig plan for hvordan skal skje. Det var sett en økning i utslippene våre i fjor. Det finnes heller ingen plan for en rettferdig omstilling – i stedet får vi rekorder i nye tillatelser til utvinning i oljenæringen.

I denne saken foreslår regjeringen å sette ut enda mer av norsk klimapolitikk til EU. Mange europeiske land har kuttet utslippene sine siden 1990 – i Norge har utslippene økt. For oljepartiene er løsningen på dette kvotekjøp. Det er nemlig enkelt og billig, men det er også uten effekt, for det sikrer ikke utslippskutt. I EU er det et stort overskudd av kvoter. Norge kan kjøpe andre lands overskudd, og utslippene står på stedet hvil. I tillegg legger hele markedsordningen opp til at vi skal gjøre de enkleste og billigste tiltakene først. Men hvis vi skal kutte samtlige utslipp i løpet av 30 år, kan vi ikke vente med de vanskelige tingene til slutt; vi må starte med det her og nå.

Rødt ønsker en nasjonal klimapolitikk som kutter utslipp reelt. Så lenge vi ikke har det slik, er det bedre å være med på avtalen med EU enn å gjøre ingenting. Men da må vi jobbe for å lukke smutthullene som finnes i avtalen, som gjør at regjeringen kan dekke opptil 40 pst. av kuttbehovet gjennom en kreativ regnskapsføring som verken kutter utslipp hjemme eller ute. Vi går inn for kutt innenlands, ikke gjennom denne kvotekjøpsordningen.

I vår har titusener av ungdommer streiket med krav om å få store og reelle kutt i norske utslipp. Hvis avtalen vedtas i tråd med regjeringens ønsker, vil stortingsflertallet vende ryggen til ungdommenes krav om klimahandling og om å få garantier for reelle kutt. Det er dagens unge som kommer til å leve med konsekvensene av en mislykket klimapolitikk. Vi trenger mer ambisiøse mål for nasjonale utslippskutt, en stans i oljeutvinningstillatelsene, en massiv opptrapping av klimafinansiering til land i sør og tiltak som kutter utslipp i Norge hvert eneste år framover. Vi trenger med andre ord en reell klimapolitikk og ikke en politikk som åpner for å kjøpe seg fri fra forpliktelsene gjennom kvotekjøpene som denne avtalen åpner for.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Jeg registrerer at debatten ikke gir svar på hva en utsettelse vil kunne bety, før vi har fått alle konsekvensene på bordet. Jeg registrerer også at selvmotsigelsene og usikkerheten i løpet av debatten har økt.

I min verden er det viktig å få alle sider ved en avtale på plass før signering. Det er også viktig å lese det som står med liten skrift, slik at vi vet hvilken avtale vi faktisk forplikter oss til. At noen partier i denne salen har et mer lemfeldig forhold til avtaleinngåelse, har vi vel gjennom 25 år med EØS-avtalen og EU-debatter i dette landet etter hvert god kjennskap til, og vi har sett konsekvensen av det.

I saken i dag er det flere uklarheter. Hvis det er slik at man vurderer å bruke hogstnivå som tiltak for å gå i null innenfor sektoren, vil det altså stride mot det formålet, og hogstmålet, som er meldt fra Norge, og som åpner for økt bærekraftig uttak av skogressursen, og som Senterpartiet for øvrig støtter. Men målet er altså ikke godkjent ennå, og derfor er det ingen klarhet på den siden.

Senterpartiet kan ikke se dette som noe annet enn at regjeringen ikke tar konkret stilling til en del avgjørende spørsmål saken reiser, verken for skog eller for den totale utslippsforpliktelsen.

Statsrådens svar til komiteen antyder også en innsnevring i muligheten til å bruke fleksibilitetsmekanismer som tidligere forutsatt av stortingsflertallet, uten at man er helt konkret på om det er det som er intensjonen. Statsrådens formulering «om strengt nødvendig kan fleksibiliteten i EUs rammeverk benyttes» antyder dette. I samme brev til komiteen som svar på spørsmål om hvilket hogstnivå Norge ville få dersom hele LULUCF-forpliktelsen oppfylles ved å begrense hogstnivået, viser statsråd Elvestuen til konkrete anslag og tall, selv om disse i høy grad må angis å være svært usikre.

Regjeringen har etter Senterpartiets mening i utgangspunktet og fram til nå levert og forhandlet i tråd med det som var forutsatt, men etablerer med saken ny usikkerhet på området. Svarene fra statsråden på spørsmål til komiteen i denne saken representerer betydelig usikkerhet rundt Norges oppfyllelse av LULUCF-forpliktelsen på et konkret nivå. Vi er derfor ikke beroliget av at statsråden tydeligvis ser ut til å ha en slags forventning om at saken vil løse seg mens vi går.

Senterpartiet mener at Norge ikke kan inngå en avtale uten å vite om skognæringen faktisk er sikret mulighet for vekst og utvikling og som motor i det grønne skiftet. Regjeringen har også varslet kutt. Ikke-kvotepliktig sektor skal økes fra 40 pst. til 45 pst., uten at det er lagt fram konkrete tiltak eller en nærmere plan for å møte den økningen, noe som bidrar ytterligere til usikkerhet rundt nivået for hogst. Det kan ikke Senterpartiet være med på, og det er egentlig ganske uforståelig at ansvarlige partier i denne saken kan være med på en slik «happy-go-lucky»-politikk.

Ketil Kjenseth (V) []: Når det gjelder siste talers omtale av at det er en «lucky»-politikk, er spørsmålet om dette blir en «lucky looser» eller ikke. Det er store utfordringer vi står foran.

Men aller først til representanten Bjørnar Moxnes, som farer litt lett over Norges klimaregnskap. Siden 2010 har vi kuttet utslipp i Norge. Vi er tilbake der vi var i 1995. Så har vi ikke greid, som noen andre europeiske land, å kutte like mye fra 1990 fordi vi hadde en litt særegen norsk bankkrise som førte til at forbruket falt betydelig. Men vi er på god vei, og vi må fortsette med tiltakene.

Det vi gjør i dag, er ikke at vi samles om et unntak, slik representanten Espen Barth Eide prøver å framstille det med fleksibiliteten – vi samler oss faktisk om en felles pisk. Sammen med Europa får vi klar beskjed om å betale hvis vi ikke greier å kutte utslipp. Regjeringens ambisjon er at vi skal kutte 45 pst. i Norge og ikke bare 40 pst. Hvis vi ikke greier det, må vi bidra andre steder. Jeg skjønner ikke at det er usolidarisk, det må jo bare gjøre det bedre å ha den muligheten. Men det er ikke den vi først og fremst skal bruke, først og fremst skal vi ta kvoter ut og ikke bruke dem. Det fører til at forpliktelsen for oss selv blir enda større.

Til Senterpartiet, som er veldig opptatt av skog: Det er bra, det grønne karbonet skal vi bruke mer av. Bøndene på Toten har startet et forprosjekt for å etablere biogassanlegg. 20 bønder og jeg har kjøpt aksjer. Vi skal bruke restavfallet – ja, i traktorer og annet – og erstatte fossilt brennstoff i landbruksmaskiner. Så sies det at det er ingen tvil om at vi har dårlig tid, men vi skal ikke forhaste oss. Senterpartiet trykker altså på den store pauseknappen, mens SV egentlig trykker på den store alarmknappen. Hvordan de to partiene skal bli enige i fortsettelsen, er litt vanskelig å begripe.

Det blir høyere kvotepris i Europa. Skal kvoter ut, må vi heve CO2-prisen. Vi er på veldig riktig kurs i Norge, og de europeiske landene henger med. Representanten Lene Westgaard-Halle var inne på noe veldig viktig: Russland er ikke med på laget, om det er dem Senterpartiet skal samarbeide med for å få til den store internasjonale klimadugnaden. Trump er ikke med på laget. Hadde vi hatt Obama på laget, hadde vi greid dette med tanke på Parisavtalen. Vi må lede an, det er også en stor del av debatten.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg vet ikke om jeg skal ta det som en kompliment at iveren etter å angripe Senterpartiet blir så sterk at det nesten overskygger en del av den taletida en kunne brukt på saken i seg sjøl. Men det er hyggelig for oss, det gir oss også muligheten til å si litt mer om det som bekymrer oss.

Det som bekymrer oss, er ikke forpliktelsene i Parisavtalen – de står fast. Det bekymrer oss heller ikke at Norge må foreta omstilling på en rekke områder, for det må vi. Det som bekymrer oss, er hensynet til to næringer som bygger på biologiske prosesser, som er noe helt annet enn den fossilindustrien som i dag er omfattet av kvotesektoren.

Landbruket er bekymret. Det hadde vært bra om Høyre i dag kunne ha garantert at en ikke kommer til å sette inn tiltak overfor landbruket som reduserer norsk matproduksjon, og som øker importbehovet og dermed reduserer sjølforsyningsgraden i Norge. Det hadde vært viktig.

Forhandlingene med landbruket står i stampe, de skulle vært ferdig nå. Det ble sagt i avisene fra regjeringens side for to år siden at de forhandlingene skulle være ferdige vinteren/våren 2019, men en har fortsatt ikke kommet ordentlig i gang med de forhandlingene. Det er det nok antagelig ganske gode grunner til.

Når det gjelder bruken av fleksibilitet overfor landbruket og nødvendigheten av det: Hvem skal vi tro på? Skal vi tro på representanten Halleland, eller skal vi tro på statsråd Elvestuen? Vi vet ikke, men de sier to helt forskjellige ting.

Når det gjelder skog, signerer vi en avtale før vi kjenner innholdet i hele avtalen – vi vet ikke om det vi har meldt inn når det gjelder mål for skog, blir godkjent eller ikke. Senterpartiet vil ha klimakutt, men vi må faktisk gjøre det med tiltak som fungerer, uten at det rammer de næringene som er en del av løsningen på klimaproblemet, og skogindustrien er definitivt en del av løsningen.

Resultatet av dagens debatt blir at vi hals over hode inngår en avtale vi ikke kjenner hele konsekvensen av. Vi skal vente på statsrådens plan i 2020, og hvis vi skal stole på det som har skjedd de siste fire årene, vil den planen munne ut i en ny plan som skal avklare dette om en tid. Det er det som er Senterpartiets innvending: Å inngå en avtale før en vet om de målene en har satt for primærnæringene – særlig skog – blir godtatt i EU-systemet, er ikke ansvarlig. Det å ha så stor usikkerhet knyttet til hva som kommer til å skje for landbrukets del, er heller ikke særlig bra når vi nå ser at det er helt ulike uttalelser fra Fremskrittspartiet og Venstre om hvordan en skal bruke fleksibiliteten i en slik avtale. Så enkelt er det for Senterpartiets del.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Mål for reduksjon av CO2-utslipp er utrolig viktig, men det aller viktigste er praktiske tiltak sånn at vi får det til. Jeg ble i dag veldig begeistret da Buskerud-benken møtte TechnipFMC på Kongsberg. De la fram sine planer for havvind, der en kan skaffe energi fra havvind som kan erstatte 80–90 pst. av CO2-utslippet fra sokkelen fra forbrenning av gass. Det er det viktigste.

Representanten Barth Eide sa at vi må bruke skauen mer. Ja, jeg kan ikke være mer enig. Jeg kommer fra skaufylket Buskerud. Vi har igjen én tømmerforbrukende tremassefabrikk som produserer bokpapir – Hellefoss – som nå har saken sin til behandling hos statsråd Elvestuen. Hvis ikke statsråd Elvestuen gir unntak fra noen stive regler, kan det fort være historie med den eneste fabrikken.

Jeg har erfaring fra Splitkon, ny fabrikk, som har investert over 200 mill. kr. Den produserer sterke trekonstruksjoner, krysslimt tre, til erstatning for betong og stål. Det var noen som trodde at den fabrikken kunne få investeringspenger på kommersielle vilkår fra Investinor, som var det store flaggskipet i forbindelse med nedleggelsen av Tofte-fabrikken i sin tid, da Stoltenberg-regjeringa bevilget 500 mill. kr til det formålet.

Vet presidenten hvor mye som kom fra Investinor? Akkurat null – null kroner. Det var Siva som medvirket til at den fabrikken ble realisert.

Det som er kjernen i dette, er lønnsomhet – lønnsomhet i det grønne karbonet – at vi vet hva vi gjør, og at vi har en kunnskapsbasert politikk. Vi kan ikke inngå en avtale med EU om utslippsmål for 2030 uten f.eks. å vite noe om det jeg nå har sagt om forholdene for det grønne karbonet.

Miljøpartiet De Grønne skal ha honnør for at de også tar med jord- og skaubruk i klimadebatten. Regjeringspartiene nevner jo ikke det. Men hva betyr MDGs politikk for hvordan Norge blir seende ut? Det vi får høre, er at en er mer interessert i vern enn i bruk, og vern betyr å ta ut av bruk. Det er viktig å diskutere hvordan jord- og skaubruk i Norge skal drives for å fylle samfunnsoppdraget framover, og jeg vil utfordre MDG til debatt om det.

For Senterpartiet er det grønne skiftet noe som innebærer et mer omfattende jord- og skaubruk i Norge. Da skaffer vi mer grønt karbon, og det er en del av løsningen, ikke en del av problemet. Vi må få en mer faglig, kunnskapsbasert debatt om dette temaet. Lønnsomhet og tiltak er det aller viktigste.

Lene Westgaard-Halle (H) []: Det er et gammelt politisk triks at dersom man har et dårlig argument, snakker man høyere eller drøyere. Representanten Lundteigen har fulgt rådet ofte og gjør det også i dag. Det hadde jeg også gjort om jeg representerte det eneste partiet som ikke ønsker å samarbeide med andre land om utslippskutt. Da hadde jeg også satt brillene på nesen, inntatt en lett belærende holdning og gjort det jeg kunne for å vri fokus – snakket litt om fotosyntesen og om det grønne karbonet.

For Senterpartiet ønsker ikke fokus på det de i dag gjør. De sier det motsatte av Arbeiderpartiet og SV – de skyver oss som driver skog, foran seg for ikke å satse på klima. Norskog derimot sier det ikke er noen grunn til å vente. De ønsker det. Det er lurt å lytte til dem som har skoene på. Det hjelper ikke å kalle politikere man er uenig med, det ene eller det andre. Jeg skjønner at det er tøft å bli konfrontert med manglene i egen politikk.

Det er fint at Lundteigen i dag har oppdaget havvind. Det har vi i energi- og miljøkomiteen jobbet med i noen år. Regjeringen åpner nå to områder nettopp for havvind. Velkommen etter!

Lundteigen i Senterpartiet må snart våkne opp, få brillene opp på nesen igjen og forstå hva vi står overfor. Bøndene har skjønt det, skogeierne har skjønt det, men Senterpartiet lytter ikke. De av oss som ikke har sittet innestengt i en boble på Stortinget i 18 år, har sett hva som skjer. Vi ser klimaendringene. Vi vil ikke ha noen pause. Vi vil handle, vi vil samarbeide, og vi vil kutte utslipp. Det er det vi nå forplikter oss til, med eller uten Senterpartiet på laget.

Statsråd Ola Elvestuen []: Først til Senterpartiet, som ønsker å vente med en avtale til vi får godkjent utslippsrammen for skog, referansebanen for forvaltet skog. Det lar seg ikke gjøre. Vi er nødt til å ta denne beslutningen i dag, ganske enkelt fordi at de som til slutt skal beslutte om referansebanen, ikke er EU-kommisjonen, men ESA og EØS-komiteen med Island og Norge. For at de skal behandle vår referansebane, må vi ha tilsluttet oss avtalen. Vi må gjøre det først, og så vil den prosessen kunne komme i gang. Det går dermed ikke an å vente. Beslutningen må tas nå.

Avtalen gir ingen begrensning for satsing på norsk skogbruk, både fordi det er vi som bestemmer, og gjennom den referansebanen vi har regnet ut. I motsetning til rådet vi fikk fra Senterpartiet om å følge Sverige og Finland sin metode, har vi ikke gjort det. De har fått underkjent sine baner. Vi følger en bane og et regelverk hvor våre tall er både historiske og etterprøvbare, og vi mener det ligger klart innenfor regelverket. Der er det en åpning for mer satsing på skog. I tillegg har vi en regjering som har en stabil, forutsigbar politikk på biodrivstoff – avansert biodrivstoff – slik at det denne gangen kan føre til investeringer i Norge, noe som ble stoppet tilbake i 2009–2010. Vi fører også en politikk for å få treverk mye mer inn som bygningsmateriale og i andre produkter.

Når det gjelder forholdet mellom jordbruk og transport og hvor utslippsreduksjonene skal være, bestemmer vi det selv. Innsatsfordelingen – hvordan vi skal gjennomføre utslippskuttene – er det Norge som bestemmer. Vi har ambisiøse mål på transport med 50 pst. reduksjon. Jeg er litt forundret over motstanden mot selve systemet med fleksible løsninger, for det mest klimaeffektive vi kan gjøre, er å sette til side – dvs. ikke selge utslippskvoter innenfor kvotesystemet, sette dem til side og likevel nå målet om 45 pst. reduksjon i Norge og kutte utslippskvotene. Det gir effekt i kvotesystemet samtidig som vi når våre mål, som er mer ambisiøse enn forpliktelsen, akkurat slik Sverige har, akkurat slik Danmark har, og slik andre land innenfor EU har.

Terje Halleland (FrP) []: Regjeringen har store planer for å redusere klimautslipp, og både har og skal ha ambisjoner om å kutte innenlands. Men det er enkelte som gir inntrykk av at dette er veldig enkelt. Det har kommet tall om 40 pst., 45 pst., 55 pst. – det høyeste jeg hørte tror jeg var 60 pst. Men det er altså knyttet store konsekvenser og kostnader til denne leken med tall, og jeg har mange ganger i klimadebatten etterlyst fra den rød-grønne siden, spesielt Miljøpartiet De Grønne, å fortelle oss lite granne om konsekvensene et kutt på over 60 pst. ville gitt.

Poenget med internasjonale avtaler er å redusere klimautslippene, hjelpe hverandre sånn at en får kostnadseffektive kutt, men det er tydeligvis noe som ikke gjelder i Norge. Her er vi mer opptatt av at vi ikke skal kunne kjøpe oss fri, som det blir sagt, helt uavhengig av om det gir reduserte utslipp eller ikke. Jeg stilte spørsmål til Finansdepartementet og spurte om kostnadene når en helt uavhengig av resultater kjøper seg fri. Det ville ha kostet – selvfølgelig ville det kunne variere – inntil 2 mrd. kr årlig, altså 20 mrd. kr i merkostnad fram til 2030. Det må jo være massevis av godt klimaarbeid en kan gjøre for disse milliardene. Og dette er ikke sikkert – det er derfor vi planlegger for å kunne ta alt innenlands. Hvis kvoteprisene går opp, vi får teknologi som gjør at vi med fornuftige kostnader klarer å ta kuttene som gir resultater, hjemme, da skal vi gjøre det. Men skal vi vinne denne kampen, må vi ta kuttene der det gir resultater.

Lars Haltbrekken (SV) []: Det passer godt å komme etter representanten Halleland, og jeg har jo lyst til å høre representantens syn på det svaret som statsråd Elvestuen ga meg her i sted – og ikke minst representanten Hallelands syn på det statsråd Elvestuen sa i Politisk kvarter i dag tidlig, nemlig at stortingsrepresentant Terje Halleland tok feil når han sa det han sa til Dagbladet:

«Jeg kan ikke begripe hvor Elvestuen har dette fra. Det går i så fall utover det vi har avtalt i Granavolden.»

I fjor diskuterte vi også klima i Stortinget. Da diskuterte vi klimameldingen til den forrige klima- og miljøministeren, fra Høyre, Vidar Helgesen. Der skriver regjeringspartiene følgende i en merknad:

«Flertallet mener strategien for å kutte utslipp med 40 pst. innen 2030 må ha et høyt ambisjonsnivå og samtidig være fleksibel. Usikkerheten knyttet til utslippsutvikling, effekten av klimapolitikken og ikke minst den teknologiske utviklingen og kostnadene ved utslippsreduksjoner, vil være betydelig også langt inn i forpliktelsesperioden 2021–2030.»

En ting vi har prøvd å få svar på fra statsråd Elvestuen i denne saken, er hvorvidt Norge kommer til å bruke muligheten til å overføre kvoter fra EUs kvotesystem til ikke-kvotepliktig sektor. Avtalen åpner jo for at vi kan bruke 6 mill. tonn på det. Men i innstillingen fra den tidligere omtalte meldingen, debatten i fjor, skriver komiteens medlemmer fra regjeringspartiene videre:

«Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti har merket seg at regjeringen tar høyde for denne usikkerheten gjennom å legge en strategi basert på tiltak som summerer seg til vesentlig mer enn nødvendig utslippsreduksjon, samtidig som man vil bruke fleksibilitet fra det europeiske bedriftskvotesystemet fullt ut.»

Dette er av enkelte representanter fra regjeringspartiene blitt omtalt som det nye klimaforliket, et klimaforlik som da regjeringspartiene står bak.

Mitt spørsmål til regjeringspartiene er: Vil de ikke lenger stå ved de merknadene de kom med i fjor? Vil de ikke lenger bruke fleksibiliteten fra det europeiske kvotesystemet fullt ut, som de den gang sa?

Presidenten: Representanten Ketil Kjenseth har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ketil Kjenseth (V) []: Jeg synes det er interessant at dette er blitt en debatt om skog, for av de litt over 52 mill. tonn som Norge har av utslipp i dag, utgjør andelen for landbruket rundt 5 mill. tonn. Det er altså den lille andelen diskusjonen handler om i dag. Slik jeg tolker Senterpartiet, er man altså villig til ikke å skulle gå i regjering i framtida fordi man faktisk er helt uenig med Arbeiderpartiet om denne andelen. Og landbruket er jo på tur inn i dette, de ønsker å være med på lasset. De holder på å legge om: Jeg har nevnt biogassen – presisjonsjordbruket, elektrifisering, elektriske traktorer er på tur inn. Når det gjelder skogen, sier skogbruksorganisasjonene at dette er mye mer enn man greier å ta ut i dag – som ligger inne i denne avtalen. Norge valgte en annen vei enn Finland og Sverige gjorde, og som Senterpartiet ønsket seg i fjor. For 13 måneder siden var en altså enig i dette, og Investinor var den rød-grønne krisepakken for skogbruket – det var ikke dagens regjering.

Presidenten: Marit Arnstad har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Marit Arnstad (Sp) []: Apropos høy og drøy argumentasjon: Å si om andre at de «har sittet innestengt i en boble på Stortinget i 18 år», og implisitt at de derfor ikke vet hva de snakker om – å si det om en medrepresentant, det er drøyt, det. Det tyder i alle fall på at en mangler argumenter.

Senterpartiet har bedt om to viktige, men enkle garantier her i dag. Det er at det vi har meldt inn på skog, blir godtatt – en garanti for det – og at fleksibiliteten vil bli brukt på en slik måte at vi ikke må redusere norsk matproduksjon: redusere norsk sjølforsyning og øke importen.

Sjøl om statsråden sier at vi kan gjøre alt dette, har vi ikke fått de garantiene. Det er derfor Senterpartiet stemmer for en utsettelse i dag.

Og så må jeg si til representanten Kjenseth: Driftsmidler i landbruket regnes inn på transportregnskapet i klimasammenheng.

Espen Barth Eide (A) []: Ettersom denne debatten nå sakte, men sikkert går mot slutten, har jeg lyst til igjen å understreke både at det har vært en god debatt, og at det er veldig viktig at vi tar med oss det som er hovedbudskapet, nemlig at det er et svært stort flertall i denne salen for et tett, nært, forpliktende og bindende samarbeid med våre nærmeste internasjonalt på dette feltet, altså med EU-landene og Island, og at det bør bli stående som et hovedinntrykk.

Så har jeg også lyst til å si at en god huskeregel for klimapolitikk er at det dreier seg om 60 pst. utslippskutt, 30 pst. arealforvaltning og 10 pst. alle andre ting. Derfor er det viktig at vi i debatten om LULUCF og skog og landbruk tar med oss at alle sektorer må bidra. Det kan ikke være slik at noen sektorer er fritatt. Man bør heller ikke gjøre dette til en diskusjon om man er for eller imot en sektor. Det er jo ingen som mener at man er for eller imot transport eller for eller imot industri. Man er selvfølgelig for både transport og industri, men man er opptatt av at det skal skje på den mest bærekraftige måten.

Det er, som veldig mange har nevnt, svært mange positive klimabidrag fra skogbruket, f.eks. bruken av trevirke i bygg og anlegg, og også det å erstatte fossile kilder. Det er helt riktig og veldig viktig. Så er det sånn at også i den sektoren er det utslipp. Det er både positive og negative element; de fungerer på begge sider av regnskapet.

Derfor er det svært viktig at man også regner riktig rundt landbrukets bidrag til klimautslippene – både der visse former for hogst bidrar til økte utslipp, og der fornuftig, langsiktig forvaltning bidrar til fornuftig karbonbinding. Det ble sagt, jeg tror det var av Marit Knutsdatter Strand, at man måtte vite hvordan regnemåten på dette var, og hva det betød for skogbruket, før man kunne gå med på det. Jeg mener at en enda bedre idé er å finne ut om man har en regnemåte som er riktig. Og når man har funnet ut om regnemåten er riktig, kan man gjøre prioriteringer, både mellom sektorer og på andre måter innenfor det. For alle sektorer må med om vi skal lykkes med å nå klimamålene.

Så vil jeg til slutt si til dem som nærmest har prøvd å framstille det som at de som ikke vil bruke fleksibilitet, ikke vil hjelpe til ute: Norge har en lang tradisjon gjennom f.eks. regnskogsatsingen, som er verdensledende, gjennom omfattende klimabistand, gjennom teknologioverføring, og faktisk også gjennom EØS-midlene, så det er ingenting som hindrer oss i å bidra til klimakutt andre steder. Vi må kutte både hjemme og ute.

Budskapet vårt er at vi ikke skal erstatte nasjonale forpliktelser med å kjøpe oss fri ute – vi skal gjøre begge deler. Vi skal ha høye mål hjemme, og vi skal ha ambisiøse planer for hvordan vi bidrar ute.

For øvrig takker jeg for en god debatt.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: En kan regne seg fram til så mye, men når det gjelder skogbruk, er det vel ingen tvil om at dess bedre skogen vokser, dess mer vi greier å skaffe av karbon fra skogen, dess bedre er det. Og så er det et faktum at når man hogger et tre, er det noen kvister og røtter som råtner, og da blir det frigjort CO2. Vi må ha det klart.

Så var det statsråd Elvestuen som sa at det er vi som bestemmer bruken av jord- og skogbruksarealer i Norge. Hvorfor da sende såkalt referansebane for skog til EU-kommisjonen – når en kan gjøre det en sjøl ønsker?

Senterpartiet er sjølsagt for at alle må bidra. Dermed må vi diskutere hvordan vi driver vår jord og skog, sånn at vi får det beste resultatet. Vi skal få kvalitet og volum, og vi skal få biologisk mangfold. Det krever lønnsomhet i måten å drive på.

Presidenten: Representanten Lene Westgaard-Halle har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Lene Westgaard-Halle (H) []: Jeg synes Senterpartiet skal begynne å lytte og ikke være så veldig indignerte når de får svar på tiltale. Jeg synes de skal lytte til Norskog, jeg synes de skal lytte til skogeierne, jeg synes de skal lytte til de andre rød-grønne partiene.

I dag sier vi andre ja til å kutte utslipp, ja til å trappe opp innsatsen, og ja til klima. I dag gjør vi andre Parisavtalen mer konkret. Vi går sammen med et framoverlent EU og finner løsninger også utenfor kvotedirektivet. I en tid hvor resten av verden splittes mer og mer, skal vi stå sammen – side ved side, Norge og Europa.

Dette er en merkedag. Jeg vil få takke for en god debatt og et spesielt godt samarbeid i komiteen. Jeg vet at veldig mange i komiteen er enig med meg i dette: Vi har en spesielt god relasjon til hverandre. Det tror jeg er veldig, veldig godt også for klimaarbeidet i Norge.

Statsråd Ola Elvestuen []: Jeg skal forsøke å være kort.

Først til skog: Det er bare sånn at vi ikke kan utsette referansebanen. Den blir først vurdert når vi har enighet om avtalen. Så beslutningen må være om man er for eller mot. Den legger ikke føring på hvordan vi gjør vår skogsdrift, og hvilken politikk vi fører. Men med den referansebanen vi har, gir den altså rom for betydelig økning.

Så en kommentar til representanten Haltbrekken, som trakk fram kommentarer fra behandlingen i fjor: Den store forskjellen er jo at vi har en ny regjeringsplattform, som nettopp sier at målsettingen er at vi skal kutte 45 pst. i ikke-kvotepliktig sektor i Norge og planlegge for det.

Så er det kritikk for at den planen kommer til neste år. Jeg tror det er klokt at vi gjennomfører en ny Klimakur, og at vi nå har en grundig utredning fra de ulike etatene nettopp for å kunne legge den planen som jo skal være grunnlaget fra 2021 og helt fram til 2030.

Som jeg har sagt tidligere: Tiltakene er ikke noe man venter på – jeg vet ikke hvor representanten Aukrust har vært det siste året. Vi har lagt fram, som jeg nevnte tidligere, både det å følge opp CO2-fond, det som handler om hurtigbåter, økningen i Enova, økning i miljøteknologiordning, de siste årene har vi fått på plass ny Klimasats inn mot kommunene, styrkingen av Nysnø – det er tiltak på tiltak for gjennomføring. Men det jeg har registrert, er at det ene tiltaket som også har vært i Stortinget, for å sette begrensninger på nydyrking av myr, stemte Arbeiderpartiet imot.

Stefan Heggelund (H) []: Det som har kommet klart fram i debatten i dag, er at hvis man er opptatt av klimapolitikk, kan man ikke stemme på et av de rød-grønne partiene. Det er fordi de rød-grønne partiene skal samarbeide med Senterpartiet. Vi hører at Senterpartiet vil forsinke klimapolitikken og ikke gå inn i den viktige avtalen som det er stort flertall for her i dag. Jeg tør nesten ikke tenke på hvordan debatten internt i en rød-grønn regjering ville vært om dette.

Senterpartiet sier at de er bekymret på vegne av skognæringen. Men skognæringen er altså ikke bekymret. De har vært ute i Nationen og sagt at dette er ikke et problem – gå inn i denne avtalen. Senterpartiet klarer ikke engang å lytte til den næringen de later som om de beskytter. Vi legger opp til økt skogsdrift i Norge, og det burde Senterpartiet ha fått med seg.

Så er det representanten Haltbrekken fra Sosialistisk Venstreparti, som i replikkrunden med statsråden først påpeker Venstres størrelse. Vel, da burde han jo vite hva han snakker om. SV var ikke så veldig stort i den rød-grønne regjeringen, de heller. Men det rare med representanten Haltbrekken er at han ikke klarer å se at den politikken som nå gjennomføres av en borgerlig regjering, ikke-sosialistisk regjering, er langt mer ambisiøs enn det noen rød-grønne partier har fått til i regjering noen gang. Det vet representanten Haltbrekken. For før han ble politiker, var han enig i at Sosialistisk Venstreparti hadde for dårlig klimapolitikk i regjering. Allikevel er det det partiet han velger. Og nå står han i Stortinget og er mot mer fornybart fra Norge, han mot et samarbeid i Europa om fornybar energi, og han er mot at Norge skal bidra med materialer til elektrifisering. Dette er ikke klimapolitikk.

Til slutt til representanten Barth Eide, som i replikkrunden med statsråden sier at han trodde at Norge hadde et utslippsmål, inntil i dag, hvor han liksom har skjønt at Norge ikke har et utslippsmål. Men da handler det om ikke å stokke seg inn i den retorikken man har hatt i lang tid, for han har alltid sagt at han ikke tror at Norge har et utslippsmål, selv om han bare kan lese hva som står i regjeringsplattformen.

Jeg hører representanten Aukrust påstå at de foreslår så mange tiltak. Husker du, president, da de foreslo tiltak for utslippskutt i 2020? Ingen av forslagene ville gitt utslippskutt innen 2020.

Det kommer ikke noe nytt fra de rød-grønne, og det er alvorlig.

Til slutt vil jeg si at jeg er glad for den brede enigheten som er om denne avtalen. Det gjør at norsk klimapolitikk kommer til å ta oss videre, for regjeringen og flertallspartiene vil selvfølgelig følge opp denne enigheten med de konkrete, nye tiltakene for utslippskutt.

Presidenten: Representanten Lars Haltbrekken har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset oppad til 1 minutt.

Lars Haltbrekken (SV) []: For noen måneder siden svarte representanten Stefan Heggelund og jeg sammen en del klimafornektere på Facebook. Det gjorde vi fordi vi var opptatt av å la fakta råde grunnen i klimadebatten. Det kan være greit å minne representanten Heggelund på dette, at fakta skal råde grunnen i klimadebatten også fra Stortingets talerstol.

Hvis man ser tilbake på de rød-grønne årene, gikk faktisk utslippene ned – ikke nok, på langt nær nok, men de gikk ned. I fjor, under de borgerlige, gikk utslippene noe ned, takket være at den borgerlige regjeringen badet norsk klimapolitikk i klimaødeleggende, regnskogsødeleggende palmeolje. I år går utslippene opp. Det viser de siste tallene fra Statistisk sentralbyrå.

Åsmund Aukrust (A) []: Stefan Heggelund sa at denne regjeringen driver en langt mer ambisiøs klimapolitikk enn tidligere regjeringer. Vel, denne regjeringen må slutte å være så selvtilfreds. Sannheten er at utslippene under denne regjeringen øker. Det er litt komisk å høre det i en debatt om 40 pst. kutt innen 2040 når svaret for 2018 var økte utslipp. Det er ikke slik at vi ikke er helt i rute for å nå målene vi setter oss. Vi er ikke i rute i det hele tatt.

Erna Solberg gikk til valg på å forsterke klimaforliket. Nå har det gått seks år, og vi vet hva som kommer til å bli fasiten. Vi kommer ikke til å være i nærheten av å nå klimaforliket, det er fasiten med Erna Solberg som statsminister. Hun har fått rett når hun sier det er tøft å være klimaminister i en regjering der folk ikke er så opptatt av det. Men det er en ganske hard dom over sin egen innsats som statsminister, at hun ikke klarer å lede landet gjennom den store forandringen vi skal igjennom.

Det blir spurt om det er uenighet mellom de forskjellige partiene i opposisjonen. Vi er jo forskjellige partier, og åpenbart har vi forskjellige standpunkter i noen saker. Hadde jeg vært i regjering, hadde jeg vært mer bekymret for uenighetene internt i regjeringen – det er et stort sprik. Det er jo helt utrolig at en statsråd og en stortingsrepresentant står og beskylder hverandre for å lyve på Stortingets talerstol. Klimaministeren sa i morges at stortingsrepresentant Terje Halleland snakker usant. Terje Halleland svarte at han ikke kan begripe hvor klimaministeren får sin politikk fra, den kommer i alle fall ikke fra regjeringserklæringen, som han selv sier.

Terje Halleland var i sitt innlegg opptatt av konsekvensene av klimapolititikken og mente klimapolitikken fikk for store konsekvenser. Jeg er mest opptatt av konsekvensene av mangel på klimapolitikk: Vi får store ødeleggelser, og dersom man ikke handler, vil framtidens politikere ikke gjøre annet enn å håndtere de store menneskeskapte klimaendringene.

Men jeg synes Terje Hallelands innlegg også var interessant, for det er han som faktisk sier hva som er regjeringens politikk på dette området. Det ble godt illustrert i Haltbrekkens innlegg da han leste opp merknadene fra de fire partiene som utgjør flertallet.

Til slutt: Stefan Heggelund sa han mente det kom for få nye forslag fra opposisjonen. Opposisjonen må av og til fremme de samme forslagene om igjen, siden våre forslag blir nedstemt. Men vi fremmer også nye forslag. Senest i vår og i høst fremmet vi opp mot 40 forslag. Fra regjeringen kommer ingenting, det kommer ikke et eneste forslag til Stortinget fra regjeringen.

Jeg vil avslutte med å si det er dristig av klimaministeren, når han sier hvilke forslag han er opptatt av, å snakke om et CO2-fond. Vel, der har han stengt igjen døren for næringslivet. Stefan Heggelund skjelte ut NHO for å være for opptatt av klimaet. Han nevnte også Klimakur. I revidert budsjett var den eneste såkalte satsingen fra klimaministeren et kutt for Klimakur.

Presidenten: Representanten Stefan Heggelund har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Stefan Heggelund (H) []: Representanten Aukrust sto nettopp og skrøt av det CO2-fond-forslaget som ville gitt store skattelettelser for utslipp, som Arbeiderpartiet mente vi skulle gå for. Nei, vi har en mye bedre løsning. Han påstår at de fremmer sine egne forslag på nytt og på nytt. Nei, de fremmer regjeringens politikk på nytt og på nytt, og så later de som om det er noe nytt de har kommet opp med. Det tjener ikke klimadebatten.

Så er det ikke riktig at utslippene totalt sett har gått opp under denne regjeringen. Det stemmer ikke, men det var noe utslippsøkning i fjor. Hvorfor? Fordi vi kuttet palmeoljeforbruket i Norge med to tredjedeler. Jeg synes at partier som stemte for en avgift på bærekraftig biodrivstoffproduksjon, som strupte utviklingen av denne næringen i Norge – en feil vi måtte rette opp i – bør være veldig forsiktige når de snakker om bærekraftig biodrivstoff.

Presidenten: Representanten Ole André Myhrvold har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Det er interessant å høre representantene fra Høyre, Westgaard-Halle og Heggelund. Retorikken står til 20 i stil, men innholdet får atskillig lavere stilkarakter. Jeg er litt undrende til at man er mer bekymret for de interne anliggender i en framtidig regjering når man ser hvilke utfordringer man har i egen regjering.

Ja, Norskog var tidlig ute og sa de ville tilslutte seg målet. Senterpartiet vil også tilslutte seg målet, referansebanen som er meldt inn, men problemet er at vi ikke vet om referansebanen står seg. Derfor har det kommet signaler, også til oss i Senterpartiet, etter at komiteen avga sin innstilling, om at man er glad for at Senterpartiet har de reservasjonene man faktisk har her. Vi har fått en avtale på bordet vi ikke vet konsekvensene av, og da er det god kutyme å lese det med liten skrift og få garantier.

Espen Barth Eide (A) []: Jeg hadde ikke tenkt til å ta ordet igjen, men utløst av representanten Myhrvolds poeng gjør jeg det. Jeg tror statsråden har påpekt – jeg tror det er riktig – at det er en logisk svikt i det argumentet, for det blir ikke mulig å få konstatert hva referansebanen blir, uten å være deltaker i avtalen. Så man må da vente i all evighet, for det vil ikke være mulig å gjøre disse to tingene sammen. Hvis det er riktig – statsråden nikker, og jeg tror det stemmer, slik jeg har lest det – er det ikke mulig å gjennomføre det Senterpartiet foreslår, for Senterpartiet har faktisk ikke foreslått at vi skal stemme imot til slutt. De har bedt om en utsettelse til man får brakt på banen noe som ikke kan bringes på banen før avtalen er vedtatt. Slik forstår jeg i hvert fall saken. Jeg vil bare at vi tar med oss det på slutten av debatten, at det er en innsikt vi har fått gjennom diskusjonen i dag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.